Besettelse kan arte seg på flere måter. Enten du er tørst, sulten, sint, forelsket, hevnsjuk eller rett og slett sjukt pissetrengt. Jepp, alle kjenner vi følelsen av å være besatt.
Et akutt behov åpenbarer seg, og man sliter med å opptre normalt og rasjonelt i påvente av den ønskede tilfredsstillelsen. For alternativet, som vi alle vet, er skuffelse, sorg og fortvilelse. Man må bare ha det, man må bare gjøre det!
Men hva var igangsetteren, hva var den bakenforliggende kraften for dette vanvittige behovet?
Vel, i denne sammenheng snakker vi om en demonisk kraft, en kraft av den overnaturlige, uforklarlige og ukontrollerbare sorten. En kraft som overtar ditt kroppslige «jeg», som ikke gir slipp med det første og som får deg til å gjøre smertefulle, onde og/eller groteske handlinger. Her snakker vi om å være besatt på den ordentlige måten; at noe eller noen har tatt bolig i deg, og du som et kroppslig entitet kun er et usselt vertskap for denne nye, herskende skapningen.
I horrorsammenheng er de fleste besettelsefilmer av religiøs art, dvs. at en djevel, demon eller en ond type ånd har inntatt menneskekroppen og gjort den til sin egen. Som en dritkjip sykdom som kroppen har blitt angrepet av. Nei, vi snakker ikke kjønnssykdom her. Ingen tradisjonell kur kan drive ut denne ondskapen. Som regel må man tilkalle en prest, en eksorsist, eller noen med ekspertise på området for å få bukt med faenskapet.
Sjangerens kanskje første og største representant er The Exorcist (1973), men siden den gang har det kommet en rekke andre horror-filmer med besettelse som utgangspunkt.
Her er noen besatte godsaker vi ønsker å trekke frem spesielt:
En meget solid film fra den polske regissøren Marcin Wrona. Dette ble tragisk nok hans siste film, da han i 2015, mens Demon ble vist på en festival i byen, tok selvmord ved å henge seg i et hotellrom. Wrona ble bare 42 år gammel.
Piotr ankommer sitt hjemland og den polske bygda hvor han skal gifte seg med sin kjære Zaneta. Et par dager før bryllupet finner Piotr et nedgravd skjelett mens ha graver i svigerfamiliens hage, en tomt de ska få i gave. Han ignorerer det bisarre funnet, men det skal vise seg at han ved å finne skjelettet samtidig lot ukjente krefter overta hans sinn og kropp. Og hva som venter er et bryllup som gjestene neppe glemmer med det første.
For dette blir litt av et sjøslag. Filmen er dynket i vodka. Hissigere fyllefest enn dette bryllupet skal du lete lenge etter. Det er absurd, kaotisk og mørkt. Og morsomt. Det er nokså underholdende å bevitne Piotr “transformasjon”, og svigerfamiliens intense arbeid med å dekke over og bortforklare de absurde hendelsene. Særlig dansescenen er meget så fornøyelig. Dette er ingen spesielt skummel film, så er det sagt, selv om den har sine øyeblikk. Den beveger seg sakte fremover, men med såpass intensitet og selvsikkerhet at det aldri blir kjedelig. Den er både spennende og originalt fortalt. Bildene er fantastiske og Itay Tiran er svært overbevisende i rollen som stakkars Piotr.
Besettelsen har en symbolsk og historisk forankring, og Wrona pirker med Demon borti Polen´s noe frynsete bakgrunn og historie. Og vår manglende evne til å lære av våre feil. Vel, alle land har noen skjeletter i skapet. Polen er intet unntak. Som brudens far sier i sin bryllupstale: “The past is always part of us, no matter how hard we try to forget.”
7 bloddråper
The Exorcist fra 1973 kom til å sjokkere en hel verden da den ble lansert. Demonens manifestasjon har aldri før blitt presentert så overbevisende og troverdig som i den filmen her. Her har vi å gjøre med en demon som ikke bare er ondskapsfull, men også vulgær og hatsk, brutal og manipulerende, og som bokstavelig talt spyr ut edder og galle underveis i filmen. Realismen og de sjokkerende effektene tok publikum med storm; folk svimte av, ble hysteriske, flere nærmest overbevist om at demoner fantes. Filmen møtte også svært mye kritikk, blant annet fra religiøse grupper som mente filmen glorifserte satan. Det gikk så langt at Linda Blair, hun som spilte den besatte jenta Regan, til slutt måtte måtte ha livvakter for å ikke bli angrepet av fantastisk kristne. Så filmen skapte mildt sagt en god del kontroverser og reaksjonene var mange og ekstreme.
Historien følger den 12 årig gammel jenta, Regan, og som lever sammen med sin mor et sted i Washington DC. Alt er tilsynelatende normalt og hyggelig. Etter å ha spilt på et ouija-brett, begynner Regan gradvis å endre adferden sin. Hun blir mer og mer mystisk og uforutsigbar, og jenta som tidligere bare var normal og søt, utvikler seg til å bli verdens kjipeste unge.
Denne besatte ungen, provoserte og sjokkerte publikum, og aldri hadde man fått servert såpass hissige obskøniteter fra et barn noen gang.Her er et lite utdrag fra manuset, og som gir et temmelig bra inntrykk av hvor drøye noen av disse scenene var (Vi hører demonen snakke gjennom Regan. Chris er moren):
REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you!
Regan has the crucifix gripped in her hand and is plunging it into her bloodied vagina. There are fresh cuts all over her face, streaming with blood.
REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you! Let him fuck you!!!
Chris runs over to Regan and tries to pry the crucifix from her hand. They struggle for the crucifix. Regan then grabs Chris' head and pushes it into her bloodied crotch.
REGAN/DEMON : Lick me! Lick me!
Vel, forstår godt at dette var røff kost for folk. Og tror de fleste er enige om at dette fortsatt er meget drøyt og sjokkerende, den dag idag. Lurer på hva skuepillerne tenkte da de leste manuset? Ikke minst den lille jenta. Vi får nesten håpe for hennes del at hun ikke forstod alt som foregikk her.
To prester blir tilkalt for å drive ut demonen (selveste Max Von Sydow er en av dem), og noen heftige kampscener utspiller seg mellom «det gode og det onde». Ganske voldsomt og dramatisk.
Filmen er også overraskende god på effekter, til tross for alderen, og de gory og de overnaturlige scenene ser veldig realistiske ut. Regans transformasjon og harde medfart er ubehagelig å se på, og den unge jenta blir nesten helt ugjenkjennelig etter hvert. Respekt til Linda Blair og det hun gjennomgikk for denne rollen. Dette må ha vært en tøff innspilling, og man får nesten følelsen av at det kan ikke ha vært helt bra, egentlig.
Uansett; en ubestridt klassiker og en av filmhistoriens skumleste og kjipeste barn. Må trekke frem musikken også, med Mike Oldfields signaturtema fra Tubulars Bell, og som passer fascinerende godt inn.
10 bloddråper
Evil Dead Rise leverer bøttevis med blod, rikelig med gore og en håndfull nifse skapninger med svært sadistiske agenda. Det er en imponerende mengde horror som regissør og manusforfatter Lee Cronin (The Holde in the Ground) har klart å pakke inn i filmens snaue 90 minutter med spilletid. Så for de av dere som elsker aggressiv og grafisk horror som kjører hardt på fra første stund, så er dette virkelig filmen å anbefale. Men dessverre leverer ikke filmen like godt hva gjelder historiefortelling og karakteroppbygging.
Beth jobber som gitartekniker, og mens hun er på turne oppdager hun at hun er gravid. Hun forlater turneen og vender tilbake til sin søster og hennes tre barn, som selv opplever utfordringer i form av at barnas far har forlatt dem og de blir snart kastet ut av sin leilighet da bygården skal jevnes til jorden. Vel, dette er peanøtter i forhold til de utfordringene som venter etter at de slipper de mørke kreftene i Necronomicon løs!
Det er lite å utsette på håndverket. Klipp, lyd og skuespill; det meste funker fint. Galskapen er like vellaget som den er kreativ. Her serveres en rekke groteske og nifse scener, nok til å tvinge de mer spake av oss bak putevaret i sofaen. Men dette uten at filmen oppleves spekulativ og unødig slem. Den er smart nok til å holde igjen akkurat der den bør. Den fungerer på mange måter som et verdig tilsnitt i en av sjangerens mest elskede univers. Vi tror i hvert fall ikke at fansen vil bli særlig skuffet!
Som vi forsåvidt allerede har nevnt, så syder filmen av en voldsom energi. Den kaster ikke bort mye tid og holder høyt tempo hele veien ut. Og selv om scenografien ser dritbra ut, så savnet vi litt dynamikk, i mangel av et bedre ord. Litt variasjon og kontraster i både uttrykk og tempo som ville gjort det skumle mer skummelt og engasjerende. Vi opplevde dessverre ikke at filmen tok seg nok tid til å skape karakterer vi brydde oss om. Vi tilbringer også nær hele filmen i familiens mørke og skumle leilighet og bygård, omgivelser som opplevdes i overkant konstruerte, og som etter hvert gir filmen et noe monotont visuelt preg. Litt mer sjarm og rytme ville her gjort susen! Vi hadde nok også håpet på at filmen forsøkte å utvide og utbrodere Evil Dead-universitet noe, men det skjer ikke i nevneverdig grad.
Greit nok, dette ble kanskje litt mye pirk og negativitet. Er nok mest fordi vi hadde betydelige forventninger til filmen. Ikke bare var forrige Evil Dead-film fra 2013 såpass knalltøff, men Evil Dead Rise har høstet mye lovord og regissør Cronin har vist at han behersker sjangeren. Men la oss avslutte med å si at Evil Dead Rise er en film med selvtillit og intensitet, en visuell kraftpakke fullstappet med mørk moro. Kos dere!
7 bloddråper
Første film ut i Sam Raimi´s Evil Dead-triologi (de to neste er Evil Dead 2 og Army of Darkness). Og dette er det nærmeste du kommer definisjonen på en kultfilm. The Evil Dead satt standarden for kommende filmer i sjangeren. Jepp, er ikke mange andre filmer som har inspirert så mange og blitt så kopiert så ofte som denne.
En kompisgjeng skal på hyttetur, og velger en nedslitt og isolert rønne langt unna sivilisasjonen. Den var visstnok billig å leie. I kjelleren finner de en opptakspiller og en bok innbundet i menneskehud og skrevet i blod, og dermed vekkes onde ånder til live. Det tar ikke lang tid før helvete er løs, og det er opp til vår helt, Ash, å banke dritten ut av demonene og komme seg vekk i live. Men det skal vise seg å være enklere sagt enn gjort.
Da filmen kom ut gjorde den umiddelbart inntrykk. Dette var noe av det mest voldelig og blodige folk hadde sett, og den fikk også strengeste sensur. Jepp, dette er tøft laget. Imponerende fått til med et såpass moderat budsjett. Filmen har sjarm og voldsom entusiasme. Den kliner til. Mye tøft kameraarbeid, det er gjennomtenkt og kreativt, og effektene er spenstige. Det er heftige innslag av splatter. Her får du solide doser blod, gørr og lemlesting. Særlig slutten er over the top. Dette er herlig hjemmemekka hvor de fleste triks i boken trekkes frem. Ikke så mye CGI-effekter her:) Endel av demonene ser dog ut som de er i slekt med Leatherface, men ikke noe galt i det. Den har en intens og mørk stemning fra første scene. Hytta er skummel og røykmaskinen får kjørt seg i de mørke skogene.
Dette er kanskje filmen som skremte oss mest som barn. Vi ble slått rett i bakken. Det tok en stund før hytteturer stod øverst på lista, for å si det sånn. Filmen har ikke like mye humor som sin oppfølger, den er mørkere og slemmere. En vaskekte klassiker!
«We´re gonne get you».
8 bloddråper
The Pope's Exorcist var en positiv overraskelse og et friskt tilsnitt til en nokså folksom og tidvis forutsigbar subsjanger. Filmen har en fin dose humor og en kledelig letthet, samt selvironi og en bevissthet rundt subsjangerens styrker og svakheter. Og ikke minst har den en demon med en skikkelig agenda.
Gabriele Amoth er sjefseksorsisten ved Vatikanet. En rutinert og tilbakelent herremann, og hakket kulere og mer frynsete enn den gjengse katolske representant. Han blir sendt på oppdrag for å avklare en mulig demonisk besettelse i et lite kloster i Spania, hvor en amerikansk mor og hennes to barn nylig har flyttet inn.
Russel Crowe virker å strortrives i hovedrollen som Gabriele Amorth (som faktisk var en reell prest i den katolske kirke og eksorsist for bispedømmet Roma), og hans tilstedeværelse hever filmen betraktelig. Han har glimt i øyet, herlig timing og en smittende selvsikkerhet. Ikke så ofte såpass solide skuespillere svinger innom sjangeren.
Hva gjelder demonisk besettelse synes vi denne demonen er blant de bedre vi har sett. Ikke bare er besettelsen overbevisende fremstilt visuelt, men adferden til den besatte gutten er både guffen, tidvis komisk og ikke minst målrettet. For som nevnt har demonen i filmen større ambisjoner enn å plage et lite barn og dets familie. Dette er noe vi i Blodklubben har etterlyst i årevis. Hvorfor besetter disse mektige og ondskapsfulle demonene som oftest små barn eller en eller annen vilkårlig hvermannsen? Hva i all verden er demonens ambisjoner? De virker å besitte enorme krefter, men synes som regel å finne tilstrekkelig glede i å tvinge et barn til å snakke grovt til sine foreldre og kaste familiemedlemmer og innpåslitne prester veggemellom. Vil de ikke mer? Vel, i The Pope's Exorcist tar de dette (endelig) på mer alvor!
Manuset er nokså lekent og hakket mer ambisiøst enn mange av sine sjangerfrender. Den setter av rikelig med tid til demonens agenda og motiver, og vi svinger innom flere skamfulle sider ved den katolske kirke, la det være inkvisisjonen eller de mange seksuelle overgrepene utført mot barn og kvinner. Litt pussig kanskje at filmen virker å gi skylden til andre enn kirken hva gjelder noen av de større forbrytelsene.
Demonens enorme krefter er meget godt fremstilt, og familen og de involverte prester får virkelig gjennomgå. Tidvis nokså brutalt og man får følelsen av at denne demonen virkelig er farlig, og definitivt vanskelig å få has på.
Den siste tredjedelen oppleves dessverre noe enkel og generisk. Dette har vi dessverre sett før. Og filmens letthet, som hever den første timen, kler ikke slutten like godt. Det blir rett og slett litt for bekvemt, og filmen tyr til nokså lettvinte løsninger som vi ikke synes står helt i stil med oppbyggingen.
Men det er godt laget, effektene er det ingenting å si på, og den store styrken ligger i samspillet mellom Russel Crowes karakter og demonens agenda. Sjeldent vi har sett en såpass engasjerende besettelse-film, og selv om vi kanskje ikke ble helt overbevist ved filmens avrunding, likevel er en meget severdig film.
7 bloddråper
Irske The Canal fra 2014 er en svært vellaget liten horrorfilm skrevet og regissert av Ivan Kavanagh. Filmen følger kanskje en klassisk oppskrift, dog med en viss originalitet, men kinematografien og stemningen i filmen gjør dette til en svært severdig film.
Et par med en liten gutt flytter inn i sitt nye hjem. David mistenker at kona er utro, samtidig som han ramler borti gamle filmopptak, ettersom han jobber i et filmarkiv, som viser at deres nye hjem var åsted for noen skrekkelige forbrytelser en god tid tilbake. Er huset hjemsøkt? Er det en kobling mellom grusomhetene som fant sted og hendelsene som finner sted i dag? Vi skal ikke avsløre mer av handlingen, men David faller dypere og dypere inn i sitt eget mørke, i en fortvilet jakt på sannheten og for å avdekke hvilke hemmeligheter huset skjuler.
Som innledningsvis nevnt har filmen en deilig mørk (og britisk) stemning. Flotte bilder, solid lyssetting, smakfullt lydspor og effektiv klipp gjør dette både spennende og småskummelt. Skuespillet er også meget solid. Dette er en effektiv liten spøkelsesfilm, som også er både trist og sår. En creepy film om galskap og ulykke. En nokså undervurdert og ignorert film som fortjener mer oppmerksomhet. Og som inneholder en av sjangerens tøffeste fødselsscener:)
7 bloddråper
Det er ikke manko på filmer om eksorsisme, men The Exorcism of Emily Rose klarer å skille seg ut i mengden. Dette er et helstøpt rettsdrama ispedd solide og effektive horror-innslag. Filmen er løst basert på den sanne historien om Anneliese Michel som døde etter å ha blitt gjenstand for en rekke katolske eksorsist ritualer.
Vi møter en 19 år gammel jente, Emily (Jennifer Carpenter), som dør etter selvpåførte skader og underernæring etter en eksorsisme utført av presten Richard Moore (Tom Wilkinson). Moore blir tiltalt for drap, og vi følger hans advokat (Laura Linney) som skal forsvare presten i en rettssak. Saken rulles opp, og vi får servert den tragiske historien til Emily Rose, en ung kvinne tydelig utsatt for demoner av ett eller annet slag.
Som nevnt er dette et solid rettsdrama. Det er en effektiv måte å fortelle historien på, og vi blir godt kjent med både Emily og hennes tilstand og skjebne. Den utfordrer mer enn andre excorsist-filmer og fokuserer mer på de spirituelle spørsmålene i saken. Manuset er smart og skuespillet er upåklagelig, spesielt Jennifer Carpenter i rollen som Emily gjør en knallbra innsats. Og scenene hvor Emily møter sine demoner er svært overbevisende. De er skikkelig gufne og ubehagelige selv uten bruk av mengder med spesialeffekter og blod og gørr.
Jepp, en film for de som vil se godt drama ispedd nifs demonisk besettelse.
7 bloddråper
James Wan, mannen bak Saw og Insidious, har regien på denne moderne klassikeren. Wan har etablert seg som en av de store regissørene innen moderne horror, og viser i denne filmen hvorfor.
Utgangspunktet er klassisk; en familie flytter inn i et nokså gammelt, skummelt og viktoriansk utseende hus, ute på den amerikanske landsbygda. Og tidlig kjenner man på uhyggen. Filmen balanserer perfekt med å være effektiv i tillegg til å ta seg tid til å bygge opp stemningen. Må nevne det gode skuespillet av moren, spilt av Lili Taylor som for øvrig er en fabelaktig skuespiller, og som burde få mye mer oppmerksomhet. Hun er helt rå på å gjøre oss seeren engasjert. Filmen har også noen triks, det der med klappingen, som stadig klarer å overraske og spre uhygge. Demonene som herjer huset føles reelt, og blir ytterligere forsterket av paranormal-etterforskerne Ed og Lorraine Warren (spilt av Patrick Wilson og Vera Farmiga), og det faktum at det hele skal være bygget på en sann historie.
Dette er en skrekkelig god spøkelseshistorie; meget bra fortalt, oppbyggingen kjennes riktig og troverdig, eminent skuespill, de effektive triksene som nevnt over funker som f…, og man får følelsen av dette huset er genuint hjemsøkt. 70- tallskoloritten tilfører videre til troverdigheten, selv om det tross alt dreier seg om spøkelser da. Og det tror man ikke på. Eller gjør vi?
9 bloddråper
Deliver Us from Evil er en underholdende og velsmurt horror film om noen purker i et regntungt New York, som etterforsker mystiske og uforklarlige hendelser som herjer nabolagene i Bronx. Demoniske krefter er i sving og en prest med ekspertise innen eksorsime settes inn i kampen.
Kombinasjonen av hardkokt purke-realisme og overnaturlige mystiske hendelser, er en ganske så artig mix. Det blir litt sånn Training Day møter Exorsisten. Og horrorfilm plassert i et realistisk, urbant rufsete miljø, er noe som ikke skjer så ofte, og som vi derfor setter pris på. Som så mange av de demoniske filmene er Deliver Us from Evil også inspirert av sanne hendelser, og er basert på en bok nedtegnet av den pensjonerte politimannen og demonologen (!) Ralph Sarchie, og hans opplevelser med det ugudelige. Gir selvsagt det hele litt ekstra edge og uhygge, ikke minst god PR:)
Filmen har også en solid cast, deriblant Eric Bana som sjeldent skuffer. Heller ikke her, i det som er hans første horror-film. Regien er ved Scott Derrickson som har gitt oss filmer som Sinister, The Exorcism of Emily Rose og Doctor Strange. En regissør som ikke er ukjent med horror altså, og som kan lage film som fenger.
Utover det noe originale, urbane rammeverket, følger filmen et temmelig velkjent spor, og vi kan nok si at filmen således bringer lite nytt til demon-bordet. Spenningen og horror’en som etter hvert utspiller seg er nokså konvensjonelle saker, og helt skummelt blir det kanskje ikke.
Men vi lot oss underholde; dette er en helproff produksjon, skuespillerne leverer og historien er engasjerende nok til at man vil sitte gjennom hele filmen. Estetisk har filmen en mørk og regntung tone tvers gjennom, på grensen til det karikerte. Men siden den dystre stilen og looken er så gjennomgående og insisterende, så tilfører det faktisk en overbevisende atmosfærisk effekt som tjener historien.
Ingen klassiker, men absolutt verdt å sjekke ut, hvis man er hypp på en trygg og god rysare. Bring out the popcorn!
6 bloddråper
Insidious ble en kjempehit da den ankom i 2011, og har per februar 2020 fostret to suksessfulle oppfølgere. Dette er en vellaget og selvsikker film, regissert av James Wan (Saw, The Conjuring), en kar som gjentatte ganger har vist at han kan sjangeren.
Et ektepar (for øvrig helt greit portrettert av Patrick Wilson og Rose Byrne) og deres tre barn flytter inn i nytt hus, men det tar ikke lange tiden før det begynner å skje mystiske ting. Og snart havner den ene gutten, Dalton, i et uforklarlig koma.
Filmen kan fremstå som en haunted house-film, men det skal vise seg at det ikke nødvendigvis er huset som er hjemsøkt. Her er det andre krefter i spill. De første 60 minuttene, hvor familien innser at de står overfor i overkant mørke og skumle fiender, er nokså fornøyelig. Jepp, du skal være nokså tett i huet for å bli boende i et sted hvor du blir såpass terrorisert som denne familien. Og heldigvis forstår familien dette. Wan og manusforfatter Leigh Whannell (Saw, Dead Silence) trekker her en rekke festlige triks opp av hatten. Filmen glir uanstrengt i vei, og vi blir servert flere smånifse scener, dyktig iscenesatt av Wan. Bildene er upåklagelig lyssatt, lydsporet er svært effektivt og det hele er smart klippet sammen. Filmen er imidlertid best den første timen. De siste 30 minuttene snubler den kraftig. Vi blir servert såpass mange spøkelser og i overkant voldsomme kulisser til at det slutter å bli nifst. Det er voldsomt, insisterende og uelegant. Synd.
Filmen er faktisk også litt morsom. Spøkelsesjegerne, en av dem for øvrig spilt av manusforfatter Whannell, er to morsomme karakterer som tilfører filmen en kledelig dose humor og selvironi. Og vi liker at filmen tar utgangspunkt i barns natteskrekk, som er både reelt og skummelt. Barn som har natteskrekk er nesten umulig å vekke, det er som om de befinner seg i et parallelt univers, slik som lille Dalton.
Dette er helt grei underholdning for de som er på utkikk etter proff og “trygg” horror.
6 bloddråper
The Cleansing Hour gir deg 90 minutter med effektiv og sjarmerende skrekkmoro. En lite selvhøytidelig film som kun har en agenda; å underholde. Og det klarer den:) Dette er The Exorcist møter Hell House LLC.
En ung prest og hans beste venn driver en nettside hvor de streamer live eksorsisme. De redder fortvilte mennesker som er besatt av skumle demoner, samtidig som de selger og reklamerer for egne varer, la det være vievann, hellige håndklær eller signerte bilder. For denne kjekkas-presten er blitt en svært populær skikkelse på nettet. Vel, det hele er selvfølgelig bare tullball, regissert av gjengen selv, med skuespillere som spiller at de er besatt av ymse demoner. Og alt dette er kanskje bare ufarlig moro, helt til den som setter seg i stolen faktisk er besatt.
Dette høres muligens ut som en komedie, og den er til tider nokså morsom, og en tydelig satire på vår blogg/nett-kultur. Alle de som legger ut seg selv og sine tanker, meninger og anbefalinger på nettet, i håp om at folk skal følge dem slik at pengene kan strømme inn. Veldig få av disse har noe fornuftig (månedens underdrivelse) å si, og det meste er, som i dette tilfelle, kynisk utført av de som ønsker vår oppmerksomhet. Og altfor mange av oss er dumme nok til å gi dem akkurat det. Uansett, nok om det. Premisset i filmen er i hvert fall festlig, synes nå vi.
Alix Angelis gjør en knallbra innsats i rollen som den besatte Jane. Hun er ingen Jennifer Carpenter, men det funker:) Og presten er en artig karakter som tilfører filmen litt personlighet og farge. Og det er særlig morsomt og spennende i det gjengen innser at Jane faktisk er besatt. Det går fra 0 til 100 hundre nokså kjapt, så gjengen er ikke akkurat vanskelig å overbevise.
Filmen oppleves som en hommage til de klassiske besettelses-filmene, samtidig som den har en moderne og tidsriktig subtekst og ramme. Den har egentlig ingen kjedelige øyeblikk, men farer energisk i vei mot sin uungåelige slutt. Greit, dette er ingen veldig god film, la det være sagt. Men den klarer å tilføre elementer av noe nytt i en nokså sliten subsjanger, og det er nær umulig å ikke la seg rive meg i dens entusiasme og avvæpnende tone. Den inviterer til fest, og vi koste oss hele veien!
6 bloddråper
Keith Thomas sin debutfilm sender oss til det ortodokse jødiske miljøet i Brooklyn, hvor Yakov Ronen tar på seg oppdraget å være “shomer” for en avdød person. Det vil si at han skal våke over liket for ikke at onde demoner skal kunne besette den avdøde. Høres ut som en enkel oppgave? Vel, heller et perfekt utgangspunkt for horror kan vi si.
Filmen vet å sette stemning, svært nedtonet og bygger seg elegant opp. Dave Devis gjør en utmerket hovedrolle, og formidler en karakter vi bryr oss om. Det er lett å identifisere seg med den økende angsten til Yakov etterhvert som oppgaven som “shomer” viser seg å bli noe mer utfordrende enn forventet. Fikk oss nesten til å tenke litt på danske Nattevakten, hvor hovedrollen også her, plutselig får den kjipe følelsen av at det å være nattevakt er i overkant uhyggelig.
Lite som er overlatt til tilfeldighetene, alt virker nøye satt sammen med en klar visjon i både det visuelle uttrykket, og i historien som fortelles. Sjelden vi har sett en så flott lyssatt film, med egne fargeteamer i ulike deler av leiligheten hvor handlingen utspiller seg. Veldig stilig og effektfullt arrangert.
Vi hadde kanskje håpet at filmen skulle tørre å “dra på litt mer” eller by på noen andre kreative løsninger da filmen var inne i siste del, men det er likevel godkjente saker. Lett å bli bortskjemt når utgangspunktet og første halvdel er såpass velregissert og spennende :)
En fascinerende og stemningsfull film, rett og slett en solid debutfilm. Og det skal bli moro å følge med på regissørens neste prosjekt, som er intet mindre enn en nyversjon av Stephen King’s Firestarter. Høres unektelig spennende ut!
7 bloddråper
Conjuring-serien er tilbake med ny film, nr. tre i rekken. Nok en gang står det noe uvanlige etterforskerparet overfor en ny sak, eller ny demon om dere vil. Og nok en gang er det like vanskelig å få has på faenskapet!
Ed og Lorraine Warren utfører en eksorsisme på en liten besatt gutt, en seanse som ikke går helt som planlagt. Demoner kan selvsagt hoppe fra person til person! Ed blir skadet under ritualet og våkner opp på sykehuset, overbevist om at faren ikke er over. Noe han selvsagt skal få rett i!
Filmen har dessverre fått noe hard medfart i kritikkene, sammenlignet med de to foregående. Noe ufortjent synes vi, for vi opplever at den ikke skiller seg så nevneverdig fra de andre. Vel, kanskje ikke like effektiv og skummel, men det er jo mer av det samme. Og med samme solide og proffe produksjon, heftige effekter, mektig lydspor og dyktige skuespillere. Og filmen byr også på noen nokså creepy scener og gufne karakterer.
Vi vil si at filmen er underholdende og medrivende nok og at man får mye demonisk moro for pengene. Fortellingen har et godt driv, og vi rakk vel egentlig aldri å kjede oss.
Kan tenkes at Conjuring-universet er i overkant tværet ut nå, noe som ikke er så rart med tanke på alle spin-off’ene som har kommet i kjølvannet. Og muligens har vi blitt litt vant med konseptet, og at det derfor ikke engasjerer og skremmer i like stor grad som i starten av franchisen. Kanskje skaperne burde ha tenkt enda mer kreativt rundt den tredje installasjonen og kommet på noen nye interessante løsninger i sin tilnærming til det skumle stoffet.
For Conjuring 3 kjører tross alt i et velkjent spor, hvor dramatikken øker i takt med besettelsens kraft, og hvor Ed og Lorraine havner i virkelig trøbbel i kampen mot det onde. Ok, så er kanskje ikke nummer 3 like hvass som 1 og 2, men pytt; vi koste oss med nok et gjensyn hevertfall. Fortsatt synes vi at de originale Conjuring-filmene er vesentlig sterkere enn sine spin-off’s, og slikt sett skuffet ikke nummer tre heller :)
7 bloddråper
The Exorcist III er ikke helt som ventet. På mange måter en noe annerledes film om eksorsisme. Her får vi ikke en rekke intense scener hvor guds tjenere desperat forsøker å drive ut onde demoner fra uskyldige menneskekropper. Nei, The Excorcist III er en slow burner; dvelende og pratsom. Men heldigvis er manuset tilstrekkelig ambisiøst, med en engasjerende historie som forsøker å knytte hendelser opp mot begivenhetene i originalen.
Vi er 15 år etter exorsismen av Regan MacNeil, hvor prest Damien Karras mistet livet. Detektiv Kindermann forsøker å nøste opp i en rekke groteske drap, som alle virker å være utført av The Gemini Killer. Men The Gemini Killer har vært død i 15 år, og mordene virker også å ha blitt utført av forskjellige personer. Kindermann besøker en institusjon for psykisk syke, hvor han møter en pasient som har vært innestengt i 15 år og som ligner på Karras, men som samtidig påstår å være The Gemini Killer.
Filmen er ikke særlig grafisk. Den er mer ivrig på å beskrive hendelser, overgrep og mord, enn å vise dem. Noe vi synes funker bra. Scenene er som nevnt preget av lange dialoger. Det er mye snakking. Men det betyr ikke at det ikke er spennende og nifst. For filmen har nerve. Godt hjulpet av en fantastisk Brad Dourif som gir alt i rollen som The Gemini Killer. Dessverre er slutten noe skuffende. Det var visst også store uenigheter om hvordan dette skulle avsluttes, og det er et merkbart brudd her, sett i forhold til hvor nedtonet, mystisk og ulmende resten av filmen er.
Manus og regi har William Peter Blatty. Blatty skrev også manuset til den originale The Excorcist, og tanken var at William Friedkin også her skulle ha regi. Men uenigheter og konflikter gjorde til at Blatty tok over regien. Vi synes resultatet ikke er så verst. Ikke like spenstig som originalen, men ikke uten sine egne særtrekk og styrker.
6 bloddråper
Hellhole er et vellaget og stilsikkert mareritt som klarer å skape sin egen identitet i en nokså regeltro subsjanger.
Vi følger en politimann som skal gå undercover som en prest ved et isolert, nedslitt og mildt sagt dedikert kloster. Flere unge kvinner har forsvunnet den siste tiden, og klosteret mistenkes for å ha noe med dette å gjøre.
Filmen har et velkomponert og tøft uttrykk. Den er møkkete og mørk, og nesten insisterende intens og ulmende. Samtidig kan dette oppleves som noe monotomt, å tilbringe 90 minutter omringet av grå vegger, blafrende stearinlys og kornete filter. Ikke så mye variasjon å hente. Men filmen kjenner samtidig sin besøkelsestid, og klarer, særlig mot slutten, å hente seg inn og holde på interessen. For det skjer endel festlige ting på veien. Her får du blant annet litt kannibalisme, ok doser med blod og tortur, og et par artige tvister. Dialogene funker, skuespillet likeså, og historien er enkel, men effektv. Spesialeffektene er også solide.
Filmen kunne fort falt i endel klisjeer, men den klarer å styre unna de fleste, samt ha en slutt det står litt respekt av. Det skikkelig tøft, både visuelt og tematisk. Et artig gjensyn med polsk horror, et land som tidligere har gitt oss underholdende filmer som Demon og The Lure.
6 bloddråper
The Offering bringer ikke mye nytt til bordet, men er uansett en effektiv liten skrekk om religion og overtro.
Handlingen er lagt til et hasidisk miljø i Brooklyn, NY. Hasidier er for ultraortodokse og svært gudfryktige jøder, og et slikt miljø tilfører historien både intensitet, stemning og ikke minst fremdrift (da flere her er åpne for at mystiske og overnaturlige ting kan skje, i motsetning til oss kjedelige ateister som kun har vitenskapen å lene oss til, og som ville vært tvilende og skeptiske til det meste som skjer i filmen). Nær hele filmen finnet sted i huset til den aldrende begravelsesagenten, Saul, hvis sønn og gravide kone er på besøk.
Filmen starter med et religiøst ritualet som går fryktelig skeis og hvor noen dør. Den avdøde ankommer Saul, men det skal vise seg at noe mer enn en død kropp trilles inn i husets kjeller. Og snart er hele familien i fare.
Filmen gjør smart i å ta utgangspunkt i gammel overtro og nifse myter om krefter som kan vekke døde til live. Det er både spennende og fascinerende. Og hvor langt er vi vel ikke villige til å gå for å få de vi elsker og har mistet tilbake?
The Offering ser bra ut, alt fra kulissene i det gamle huset til spesialeffektene funker. Vi får servert flere creepy scener og noen ok jump scares. Men filmen er som nevnt ikke særlig original. Mye av dette er kjent fra før, og filmen risikerer dermed å fremstå uten en klar identitet. Og filmen lider av å være noe forutsigbar. Vi klarte heller ikke å engasjere oss tilstrekkelig i det unge paret som skal ta opp kampen mot de mørke kreftene. Selve kampen kunne også vært skrevet smartere og med mer finesse.
Uansett; en småguffen leilighets-horror, satt i en stemningsfull, religiøs setting, og som absolutt har sine skumle øyeblikk.
6 bloddråper
Underholdende og tidvis engasjerende møte mellom en demon og psykolog. Et godt utgangspunkt for en film. Å ha en skikkelig samtale med en demon, finne ut av dens motiver og hva den og ønker å oppnå, er sjelden vare. For filmen er primært dette; en lang samtale. Men en god samtale.
Dr. James Martin skal undersøke en fange, for å finne ut av om vedkommende er frisk nok til å henrettes. Og Dr. Martin har litt av jobb foran seg, for fangen han skal møte hevder å være besatt av en demon.
Vi synes mesteparten av manuset er svært godt skrevet. Det er lekent, mørkt og småvittig. Selv om det er vanselig å ikke prate om Gud når du skal skildre en demon, så oppleves deler av filmen som lite subtil religiøs propaganda. Hvor særlig abort og aktiv dødshjelp skal få gjennomgå, for dette er jo djevelens verk. Gud på sin side gråter hver gang en kvinne tar abort, uansett årsak. Som ateister er vi i ikke helt ombord på budskapet filmen forsøker å selge, men vi kan lett se forbi slikt, og erkjenne at filmen er både spennende, intens og ikke minst velspilt. For Sean Patrick Flannery gjør en kjempeinnsats i rollen som den dødsdømte fangen. Det er festlig å se hvordan han lekert med karakter og materiale, og hvordan han overbevisende bytter fra demon til fortvilet "gissel".
Det er kjedelig å måtte si det, men slutten er et lite antiklimaks. Sorry. Og det er vanskelig å ikke undre seg over demonens valg og krumspring. Hvis vi forutsetter at den er så mektig som den gir uttrykk for, så ville vel hans plan være nokså lett å gjennomføre. Men skitt au, dette er ting vi pirker borti etter hver eneste film om demonisk besettelse:)
Vi mener filmen helt klart er verdt å se. Nefarious lykkes bedre enn de fleste andre filmer med å skildre demonisk besettelse, det er nesten så du tror på det selv :)
6 bloddråper
Clown er en overraskende skitten, mørk og slem liten film. Den er ikke fryktelig original, men den tør kline litt til. Er du redd for klovner, så vil nok filmen evne å gi deg noen kalde grøss :)
En helt ordinær småbarnspappa kler seg ut i et gammelt klovnekostyme han finner i et hus han skal selge, ettersom det sønnen ønsker seg mest til sin bursdagsfest er en klovn. Men kostymet lar seg ikke ta av. Og ikke bare det, det skal snart vise seg at kostymet har sin egen groteske agenda.
Premisset er både festlig og absurd; det å ta på seg et kovnekostyme med full sminke som du rett og slett ikke får av. Ikke så enkelt å fullføre hverdagen seende ut som en fullstendig gærning. Og klovnen er en nokså guffen type. Vi likte også at filmen forsøker å gi disse kreftene en bakgrunnshistorie. Filmen er som nevnt nokså brutal, og med innslag av body horror. Vi vil ikke være overrasket dersom gjengen bak har sett The Fly et par ganger i forkant. Greit, skuespillet er ikke fryktelig overbevisende, selv om det er artig å se igjen Peter Stormare i en sentral rolle. Filmen har også en noe ujevn tone. Men den har selvtillit. Selv om filmen nok ikke levde opp til sitt potensiale, for dette kunne vært skikkelig guffent, så lot vi oss underholde av den makabre og tragiske historien.
6 bloddråper