Hva er vel søtere og nusseligere enn når ditt lille barn, med store tillitsfulle øyne strekker ut armene mot deg for en klem. Og er det noe mer creepy enn når det samme barnet, mens du holder det tett inntil ditt bryst, trekker frem en syl og stikker den hardt inn i halsen din, mens de tillitsfulle øyne svartner og viser et bunnløst mørke, og antydning til et smil kommer frem i barnets ansikt i det kroppen din faller tungt i bakken. Sjangeren fungerer unektelig som utmerket prevensjonsmiddel og høylytt støtteerklæring for en barnløse tilværelse.
Å se barn utføre onde og brutale handlinger gjør alltid inntrykk. Disse uskyldige og sårbare skapningene skal jo bare sykle rundt med de andre barna i nabolaget eller stable legoklosser stuegulvet. Ikke ta livet av sine foreldre, lemleste gamle mennesker, torturere dyr eller verre. Bruk av barn kan tilføre en ny dimensjon av ubehag og uro, og det fins en mengde skrekkfilmer som vet å bruke barn på en effektiv måte. Barna undervurderes alltid og er de siste som mistenkes eller holdes ansvarlig når dritten treffer viften. De kan være uberegnelige og kalde, og med et forunderlig hat som får utløp på mest ekstreme måter. For øvrig vanskelig å prate om barn i horror uten å nevne Stephen King, som er STOR fan av å gi barn en sentral rolle i sine historier, som vi skal komme tilbake til nedenfor.
Vi er ingen barnepsykologer, men kan vel stilles spørsmål om hvor sunt det er for barn å skulle spille i slike filmer. En del scener er sjukt hissige, og vi er en smule nysgjerrige på om, og i hvilken grad, barna skjønner at alt er tull og evner å riste av seg opplevelsen slik vi voksne med letthet gjør. Men dette skal vi la andre, med mer utdanning og kompetanse innen faget, eventuelt kommentere.
La oss heller bare sette i gang! Her er våre utvalgte filmer innen subsjangeren Skumle Barn:
The Ring regissert av Gore Verbinski skremte livskiten av oss da den den kom i 2002, og kan vise frem kanskje historiens skumleste barn; den demoniske, mystiske svarthåredelille jenta. En type ondskap; snikende, ekkel og nådeløs, og som rett og slett så dritcreepy ut. The Ring var en remake av en japansk film med samme navn, og denne demoniske og ekle jenta hadde eksistert i japansk folke –og spøkelseskultur i århundrer. Men for den vestlige verden var det nytt, og The Ring skulle komme til å utløse en bølge av andre remakes basert på japanske filmer. Japansk horror var i støtet, og The Ring skulle bli den første som åpnet opp for japansk horror ut til den store verden.
Rachel Keller (Naomi Watts) er en journalist som etterforsker en mystisk videokassett som angivelig skal ha tatt livet av 4 tenåringer. Legenden forteller om at den som ser videoen, dør 7 dager etter å ha sett den. Videosnutten er mystisk og megaskummel, litt sånn David Lynch-aktig. Selvsagt ser Rachel videoen også , og en kamp om overlevelse følger, 7 dager på å ikke bare redde seg selv men også sønnens liv.
Mange av publikummerne ble genuint redd etter å ha sett The Ring og den ovenfor nevnte videosnutten. Kommer jeg til å dø 7 dager etter å ha sett The Ring, liksom?! Meget underholdene og effektiv horrorfilm, med et utrolig effektivt premiss om en videosnutt som «smitter» de som ser den, veldig catchy (bokstavelig talt). Må også trekke frem scenen med hesten på fergen som får panikk, utrolig tøff scene, originalt og herlig urovekkende.
Så kudos til regissøren her, som har klart å lage en meget guffen, effektiv og stemningsfull film. En film som var med på å revitalisere horrorsjangeren med å rette fokus mot japansk horror, og sånn sett traff en ny gullåre av horror. The Ring ble veldig raskt en moderne klassisker og som er vel fortjent. Det kom selvsagt en oppfølger i 2005 (The Ring Two) og en tredje film i 2017 (Rings).
8 bloddråper
The Exorcist fra 1973 kom til å sjokkere en hel verden da den ble lansert. Demonens manifestasjon har aldri før blitt presentert så overbevisende og troverdig som i den filmen her. Her har vi å gjøre med en demon som ikke bare er ondskapsfull, men også vulgær og hatsk, brutal og manipulerende, og som bokstavelig talt spyr ut edder og galle underveis i filmen. Realismen og de sjokkerende effektene tok publikum med storm; folk svimte av, ble hysteriske, flere nærmest overbevist om at demoner fantes. Filmen møtte også svært mye kritikk, blant annet fra religiøse grupper som mente filmen glorifserte satan. Det gikk så langt at Linda Blair, hun som spilte den besatte jenta Regan, til slutt måtte måtte ha livvakter for å ikke bli angrepet av fantastisk kristne. Så filmen skapte mildt sagt en god del kontroverser og reaksjonene var mange og ekstreme.
Historien følger den 12 årig gammel jenta, Regan, og som lever sammen med sin mor et sted i Washington DC. Alt er tilsynelatende normalt og hyggelig. Etter å ha spilt på et ouija-brett, begynner Regan gradvis å endre adferden sin. Hun blir mer og mer mystisk og uforutsigbar, og jenta som tidligere bare var normal og søt, utvikler seg til å bli verdens kjipeste unge.
Denne besatte ungen, provoserte og sjokkerte publikum, og aldri hadde man fått servert såpass hissige obskøniteter fra et barn noen gang.Her er et lite utdrag fra manuset, og som gir et temmelig bra inntrykk av hvor drøye noen av disse scenene var (Vi hører demonen snakke gjennom Regan. Chris er moren):
REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you!
Regan has the crucifix gripped in her hand and is plunging it into her bloodied vagina. There are fresh cuts all over her face, streaming with blood.
REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you! Let him fuck you!!!
Chris runs over to Regan and tries to pry the crucifix from her hand. They struggle for the crucifix. Regan then grabs Chris' head and pushes it into her bloodied crotch.
REGAN/DEMON : Lick me! Lick me!
Vel, forstår godt at dette var røff kost for folk. Og tror de fleste er enige om at dette fortsatt er meget drøyt og sjokkerende, den dag idag. Lurer på hva skuepillerne tenkte da de leste manuset? Ikke minst den lille jenta. Vi får nesten håpe for hennes del at hun ikke forstod alt som foregikk her.
To prester blir tilkalt for å drive ut demonen (selveste Max Von Sydow er en av dem), og noen heftige kampscener utspiller seg mellom «det gode og det onde». Ganske voldsomt og dramatisk.
Filmen er også overraskende god på effekter, til tross for alderen, og de gory og de overnaturlige scenene ser veldig realistiske ut. Regans transformasjon og harde medfart er ubehagelig å se på, og den unge jenta blir nesten helt ugjenkjennelig etter hvert. Respekt til Linda Blair og det hun gjennomgikk for denne rollen. Dette må ha vært en tøff innspilling, og man får nesten følelsen av at det kan ikke ha vært helt bra, egentlig.
Uansett; en ubestridt klassiker og en av filmhistoriens skumleste og kjipeste barn. Må trekke frem musikken også, med Mike Oldfields signaturtema fra Tubulars Bell, og som passer fascinerende godt inn.
10 bloddråper
Vi er nødt til å ta med en Stephen King-film. Men hvilken? Vi vurderte Children of the corn, hvor vi møter drittungen Isaac Chroner som ønsker å utrydde alle voksne, men filmen er for rævva, så vi endte opp med Pet Cemetary fra 1989. Dette er en av de mer vellykkede filmatiseringene av Kings horrorunivers, sammen med filmer som Misery, Carrie, The Mist og The Shining.
Filmen har unektelig sine feil, og den kunne sparket en del hardere og oftere. Men viktigst i denne sammenheng; den inneholder et jævli creepy barn! I filmen møter vi en familie som flytter inn i et stort hus på utsiden av en liten by, med en hyggelig nabo over veien. Et stykke inne i skogen befinner det seg en gammel dyrekirkegård som skal vise seg å være besatt av noen tvilsomme krefter. Det positive med kirkegården er at den har evnen til å vekke hva enn som er begravd der til live. Det negative er at hva enn som vekkes til live sendes tilbake spik spenna gærne. Og det tar oss til grunnen til at filmen er på listen, nemlig lille Gabe. Familiens søte og sjarmerende sønn, som iløpet av filmen skal vise at også små barn kan spille rollen som mordlysten sadist. Scenen med skalpell under senga er verdt billetten aleine:)
6 bloddråper
Neste film ut er en real klassiker. Vi snakker selvsagt om The Omen av Richard Donner (1976). En effektiv og slagkraftig Satan-flick. Historien dreier som om intet mindre en Satans sønn, og han er kjip! Respekt til Harvey Stephens, som spiller Damien (satansønnen) i filmen, makan til evil-child skal man lete lenge etter. Filmen holder virkelig ikke tilbake, og er spekket med Satanreferanser tvers gjennom.
Vi møter Robert og Katherine Thorn (spilt av henholdsvis Gregory Peck og Lee Remick) og hvor Robert er amerikansk ambassadør i Storbritannia. Når Katherine føder et dødfødt barn, blir Robert tilbudt et friskt (!) barn fra en prest på et italiensk sykehus, hvis moren døde under fødselen. De flytter til London med det nye barnet, og snart begynner mystiske ting og skje. En prest oppsøker familien med en advarsel om at barnet de tok til seg, er inkarnasjonen av det onde. Jepp, den «friske» kidden som de bragte inn i familien, var kanskje ikke så frisk likevel. Snarere tvert imot.
Har man ikke sett Omen, må man gjøre det, for dette er ikke bare en obligatorisk film innen horror, det er også en meget godt utført film, velspilt og med en av filmhistoriens ondeste barn. Må også trekke frem musikksporet av Jerry Goldsmith (som for øvrig fikk Oscar for musikken), som ytterligere pisker opp stemningen, med sitt mørke og messende Satankor. Tror selv Satan hadde vært fornøyd med denne musikken, vanskelig å tenke seg annen musikk som spilles i helvete.
Historien forteller også om en del mystiske omstendigheter som oppstod på settet, som uhell, nestenulykker etc. Kanskje var det noen overnaturlige krefter som ikke ville at denne filmen skulle bli lagd. Vel, takk og pris så ble den det, på tross av utfordringene med innspillingen, for dette er en knallbra film som fortjener sin plass høyt oppe på horror-hyllen.
9 bloddråper
Vi vil også introdusere det unge søskenparet vi møter i Home Movie, en amerikansk found footage-film fra 2008.
En familie på fire flytter ut til et stort hus på landet. Faren er pastor og moren lege. Alt virker så idyllisk. Hadde det ikke vært for de to barna, en gutt og en jente på, ja, skal vi 10 år? Du ser tidlig tegn på at her er det noe som ikke stemmer. Makan til sadistiske drittunger skal du lete lenge etter. Og verre skal det bli.
Dette er en found footage-film, så alle opptakene kommer fra familiens hjemme-kamera, som skrus på titt og ofte, med forskjellige og ikke alltid like plausible motiv. Og apropos plausibelt, det er ikke alt som skjer som er like troverdig, slik som foreldrenes reaksjoner på barnas adferd.
Men ser du bort i fra slikt så er dette nokså festlig. Skuespillet er solid, det er en god skildring av en familie på randen. Og barna er mildt sagt nifse. Vi skal ikke gå i detaljer, men de sjekker unektelig av for en hel haug skumle diagnoser, og ikke noen du vil invitere på playdate. Dette er barn selv ikke en mor vil kunne elske.
Manuset funker og filmen flyter fint avgårde. Filmingen blir aldri hektisk og slitsom (slik de ofte kan bli i found footage-filmer). Slutten er mørk. Og på mange måter uungåelig. Et mer enn ok bidrag i found footage-sjangeren, men vi smetter den inn også her ettersom disse barna er noen av de skumleste og kjipeste vi har sett på lenge.
En underholdende film og effektiv prevensjonsmiddel.
6 bloddråper
The Hole in the Ground er en irsk skrekkfilm fra debutant Lee Cronin. Og vi kan med en gang si at dette er en svært vellykket debut fra herr Cronin.
Vi følger en mor og hennes unge sønn som har flyttet til bygda og et gammelt og svært så skummelt hus. Det tar ikke lange tiden før de møter på en eldre dame som er overbevist om at den lille gutten ikke er hennes sønn, men en bedrager. Bedrager eller ei, denne gutten er helt klart av den creepy sorten:)
Filmen starter nokså rett på og det tar ikke mange minuttene før den leverer flere nifse scener, særlig moren og sønnens andre møte med den gamle damen er herlig guffen. Men utfordringen da blir å finne balansen mellom det nifse og trygge. Ved å gå så hardt ut setter den terskelen nokså høyt nokså tidlig, og den får problemer med å bygge opp sine klimaks. Den hadde tjent på å holde litt tilbake i begynnelsen for deretter å skru til når du minst aner det. Vi er som sagt på bygda, og den mørke og vakre naturen setter en fin ramme for historien. Cronin serverer flere deilige dronebilder av de øde omgivelsene som gir filmen både stemning og luft.
Filmen har endel til felles med Babadook, som også omhandler en mor og sønn, og hvor moren sakte men sikkert begynner å miste fotfeste, hvilket går ut over det lille barnet. Og begge filmer er fulle av symbolikk. For The Hole in the Ground vil mer enn å skremme, det ligger en god historie i bunn, en sår skildring om forholdet mellom mor og barn. Filmen lefler med det overnaturlige, og mulig den hadde klart seg bedre uten akkurat det. Greit, så har det overnaturlige en mer symbolsk betydning, men det drar oss ut fra en ellers spennende og engasjerende historie.
Filmen er ikke fryktelig original, vi har sett endel av dette tidligere. Men dette er en meget godt laget film. Cronin har unektelig talent og vi gleder oss allerede til hans neste prosjekt.
7 bloddråper
Citadel er en irsk horror signert Ciaran Foy. Foy har senere gitt oss mer kommersielle filmer som Sinister 2 (2015) og Eli (2019). Vi kan forstå hvorfor Foy har fått denne tilliten i etterkant, for Citadel viser mye talent. Filmen har fått endel tyn blant kritikerne, men vi mener bestemt at denne er vel verdt å sjekke ut.
Vi følger en ung mann, Tommy, som forsøker å klare seg som alenefar etter at hans kone ble brutalt angrepet og myrdet av en gjeng barn/ungdommer. Tommy har diagnosen agorafobi og finner egentlig alt skummelt. Og særlig ettersom han mistenker at de som drepte hans kone, også er ute etter ham og deres nyfødte barn.
Filmen tar for seg nokså tung materie. Og det blir nesten ikke mørkere, tristere og vondere enn dette. En mann på randen av sammenbrudd som skal passe på et stakkars lite spedbarn, omringet av nitriste britiske kulisser, med store og slitte boligblokker, aggressive eller likegyldige mennesker, og et konstant bedritent vær. Jepp, dette er ingen feelgood-film, for å si det mildt. Det er særlig vondt å se det lille barnet som så hjelpeløst befinner seg midt i all dritten.
Dette er en film om det å leve frykt. Å føle seg isolert. Utenfor. Alene. Og Aneurin Barnard gjør en knallsterk rolle som Tommy. Hver bevegelse og hvert blikk oser frykt og kapitulasjon. Det er både vondt og slitsomt å se hvor syk denne mannen er.
Greit så lugger det litt i det narrative, og filmen reiser endel spørsmål vi ikke helt får svar på. Men vi mener filmen har flere styrker enn svakheter. Dette er tøft filmet, om vi enten beveger oss i huset til Tommy, blant de øde gatene eller i boligblokken hvor farene virkelig ligger og lurer. For i sistnevnte skjuler det seg mye ondskap og lidelse. Det er gritty og intenst. Vi får nesten litt Mad Max-vibber av det hele. Vi likte særlig godt filmens intro, som er både brutal og hjerteskjærende. Og disse barna/ungdommene som raver rundt i den mistenkelige stille byen ville skremt fletta av de fleste. En svært hissig gjeng du neppe ønsker å ramle borti mens du lufter bikkja. De får kidsa i Children of the Corn til å fremstå som en gjeng kosete kattunger.
7 bloddråper
Wake Wood er en irsk supernatural horror fra 2011. Dette er The Wicker Man møter Pet Sematary. Og typisk irsk; stemningsfullt, mørkt og mystisk. Filmen er for øvrig produsert av legendarisk Hammer Films.
Et par, Louise og Patrick, opplever allés foreldres verste mareritt, og flytter til den lille bygda Wake Wood for å helbrede sine sønderknuste hjerter. Men i bygda befinner seg en mystisk sekt, som tilbyr paret å bli gjenforent med sin datter. Men alt har en pris.
Regissør David Keating skildrer parets tap og sorg på en troverdig måte. Filmen har hjerte og makter å få seeren til å bry seg om dens karakterer. Og filmen er avhengig av at vi engasjerer oss i Louise og Patrick. For det er de som bærer filmen på sin rygg, noe de også makter. De stilles overfor et nesten umulig dilemma, og vi har en viss forståelse for deres uaktsomme og korttenkte adferd. For visse ting bør man nok la være som de er.
Keating klarer å skape en deilig mørk stemning som aldri slipper taket. Historien er effektivt fortalt. Det hele føles uanstrengt, etter hvert som de mørke elementene faller naturlig på plass. Dette er deilig irsk lavbudsjettshorror. Her får du bygdehorror, okkultisme og lefling med det overnaturlige. Greit, så er ikke dette upløyd mark, men dette er en fin liten historie, selv om slutten kanskje ikke faller i smak hos alle:)
6 bloddråper
Babysitter Wanted var en meget positiv overraskelse. Dette er langt i fra noen perfekt film, men den besitter nok kvalitet og sjarm til at kvelden vår ble riktig så trivelig. Se den med fornuftige forventninger, og vi kan nesten garantere at du får en hyggelig aften:)
Grace er en ung og gladkristen (vel, ikke så glad, men i hvert fall kristen) studine som akkurat har begynt på college, milevis unna hennes trygge hjem i Bakersfield. Hun trenger sårt penger og finner en plakat hvor det etterlyses barnevakt. Hun får selvfølgelig jobben, hvor hun skal passe på en liten gutt i et stort og isolert hus på bygda.
Filmen starter nokså oppskriftsmessig. Den er fornøyelig forutsigbar, du kan neste gjette hver eneste replikk og veit godt hvor dette bærer hen. Halvveis i filmen forandrer den imidlertid tone, og går fra å være mørk og stemningsfull, til høylytt og voldelig survival. Den har nemlig en artig liten vending som er både absurd og uventet. Og herfra og ut er det en kamp for overlevelse for stakkars Grace.
Babysitter Wanted har flere likhetstrekk med The House of the Devil (som for øvrig ble sluppet ett år senere). I begge filmene skal en ung studine være barnevakt i et stort og skummelt hus, og for en mystisk person, henholdsvis et creepy barn og en gammel dame. Og begge lefler med det okkulte. Greit, så er nok The House of the Devil en hakket bedre film, men underholdningsverdien er minst like stor hos Babysitter Wanted!
For filmen får maksimalt ut av sitt lille budsjett. Manuset funker, lydsporet likeså (selv om det er nokså insisterende). Filmen har et fint tempo og klarer å holde deg nysgjerrig og underholdt hele veien ut. Vi likte godt karakteren til Bruce Thomas (faren til barnet). Han er både sjarmerende, brutal og til tider nokså morsom. Tankene gikk umiddelbart til Bruce Campbell:) Filmen ser ikke så verst ut, heller. Ok, uttrykket er ikke særlig originalt, den oppleves på mange måter som en hommage til sent 70- og tidlig 80-talls horror. Men du trenger ikke være original for å skulle underholde. Og filmen klarer sistnevnte med bravur. Vi er faktisk noe overrasket over hvor mye vi koste oss:)
7 bloddråper
I The Children møter vi to småbarnsfamiler som skal tilbringe helgen sammen i et gedigent herskapshus på bygda. Alt ligger til rette for en koselig helg. Men den gang ei. For noe mystisk skjer med de små og søte (?) barna.
Dette er en film som nærmest definerer subsjangeren. For dette er en gjeng med kjipe småbarn du ønsker å holde deg langt unna. Vi leste en anmelder som skrev at å se filmen er som å høre et barn gråte. Man vil bare at det skal ta slutt. Og vedkommende har et poeng. For filmen er uvanlig slitsom. Det er hektisk, trangt og kaotisk. Og litt frustrerende. Selv fra første scene, hvor de besteborgerlige småbarnfamilene møtes, med barn som klager og bråker, og voksne som drikker vin mens de småkrangler og gir hverandre små stikk hva gjelder barneoppdragelse og oppskrift til lykke i livet. Undertegnede har selv vært med i slike lag, og det kan til tider være fryktelig slitsomt. Så filmen lyktes allerede der med å engasjere og irritere.
Det er for øvrig et effektivt grep å starte såpass hverdagslig. Filmen har en avvæpnende tone og fin oppbygning. Den venter akkurat lenge nok før den skrur til. Og herfra ut er det fullstendig kaos. For disse barna er mildt sagt på krigsstien, og de stakkars foreldrene fremstår nokså sjanseløse. Men hva kan man egentlig stille opp med i en kamp mot de uskyldige og sårbare skapningene du elsker mest og vil gjøre alt for å beskytte? Ikke så enkelt, gitt.
Greit, filmen treffer kanskje ikke 100 % hva gjelder logikken til, og reaksjonene på, alle de brutale hendelsene. Men det er litt flisespikkeri fra vår side. For dette er nokså underholdende. Og spennende. Hva gjelder filmer om skumle og morderiske barn, så er dette lett en av de bedre i subsjangeren. Dette er i hvert fall ikke barn vi selv har lyst til å møte i en mørk bakgate:)
7 bloddråper
Orphan er en vellaget og velspilt film som ikke bør sees av vordende adoptivforeldre. En film som skjuler mer enn hva første øyekast skulle tilsi.
Etter at John (Peter Sarsgaard) og Kate (Vera Farmiga) opplever at sistnevntes graviditet ender i tragedie, bestemmer paret seg for å adoptere et barn. Paret har allerede to små barn, hvor av ett er døvstum. På barnehjemmet finner paret raskt tonen med 9 år gamle Esther fra Russland, og vips så er familien blitt til fem. Men Esther bærer (selvfølgelig) på noen mørke hemmeligheter og skumle motiver.
Oppskriften er ikke ukjent; en uskyldig og intetanende familie som opplever at et barn har en forstyrrende adferd og nifs fremtoning, og hvorpå familien settes i stor fare. Filmen nyter imidlertid godt av svært solid skuespill. Både av voksne og barn. Må erkjenne at vi er noe svake for Vera Farmiga, en skuespillerinne som alltid leverer. Og Isabelle Fuhrman er perfekt castet i rollen som lille Esther. Filmen gjør smart i å la karakterene få tilstrekkelig med spillerom, slik at vi bedre kan sympatisere med dem og engasjere oss i historien. Vi likte at filmen tok seg tid i sin oppbygning, og hvordan den effektivt serverte flere velkomponerte og spennende scener. Og ikke minst en svært vellykket tvist mot slutten. En vending som hever nivået på filmen betraktelig. Og det er mye takket være denne vendingen at filmen klarer å holde på interessen hele veien ut, for filmen klokken inn på hele to timer.
Er du på utkikk etter noe forutsigbart og kjent, men samtidig ikke, og et skikkelig nifst barn i hovedrollen? Jepp, da er nok Orphan noe for deg!
7 bloddråper
Stephanie er en interessant film, som tillater seg å snu litt formatet, med noen tvister (du kanskje ser komme) og sterkt skuespill. Selv om ikke filmen lykkes 100 % så opplevde vi den som ambisiøs og vellaget. Den er mørk og engasjerende, det er unektelig effekfullt å ha et barn i hovedrollen. Og Shree Crooks overbeviser virkelig i rollen som lille Stephanie.
Vi møter Stephanie, en liten jente som er alene hjemme. Dagene virker å gå uten at noen passer på henne, før hennes foreldre plutselig kommer hjem, angrende for at de forlot henne. Men hvorfor forlot de henne i utgangspunktet?
Hele filmen finner sted i familiens hus, med unntak av noen nyhetsklipp fra rundt om i verden, som viser tragiske hendelser og ødeleggelser, og ikke minst leting etter en slags kur.
De første 20 minuttene, hvor vi møter den lille jenta alene hjemme, er kanskje de sterkeste. Det er mystisk, spennende og sårt. Vi forstår at noe har skjedd, men ennå holdes kortene tett inntil brystet. Vi likte manuset. Og hvordan filmen svinger fra det kjærlige til det nifse. Fra det hverdagslige til det grusomme.
Filmen har kanskje i overkant mange scener hvor beveger oss rundt i huset og skal skvette. Og scener som viser seg å være en drøm. Vel, en slags drøm. Men vi likte premisset, og gjennomføringen. Filmen har nerve. Og tilstrekkelig med originalitet. Her mener vi kritikerne har vært i overkant strenge i sin dom :)
7 bloddråper
Orphan: First Kill følger på mange måter samme mønster som den foregående filmen, men hvor denne filmen på et tidspunkt tar en litt overraskende og interessant vending.
Filmen er en prequel til Orphan (2009), og vi møter Esther som bryter seg ut av et asyl i Estonia, for deretter å flykte til USA, hvor hun gir seg ut til å være et savnet barn til en rik familie.
Det er spennende og engasjerende å følge denne mildt sagt smått psykopatiske jenta som egentlig er voksen. Det blir ganske så creepy, og som nevnt den overraskende vendingen tilfører filmen ekstra spenning og nerve. For de av dere som tenker at historien er usannsynlig, så er mye av filmen basert på ekte hendelser. Vi skal ikke si hvilke, da dette jo vil avsløre tvistene som dukker opp. Men joda, mye av dette har faktisk skjedd.
Isabelle Fuhrmann gjentar rollen som Esther, og som spiller knallgodt. Må ha vært utfordrende at skuespilleren har blitt mye eldre enn forrige gang, men filmskaperne har gjort en solid jobb med å få henne til å se ut som et barn, ved kløktig filmteknikk , perspektivbruk og bruk av flere personer.
Orphan: First Kill fokuserer mer på det utspekulerte, uventede og psykopatiske, enn simpel grafisk brutalitet. Og det mener vi er smart.
7 bloddråper