Horrordrama

En populær subsjanger er horrordrama. Slike filmer favner nok bredere enn andre horror-subsjangre, ettersom drama kan være så omfangsrikt i innhold. I denne subsjangeren finner du ikke så mye action, jump-scares og gore. Filmene vil noe mer enn å skremme. Her står historien og dets karakterer i fokus. De er gjerne stemningsfulle, dvelende, og noen ganger saktegående. Det som er av horror-elementer er ment å forsterke budskapet, innholdet og dramaet i filmen. Horror er ofte sekundært, men samtidig essensielt for å underbygge historien. Selve horror’en får kanskje ikke like mye fokus som i andre subsjangre, men når horror’en først gjør seg gjeldende får den desto mer effekt. 

Horrordrama er på en måte en dramafilm som trøkker til litt ekstra der andre dramafilmer feiger ut. Historiene er dypere og mer reflekterende enn i andre horror-subsjangre, og historiene inneholder ofte flere lag. Både temamessig og følelsesmessig. Det kan være trist, sårt og vondt, som i et kjærlighetsdrama eller i et familiedrama, eller der hvor man følger person/personer som sliter emosjonelt i en eller annen form og av en eller annen grunn. Ofte avkles menneskets tvilsomme natur og våre mørke frykter konfronteres.

Vel, egentlig alt som et klassisk drama kan inneholde kan vel så mye bli skildret i et stykke horrordrama. Dog for det meste i den mørke enden av skalaen. Her er noen solide dramafilmer som også evner å skremme. Kos dere!

 
battery.jpeg

The Battery (2013)

The Battery er et amerikansk horrordrama fra 2013. En film som dessverre gikk under radaren. For dette er en veldig bra film. Rørende, morsom og ubehagelig.

Vi følger to kompiser på landeveien etter at menneskeheten virker å være nær utryddet. De få skapningene gutta møter på er saktegående zombier som egentlig ikke virker å representere en voldsom trussel. Vel, ennå. 

Dette er en zombie-film, men egentlig ikke. The Battery fokuserer heller på relasjonen mellom de to gutta. En relasjon som skildres svært godt. Mye takket være svært god kjemi mellom de to. Filmen har masse varme og humor. Mesteparten av filmen er de to som preiker piss og småkrangler. Og det funker. Det er svært lite action. Filmen velger å tone det hele ned. Og det er smart. Den er overbevisende på en lite insisterende måte. Jepp, så bra kan det gjøres med så enkle virkemidler.

Dette er for øvrig regidebuten til Jeremy Gardner, som også spiller en av de to hovedrollene, og som også har skrevet manuset. Før dette skrev han manus på en horrorfilmen The Bags fra 2000. 

Dette er en forfriskende vri på zombie-sjangeren. Den tilfører faktisk noe nytt. Zombier er egentlig kanskje kjedelige monstre, de trege vel og merke, og gjør seg best i bakgrunnen. Slik de er i The Battery. Filmen har som nevnt ikke mye vold og gore. Men nok småskumle scener til at den også faller inn under horrorsjangeren.

En film som gjorde inntrykk og som ble sittende overraskende lenge. Du blir rett og slett glad i karakterene. 

7 bloddråper


lake.jpg

Lake Mungo (2008)

Lake Mungo er en overbevisende og fascinerende mockumentary om en familie i sorg over sin forsvunne datter. Vi mener imidlertid filmen har såpass sterke dramatiske elementer at den også bør inkluderes i horrordrama-subsjangeren. Det skumle og ubehagelige gir ikke billige jump scares, men er ment å forsterke den dramatiske historien. Den er nedtonet og stemningsfull i sin skildring av såre og triste menneskeskjebner. 

Dokumentarformen kler filmen svært godt, man kommer veldig tett inn på karakterene, og historien får en betydelig realistisk karakter. Eller for å si det på en annen måte; det dokumentariske forsterker det dramatiske. Det er lett å la seg bli grepet av denne filmen. En lavmælt horror om tap og sorg. Sjelden vare.

Vi følger primært de etterlatte familiemedlemmene gjennom intime intervjuer, og historien utvikler seg i tråd med intervjuene. Det er litt som i et true-crime drama, hvor flere overraskende vendinger, skaper spenning og mystikk i historien. En kombinasjon av whodunnit og whathappened . Meget engasjerende og rimelig creepy også til tider. For det er skummelt, men av den subtile og sofistikerte sorten. 

Troverdigheten og realismen i filmen var slående, og vi må bare berømme det fantastiske skuespillet til alle medvirkende. Det var lett å glemme at det var en tulle-dokumentar man så på, realismen var rett og slett oppsiktsvekkende bra.

En imponerende debutfilm, i regi av Joel Anderson. Dessverre har han ikke kommet med noe siden Lake Mungo, så vi venter i spenning på mer fra den karen.

7 bloddråper


Hereditary-poster-600x889.jpg

Hereditary (2018)

Hereditary slo ned med et brak da den kom i 2018, fraktet over Atlanterhavet på en sky av hype. Blodklubben er generelt sett skeptisk til den sedvanlige skrekkfilm-hypen, som oftest strategisk distribuert av de med økonomiske interesser i filmen. Men denne gang har hypen kommet fra alle kanter, og fra mer pålitelige kilder.

Og hype´n har vært fortjent. Dette er intet mindre enn et lite mesterverk! En film vi tør påstå vil bli stående som en moderne klassiker. 

I filmen følger vi en kjernefamilie på fire i det nordvestlige USA, etter at familiens bestemor nylig har avgått med døden, en gammel og nokså hemmelighetsfull dame. Mer skal vi ikke si om handlingen, dere skal jo se den sjæl:)

Og er den skummel? Ja, det er den. Til tider er faktisk Hereditary skikkelig skummel. Den belager seg ikke på jumpscares, men tar seg tid og skaper ubehagelige og nifse øyeblikk som ble sittende i etter visning. Du vet aldri helt hva som skal skje. Uforutsigbarhet er unektelig en styrke i skrekkfilmens univers. Og fantastisk kameraarbeid får maksimalt ut av hver eneste scene. Regissør Ari Aster har full kontroll og skaper en trykkende og intens stemning som fanger deg umiddelbart. Lydbildet, lyssettingen, cinematografien; alt sitter. Filmen bygger seg sakte men sikkert opp, der den hele tiden forer deg med spenstige scener som øker spenningen og ubehaget. Til slutt sitter du som klistret til stolen, midt i en storm. 

Men selv om du stripper bort alt det skumle så sitter du uansett igjen med en knallbra film. Dette er et bunnsolid drama, med hjerteskjærende og følelsesladede øyeblikk Paul Thomas Anderson verdig. Den skildrer sorg, savn og sinne på en overbevisende og kraftig måte. Filmen lyktes med å skape troverdige karakterer som du engasjerer deg i. Du bryr deg om dem. Mye takket være helt fantastisk skuespill. Toni Collette i rollen som moren i familien er en Oscar verdig. Ikke noe å si på verken castingen eller innsatsen på de andre heller. 

Dette er utrolig nok Ari Asters spillefilmdebut som regissør. Fryktelig imponerende. Vi gleder oss allerede til hans neste film. Men før det skal vi nok se Hereditary et par ganger til:) 

9 bloddråper


tigers.jpg

Tigers Are Not Afraid (Vuelven) (2018)

Tigers Are Not Afraid er et overnaturlig horrordrama fra Mexico. Den er vakker, trist og smånifs, og kombinerer det overnaturlige og fantastiske med beinhard realisme på en uanstrengt og effektiv måte. Mange har sammenlignet den med Guillermo Del Toro sitt mesterverk Pan´s Labyrinth, og vi forstår godt hvorfor. Fantastisk filmet og med en historie og karakterer som etterlater inntrykk.

Vi er i Mexico i 2006 og narkotika-kartellene styrer med hard hånd. Vi følger en gruppe foreldreløse barn som lever på gaten i en herjet og nær folketom bydel. Det er kartellene som er ansvarlige for foreldrenes død, og disse barna kjemper en kamp, ikke bare for å overleve alene i en beinhard hverdag, men også mot kartellene som stadig utgjør en trussel. Omfanget og brutaliteten til disse kartellene fremstår nesten uvirkelig for oss som bor her oppe i trygge Norge. 10 år etter starten på narkotikakrigen i 2006 har visstnok 160 000 personer blitt drept og 53 000 forsvunnet! Uansett, ett av barna ender opp med å stjele iPhonen til et kartell-medlem med inkriminerende innhold, og dermed er de enda mer utsatt. Men det nyeste tilskuddet i gruppen, en liten jente som nettopp har mistet sin mor grunnet kartellene, skal vise seg å ha noen noen hemmeligheter, eller evner om du vil, som gruppen kan dra nytte av.

Filmen er kompromissløs og skildrer en hensynsløs verden full av tragiske skjebner. Men historien fortelles med varme og omtanke. Du blir oppriktig glad i disse barna, hvilket gjør den verden de befinner seg, og de voksnes handlinger, enda mer trist og brutal. For øvrig en fremragende gruppe barneskuespillere.

Filmen fortelles fra barnas synspunkt. Barn som desperat forsøker å skape sin egen verden, hvor de fortsatt kan være barn og gjøre det de er ment å gjøre; leke, fantasere og ha det gøy. Men hele tiden konfronteres de med de beinharde omgivelsene; et samfunn på randen av sammenbrudd, styrt av narkotika-kartellene gjennom frykt og vold. I denne verdenen skaper barna egne historier og fabler; om krigere, prinser og tigre. Og det er opp til barna å gjøre fablene om til virkelighet.

Dette er The Florida Project møter Pan´s Labyrinth møter Stranger Things. Selv om den får førstnevnte til å fremstå som en lettbeint komedie. En gripende og bunnsolid film som gir en stemme til de mange som har lidd, og fortsatt lider, grunnet narkotika-kartellene og narkotika-krigen som fortsatt herjer.

Det er opp til den enkelte seer om den forlater filmen med en følelse av håp eller bunnløs fortvilelse. Selv er vi usikre. Men du verden så god filmen er.

8 bloddråper


pan.jpg

Pan´s Labyrinth (2006)

I 2006 ga Guillermo Del Toro oss Pan´s Labyrinth. Et mørkt gotisk horrordrama ulikt noe annet. Et prisvinnende mesterverk som viste hvor kreativ og fantasifull Del Toro kan være. 

Handlingen finner sted noen år etter Den spanske borgerkrigen. Vi følger en liten jente, Ofelia, som har et mildt sagt trøblete forhold til sin nye stefar, Vidal, en kaptein i militæret. Hennes vonde hverdag gjør at hun flykter inn i et fantasiunivers hvor hun møter noen magiske skikkelser, den meste sentrale er Pan. Hun blir overbevist om at hun er en prinsesse som må utføre en rekke oppdrag for å bli gjenforent med sin far, kongen. 

Dette er en utrolig vakker film. Så fryktelig godt laget. Universet regissør Del Toro har skapt er så visuelt imponerende og mangefasettert at du kan ikke unngå å la deg forføre. Dette er et fascinerende og småskummelt eventyr for voksne. For barn vil dette være en reinspikka skrekkfilm:) 

Og for noen karakterer filmen har. Særlig den groteske og ubehagelige Pale Man. En skikkelse som gir herlige grøss. Om ikke Pale Man skremmer så vil i hvert fall Captain Vidal få deg til å vri deg av ubehag. En skikkelig sadistisk drittsekk.

Filmen har en solid historie full av symbolikk, og med karakterer du bryr deg om. Et herlig drama, nesten som en klassisk roman. Den er intens og spennende, med både varme og brutalitet. Den bruker effektivt den Spanske Borgerkrigen som bakteppe og gir oss hissige volds- og torturscener. 

Pan´s Labyrinth treffer deg både i magen, hjertet og hodet. Den engasjerer og forfører. Rett og slett en moderne klassiker. 

9 bloddråper


excision.jpg

Excision (2012)

Excison er et amerikansk horrordrama fra 2012. En slags blanding av Happiness, The Neon Demon og American Mary.

Vi følger Pauline, en mildt sagt utilpass og sosialt utfordret tenåringsjente, for øvrig utmerket portrettert av AnnaLynn McCord, og hennes dysfunksjonelle familie. Hun sliter akademisk, med å få venner og ikke minst med sin kontrollerende og strenge mor. Alt Paulien ønsker er å bli kirurg. Og å ha sex.

Det er et morsomt skuespiller ensemble, med navn som John Walters (Pink Flamingos, Mondo Trasho), Traci Lords (som hadde en nokså tvilsom start på sin skuespillerinne-karriere) og Malcom McDowell (Clockwork Orange, If, O Lucky Man!) på listen.

Og dette er festlig, folkens. Pauline er en fascinerende og destruktiv jente som ikke passer inn noe sted. Og dypt der inne gjemmer det seg noen svært mørke fantasier og lyster. Filmen er ikke skummel, men den er blodig og smågrotesk. Her får vi både innslag av kannibalisme og nekrofili, og det hele pakket inn i flotte bilder. Det ser virkelig bra ut, rett og slett en svært vellaget film.

Greit, så er Pauline nokså over the top, men det er underholdende å følge hennes reise. Til filmens klimaks som funker overraskende bra.

7 bloddråper


Red, White & Blue (2010)

Red, White & Blue har nok gått litt under radaren for de fleste, hvilket er synd. For dette er en svært god film. Et engasjerende drama som på en overbevisende måte skildrer sine fortapte og lidende karakterer, der de retningsløst forsøker å overleve i den røffe amerikanske underklassen. Vi må erkjenne at Blodklubben er særlig fascinert av filmer som finner sted i døsige amerikanske småbyer og som tar for seg den slitne og utnyttede arbeiderklassen. Mot slutten strammer regissør og manusforfatter Simon Rumley til, og filmen går fra å være et realistisk drama til hevnlysten horror.

Vi møter Erica (fremragende spilt av Amanda Fuller), en ung og mildt sagt destruktiv kvinne som drikker og knuller seg gjennom livet. Hun får Charlotte Gainsbourg´s karakter i Lars von Trier´s Nymphomaniac til å fremstå som en sølibat og prippen bestemor fra Sørlandet. Erica er på full fart vei til ingensteds, uten at hun virker å bry seg stort. Hun får etter hvert en uvant og uvanlig nær relasjon til krisgveteranen Nate, en av de få mennene i sitt liv hun velger å ikke ligge med. Vi blir også kjent med Franki, en ung musiker som, ved siden av å feste og spille i band, bruker mye av sin tid på å ivareta sin syke mor. Franki og Erica har samleie tidlig i filmen, hvilket vil få brutale konsekvenser for alle involverte.

Dette er en tragisk og møkkete film, full av håpløshet og destruktivitet. Men også varme og medmenneskelighet. Vi mennesker har både både gode og dårlige sider, noe karakterene i Red, White & Blue er gode eksempler på. Som nevnt innledningsvis er det et skifte mot slutten, og det hele skal bli nokså brutalt. Både grafisk og tematisk. Eksempel på sistnevnte er effektiv bruk av en liten jente i en gisselsituasjon. Filmen foretar en nokså interessant og original manøver hvor den halvveis i historien forandrer «Point of view», og vi går fra å følge Erica til å bli bedre kjent med Franki. Filmen lykkes med dette å skape skape nyanser, unngå at ting fremstår svart/hvitt. Egentlig rart at dette ikke skjer i flere filmer. For det å skape forståelse og medlidenhet hos publikum for begge parter gjør bare filmen til en sterkere opplevelse.

Solid drama ispedd en liten dose brutal horror. Vel verdt en titt, folkens.

7 bloddråper