Nå skal vi ta for oss action horror. Hva legger vi så i denne subsjangeren? Vi tenker ikke kun på horrorfilmer med mye action i, men også actionfilmer med tilstrekkelig dose skrekkfilm-elementer. Felles for de alle er at antagonisten (svært ofte et overnaturlig vesen, feks vampyr, varulv, utenomjordisk vesen, etc) skal bekjempes med betydelig dose vold, som oftest i form av et arsenal av spenstige våpen. Det er hektisk og adrenalinfylt. Vi har valgt ut filmer som inneholder et viss ubehag, en intens spenning, særlig skummel antagonist, gore og/eller kreativ brutalitet. Og mye action selvfølgelig. Om ikke filmene gir en mareritt, så skal de føles som et lite mareritt.
Det vil sikkert være noe uenighet om hvilke filmer som faller innenfor denne subsjangeren, og det er jo litt av moroa. Det er en artig diskusjon om når en film går fra å være action, og ikke minst thriller, til horror, men den skal vi spare til senere:) Vi har i hvert fall gjort et ærlig forsøk på å plukke ut de filmene som vi mener illustrerer sjangeren på en god måte. Filmer som med letthet kunne vært dratt frem, men som vi har plassert i andre subsjangre er The Purge, Aliens og They Live. Vel, de fleste horrorfilmer faller jo inn i flere subsjangre:)
Ta en titt på følgende filmer, dersom du har lyst på an adrenalinfylt kveld uten å miste nattesøvnen:
Vi starter med Walter Hills Southern Comfort fra 1981. Hill er nok mer kjent for sine kommersielle humor- og actionfilmer som feks 48 Hours, Brewster´s Millions (som har et fantastisk premiss), Last Man Standing og Red Heat. Men dette er hans beste og mørkeste.
Vi befinner oss i Louisiana på tidlig 70-tallet, hvor en gruppe soldater i The National Guards (amerikanernes heimevernet) skal ut på øvelse i det ugjestfrie sumplandskapet. For det er få ting som er skumlere enn sumpen i Louisiana. Vi veit. Her klarer de selvfølgelig å hisse på seg noen mildt sagt aggressive og brutale lokale, og derfra ut starter en hissig kamp for å overleve, blant kreative feller, kampbikkjer og kvikksand.
Filmen er helt klart en kommentar til Vietnam-krigen, og det er vanskelig å ikke skulle sammenligne soldatenes oppførsel og opplevelse med den i Vietnam. Soldatene er respektløse, arrogante og voldelige. I et område hvor de ikke hører hjemme, og hvor fienden har overtaket. Filmen viser forakt for det militære, og en frykt for hillbillies. Det er også vanskelig å ikke sammenligne den med Deliverance som kom et snaut tiår tidligere. Shit, Hollywood kvier seg ikke for å stigmatisere den amerikanske hillbillien. Selv om han har en viss forståelse for de lokale i dette tilfellet.
Filmen har en solid cast, først og fremst i Keith Carradine og mannen med verdens tøffeste navn, og som lever opp til det; Powers Boothe. Musikken er av Ry Cooder (Captain Beefheart), så du veit det kommer til å låte fett.
Dette er primært en action/thriller, men kunne fort vært en reinspikka horror. Den er intens og spennende, våt og klaustrofobisk, og full av paranoia og stump vold. Jason Vorhees er byttet ut med blodtørstige Cajuns. Og det funker. Som bare det. Filmen er undervurdert og ignorert. Se den hvis dere får anledningen!
8 bloddråper
Robert Rodriguez sin kultfilm fra 1996 hører kanskje like mye hjemme i B-Horror, exploitation, vampyr og komediehorror, men vi har valgt å ta den med her. Er innafor å være uenig:)
Filmen er skrevet av Quentin Tarantino, noe vi særlig merker i filmens første halvdel (for dette føles som to filmer satt sammen til en), som er klassisk Tarantino, med fiffige og morsomme små samtaler mellom pussige og sære karakterer. Vi følger her et brødrepar, spilt av Tarantino og George Clooney, som har ranet en bank, og i prosessen drept en sheriff. De kidnapper en stakkars familie, spilt av blant andre Harvey Keitel og Juliette Lewis (jepp, mange gode skuespillere med på moroa), og sammen reiser de til en noe tvilsom bar i Mexico, hvor brødrene skal møte noen som skal redde de ut av all faenskapet. Og her begynner del to av filmen, som har et mildt sagt annet uttrykk. For på denne baren er alle ansatte vampyrer, og det venter en lang og brutal natt for de som ønsker å overleve besøket.
Del to er reinspikka action horror, fullstappet av vold, blod og gore. Tempoet skrus plutselig opp fra 6 til 10, og vi havner i en action-fylt og festlig voldsbonanza, som varer filmen ut. Det er humoristisk, vulgært, og det hele er laget med overskudd og entusiasme. Og ikke minst, den inneholder filmhistoriens kanskje mest sexy scene. De som har sett filmen vet selvfølgelig hva vi sikter til, nemlig Salma Hayeks forførende dans i rollen som Santanico Pandemonium. Damn! Alle menn på 90-tallet ønsket at de var Tarantino i den scenen. Vel, til å begynne med.
Uansett, filmen skal ikke tas alvorlig. Dette er topp underholding av to karer som helt tydelig elsker film. Den er ikke uten feil, men det bryr vi oss lite om, for den har såpass mye sjarm og energi at den leverer som bare det. Og med et sjukt bra soundtrack!
7 bloddråper
Så til en film som virkelig omfavner subsjangeren, nemlig Dog Soldiers fra 2002. Fra vampyrer i Mexico i From Dusk Till Dawn, skal vi nå til varulver i de walisiske skoger. Regien har Neil Marshall, mannen som for øvrig noen år senere ga oss den solide The Descent. Dette er imidlertid hans regidebut. Og en svært så vellykket som sådan.
I likhet med ovenfor nevnte Southern Comfort følger vi her en gruppe soldater på øvelse. Og som i Southern Comfort ramler disse gutta fort borti problemer. Det skal nemlig vise seg at varulver er løs i området. Gjengen barrikaderer seg i et forlatt hus, og herfra ut må de kjempe med nebb og klør for å unngå å bli fortært av sultne varulver.
Dette er en lavbudsjettsfilm, uten at det merkes. Den har unektelig et viss B-horror preg over seg. Her flyter det med blod, tarmer og innvoller. Og filmen har humor, og serverer flere svært så vittige kommentarer. Uten at det blir kleint. Tvert imot. Og filmen har plenty med action. Den leverer den ene hektiske kampscenen etter den andre. Skudd og knyttnever hagler, mens varulvene fortvilet forsøker å krangle seg inn i huset.
Filmen har bøttevis med sjarm og adrenalin. Varulvene ser også nokså tøffe ut, og filmen klarer å holde på spenningen hele veien ut. Det er bare å feste setebeltene og gjøre seg klar for action-bonanza. Aaah-ooooooooh!
7 bloddråper
Upgrade er en farsfylt og ekstremt underholdende reise inn et teknologisk mareritt. Dette er actionfylt cyberpunk med horrorelementer.
En ung mann (Grey) opplever at hans kone blir myrdet under et ran, og hvor han selv blir lam og bundet til en rullestol. En eksentrisk milliardær gir ham mulighet til oppgradere kroppen sin ved å implantere artificial intelligence i kroppens celler, men dette gir selvfølgelig kompliserte og dramatiske konsekvenser.
Som nevnt innledningsvis er dette moro, folkens. Veldig moro. Her får du actionscener som fikk oss til å le høyt i sofaen. Kamerarbeidet er meget imponerende, flere av scenene er mesterlig koreografert, og Logan Marshall-Green gjør en fremragende innsats i rollen som Grey.
Den er herlig voldelig og proppfull av satire. Det pøses ut filmer som omhandler menneskets lefling med teknologi og hvilke følger det kan få, men Upgrade oppleves allikevel som et originalt og friskt pust. Det er festlig, voldelig og med en kledelig dose satire. Her får du tvister med mening, en smart og upretensiøs film.
Regien har Leigh Whannell (The Invisible Man og Insidious 3), som for øvrig også var med skrive manus på en av tidenes mer innflytelsesrike sjangerfilmer, nemlig Saw.
7 bloddråper
Så til britiske Attack the Block fra 2011. Her er sci-fi, komedie, action og horror blandet sammen til en svært så underholdende røre. Dette er debutfilmen til regissør Joe Cornish, og det er det noe vi i Blodklubben liker, så er det debutfilmer. De er svært ofte fulle av overskudd, sjarm og entusiasme. Og denne filmen er intet unntak.
Vi følger en gjeng småkriminelle tenåringer i London som forsøker å forsvare sitt nabolag/bygård mot aggressive og blodtørstige utenomjordiske skapninger. Dette er Critters og Gremlins for voksne, en slags The Purge med aliens.
Filmen har masse energi og høyt tempo, det rekker aldri å bli kjedelig. Fra første øyeblikk skapningene dukker opp er jakten i gang, og det er bare å ta beina fatt. Og den er også morsom. Britisk humor kler unektelig subsjangeren svært godt. Cornish er også klok nok til å gi oss karakterer med en viss dybde, og som du faktisk bryr deg litt om.
Filmen har en nokså klar politisk subtekst. Ingen tvil om det. Men dette er først og fremst moro. Den er hva den er, og forsøker ikke å være noe mer. Den leverer massevis av action ispedd en fin dose horror. En morsom og underholdende film innen subsjangeren!
6 bloddråper
Da vi var små drittunger så var det få filmer som var tøffere enn denne klassikeren fra 1987. Falske barndomsminner vil ha det til at denne filmen ble sette opptil 100 ganger, noe den selvfølgelig ikke ble, men fyttirakkern så kul den var:)
En gjeng amerikanske elitesoldater rykker inn i jungelen et sted i Mellom-Amerika for å redde gisler fra en geriljagruppe, men ender selv opp med å jaktet på av et utenomjordisk vesen på utkikk etter én ting; menneskeblod. Det er selveste Arnold Schwarzenegger som leder an i en forrykende katt og mus jakt, hvor mennesket ikke lenger er den mest utspekulerte jegeren. Og i laget sitt har han blant annet Carl Weathers (Rocky 3) og Jesse Ventura (tidligere amerikansk fribryter (Jesse "The Body" Ventura) og guvernør i Minnesota).
Vi blir servert tonnevis med muskler og geværer i alle størrelser. Disse gutta har mer testosteron enn alle alle utøverne UFC til sammen. Og deres fiende er ingen hvem som helst. Dette utenomjordiske vesenet er en super-jeger, en drapsmaskin som virker nær umulig å beseire. Men det var før han møtte Arnold. Dette er en actionfilm som også inneholder en rekke skrekk-elementer; den er spennende, brutal og byr på en svært så nifs antagonist. Greit, det hele er ikke like nifst i dag, men hvilke barndomsfilmer er nå en gang det? Dette er en effektiv og underholdende actionfilm, proppfull av adrenalin, spenning og vold, satt i tøffe omgivelser.
"If it bleeds, we can kill it" - Dutch
7 bloddråper
Et annet godt eksempel på subsjangeren er Phantasm II fra 1988. Dette er oppfølgeren til Phantasm som kom i 1979. Her har betraktelig mer penger blitt kastet inn for å lage en betraktelig «bedre» film. Filmen fikk imidlertid nokså hard medfart av både kritikere og fans da den kom ut. Men filmen er faktisk ikke så verst, og helt klart verdt en titt:) Regien til alle Phantasm-filmene (ble 5 til slutt) har Don Coscarelli (Beastmaster og Bubba Ho-Tep).
I filmen møter vi Mike, Liz og Reggie som sammen tar opp kampen mot The Tall Man, en slags begravelsesagent fra helvete, umenneskelig sterk og med telekinetiske evner. Unektelig en catchy skurk (morsomt spilt av Angus Scrimm), som, sammen med sin lille arme av små, deformerte og hissige skapninger, reiser fra småby til småby for å fange sjeler. Tilbake etterlates små samfunn i ruiner (jepp, nokså dramatisk). Du får nesten litt post-apokalyptisks stemning. Og det liker vi jo. Våre helter følger hans spor i håp om å ta knekken på The Tall Man, som er ansvarlig for deres familiers død. Og som ofte er i subsjangeren så samler de sammen et arsenal av forskjellige våpen, la det være flammekaster, avsagd hagle eller motorsag, for å ta rotta på sin overnaturlige fiende. Og apropos våpen, så har også The Tall Man sine triks. Han kontrollerer tre flyvende kuler med innebygde blader/kniver/bor, som farer rundt og både spidder og graver seg inn i de kropper de møter på sin flytur. Kule små saker.
Filmen føles først og fremst som en drøm, eller mer presist et mareritt. Den er ulogisk og forvirrende. Men også fascinerende og spennende. Den er fantasifull og uhøytidelig. Den serverer en fin dose gore, til noens glede og andres ubehag. Og spesialeffektene er ikke så verst. Filmen har et solid 80-talls lydspor som drar minnene tilbake til barndommen. Den er morsom, dustete, blodig og underholdende. Og sistnevnte er jo det viktigste. Greit, ingen sjukt god film. Men vi koste oss, lell:)
6 bloddråper
Overlord er en svært underholdende actionhorror fra 2018, dog med mer fokus på action enn horror. Dette er Inglorious Bastards på steroider dynket i blod og gore. Artig, med andre ord:)
Vi befinner oss i andre verdenskrig, dagen før de vestlige styrker invaderer den franske kysten i Normandie. En gruppe amerikanske soldater sendes på et hårete oppdrag hvor de skal lande bak fiendens rekker i Frankrike, for deretter å krangle seg frem til en liten landsby tett beleiret av tyske soldater og sprenge et radiotårn i luften. Men våre amerikanske venner finner mer enn et radiotårn i denne landsbyen, for under bakken driver tyskerne med noen groteske aktiviteter vi skal overlate til den enkelte seer å finne ut av hva er.
Filmen starter tøft, der hvor våre helter flyr over Atlanterhavet over en armada av allierte krigsskip på vei inn i fiendens ild. Allerede her settes tonen; det skal klines til!
Overlord innehar en rekke B-film elementer og har en grindhouse-feel over seg. Den er karikert, overdrevet og veldig voldelig. Men det skal vise seg at filmen er mer enn som så. Den er både ambisiøs og lettbeint, og balanserer fint det tullete og upretensiøse med alvorlig og brutal tematikk og handling. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av filmens overskudd og energi. Og den ser knallbra ut. På sin litt glossy og tegneserieaktige måte. Spesialeffektene er upåklagelige.
Skuespillerne leverer. Særlig Pilous Asbæk og Wyatt Reynolds virker å stortrives som alfahanner på hver side av konflikten. Mye maskulinitet i filmen, for å si det mildt. Greit, så mister den litt tempo på midten, men den plukker nokså kjapt opp og kjører da full guffe til siste credits har forlatt skjermen.
Jepp, meget underholdende saker:)
7 bloddråper
Siste film fra visjonæren Joe Begos, mannen som sist ga oss imponerende Bliss. VWF er i større grad en 80-talls hyllest å regne, mindre komplisert, her er det upretensiøs moro som gjelder. God gammeldags actionhorror får vi servert; som en film tatt rett ut av horrorhylla på den lokale videosjappa i 1986! Herlig.
Vi blir kjent med en sympatisk gjeng militærveteraner på deres stampub og som han ene driver (Stephen Lang). Se for dere Cheers, bare med old-school army-karer.
Så en kveld ramler en ung kvinne inn på pub’en, på flukt fra en gæren narkobande og som gjør det de kan for å bryte seg inn. Vi snakker Mad Max-tilstander her, og de gamle gutta må hente frem de de kan av gamle militærkunster for å forsvare både jenta og seg selv.
Her er det hyggelig gjensyn med flere 80-talls skuespillerhelter og for å gjøre sammenligningen med Cheers komplett; selvsagt er stamgjesten George Wendt foran bardisken(!)
VFW er ren 80-talls nostalgi, både visuelt og innholdsmessig, men det er godt utført og vi koste oss gløgg. Mye blod, action og retro-moro for penga her altså.
7 bloddråper
En heftig og voldelig affære, om en kvinne som etter en dag på jobben opplever å kidnappes i eget hjem (selvsagt på Halloween), og deretter vikles inn i litt av en dramatisk kamp.
Filmen har voldsomt med intensitet, og det er lett å merke skapernes ønske om å lage heftige saker. Denne entusiasmen er kanskje best å spore i selve produksjonen og skuespillet, for det visuelle og ekspressive synes vi er upåklagelig, og de får mye ut av lite her. Action-sekvensene er godt utførte, og de inneholder masser av blod og plenty med overraskende vonde, brutale scener. Det bygger seg nemlig opp til et voldsomt sjøslag!
Problemet er mer tempoet i filmen og karakterene som får lite bakgrunn. Vi rakk egentlig aldri og bli godt kjent med dem og som derfor gjorde det vanskeligere å engasjere seg i historien. Dette går noe utover troverdigheten til det som foregår, og det lugger litt i både tempo og plausible handlinger hos de involverte. Vel, det er kanskje ikke så viktig å bry seg om slikt, når filmen formelig skyter ut fra startblokka.
Ok, et fin-fint bidrag til action-horror’en og som viser at med få midler er det likevel mye moro og intens action man kan lage.
6 bloddråper
En fartsfylt action-horror om et virus som gjør at folk mister sine hemninger og tyr til sine verste lyster. Høres ut som et morsomt premiss? Jepp, det er det! Ekstra gøy når det i tillegg skjer i en forretningsbygning bestående av velkledde advokater og sleipe hvitsnipp-typer. Med andre ord duket for en del kostelige scener :)
Filmen har et svært underholdende driv, og det er rett og slett en film det er lett å like. Det flyter godt, besitter masse energi og bobler av entusiasme. Hovedrollen bæres godt av Walking Dead-skuespilleren Stephen Yeun; en kvikk, sympatisk og cool karakter, som ja, slår nokså greit fra seg og, for å si det slik.
Mayhem er en effektiv voldsorgie, som i tillegg lykkes med å formidle en små-fiffig historie opp i all galskapen. Vel verdt en titt!
7 bloddråper
Outpost er en upretensiøs og underholdende actionhorror om en gruppe leiesoldater som skal bistå en noe tvilsom forretningsmann i hans søken etter en etterlatt tysk bunker som skal inneholde verdifulle "skatter".
Premisset funker, det er nesten litt Indiana Jones-aktig over det hele. Bare i betraktelig mindre format. For her skal nesten hele filmen finne sted i en gammel tysk bunker. Filmen inneholder flere morsomme ingredienser; nazister, grotesk eksperimentering og zombier. Den har også flere artige karakterer. Noen er kanskje i overkant karikerte, men det fungerer. Vi lot oss i hvert fall underholde. Outpost tør også kline til, og har noen scener som er både grafiske og vonde. Her skal det lides på sadistisk vis. Filmen har fint driv og har masse nerve. Selv om historien er nokså enkel og liten, så blir det aldri kjedelig. Den er i hvert fall bedre enn coveret skulle tilsi:)
6 bloddråper
Noe så sjeldent som en afrikansk actionskrekk. En vellaget produksjon; ulmende, mystisk og intens.
Tre svært dyktige leiesoldater er innleid for å frakte en narkobaron ut av en krigsfylt sone i Guinea-Bissau. Deres fly går tom for bensin og de må lande i Senegal. Her søker de tilfukt i en liten landsby, men en landsby som gjemmer noen svært mørke hemmeligheter.
Saloum er en fransk-senegalesisk produksjon. En blanding av moderne western og afrikansk folk horror. Saloum er ispedd afrikansk historie full av konflikt, krig og barnesoldater, samt overnaturlige elementer, basert på heftig afrikansk overtro. Og ikke minst action.
Vi lot oss særlig imponere av kongolesiske Jean Luc Herbulot sin regi. Herbulot har laget en original og egenrådig film, med en voldsom energi og nerve. Den har nesten post-apokalyptiske vibber. Den er uforutsigbar og spennende, og oppleves som abisiøs i all sin enkelhet. Og den afrikanske ørkenen gir for øvrig filmen kledelige klaustrofobiske og harde rammer.
7 bloddråper
Becky er en overraskende fornøyelig, underholdende og actionfylt horror. En svært blodig og grafisk affære med masse energi og gøyale påfunn.
Becky har nettopp mistet sin mor og har anstrengt forhold til sin far. De skal tilbringe helgen sammen på hytta, sammen med farens nye kjæreste og hennes lille sønn, men blir der angrepet av en gjeng nynazister som nettopp har flyktet fra fengsel. Gjengen er ute etter noe som kun Becky vet hvor befinner seg. Og herfra starter en heftig katt-og-mus-jakt.
Vi likte at filmen tør kline til. 13 å gamle Becky er både utspekulert og brutal, hun skyr ingen midler på sin vei, og regissørduoen Milott og Murnion ønsker å vise alt i blodig detalj. Dette er Home Alone på fentanyl og steroider. Og det er kreativt og lekent. Og ikke minst vellaget. Og hele tiden spennende og fornøyelig. Også skryt til smart og effektiv klipp som gir god flyt.
Vi er nødt til å skryte av 14-årige Lulu Wilson (Deliver us From Evil (2014), Annabelle: Creation (2017) og Ouija: Origin of Evil (2016)) som gjør en kjempejobb i rollen som Becky. Det er mye takket være hennes innsats og Becky's karakter at filmen holder oss engasjert. Det tok oss litt tid til å venne oss til Kevin James (Kongen av Queens) som super-ond nynazist, men han klarte faktisk å overbevise oss til slutt.
Det kom for øvrig en slags oppfølger i 2023 (The Wrath of Becky), også den helt klart severdig. Selv om vi nok foretrekker originalen.
7 bloddråper