Hva er egentlig en seriemorder? En ok definisjon er:
"A person who commits a series of murders, often with no apparent motive and typically following a characteristic, predictable behaviour pattern."
Men hvor mange mord må til før en gjerningsmann/kvinne kan kalles en seriemorder? De fleste setter et krav om minimum tre mord, mens FBI definerer seriemorder som "a series of two or more murders, committed as separate events, usually, but not always, by one offender acting alone". Ofrene til seriemordere har ofte likhetstrekk og blir ofte myrdet på mer eller mindre samme måte. Det gjør det mulig å koble mord til en seriemorder.
En seriemorder får utløp for noe ved å drepe. Det er noe som drar han/henne til å utføre sine drap. Ofte er det seksuelt motivert. Men også sinne, spenning og behov for oppmerksomhet kan være motiv. Morderen har så godt som alltid diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse. La det være at han/hun er psykopat eller sosiopat. Felles er en likegyldighet overfor andre menneskers ve og vel. Deres brutale og perverse oppførsel har en enorm tiltrekningskraft hos publikum. Bare tenk på filmer som Nattsvermeren og Seven.
Og denne gjengen er skummel. Først og fremst fordi seriemordere fins. Det blir vi dessverre påminnet om nokså ofte. Dette er ikke vampyrer, zombier eller andre overnaturlige monstre. Men monstre er de. De skyr ingen midler for å oppnå sine mål. Og de er vanskelige å oppdage. Seriemordere kan virke helt normale og til og med sjarmerende og likandes. Det kan være naboen din. Eller en kollega. Og ofrene plukkes, som oftest, ut nokså tilfeldig. Hvilket betyr at neste offer kan være deg:)
Vi har valgt ut filmer som fokuserer på seriemorderen. Det er flust av filmer som omhandler en gjeng uskyldige ofre som blir slaktet ned av en gærning som vi såvidt blir kjent med og hvor gjerningsmannens bakgrunn og motiv ikke blir tillagt mye oppmerksomhet (se feks Slasher-subsjangeren). Vi ønsker imidlertid å plukke ut filmer hvor det er seriemorderen som står i sentrum.
Her er et knippe filmer som tar for seg seriemorderen på en overbevisende måte:
Vi starter med en klassiker, nemlig Peeping Tom fra 1960. Den fikk skikkelig slakt da den kom ut, men har med tiden fått den anerkjennelse den fortjener. Som de fleste eldre filmer fremstår den ikke like skummel i dag, men det betyr ikke at dette er en dårlig film. Den holder seg overraskende godt og portretterer seriemorderen på en meget solid måte.
En ung kameramann tar livet av kvinner mens han filmer hele seansen. Han filmer også det han kan av etterforskningen, med mål om å lage en dokumentar av det hele. Han tilbringer kveldene i sin leilighet hvor han lettere besatt klipper opptakene sammen. Det er imidlertid en ting han ønsker å fange på film mer enn noe annet. Men hva det er må du se filmen for å finne ut av.
Filmen drar oss inn i morderens univers, og vi blir deltagende tittere til hans handlinger. På en måte er det kameraet som blir overgriperen. Den var modig og original da den kom ut, men er fortsatt svært relevant den dag i dag. Peeping Tom er ikke blodig eller brutal. Langt der i fra. Den spiller mer på ubehag og spenning. Og den lykkes godt med det. Filmen lar oss komme tett innpå morderen, hans motiv og bakgrunn. Vi får et blikk inn i et svært sykt hode, men regissør Michael Powell behandler morderen med respekt og alvor. Du syns nesten litt synd på karen.
Martin Scorsese er for øvrig en ihuga fan av filmen og har uttalt at: “I have always felt that Peeping Tom and 8 1/2 (Federico Fellini) say everything that can be said about filmmaking."
En meget solid film som fortsatt gjør inntrykk. Uten at den gir mareritt:)
6 bloddråper
Vi skal være ærlige å innrømme at Lars von Trier er en av våre store favoritter, så det var med en viss forventning vi så The House That Jack Built. Men filmen skuffet oss heldigvis ikke. Tvert imot. Dette er en voldsom, ambisiøs og fascinerende film som befester von Triers status som en sann filmkunstner og en av de store regissørene. En film om menneskets nær bunnløse ondskap. Von Trier er jo ikke akkurat kjent for å ha et positivt syn på vår rase:)
Kort oppsummert handler filmen om en mann, Jack, som skal bygge et hus. For øvrig fremragende portrettert av Matt Dillon. Fristende å ikke si noe mer, men det er dessverre nær umulig å redegjøre for filmen uten å berøre noe av handlingen.
Greit, ingen hemmelighet at Jack er en seriemorder. Og vi følger fem av hans mange, mange grusomme handlinger. Den første er nesten egnet til å skape sympati og forståelse for Jack. Den neste er mer absurd og morsom enn ubehagelig. Den tredje er den hissigste og den som viser hvor mye ondskap som bor i Jack. Det er sadistisk og vondt å se på. Det fjerde offeret utsettes for ekstrem nedverdigelse og psykopaten i Jack får virkelig vist seg frem. Hans siste handling er særlig kreativ, tankene går nesten til Saw. Det er også innslag av dyremishandling, noe som er spesielt vondt å se på. Slutten er mildt sagt interessant og inneholder noen fantastiske visuelle uttrykk med litterære referanser. Mer skal vi ikke si.
Vi blir under filmen stadig mer kjent med Jack sine motiver, en trofejeger som anser sitt arbeid som den ypperste kunst. I sitt eget bilde er han genial og andre overlegen, og uten anger og empati farer han frem styrt av sine mørke lyster og behov. Gjennom Jack får vi en portal inn i menneskets ondskap. Og her er han (eller von Trier, om du vil) en sann ekspert. Jack, i likhet med von Trier, lar sin kunst omfavne mørket og argumenterer for at det selv det mest grusomme og brutale kan være kunst. Under filmen hører vi Jack prate over scenene med en ukjent person (hvem kan det være, mon tro?), og sammen diskuterer de hans handlinger samtidig som relevante historiske referanser hentes inn. Smart og ambisiøst.
Von Trier har unektelig et noe anstrengt forhold til kvinner, som nok startet med hans, i følge von Trier selv, noe turbulente forhold til sin mor. Filmene er blitt kalt kvinnefiendtlig, og joda, det er som oftest kvinner som får kjørt seg. Ta for eksempel Dogville, Dancer in the Dark, Breaking the Waves, Nymphomaniac, Manderlay og Idiotene. Kvinnene i The House That Jack Built er intet unntak. Ikke bare blir de mishandlet og drept, men de fremstår dumme, naive og/eller frekke. Og von Trier tar seg god tid når deres lidelse skal skildres. De lange og sadistiske scenene medfører at filmen noen ganger sliter litt med å finne riktig tempo, men den henter seg hele tiden inn akkurat i rett tid. Kameraføringen er til tider nokså røff, men dette kler filmen. Det er mørkt, kaldt og stilsikkert.
En meget vellaget film som evner å provosere og engasjere. Den er ikke spesielt grafisk, men den har en brutal tematikk og flere sadistiske scener. The House That Jack Built er imidlertid noe mye mer enn en film om en seriemorder. Om hva konkret skal vi la hver og en av dere finne ut av.
“If one is so unfortunate as to have been born male, then you're also born guilty. Think of the injustice in that.” - Jack
8 bloddråper
Nå til en herlig liten sak fra Canada, nemlig Long Pigs fra 2007. Dette er en lavbudsjetts mockumentary film som svinger overraskende bra. En åpenbar inspirasjon er nok den belgiske kultfilmen Man Bites Dog fra 1992. Og det fins verre filmer å dra inspirasjon fra:)
To ambisiøse filmskapere skal lage en dokumentar om en 33 år gammel kannibalistisk seriemorder. De følger seriemorderen, Anthony, i det han planlegger og gjennomfører sine drap, og ikke minst konsumerer ofrenes kropper på en måte som ville gjort selv Gordon Ramsey imponert. Og hvor langt er våre venner fra filmbransjen villige til å gå for den rette historien? Langt. Altfor langt.
Vi må først gi skryt til seriemorderen, Anthony. For en festlig type, og svært overbevisende portrettert av Anthony Alviano. Anthony er en utadvent, stusselig, jovial, sadistisk, vennlig og hensynsløs fyr som det er svært underholdende å følge i de drøye 60 minuttene filmen varer. Anthony både sjarmerer og skremmer. Og du kan ikke unngå å få litt sympati med karen, selv om han har utført noen helt grusomme ting.
Filmen har ikke mange brutale og hissige scener. men når de først dukker opp så gjøres det med overbevisning. Det er groteskt, morsomt og brutalt.
Dette er som nevnt en mockumentary hvilket innebærer at kameraet er noe mer kontrollert, i motsetning til found footage filmer hvor de håndholdte kameraene kastes rundt omkring. Filmen er dermed mindre hektisk. Og det kler den. Den evner å roe ned når den skal.
Long Pigs føles frisk og uanstrengt. Vi koste oss veldig og kan trygt anbefale filmen.
7 bloddråper
Vi kan ikke ta for oss seriemorder-filmer uten å ta med denne klassikeren fra 1986. En kontroversiell, men også kritikerrost film. Filmen er visstnok løst basert på de ekte seriemorderne Henry Lee Lucas og Otis Toole.
Vi følger Henry og hans kompis Otis som begge nokså nylig har sluppet ut av fengsel. Henry trekker Otis inn i sin nihilistiske og brutale verden, og sammen utfører de en rekke grusomme handlinger. Otis sin søster kommer på besøk og faller for Henry. For Henry kan være nokså sjarmerende og omtenksom, slik mange seriemordere visstnok kan være. Men Henry er Henry, og et kjærlighetsforhold står ikke akkurat skrevet i stjernene for denne gærningen.
Vi får et knallhardt og mørkt portrett av en mann som innehar de fleste av karakteristikkene til en typisk seriemorder. Skuespillet er fremragende. Både Michael Rooker (Henry) og Tom Towles (Otis) overbeviser i sine roller. Særlig Towles gir alt. Vi får vite om Henry´s bakgrunn, selv om vi ikke er sikre på om alt han forteller er sant. Men noen hyggelig barndom har han helt klart ikke hatt. Det er vanskelig å bli fryktelig overrasket over at han er blitt som han har blitt. Ikke akkurat utypisk for seriemordere å ha en trøblete bakgrunn.
Filmen har flere svært hissige scener. Vi kan forstå at den var kontroversiell da den ble sluppet. Særlig scenen hvor de invaderer en familie og deres tenåringssønn, samt en voldsom voldtekt noe senere, gjør inntrykk. Dette er brutale saker. Henry og Otis sin likegyldighet og aggressive adferd er både fascinerende og skremmende.
Dette er mørkt, trist og white trash. Alt virker fortapt og meningsløst. Dette er mennesker nederst på rangstigen i USA, uten håp og fremtid. Du verden så bra denne filmen er:)
8 bloddråper
Vi må selvfølgelig også ta med en av filmhistoriens største klassikere, nemlig Hitchcock´s mesterverk Psycho fra 1960. Innehaver av sjangerens kanskje tøffeste filmtittel og en film som fortsatt evner å gi både "chills and thrills".
Vi følger en ung kvinne på rømmen, etter at hun har stjålet 40 000 dollar fra sin arbeidsgiver. Hun tar inn på Bates Motel under falskt navn, et motell drevet av den lettere forstyrrede Norman Bates. De fleste kjenner nok til hva som skjer herfra. Og for de som ikke vet det skal vi ikke avsløre mer.
Dette er rett og slett en veldig bra film. Den flyter fint avgårde. Med fine bilder, smart kamerabruk (se for eksempel scenen hvor etterforskeren går inn i huset til Norman Bates) og velskrevet manus. Filmen bruker lang tid på å etablere den unge kvinnen. Og det er et smart trekk som gir den brutale vendingen etter ca 50 minutter større effekt. Dialogene sitter overraskende bra med tanke på at filmen er fra 1960:) Og skuespillet er svært overbevisende. Særlig Anthony Perkins i rollen som Norman Bates er fremragende. Lydsporet funker også som bare det. Temaet til dusjscenen er vel gjenkjennbart for de fleste. Filmen er ikke grafisk. Nesten i overkant tilbakeholden. Du skulle tro at det var mer blod og sår etter noen av scenene:)
En bunnsolid film og klassiker. Engasjerende og spennende hele veien. Dette er klassisk psykologisk horror med en av filmhistoriens mest fascinerende skurker. Hitchcock´s beste, og det sier jo litt.
"A boys best friend is his mother" - Norman Bates
8 bloddråper
Tony (2009) er en annerledes og spesiell seriermorder-horror og som fikk svært gode kritikker da den ble sluppet. Tony, en ensom stakkar, vandrer rundt i utkantens London, i et temmelig deprimerende britisk forstadsmiljø. Folkene han støter på i sine daglige og nattlige vandringer er for det meste usympatiske og ufine, og Tony med sin odde og noe naivistiske oppførsel har en tendens til å havne i dårlig selskap.
Hjemme bruker han tiden til å titte på gammel 80-talls action på VHS, lese porno, og innimellom ta livet av folk, for så å hugge de opp og dumpe de i elva. Yes, dette er en ganske røff og usentimental skildring av en type virkelighet som nok ikke har særlig god innflytelse på Tony.
Hvem er Tony egentlig? Det sier ikke filmen noe særlig om, det er et karakterportrett man kommer rett inn i, og følger filmen ut. Men man får litt sympati med fyren faktisk, på tross av de mildt sagt tvilsomme handlingene hans. For stakkarsligheten og inntrykket av at han ønsker å bli sosialt akseptert, at han ønsker å knytte sosiale bånd, gjør at man synes litt synd på han. Tony kan minne om Travis Bickle i Taxi Driver, med tanke på urban fremmedgjørelse og utenforskap, bare at Tony er enda mer fremmed i denne verden. For ikke å si mye mer rar.
Filmen har doser med beksvart humor, for det er en del kleine og små-absurde scener, som gjør at man må humre litt av både Tony og menneskene han møter. Samtidig er det veldig trist og dystert, forsterket av filmens visuelle stil og musikk. Tony er vellaget med mange stemningsfulle og stygg-vakre bybilder, kombinert med hard realisme. Peter Ferdinando gjør en fantastisk innsats som Tony, og har skapt en karakter som filmhistorien ikke har sett maken til. Dette er karakter-spill på høyt nivå. Tony er skrevet og regissert av Gerard Johnson, en imponerende filmdebut, og som ga ham masse oppmerksomhet. Artig trivia er at broren hans Matt Johnson, som står for den stemningsfulle musikken, er ellers kjent som vokalist og låtskriver i legendariske bandet The The. Åpenbart et brødrepar med teft.
Må påpeke at filmen er lite grafisk, horror’en ligger mer fordekt i historiens dystre og triste innhold. Flere av scenene tar seg god tid, som for å underbygge ensomheten i Tonys tilværelse. Tony’s verden er ikke en verden du har lyst til å bo i.
Så oppsummert; Tony er en fascinerende og beksvart film om en stakkarslig og ensom outcast av en seriemorder.
6 bloddråper
Dette er remaken av filmen med samme navn fra 1980. En nokså brutal slasher film, hvor Elijah Wood (Frodo Baggins) spiller hovedrollen som en skalperende seriemorder.
Frank (Elijah Wood) er en seriemorder på utkikk etter unge kvinner som han kan skalpere og deretter stifte håret til mannekenger han har stående rundt i leiligheten. Du kjenner typen. Frank eier en mannekeng-butikk som han har arvet av sin promiskuøse mor. For Frank har hatt en nokså annerledes oppvekst, med mindre du mener at en sexavhengig og kokainsniffende mor er normalen. En dag møter han Anna (Nora Arnezeder) og han virker å ha funnet noen som han er komfortabel å være rundt. Kanskje er hun den rette? Selvfølgelig ikke. Frank er jo en spik spenna gæren seriemorder.
Dette er en nokså grafisk film, med scener som viser detaljert lemlestelse av diverse kroppsdeler. Har du en fobi mot å se skalperinger så bør du velge en annen film, for å si det sånn. Og vi liker at filmen tør kline til. Den setter tonen umiddelbart ved det første drapet og makter å holde koken hele veien ut. Den har flere svært brutale scener, la det være drapet på parkeringsplassen, skalperingen på senga, og ikke minst den svært blodige sluttscenen. Vi ser hele filmen gjennom seriemorderens øyne. Dette øker intensiteten og du kommer nærmere på Frank. Ved at det er kamera som er gjerningsmannen oppleves også scenene hvor ofrene tas livet av tettere på.
Originalen er som nevnt fra 1980, og remaken har beholdt 80-talls lydbildet. Det låter overraskende bra. Tenk John Carpenter møter Goblin. I remaken er handlingen satt i Los Angeles, og lydbildet kler de kalde gatene i englenes by. Gater som for øvrig er mistenkelig øde under flere av scenene hvor Frank jakter sine kvinnelige ofre:)
Manuset er litt rufsete og flere av dialogene noe keikete. Arnezeders innsats i rollen som Anna er også forbausende slapp. Men Maniac sparker godt fra seg takket være flere tøffe og blodige scener, og den klarte å holde oss engasjerte i de snaue 90 minuttene den varer. Er du på utkikk etter en brutal seriemorder-film så kan du finne langt verre filmer enn dette:)
6 bloddråper
Neste film ut er australske Wolf Creek fra 2005. En liten klassiker er det vel lov å kalle denne filmen.
Vi følger tre backpackere som er på vei over det australske kontinentet. Topp stemning. Slik det ofte er i begynnelsen av alle horrorfilmer. De besøker en nasjonalpark ute i ørkenen, hvor de ikke får start på bilen (selvfølgelig), og blir tvunget til å sette opp camp. Etter at mørket har lagt seg dukker en lokal mann opp og tilbyr assistanse og husly. I utgangspunktet en kul greie, hadde det ikke vært for at karen er fullstendig psycho, og med et nokså avslappet forhold til utøvelse av sadistisk vold, spesielt overfor kvinner. Mannen spilles fremragende av John Jarratt. Jarratt bodde faktisk aleine i ørkenen i ukesvis i forberedelse til rollen. Han dusjet visst heller ikke under innspillingen, for å gi en mer troverdig performance. Kudos. Som vi har påpekt tidligere, så er horrorfilmer avhengig av at gjerningsmannen/kvinnen leverer. Og her funker det som bare det. Jarrat er tøffere enn toget og mer hensynsløs enn en gjenge hyener. Filmen kliner til med en rekke brutale scener, og selv om den ikke finner opp kruttet på nytt, så syns vi reisen er vel verdt å anbefale. Så neste gang du er i Australia, ikke la deg plukke opp av en skitten buskmann med ville øyne og grov tone. Burde egentlig si seg sjæl.
7 bloddråper
Åtte år etter Wolf Creek var det duket for gjensyn med en av sjangerens tøffeste skurker; den sadistiske australske hissigproppen Mick Taylor. Igjen fantastisk portrettert av John Jarratt. Og i oppfølgeren spares det ikke på kruttet. Her er det blod, vold og lidelse i store doser.
Som i originalen følger vi stakkars turister i den australske villmarken, som har maks uflaks i det de roter seg borti Taylor. En mann besatt på å rydde opp i den australske floraen, og mer presist utrydde turistene som kommer for å, i Taylor's øyne, søple til hans kjære hjemland.
Som sagt spares det ikke på kruttet. Her er dødstallet høyere og lidelsen med omfattende og dratt ut. Det ser virkelig kjipt ut å falle i unåde hos mr. Taylor. Og det er det tydeligvis mange som har. Her får vi virkelig innsikt i omfanget av hans brutale handlinger. Dette er kattens lek med musen, og det er få like skumle katter som Mick Taylor.
Filmen er spennende, actionfylt og blodig. Og ikke minst vellaget. Dialogene er catchy og de viktigste scenene effektivt skrudd sammen. En slem film for de som er på utkikk etter en film av det mer slagkraftige slaget.
7 bloddråper
Hva skjedde med morsomme og frekke Stifler fra American Pie? Vel, skuespilleren Seann William Scott begir seg ut på nytt terreng og får sin horror-debut med Bloodline. Og han spiller bra!
Her portretter han en type Dexter-vigilante kar; en dedikert familiemann og sosialarbeider på dagtid, men som på nattestid hevner seg på foreldre som utfører omsorgssvikt og overgrep på sine barn. Og det på brutalt vis!
Filmen er overraskende hissig og grafisk, faktisk lenge siden vi har sett slike eksplisitte scener i en horrorfilm, og som i tillegg ser «skrekkelig» bra ut. Disse eksplisitte slasher-elementene minner sterkt om tidligere Giallo filmer fra Dario Argento og Brian De Palma, og som Bloodline er tydelig inspirert av. Foruten det nesten spekulative grafiske, innehar også Bloodline estetikken som gjerne preget Giallo filmene; fiffig og dynamisk kamerabruk, gjennomkomponerte sekvenser og scener, interessante vinkler og fargebruk, samt kreativ klipping. Alt for å forsterke inntrykkene og sjokkere seeren. Lydsporet i Bloodline er heller ikke helt tilfeldig, med sofistikert og avdempet synthmusikk, som kan minne om noe Tangerine Dream kunne laget.
Det er en imponerende film rent håndverksmessig, med et stemningsfullt og stilistisk uttrykk, og som nevnt virkelig tør sparke fra seg, i ekte Giallo-ånd. Historien kan kanskje fremstå som litt enkel og overdrevet, og parallellen med Dexter kanskje i overkant tydelig. Men filmen kompenserer med en nerve og intensitet det formelig sitrer av. Man er i bokstavelig forstand veldig «tett på» alt som skjer, og denne intimiteten har noe fascinerende truende og uhyggelig ved seg. Scott spiller som nevnt meget overbevisende, og formidler et slags trykkende nærvær, med underspilt intensitet.
En velregissert og stemningsfull film, og som på tross av nostalgien, likevel oppleves som et nytt og moderne bidrag til slasher/seriemorder-subsjangeren.
7 bloddråper
Premisset i Tailgate (Bumperkeef) er like enkelt som det vil oppleves relevant for mange mannlige seere der ute; en småbarnspappa lar seg kraftig irritere over hvordan en annen mann kjører sin hvite varebil på motorveien. Og siden han er en mann legger han seg selvfølgelig opp i rumpa på bilen foran, tuter og gestikulerer aggressivt i det familien passerer varebilen. Jepp, klassisk machismo i full blomstring. Uansett, sjåføren av varebilen setter ikke pris på å bli "tilsnakket" og krever en unnskyldning. Men det vil jo (selvfølgelig) ikke småbarnspappaen gi. Noe han senere vil angre på.
Som vi allerede har indikert så er dette premisset noe mange vil kjenne seg igjen i. Det er fort gjort å bli irritert ute i trafikken. Men du vet ikke alltid hvem som sitter i den andre bilen. Og dette er blant filmens største styrker. Mye er plausibelt, og filmen kan således fungere som en advarsel, eller et skrekkeksempel, om du vil.
Tailgate har litt TV-film preg over seg. Men filmen er smart skutt og klippet sammen. Den har fint driv hele veien, du kjeder deg aldri, selv om du nok vet hvor dette er på vei. Det er også befriende å se en film hvor alle scener er midt på dagen, i svært ordinære omgivelser med svært så ordinære karakterer. Det tilfører filmen et realistisk preg. Lite å utsette på skuespillet, men det er unektelig mye som hviler på skuldrene til den rolige, kalde og ubehagelige sjåføren av den hvite varebilen, heldigvis godt portrettert av Willem de Wolf. Det er litt morsomt å se hvordan han går så fullstendig av skaftene overfor den stakkars familien (vel, er vel mest synd på moren og de to døtrene) grunnet hendelsen i trafikken. Denne mannen fins det nok dessverre mange av der ute, om ikke av like resolutt og brutal karakter.
En film som gjør narr av mannlig maskulinitet. Vi kan være stae, aggressive og ute av stand til å erkjenne våre feil. Til det kreves det mer mann enn det mange av oss som oftest er.
Dette er nok mer thriller enn skrekk, men vi må innrømme at filmen gjorde litt inntrykk. Vi kommer nok til å ha den i bakhodet neste gang vi vurderer å veie oppgitt med hendene når en bilist ikke gidder å blinke på vei ut av rundkjøringen (som jo er sjukt irriterende).
6 bloddråper
En rimelig sen oppfølger, men en god oppfølger! 22 år etter klassikeren Psycho (jepp, filmatisering og handling henger sammen), Norman Bates har sonet ferdig, og klar for tilbakevending til samfunnet og sitt kjære motell. Han anses for å være fullt ut rehabilitert og ikke lenger utgjør en fare for andre. Vel , så var det dette med morskomplekset?
Ok, han sliter, minnene er sterkt tilstede, naturlig nok. Mon tro om det ikke var så kjempesmart å dra tilbake til motellet, fra et rent terapeutisk perspektiv.
Han får seg jobb på en diner, og bli kjent med en av de unge servitørene der, Mary. De etablerer et vennskap, og Mary viser seg å være en ganske god støttespiller. Men så var det denne «moren» da, og problemene eskalerer...
Anthony Perkins er selvsagt strålende som Norman Bates og får enda mer spillerom i oppfølgeren til å briljere som den ustabile, gufne og noen ganger sympatiske Norman. Det jo litt synd på han, midt opp i alt! En karakter som er vanskelig å forestille seg uten at det er Perkins som spiller den.
Det er en meget vellykket oppfølger vil vi si, som både respekterer originalmateriale, samt oppleves mer moderne. Bra fotoarbeid som setter stemningen, (i farger!) godt lydspor (Ikke Bernard Hermann denne gang, men Jerry Goldsmith som står for musikken), og en småfiffig historien som funker overraskende bra.
Alt i alt en solid oppfølger, som står nokså godt på egne bein.
7 bloddråper.
La oss ta turen tilbake til det glade (?) 80-tallet og psykopaten Jerry Blake, som han også kaller seg. Mannen hvis eneste ønske er å leve et idyllisk liv med en perfekt familie. Han er ikke alene om det ønsket, men han går nokså all-in for å få det han er ute etter.
Dette er en nokså enkel film, med en nokså velkjent oppskrift. Så de store overraskelsene uteblir. Men filmen er godt skrevet, med et fint driv og engasjerende karakterer. Terry O'Quinn gjør en formidabel innsats i rollen som Blake. Både sjarmerende og spikk spenne gæren. Er nok dessverre ikke eneste mannen der ute som besitter de to personlighetene, selv om Blake tilhører den mer brutale og sadistiske enden av skalaen.
Dette er klassisk 80-tallet. La det være ivrig bruk av dominerende (og til tider lettbeint) synthmusikk, uprovosert visning av pupper eller den naive hyllesten av den amerikanske forstadsdrømmen. Filmen er unektelig mer spennende enn skummel. Og vi håper virkelig politiet er blitt bedre i jobben sin enn de var på 80-tallet for dette er slett arbeid. At vår skurk kommer unna med alt dette er ikke særlig plausibelt. Vel, politiet har gang på gang vist at de også gjør feil, så hvorfor ikke?
The Stephfather har kanskje ikke 100 % tålt tidens tann, men den underholder fortsatt med sin ujålete skildring av gal mann som løser utfordringer på en sjeldent resolutt og brutal måte.
6 bloddråper
En ujevn og litt skrudd, men severdig film om tragisk kjærlighet og (mange) drap.
Sarah overlevde et forhold med en veldig aktiv seriemorder, og da han blir fengslet, grunnet hennes tips til politiet, forsøker hun å starte et nytt liv i en døsig liten by. Der starter hun et forhold med Kevin, men så klarer plutselig hennes eks å flykte fra fengsel med et mål for øye; finne Sarah.
Her får vi ensomme og smått ødelagte mennesker som forsøker å finne seg selv og et tålbart liv. Noe som ikke er så lett for alle. Filmen har et gritty og røft uttrykk. Og når det gjøres riktig bidrar til å øke realismen. Hopping frem og tilbake i tid funker også greit. Den har kanskje i overkant hissig bruk av håndholdt kamera, det rykker og napper og kamerat går inn og ut av fokus. Til tider kledelig, men det kan bli litt mye. Historien starter greit, men utvikler seg til å bli nokså absurd, og vi bes kjøpe noen sprø tvister. Men filmen har en egen sjarm og nerve hele veien ut. Og egentlig et nokså originalt tilskudd til subsjangeren. Skuespillerne, og da særlig AJ Bowen og Amy Seimetz, gjør også en god innsats.
Regi har for øvrig Adam Wingard som har gitt oss god underholdning i You're Next (2011), The Guest (2014) og segmenter i V/H/S og ABC of Death.
6 bloddråper
En gjennomført, men ujevn, kunsthorror med en interessant set-up og visuell stil, men som dessverre ikke lykkes helt med å overbevise.
En seriemorder tar med sin nye date på hyttetur. Men helgen skal vise seg å by på uventede overraskelser. For dem begge.
Filmen er delt inn i i to akter, og vi likte nok akt 1 best. I akt 2 endres kuren betraktelig, og vi servers skikkelig artsy indiehorror. Tidvis litt Giallo-aktig, særlig hva gjelder fargebruk og det visuelle uttrykket. Mye funker, men det lugger litt. Det blir kanskje i overkant kunstig og artsy, og ikke alle tablåene og er like overbevisende. Regi (og manus) er for øvrig ved Travis Stevens, hans tredje spillefilm etter underholdende filmer som Girl On the Third Floor og Jacob's Wife.
A Wounded Fawn oppleves ambisiøst, og vi likte hvordan filmen blander inn gresk mytologi; Erinyer, som i følge gresk mytologi er kvinnelige hevngudinner. Filmen drar også nytte av at Sarah Lund og Josh Ruben har meget god kjemi, særlig Lund har en fin timing og tilstedeværelse. Stevens deler ut kledelige doser med blod og gore, og et par fiffige jump scares. Men han tyr også til flere konvensjonelle grep. Tidvis før du følelsen av at du ser verket til en småpretensiøs filmstudent, men en som ikke lykkes helt med å gjøre det tilstrekkelig intenst og skummelt. Men filmens første del er såpass god at vi mener A Wounded Fawn er verdt en titt.
6 bloddråper