Fangenskap

Fanget. Bundet. Kuet. Fengslet. Kneblet. Undertrykt. Lenket. Isolert. Stengt inne. Kjært barn har mange navn. 

Denne subsjangeren kaller vi Fangenskap. Mer presist; det å bli tvunget inn i en tilværelse av smerte og ydmykelse, uten mulighet til å forhandle seg ut. Se for deg at du våkner i en mørk kjeller, bundet og halvnaken. Du vet ikke hvor du er, eller hvor lenge du har vært der. Kroppen verker etter gjentatte brutale angrep. Du er livredd. Panikken har spredd seg til hver nerve i kroppen. Det står en person står foran deg. Han sier ingenting. Du trygler om å bli sluppet fri, men personen bryr seg ikke om dine tårer, at du har familie, barn, at du tilbyr hvor enn mye penger. Det eneste som betyr noe er den nytelse han får av å se deg lide. Og lide vil du, så brutalt og over så lang tid som gjerningsmannen ønsker. Tror at vi alle kan være enige om at dette er en nokså bedriten situasjon å befinne seg i. 

Dette er et scenario som ofte dukker opp i skrekkfilmens verden, og med god grunn. Det å ta noen til fange, å gjøre noen til sin eiendom og gjenstand for pervers nytelse, krever en sadistisk og handlekraftig gjerningsmann. Og få ting er mer skummelt enn akkurat det. Det kan være særlig ubehagelig å se på, ettersom det er nær umulig å ikke få en intens medfølelse for offeret. Og når dette gjøres riktig, og det skjer, så er det få skrekkfilmer som kan vise til samme intensitet og slagkraft.

I denne sjangeren er det mange gode filmer å velge blant. Den kanskje mest kjente (og vellykkede) er Saw. Originalen vel og merke. Og til dels nr 2. Vi har imidlertid valgt andre mer ukjente filmer som vi mener fortjener oppmerksomhet. Felles for filmene, er at de lyktes skummelt godt i skildringen av offerets desperasjon og maktesløshet, akkompagnert av en beinhard visuell fremvisning av brutalitet og fornedring. Det kan høres ille ut, og flere av scenene filmene er også det. Men de er fryktelig godt laget, og vel verdt en titt. Okei, la oss sette i gang!

 
GND_poster_smaller.jpg

The Girl Next Door

Første film vi velger å anbefale er The Girl Next Door fra 2007, basert på en novelle av Jack Ketchum, som igjen er basert på faktiske hendelser som fant sted på 50-tallet. Noe som gjør det hele enda verre. For dette er ille, folkens! Nei, denne filmen er ikke for sarte sjeler. Fyttirakkern, så hissig filmen er. Ondskapen viser sitt mest groteske ansikt, og det at både offer og overgripere er barn/ungdom, gjør det hele enda mer ubehagelig.

Filmen tar utgangspunkt i tenåringsjenta Meg og hennes unge søster, Susan, som etter at foreldrene dør blir sendt til å bo hos en slektning; en enslig mor, Ruth, og hennes tre unge sønner. Dette hjemmet er et mildt sagt usunt tilholdssted for ungdom i nabolaget, hvor det meste tillates. Sakte men sikkert rettes Ruths bitre og sadistiske oppmerksomhet mot Meg. Mishandlingen er først kun verbal, men ikke lenge. Ruth styrer disse påvirkelige ungdommene med hard hånd, og sammen utsetter de Meg for de mest brutale handlinger. Den stakkars jenta holdes fanget i husets kjeller i ukesvis, med daglige besøk fra ungdom i nabolaget som ønsker å påføre henne smerte, ydmykelse og/eller seksualisert vold. Vi gjorde den store feilen å sjekke filmen opp mot de faktiske hendelsene den var basert på, nemlig saken om Sylvia Likens. Etter å ha lest gjennom deler av dommen etter rettssaken, må vi dessverre erkjenne at filmen faktisk holder igjen på mange områder. Ondskapen har en ufattelig dybde.

8 bloddråper


The_woman_film_poster.jpg

The Woman  

Mens vi er inne på Jack Ketchum, så bør filmatiseringen av hans novelle, The Woman fra 2011, kort nevnes. Faren i en tilsynelatende perfekt familie kommer over en usivilisert og «vill» kvinne mens han er på jakt, og tar henne til fange, med ambisjoner om å sivilisere henne. Koste hva det koste vil. For å innordne disiplin og lydighet utsettes kvinnen for en rekke grusomme handlinger. Faren og sønnen i familien mister etter hvert fokus på sin «noble» hensikt, og kvinnen blir mer et leketøy og gjenstand for sadistiske og seksuelle utløp. Men den hvite velholdne mann vil få sin straff; Karma is a bitch! Gode skuespillere og flere tøffe scener, gjør denne filmen helt klart verdt å sjekke ut.

6 bloddråper


calvaire-poster.jpg

Calvaire

Den neste filmen vi vil vise frem, er den belgiske Calvaire fra 2004. Regien har Fabrice de Welz (Vinyan og Alleluia). Vi følger en omreisende underholder, hvis bil bryter sammen i en liten bygd, hvorpå mannen søker bosted og hjelp hos en splitter pine gal enkemann, med et mildt sagt usunt savn til sin avdøde kone. Filmen er en ny bekreftelse på at storbyer er det tryggeste sted. Det er på landsbygda det skjer!

Volden i Calvaire er noe mer nedtonet, i stedet dras det bisarre og fornedrende frem i lyset. Og på en herlig måte. Vår helt oppdager at han er fanget i et mareritt, omringet av karakterer og kulisser tatt ut fra Deliverance og Motorsagmassakren. Det er ikke bare den i overkant gjestfrie mannen som har dårlig skjulte diagnoser i bygda. Gled dere spesielt til en helt fantastisk musikk- og dansescene, i den lokale pub’en. David Lynch møter Harmony Korine. Filmen er surrealistisk, brutal, morsom (jepp) og fascinerende. Og kudos til Laurent Lucas i hovedrollen. Den franske bygda blir aldri den samme!

8 bloddråper


martyrs1.jpg

Martyrs

Vi er nødt til å dra frem en av våre absolutte favoritter, det franske mesterverket Martyrs fra 2008. Ikke å forveksle med den bedritne amerikanske remaken fra 2015. For et makkverk!

Pascal Laugiers Martyrs er den optimale fangenskap filmen. Filmen har alt; et velfungerende premiss, dritskumle scener, beinhard vold og en knalltøff protagonist. Den går rett på sak og drar deg umiddelbart inn i sitt djevelske univers. En ung pike, Lucie, blir funnet vandrende på en øde gårsdvei, gråtende og med en kropp som indikerer mange år med fangenskap og tortur. Vi vet ikke hva som har skjedd, eller hva hun klart å flykte fra. Vi følger den samme jenta flere år seinere, hvor hun, sammen med sin eneste venn, Anna, skal forsøke å avdekke hva som skjedde med Lucie da hun var liten, hvem som bortførte henne og ikke minst; hvorfor?

Vi skal ikke si mer, annet enn at noen spørsmål skal man ikke søke svar på. For det som venter de, er reinspikka ondskap satt i system. En av de viktigste forutsetningen for en vellykket horror, er gjerningsmenn/kvinner som skremmer livskiten ut av deg. Og det har Martyrs. Tenk Dr. Mengele møter Joseph Fritzl. Det marerittet som venter våre stakkars helter er umulig å forberede seg på. Det gjør vondt helt inn i ryggmargen å bevitne deres reise inn i en absurd og ûbervoldelig underverden. Her spares ikke på kruttet. Og så klarer faktisk filmen å ha en slutt som funker. Ikke noe vi er bortskjemt med i sjangeren:) Denne filmen vil vi komme tilbake til da vi går gjennom den franske bølgen av skrekkfilmer som kom på midten/slutten av 00-tallet. Men det er umulig å diskutere subsjangeren fangenskap uten at den får et klapp på skulderen. En klassiker!

10 bloddråper


ghostland.jpg

Ghostland

Etter at Pascal Laugier lagde det ovenfor nevnte mesterverket Martyrs i 2008 ble det nokså stille. Han kom med The Tall Man i 2012, men det var en nokså forglemmelig sak. I 2018 kom han imidlertid med en ny film, nemlig Ghostland, og vi mener den er et nytt godt eksempel på subsjangeren.

Vi skal ikke bruke mye tid på å sammenligne Ghostland med Martyrs. Det er urimelig at Laugier til stadighet må ha skyggen av Martyrs hengende over sine prosjekter. Men det er nær umulig å ikke skulle merke seg at det er en rekke likheter mellom de to filmene. Vi skal ikke si hvilke, den moroa overlater vi til dere:) Ghostland er på mange måter en "Martyrs light". En snillere versjon av Laugier´s brutale klassiker fra 2008. Og det er for mange kanskje ikke så ille?

I Ghostland møter vi en mor og hennes to tenåringsdøtre, en lesehest og hennes eldre og mer utagerende søster, som skal bosette seg i et arvet hus i det amerikanske ingenmannsland. Men innflyttingen går ikke helt som forventet. Okei, det er alt vi skal

Filmen er heftig skrudd sammen og med et lydbilde som gir filmen en skikkelig puls. Den første scenen hvor vi blir introdusert til ondskapen i filmen er knalltøff. Vi hoppet nesten i stolen av entusiasme. Filmen er spennende og intens, og leverer en rekke jump scares. Den er mørk, skrudd og småsadistisk. Den første timen av filmen er særlig god. Den glipper litt etter det, men skitt au... Historien har flere morsomme overraskelser på lur, noe vi i Blodklubben alltid setter pris på. Karakterene som tvinger den stakkars familien til å kjempe for livet er minneverdige nok, med sine (kanskje i overkant) ubehagelige særtrekk. De to døtrene får gjennomgå, ingen tvil om det. Det virker imidlertid flere ganger som om filmen har lyst til å sparke enda hardere, men at den ikke tør. Den holder tilbake. Sikkert ikke dumt dersom du ønsker å nå et større publikum. Filmen gir for øvrig en velfortjent liten hyllest til horror-forfatteren H. P. Lovecraft. Laugier har kanskje ikke samme skrivetalent som nevnte Lovecraft, men horrorfilmer klarer han å lage. Ingen tvil om det.

Greit, så har filmen noen svakheter, men vi gidder ikke gjøre noe større nummer av dens små glipper. Det viktigste er at vi storkoste oss:) Filmen er solid laget og et svært hyggelig gjensyn med Laugier´s hissige univers. Snaue 90 minutter med nervepirrende og småskummel moro venter dere! 

7 bloddråper