Politisk horror

I denne subsjangeren skal vi ta for oss skrekkfilmer som har en politisk undertekst. Disse filmene kommenterer det samfunnet de er en del av. Filmene inneholder som oftest en kritikk og/eller advarsel rettet mot politiske systemer, hendelser og/eller teorier. Eller de tar for seg andre kjennetegn til et samfunn, slik som for eksempel fremmedfrykt, konservatisme og/eller (mangel på) solidaritet. Disse filmene er ofte både kreative og smarte, og har en hakket mer ambisiøs agenda enn andre filmer innen horrorsjangeren.

Eksempler på regissører som åpenbart har laget filmer med en tydelig politisk undertekst er George Romero (Night of the living dead, The Crazies og Dawn of the dead) og John Carpenter (The Thing og They Live). Disse filmene, i likhet med de beste i denne subsjangeren, klarer å gi relevante kommentarer til det samfunnet de er/var del av. Hver tid har sine filmer som skildrer de samfunnsmessige og politiske utfordringer de stod ovenfor. La det være Mccarthyismen på 50-tallet, den kalde krigen på 80-tallet, eller dagens kapitalistiske konsumersamfunn. Vi antar at Trump-administrasjonen i tiden fremover vil gi en rekke regissører inspirasjonen til en bråte med skrekkfilmer fulle av politisk og kulturelt aggresjon. Noe annet vil være en bortkastet mulighet.

De beste filmene innen denne sjangeren klarer å bli del av det kulturelle og intellektuelle klima i sin tid. De er ofte forstyrrende og ubehagelige, ettersom de tar utgangspunkt i samfunnet og det politiske- og kulturelle landskapet vi er en del av. Monsteret er ikke en glupsk hai eller et bittert gjenferd. Monsteret i disse filmene befinner seg inne i oss alle, da vi alle er del av menneskeheten og det menneskeskapte samfunn, på godt og vondt. Du utfordres til å se dine omgivelser i nytt og lite flatterende lys. Noen av filmene er nokså tydelige i sitt språk, mens andre er mindre insisterende og åpenbare. Begge deler funker så lenge det gjøres riktig:)

Vi har valgt ut noen filmer vi mener viser at også skrekkfilmer kan ha en politisk brodd og relevans.

 
GetOutcover.jpg

Get Out (2017)

Get Out ble sluppet i 2017 til nesten unison hyllest. Alle likte denne filmen, og vi har for så vidt forståelse for hvorfor. Den er ikke spesielt skummel, så ihuga horrorfantaster bør være advart. Men den er spennende. Og smart. Og ikke minst, original. Innenfor skrekksjangeren er det svært ofte vi sitter med følelsen av at dette har vi sett før. Men Get Out klarer faktisk å tilføre noe nytt. Takket være et bra konsept og smart manus.

Regien har Jordan Peele, som kanskje flere enn oss kjenner fra humor-programmene Mad Tv og Key and Peele. Morsomt at dette er filmen han valgte å regi-debutere med. 

Chris skal for første gang møte foreldrene til hans kjæreste, Rose. Han er imidlertid noe nervøs for hvordan de skal reagere på at han er svart, ettersom Rose er blendahvit (Allison Williams fra Girls stråler i rollen), og foreldrene likeså. Foreldrene er for øvrig dyktig portrettert av Catherine Keener (Being John Malkovich) og Bradley Whitford (Revenge the nerds 2). Premisset kunne vært et godt utgangspunkt for en komedie eller blytungt drama. Men det funker også overraskende bra som skrekk. Innenfor sin sjanger er filmen sjeldent relevant, både kulturelt og politisk. Filmen pirker borti samfunnets inngrodde stereotypier og fordommer. Og ikke minst det amerikanske klasseskille, og den hvite manns posisjon som premissleverandør og maktelite. Den underholder samtidig som den har noe viktig å si. Ikke så ofte det skjer i skrekksjangeren:) 

Den er som innledningsvis nevnt ikke spesielt skummel. Men det betyr ikke at den ikke er mørk, og den har noen scener som (nesten) får hårene til å reise seg. Vi likte spesielt scenen i hagen på nattestid, hvor en person kommer løpende rett imot. Så enkelt, men så fryktelig effektivt. Peele har garantert sett kortfilmen 2AM The smiling man:) Filmens styrke er dets manus, superb levert av solide skuespillere. Greit, så er slutten ikke optimal, og en viss karakter er noe irriterende (dere veit hvem vi sikter til), men dette er alt i alt topp underholdning. Dette er en "snill" skrekkfilm, som trygt kan anbefales til de av dere som egentlig syns skrekkfilmer kan være noe ubehagelig å se på. Denne kan dere trygt se sammen med dama/typen, uten å skulle fornedrige dere selv med å ty til sofaputene hvert femte minutt.

7 bloddråper


hunt.jpg

The Hunt (2020)

The Hunt har vært mildt sagt hypet. En film som visstnok Donald Trump himself ønsket å stanse. Tja, kan ikke helt skjønne hvorfor. Joda, dette er svært underholdende saker, men den politiske brodden den visstnok skulle besitte mangler.

En liten gruppe fremmede, tilsynelatende tilfeldig valgt, våkner opp i ødemarka, og det tar ikke lange tiden før de innser at de blir jaktet på. Men av hvem? Og hvorfor? 

Filmens første del er særlig vellykket. Volden er både morsom, uforutsigbar og vel gjennomført. Det er vrient å ikke skulle humre over den absurde brutaliteten. Og vi vil også skryte litt av Betty Gilpin i rollen som Crystal. Hun er temmelig bad ass. For det er henne vi skal følge, i hennes kamp for å avdekke hva og hvem som ligger bak dette vanviddet. Og hennes reise dit er festlig. Dessverre rekker vi ikke å bli godt nok kjent med verken henne eller de andre karakterene til å bry oss nevneverdig om hva som skjer. Men filmen har høyt tempo og pøser på med den ene spenstige scenen etter den andre. Du har det for moro til å skulle stanse å tenke over hvor dustete mye av dette er. Kjedelig er i hvert fall filmen ikke:) 

Filmen skal visstnok være en sylskarp satire av det amerikanske samfunnet, og den splittelse den en gang så mektige nasjonen i dag opplever. Og filmen er unektelig politisk ladet. Men den skyter med mitraljøse. Den vil så mye, men kløner det dessverre til, og treffer sjeldent helt blink. Den er til tider litt overtydelig og i overkant stereotypisk. Den tar for seg konspirasjonsteoretikere, nett-troll, våpenlovgivning, sosialdemokratiet, innvandring, politisk korrekthet, og mye annet aktuell problematikk. Men den sparker i alle retninger, så du er tilslutt noe usikker på hva den egentlig ønsker å si. Men kanskje det er en bra greie, i disse polariserte tider?

Det viktigste er at den forsøker, hvilket er mer enn de fleste andre gjør. Og selv om den ikke treffer blink, så har den noen morsomme scener fulle av sarkasme, satire og sort humor. Vi humret godt flere ganger. Dette er en politisk og barnevennlig utgave av The Furies, med mindre gore og mer humor. 

En fartsfylt og underholdende film som er vel verdt å sjekke ut, selv om hype´n nok ikke er helt fortjent. 

«This aint a country, its a business» 

7 bloddråper


invasionofthebody1.jpg

Invasion of the Body Snatchers (1978)

Så til den fantastiske Invasion of the Body Snatchers fra 1978. Dette er Philip Kaufmans remake av klassikeren fra 1956. 

En planteart ankommer jorden, med den egenskap at den kan få mennesker til å duplisere seg. Elisabeth (Brooke Adams, også kjent fra Terrence Malicks Days of Heaven) merker at hennes samboer har forandret seg, og mistenker at noe er galt. Kvikk jente. Sammen med sin gode venn Matthew (spilt av alltid stødige Donald Sutherland) forsøker de å avsløre hva som har skjedd, ikke bare med Elisabeths samboer, men stadig flere av innbyggerne i San Fransisco. 

Mens originalen fra 1956 handlet om frykten for kommunismen, så omhandler remaken av 1978 på mange måter om amerikanernes frykt og mistro til myndighetene. Særlig i kjølvannet av Vietnam-krigen og Watergate-skandalen. Det er interessant å se hvordan menneskene som blir dupilsert oppfører seg. De er følelses- og identitesløse. Apatiske. Menneskene har sånt sett mange likheter med zombiene i Romero´s Dawn of the dead. For å overleve må du være som de dupliserte, det vil si ikke skille deg ut, men være konform. En slags samfunnsmessig reaksjon på den utagerende og liberale hippietiden som nettopp var avsluttet. Filmen skildrer et samfunn hvor folk er redde og paranoide, og hvor de som er annerledes, det vil si ikke er blitt duplisert, pekes ut og jages. Hvem kan du stole på? En nokså mørk beskrivelse av et amerikansk samfunn i endring, og et forvarsel om hva som kommer til å skje i USA det neste ti-året.

Uansett, dette er en knallbra film. Rett og slett. Har du ikke sett denne, så er det bare å sette av kvelden. 

8 bloddråper


La Llorona (2020)

La Llorona er en svært vellaget og engasjerende film, med et bakteppe like dramatisk og grusomt som det er sant. Filmen er dog mer drama enn skrekk, så de som forventer jump scares og skumle monstre vil nok bli skuffet. Dette er faktisk Guatemala sin kandidat til beste utenlandske film ved Oscarutdelingen i 2021.

Filmen tar utgangspunkt i en fiktiv rettssak, men som omhandler faktiske hendelser, nemlig folkemordet i Guatemala på 70- og 80-tallet. I rettssaken skal en gammel general stilles til rette for de horrible handlinger som ble utført overfor urinnvånerne. Etter rettssaken barrikaderer generalen og hans nære familie seg i deres lille palass, omringet av demonstranter. Familien stiller seg uforstående til anklagelsene, men de skal i løpet av de neste dagene erfare at det ikke er alt du kan fortrenge og flykte fra. For La Llorona har meldt sin ankomst.

La Llorona betyr for øvrig "den gråtende kvinnen". Og i følge legenden er dette en kvinne i hvitt som hjemsøker sine ofre, full av sorg over sine barn som druknet under tragiske omstendigheter. Og legenden om La Llorona har vært del av latinsk folklore i mange generasjoner. Legenden ble kanskje først, eller best om du vil, kjent for oss i vesten gjennom The Curse of La Llorona (2019), en mindre overbevisende film som er en del av det stadig større og noe utvannede Conjuring-universet. For la det være sagt med en gang; La Llorona er flere hakk bedre.

La Llorona er unektelig politisk. Her rettes fokuset på myndighetenes grusomme behandling av Maya-indianerne på 70- og 80-tallet. Hvordan myndighetene systematisk tok livet av urinnvånerne, med indirekte støtte av amerikanske styrker, i hva som ikke kan kalles annet et folkemord. Små barn ble drept foran sine foreldre og unge kvinner ble voldtatt i dagevis. En film om skyld og anger. Om fornektelse og bortforklaringer. Men sannheten skal tvinges frem. Og de skyldige skal stå til rette.

Regissør Jayro Bustamante maler frem noen svært sterke scener. Den eldre maya-indianeren som under rettssalen forteller om de grusomme hendelsene hun ble utsatt for gjorde særlig inntrykk. Filmen tar effektivt i bruk faktiske hendelser for å skape en sterk og engasjerende film. Skuespillerne leverer og kinematografien er upåklagelig. Dette er en slow-burner, men det blir aldri kjedelig. Det er sterkt og intenst. Den er nokså nedtonet, og det blir aldri skikkelig skummelt. Men filmen er en ny påminnelse om at du trenger ikke fantasien for å male frem ekte ondskap. Mennesket er et forbausende brutalt dyr.

8 bloddråper


91RB4q+lLML._SY445_.jpg

They Live (1988)

Vrient å skulle diskutere denne subsjangeren uten å dra frem John Carpenters sci-fi horror fra 1988. Vi har i hvert fall ikke sett en horrofilm som er mer politisk ladet. Her skal det moderne samfunnet settes på plass. Hele filmen er et stort og velfortjent Fuck You til den amerikanske drømmen. Dette er ikke blant Carpenters mer kjente filmer, men vi liker den. Et underholdende og tankevekkende verk. 

En hjemløs kar, spilt av ingen ringere enn Roddy Piper (må jo være flere enn oss som husker ham som en av de mer karismatiske karakterene i WWF-sirkuset på 80-tallet), ramler over noen briller som lar ham se det "ekte" samfunnet. Gjennom brillene ser han hvordan alle reklamer, magasiner og underholdning på TV kun har som formål å sløve og fordumme befolkningen. Målet er å skape en apatisk og massekonsumerende masse, som ikke stiller spørsmål eller tenker selv. Filmen er i så måte høyst aktuell den dag i dag. Dessverre. Gjennom brillene ser vi at de rike, vellykkede, de med makt og autoritet, faktisk er aliens. Jepp, de er ikke mennesker. Og det er opp til Roddy Piper å avsløre spillet og sette en stopper for det hele.

Når vi ser disse romvesenene så minnes vi på at filmen er fra 80-tallet, de er ikke sjukt overbevisende. Og Carpenter var tydeligvis klar at Roddy Piper var en av sin tids største wrestlere i WWF, for filmen har en av de lengste slåss-scenene vi kan huske å ha sett. Som for øvrig dagen etter ikke har etterlatt så mye som et skrubbsår på de to kamphanene:) Filmen har unektelig sine svakheter, men det er en film med en agenda. Og det verdsettes. Filmen skaper et mørkt, destruktivt og nær håpløst bilde av det neo-liberale kapitalistiske samfunn. Og vi kan ikke annet enn å si at filmen fremstår som enda mer treffsikker i dag. 

6 bloddråper


429153b5e894d32598c206e02735cf4cd4b30717.jpg

The Purge: Anarchy (2014)

The Purge: Anarchy, er nummer 2 i rekken 3 filmer. Den anses for å være den mest vellykkede av de 3, men de er alle bygget over samme konsept, og slik sett temmelig like. Denne anbefalingen kan gjelde heler Purge-universet, men er basert på film nummer 2 og 3 (Anarchy og Election year).

For skal man være helt ærlig så er det nok premisset som gjør disse filmene er spesielt severdige og unike. Det er fascinerende og skremmende på samme tid; at én dag i året (i en tolvtimers periode), så gjelder ingen lover og regler, og folk står fritt til å gjøre hva de vil. Og når Purge-dagen er omme, så er allting glemt, og ingen vil bli straffeforfulgt. Premisset som ligger til grunn, er at når folk får én dags frihet til å ventilere og få utløp for aggresjon og perversiteter, vil det stagge kriminelle handlinger ellers i året. Filmene foregår i nær fremtid, hvor myndighetene har sett behovet for en slik dag, og hvor hensikten er at det skal ha preventiv effekt. Purge-konseptet er en dystopisk fremtidsvisjon, om menneskenes villskap og evne til faenskap, satt i system, og utnyttet av myndighetene. Litt sånn George Orwell-aktig nesten, med en sterk stat, som har iverksatt et tiltak som er ment å gange samfunnet, men som vil kreve sine ofre.

Menneskers indre galskap må få spillerom, og det er bedre at de får ut alt sammen i  en tolv-timesperiode, enn at det spres ut over hele året. Alt er lov, og alle er fritt vilt under Purge. For dem som ikke ønsker å være med, gjelder det å skalke lukene og holde seg innendørs, for ute hersker det en crazy, Mad Max verden (bare i 12 timer da).

Filmene er ellers temmelig enkle, og er til tider mer actionfilmer å regne, enn horror. Det er særlig tiden frem mot selve Purge-klokkelsettet som er fascinerende og spennende. Nervøsiteten som bygger seg mer og mer opp, etter hvert som galskapen gradvis tar overhånd i bybildet. 

Good-guys’ene, tar selvsagt avstand fra Purge, og for dem handler det egentlig bare om å overleve dagen. Her hviler mye av ansvaret på Sergeant, en slags tøff livvakt type spilt av Frank Grillo (i film 2 og 3). Han spiller for øvrig overraskende bra som action-helt. Minner litt om undervurderte Michael Biehn som kicka ass på 80 tallet. Frank Grillo følger litt den samme tradisjonen; action-helter som er sultne på å vise seg, og som gir alt i rollen sin.

Uansett; Purge-filmene er underholdende og ganske så fascinerende saker, kunne kanskje vært en episode av Black Mirror, men som nå har rukket å bli en filmserie, med nummer 5 på vei i 2021.

6 bloddråper


The Platform (2019)

En kompromissløs og brutal sci-fi horror, som tar oss inn i en dystopisk, sadistisk virkelighet, hvor ressursene er få, og overlevelse er det som gjelder.

Handlingen er satt til en et type langstrakt, vertikalt fengsel hvor fangene er innordnet etter etasjenivåer som strekker seg nedover hele sjakten. Én gang om dagen sendes det via et hull i taket, ned et matbord med mat, og som fangene må forsyne seg av, før det sendes videre til etasjen under. Her gjelder det å være rask, for det er ikke noen etterforsyninger for å si det slik, etter hvert som maten sendes nedover. Dette konseptet fører selvsagt med seg mye grådighet, desperasjon og survival-innstinkt, noe vår protagonist raskt kommer til å merke. Men finnes det en måte å overleve dette tilsynelatende endeløse marerittet på, og kan man overvinne systemet?

Filmens premiss føles som et ultra kynisk psyko-sosio-politisk-eksperiment, en dystopisk marerittaktig setting, hvor menneskets iboende grådighet og egoistiske natur blir direkte konfrontert og synliggjort. Hullet har en soleklar samfunnspolitisk brodd, nesten satirisk, og kan således minne litt om Terry Gilliam’s Brazil og muligens noe søkt George Orwell’s Animal Farm, men hvor denne handlingen foregår i en Cube-aktig, supervoldelig, sadistisk klaustrofobisk sfære.

Det er lett å tolke «Maten» som selve bildet på den overfloden av ressurser vi har i verden, og den mildt sagt urettferdige distribusjonen som foregår, med en kapitalistisk elite som sitter på godene. Filmen studerer menneskes råskap i møtet med «Maten», som tross alt handler om liv og død for dem. Er det mulig å mane til solidaritet og rettferdig fordeling, når nøden og desperasjonen er som verst? 

Foto og kinematografi er meget solid og estetisk gjennomført, med en regi som er stram og oser av selvtillit. Imponerende med tanke på at dette er debutfilmen til Galder Gaztelu-Urrutia. Men som vi så ofte har erfart med debutfilmer; de besitter gjerne en egen intensitet og energi, med et voldsomt ønske om å fortelle en historie. Og det kan man trygt si om den filmen her.

Hullet har mottatt svært god respons både hos anmeldere og publikummere; en ambisiøs film som virkelig tør å trøkke til, med et svært så overbevisende politisk budskap.

En real kraftsalve av en film!

8 bloddråper


amus.jpg

The Amusement Park (1975)

En noe pussig sak fra George A. Romero. En oppdragsfilm om samfunnets behandling av de eldre, som aldri ble skikkelig utgitt da den ble laget i 1975. Men en 16mm versjon ble oppdaget i 2016, og Shudder gjorde den tilgjengelig for allmenheten i 2021.

Vi følger en gammel mann som entrer en fornøyelsespark, men som der opplever den ene ubehgaelige og nedverdigende situasjonen etter den andre. Det er vondt å se hvordan mannen kastes hensynsløst rundt av den likegyldige og kyniske folkemengden.

The Amusement Park klokker inn på drøye 50 minutter, men har innen tid gjort et betydelig inntrykk. Filmen er på mange måter en sterkere opplevelse enn Romero’s andre mer kjente og velrennomerte filmer. The Amusement Park er ikke konvensjonell horror, men det er mørkt, intenst og ubehagelig. En sjelden skarp samfunnskommentar som sparker hardt, og til tider svært presist, mot vår behandling av, og holdning overfor, de eldre i samfunnet. Samfunnets til tider totale mangel på respekt.

Filmen tar for seg det amerikanske samfunn, som nok er endel hardere og kapitalstisk enn vårt eget. Men vi nærmer oss. Hvert skritt det norske samfunnet tar, er en svak dreining mot høyre og USA. Og i det amerikanske samfunn er det pengene som rår. Gamle mennesker har ingen umiddelbar funksjon i et hyper-kapitalistisk samfunn, men er tvert i mot en byrde.

Det er et paradoks at vi tillater slik behandling av de eldre, da vi alle, om alt går som planlagt, ender opp som gamle menn og kvinner. Så kanskje burde vi gjøre det vi kan nå, for at den opplevelsen ikke blir den nedturen det er en betydelig sjanse for at den skal bli?

7 bloddråper


Soft & Quiet (2022)

Soft & Quiet er blant de mer imponerende og engasjerende filmene vi har sett på lang tid. Den er like kraftfull som den er relevant. En ubehagelig, nervepirrende og intens film om den ulmende rasismen som så altfor mange samfunn i dag opplever.

En gruppe tilsynelatende uskyldige og vennlige kvinner samles i en kirke for å starte en ny klubb. Det viser seg fort agendaen til denne klubben er å motkjempe det flerkulturelle samfunnet, med en forakt for alt som ikke følger den hvite kristne konservative livsstilen. Det hele eskalerer noe voldsomt da gruppens leder, Emily, møter en gammel bekjent og en konflikt oppstår. 

Filmen er faktisk skutt i en tagning. Vel, mer presist så ble det gjort fire hele tagninger av filmen, og minimale kutt er gjort mellom de beste takningene. Men i realiteten skjer altså hele filmen i ekte tid. Dette er fryktelig imponerende å få til, i hvert fall på en så god måte som regissør og manusforfatter Beth de Araújo gjør her. For ved å la det hele utspille seg i ekte tid, så økes realismen og intensiteten. Vi slipper aldri unna. Men vi tvinges med på absolutt hele reisen. Et meget smart trekk av de Araújo. Og dette er attpåtil hennes spillefilmdebut! 

At det hele foregår i ekte tid uten nevneverdige kutt gjør ikke skuespillet mindre imponerende. For fyttirakkern, disse damene gir alt. Heldigvis for dem har de et bunnsolid manus å jobbe ut i fra. Et manus som lurer oss inn. Førsteinntrykket er at dette virker nokså uskyldig og snilt. Så snus kursen mot noe mørkt og uhyggelig. Før vi ender opp i et brutalt kaos. Manuset er visstnok basert på de Araújo's egne opplevelser. Og det er ingen tvil om at hun får frem sine poeng med Soft & Quiet. En skikkelig knyttneve av en film som vi sterkt kan anbefale! 

8 bloddråper