Nå er vi kommet til Splatter. Dette er kanskje den voldeligste og mest grafiske subsjangeren. Her vasser skuespillerne i blod, tarmer og innvoller. Menneskekroppen blir et leketøy, og utfordringen er; hvordan klarer å lemleste kroppen på den meste ekstreme måte. Alt er lov! Jo drøyere jo bedre:)
Splatter grenser inntil andre subsjangre som slasher og torturporno. Sistnevnte er unektelig inspirert av splatter-sjangeren, en slags arvtager som befestet seg på 00-tallet med filmer som Saw og Hostel. Det de har til felles er den grafiske volden. Men det vi mener skiller splatter fra de andre er en over the top bruk av spesialeffekter og gore, og viktigst av alt; humor. Splatter er ofte så absurd og overdrevent at du er nødt til å flire. Du ler ikke like mye av torturporno for å si det sånn. Tortuporno og slasher fokuserer mer på henholdsvis lidelse og frykt. Den overdrevne, og dermed nokså avvæpnende bruken av vold med et humoristisk tilsnitt, gjør at splatter ofte brukes i horrorkomedier, se feks Severance. Og det er innafor å argumentere for at flere av disse horrorkomediene kunne vært dratt inn i splatter-sjangeren. Men de er ikke med da vi mener de ikke inneholder tilstrekkelig med gore og grafisk vold.
Vi husker godt de første gangene vi splatter, fyttirakkern så morsomt det var. Det gjorde litt av et inntrykk å se all den absurde volden og blodet som sprutet i alle kanter. Noen av de kan være ganske så creepy, men det aldri orntli skummelt. Filmene ga mer latter enn mareritt for å si det sånn.
Splatter tillater stor dose eksperimentering og lek. Kjekt sted å starte dersom du vil se om det er grise- eller kublod som ser mer ekte ut, om publikum kjøper det hjemmelagde øyeeple, eller om tarmene som tyter ut av et offer mens han (sjeldent henne) komisk forsøker å dytte de tilbake fremstår overbevisende nok. bare se hvordan Peter Jackson lekte seg før han han ble "voksen" (nå ja, helt voksen ble jo han jo aldri).
Det er en rekke filmer som dyttes inn i splatter sjangeren, som feks nevnte Saw og Hostel, Cannibal Holocaust og The Hills Have Eyes. Vi mener imidlertid disse faller utenfor, og har derfor plassert de andre steder. Ja, de er ultravoldelig og grafiske, men ikke grafiske nok (!) og nesten blottlagt for humor. Mener nå vi:)
Denne subsjangeren hadde sin storhetstid på midten av 80-tallet, så de fleste av våre anbefalinger er et par tiår tilbake i tid. Her er hva vi mener er gode representanter for sjangeren:
Vi starter med Peter Jacksons klassiker Braindead (Også kjent som Dead Alive) fra 1992. Morsomt å tenke på at mannen bak Ringenes herre trilogien startet sin karriere her (og ikke minst med Bad Taste i 1987 og Meet The Feebles i 1989.) For dette er et stykke unna Aragon, Frodo og Gollum. For å si det mildt.
Historien i Braindead tar i utgangspunkt i en stusselig (og stormforelsket) kar som bor hjemme hos sin mor. Den dominerende moren blir bitt av en rottelignende ape i en dyrepark med det resultat at mora og nær hele den lille byen de bor i forvandles til zombielignende skapninger. Og herfra starter moroa!
Er dette den mest grafiske splatterfilmen noen gang? Vi kan i hvert fall ikke huske å ha sett mer blod, tarmer, innvoller og avkutta kroppsdeler pakket inn i drøye 100 minutter. Bare gressklipperscenen alene inneholder mer gore enn alle filmer gitt ut på 90-tallet til sammen. Det er så sjukt mye. Og så sjukt ekkelt. Og det er så sjukt morsomt!
Filmen er åpenbart ikke for alle (og var for øvrig heller ikke spesielt populær da den ble gitt ut), og ja, den var hakket morsommere da vi var små. Men du kan ikke annet enn å la deg sjarmere og imponere av hva Peter Jackson og hans kompanjonger klarte å hoste frem allerede i 1992. Det er så mye entusiasme i filmen at det er nær umulig å ikke bli smittet. Pun intended.
8 bloddråper
Neste film ut er den canadisk-amerikanske Tucker & Dale vs Evil fra 2010. Filmen handler om de to joviale hillbilliene Dale og Tucker, som endelig har skaffet seg sin drømmehytte dypt inni skogene i West-Virginia. Mens de pusser opp hytta møter de på en gjeng med sjanseløse collegeungdom, som er skråsikre på at Dale og Tucker er psykopatiske drapsmenn. I henhold til hver tredje skrekkfilm er jo Tucker og Dale nettopp det. Her spilles på våre fordommer mot rednecks og bygdefolk, egentlig en parodi på Hillbillyhorror. Dette er Deliverance snudd på hodet. Og den funker! Den har drøssevis med morsomme scener, en stor dose sjarm, bøttevis med energi og tilstrekkelig originalitet. Den er fryktelig morsom og proppfull av blod, brutalitet og avkutta lemmer. Klassisk splatter, med andre ord.
Innebærer det å møte to møkkete karer i snekkerbukse, med John Deere-caps tredd nedover ørene, skråtobakk rennende ut av den ene munnviken, tettsittende øyne og imponerende dårlige tenner, at du vil få en øks i bakhodet, eller bli tvunget skrikende på alle fire med buksa nedpå anklene? Hvor galt kan det egentlig gå når fordommer får styre? Det er bare å ta en titt!
Dale: "You want a killer Hillbilly? I´ll show you a killer Hillbilly!"
8 bloddråper
Det er den kjente (og i overkant produktive) Takashi Miike (Audition og Visitor Q) som står for regien på denne japanske splatterfilmen fra 2001.
Møt Ichi, en tilsynelatende harmløs ung mann, men i realiteten en ultravoldelig slåsskjempe, med bøttevis av issues grunnet en røff oppvekst med mye mobbing. Vi blir først kjent med Ichi da han står utenfor en leilighet og onanerer mens han ser en prostituert bli banket opp av sin hallik. Ichi er en nokså enkel fyr som blir manipulert til å ta knekken på en gjengleder og hans lakeier.
Møt gjenglederens høyre mann, Kakihara, en karismatisk og masokistisk psykopat med stor entusiasme for smerte og tortur, gjerne påført på seg selv. Kakihara blir fascinert, og nesten betatt, av Ichi’s fremgangsmåte og brutalitet, og ønsker lite mer enn å møte Ichi.
Vi skal ikke gå nærmere inn i handlingen. Det er uansett ikke det menneskelige dramaet som har gitt filmen oppmerksomhet og sitt renomme. Niks, her er ekstremvolden i fokus, og det er den enorme mengden av beinhard og brutal vold som har gjort dette til en liten kultfilm. Den er meget grafisk og inneholder en rekke hissige torturscener som inneholder blant annet avkuttede lemmer og ufrivillig piercing og suspension, og brutale scener hvor kvinner blir mishandlet av sinte og frustrerte menn. Filmen er basert på en manga-serie av samme navn, og både volden og karakterene i filmen har noe tegneserie-aktig over seg.
Filmen er over the top voldelig og grafisk, og havner dermed i splatter-sjangeren. Her kuttes kropper i to, ansikt blir skåret av, bein blir kappet tvert av, og det er mer blod i visse scener enn vann i Akerselva. Skikkelig gore. Det er så overdrevet og absurd at du flere ganger er nær nødt til å flire av galskapen. Uten humor og den nesten animerte volden ville filmen fort havnet i torture porn sjangeren, men dette er unektelig en moderne splatter. Og en svært god en. Så har du lyst på japansk vold og tortur, og bøttevis med seksuell og masokistisk frustrasjon, så er dette filmen for deg.
7 bloddråper
Vi må også ta med Sam Raimis mesterverk Evil Dead 2 fra 1987. Filmen er såpass morsom at den også kan anses som en horrorkomedie, men den ekstremt grafiske volden og elver av blod gjør at vi mener den er hakket mer splatter enn komedie. Men morsom er den! Ta feks scenen hvor vår helt Ash (Bruce Campbell) må slåss mot sin egen hånd. Klassisk slapstick.
Filmen fortsetter der Evil Dead sluttet. Vår helt, Ash, har klart å riste av seg smellen han fikk på slutten av første film, men er fortsatt fanget, da broen som knytter hytta til omverdenen er ødelagt. Hytta får imidlertid fire nye besøkende, ledet an av datteren til arkeologen som tidligere bodde på hytta, og som fant Necronomicon Ex-Mortis (Book of the Dead) som startet all faenskapen. De finner en utslitt Ash, og blir selvfølgelig en etter en besatt av demonen som har blitt frigjort. Ash må på ny ta opp kampen!
Denne filmen har alt! Entusiastisk og energisk pøser den på med blod og gørr, fantasifull og ekstrem vold, og massevis med humor. Bruce Campbell er den perfekte antihelten, og han leder oss trygt gjennom en heseblesende og bizarr reise. Spesialeffektene funker og Raimi har full kontroll på regien. Den balanserer fint mellom det ubehagelige/mørke og morsomme. Da vi var små var vi pissredde, i dag ler vi oss skakk. Akkurat sånn det skal være:)
9 bloddråper
Nå til den japanske (og litt amerikanske) Tokyo Gore Police fra 2008. Regien har Yoshihiro Nishimura, som senere har gitt oss andre severdige filmer som Mutant Girls Squad og Helldriver.
Vi møter Ruka, som jobber i politiet. Hennes jobb er å fange såkalte "engineers", som er mutanter med spesielle skills, skapt av en gal vitenskapsmann. Disse "engineers" kan erstatte hvilken som helst skade kroppen har blitt påført, med et ekstremt og absurd våpen. La det være gevær ut av øynene, tenner i stedet for arm, penis som kan skyte kuler, m.m. Vi følger Rukas kamp mot disse gærningene, samtidig som vi får avdekket hennes fortid og hvem som drepte hennes far.
Vi bør umiddelbart påpeke at denne filmen er så blodig og absurd, at den krever en viss entusiasme for splatter-subsjangeren. For her pøses det på! Vi kan ikke huske sist vi så noe så voldsomt. Det er så mye at alt blodet og volden til tider føles noe unødvendig. Men morsomt er det. Og ekstremt dyktig gjennomført.
Her blandes egentlig flere subsjangre som Bodyhorror, Splatter og B-horror. Filmen er bisarr og pervers. Feks introduseres vi for et horehus hvor du kan kjøpe samleie med en dame som har penis som nese, eller en som er halvt snegle, og hvor en dame, som kun er underliv (?), pisser enorme mengder på en jublende forsamling. Vi møter også en sexslave uten armer og bein. Og en kvinne som er krokodille fra navlen og ned. Nokså kinky. Den inneholder politisk satire. Se blant annet de gjentagende reklamene som dukker opp, feks den med barberblad for barn som ønsker å kutte seg over håndleddet.
Men først og fremst er dette en blod- og voldsorgie uten like. Vi ser sløve stikksager som kutter av fingre, en drill som kutter et bein i to, peniser som blir tygget av, og den ene blod-fontenen etter den andre. Det regner mer blod her enn det blåser på Vestlandet. Noen svært dustete scener trekkes ned, slik som den med våpenet som skyter knyttnever og vedkommende som kan fly på grunn av alt blodet som spruter ut av beina hans. Men skitt au, i det store og hele er dette en svært underholdende film. Og den har for øvrig et velfungerende lydspor. Litt Kill Bill møter Planet Terror.
Nei, vi storkoste oss, og dersom du liker splatter, er vi sikre på du vil like denne livlige krabaten:)
7 bloddråper
Ku bei, eller The Sadness som den også heter, er en superhissig, intens og ultravoldelig splatter-horror, om et svært så smittsomt virus som gjør folk klin hakke gærne.
Åpenbart inspirert av koronatida vi har vært gjennom, med flere av elementene som preget den tida, men hvor vi her har å gjøre med en mye hissigere virusvariant. MYE hissigere, for å si det slik. Her snakker vi sjukt aggressive og beint frem sadistiske smittede personer.
Vi følger et kjærestepar, som havner midt i dette kaoset, og som gjør det de kan for å overleve og samtidig finne tilbake til hverandre. Historien er det ikke så mye å si om, tempoet skrus til omtrent fra starten, her er det bare å spenne på seg sikkerhetsbeltene. Dette er enkel, og effektiv splatter-horror med fokus på alt det jævlige som disse smittede personene er i stand til å utføre på hverandre og dem de møter. Et slags korona-virus fra helvete! Filmen holder virkelig ikke igjen i å skildre grafisk, drøy og til tider brutal seksualisert vold, lenge siden vi har sett så drøye og blodige scener. Men det er godt laget, har et voldsomt driv, ikke helt ulikt annen asiatisk horror som kan ha en tendens til å virkelig “dra på”, helt uten skrupler.
Ikke for sarte sjeler dette, men er man klar for en skikkelig intens virus-splatter-bonanza, ja da er det bare å sjekke ut den hissigproppen her!
7 bloddåper