Antologi

I denne subsjangeren består filmen av flere kortere filmer, som oftest med flere regissører på lag, hvor hver regissør lager sin lille film, med ett mål for øye; skremme livskiten ut av deg. Noen av filmene har en en råd tråd, en overhengende historie som binder historiene sammen, mens andre er løsere sammenvevd, om i det hele tatt. Vi vokste selv opp med skrekkhistorier fortalt på tiden det tar å snurre en episode av Family Guy, feks i Tales from the Crypt, Creepshow og The twilight zone. Og vi elsket det:)

Endel skrekkfilmer kan virke noe langdryge, og du merker at regissør og/eller manusforfatter har dratt ut historien, at den ville vært bedre og mer effektiv dersom den var kortere. Som oftest er jo en skrekkfilm basert på en ide eller et spennende premiss, uten at det trengs 90 minutter å formidle det. Hvor ofte har vi ikke sagt; "Kult, men en halvtime for lang". Vel, det problemet forsøker antologi-filmene å løse. Her rekker du ikke kjede deg før neste historie fortelles. Historiene går rett på sak, de er effektive og intense. Disse filmene er perfekte for den rastløse titter, eller han/hun som ikke har hele kvelden ledig, men som ønsker en halvtime med adrenalinfylt moro. For det er bare å sette på pause og se resten seinere. Hvis du klarer!

Okei, her er noen utvalgte filmer innen antologi-horror:

 

V/H/S (2012)

Først ut er V/H/S fra 2012. Filmen har fått to oppfølgere; V/H/S 2 og V/H/S: Viral, men vi mener originalen er best. Filmen inneholder seks historier på ca 20 minutter hver. Alle historiene er filmet med håndholdt kamera, såkalt found footage materiale, og de er vevd sammen på følgende måte: En grupper kjeltringer påtar seg å bryte seg inn et hus for å få tak i en VHS-kassett. I dette mildt sagt mistenkelige huset finner de en død person sittende foran en TV. Huset er fullt av VHS-kassetter, og mens gjengen samler alle kassettene for å sikre at har med den riktige, blir en av dem sittende hos den døde mannen å se på TV. Hva han ser der vil være filmens fem andre historier. 

Vi kan ikke gå gjennom alle historiene, men vi vil bruke noen setninger på den første historien kjeltringene får servert, for den er knallbra! Fyttirakkern så tøff den er. En gjeng ungdommer skal på byen, og filmer det hele via et brillekamera. De plukker opp noen damer og ender opp på et nachspiel på motellet. Høres jo riktig så koselig ut. Men en av damene, som har oppført seg mistenkelig hele kvelden, har noen hissige overraskelser for de feststemte gutta. Det er bare å nyte hvor godt gjennomført denne lille historien er, og la den være til advarsel til de som ikke ser noen fare med å ta med en fremmed dame til hotelrommet:)

V/H/S er helt klart blant de bedre antologi filmene, med solide regissører som Adam Wingard (You´re next og The Guest) og Ti West (The House of the devil og The Sacrament) blant bidragsyterne. Selv om ikke alle historiene er like sterke, og du blir litt svett av det håndholdte kamera som kastes rundt i 90 minutter, så er flere av historiene originale, kreativt fortalt, effektive og nokså uhyggelige. Det er spesielt spennende å følge kjeltringene i åpninghistorien og hva som faktisk skjer i det i utgangspunktet tomme huset de har brutt seg inn i:) 

Så det er bare å sette seg i go´stolen med chips og holiday-dipp, og la VHS-kassettene invitere deg med på en herlig liten horroraften.

7 bloddråper


d5_southbound.jpg

Southbound (2015)

Neste film ut er Soutbound fra 2015. En rekke regissører har her gått sammen og laget en underholdende og skrekkfylt reise fra USAs øde lanedevei. Blant regissørene finner vi Radio Silence, en trio regissører som også deltok i ovennevnte V/H/S. Filmen gir oss fem historier som glir i hverandre. Felles for historiene er skyld og anger, og alle inneholder en fin dose gore blandet med det overnaturlige. All handling finner sted i den amerikanske ørkenen, på et øde veistrekke, hvor alle mørke hemmeligheter og bedritne valg blir flombelagt, og dødens engler har kommet for å høste. Selv om det er noe uforløst over historiene, så klarer de å smyge inn under huden din, med sine løse ender og rom for tolkninger, og overlater til seeren å fylle ut de manglende bitene i puslespillet. Et deilig nikk tilbake til klassikere som Creepshow og Tales from the crypt. Det er godt laget, historiene er effektivt fortalt og med skuespillere som leverer. Filmen har ingen umiddelbare høydepunkt, men heller ingen direkte svake deler. Det er surrealistisk og ofte vakkert. For det fins ingen bedre kulisser enn den amerikanske landeveien. Du får lyst til å hoppe inn i en Lincoln Continental, kaste GPS´en ut av vinduet (er for pyser), fylle tanken full og se etter eventyr. Men helst litt mindre makabre enn det vi her får levert. 

7 bloddråper


the-abcs-of-death-2.jpg

The ABC of death 2 (2014)

Oi, her var det mye morsomt! The ABCs of Death 2 er nok en samling 26 kortfilmer, og som baserer seg på alfabetets 26 bokstaver (Æ, Ø og Å er da ikke med ☺). Som i originalen utgjør hver bokstav første bokstav i kortfilmens tittel, og ideen er å vise 26 måter å dø på. Kreativt og morsomt konsept, og det er noen effektive kortfilmer som presenteres her; noen veldig bra, noen ok, og noen not-so-much. 26 regissører som har fått frie tøyler, og som eksperimenterer og leker seg med sjangeren og formatet. Fordelen er at filmene er såpass korte, rundt 5 min, så får man ikke helt fot på en kortfilm, så er det ikke lenge å vente til den neste. Kortfilmer er et herlig format, gitt.

The ABCs of Death 2 er underholdende saker, små godteposer av noen horrorfilmer, og hvor det er overraskende mye humor, mest frivillig, men også noe ufrivillig. The ABCs of Death 2 funker som en knallbra vorspiel film, hvertfall for dem som liker horror. Passer dog ikke like bra i klasseromssettinger, som visstnok en lærer i USA skal ha trodd. Ingen god måte å lære alfabetet til kidsa på. 

Her er noen av kortfilmene vi ønsker å trekke frem (men anbefaler å sjekke ut alle, mye moro her):

G is for Grandad: Et noe atypisk bestefar og sønnesønn forhold, kan man si.

K is for Knell: En guffen og marerittaktig sekvens. Godt laget, stemningsfull, og ikke for dem som lider av forfølgelsesvanvidd.

M is for Masticate: Morsom, slow-mo sekvens, med en vill, crazy fyr i hovedrollen. Ikke en du vil møte på gata. Funny ending.

S is for Split: Effektiv og brutal home-inavsion kortfilm, og med en twist! Meget godt laget og fortalt, og på såpass kort tid, a gitt. Rett og slett imponerende. En av de helt klart beste.

V is for Vacation: En feriesamtale med kjæresten, som spinner helt ut av kontroll! Drøy og original.

W is for Wish: En hysterisk parodi på en 80 talls leketøysreklame, med to kids som leker med action-hero dukker. Havner inn i en verden som ikke var helt som forventet.

X is for Xylophone: Oooo, dette var drøyt. Fransk horror sparker bra gitt. Barnevakt fra helvete, og selvsagt er det hu kjipe fra Inside som spiller barnevakta. Creepy saker, og mildt sagt disturbing.

Z is for Zygote: Knallbra bodyhorror! Dog ikke noe gravide kvinner bør se, en annerledes og temmelig morbid graviditet dette. 

7 bloddråper


Ghost Stories (2018)

Vi har gledet oss til denne britiske, skrekk-antologien som blant annet har selveste Martin Freeman (The Hobbit, Fargo, Sherlock Holmes) på rollelisten. Spennende med slike antologi filmer, om de klarer å knytte de små skrekkhistoriene sammen, og samtidig evne å formidle en overbygning av én, sammenhengende historie.  Ganske så ambisiøst prosjekt egentlig.

Vi møter en professor, Phillip Goodman, som med sitt tv-program etterforsker og avslører svindlere innen paranormal virksomhet. En dag får Philip invitasjon til å besøke Charles Cameron, en tidligere etterforsker innen samme fagfelt. Under besøket gir den aldrende Charles tre uløste saker til sin arvtager. Philip tar på seg utfordringen. 

Tre uløste saker betyr selvsagt tre ulike historier… 

Vi synes at Ghost Stories lykkes med sin antologi-film; den er godt skrudd sammen, og historiene fungerer som skremmende kortfilmer, både uavhengig av hverandre og i sammenheng. Stemningen er alltid creepy, historiene engasjerende og spennende, og vi må fremheve alle de mange eminente skuespillerprestasjonene.  Rett og slett perfekt cast’ et, og samtlige leverer solide og troverdige rolletolkninger. 

Ghost Stories fungerer på mange måter som en horrordrama, men siden formen er antologi så blir det innenfor antologi subsjangeren. Filmen er basert på et teaterstykke med samme navn fra 2010, laget av Andy Nyman og Jeremy Dysan. Samme personer har regien til filmen og som for så vidt er deres regidebut. Imponerende sådan, et teaterstykke som åpenbart også kler det store lerretet.

Filmen kan sees på som en hyllest til det britiske filmselskapet Amicus Productions, som på 60- og 70-tallet var kjent for å lage slik antologi-horror, eller portmanteau filmer (som det også heter). Alltid gøy med slike «nikk» i filmbransjen, og Ghost Stories gjør absolutt ingen skamme på denne respektable tradisjonen og arven.

 7 bloddråper


061013013409_l.jpg

Three... Extremes (2004)

Til slutt skal vi ta for oss den asiatiske Three... Extremes fra 2004. Tre svært så solide regissører har laget hvert sitt segment i denne kritikerroste antologi-filmen. 

Først ut er "Dumplings" av Fruit Chan. Denne kortfilmen slo såpass an at den samme år ble utvidet og sluppet som en egen spillefilm. Den er estetisk, saktegående og ytterst morbid. Skal ikke røpe for mye, men disse klassiske, kinesiske dumplingene inneholder noen ganske så utradisjonelle ingredienser. Den tidligere TV-stjernen Mrs. Li er desperat etter å se ung ut. Hun oppsøker en meget spesiell kokk, tante Mei som serverer dumplings som visstnok får deg til å se ung ut. Gjett hva tante Mei´s hemmelige ingrediens er? Hint; tante Mei var en gynekolog i sine yngre dager og utførte flere tusen aborter. Ja, ja, aborter og dumplingser i skjønn forening her altså. Bra foto og en film som er vakkert laget, men du verden så ekkelt.

Under filmens del to, «Cut», er det Park Chan-wook (Oldboy, Sympathy for Mr. Vengeance og Thirst) som sitter bak rattet. Segmentet omhandler en suksessrik regissør som tas til fange sammen med sin kone, av en statist som tydeligvis ønsker å gi regissøren en liten lærepenge. Regissøren våkner opp på sitt eget filmsett, bundet. Han ser kona sitte foran pianoet, men med stålvaiere surret rundt all hennes fingre. Dette er utgangspunktet, og herfra er det vår svært syke, men nokså morsomme, statist som bestemmer hva som skal skje. Segmentet har et kult utgangspunkt, og det er visuelt flott og selvsikkert gjennomført. Historien har også en fin liten tvist/overraskelse. Men det hele har noe uforløst ved seg, og slutten sitter ikke helt. Synd, for dette kunne vært skikkelig moro!

Sist ut er Takashi Miike (Audition og Itchi The Killer) og hans «Box». Vi følger Kyoko, en 25 år gammel kvinne, som sliter med minnene fra da hun var del av et lite sirkus sammen med sin søster, men hvor søsteren ble utsatt for en tragisk ulykke. Vi skal ikke si så mye mer, fordi vi vil ikke avsløre moroa, og fordi vi egentlig ikke er 100 % sikre på hva som faktisk skjer:) Dette er nokså typisk asiatisk, med lange dvelende scener, flotte kulisser, noe animerte karakterer, kreativt og mørkt, og alt pakket inn i et drømmeaktig teppe med et hint av det overnaturlige. Ikke så skummelt, men nokså fascinerende.

6 bloddråper


german.jpg

German Angst (2015)

German Angst. En tittel som ikke tuller. Ærlig, direkte og tydelig. Hva er så dette som tyskerne engster seg over? Vel, tre regissører har hver sine tolkninger av temaet representert gjennom tre korte novelle filmer, og som til sammen utgjør antologien German Angst. Og en ting er sikkert; dette er heftige saker.

Man trenger kanskje ikke å si så mye om filmene, utover at samtlige byr på interessante og originale historier. Det er kreativt, brutalt, til tider voldsomt grafisk, og alltid med et slags kunstnerisk eller politisk tilsnitt. Blodklubben fikk veldig lyst til å tolke de ulike segmentene på forskjellige måter, især med utgangspunkt i de utfordringene landet har stått overfor etter krigens dager. Vel, vi skal ikke dvele mer rundt det, det vil bli opp til den enkelte seer å danne seg en mening om dette. Men tittelen German Angst kan gi visse assosiasjoner til en følelse rundt landets voldsomme innflytelse det siste århundret.

Uansett; Jörg Buttgereit er først ut med sitt segment "Final Girl": et stille og rolig portrett om en enslig jente som lever i en sliten leilighet, omgitt av marsvin og en mann bundet til en seng. Odd, skremmende, mørkt og tragisk. Overgrep er helt klart et tema her. Deretter følger Michal Kosakowski med sitt segment "Make a Wish". Et kjærestepar blir brutalt angrepet av en gjeng bøller. En historisk twist kommer til å få heftige konsekvenser for både paret og gjengen. Her er det fremmedfrykt som er i fokus. Til slutt gir Andreas Marschall oss segmentet "Alraune". En mann vikler seg inn i en S/M møter Eyes Wide Shut verden, etter at han blir overmåtelig betatt av en mystisk kvinne. Mørke og lukkede kulter og ukontrollerbar kåthet er imidlertid sjelden en god kombinasjon, noe han sårt vil få erfare. Her er menneskets (mannens?) destruktive forhold til sex og nytelse, og vår evige søken etter drøyere og mer, et hett tema. Hvem sa Serbian Film?

Blodklubben koste seg gløgg gjennom alle disse tyske novellefilmene; filmer som skremmer, underholder og er overraskende spennende. Og som att på til skaper refleksjon og diskusjon. Blir jo ikke bedre enn det! 

8 bloddråper


the dark tapes.jpg

The Dark Tapes (2016)

The Dark Tapes er en lavbudsjetts found footage antologi film fra 2016. Vel, nå kan jo sies at de fleste found footage-filmed er lavbudsjett av natur, men vi snakker her et budsjett på drøye 60 000 dollar. Peanøtter, med andre ord. Men debutant Michael McQuown, som både står for regi og manus, klarer å få mye valuta for penga.

Vi blir servert fire historier; To Catch a Demon, The Hunters & the Hunted, Cam Girls og Amanda´s Revenge. Og det er de to første som er best. Disse har overraskende godt skuespill og velskrevet manus. Dialogene sitter, rammene rundt historiene funker, og særlig The Hunters & the Hunted klarer å lever noen herlige grøss. De to siste er noen hakk svakere dessverre, men McQuown klarer å holde stemningen og tonen hele veien.

Svakhetene til filmen er nokså slappe spesialeffekter, monstrene er mer morsomme enn skumle, og ikke alle historiene klarer å rettferdiggjøre tilstedeværelsen av det håndholdte kamera. Men dette er alt i alt en sjarmerende indie-film som viser at McQuoen unektelig har et talent. Og vi gleder oss til hans neste film!

6 bloddråper


nightmare cinema.jpg

Nightmare Cinema (2018)

Nightmare Cinema består av fem svært vellagde kortfilmer, med artige premisser, overbevisende spesialeffekter, fint foto og solide skuespiller-innsatser. Greit, ikke alle filmene er like festlige, men alle har høyt nivå hva gjelder uttrykk og gjennomføring. Hadde manus på alle filmene stått i stil med filmenes utseende hadde dette vært en liten perle av en film. Men dette er uansett blant de bedre antologi-filmene som har kommet på en god stund.

Vi likte særlig godt kapittelet om kosmetiske operasjoner (Mirare). Et mørkt og fascinerende mareritt. Segmentet i svart hvitt (This Way To Egress) var både ubehagelig og kreativt. Og ikke minst visuelt upåklagelig. Vi likte også det første kapittelet (The Thing in The Woods), en herlig og energisk parodi, vil nå vi si, på de mange tenårings-horrorfilmene, hvor pene ungdommer roter seg borti trøbbel og foretar en rekke dustete valg. Veldig artig.

Alle de fem regissørene har en solid CV innen sjangeren. Vi får blant annet bidrag fra David Slade (Hard Candy og 30 Days of Night) og Joe Dante (Piranha og Gremlins). Det er tydelig at regissørene kan sjangeren, og at de er glade i sjangeren. Filmene bobler av entusiasme og overskudd. Jepp, vi lot oss underholde!

7 bloddråper


tales.jpg

Tales from the Crypt (1972)

Filmen fra 1972, og den første filmatiserte Tales from the Crypt-antologien, basert på E.C Comics tegneserie med samme navn, en skrekktegneserie som var meget populær på 1950 tallet. 

Filmen var produsert av det legendariske britiske filmselskapet Amicus, som den gang var kjent for slike antologi filmer, og Tales from the Crypt passet perfekt i så måte. 

En gruppe mennesker (5 stk) er på en tilsynelatende guidet tur i en ruin av en kirke, havner inn i en krypt som som voktes av en mystisk, gammel mann iført munkekappe. Han har noe han vil fortelle hver enkelt i gruppen, og som følgelig blir fortellingene som utgjør filmen. 5 historier, 5 små filmer, med en rød tråd som binder det hele sammen. Oppskriften til antologi dette.

En snedig måte å sette sammen en film på, med slike små novelle historier, temmelig engasjerende og underholdende saker. Det er selvsagt erkebritisk, og nokså satt til tiden det ble laget, med tanke på det filmatiske og skuespillermessige. Men den har sjarm og nostalgien er påfallende; det er moro å se 70-talls interiør og filmspråk, i tillegg til at det er overraskende underholdende med disse små-catchy historiene. Og det er faktisk et temmelig A-lag av britiske skuespillere fra den tiden som er med i filmen, og som forøvrig dukket opp i mange av disse britiske Amicus og Hammer-filmene. Tydelig at de har hatt det gøy med å lage skrekk. Skummelt blir det selvsagt aldri, men historiene er såpass merkelige, overraskende, spennende, nok til at man blir sittende og la seg fascinere og underholde. Krypt-vokteren fungerer også som en slags moralsk vokter, som disse historiene vil vise, og som tilfører en nesten søt, moralskpsykologisk brådd på det hele. Ganske kult.

En klassiker innen antologi og en klassiker innen horror. Vel verdt et gjensyn, og for dem som ikke har sett Tales from the Crypt, bør absolutt sjekke ut denne. For på tross av at den snart er 50 år gammel, så er den overraskende underholdende fortsatt, med bøttevis av nostalgisk sjarm. 

7 bloddråper


Scare Package (2020)

Åtte regissører samarbeider i denne svært så underholdende, dog ujevne, antologifilmen. På det beste er dette hysterisk morsomt, men ikke alle segmentene treffer blink, dessverre. 

Vi skal ikke begynne å forsøke å redegjøre for alle historiene, men filmens røde tråd er en videoesjappe hvor eieren, hans nylig ansatte medhjelper, og en mildt sagt plagsom kunde, fjaser seg gjennom dagen. Denne historien, som på et vis forsøker å binde alle de andre historiene sammen, fungerer overraskende godt. Dialogene sitter, karakterene er festlige, og det er deilig å tilbringe tid i en videosjappe. Gud, hvor vi savner videosjapper. Flere av disse scenene fikk oss til å le høyt; det er dustete, sjarmerende og herlig upretensiøst. 

Som sagt holder ikke alle segmentene like høy standard, men vi lot oss virkelig underholde av filmens to første historier, og filmens siste, hvor våre helter i vidoesjappa skal ut på en absurd reise. Filmen er tydelig laget av folk med en elskov til sjangeren, og her skal det tulles med sjangerens mange særtrekk og klisjeer, ikke ulikt Scream-serien, men ikke alle spøkene og kommentarene sitter like godt. 

Dette er en perfekt film å se med en bolle nypoppet popcorn, en kald pils og en god kompis. Det er blodig og morsomt. En artig hyllest til sjangeren, med et særlig blikk på 80-tallet og slasher subsjangeren. 

6 bloddråper


The Mortuary Collection (2020)

The Mortuary Collection er en underholdende og nostalgisk antologi-film, med et overbevisende visuelt uttrykk. Filmen er gjenomtenkt og godt gjennomført, full av festlige detaljer og tydelige sjanger-referanser.

En ung kvinne søker på en ledig stilling hos et noe merkverdig begravelsesbyrå, bestående av en gammel mann i et enda eldre hus, og under jobbintervjuet forteller den gamle mannen historier om hvordan, og ikke minst hvorfor, flere av hans “kunder” har mistet livet.

Alle historiene har et humoristisk element, og et par av dem gir noen festlige overraskelser. Og skryt til gode spesialeffekter. Vi likte særlig godt segment 2 og 4. Segment 2 er kanskje den morsomste, mens segment 4 er lekent fortalt og like lekent gjennomført. I denne filmen står samme mann (Ryen Spandell) bak alle segmentene, både hva gjelder manus og regi. Og det merkes. Alle historiene har samme tone og visuelle stil. Vi likte også godt filmens lydspor. Lydsporet er med på å forsterke inntrykket av at Spindell er mer opptat av å hylle sine forgjengere enn å finne opp kruttet på ny. Samtidig klarer han å sette sitt særpreg på det hele.

Dette er en underholdende hommage til tidligere antologi-filmer som Tales From the Crypt og Creepshow, samt 70- og 80-talls slashere. Vi koste oss:)

7 bloddråper


V/H/S/94 (2021)

Foreløpig nummer 4 i rekken, og nok en gang lot vi oss underholde av dette sprø VHS-universet. Antologien starter med et spesialpoliti som raider et mystisk kult-sted og kommer over en samling found footage filmer, og en gjeng døde mennesker som ser ut til å ha sett på filmene. Basert på deres reaksjoner nokså skumle filmer altså, filmer som selvsagt er på VHS. Og med det utgangspunktet settes antologien i gang…

Kvaliteten i de ulike segmentene varierer noe, som det så ofte gjør i slike antologier, men noen funket temmelig bra. Som for eksempel den hissige indonesiske segmentet, med svært så overbevisende grafiske effekter. Nesten i overkant gory og hvor tankene gikk til klassikeren Martyrs. Og vi må trekke frem segmentet om den komiske milits-gjengen som planlegger terror mot en bygning i USA. Det sistenevnte et nokså treffende satirisk segment, om en gjeng stusselige, sinte karer som vi dessverre tror det finnes ganske mange av i USA om dagen.

Historien om politiraidet skal liksom skal binde det hele sammen, men vi syntes vel ikke det var så lett å finne en rød tråd gjennom segmentene og kult-stedet, utover selvsagt 90-talls estetikken da. Dette er temmelig løst satt sammen antologi, men pytt, disse VHS-kassettene holder i massevis; det holder å bare putte den i spilleren og snurre film :)

Litt ujevn antalogi, men likevel fornøyelig og underholdende. Mon tro hvor lenge de kan holde på med VHS-franchisen, siden VHS-kassetten er et format de nye generasjoner tross alt har lite eller ingen kjennskap til. Er jo rimelig vintage blitt, men det er jo også noe av sjarmen da. Neste blir vel kanskje «D/V/D»!  :)

6 bloddråper


Creepshow (1982)

En morsom og underholdende antologi film, som nok var ganske innovativ i sin samtid, og som fortsatt fungerer overraskende godt. Mange som sikkert vil huske flere av segmentene og som gjorde inntrykk den gang.

En samling historier inspirert av 50-talls skrekk-tegneserien Tales From The Crypt utgitt av E.C Comics, og som vi husker best som Iskalde Grøss på 80 og 90-tallet. Nokså fiffig laget, hvor vi blir presentert for historier som er en mix av humor, mørke, kreativitet og en god dose uhyggelige og effektfulle spesialeffekter, knyttet sammen som om vi blar i en tegneserie.

Sjarm er et stikkord når vi beskriver denne antologifilmen, og selv om den ikke fremstår like skummel i dag som den gang vi så den, er det fortsatt like underholdene. Dessuten er filmen blitt fresh’et såpass opp digitalt, slik at filmen ser overraskende godt ut, til sammenligning fra VHS-dagene. Moro å se slike samtidsbilder (tidlig 80-talls) med dagens, skarpe og moderne bildeteknikk. Som å se en retrospektiv film laget i dag, bare at dette er autentisk retro! 

Stephen King står for manus (5 historier) i samarbeid med George A. Romero, som har regien. En superduo som vet å lage underholdene grøss, og Creep Show leverer varene kan vi si. En klassiker som har tålt tidens tann, grunnet interessante og morsomme historier, samt bøttevis med fortellerglede og sjarm, i tillegg til at filmen har fått den nevnte bildemessige oppgraderingen. Ikke ofte vi ser Stephen King foran kamera, men han gjør faktisk også en minneverdig og sjarmerende rolle som den noe enkle hillbilly karakteren Jordy Verril i segmentet Weeds. Og vi må selvsagt også nevne komikerlegenden Leslie Nielsen som de fleste husker som Frank Drebin i Police Squad, men som her trakterer en litt mørkere rolle, som han spiller med tyngde og overbevisning, og alltid med det gjenkjennelige glimtet i øyne. Helt klart en av de bedre segmentene i antologien. Vi møter også mange andre kjente skuespillere, som den gang var vesentlig yngre, og moro å se når den ene etter den andre dukker opp i de ulike historiene.

Absolutt verdt et gjensyn, og vi koste oss gløgg med denne nostalgiske antologi-klassikeren.

7 bloddråper  


Tales From the Hood (1995)

Tales From the Hood serverer fire historier som på hver sin måte skildrer rasismen i USA og forholdene, særlig unge, afroamerikanere lever i. Jordan Peele var altså langt i fra først ute med å koble skrekkfilm og rasisme. 

Tre gjengmedlemmer oppsøker et begravelsesbyrå, ettersom eieren skal ha funnet en betydelig mengde dop som var mistet i nærområdet. Men før gjengmedlemmene skal få tilbake dopet, så ønsker eieren å dele noen historier om tragiske skjebner med de forfjamsete og småstressa skurkene. 

Historiene i Tales From the Hood er tidvis både smarte og treffende. De setter alle søkelyset på den brutalitet (særlig) de svarte i USA blir utsatt for, la det være fra gjenger, fengselssystemet eller politiet. Og filmen adresserer også de manges fornektelse over den urettferdighet som den svarte befolkningen har vært, og fortsatt blir, utsatt for. Vi setter pris på regissører og manusforfattere som faktisk har noe de ønsker å si.

Greit, så er filmen fra 1995, og det synes. Spesialeffektene holder seg for så vidt greit, med unntak av segment to og tre, der blir det lettere komisk. Og skuespillet i sistnevnte segment er til tider ekstremt dårlig. Da er det godt at segmentet har ringreven Corbin Bernsen med. Vi ble for øvrig positivt overrasket over regissør Rusty Cundieff, som gjør en svært god jobb i rollen som lærer i segment to. Men apropos segment to; slåss-scenene her er så amatørmessig satt sammen og koreografert at vi humret godt flere ganger. Men dette er også litt av sjarmen. Særlig subtil er ikke filmen, slik som i segment fire, men det trenger den heller ikke være. Filmen ønsker å si klart i fra, og det lykkes den godt med.

Tales From the Hood er ikke særlig skummel, men den har interessante og relevante historier med politisk brodd. Den har et vellykket premiss og solide historier, og skyr ikke unna de virkemidler som trengs for å få frem budskapet. Tales From the Hood lider imidlertid av noe slapt håndverk, men noe av dette kan vi også tilskrive at filmen kom ut i 1995. Ettersom vi selv vokste opp på 90-tallet, så velger vi heller å bli sjarmert, enn frustrert:) 

6 bloddråper


XX (2017)

Fire kvinnelige regissører serverer oss denne antologien av mørke og kreative kortfilmer, som inneholder et spenn av stemning og humør, men hvor alle (med muligens unntak av én) baserer seg på familierelasjoner. Relasjoner som mildt sagt skurrer. Vi kommer tett på historiene og karakterene, engasjerer oss, og det er et godt dramaturgisk grep å ta utgansgpunkt i nære og såre relasjoner, hvilket gir en større dybde i  horror’en som utspiller seg. Blir på en måte enda mer guffent da!

Heftige historier som ikke holder tilbake, og som både underholdte og engasjerte. Antologien får vist frem talentene til dyktige regissører som åpenbart kan horror-faget, med kanskje Roxanne Benjamin ( Body at Brighton Rock, Southbound) og Karyn Kusama (Jennifers Body, Invitation) som de to mest kjente.

Kortfilmene fremstår som originale og kreative, og besitter en emosjonell kraft som treffer godt. Selvsagt er det vanskelig å gi tilfredsstillende nok avslutninger med så liten tid til å fortelle historien, og noen kan kanskje bli skuffet over enkelte av løsningene. Men når det er snakk om kortfilmer, så er ofte fokuset set-up, build-up,  stemning, uttrykk og filmatisk teknikk. Og med disse aspekter i tankene, er denne antologien helt fremragende.

En skikkelig god antologi, som fortjener en plass høyt opp på lista innen subsjangeren.

7 bloddråper


Trilogy of Terror (1975) 

Trilogy of Terror er for de av dere som ligger antologi-filmer av den litt mildere sorten. Her er det lite blod og gore, men i stedet fiffige små historier med smarte vendinger og tvister. Litt som å lese Iskalde Grøss, for de av dere som husker det magasinet. 

Vi skal ikke se så mye om de tre segmentene, annet enn at de er velskrevne, og at de omhandler det utspekulerte onde, det sinnssyke og det overnaturlige. 

Men dette er først og fremst Karen Black sin film. Hun spiller hovedrollene i alle tre segmenter, og det er nesten umulig å ikke bli imponert av hennes innsats, og som alene gjør filmen verdt en titt. Filmen har også gitt henne kultstatus blant mange sjangerfans, selv om hun selv har uttalt at hun etter Trilogy of Terror kanskje ble tilbudt feil roller, at karrieren tok en uheldig retning. 

Regissør er Dan Curtis, som gjorde seg svært bemerket med en rekke skrekkfilmer på begynnelsen av 70-tallet. Og alle tre segmenter er skrevet av Richard Matheson, også han svært bevandret innen horror og sci-fi. 

Vi har vel egentlig ingen favoritt av de tre segmentene vi får servert, de har alle sine styrker (og svakheter), men vi skal ikke legge skjul på at filmen sparer sitt tøffeste og mest minneverdige bilde til slutt. Et bilde som lett blir sittende en stund etter at rulleteksten har forlatt skjermen. 

Dette er skikkelig old-school. Filmen er lite manipulativ, det er ingen kyniske og spekulatie jump scares eller overdreven vold og grafisk lidelse. Alt handler om historien(e). Det er på mange måter like koselig som det er nifst. 

6 bloddråper


V/H/S 85 (2023)

Dette er helt klart en av de eller beste i V/H/S-franchisen. Kvaliteten på segmentene er jevnt over meget god, og historiene oppfinnsomme og mørke. Vi er for øvrig heller ikke så overrasket når vi ser hvilke kompetente folk som har kommet med bidrag; Scott Derrickson, Mike P. Nelson, Natasha Kermani og David Bruckner, for å nevne de mest prominente.

I første segment møter vi en vennegjeng som skal på campingtur i skogen. Det blir knalltøft og hardt! Og historien plukkes opp igjen i segment fire, så moroa er ikke over ennå.

I neste segment skal vi til Mexico, der et jordskjelv tvinger noen redningsarbeidere under jorden, hvor overnaturlige krefter gjemmer seg. Denne er både morsom, energisk og med tøffe spesialeffekter. 

Så skal vi til en scenekunstner som harsellerer og kritiserer teknologien, som er blitt vår nye Gud. De få tilskuerne skal imidlertid bevitne at kunstnerens harsellering vil bli straffet, mildt sagt. Også her humret vi godt, og likte både premisset og gjennomføringen. 

Til slutt skal vi følge jakten på en seriemorder som virker å filme alle sine drap. Det er vellaget, smart og herlig brutalt. 

Det er Bruckner som er ansvarlig for det tilbakevendende segmentet som "binder" de andre segmentene sammen. Her følger vi noen forskere på et universitet som undersøker et vesen som kan skifte form, også dette er kreativt og mørkt. Og i likhet med de andre segmenten, tilført en herlig 80-talls følelse. 

Vi mener alle segmentene holder høyt nivå, noe som virkelig ikke alltid er tilfelle i subsjangeren. Blir vi tvunget til å trekke frem favoritter, så må vi erkjenne at vi lot oss særlig imponere av Mike P. Nelson sitt første segment, men siste segment, signert Scott Derrickson, holdt også høyt nivå.  

V/H/S 85 er herlig absurd, med masse bekmørk humor og solide doser gore. Det er uforutsigbart, kreativt og slemt. Vi storkoste oss! 

7 bloddråper


V/H/S/99 (2022)

Nok en artig og underholdende antologi film fra V/H/S-serien. Denne gang fra 1999! Tidskoloritten og stemningen fra slutten på millenniet er spot-on, og det var flere ting vi fant fornøyelige, for ikke å si noe nostalgiske.

Fem stk. bidrag får vi servert: vi møter et punk-pop band som spiller på en noe spesiell scene, en tenåringsjente som desperat søker anerkjennelse hos en kjip venninnegjeng,  et fjollete game show, en gjeng gutter som spionerer på feil nabo, og til slutt en milleniums-kult hvis høyeste ønske kanskje ikke ble helt som de har sett for seg.

Her er segmenter som fort blir over-the-top, og temmelig løst satt sammen, men det er det som også er gøy med disse kortfilmene. Det kan gå litt i alle retninger, og det er både underholdende, lekent og uforutsigbart. Og vi må vel kunne si at humoren, dog av den mørke og absurde sorten, er nokså gjennomgående. Bidragene er noe ujevne, og hvis vi skal nevne noen av de vi likte best kan vi trekke frem Suicide Bid og Ozzy’s Dungeon. Må nevne at alle segmenter har sine kvaliteter, så det er mye gøy å se her.

Ok, så er det segmenter som er bedre enn andre, men alt i alt en underholdende og artig antologi, som passer godt inn i dette som har blitt litt av en antologi-serie.

6 bloddråper