Supernatural horror

Dette er en svært bred subsjanger. En subsjanger som fikk sitt virkelig gjennombrudd på 30-tallet, med monsterfilmer som Frankenstein (1931) og Dracula (1931). Den omfatter i realiteten alt som er skummelt og som har elementer av det overnaturlige i seg. Denne enorme subsjangeren har avlet frem en rekke subsjangre, slik som gothic horror, zombie, demonisk besettelse, det okkulte, haunted house og vampyr. Alle subsjangre som alle tåler merkelappen supernatural horror.

Siden subsjangeren åpner for det overnaturlige betyr det at det kun er fantasien som setter begrensninger for moroa. Og det gjør subsjangeren særlig festlig; alt er mulig! Og det gjør også subsjangeren ekstra skummel; alt kan skje! Her får du ubehagelige og groteske skapninger som blir sittende godt og lenge på netthinnen. Svært ofte spøkelser, gjenferd og/eller demoner, gjerne satt i en religiøs kontekst.

Et gjennomgående trekk er at protagonisten blir plaget av noe overnaturlig og må finne ut av hvordan stanse denne ukjente fienden. Noe som gjør disse filmene særlig skumle er at vi her møter på krefter og vesener vi ikke forstår, krefter vi ikke vet hvordan vi skal overvinne, om det i det hele tatt lar seg gjøre. For hvordan bekjemper man egentlig et gjenferd? Eller finner veien ut av et parallellt univers? Få ting er mer skummelt enn det ukjente. Disse filmene kan være nokså kreative og originale når det gjelder form og innhold, og de er sjeldent fremmed for å leke med nye måter å skape frykt på.

Det er ikke rent få skrekkfilmer som har elementer av det overnaturlige i seg. Vi har imidlertid valgt å fokusere på de filmer som i utgangspunktet er sterkt forankret i virkeligheten, men som har elementer av det overnaturlige i seg. Vi har primært valgt å trekke frem filmer som ikke allerede hører hjemme i en beslektet subsjanger, slik som feks. vampyr, monster, haunted house og demonisk besettelse. Men filmer som fortsatt viser subsjangerens mangfold, særpreg og attraktivitet.

 
black.jpg

Aterrados (2017)

Aterrados (Terrified) er en argentinsk supernatural horror regissert av Demian Rugna. Og her får dere mye horror for penga, folkens! Rugna drar opp de fleste triksa fra boka og pøser på med den ene småskumle scenen etter den andre og leverer en rekke jump scares. Det er riktig så fornøyelig.

Vi møter først et par som mistenker at huset deres er hjemsøkt. Så møter vi en nabo som opplever det samme. Og enda en nabo som opplever at et dødt familiemeldem står opp fra graven. Med så mye mistenkelig som skjer innkalles selvfølgelig noen spøkelsesjegere, som bestemmer seg for å overnatte i de tre boligene for å avdekke hva som skjer. Sammen med en politimann, for øvrig meget godt portrettert av Maximiliano Ghione. Og denne natten skjer det litt av hvert, gitt. Vi har ikke sett flere spøkelser dukke opp siden Satans´s Slaves.

Filmen går rett på sak og leverer noen nokså creepy scener som setter standarden for resten av filmen. Så roer det seg litt, og vi tankene går nesten til Weekend at Bernies. Jepp, faktisk. Etter at spøkelsesjegerne ankommer går det imidlertid i ett hele veien ut. Den glefser i ett sett, det virker som om Rugna ønsker å vise hele sitt repertoar på 90 minutter. Og det er ingen tvil om at regissør Rugna har sett mye horror. Det hele er laget med bøttevis med entusiasme og pågangsmot. Og filmen har faktisk noe viktig; særpreg.

Greit, handlingen er nokså absurd, og spøkelsesjegerne virker å mangle det viktigste i en slik situasjon; en plan. Hva i all verden er de forsøker å oppnå? Men skitt au, dette var overraskende underholdende. En artig og adrenalinfylt film vi trygt kan anbefale.

7 bloddråper


dont.jpg

It Follows (2015)

It Follows er skrevet og regissert av David Robert Mitchell. Herlig, stemningsfull 80-tallspastisj, som klarer å levere en solid dose uhygge. Rett og slett en knallbra film!

Vi følger en kvinne (Jay) som, etter å ha hatt sex med en fyr, plutselig blir forfulgt av et type overnaturlig vesen/demon. Dette «It» har blitt overført på henne etter samleiet, og som har åpenbare onde hensikter overfor Jay.  Det utvikler seg til å bli en paranoiasituasjon hvor Jay må finne ut, sammen med sine venner, hvordan hun skal klare å unngå å bli innhentet og drept av dette «It». Kan nesten minne om en kjønnssykdom man virkelig ikke vil pådra seg? Kanskje It follows egentlig bareer en skjult kampanje mot ubeskyttet sex blant unge? Ha, ha, neida.

Å se It follows er litt som å gå tilbake til barndommen og se horrorfilm på nytt, mye nostalgi her. Men plottet føles originalt og fresht, og filmen bygger opp spenning og stemning på en mesterlig måte. Den er ganske så slow-pace, nydelig fotograferte scener, filmen akkompagneres av herlig 80 talls musikk, og det er til tider meget guffent. At plottet kanskje gjør det noe krevende for å få historien helt i mål, trekker kanskje noe ned, men dette er en ambisiøs film. Den føles både nostalgisk og moderne på samme tid. Dette er faktisk en film vi gikk og tenkte på lenge i ettertid.  Man får lyst til å se den på nytt, noe vi også gjorde, og det er ikke mange horror-filmer som klarer det. Stilsikkert og selvsikkert laget, og imponerende med tanke på at dette bare er regissørens andre film.

En regissør å følge med på fremover altså, for dette var virkelig bra saker. Vil vil være så freidige å kalle It Follows en moderne klassisker.

9 bloddråper.


Hereditary (2018)

Hereditary slo ned med et brak da den kom i 2018, fraktet over Atlanterhavet på en sky av hype. Blodklubben er generelt sett skeptisk til den sedvanlige skrekkfilm-hypen, som oftest strategisk distribuert av de med økonomiske interesser i filmen. Men denne gang har hypen kommet fra alle kanter, og fra mer pålitelige kilder.

Og hype´n har vært fortjent. Dette er intet mindre enn et lite mesterverk! En film vi tør påstå vil bli stående som en moderne klassiker. 

I filmen følger vi en kjernefamilie på fire i det nordvestlige USA, etter at familiens bestemor nylig har avgått med døden, en gammel og nokså hemmelighetsfull dame. Mer skal vi ikke si om handlingen, dere skal jo se den sjæl:)

Og er den skummel? Ja, det er den. Til tider er faktisk Hereditary skikkelig skummel. Den belager seg ikke på jumpscares, men tar seg tid og skaper ubehagelige og nifse øyeblikk som ble sittende i etter visning. Du vet aldri helt hva som skal skje. Uforutsigbarhet er unektelig en styrke i skrekkfilmens univers. Og fantastisk kameraarbeid får maksimalt ut av hver eneste scene. Regissør Ari Aster har full kontroll og skaper en trykkende og intens stemning som fanger deg umiddelbart. Lydbildet, lyssettingen, cinematografien; alt sitter. Filmen bygger seg sakte men sikkert opp, der den hele tiden forer deg med spenstige scener som øker spenningen og ubehaget. Til slutt sitter du som klistret til stolen, midt i en storm. 

Men selv om du stripper bort alt det skumle så sitter du uansett igjen med en knallbra film. Dette er et bunnsolid drama, med hjerteskjærende og følelsesladede øyeblikk Paul Thomas Anderson verdig. Den skildrer sorg, savn og sinne på en overbevisende og kraftig måte. Filmen lyktes med å skape troverdige karakterer som du engasjerer deg i. Du bryr deg om dem. Mye takket være helt fantastisk skuespill. Toni Collette i rollen som moren i familien er en Oscar verdig. Ikke noe å si på verken castingen eller innsatsen på de andre heller. 

Dette er utrolig nok Ari Asters spillefilmdebut som regissør. Fryktelig imponerende. Vi gleder oss allerede til hans neste film. Men før det skal vi nok se Hereditary et par ganger til:) 

9 bloddråper


resolution.jpg

Resolution (2013)

Hvis du er i humør for en original og noe-helt-utenom-det-vanlige horrorfilm, da bør du sjekke ut Resolution fra 2013. En liten lavbudsjett horrorfilm som går helt egne veier hva gjelder sjanger og innhold. Ikke lett å båslegge denne i en subsjanger, men den er en slags horror/thriller med overnaturlige undertoner, kan man si.

Filmen gikk sin seiersgang på ulike festivaler og vant en rekke priser. En svært så positiv overraskelse, og som i tillegg var regibuten til Justin Benson og Aaron Moorhead, hvor Benson stod for manuset. Disse gutta skulle senere gi oss kritikerroste Spring og The Endless. Her må nevnes at The Endless kan sees på som en slags oppfølger, da begge historier foregår i samme, mystiske horror-univers.

Michael gjør et forsøk på å hjelpe sin junkievenn Chris med avvenningen, ved å låse ham fast til radiatoren i hytta der han bor. Her skal han bli sittende for å vente ut abstinensene, samtidig som Michael skal passe på og stelle ham. Under dette noe provisoriske rehabiliteringsoppholdet opplever Michael mystiske hendelser, og blant annet finner gamle og urovekkende bilder og filmopptak på tomta. Parallelt med at han prøver å behandle den mildt sagt frustrerte og forbanna vennen sin, forsøker han å komme til bunns i mysteriet som preger området de er på. I tillegg dukker det opp personer som har lumske hensikter overfor Chris, og som Michael må ta seg av. 

Resolution fungerer på mange måter også som en type buddy-horror film, hvor vi har Michaels noble initiativ overfor sin venn på den ene siden, og Chris’ som ikke er keen på denne avvenningen i det hele tatt, på den andre. Dynamikken mellom de to er både fint og rørende, og ikke minst konfliktfylt. Skuespillet er overbevisende og føles autentisk, og den løse og ledige tonen styrker realismen i scenene. Når man legger til de skumle tingene som etter hvert begynner å skje, skaper det en påtrengende  uro og nerve i historien, med en stemning som både er absurd og guffen.

Filmen har en enkel stil med mye bruk av håndholdt kamera, men det funker og gir en nærhet til karakterene og historien. Man føler nesten at man er midt opp i det som skjer. Stemningen som produseres er helt unik, og noe vi aldri har sett før. Nesten litt som om David Lynch skulle laget en mockumentary-aktig film, og hvor horror’en befinner seg mer mellom linjene enn som er grafisk tilstede. Dessuten byr filmen på noen karakterer som heller ikke er helt ulikt Lynch-universet.

Absolutt verdt å sjekke ut, og et meget interessant tilskudd til horror-sjangeren. Moro å se at så lenge man har en god og kreativ historie i bånn så er det meste mulig, og man trenger virkelig ikke 100 millioner på bok og en haug av spesialeffekter for å få frem poenget. Da prøver man egentlig bare å dekke over en ellers svak historie. Nei, en solid og spennende story trenger ikke slik sminke. Heia lavbudsjett! 

7 bloddråper


I Am Not a Serial Killer (2016)

I Am Not a Serial Killer er en nedpå, rolig og småpussig liten horrorfilm. Kunne nesten hett I Am Not a Typical Serial Killer Movie. En nokså unik horror film som overrasket oss svært positivt.

Vi følger sosiopat-tenåringen John som bor i en søvnig småby et sted i midtvesten i USA. Her går han på skolen i tillegg til å hjelpe til i familiens begravelsesbyrå med å klargjøre lik. På tross av, tja, muligens jobben og hans diagnose, en ganske så klassisk tenåringsoppvekst i forstads-USA altså. Hans antisosiale tendenser går han til psykolog for, og familien er også klar over hans mørke sider. Men grusomme hendelser rammer byen; en seriemorder går løs og en etter en forsvinner på brutalt vis. John bestemmer seg for å finne ut av hva som skjer og hvem som står bak grusomhetene. En jakt som kommer til å ta han med på en spesiell og mørk reise. 

Kan minne om en blanding av Dexter, Donnie Darco og Fargo, med seriemorder-tematikk, hvor vi følger tenåringer og hvor bakteppet er en vinterpreget, koselig liten arbeiderby. Filmen lunter avgårde med uanstrengt rytme, samtidig som den er merkelig engasjerende og spennende. Dessuten er den også humoristisk i tonen, for det blir unektelig litt småabsurd og  rart med disse serimorder-greiene og problemene som John sliter med.

Filmen har en retro look, og den filmatiske stilen minner om en 70-talls film som har innslag av 80-talls elementer og litt 90 talls grunge også. En tilbakeskuende og nostalgisk stil kan man si, men som vi opplever forsterker realismen i det som skjer og kler filmen godt. Når man i tillegg blander inn overnaturlige elementer inn i det opplevde autentiske forstadsmiljøet, skaper det en nokså fascinerende og interessant atmosfære.

Skuespillet er gjennomgående troverdig fra alle involverte, og John spilt av det unge talentet Max Records har klart å skape en karakter som i tillegg til å være sosiopat også oppleves som sympatisk. Moro og å se igjen Christopher Loyd, som vi blant annet husker så godt fra Tilbake til fremtiden-filmene. Her har han en mildt sagt annen rolle, og som han spiller svært overbevisende. 

I Am Not a Serial Killer er en sprø, forfriskende og annerledes horror film som vi kan anbefale på det varmeste.

7 bloddråper


velvet.jpg

Velvet Buzzsaw (2019)

Velvet Buzzsaw er en nokså stor satsning fra Netflix. Og når du ser hvem som står bak (Dan Gilroy) og foran kamera (Jake Gyllenhaal, Toni Collette, John Malkovitch ++), så må vi innrømme at vi hadde visse forventninger. De ble dessverre ikke helt innfridd.

Vi befinner oss i kunstmiljøet i Los Angeles. Et snobbete, kynisk og beinhardt miljø hvor alt handler om hvem som klarer å finne det neste stjerneskuddet og hvordan tjene mest mulig penger på vedkommende. En skikkelig drittbransje virker det som. Uansett, vi følger her kunstkritikeren Morf (Gyllenhaal), agenten Rhodora (Rene Russo) og hennes ambisiøse assistent Josephina (Zawe Ashton), som alle ramler borti en samling bilder fra en kunstner som blir funnet død i sin leilighet. Og her skal det tjenes penger. Det eneste er at det hviler en forbannelse over disse bildene, slik at alle som befatter seg med dem vil lide en grufull skjebne.

Premisset er ikke dumt. Og regissør Gilroy, som for øvrig ga oss den solide Nightcrawler, skaper en interessant og fascinerende verden med en rekke artige karakterer. Jake Gyllenhaal er fantastisk i rollen som Morf. En av vår generasjons beste skuespillere. Det er generelt upåklagelig skuespill over hele linja. Her er også filmens styrke; eminent skuespill og et selvsikkert visuelt uttrykk. Det ser knallbra ut. Og filmen er morsom. En treffende satire på et overfladisk og usmakelig miljø. Det starter veldig lovende. Men filmen klarer ikke dra det hele i land. Det som kunne vært en knalltøff historie smuldrer bort i enkle løsninger og antiklimakser. Blir du underholdt? Joda, det er mye her som funker. Men du sitter også igjen litt skuffet. Det kunne vært så mye bedre. Synd.

6 bloddråper


babadook.jpg

The Babadook (2014)

The Babadook er en svært kritikerrost australsk horror fra 2014. Filmen dukker ikke sjeldent opp på alskens lister over de beste horrorfilmene de siste tiårene. Og joda, dette er ingen dårlig film. Tvert imot. En mildt sagt imponerende debutfilm fra regissør Jennifer Kent. Jepp, kvinnelig regissør. Ikke så ofte vi opplever det i sjangeren.

Vi møter Amelia og hennes fire år gamle sønn, Samuel. Amelia sørger fortsatt tungt etter at Samuels far døde i en bilulykke dagen Samuel ble født. Samuel på sin side har søvnvansker og en livlig fantasi. En kveld ber Samuel moren lese en mildt sagt creepy barnebok, om en skummel karakter ved navn Babadook som terroriserer de som påkaller ham og slipper ham inn i deres hjem. Og det er nettopp det Samuel hevder at har skjedd. Babadook er ute etter dem begge to.

Dette er først og fremst en film om sorg. Ikke ulikt den like anerkjente Hereditary. Amelia lider voldsomt etter tapet av hennes mann. Hun evner ikke å komme seg videre i livet, og har derfor også et anstrengt forhold til sin sønn som hun ikke klarer å forstå. De to karrer seg gjennom en tøff hverdag, hvor begge hele tiden befinner seg på utsiden. Karakteren Babadook kan på mange måter symbolisere Amelias sorg og sinne, som virker å spise henne opp innvendig. Det at Babadook ber om å bli sluppet inn i deres hjem, kan like gjerne tolkes som at han ber Amelia aldri slippe taket på de vonde minnene og følelsene. Og det at Samuel ber moren kjempe mot Babadook, kan tolkes som om barnet ber moren kjempe mot sorgen. Han ønsker henne tilbake. For det er sorgen som er i ferd med å ødelegge for dem begge. For å bekjempe Babadook må mor og sønn jobbe sammen, vise hvor mye de bryr seg om hverandre, for kun sammen kan de overvinne monsteret. Eller livet selv.

Filmen er ikke spesielt skummel. Men den er som sagt meget vellaget. Og dette er filmens store styrke. Bildene er flotte og velarrangerte, med effektiv bruk av skygger, lys og mørke. Det intense kammerdramaet som utspiller deg i familiens hjem er velskrevet og troverdig. Filmen gjør en svært god jobb i å skildre relasjonen mellom moren og sønnen. Det er til tider vondt å se på hvordan moren behandler lille Samuel, som fortvilet forsøker å kjempe tilbake mot de onde kreftene som har inntatt deres hjem. Transformasjonen av moren er både fascinerende og nifs. Og apropos moren, skuespiller Essie Davis gjør en helt fantastisk innsats i rollen. Igjen ikke ulikt Toni Collette´s prestasjon i Hereditary. Fyttirakkern så dyktige disse damene er.

Alt i alt en svært god film som ikke skremmer så voldsomt, så denne kan de fleste se uten å risikere mareritt:)

7 bloddråper


Coherence (2014)

Coherence er en smart skrevet lavbudsjettsfilm. Et overnaturlig kammerdrama. Nesten som et teaterstykke. Av den gode sorten.

En vennegjeng møtes for et middagsselskap en kveld en meteor farer over jorden. Og nokså kjapt begynner mistenkelige ting å skje. Først blir mobilene ødelagt, så går strømmen i hele nabolaget. Men dette er bare begynnelsen:)

Filmen tar utgangspunkt i kvantefysikken og hypotesen om parallelle universer. Og den gjort det på en snedig måte. Filmen både fascinerer og forvirrer, der vi følger vi følger den stakkars vennegjengen som fortvilet forsøker å finne ut av hva som skjer. Paranoiaen setter inn, og ikke minst frykten. Den er spennende og intelligent og er full av nerve fra nær første scene. Og den handler egentlig vel så mye om anger, fortid, valg vi foretar oss og konsekvenser av våre handlinger.

Coherence viser hvor langt man kommer med et godt manus. Her er ingen spesialeffekter, dyre kulisser eller storslagne scener. Den benytter seg primært av et håndholdt kamera, hvilket også lar oss komme tett innpå karakterene. Du kan nesten føle deres desperasjon. Skuespillerne gjør for øvrig en god jobb. Visstnok forelå det ikke et ferdig manus, kun en treatment, og før hver scene fikk skuespillerne kun informasjon om sine respektive karakterer, deres bakgrunn og motivasjon. De visste ikke hva slags informasjon de andre skuespillerne hadde fått. Siden et manus ikke forelå ble mye av dialogene improvisert, med mål om at det skulle fremstå mest mulig naturlig. Karakterens reaksjoner på hverandres utsagn og handlinger likeså. De visste ikke hva som skulle skje eller hvordan filmen skulle ende. En artig måte å lage film på, mener nå vi.

Dette er en film som blir sittende. Som får deg til å tenke, og ikke minst gir deg lyst til å filmen på ny. Noe vi også gjorde:) En meget solid av regidebutant James Ward Byrkit.

7 bloddråper


split.jpg

The Super (2018)

En nokså underholdene liten horrorfilm satt i et leilighetskompleks i Manhattan. Den er langtifra feilfri og tilfører ikke noe voldsomt nytt til sjangeren, men vi koste oss og syns den var vel verdt en titt. Og ikke minst har den Val Kilmer i en minneverdig rolle som den mildt sagt mystiske vaktmesteren i bygget.

En alenefar hvis kone nettopp døde i en brann får jobb i et stort leilighetskompleks hvor flere leieboere mister livet under mystiske omstendigheter. Faren, en tidligere politimann, bestemmer seg for å avdekke hva som skjer, samtidig som har sine barn å passe på. Han mistenker vaktmesteren Walter (Val Kilmer) for å stå bak.

Dette er en av de første rollene til Kilmer etter at han ble diagnostisert med strupekreft, og regissør Stephan Rick skriver rollefiguren litt deretter. Kilmer nesten hvisker ut sine replikker, hvilket gjør ham enda mer mystisk og mistenkelig. En kanskje i overkant pussig karakter, men Kilmer gir den nok pondus og karisma til at det funker.

Filmen inneholder flere spennende scener, særlig introscenen har godt gjennomført. Leilighetskomplekset funker som ramme for uhyggen. Kult at det hele foregår midt i travleste New York. Men du verden så dårlig og skummelt belyst byggets kjeller er:)

Filmen er vellaget, har fint driv og sjarm, og byr på noen overraskelser. Så får det være opp til hver og en å tolke slutten og hva den egentlig betyr.

6 bloddråper


Annabelle: Creation (2017)

Det har kommet en rekke spin-offer fra The Conjuring-universet, med mildt sagt varierende kvalitet. Vi mener imidlertid Annabelle: Creation er en av de som klarer seg best. Greit, oppskriften vi får servert er velkjent, men dette er en velsmurt produksjon som klarer å by på noen nokså nifse scener.

Vi befinner oss på 50-tallet hvor en gruppe foreldreløse barn skal flytte inn i et stort (og isolert) hus på den amerikanske bygda. Det gjestfrie eldre paret som så generøst åpner sitt hjem for disse barna opplevde imidlertid en tragedie for flere år siden som fortsatt hjemsøker dem. Noe barna snart vil oppdage.

De unge skuespillerne gjør en solid jobb, ingenting å utsette på deres innsats. Og filmen har en fin, mørk og ubehagelig atmosfære hele veien gjennom. Regissør David F. Sandberg vet hva han gjør. Vi får her en leksjon i hvordan bruke skygger, lys og mørke for alt det er verdt. De skumle scenene i huset, særlig i filmens første del, er godt iscenesatt og gjennomført.

Som oppfølger overgår Annabelle: Creation sin forgjenger og den ligger tettere på The Conjuring i uttrykk og tone. Settingen og premisset funker, og alle som vokste opp med tv-serien Malstrøm (1985) vet at dukker kan være nokså nifse. Filmen leverer plenty av jump scares, men de oppleves ikke som masete. Et par av de er også svært så effektive.

Greit, så er det litt pussig at noen av barna ikke engang roper om hjelp når de blir angrepet av de mørke kreftene. Skulle tro det var en god ide å vekke huset for mulig bistand. Og som påpekt innledningsvis, dette er ikke filmen som finner opp kruttet på ny. Men den er effektiv og proff. Og litt nifs.

7 bloddråper


Absentia (2012)

Denne amerikanske lavbudsjettsfilmen fra 2011 har en fascinerende historie, dyktige skuespillere og solid filmatisk håndverk. Med et budsjett på 70 000 dollar er vi meget imponert over sluttresultatet. Filmen ble også svært godt mottatt på en rekke filmfestivaler hvor den rakte med seg en haug med priser.

For syv år siden forsvant Tricia´s mann, Daniel, sporløst. En sorgfull (og gravid) Tricia har gitt opp håpet om å finne ham, og ved hjelp av sin søster, Callie, som har kommet hjem etter en lang rundreise på den amerikanske landeveien, får hun erklært ham død (in absentia). Men hva har egentlig skjedd med Daniel? Callie mistenker at en tunnel i nabolaget kan gi svar.

Filmens styrke er dets velskrevne manus. Den blander gammel folklore med moderne frykter og utfordringer, og er både hemmelighetsfull og tvetydig. Dette er et fascinerende mysterie som lefler med det overnaturlige, og hvor det overnaturlige fungerer som metaforer for vår frykt for å forsvinne, å miste alt, å havne på utsiden hvor man i realiteten blir usynlig for resten av samfunnet. Filmen kjenner sine begrensninger og beveger seg trygt innenfor disse. Det hele fremstår kontrollert og gjennomtenkt. Scenene er smart klippet sammen og den mørke stemningen slipper aldri taket. Filmen smyger seg inn i stua di og blir værende der til også etter rulleteksten har gjort sitt.

En annen styrke er velskrevne karakterer som bringes til live av svært dyktige skuespillere. Filmen er god til å skildre deres fortvilelse, sorg og frykt. Du bryr deg om dem. Skryt til de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne Catherine Parker og Courtney Bell som klarer å skape et følelsesmessig bånd til seeren.

Mike Flanagan har regi og manus, og denne karen har gjentatte ganger siden vist at han mestrer sjangeren (Oculus, Hush, Gerald´s Game og The Haunting of Hill House).

Jepp, en svært underholdende indiehorror som viser at stort budsjett ikke alltid er nødvendig for å lage god film.

7 bloddråper


Brightburn (2019)

Hva hadde skjedd om Supermann var ond?

Å skildre superhelter som moralsk tvilsomme er ingen ny ide, og har vært gjort en rekke ganger tidligere. Men Brightburn er noe mer nedpå enn de andre superhelt-filmene. I stedet for å være en grandios actionfilm, holder den igjen og velger å være et skummelt drama satt i en liten døsig småby, med et begrenset persongalleri. Filmen tar for seg ondskapens spede start/begynnelse før den slår ut i full blomst. For all ondskap må jo starte et sted. Eller?

Dette er en proff produksjon, filmen både ser og hører bra ut. Den har også god casting, alle virker komfortable i rollene sine. Brightburn er nokså brutal og blodig. Noe den gjør klokt i, da den grafiske volden tilfører både intensitet og tyngde. Vi likte særlig godt scenen med glasskår i øyet, og ikke minst den ødelagte kjeven i «bilulykken». Jepp, filmen er overraskende gory, pluss i boka at den tør kline litt til.

Vi er imidlertid noe usikre på hva filmen egentlig vil. Den kunne kanskje fått enda mer ut av premisset sitt. Grav litt dypere, både hva gjelder hvem Supermann er, hans forvandling og motivasjon for å gjøre som han gjør, og de mulige moralske kvaler, eller dårlig samvittighet, han måtte føle. Men om ikke annet skildrer filmen i hvert fall en forelders kanskje største dilemma.

Men premisset er interessant nok og historien klarer å holde oss engasjerte hele veien ut. Filmen har en fin oppbygging opp mot sitt voldsomme klimaks. Vi likte særlig godt slutten. Alt fra musikken, hvor Supermann nynner med, og bildene som vises under rulleteksten. Rett og slett en passende avslutning på det hele.

7 bloddråper