Disturbing

Nå er vi kommet til den kanskje mest ekstreme subsjangeren, nemlig Disturbing. Dette er filmene som provoserer bare i egenskap av sin eksistens. Filmer som pusher grensene for hva som kan vises, både tematisk og visuelt. De kaster seg over tabubelagte temaer og fargelegger det hele med overdreven bruk av vold og sex. Et tidlig eksempel er Pasolinis 120 Days in Sodom fra 1975. En svært ubehagelig og mildt sagt kontroversiell film. Men verdt å sjekke ut! Bare å prate om disse filmene får folk til å riste på hodet og respondere; "Din sjuking, hvorfor i all verden utsetter du deg for denne dritten?" Vel, det er først og fremst gøy å se filmer som tør å ta sjanser, som sparker fra seg og utfordrer seeren. Disse filmene gjør det nesten umulig å være likegyldig. De tar utfordringen; hva kan du vise, hvor mye kan du vise, og ikke minst hvordan? Og ja, ofte er filmene no' skikkelig dritt. Men en gang i blant dukker det opp filmer som ikke umiddelbart kan avfeies. Vi kan dele opp sjangeren i undersjangere som torturporno, hevnporno, splatter, extreme etc. Og det kommer vi til å gjøre senere:) Men vi vil starte med å introdusere noen filmer vi mener representerer denne subsjangeren på "best" måte. Og noen er faktisk er jævli bra!

 
o_a-serbian-film-uncut-rare-with-english-subtitles-1cd5.jpg

A Serbian Film (2010)

Den første filmen vi vil dra frem er den serbiske klassikeren A Serbian Film fra 2010. Filmen ble totalforbudt i Norge i sin uklippede versjon. Uten at det trenger å si så mye. Men lukk øynene og se for deg de mest kontroversielle seksuelle tabuer, de mest perverse handlinger, og du er kanskje halvveis inne på noe. Filmen er ment å være en skildring av de serbiske myndigheters overgrep mot sin befolkning, og som regissør Spasojević uttalte; "You have to feel the violence to know what it's about."

Vi følger en pensjonert pornoskuespiller på hva som skal være hans siste og mest innbringende filmoppdrag. Lite vet han om hva som faktisk venter. Han tvinges til å utføre den ene scenen mer ekstrem enn den andre. Han geleides inn et bunnløst mørke, hvor hva som er film og hva som er virkelighet blir mer og mer uklart. Men en ting er sikkert; dette er ingen vanlig pornofilm. Vi skal ikke avsløre mer, men vennlig advare om at denne filmen ikke er for alle. For de færreste faktisk. Mer tabulagt seksuell vold skal du lete lenge etter. Og vi håper du aldri finner det. Men det venter en belønning for de som klarer å se forbi dette. Det klaustrofobiske og brutale universet byr på en overraskende solid historie, med en rekke tvister og overraskelser, og hvor skuespillerne gir alt i hver eneste scene. Og slutten er drøyere enn Pamela Anderson var hot på 90-tallet. Denne kullsorte brønnen er det vanskelig å krabbe opp av! 

9 bloddråper


MOV_a56ff144_b.jpg

The Human Centipede - First Sequence (2009)

Neste film ut er The Human Centipede – First Sequence fra 2009. Denne kultklassikeren fra regissør Tom Six har gitt opphav til to oppfølgere, med påfølgende dalende kvalitet. Human Centipede 2 - Full Sequence er møkkete, ubehagelig og latterlig brutal. Noe fascinerende, men først og fremst slitsom å se på. Human Centpede 3 - Final Sequence er mer morsom og over the top. Her tar hovedrolleinnehaver Dieter Laser fullstendig av:)

Nei, det er den første som er interessant. Filmen har blitt et popkulturelt fenomen, og kanskje ikke så rart. Den er så absurd at det er vanskelig å titte bort når den ruller sine bisarre scener over skjermen. Filmen omhandler en, vi må vel kunne si sinnssyk, kirurg, som tar til fange to kvinnelige amerikanske turister i Tyskland, og en ung japansk mann, med hensikt å utføre et noe ambisiøst medisinsk eksperiment. Til de av dere som ikke kjenner filmen, og ikke vil vite hva den handler om, hopp over de neste to setningene. Kirurgens mål er nemlig å lage et menneskelig tusenbein (derav tittelen), ved å kirurgisk sy sammen mennesker munn-til-anus. Den første i rekken mates, og viderefører næring til de andre. Jepp, så enkelt og dustete kan det gjøres. 

“Create something new, push boundaries, why else bother?” – Tom Six

Som dere kan dere se for dere, medfører dette en rekke groteske og fornedrende scener, hvor galskap og desperasjon går hånd i hånd. Er jo egentlig ikke helt innafor å heie på skurken i en slik film, men vi blir jo nysgjerrig på hva han håper å oppnå. Kirurgen er for øvrig fremragende spilt av Dieter Laser, som pøser på (nesten litt for mye) i hver eneste scene. At to unge kvinnelige turister lar seg invitere inn og beverte av en slik åpenbar psycho er kanskje noe lite troverdig, men skitt au, la oss være i det rause hjørnet. Men kjære herr Six, ingen flere oppfølgere nå, den første var egentlig plenty.

«Oh Shit. I have to take a shit! Sorry!”

7 bloddråper


salo-or-the-120-days-of-sodom_thumb.jpg

Salo eller Sodomas 120 dager (1975)

Så til allerede nevnte Salo eller Sodomas 120 dager av Pier Pasolini. Filmen kom ut i 1975, kun noen uker etter at Pasolini ble funnet drept på stranda, hodet knust, det ene øret revet av, og kroppen brutalt banket opp til det ukjennelige. Salo eller Sodomas 120 dager skulle vise seg å være hans mest kontroversielle verk, og filmen ble forbudt i en rekke land frem til vårt århundre. Filmen er basert på boken The 120 days of Sodom av Marquis de Sade, og tar for seg fire velstående og sadistiske jævler under fascistiske Italia på 40-tallet. Disse gutta kidnapper 18 ungdommer og utsetter de for de groveste og mest fornedrende handlinger. I flere måneder blir ungdommene voldtatt og banket opp, og det er svært ubehagelig å bevitne. De velstående lar sine sadistiske og perverse lyster få fritt spillerom, og når du tenker at disse stakkars ungdommene ikke kan lide mer, så avsluttes filmen med hissig tortur, som utstikking av øyeeple, skalpering, påtenning av genitalier og annet dritt. Og apropos dritt, så er det bokstavelig talt innholdet i en festmiddag i et absurd giftermål. Vi fatter at filmen gjorde inntrykk da den ble sluppet, og den sparker fortsatt godt fra seg. Et slags spark til menneskets dekadente og perverse sider og en advarsel om hva som kan skje dersom moral kastes ut av vinduet og makt faller i gale hender. For disse gutta veit å utnytte sin posisjon. Filmen har jo blitt noen år, men er fortsatt et must-see innen subsjangeren. 

7 bloddråper


cannibal.jpg

Cannibal Holocaust (1980)

Cannibal Holocoust (1980) er en italiensk produksjon, regissert av Ruggero Deodato. Filmen skapte så mye rabalder at regissøren ble arrestert og tiltalt for å ha drept flere av skuespillerne. Han fikk heldigvis bevist sin uskyld etter å ha bragt med seg alle skuespillerne inn i retten og vist at de faktisk levde! Så ille er filmen, vel datidens publikum hadde i hvert fall aldri sett maken før.

For dette er en mannevond og dyrevond film, alle får unngjelde her, ja, selv publikum. Det er som en møkkete og stygg og B-aktig versjon av Heart of Darkness, et helvete i jungelen, eller ”green inferno”, som de kaller det i filmen. 

Et filmteam, på leting etter isolerte indianerstammer, er forsvunnet langt inn i Amazonas. En sosialantropolog tar på seg oppgaven for å lete etter dem. Han kommer i kontakt med en indianerstamme, kannibaler forøvrig, og hvor han finner kamerarullene til det forsvunne temaet. Yes, klassisk found footage. Innholdet i rullene viser hvor nådeløst filmteamet har operert i villmarken og herjet med indianerne for å lage en god og underholdende dokumentar. Filmrullene avslører også etter hvert den grusomme skjebnen som de til slutt stod overfor.  Tror dere evner å gjette sånn ca. hva som skjedde. 

Filmen forsøker også å være samfunns –og mediakritisk, for dette dokufilm-teamet er egentlig bare interessert i å filme fryktelige og grusomme scener, i sin søken etter sensasjonsstoff. Og de er noen ordentlig sadistiske, skruppelløse svin, som fortjener det de har i vente.  Som sosialantropologen så klokt sier avslutningsvis i filmen; ”I wonder who the real cannibals are”… Temmelig overtydelig symbolikk her, men filmen er blant de første filmene, hvertfall innen horrorfilm, som forsøker å rette en slik form for kritikk, selv om det gjøres på en nokså plump og enkel måte. I tillegg er C.H skamløst politisk ukorrekt (selv om den jo prøver å være nyansert med tanke på kritikken av media og den hvite manns herjinger). Men makan så primitivt indianerne blir fremstilt i filmen, seriøst, det blir for dumt, borderline rasistisk.

Filmen er støtende i alle former, både innholdsmessig og visuelt. Det er tidvis vondt og slitsomt å se på, og man får innimellom lyst til å skru av. Det er fristende å kalle det en møkkafilm.

Men en fascinerende møkkafilm, for det stygge blir nesten en egen estetikk her. Den dokumentariske, håndholdte stilen er også godt gjennomført, og nytt i horror-sammenheng, og som bidrar til intensiteten. Må også påpeke at de grafiske scenene med avkutting av lemmer, spising av kjøtt av ymse slag, etc, er relativt godt laget og overraskende realistisk å se på. Ganske så ekkelt. 

Aller verst var helt klart å se dyrene som ble drept og mishandlet på ordentlig, og det ofte på en svært brutal og smertefull måte. Det var en ren lidelse å se på. Man kjenner at man blir forbannet og trist og man får egentlig bare lyst til å filleriste regissør og hele crewet som tillot og gjøre dette. At det i tillegg foregikk i underholdningens navn er bare så meningsløst og forkastelig at man mangler ord. Dyresekvensene minner om scener fra Faces of death-serien. Dette er ikke bra, og sånt gjør man bare ikke. Forferdelig og fullstendig unødvendig.

Ok, filmen er blant de første i sitt slag med tanke på found footage og mocumentary-horror, hvis ikke den første, og det er gjennomført laget. Det skal den ha. Men vi opplever at filmen prøver for hardt, en slags barnslig lyst til å ville sjokkere og provosere hele tiden. Det hjelper lite at filmen forsøker å rettferdiggjøre det voldelige og sadistiske, for ikke å si rasistiske innholdet, med enkel og banal mediakritikk. Det man sitter igjen med er en ganske så spekulativ og tåpelig film. 

For oss blir det under middels, på tross av klassiskerstatusen. Den totale mangelen på dyrevelferd, trekker også særlig ned.  

4 bloddråper


porn gang.jpg

The Life and Death of a Porno Gang (2009)

Jepp, bare tittelen alene får deg til å tenke at dette er disturbing saker. Vissheten om at det er horror og at den i tillegg er serbisk gjør det ikke noe mindre disturbing. Assisjonasjoner til A Serbian Film er umiddelbare.

Ok, dette er ikke Serbian film, denne er nokså annerledes. Man kan diskutere tematikken og innholdet/budkapet, men måten det er laget på er totalt annerledes. 

Marko, en ambisiøs regissør og fotograf, er på søken etter å provosere og ta opp kontroversielle temaer gjennom sine filmer. Han kommer i kontakt med en pornoregissør, og sammen med han forsøker han å få uttrykt sin artistiske stemme og provoserende budskap. Samarbeidet svikter, og Marko kommer på ideen å starte en turnerende porno-teater, og som selvsagt skal filmes. Vi følger den utagerende troppen holde sine shows gjennom det serbiske landsbygda, og hvor de ulike mottagelsene er mildt sagt blandet. 

Alt endrer seg til det verre da en av publikummerne, en tysk journalist, foreslår at de burde vise enda drøyere saker, nemlig snuff. Marko blir interessert…

Yes, dette er kontroversielle saker. Drøyt og provoserende, og som seer kan det til tider være temmelig røft å se på. Marko´s teatralske ambisjoner kan kanskje sees på som et uttrykk for alt faenskapet som har foregått på Balkanhalvøya på 90-tallet.  En ekstremt blodig og ond borgerkrig i Jugoslavia mellom 1991 og 1999, med Serbia som en aktiv part. Snakk om horror i virkeligheten.

The Life and Death of a Porno Gang kom året før A Serbian film. En hissig forgjenger som banet vei for den, ja, vi vil si enda bedre, A Serbian Film

For The Life and Death of a Porno Gang sliter med å skape engasjement rundt sine karakterer. Som seer bryr vi ikke oss lite om dem. De blir nesten som statister å regne, alt blir noe karikert, på tross av den virkelighetsnære dokumentariske stilen. Når det er sagt byr filmen på noen svært tøffe, drøye og intense scener, og vi må være ærlige å si at vi aldri har sett en slik film før. Krever guts å lage en slik film.

Og det skal den ha.

6 bloddråper


cc.jpg

Christmas Cruelty (O´Hellige Jul!) (2013)

Vi har lyst til å dra frem en norsk film, nemlig Christmas Cruelty (O´Hellige jul!) fra 2013. En alternativ julefilm for de som ikke kommer i rett stemning av Love Actually. Dette er Hjelp, det er juleferie! neddynket i alkohol og med en dæsj A Serbian Film. Her serveres kompromissløs og grenseoverskridende julevold fra en gjeng med like mye pågangsmot som de har talent. Det er vanskelig å ikke bli sjarmert i løpet av de 90 minuttene moroa varer:) 

Regien har Magne Steinsvoll og Per-Ingvar Tomren, som også spiller de største rollene, sammen med Eline Aasheim. Sistnevnte har også har vært med på manusbiten. Og la oss først gi skryt til skuespillerne i filmen. Kjemien og timingen dem imellom er god, og dialogene fremføres uanstrengt og naturlig. Kult at filmen tar seg tid til å gjøre oss kjent med filmens "helter". For dette er morsomme karakterer som du tror på, og som vi rekker å bli litt glad i før dritten treffer vifta. 

Vi følger den ovenfor nevnte trioen, primært, mens de drikker seg gjennom jula, uvitende om at det vanker en sadistisk jævel der ute, overbevisende spilt av Tormod Lien, med mildt sagt uvennlige og brutale intensjoner for kvelden. Rett og slett nissen fra helvete.

Filmen fremstår i utgangspunktet som Slasher, men har noen scener som drar den ut i disturbing sjangeren. Vanskelig å ikke ende opp der når du kvester et nyfødt barn med sirkelsag og en kvinnes genitalier voldtas med en kjøkkenkniv. Filmen kunne for øvrig også falt inn under Home Invasion, og den har også en politisk subtekst

Filmen er ekstremt voldelig, og det er kreativt og svært vel gjennomført. Alle voldsscenene ser overbevisende ut. Det ligger helt tydelig mye arbeid bak. Vi la også merke til kamera-arbeidet. Det er mange fine bilder, og smarte overganger mellom flere scener bidrar til at filmen flyter fint avgårde. Dette er åpenbart laget av folk som er mer enn gjennomsnittlig glad i film, og deres entusiasme og energi trenger gjennom skjermen. Filmen har særpreg, og den klarer å skape en egen identitet i en subsjanger (slasher) som hungrer etter originalitet. Godt gjort.

Det er i Norge flere dyktige og ressurssterke folk som evner å lage film nær på dugnad. Som klarer å samle nok folk og talent slik at en film faktisk kan realiseres. Det står respekt av slikt. Kjør på, fortsett og lag, og vi kommer til å fortsette å sjekke de ut! 

Julegløggen vil aldri smake det samme etter dette:) 

7 bloddråper


men behind.jpg

Men Behind the Sun (1988)

En film vi må innrømme at vi kviet oss litt til for å se. Den über-kontroversielle Men Behind the Sun fra 1988. Men som garva horrorentusiaster vi er;  kan det være så ille da? Ja, det kan det. Dette er så nærme ekte horror man kan komme, uten at det blir ulovlig. 

Basert på virkelige hendelser om japanske krigsforbrytelser nord i Kina under den andre verdenskrig, hvor japanerne hadde flere konsentrasjonsleire og utførte medisinske eksperimenter på kinesiske og andre utenlandske krigsfanger. Filmen tar utgangspunkt i en av leirene, Enhet 731, hvor general Ishii beordret og gjennomførte grusomme medisinske forsøk på mennesker, med mål om å utvikle biologiske våpen.

Lik nazistene var japanerne vel så brutale, og som filmen har til hensikt å skildre. Og som den skildrer på den mest troverdige og realistiske måten.

Men Behind the Sun er muligens en av de hissigste krigsfilmene du noen gang kommer til å se, hva gjelder sadistisk, grafisk og realistisk skildring av grusomme hendelser. Man sitter med følelsen av det man ser, skjer på ekte. Og det er ingen særlig god følelse. Men Behind the Sun kan kalles en historisk exploitation film, som presenterer grusomhetene på den mest usminkede og morbide måten du kan tenke deg. 

Det er virkelig ingenting ved denne filmen som er kult, sexy eller fengende, i motsetning til noen av de nazisploitation-filmene på 70-tallet, og som kanskje bar mer preg av disse elementene. Men Behind the Sun er bare gjennomgående fæl og dyster, med et nøkternt og kjølig filmspråk, og hvor det er fokus på historisk korrekthet. Kynismen er påfallende og insisterende. Nesten så den kan minne om noe fra Hanekes Funny Games, hvor vi som seer blir “tvunget” til å se lidelsene, tett og intimt på ofrene. Bare at her er det mye verre! Som seer må vi formelig lide oss gjennom den ene grusomme tortur-scenen etter den andre, alt vist på den mest kliniske og kalkulerte måten, og blottet for sentimentalitet. Dette er virkelig røff kost. Vi kan vel trygt si at denne filmen, og horror’en, ønsker å bli tatt seriøst.

Ok, det positive med filmen; 

Dette er en vellaget film, som på tross av det relativt lille budsjettet produksjonen har hatt, likevel gir en stor-skala følelse med tanke på godt fotoarbeid, store utendørsscener, tidsriktighet, mange statister i ekte kostymer, etc. Og når det kommer til torturen er også dette, dessverre vil man nesten si, skremmende godt laget. Sjelden vi har sett det så realistisk. For det var ikke noe spesialeffekter i filmindustrien i Kina på den tiden, så da benyttet regissør Tun Fei Mou, eller T.F. Mous som han også kalte seg, likså godt ekte lik og lemmer som rekvisitter. Noe som selvsagt bidrar til realismen, i tillegg til at han kom opp med flere andre kreative løsninger for å få scener til å se ekte ut som mulig. Vi skal ikke komme så mye inn på det her, men det er f.eks en ganske jævli obduksjon-scene der, som ikke er for sarte sjeler for å si det sånn. Og når man kjenner til bakgrunnshistorien... fy faen.

Filmen er svært gjennomarbeidet, og regissøren har virkelig gjort voldsom mengde research for å gi den et så autentisk preg som mulig. Filmen er også skutt på location der hvor marerittene fant sted, og i selve bygningen hvor hovedkvarteret var.  Så det er virkelig ingenting å si på autensiteten! Man kan på mange måter si at denne filmen tåler tidens tann. For den har noe tidsløst grusomt ved seg.

Samtidig er det viktig å påpeke relevansen som denne filmen har, og viktigheten av å løfte frem disse krigsforbrytelsene begått av japanerne. Nazistenes overgrep vet vi masse om, men dette her er mindre kjent. Muligens fordi vi i vesten er mest opptatt av ja, vesten. Uansett; dette har vært en viktig sak for regissøren å kaste lys over, og få løftet frem, en betent historie, som lenge har vært underkommunisert i Japan, og som de har slitt med å akseptere. For å si det slik, filmen ble ikke særlig populær i Japan, og regissøren fikk dødstrusler da den utkom. 

Verdt å nevne at da amerikanerne fanget general Ishii, lederen i Enhet 731, fikk han sin frihet ved å jobbe på et bakteriologisk og kjemisk laboratorium i USA, og hjalp de senere under Koreakrigen. Visstnok var både russerne og amerikanerne interessert i kunnskapen japanerne hadde ervervet seg gjennom sine grufulle eksperimenter, for å kunne dra nytte av det i sin egen forskning blant annet til biologisk krigføring. Mange av de prominente lederne fra disse leirene unnslapp derfor straffeforfølgelse og fikk gode stillinger innen legemiddelindustrien, medisinsk forskning, og helsevesenet i Japan.

T.F Mous hadde en plan om at Men Behind the Sun skulle utgjøre første film av en trilogi, om Japans krigsforbrytelser. i 1995 fulgte han opp med film nummer 2; Black Sun: The Nanking Massacre, som tok for seg japanernes okkupasjon av Nanjing i 1937, den gang Kinas hovedstat, og hvor rundt 300000 kinesere ble myrdet. Samme her, som med Men Behind the Sun, skildret regissøren dette på mest realistisk vis, og hvor de forferdelige overgrepene og drapene på lokalbefolkningen, blir presentert fullstendig utilslørt. 

Det ble aldri en film nummer 3.

Vel, og så det negative;

Man får selvsagt en litt ekkel følelse av at dette er spekulativt, og at man benytter en historisk setting til å vise den verste horror’en man kan på film. En slags spekulering i vold og sadisme, som sjokkerer og frastøter, mer enn å opplyse. For når historien formidles så ekstremt, risikerer den å miste noe av sitt antikrigsbudskap. Rett og slett fordi ingen orker å se den! Og hvis folk ser den, sitter man igjen med en følelse av sett en forferdelig grusom film man nesten skulle ønske man ikke hadde sett. Vi tror at filmen nok kunne ha vært vel så slagkraftig, selv uten flere av disse grafiske scenene. I den sammenheng må vi nevne dyretorturen, tenker her særlig på den famøse katte-scenen, og som vi ikke føler tjener historien noe i det hele tatt. Utover at vi blir forbannet på filmskaper og at han tillater slikt i en film, en film som allerede er spekket med brutal horror. Regissør hevder at katten overlevde, at han benyttet seg av filmtriks, men det ser uansett virkelig ille ut. Det er synd, for slike scener overskygger det egentlige budskapet, og man sitter og tenker på en katt i filmproduksjonen om den overlevde eller ei, fremfor å reflektere over den grusomme historien og de tusener av mennesker som ble drept. Regissør mener vel kanskje at denne katte-scenen har en symbolsk verdi, men vi skulle gjerne vært den foruten, og at den er komplett unødvendig.

Det er forsøk i filmen på at vi skal bry oss  om enkelte av karakterene, for i tillegg til general Ishii og hans “forskning”, følger vi en gruppe unge japanske soldater som trenes opp i samme leir. Et vennskap etableres her som, ja, ikke ender spesielt bra. At vi skal få en emosjonell kobling til en relasjon, er jo et smart grep, og som har til hensikt å involvere oss enda mer i historien. Men dette emosjonelle grepet, føles nesten litt konstruert og som egentlig bare“ drukner” i all lidelsen.   

Så hva synes vi egentlig om filmen? At det skildres så ekstremt og brutalt, er på en måte riktig, da man viser det akkurat slik det var. Jepp, det er historisk korrekt, og ifølge en av de overlevende var det også enda verre ting som foregikk i leiren, enn hva som skildres i filmen. Dette er selvfølgelig helt jævli å tenke på. 

Men utfordringen slik vi ser det, er at det blir for hard kost for den jevne seer, og at vi heller antagelig skulle sett det som en dokumentar. Dette var visstnok regissørens ønske til å begynne med, men siden japanerne gjorde det de kunne for å slette og ødelegge bevis, er det lite historisk bildemateriale å vise. Så han lagde en spillefilm. Og vi kan ikke klandre han for det selvsagt. En film som dessuten  er nokså vellaget. Men det oppleves altså i overkant av hva man orker å se, og vi tror den vil forbli en film for de spesielt interesserte. Og som er synd, for dette burde egentlig vært pensum, lik disse krigsfilmene som vises for ungdommer. Bare at viser man den her for sine elever, ja, da får man sparken vil vi tro.

En vanvittig film som kommer til å gjøre inntrykk, av nesten traumatiserende grad, og som det er umulig å forholde seg likegyldig til. Det skal filmen ha. Hadde det ikke vært for dyretorturen, og som vi finner totalt unødvendig og uakseptabelt,  hadde den nok fått 7 bloddråper.

Men det blir med 6. En film som kommer med den sterkeste advarsel.

6 bloddråper


The Girl Next Door (2007)

Første film vi velger å anbefale er The Girl Next Door fra 2007, basert på en novelle av Jack Ketchum, som igjen er basert på faktiske hendelser som fant sted på 50-tallet. Noe som gjør det hele enda verre. For dette er ille, folkens! Nei, denne filmen er ikke for sarte sjeler. Fyttirakkern, så hissig filmen er. Ondskapen viser sitt mest groteske ansikt, og det at både offer og overgripere er barn/ungdom, gjør det hele enda mer ubehagelig.

Filmen tar utgangspunkt i tenåringsjenta Meg og hennes unge søster, Susan, som etter at foreldrene dør blir sendt til å bo hos en slektning; en enslig mor, Ruth, og hennes tre unge sønner. Dette hjemmet er et mildt sagt usunt tilholdssted for ungdom i nabolaget, hvor det meste tillates. Sakte men sikkert rettes Ruths bitre og sadistiske oppmerksomhet mot Meg. Mishandlingen er først kun verbal, men ikke lenge. Ruth styrer disse påvirkelige ungdommene med hard hånd, og sammen utsetter de Meg for de mest brutale handlinger. Den stakkars jenta holdes fanget i husets kjeller i ukesvis, med daglige besøk fra ungdom i nabolaget som ønsker å påføre henne smerte, ydmykelse og/eller seksualisert vold. Vi gjorde den store feilen å sjekke filmen opp mot de faktiske hendelsene den var basert på, nemlig saken om Sylvia Likens. Etter å ha lest gjennom deler av dommen etter rettssaken, må vi dessverre erkjenne at filmen faktisk holder igjen på mange områder. Ondskapen har en ufattelig dybde.

8 bloddråper


Speak No Evil (2022)

Speak No Evil er blant de mer ubehagelige filmene vi noen gang har sett, og virkelig ikke en film for alle. En film som er like forstyrrende som den er vellaget. Og vi kan med en gang si at dette er en fryktelig god film. Manuset er sylskarpt, regien imponerende og skuespillet overbevisende. En psykologisk horror med en sjeldent intens nerve og uro. Legg særlig merke til den hissige lydsettingen av tilsynelatende dagligdagse aktiviteter. Og filmen serverer flust av scener som er både forstyrrende og vonde. Rett og slett en film som blir sittende i lenge.

Et dansk par med en ung jente på ferietur i Italia blir kjent med et nederlandsk par med en liten gutt på jentas alder. Kjemien er god, så det sistnevnte paret inviterer danskene på weekendtur til deres hjem på den nederlandske bygda. Alltid hyggelig å bli kjent med nye folk, er det ikke? Niks. 

Her får politisk korrekte skandinaver kjørt seg. Høflige dansker som fortvilet forsøker å løse og respondere riktig på uventede og uønskede sosiale situasjoner og koder som kastes deres vei. Det er ikke alltid like lett å vite hva som er riktig å gjøre og til hvilken tid. Det er både flaut og smertefullt å se på. Danskene er ikke kjent for å vike unna tabuer og vrien tematikk i sine filmer, og Speak No Evil er intet unntak. Filmen holder svært lite tilbake i sin skildring av den naive og dannede middelklassens bekmørke reise inn i ukjent farvann.

Greit, så er kanskje ikke alt som skjer like plausibelt, men vi er i det rause hjørnet og lar den biten ligge:)

Og apropos å ikke holde tilbake. Vi skal ikke si så mye om slutten, annet enn at dette er røffe saker. En advarsel er virkelig på sin plass. Om ikke dette er den vanskeligste scenen vi har sett på flere år, så er den helt klart en kandidat. Man må nesten stille seg spørsmålet om det er nødvendig for filmen å vise så mye brutalitet og ondskap for å oppnå sine mål. Tja, vi er kanskje kommet dit? 

8 bloddråper