Hevn 

Hva skiller mennesker fra dyr? Er det evnen til å reflektere eller delta i intellektuelle samtaler? Få glede av kunstverk og inneha en estetisk sans? Undersøke og problematisere vanskelige moralske spørsmål og temaer? Hmm… tror ikke det. Både Lassie, Heldiggrisen Babe og Scooby Doo viste tydelige tegn på menneskelig intelligens og adferd. For ikke å snakke om Ugla i Ole Brumm-serien, kjempesmart.

Men på ett punkt skiller vi oss markant fra dyrene; nemlig Hevn. Dyr tar ikke hevn, mennesker gjør det. Dyr går inn i umiddelbar konfrontasjon ved opplevd urett, mens mennesker planlegger sitt mottiltak. Sistnevnte har evnen til å klekke ut en plan for å ta igjen på utspekulert og sadistisk vis.

Hevnmotivet har vært et yndet tema for underholdning gjennom alle tider. Selv i sofistikert og klassisk litteratur finner vi mange historier som sentrerer seg rundt hevn. «En hevn bør være grenseløs», skrev Shakespeare i stykket Hamlet fra 1603. Ja da, vi har ganske mange temmelig grenseløse hevnaksjoner i populærkulturen.

Ordtaket «Hevnen er søt» henspiller på at noe smaker godt og at det gir en form for tilfredsstillelse. Eller «å tørste etter hevn» som jo vitner om en type lyst som er grunnleggende og akutt. Hevntanken er noe fundamentalt hos mennesker, det ligger i oss og vekkes til live straks vi opplever en fysisk eller psykisk skade, forårsaket av andre.

Selv om de fleste i dagens moderne samfunn er enige om at hevn er moralsk forkastelig og noe som er destruktivt, så synes nok de fleste av oss at hevn som metode er fascinerende; hevnen gir en følelse av at «rettferdighet» seirer. Hvem trigges ikke av å se Denzel banke dritten ut av dem som kidnappet den søte jenta i Man of Fire, eller å se Uma Thurman jakte ned Bill ved å knuse gjengen hans én etter én på spektakulært vis.  Og hvis hevnen i tillegg er av den utspekulerte og intrikate sorten, så bli hevnen enda mer «søt» og enda mer tilfredsstillende. Temmelig syke saker egentlig, men du verden så gøy.

Å ikke ta igjen, eller ikke få sin hevn, betyr samtidig tapt ære. Nå er ikke æresbegrepet like sterkt i dagens samfunn, særlig i den vestlige del av verden, men vi så jo for eksempel i vikingtiden hvor viktig det var. Kort fortalt; hvis noen gjorde urett mot deg eller dine, betød dette tapt ære, og det var forventet fra samfunnet at du tok igjen. Å være æresløs var nesten verre enn å være død. Hevn ble derfor virkemiddelet for å få tilbake sin ære. Problemet var at dette gjerne førte til voldsspiral og de såkalte blodfeidene oppstod. Etter århundrer med slike primitive sosiale strukturer, har vi nå kommet frem til at hevn bør unngås, og at rettsvesenet skal kobles på. Boooooring!

Takk og pris for underholdningsbransjen! For selv om hevn som konsept er primitivt og lite samfunnsnyttig, så er det jo moro å se god gammaldags hevn utspille seg på det store lerret.

Se for øvrig rape and revenge-subsjangeren for flere hevn-filmer!

 
irreversible.jpg

Irreversible

Oooo, dette var drøye saker. Irreversible fra 2002 av Gaspar Noé er noe av det mest slagkraftige og hissige vi har sett på lenge. Ikke uten grunn at Newsweek kåret den til filmen som folk flest forlot under kinovisning. Irreversible er en reise inn i det dypeste mørke. Inn i en moralsk avgrunn, helt vondt og jævlig å se på. Som hevnfilm er den noe annerledes, siden denne filmen har ingenting morsomt eller tøft ved seg. Du heier ikke, du får ingen glede av gjengjeldelsen, det hele føles bare trist og vondt.

Vel, filmen sparker hardt i gang med frenetisk jakt-sekvens, i en ultra-undergrunns-s/m- homsekjeller, som kledelig heter Rektum. Vi følger Marcus (spilt av Vincent Cassel) og kompisen hans, og som leter etter en bestemt fyr ved navn Tenia. Det er rimelig kaotisk stemning i Rektum, og som forsterkes av en vill kameraføring, masse s/m-homsesex og en durende bass/synth som lydspor. Basslyden har visstnok en frekvens som skal gjøre publikum kvalme(!). Megaslitsomt og intens scene, og det virker som hele er skutt i one-take, noe som for øvrig brukes mye gjennom resten av filmen og. Regien er imponerende, og de lange one-take scenene gjør det hele mer intenst og engasjerende. 

Det ellers så interessante og kreative med filmen, er at når denne scenen avsluttes (oi, heftig slutt forresten), så vises neste sekvens, og som i tid er det som skjer forut for Rektumsekvensen. Etter det, neste sekvens som skjer før det igjen, osv.  Dette artige filmgrepet, snur filmen litt på hodet og hvor historien tar mer og mer form, etter hvert som man finner ut hvorfor Markus og kompisen er så ivrige på å lete opp denne mystiske Tenia.

Mange som har lest og hørt, for ikke å si sett, Irreversible, vet at den er særlig kjent for én bestemt scene, nemlig en grusom, brutal og lang voldtekt. Den er svært så nådeløst og kompromissløst skildret, nesten litt Haneke stil på scenen, og som tvinger seeren til å være vitne til det fryktelige  som skjer. Dvelende og svært smertefullt. Voldtekt på sitt mest realistiske og brutale.

Må si at «mannen» som kjønn og konsept, kommer ganske dårlig ut av filmen. Hele registeret av potensielt forkastelige sider ved mannen blir fremstilt her; aggresjon, sinne, seksuell overmakt og fetisjisme, sadisme, manglende impulskontroll, overdrevent inntak av rusmidler mm. Menn er noe dritt kan man si, kvinner er rett og slett bedre.

Oppsummert er Irreversible en knallbra film, på tross av det mildt sagt sterke innholdet. Den er imponerende laget og fotografert, og samtidig meget godt spilt. Må trekke frem Cassel og Monica Bellucci, og som også var gift når de spilte denne filmen. Gaspar Noé ønsket å bruke et skuespillerpar som var sammen på ordentlig, og tanken var kanskje at det ga filmen en enda større grad av autensitet, og muligens også innlevelse hos skuespillerne. Både Cassel og Bellucci spiller fremragende her, det er noen ordentlig tøffe roller de har påtatt seg. Regissøren hadde da også visstnok bare et 3 siders utkast av hovedhistorien, så omtrent alt av dialoger er improvisert. Og det føles; alt er så løst og ledig dialogmessig, fullstendig troverdig spill fra alle involverte skuespillere. Samtidig føles det også stramt med den bakvendte kronologien i historien, og at filmen har en konstruksjon som er hard og streng.

Du verden for en film, man glemmer aldri Irreversible. Den er i særklasse når det gjelder brutal realisme og kompromissløshet. Og er ikke minst en fantastisk skildring av hevn.

8 bloddråper


oldboy-swedish-dvd-cover.jpg

Oldboy

Så er vi kommet til klassikeren Oldboy fra 2003. En fantastisk film! Mange har sett den, men vi kommer liksom ikke utenom den når vi snakker om hevnfilmer. Nok en sør-koreansk film (shit, de lager mye kult der borte!) regissert av Chan-wook Park. Denne filmen var én av tre filmer han lagde og hvor fellesnevneren for alle tre var hevn (de to andre var Sympathy for Mr. Vengeance 2002 og Lady Vengeance 2005). Oldboy er nok den mest kjente og vellykkede av de tre.

Vi følger en kar, Dae-su Oh (Min-Sik Choi – mannen som for øvrig spilte seriemorder i I Saw The Devil) som etter å ha vært fanget i en celle i 15 år, blir sluppet ut uten forklaring. Bestemt på å finne ut av hvem som har gjort dette, starter Dae-su Oh sin jakt på kidnapperen. Han må få sin hevn!  Etter hvert blir det tydelig at kidnapperen er en manipulerende jævel og som har en enda større plan for ham. Dae-su Oh ble nemlig sluppet fri for en grunn…  Min-Sik Choi, hovedrollen og protagonisten denne gang, fyller denne rollen helt superb. Han tilfører så mye menneskelighet, varme og humor, at det er vanskelig å ikke bli engasjert i karakteren og det han utsettes for. Vanvittige action-sekvenser byr filmen også på, som den kjente korridor-scenen hvor vår protagonist hamler opp med en bøling karer, kun bevæpnet med en hammer. Vanvittig heftig koreografert scene.

Oldboy klarer, ikke bare å manipulere Dae-su Oh i sin søken etter hevn, men også oss som seere. Filmen utvikler seg til å bli en slags meta-hevn film, og som seer sitter man bare å måper når avslutningen rulles opp. Oldboy som film viser igjen asiaternes utrolige teft på å lage gode hevnhistorier. Det skal være brutalt, sadistisk og det skal være overraskende. Og ikke minst, intrikat. De klarer på en måte å lage kunst av hevn, for dette er kunst på høyt plan.

«En hevn bør være grenseløs», sa Shakespeare.

«Ja,  det er vi enig i», sier asiaterne, «men den bør også svi noe så inni helvete!!!»

10 bloddråper


71AU1G91-vL__AA1075_.jpg

7 Days (Les 7 jours du talion)

Vi må også ta med den canadiske 7 Days (Les 7 jours du tailon) fra 2010. Regien er av Daniel Grou. Dette er for så vidt ingen typisk skrekkfilm, mer et intenst drama som flørter med torturporno-sjangeren.

Vi møter Bruno (solid portrettert av Claude Legault) som opplever alle foreldres største mareritt da hans lille datter blir seksuelt mishandlet og drept. Politiet fanger en hovedmistenkt, Lemaire, men Bruno stoler ikke på at rettssystemet vil gi overgriperen tilstrekkelig med straff (hvem ville vel gjort det i et slikt tilfelle), og bestemmer seg for å bortføre Lemaire. Planen til Bruno er å holde Lemaire fanget og torturere ham til døde, for deretter å overgi seg til politiet. Vi kan ikke annet enn ha full forståelse for hans valg. I utgangspunktet tenkte vi at hva enn Bruno bestemmer seg for å utsette Lemaire for, vi støtter ham, med tanke på hva Lemaire har gjort. Og nevnte vi at Bruno er kirurg? Gjør jo det hele noen hakk mer interessant.

Filmen er svært brutal og tør bevege seg dypt inn i mørket. Et mørke hvor sorg og hevn okkuperer hver pore i kroppen. Den griper tak i deg og konfronterer deg med vanskelige spørsmål. Hva, om noe, oppnår man ved å hevne noen man har mistet? Hvor langt kan hat presse deg til å gå? Kan man egentlig finne nytelse og tilfredsstillelse i å påføre skade på noen som har utført de mest grusomme handlinger? Vil det lette sorgen?

Filmen er både kompromissløs og sober i sin fremstilling. Den ønsker noe mer enn kun å sjokkere. Den får deg til å reflektere. Den er intens og spennende, og betraktelig mindre spekulativ enn de fleste andre filmer som viser tortur og lidelse (se for eksempel torture porn sjangeren). De som ønsker å se ekstreme torturscener slik som i I spit on your grave (både 1 og 2) og Saw, beklager, dette er ikke filmen. Joda, tortur-scenene er hissige, men Grou holder litt tilbake, og det er smart. Det åpner for et større fokus på det psykiske, som uansett i dette tilfellet er det mest interessante. Scenene er mindre grafiske, med et større fokus på offerets intense ubehag og fornedring. Og ikke minst, filmen har en god historie, som utfordrer og engasjerer, og den blir værende i hodet ditt en god stund etter at siste rulletekst har forlatt skjermen. Jepp, dette er helt klart en meget solid film som hadde fortjent et større publikum.

8 bloddråper


the gift.png

The Gift

The Gift av  Joel Edgerton, er et skikkelig creepy hevndrama som ikke sparer på sitrende og ubehagelige scener. Dette er debutfilmen til Joel Edgetron, både som regissør og manusforfatter. Imponerende og selvsikker regi gjennom hele filmen, med en veldig nervepirrende og heftig story i bunn.

Vi møter Simon (Jason Bateman) som flytter sammen med sin kjære, Robyn (Rebecca hall), til et sted utenfor LA, og som også er stedet hvor Simon vokste opp som ung. De har kjøpt et deilig hus, og paret er entusiastiske over sin nye situasjon.  En dag støter Simon bort i en gammel skolekamerat, Gordo (Joel Edgerton), og hvor Gordo er svært så gira over at de har flyttet tilbake til nabolaget. Gordo er rimelig tent på at de må henge sammen, og han iviterer seg selv flere ganger opp til huset til de nyinnflyttede, overrasker dem med gaver, etc. Han er superhyggelig, men kanskje litt vel nærgående også?

Meget god film, som også byr på en del overraskelser. Filmen klarer å bygge opp svært så intense scener, og det føles til tider ganske vondt og pinefullt å se på. The Gift touch’er selvsagt innom flere horrorsubsjangre, både psykologisk og drama, men vi mener den passer best inn i hevnsjangeren:) 

The Gift leverer en knallbra og engasjerende story, den er meget godt laget, og skuespillerne briljerer i sine roller. Vi kan ikke ønske noe mer av en horror-film, egentlig. 

8 bloddråper


carrie.jpg

Carrie (1976)

Brian DePalma´s klassiker fra 1976 (det kom en remake i 2013) må jo også med. Filmen er basert på en bok av Stephen King, og dette er historien om en ung kvinne med overnaturlige krefter som hevner seg på sine plageånder. Et godt stykke filmatisk håndverk og gode skuespillerprestasjoner. 

I filmen følger vi mobbeofferet Carrie som forsøker å komme seg gjennom high school. I åpningsscenen opplever Carrie å få mensen i dusjen etter gymtimen. Grunnet en streng kristen oppdragelse er hun fullstendig ukjent med dette "fenomenet" og reagerer med frykt og redsel, til sine klassekameraters store begeistring. Deres bedritne behandling av Carrie fører til at de får detention (må sitte igjen etter skolen), noe de superkule og populære damene ikke finner seg i. Løsningen? De skal ta Carrie, som ifølge dem selv er skyld i at de har fått denne straffen. Okei, prom (skoleballet) nærmer seg, den viktigste hendelsen i et ungt amerikansk liv, og Carrie blir, noe overraskende, spurt om å ledsage skolens kuleste fyr (quarterback og stjerne i track and field) til dansen. Her må det da være noe som ikke stemmer?

Carrie tar opp mobbing, tenåringsangst, den hensynsløse oppførselen til ungdom, omsorgssvikt, og da ikke minst hvordan religion kan skade både den troende og vedkommendes omgivelser. Men først og fremst tar Carrie opp hevn. For det er det filmen stort sett handler om. Først skal de kule kidsa hevne seg på Carrie fordi de blir straffet på skolen, og deretter venter en legendarisk og ikonisk hevn som Carrie selv iverksetter overfor sine mobbere og plageånder. 

Vi er nødt til å skryte av Sissy Spacek i rollen som Carrie. Kanskje den beste skuespillerprestasjonen i en horrorfilm. Hun ble også nominert til Oscar for rollen. Det ble for øvrig også Piper Laurie som spiller hennes mor. Noe mer uforståelig, ettersom hun ikke overbeviser i det hele tatt. Da ville vi heller gitt mer skryt til William Katt som spiller kjekkasen Carrie skal på dansen med. For øvrig morsomt å se en ung John Travolta i en sentral rolle.  

Filmen tar seg god tid. Den er sober og tålmodig. Den bruker mye tid på Carries vanskelige situasjon, både på skolen og hjemme. Hun får skikkelig kjørt seg, og det er både vondt og trist å se på. Du bryr deg om jenta og vil så inderlig at hun skal få noen gode opplevelser i løpet av de 100 minuttene dette varer. Vi får små tegn på at Carrie har overnaturlige krefter, men det skjer ikke så mye dramatisk før vi nærmer oss slutten. Da bryter til gjengjeld helvete løs. En ung og pint sjel skal endelig få slippe løs all sin smerte og lidelse. Og denne gang er det hennes mobbere, klassekamerater og lærere som skal være mottakere. Slutten har noen ikoniske scener som har satt sitt preg på populærkulturen, ingen tvil om det.

En liten klassiker og selvskreven representant for hevn-subsjangeren. 

7 bloddråper


scherzo.jpg

Scherzo Diabolico (2015)

Vi ble tatt litt på senga av denne mexikanske filmen. Den starter som et slags drama om en kar som må jonglere mellom å være en kjærlig familiemann og ambisiøs karrieremann som revisor, og som i tillegg til utenomekteskapelige forhold har noen svært så mørke behov/planer, hvor han blant annet øver seg på å kvele sin far. Jepp, en helt normal (minus normal) familiemann.

Ganske skrudd altså, og det blir ikke bedre når han finner sitt første offer; en tenåringsjente som han tester ut sine syke greier på, samtidig som revisorkarrieren (ikke så tilfeldig) skyter fart. Skal ikke si så mye mer, bortsett fra at dette utvikler seg til å bli en temmelig hissig hevn-film.

Brutal, absurd og nokså ulik andre filmer i sjangeren. Den er unik og ganske så uforutsigbar. Filmen har en rolig karakter og tone, den bygger seg sakte opp, og du blir dratt mer og mer inn i historien. Og det blir overraskende spennende å følge med på hvordan det hele utspiller seg. Historien har en ganske finurlig og dramatisk utvikling. En annen morsom vri er lydsporet som preges av nesten utelukkende klassisk pianomusikk som vår psycho liker å høre på. Og det kler filmen og gir den karakter.

Vi likte filmen godt, et annereledes og kult bidrag til hevnsjangeren.

7 bloddråper


victim.jpg

Victim

Her er en film som kunne vært skikkelig festlig, men som dessverre ødsler bort potensialet i dårlig manus og dårlig skuespill. Den har såpass mange svakheter at den strengt tatt ikke burde vært med på siden vår, men vi fant konseptet såpass morsomt at vi allikevel tar den med:) 

En ung kjekkas blir tatt til fange, tilsynelatende uten grunn, av en rik kirurg og hans stumme medhjelper, og må tilbringe de neste månedene i kirurgens kjeller. Her blir han utsatt for en rekke grusomme eksperimenter. Vi skal ikke si mer om hva som skjer, eller hvorfor. 

Filmen låner litt fra The Human Centipede (First Sequence) og La piel que habito. Det gir jo et viss hint.

Dette var i utgangspunktet en kortfilm, og noe sier oss at den nok fungerer bedre som det. Spillefilmen er laget på minimalt budsjett, hvilket også synes. Det ser nokså dårlig ut. Og filmen evner heller ikke å gi oss karakterer vi bryr oss om. Vi ser jo hva filmen vil, men den får det bare ikke helt til. Den virker til tider mekanisk og uengasjert.

Greit, vi ser jo her at vi gir filmen endel tyn. Og det må vi, for dette er ikke spesielt imponerende håndverk. Men vi lot oss faktisk sjarmere. Selv om filmen feiler på mye, så evner den å gjøre et viss inntrykk. Hva vår kjekkas må gjennomgå er nokså festlig og grotesk. Den er mørk og sadistisk. Og gjør et ærlig forsøk på å fortelle en nokså fascinerende historie om hevn.

Vi kan komme på endel verre måter å tilbringe drøye 70 minutter:)

5 bloddråper