Dette er en svært bred subsjanger. En subsjanger som fikk sitt virkelig gjennombrudd på 30-tallet, med monsterfilmer som Frankenstein (1931) og Dracula (1931). Den omfatter i realiteten alt som er skummelt og som har elementer av det overnaturlige i seg. Denne enorme subsjangeren har avlet frem en rekke subsjangre, slik som gothic horror, zombie, demonisk besettelse, det okkulte, haunted house og vampyr. Alle subsjangre som alle tåler merkelappen supernatural horror.
Siden subsjangeren åpner for det overnaturlige betyr det at det kun er fantasien som setter begrensninger for moroa. Og det gjør subsjangeren særlig festlig; alt er mulig! Og det gjør også subsjangeren ekstra skummel; alt kan skje! Her får du ubehagelige og groteske skapninger som blir sittende godt og lenge på netthinnen. Svært ofte spøkelser, gjenferd og/eller demoner, gjerne satt i en religiøs kontekst.
Et gjennomgående trekk er at protagonisten blir plaget av noe overnaturlig og må finne ut av hvordan stanse denne ukjente fienden. Noe som gjør disse filmene særlig skumle er at vi her møter på krefter og vesener vi ikke forstår, krefter vi ikke vet hvordan vi skal overvinne, om det i det hele tatt lar seg gjøre. For hvordan bekjemper man egentlig et gjenferd? Eller finner veien ut av et parallellt univers? Få ting er mer skummelt enn det ukjente. Disse filmene kan være nokså kreative og originale når det gjelder form og innhold, og de er sjeldent fremmed for å leke med nye måter å skape frykt på.
Det er ikke rent få skrekkfilmer som har elementer av det overnaturlige i seg. Vi har imidlertid valgt å fokusere på de filmer som i utgangspunktet er sterkt forankret i virkeligheten, men som har elementer av det overnaturlige i seg. Vi har primært valgt å trekke frem filmer som ikke allerede hører hjemme i en beslektet subsjanger, slik som feks. vampyr, monster, haunted house og demonisk besettelse. Men filmer som fortsatt viser subsjangerens mangfold, særpreg og attraktivitet.
Antlers er en mørk og engasjerende film. En overnaturlig monsterfilm om misbruk, traumer og skyldfølelse. Og et USA i forfall.
Julie (Keri Russell) har nylig flyttet tilbake til sin lille hjemby Siprus Falls i Oregon, hvor hun jobber som barneskolelærer. Hennes oppvekst i den lille byen var mildt sagt tøff, hvilket har satt tydelig preg på relasjonen hun har til sin bror Paul (Jesse Piemons), som hun deler bosted med. Julie oppdager merkelig adferd hos en av sine unge studenter, Lucas, og hun begynner å mistenke at gutten ikke har det så greit hjemme. En mistanke som skal vise seg svært berettiget.
Vi likte godt settingen, den lille byen som, i likte med store deler av USA, er preget av slitasje og nær kollaps. Arbeidsplasser forsvinner, dopmisbruket øker og de som taper mest på dette er barna. Filmen gjør seg således både relevant og interessant. Vi likte også stemningen, det ulmende ubehaget som hele tiden presser seg på. Og ikke minst liker vi den mytologiske skapningen Windigo.
Jepp, Den Windigo er en tøff karakter. En skapning som fungerer som en metafor for menneskets dype, mørke og destruktive kraft. Vår egoistiske og grådige tilværelse. Mennesket får aldri nok. Det er bare synd at filmen ikke gir denne skapningen mer tematisk plass.
Regissør Scott Cooper er ingen hvem som helst, med filmer som Crazy Heart, Black Mass og Out of the Furnace på samvittigheten. Dette er en regissør som liker det mørkt og dystert. Og til tider tragisk. Og Cooper har med Antlers laget en meget solid film. Det er lite å si på utførelsen. Og fortjent skryt til tenåringen Jeremy T. Thomas som portretterer Lucas. Vi håpet dog at Cooper hadde tatt noe mer risiko. Filmen starter skikkelig bra, full av nerve og potensial. Men mot slutten oppleves filmen dessverre noe forutsigbar og generisk. Oppskriften er kjent og lite nytt bringes til bordet. Hvilket er synd, for dette kunne vært skikkelig bra.
7 bloddråper
Aterrados (Terrified) er en argentinsk supernatural horror regissert av Demian Rugna. Og her får dere mye horror for penga, folkens! Rugna drar opp de fleste triksa fra boka og pøser på med den ene småskumle scenen etter den andre og leverer en rekke jump scares. Det er riktig så fornøyelig.
Vi møter først et par som mistenker at huset deres er hjemsøkt. Så møter vi en nabo som opplever det samme. Og enda en nabo som opplever at et dødt familiemeldem står opp fra graven. Med så mye mistenkelig som skjer innkalles selvfølgelig noen spøkelsesjegere, som bestemmer seg for å overnatte i de tre boligene for å avdekke hva som skjer. Sammen med en politimann, for øvrig meget godt portrettert av Maximiliano Ghione. Og denne natten skjer det litt av hvert, gitt. Vi har ikke sett flere spøkelser dukke opp siden Satans´s Slaves.
Filmen går rett på sak og leverer noen nokså creepy scener som setter standarden for resten av filmen. Så roer det seg litt, og vi tankene går nesten til Weekend at Bernies. Jepp, faktisk. Etter at spøkelsesjegerne ankommer går det imidlertid i ett hele veien ut. Den glefser i ett sett, det virker som om Rugna ønsker å vise hele sitt repertoar på 90 minutter. Og det er ingen tvil om at regissør Rugna har sett mye horror. Det hele er laget med bøttevis med entusiasme og pågangsmot. Og filmen har faktisk noe viktig; særpreg.
Greit, handlingen er nokså absurd, og spøkelsesjegerne virker å mangle det viktigste i en slik situasjon; en plan. Hva i all verden er de forsøker å oppnå? Men skitt au, dette var overraskende underholdende. En artig og adrenalinfylt film vi trygt kan anbefale.
7 bloddråper
It Follows er skrevet og regissert av David Robert Mitchell. Herlig, stemningsfull 80-tallspastisj, som klarer å levere en solid dose uhygge. Rett og slett en knallbra film!
Vi følger en kvinne (Jay) som, etter å ha hatt sex med en fyr, plutselig blir forfulgt av et type overnaturlig vesen/demon. Dette «It» har blitt overført på henne etter samleiet, og som har åpenbare onde hensikter overfor Jay. Det utvikler seg til å bli en paranoiasituasjon hvor Jay må finne ut, sammen med sine venner, hvordan hun skal klare å unngå å bli innhentet og drept av dette «It». Kan nesten minne om en kjønnssykdom man virkelig ikke vil pådra seg? Kanskje It follows egentlig bareer en skjult kampanje mot ubeskyttet sex blant unge? Ha, ha, neida.
Å se It follows er litt som å gå tilbake til barndommen og se horrorfilm på nytt, mye nostalgi her. Men plottet føles originalt og fresht, og filmen bygger opp spenning og stemning på en mesterlig måte. Den er ganske så slow-pace, nydelig fotograferte scener, filmen akkompagneres av herlig 80 talls musikk, og det er til tider meget guffent. At plottet kanskje gjør det noe krevende for å få historien helt i mål, trekker kanskje noe ned, men dette er en ambisiøs film. Den føles både nostalgisk og moderne på samme tid. Dette er faktisk en film vi gikk og tenkte på lenge i ettertid. Man får lyst til å se den på nytt, noe vi også gjorde, og det er ikke mange horror-filmer som klarer det. Stilsikkert og selvsikkert laget, og imponerende med tanke på at dette bare er regissørens andre film.
En regissør å følge med på fremover altså, for dette var virkelig bra saker. Vil vil være så freidige å kalle It Follows en moderne klassisker.
9 bloddråper.
Hereditary slo ned med et brak da den kom i 2018, fraktet over Atlanterhavet på en sky av hype. Blodklubben er generelt sett skeptisk til den sedvanlige skrekkfilm-hypen, som oftest strategisk distribuert av de med økonomiske interesser i filmen. Men denne gang har hypen kommet fra alle kanter, og fra mer pålitelige kilder.
Og hype´n har vært fortjent. Dette er intet mindre enn et lite mesterverk! En film vi tør påstå vil bli stående som en moderne klassiker.
I filmen følger vi en kjernefamilie på fire i det nordvestlige USA, etter at familiens bestemor nylig har avgått med døden, en gammel og nokså hemmelighetsfull dame. Mer skal vi ikke si om handlingen, dere skal jo se den sjæl:)
Og er den skummel? Ja, det er den. Til tider er faktisk Hereditary skikkelig skummel. Den belager seg ikke på jumpscares, men tar seg tid og skaper ubehagelige og nifse øyeblikk som ble sittende i etter visning. Du vet aldri helt hva som skal skje. Uforutsigbarhet er unektelig en styrke i skrekkfilmens univers. Og fantastisk kameraarbeid får maksimalt ut av hver eneste scene. Regissør Ari Aster har full kontroll og skaper en trykkende og intens stemning som fanger deg umiddelbart. Lydbildet, lyssettingen, cinematografien; alt sitter. Filmen bygger seg sakte men sikkert opp, der den hele tiden forer deg med spenstige scener som øker spenningen og ubehaget. Til slutt sitter du som klistret til stolen, midt i en storm.
Men selv om du stripper bort alt det skumle så sitter du uansett igjen med en knallbra film. Dette er et bunnsolid drama, med hjerteskjærende og følelsesladede øyeblikk Paul Thomas Anderson verdig. Den skildrer sorg, savn og sinne på en overbevisende og kraftig måte. Filmen lyktes med å skape troverdige karakterer som du engasjerer deg i. Du bryr deg om dem. Mye takket være helt fantastisk skuespill. Toni Collette i rollen som moren i familien er en Oscar verdig. Ikke noe å si på verken castingen eller innsatsen på de andre heller.
Dette er utrolig nok Ari Asters spillefilmdebut som regissør. Fryktelig imponerende. Vi gleder oss allerede til hans neste film. Men før det skal vi nok se Hereditary et par ganger til:)
9 bloddråper
Hvis du er i humør for en original og noe-helt-utenom-det-vanlige horrorfilm, da bør du sjekke ut Resolution fra 2013. En liten lavbudsjett horrorfilm som går helt egne veier hva gjelder sjanger og innhold. Ikke lett å båslegge denne i en subsjanger, men den er en slags horror/thriller med overnaturlige undertoner, kan man si.
Filmen gikk sin seiersgang på ulike festivaler og vant en rekke priser. En svært så positiv overraskelse, og som i tillegg var regibuten til Justin Benson og Aaron Moorhead, hvor Benson stod for manuset. Disse gutta skulle senere gi oss kritikerroste Spring og The Endless. Her må nevnes at The Endless kan sees på som en slags oppfølger, da begge historier foregår i samme, mystiske horror-univers.
Michael gjør et forsøk på å hjelpe sin junkievenn Chris med avvenningen, ved å låse ham fast til radiatoren i hytta der han bor. Her skal han bli sittende for å vente ut abstinensene, samtidig som Michael skal passe på og stelle ham. Under dette noe provisoriske rehabiliteringsoppholdet opplever Michael mystiske hendelser, og blant annet finner gamle og urovekkende bilder og filmopptak på tomta. Parallelt med at han prøver å behandle den mildt sagt frustrerte og forbanna vennen sin, forsøker han å komme til bunns i mysteriet som preger området de er på. I tillegg dukker det opp personer som har lumske hensikter overfor Chris, og som Michael må ta seg av.
Resolution fungerer på mange måter også som en type buddy-horror film, hvor vi har Michaels noble initiativ overfor sin venn på den ene siden, og Chris’ som ikke er keen på denne avvenningen i det hele tatt, på den andre. Dynamikken mellom de to er både fint og rørende, og ikke minst konfliktfylt. Skuespillet er overbevisende og føles autentisk, og den løse og ledige tonen styrker realismen i scenene. Når man legger til de skumle tingene som etter hvert begynner å skje, skaper det en påtrengende uro og nerve i historien, med en stemning som både er absurd og guffen.
Filmen har en enkel stil med mye bruk av håndholdt kamera, men det funker og gir en nærhet til karakterene og historien. Man føler nesten at man er midt opp i det som skjer. Stemningen som produseres er helt unik, og noe vi aldri har sett før. Nesten litt som om David Lynch skulle laget en mockumentary-aktig film, og hvor horror’en befinner seg mer mellom linjene enn som er grafisk tilstede. Dessuten byr filmen på noen karakterer som heller ikke er helt ulikt Lynch-universet.
Absolutt verdt å sjekke ut, og et meget interessant tilskudd til horror-sjangeren. Moro å se at så lenge man har en god og kreativ historie i bånn så er det meste mulig, og man trenger virkelig ikke 100 millioner på bok og en haug av spesialeffekter for å få frem poenget. Da prøver man egentlig bare å dekke over en ellers svak historie. Nei, en solid og spennende story trenger ikke slik sminke. Heia lavbudsjett!
7 bloddråper
Satan´s Slaves er en svært vellaget spøkelsesfilm som leverer en fin dose uhygge. Den ble en kjempe hit i sitt hjemland Indonesia og har blitt tatt vel imot på en rekke filmfestivaler verden over.
Vi møter en familie som mister sin mor til en mystisk sykdom. Men det skal vise seg at moren har noen svært mørke hemmeligheter som åpenbarer seg etter hennes død, og som setter familien i stor fare.
Filmen går nokså rett på sak. Det tar ikke lang tid før en ubehagelig stemning senker seg over familiens hjem, og en rekke skumle og mystiske hendelser finner sted. Vi blir servert bøttevis med jump scares og gufne karakter som dukker opp i høyt tempo. Kanskje litt i overkant:) Snakk om haunted house! Det hele er flott filmet. Kameraet beveger seg snedig rundt i huset og tar effektivt i bruk skygger og vinkler der den bygger opp den ene smånifse scenen etter den andre. Lydsporet sitter som et skudd og skuespillerne leverer. Og sjeldent feil å la et lite barn være i sentrum for uhyggen.
På mange måter en klassisk asiatisk horror, proppfull av skumle spøkelser og hvor historien tar for seg religion og rural folklore. Men den slekter også på en rekke vestlige horrorfilmer. Hereditary og Rosemary´s Baby er to filmer vi umiddelbart tenkte på da vi så den.
Greit, så blir ikke filmen sittende i så lenge etter visning, til det er den ikke skummel nok. Men vi koste oss veldig og tror flere der ute vil gjøre det samme:)
7 bloddråper
I Am Not a Serial Killer er en nedpå, rolig og småpussig liten horrorfilm. Kunne nesten hett I Am Not a Typical Serial Killer Movie. En nokså unik horror film som overrasket oss svært positivt.
Vi følger sosiopat-tenåringen John som bor i en søvnig småby et sted i midtvesten i USA. Her går han på skolen i tillegg til å hjelpe til i familiens begravelsesbyrå med å klargjøre lik. På tross av, tja, muligens jobben og hans diagnose, en ganske så klassisk tenåringsoppvekst i forstads-USA altså. Hans antisosiale tendenser går han til psykolog for, og familien er også klar over hans mørke sider. Men grusomme hendelser rammer byen; en seriemorder går løs og en etter en forsvinner på brutalt vis. John bestemmer seg for å finne ut av hva som skjer og hvem som står bak grusomhetene. En jakt som kommer til å ta han med på en spesiell og mørk reise.
Kan minne om en blanding av Dexter, Donnie Darco og Fargo, med seriemorder-tematikk, hvor vi følger tenåringer og hvor bakteppet er en vinterpreget, koselig liten arbeiderby. Filmen lunter avgårde med uanstrengt rytme, samtidig som den er merkelig engasjerende og spennende. Dessuten er den også humoristisk i tonen, for det blir unektelig litt småabsurd og rart med disse serimorder-greiene og problemene som John sliter med.
Filmen har en retro look, og den filmatiske stilen minner om en 70-talls film som har innslag av 80-talls elementer og litt 90 talls grunge også. En tilbakeskuende og nostalgisk stil kan man si, men som vi opplever forsterker realismen i det som skjer og kler filmen godt. Når man i tillegg blander inn overnaturlige elementer inn i det opplevde autentiske forstadsmiljøet, skaper det en nokså fascinerende og interessant atmosfære.
Skuespillet er gjennomgående troverdig fra alle involverte, og John spilt av det unge talentet Max Records har klart å skape en karakter som i tillegg til å være sosiopat også oppleves som sympatisk. Moro og å se igjen Christopher Loyd, som vi blant annet husker så godt fra Tilbake til fremtiden-filmene. Her har han en mildt sagt annen rolle, og som han spiller svært overbevisende.
I Am Not a Serial Killer er en sprø, forfriskende og annerledes horror film som vi kan anbefale på det varmeste.
7 bloddråper
Velvet Buzzsaw er en nokså stor satsning fra Netflix. Og når du ser hvem som står bak (Dan Gilroy) og foran kamera (Jake Gyllenhaal, Toni Collette, John Malkovitch ++), så må vi innrømme at vi hadde visse forventninger. De ble dessverre ikke helt innfridd.
Vi befinner oss i kunstmiljøet i Los Angeles. Et snobbete, kynisk og beinhardt miljø hvor alt handler om hvem som klarer å finne det neste stjerneskuddet og hvordan tjene mest mulig penger på vedkommende. En skikkelig drittbransje virker det som. Uansett, vi følger her kunstkritikeren Morf (Gyllenhaal), agenten Rhodora (Rene Russo) og hennes ambisiøse assistent Josephina (Zawe Ashton), som alle ramler borti en samling bilder fra en kunstner som blir funnet død i sin leilighet. Og her skal det tjenes penger. Det eneste er at det hviler en forbannelse over disse bildene, slik at alle som befatter seg med dem vil lide en grufull skjebne.
Premisset er ikke dumt. Og regissør Gilroy, som for øvrig ga oss den solide Nightcrawler, skaper en interessant og fascinerende verden med en rekke artige karakterer. Jake Gyllenhaal er fantastisk i rollen som Morf. En av vår generasjons beste skuespillere. Det er generelt upåklagelig skuespill over hele linja. Her er også filmens styrke; eminent skuespill og et selvsikkert visuelt uttrykk. Det ser knallbra ut. Og filmen er morsom. En treffende satire på et overfladisk og usmakelig miljø. Det starter veldig lovende. Men filmen klarer ikke dra det hele i land. Det som kunne vært en knalltøff historie smuldrer bort i enkle løsninger og antiklimakser. Blir du underholdt? Joda, det er mye her som funker. Men du sitter også igjen litt skuffet. Det kunne vært så mye bedre. Synd.
6 bloddråper
The Babadook er en svært kritikerrost australsk horror fra 2014. Filmen dukker ikke sjeldent opp på alskens lister over de beste horrorfilmene de siste tiårene. Og joda, dette er ingen dårlig film. Tvert imot. En mildt sagt imponerende debutfilm fra regissør Jennifer Kent. Jepp, kvinnelig regissør. Ikke så ofte vi opplever det i sjangeren.
Vi møter Amelia og hennes fire år gamle sønn, Samuel. Amelia sørger fortsatt tungt etter at Samuels far døde i en bilulykke dagen Samuel ble født. Samuel på sin side har søvnvansker og en livlig fantasi. En kveld ber Samuel moren lese en mildt sagt creepy barnebok, om en skummel karakter ved navn Babadook som terroriserer de som påkaller ham og slipper ham inn i deres hjem. Og det er nettopp det Samuel hevder at har skjedd. Babadook er ute etter dem begge to.
Dette er først og fremst en film om sorg. Ikke ulikt den like anerkjente Hereditary. Amelia lider voldsomt etter tapet av hennes mann. Hun evner ikke å komme seg videre i livet, og har derfor også et anstrengt forhold til sin sønn som hun ikke klarer å forstå. De to karrer seg gjennom en tøff hverdag, hvor begge hele tiden befinner seg på utsiden. Karakteren Babadook kan på mange måter symbolisere Amelias sorg og sinne, som virker å spise henne opp innvendig. Det at Babadook ber om å bli sluppet inn i deres hjem, kan like gjerne tolkes som at han ber Amelia aldri slippe taket på de vonde minnene og følelsene. Og det at Samuel ber moren kjempe mot Babadook, kan tolkes som om barnet ber moren kjempe mot sorgen. Han ønsker henne tilbake. For det er sorgen som er i ferd med å ødelegge for dem begge. For å bekjempe Babadook må mor og sønn jobbe sammen, vise hvor mye de bryr seg om hverandre, for kun sammen kan de overvinne monsteret. Eller livet selv.
Filmen er ikke spesielt skummel. Men den er som sagt meget vellaget. Og dette er filmens store styrke. Bildene er flotte og velarrangerte, med effektiv bruk av skygger, lys og mørke. Det intense kammerdramaet som utspiller deg i familiens hjem er velskrevet og troverdig. Filmen gjør en svært god jobb i å skildre relasjonen mellom moren og sønnen. Det er til tider vondt å se på hvordan moren behandler lille Samuel, som fortvilet forsøker å kjempe tilbake mot de onde kreftene som har inntatt deres hjem. Transformasjonen av moren er både fascinerende og nifs. Og apropos moren, skuespiller Essie Davis gjør en helt fantastisk innsats i rollen. Igjen ikke ulikt Toni Collette´s prestasjon i Hereditary. Fyttirakkern så dyktige disse damene er.
Alt i alt en svært god film som ikke skremmer så voldsomt, så denne kan de fleste se uten å risikere mareritt:)
7 bloddråper
The Wretched er en smooth og vellaget film, en familievennlig og lettbeint hyllest til skrekksjangeren. Her serveres en smågodtpose av en horrorfilm hvor mange nok kommer til å finne noe de liker. Men selv om vi lot oss både sjarmere og underholde, så mangler filmen dessverre litt råskap og skikkelig nerve.
En 17 år gammel gutt, Ben, skal tilbringe sommeren med sin far i en liten kystby. Ben mener naboen oppfører seg mistenkelig og starter en overvåkning av familien. Og joda, Ben har selvfølgelig rett, det er noe som virkelig ikke stemmer i nabohuset.
The Wretched finner ikke opp hjulet på nytt, men ruller trygt og stødig på de hjulene som allerede eksisterer. Men å være original er jo ingen forutsetning for å skulle forlyste. The Wretched fråtser i gode filmreferanser og hviler på skuldrene til storheter som King, Spielberg og Hitchcock. For den lille døsige feriebyen får tankene til å vandre til Haisommer. Bens ivrige observasjon av naboene minner om Hitchcock`s Rear Window. Og filmens tone, de overnaturlige elementene og fokus på familierelasjoner, er ikke utypisk Stephen King. Tanken gikk også til vampyrklassikeren Fright Night fra 1985. Og dette er for så vidt morsomme referanser, så utfordringen blir å skape noe nytt med disse kjente virkemidlene og det nostalgiske formspråket. Her lykkes vel filmen sånn midt på treet synes vi. For når referansene er såpass åpenbare, og formelgrepene såpass velkjente, kan det også føles lite kreativt og en smule idéfattig. Filmen søker ofte de trygge valgene, i stedet for å utfordre og/eller videreutvikle forgjengerne den har latt seg inspirere av.
The Wretched setter tonen raskt, og de skumle elementene blir nærmest servert på samlebånd utover filmen. Det er mye som skal pakkes inn på halvannen time. Kanskje skaperne var noe bekymret for at publikum skulle kjede seg? Risikoen er at seeren ikke rekker å investere nok i historien, og heller kjenner på en økende distanse enn å engasjere seg i det som skjer. Vel, filmen har svært gode spesialeffekter. Alle de nifse scenene ser upåklagelige ut. Men det betyr ikke nødvendigvis at det blir spesielt skummelt. Det oppleves altså litt for oppskriftsmessig og komponert. Stemningen i filmen er også litt for lett, det blir aldri skikkelig nifst eller ubehagelig.
Men The Wretched er en underholdende film, med referansene i behold, og det tekniske og håndverksmessige er mer enn tilfredsstillende godt utført. Filmen er skrevet og regissert av brødreparet Brett og Drew. T. Pierce, og det er tydelig at Pierce-brødrene har mye talent, og som det skal bli moro å følge med på videre.
Vi koste oss i den lille kystbyen, og trivdes i Ben sitt selskap. Dette en film for de lettskremte, som liker å dra frem puta uten at det som skjer på skjermen er fryktelig skummelt:)
6 bloddråper
Coherence er en smart skrevet lavbudsjettsfilm. Et overnaturlig kammerdrama. Nesten som et teaterstykke. Av den gode sorten.
En vennegjeng møtes for et middagsselskap en kveld en meteor farer over jorden. Og nokså kjapt begynner mistenkelige ting å skje. Først blir mobilene ødelagt, så går strømmen i hele nabolaget. Men dette er bare begynnelsen:)
Filmen tar utgangspunkt i kvantefysikken og hypotesen om parallelle universer. Og den gjør det på en snedig måte. Filmen både fascinerer og forvirrer, der vi følger vi følger den stakkars vennegjengen som fortvilet forsøker å finne ut av hva som skjer. Paranoiaen setter inn, og ikke minst frykten. Den er spennende og intelligent og er full av nerve fra nær første scene. Og den handler egentlig vel så mye om anger, fortid, valg vi foretar oss og konsekvenser av våre handlinger.
Coherence viser hvor langt man kommer med et godt manus. Her er ingen spesialeffekter, dyre kulisser eller storslagne scener. Den benytter seg primært av et håndholdt kamera, hvilket også lar oss komme tett innpå karakterene. Du kan nesten føle deres desperasjon. Skuespillerne gjør for øvrig en god jobb. Visstnok forelå det ikke et ferdig manus, kun en treatment, og før hver scene fikk skuespillerne kun informasjon om sine respektive karakterer, deres bakgrunn og motivasjon. De visste ikke hva slags informasjon de andre skuespillerne hadde fått. Siden et manus ikke forelå ble mye av dialogene improvisert, med mål om at det skulle fremstå mest mulig naturlig. Karakterens reaksjoner på hverandres utsagn og handlinger likeså. De visste ikke hva som skulle skje eller hvordan filmen skulle ende. En artig måte å lage film på, mener nå vi.
Dette er en film som blir sittende. Som får deg til å tenke, og ikke minst gir deg lyst til å filmen på ny. Noe vi også gjorde:) En meget solid av regidebutant James Ward Byrkit.
7 bloddråper
En nokså underholdene liten horrorfilm satt i et leilighetskompleks i Manhattan. Den er langtifra feilfri og tilfører ikke noe voldsomt nytt til sjangeren, men vi koste oss og syns den var vel verdt en titt. Og ikke minst har den Val Kilmer i en minneverdig rolle som den mildt sagt mystiske vaktmesteren i bygget.
En alenefar hvis kone nettopp døde i en brann får jobb i et stort leilighetskompleks hvor flere leieboere mister livet under mystiske omstendigheter. Faren, en tidligere politimann, bestemmer seg for å avdekke hva som skjer, samtidig som har sine barn å passe på. Han mistenker vaktmesteren Walter (Val Kilmer) for å stå bak.
Dette er en av de første rollene til Kilmer etter at han ble diagnostisert med strupekreft, og regissør Stephan Rick skriver rollefiguren litt deretter. Kilmer nesten hvisker ut sine replikker, hvilket gjør ham enda mer mystisk og mistenkelig. En kanskje i overkant pussig karakter, men Kilmer gir den nok pondus og karisma til at det funker.
Filmen inneholder flere spennende scener, særlig introscenen har godt gjennomført. Leilighetskomplekset funker som ramme for uhyggen. Kult at det hele foregår midt i travleste New York. Men du verden så dårlig og skummelt belyst byggets kjeller er:)
Filmen er vellaget, har fint driv og sjarm, og byr på noen overraskelser. Så får det være opp til hver og en å tolke slutten og hva den egentlig betyr.
6 bloddråper
Det har kommet en rekke spin-offer fra The Conjuring-universet, med mildt sagt varierende kvalitet. Vi mener imidlertid Annabelle: Creation er en av de som klarer seg best. Greit, oppskriften vi får servert er velkjent, men dette er en velsmurt produksjon som klarer å by på noen nokså nifse scener.
Vi befinner oss på 50-tallet hvor en gruppe foreldreløse barn skal flytte inn i et stort (og isolert) hus på den amerikanske bygda. Det gjestfrie eldre paret som så generøst åpner sitt hjem for disse barna opplevde imidlertid en tragedie for flere år siden som fortsatt hjemsøker dem. Noe barna snart vil oppdage.
De unge skuespillerne gjør en solid jobb, ingenting å utsette på deres innsats. Og filmen har en fin, mørk og ubehagelig atmosfære hele veien gjennom. Regissør David F. Sandberg vet hva han gjør. Vi får her en leksjon i hvordan bruke skygger, lys og mørke for alt det er verdt. De skumle scenene i huset, særlig i filmens første del, er godt iscenesatt og gjennomført.
Som oppfølger overgår Annabelle: Creation sin forgjenger og den ligger tettere på The Conjuring i uttrykk og tone. Settingen og premisset funker, og alle som vokste opp med tv-serien Malstrøm (1985) vet at dukker kan være nokså nifse. Filmen leverer plenty av jump scares, men de oppleves ikke som masete. Et par av de er også svært så effektive.
Greit, så er det litt pussig at noen av barna ikke engang roper om hjelp når de blir angrepet av de mørke kreftene. Skulle tro det var en god ide å vekke huset for mulig bistand. Og som påpekt innledningsvis, dette er ikke filmen som finner opp kruttet på ny. Men den er effektiv og proff. Og litt nifs.
7 bloddråper
Denne amerikanske lavbudsjettsfilmen fra 2011 har en fascinerende historie, dyktige skuespillere og solid filmatisk håndverk. Med et budsjett på 70 000 dollar er vi meget imponert over sluttresultatet. Filmen ble også svært godt mottatt på en rekke filmfestivaler hvor den rakte med seg en haug med priser.
For syv år siden forsvant Tricia´s mann, Daniel, sporløst. En sorgfull (og gravid) Tricia har gitt opp håpet om å finne ham, og ved hjelp av sin søster, Callie, som har kommet hjem etter en lang rundreise på den amerikanske landeveien, får hun erklært ham død (in absentia). Men hva har egentlig skjedd med Daniel? Callie mistenker at en tunnel i nabolaget kan gi svar.
Filmens styrke er dets velskrevne manus. Den blander gammel folklore med moderne frykter og utfordringer, og er både hemmelighetsfull og tvetydig. Dette er et fascinerende mysterie som lefler med det overnaturlige, og hvor det overnaturlige fungerer som metaforer for vår frykt for å forsvinne, å miste alt, å havne på utsiden hvor man i realiteten blir usynlig for resten av samfunnet. Filmen kjenner sine begrensninger og beveger seg trygt innenfor disse. Det hele fremstår kontrollert og gjennomtenkt. Scenene er smart klippet sammen og den mørke stemningen slipper aldri taket. Filmen smyger seg inn i stua di og blir værende der til også etter rulleteksten har gjort sitt.
En annen styrke er velskrevne karakterer som bringes til live av svært dyktige skuespillere. Filmen er god til å skildre deres fortvilelse, sorg og frykt. Du bryr deg om dem. Skryt til de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne Catherine Parker og Courtney Bell som klarer å skape et følelsesmessig bånd til seeren.
Mike Flanagan har regi og manus, og denne karen har gjentatte ganger siden vist at han mestrer sjangeren (Oculus, Hush, Gerald´s Game, Doctor Sleep og The Haunting of Hill House).
Jepp, en svært underholdende indiehorror som viser at stort budsjett ikke alltid er nødvendig for å lage god film.
7 bloddråper
Hva hadde skjedd om Supermann var ond?
Å skildre superhelter som moralsk tvilsomme er ingen ny ide, og har vært gjort en rekke ganger tidligere. Men Brightburn er noe mer nedpå enn de andre superhelt-filmene. I stedet for å være en grandios actionfilm, holder den igjen og velger å være et skummelt drama satt i en liten døsig småby, med et begrenset persongalleri. Filmen tar for seg ondskapens spede start/begynnelse før den slår ut i full blomst. For all ondskap må jo starte et sted. Eller?
Dette er en proff produksjon, filmen både ser og hører bra ut. Den har også god casting, alle virker komfortable i rollene sine. Brightburn er nokså brutal og blodig. Noe den gjør klokt i, da den grafiske volden tilfører både intensitet og tyngde. Vi likte særlig godt scenen med glasskår i øyet, og ikke minst den ødelagte kjeven i «bilulykken». Jepp, filmen er overraskende gory, pluss i boka at den tør kline litt til.
Vi er imidlertid noe usikre på hva filmen egentlig vil. Den kunne kanskje fått enda mer ut av premisset sitt. Grav litt dypere, både hva gjelder hvem Supermann er, hans forvandling og motivasjon for å gjøre som han gjør, og de mulige moralske kvaler, eller dårlig samvittighet, han måtte føle. Men om ikke annet skildrer filmen i hvert fall en forelders kanskje største dilemma.
Men premisset er interessant nok og historien klarer å holde oss engasjerte hele veien ut. Filmen har en fin oppbygging opp mot sitt voldsomme klimaks. Vi likte særlig godt slutten. Alt fra musikken, hvor Supermann nynner med, og bildene som vises under rulleteksten. Rett og slett en passende avslutning på det hele.
7 bloddråper
I'll Take Your Dead er et amerikansk horrordrama fra 2018, regissert av Chad Archibald. Og dette er en fin liten film, som rommer mer enn det førsteinntrykket antyder.
På en isolert gård bor en far og hans 12 år gamle datter, hvis mor nylig døde av kreft. Faren livnærer seg av å kvitte seg med lik for lokale kriminelle, om enn noe ufrivillig. En dag dumpes tre lik på døren, men hvor ett av likene skal by på uventede problemer.
Dette er en karakterdrevet film, hvor relasjonen mellom far og datter er i fokus. Og denne relasjonen er svært godt skildret. Skuespillet er fantastisk. Særlig datteren, Ava Preston, gir alt. Hun kan minne om en ung Natalie Portman. Takket være disse to blir filmen både engasjerende og rørende. Det er faktisk lenge siden vi ble så grepet av en horrorfilm. Vi kan ikke si mer uten å røpe for mye av handlingen. Men filmen har i hvert fall et hjerte.
Historien er nokså enkel. Dette kunne egentlig vært en lengre kortfilm. Men regissør Archibad klarer å holde oss interesserte hele veien ut. Mye fordi vi bryr oss om karakterene. Greit, så har filmen noen logiske brister mot slutten, og ikke alle de overnaturlige elementer hever historien og opplevelsen. Men vi likte dette lille kammerdramet. Det er tett, velspilt og originalt. En film som fungerer på flere nivåer.
6 bloddråper
Dette er en mørk, velspilt og stemningsfull sak fra regissør Bryan Bertino (The Strangers og The Monster). En film om skyld, familiebånd og selvmord, servert i en upåklagelig visuell pakke.
Et søskenpar skal tilbringe tid på foreldrenes gård i Texas, hvor faren ligger for døden. Moren forsøker å ta vare på sin ektemann, men virker selv tydelig preget. Hva som tynger, og ikke minst skremmer, henne er imidlertid noe annet og større enn ektemannens ventede avgang.
The Dark and the Wicked setter umiddelbart tonen. Velkomponerte bilder med et effektivt og smakfullt lydspor skaper en intens og mørk atmosfære. Filmen leverer også flere nifse scener og et par artige jump scares. Den dystre stemningen slipper aldri taket og vedvarer filmen ut. Filmen har ikke hastverk, og vi vandrer sakte gjennom dens dystre landskap. Bertino's utfordring blir å unngå at filmen oppleves noe statisk og monoton. Og filmen mangler kanskje et slags brudd, en hendelse som forstyrrer kurs/tempo, noe uventet som skjer som kan skape litt dynamikk, for å bruke et noe musikalsk uttrykk. Og kanskje en bedre forklaring på hvorfor dette skjer? Men la det være sagt en gang til; dette er en meget vellaget film. At vi pirker borti noen narrative utfordringer betyr bare at filmen er så nære å være skikkelig bra.
Alt i alt er dette en meget solid film, som selv om den ikke er fryktelig skummel, er den nifs nok til å komme under huden på de som lar seg synke inn i filmens mørke univers.
7 bloddråper
Wildling er historien om en tenåringsjente som blir funnet i fangenskap, hvor hun er blitt holdt siden han var spedbarn. Ingen aner hvem hun er eller hvor hun kommer fra. Det skal imidlertid vise seg at hennes identitet er noe mer mystisk enn først antatt. Og vi følger hennes transformasjon til den skapningen hun er ment å være, med de komplikasjoner og konsekvenser det medfører.
Det er lite negativt å si om produksjonen. Foto er upåklagelig og særlig lyssettingen er svært godt gjennomført. Effektene ser også bra ut. Jepp, rett og slett en meget godt laget film. Og skuespillerne leverer. Særlig Bel Powley gjør en knakende sterk innsats som Anna. Hun alene gjør filmen verdt å sjekke ut.
Vi likte særlig godt filmens første 20 minutter. Etter hvert ender filmen opp i gjenkjennelig terreng. Og dette er ingen spesielt skummel film. Så dere er “advart”. Filmens fokus er på historien, en historie ikke blottet for metaforer og underliggende budskap. Dette er The Woman møter Carrie, hvis den hadde vært laget av Disney. En slags coming of age historie, en søken etter identitet, kjærlighet og aksept. Ikke lett å være tenåring, og særlig ikke hvis du er annerledes. Og ikke minst jente. Filmen fungerer som en slags skildring av jenters transformasjon og tilpasning til et maskulint samfunn. Og ikke minst handler filmen om menneskets bånd til dyreriket, og hvordan det er flere likheter enn forskjeller mellom oss og de primitive skapningene vi liker å dominere og regjere.
Wildling er en interessant og svært vellaget debut fra regissør Frizt Böhm. En god søknad for ytterligere prosjekter, og vi er helt sikre på at Böhm kommer til å levere flere gode filmer fremover.
6 bloddråper
En liten oppfordring først; det kan være en idé å være helt åpen og intetanende når man skal se denne filmen, slik vi i Blodklubben var da vi satte på denne. Fordi dette er en aldri så liten opplevelse av en film, og da er det kult å ikke ha noe peiling i forkant :) Vil du vite litt mer, så les videre, selvsagt er det ingen spoilers.
Første og foreløpig eneste film av Samuel Galli, som står for alt bortsett fra skuespill. Og han har laget en horrorfilm helt utenom det vanlige. Ikke ofte man møter på en såpass sjangeroverskridende film, som i tillegg synes å ha en klar identitet. En slags tettpakket horrorfilm, med referanser til flere subsjangre underveis i filmen, og som dessuten beveger seg rolig avgårde. Den starter i et slags disturbing/tortureporn landskap for så å bevege seg mer i retning av supernatural/demonisk/monster/drama-horror, med sterke innslag av gore. Og alt formidlet på rolig og uanfektet måte. Tøft, ikke sant? :) Det er imponerende hvordan denne filmen inkorporerer alle disse elementene som om det er den naturligste ting i verden.
Vi møter Arthur som surfer på nettet etter hissig snuff-opptak og som kommer i kontakt med en av dem som lager faenskapet. Arthur gjør en avtale med mannen, en avtale som kommer til å inngå i en mer langsiktig plan. Etterhvert som historien rulles opp, entrer vi inn i et stadig større mørke av demoniske proporsjoner...
Our Evil har en ganske klinisk digital look, som kan gi et lite preg av å være hjemmemekka, men som samtidig er såpass fascinerende utført, nesten på grensen til art-horror. De mer teknisk krevende scenene er faktisk svært godt utført, med tanke på at dette må ha vært ganske lavbudsjett, og effektene ser imponerende ut. Og når bildet er såpass skarpt, skal det litt til å få slike effekter til å virke troverdige og skumle. Men det gjør de så absolutt, til gangs.
Det er et forholdsvis lite persongalleri i filmen, dialogene er lange og som krever tålmodighet fra seeren. Men den dvelende stilen kler filmen godt, og uttrykker en slags inderlighet i scenene, og tilfører et solid alvor. Nesten som i et tenkt teaterstykke signert Haneke eller Bergman, for å komme med en søkt referanse. Skuespillet kan virke litt pussig og kunstig til tider, men som likevel passer veldig bra inn i helhetsuttrykket på filmen. For eksempel så har hovedpersonen Arthur en meget sterk tilstedeværelse og utstråling, men på en nedtonet, underspilt og subtil måte.
Den atmosfæriske uhyggen er gjennomgående, de svært så brutale sekvensene minner om noe fra Martyrs, og gore- og monsterscenene, funker som ei kule. Veldig gøy å se slike spreke horror-elementer i et ellers så relativt nedpå og sorgtungt drama.
Our Evil er en smal film, som nok ikke passer for alle, men hvis man er åpen for noe nytt og spennende så bør man virkelig gi denne en sjanse. Det er ambisiøst og originalt både innholdsmessig og formmessig. En film som man går å tenker på etter at den er ferdigspilt, med en viss fare for å frata deg nattesøvnen :)
8 bloddråper
Det er nær umulig å ikke dra The Shining inn i samtalen, siden Doctor Sleep nå engang er dens oppfølger. Men vi skal gjøre samtalen kort. For filmene er såpass forskjellige at de egentlig ikke kler å sammenlignes. The Shining er mørkere, tyngre og mer mystisk. Doctor Sleep er snillere, glattere og mer transparent. En vellaget PG-versjon av The Shining. Doctor Sleep føles veldig 2019. Uttrykket og stemningen kan sammenlignes med hit'er som Stranger Things og It. Er Doctor Sleep en bra film? Ja, det er den. Er den i nærheten av The Shining? Nei, det er den ikke. Men hvilke filmer er nå engang det?
Vi møter Danny som voksen, en alkoholisert og nedbrutt mann som sliter med sin traumatiserte fortid og som fortsatt har sin “syner” (altså The Shining). Parallelt følger vi en luguber kult-gjeng, kalt True Knot, som har som mål å fange og drepe unger som besitter disse synske evnene, for selv å oppnå evig liv. Når de etterhvert peker seg ut ei jente “kobles” Danny på, og en kamp mellom det gode og onde er i ferd med å utspille seg.
Regissør Mike Flanagan kan sitt fag, det er det liten tvil om. Han serverer den ene velkomponerte scenen etter den andre, og bretter ut en nokså ambisiøs historie om vampyrliknende skapninger og barn med overnaturlige evner. Filmen er basert på boka Dr. Sleep som Stephen King skrev i 1998, etter en ide han fikk på en boksignering, da han fikk spørsmålet om hvordan det hadde gått med Danny etter The Shining. Med Dr. Sleep tok han sikte på å knytte historiene sammen og samtidig gi oss svar på Shining-universet, noe Kubrick sin klassiker holdt relativt åpent.
Men trengte vi egentlig en forklaring? Hva blir igjen av mystikken og det fascinerende uforståelige? Og er ikke det ofte problemet med flere av disse Stephen King-historiene, at forklaringene ikke alltid står i stil med premisset og oppbyggingen?
Det som gjør dette Stephen King-prosjektet såpass spesielt, er selvsagt at så mange av oss har et vel så sterkt forhold til Stanley Kubrick sin tolkning av historien. Og det er temmelig kjent at King var lite fornøyd med Kubrick sin versjon, som jo tok seg kunstneriske friheter med The Shining. King ble derfor med på å produsere en miniserie 1997 som skulle være mer tro mot boka, en filmatisering som nok har gått i glemmeboka for de fleste av oss. Mike Flanagan har dog uttalt at han ønsket å lage en oppfølger som tok vare på begges hensyn; dvs. både Kubrick sin klassiker, men også samtidig være tro mot bokas innhold.
Filmens behov for å forklare føles noen ganger litt krampaktig og i overkant konstruert. Filmen lider også av noen logiske brister, et par i overkant grådige snarveier, og flere sidehistorier- og karakterer som egentlig ikke tjener filmen, men sakker den og gjør at vi mister fokus. Filmen hadde tjent på å vært 20 minutter kortere. Vi er heller ikke utebetingede fans av hvordan Kubricks mesterverk ble dratt inn mot slutten, som en klønete walk down memory lane. "La oss få inn nye skuespillere til å spille de ikoniske rollene til Jack Nicholson og Shelley Duvall", foreslå noen. "Kjempeide", svarte noen andre. "Unødvendig og nesten dømt til å feile", sa dessverre tydeligvis ingen. I hvert fall ble de ikke hørt.
Ewan McGregor gjør en kjempeinnsats i rollen som den voksne Danny. Vi likte også godt Rebecca Ferguson i rollen som Rose The Hat. Greit, så er hun kanskje ikke så skummel, men karakteren er både karismatisk og fascinerende. Synd at ikke resten av "gjengen" hennes besitter de samme kvalitetene.
En oppfølger som Blodklubben med mange selvsagt gledet seg til, men som når resultatet foreligger, dessverre føles noe unødvendig. Solid og imponerende produksjon, absolutt. Men som store tilhengere av Kubrick sin gåtefulle og stemningsfulle klassiker ble vi nokså skuffet, og vi hadde egentlige ikke trengt denne konstruerte affæren som Doctor Sleep på mange måter representerer.
Det mest positive er muligens at man får lyst til å sette på klassikeren fra 1980 igjen:)
6 bloddråper
Head Count er en vellaget supernatural horror, som er mer enn den ved første øyekast gir inntrykk av. Dette er debut-filmen til regissør Ele Callahan, og en meget god debut som sådan.
Evan skal besøke sin bror, Peyton, som bor i en campingvogn i Joshua Tree-ørkenen. På en fottur møter de en gjeng ungdommer. Evan blir betatt av en kvinne i gjengen, Zoe, og avbryter dermed planene han hadde med sin bror, og velger istedet å fortsette festen med sine nye venner. Som for øvrig har leid et hus ute i ødemarka. Og her fortsetter festen, inntil gjengen vekker til live en nokså hisig urban legend.
Filmen har masse energi og et herlig driv, og er full av artige karakterer. Dialogene sitter fint, det oppleves løst og naturlig. Vi får trillebårer fulle av banning, drikking og røyking. Så med tanke på sjangerens «overlevelsesregler» så er dette en gjeng som nærmest trygler om å bli tatt knekken på.
Filmen er betraktelig smartere enn mange av sine sjanger-kollegaer. Og den har flere originale tilsnitt. Greit, det er ikke første film som tar utgangspunkt i en urban legend, men måten det hele settes sammen på føles friskt og annerledes. Og filmen har et par kule triks. Vi likte særlig elementet om at folk flytter på seg, at det er andre som tar deres form. Det funker som bare det. Og vi får også en scene som dro tankene til Midsommar (2019). Filmen fokuserer mer på spenning og uro, enn grafisk vold. Dette kunne fort blitt en slasher-film, men det er det (heldigvis) ikke. Vi liker at den er noe mer introvert. Det er for øvrig sjeldent feil å spille inn film i ørkenen. Få områder kler sjangeren bedre; det er stille, øde og hardt. Og Joshua Tree er for øvrig et fantastisk sted.
Utfordringen i en slik film, hvor overnaturlige elementer introduseres, er å få til en fin landing. Premisset funker. Det er spennende og fascinerende. Vi var engasjerte hele veien, og nokså nysgjerrige på hvordan regissør Callahan skulle løse det hele. Vi har egentlig ikke så lyst til å si så mye om slutten, ettersom hva enn vi sier vil kunne være en form for spoiler. Men vi kan trygt si at dette er en film anbefaler dere å sjekke ut.
Smart, annerledes og underholdende. Godt jobba, Callahan!
7 bloddråper
En irsk-britisk supernatural horror regissert av Brian O'Malley (The Lodgers), for øvrig hans spillefilmdebut. Og irene leverer igjen, for dette er underholdende saker! En intens, brutal og mørk liten film som føles både gammel og ny.
Rachel har sin første vakt på politistasjonen i en liten skotsk by. Tidlig på vakten bringer hun inn en ung mann som Rachel bevitner tilsynelatende kjøre ned en eldre mann. Den eldre mannen forsvinner imidlertid mystisk fra åstedet, men returnerer til politistasjonen senere på kvelden. Og her begynner moroa.
Filmen setter tonen nokså umiddelbart. Vakker og mørk kinematografi akkompagnert av et tøft og hissig lydbilde gir oss en pekepinn på hvor dette bærer hen. Og den ubehagelige stemningen slipper aldri taket. Filmen tar sjelden, om noen, hvilepauser, men maler og maler, til den når et voldsomt klimaks. For filmen tør kline til. Den serverer flere svært tøffe scener, fulle av blod og sadistisk brutalitet.
Så godt som hele handlingen foregår i politistasjonen. Et slags kammerdrama som sikkert også kunne vært et tøft skuespill. Det er intenst, klaustrofobisk og ikke minst velspilt. Skuespillerne overbeviser. Liam Cunningham (Game of Thrones) har voldsom tilstedeværelse i rollen som den eldre mannen, og Douglas Russell går all-in i rollen som politisjef. Nesten karikert, men du verden så underholdende.
Dette er Storm of the Century møter Last Shift. En film om synd og straff. Om anger og tilgivelse. For alle skjuler hemmeligheter, og det kan komme en dag hvor en må stå til rette for det en har gjort.
7 bloddråper
Siren har latt seg inspirere av det desidert tøffeste segmentet i V/H/S (2012), nemlig Amateur Night, hvor en drita vennegjeng tar med seg noen fremmede jenter hjem til sitt hotellrom, men hvor en av jentene har noe lumske planer. Og selv om Siren ikke helt klarer å gjenskape magien fra Amateur Night (jepp, så bra er den), så er den uansett fullpakket med adrenalinfylt og skrekkfylt moro.
Som i Amateur Night skal en vennegjeng ut å feste, denne gang er det snakk om et utdrikningslag. Og de endre opp på en slags undergrunn-strippebule med tung fetishprofil. Her burde varsellampene gått lenge før de satt seg ved scenekanten. Uanset, de møter en ung stripper i fangenskap som de hjelper å flykte. Men det var kanskje ikke så lurt?
Filmen slår an tonen umiddelbart, og den holder et fint driv og tempo hele veien gjennom. Det blir aldri kjedelig. Og den er faktisk til tider nokså morsom. Scenen med guttegjengen på den første strippebula fikk oss begge til å flire. Den noe suspekte undergrunns-klubben de ender opp på setter artige rammer for det som skal skje. Se for deg From Dusk Till Dawn møter Blue Velvet. Kult at Hannah Fierman returnerer til rollen som Lily. Hun har et fascinerende utseendet, rett og slett perfekt castet. Og spesialeffektene er svært gode til en lavbudsjettsfilm å være. Her kunne mye gått galt, men det funker overraskende bra. Siren er også en tragisk kjærlighetshistorie, hvor kjærligheten brutalt krever, og får, sine ofre.
Greit, så er ikke alle hendelser og handlingsforløp like troverdige eller godt nok spilt opp, men skitt au. Siren klarer uansett å underholde og leverer fin dose skrekk, perfekt i kombinasjon med en stor pose potetgull og to halvlitere. Effektiv og upretensiøs moro.
6 bloddråper
Dead End er en fransk-amerikansk lavbudsjettshorror. Dette er en liten produksjon, og moroa kostet også bare en snau million dollar å lage. Her er få fancy kulisser, nesten ingen spesialeffekter og svært begrenset persongalleri. Men det betyr ikke at filmen er dårlig. For filmen har det som er viktigst; en god historie.
En dysfunksjonell familie er på vei for å feire julaften hos barnas besteforeldre. For ikke å skulle sovne bestemmer faren i familien (spilt av Ray Wise) seg å kjøre av den monotone motorveien og heller ta en snarvei gjennom et skogholt. Noe de aldri har gjort de 20 årene de har reist denne veien. Og dette er et valg de alle snart vil angre på.
Filmen begynner nokså rett på sak, du skjønner fort hvor dette bærer hen. Og vi fryktet at dette ville bli noe kjedelig og repetitivt. Men nei, filmen klarer å holde deg engasjert hele veien ut. Dog varer filmen kun snaue 80 minutter. Premisset er enkelt og effektivt. Det er morsomt å være fanget på en mørk landevei, med tilsynelatende ingen vei ut. Og karakterene i filmen er både artige, frustrerende og irriterende. Slik en familie ofte kan være. Alle gjør en god innsats, men vi likte særlig godt moren, spilt av Lin Shaye. Hun har en festlig mimikk og lirer av seg flere morsomme replikker. Dog mot sin egen vilje:)
Dead End har litt tv-film og 90-talls vibber. Musikken, kinematografien og flere av replikkene. Men det finner vi mest sjarmerende. Selv om filmen hadde fortjent et bedre lydspor. Den er unektelig mer nifs enn skummel, og kunne sikkert pøst på med flere jump scares, eventuelt gjort de få den har hissigere. Men filmen virker mer opptatt av å fortelle en historie. Hvilket vi liker. Dette er som en spøkelseshistorie man forteller rundt leirbålet. Eller en episode av The Twiligth Zone eller Tales From the Crypt. Den er mystisk, spennende og uforutsigbar. Og den har en slutt som faktisk funker, og som gjør at filmen blir sittende litt i. Greit, vi ignorerer noen logiske brister, og fokuserer heller på at dette er jevnt over er en gjennomtenkt og effektiv film. En film som viser at du ikke trenger masse penger og staffasje for å lage noe bra. Det viktigste er et godt manus:)
7 bloddråper
Honeymoon er en vellaget og velskrevet liten horrorfilm, om et ungt of forelsket par som skal på bryllupsferie på en forholdsvis isolert hytte i skauen. Og selv om filmen ikke tilfører så mye nytt til sjangeren, så er den såpass god på det den gjør, at dette er en film vi anbefaler.
Dette er for øvrig debutfilmen til regissør og manusforfatter Leigh Janiak, og hun har unektelig talent. Vi har merket oss at kvinnelige regissører ofte har en mer dedikert og interessant skildringen av filmens karakterer og deres relasjoner, se feks Babadook, Relic, Raw, Tigers Are Not Afraid, m.m, og Janiak’s Honeymoon er inget unntak.
Filmens store styrke er et godt manus. Manuset inneholder gode karakterer og gode dialoger. Det er uanstrengt intimt. Smart og nervepirrende. Godt hjulpet av to svært dyktige skuespillere med svært god kjemi seg imellom. For Rose Leslie og Harry Treadaway skal ha mye av æren for at filmen er såpass engasjerende.
Filmen får maksimalt ut av et begrenset budsjett. Det hele spikkes ned til det essensielle, la det være spesialeffekter eller kulisser. Janiak kan sin horror, og maner frem flere spennende og smånifse scener. Filmen har en fin oppbygging, hvor det hele tiden skrus litt til. Små hint om at noe ikke stemmer. Små øyeblikk som øker paranoiaen. Hva er det som skjer? Hvem er det som er der ute? Hva er det de vil? Jepp, dette er brullypsferien fra helvete. Hvor ro og hvile erstattes med mistenksomhet og mistro, og nytelse med frykt. Den du nettopp har valgt å tilbringe resten av ditt liv med er kanskje ikke den du tror?
Det vil nok være delte meninger om slutten, men uavhengig av hva man skulle mene om om hvordan Janiak har valgt å løse dette mysteriet, så er reisen dit svært fornøyelig.
7 bloddråper
En vellaget liten film om spøkelser, paranoia og mørke hemmeligheter. Dette er The Sixth Sense møter Mystic River. Dog er Stir of Echoes noe enklere og hakket mer forutsigbar enn de to nevnte.
Vi følger et ungt par og deres sønn, som bor i et arbeidstrøk i Chicago. Sønnen virker å en usynlig venn, og etter at faren i huset (Kevin Bacon) lar seg hypnotisere på en fest, så oppdager han hvem det er sønnen faktisk snakker med.
Filmen får god drahjelp av et godt skuespillerensemble. Vi må særlig trekke frem Kevin Bacon. Det er sjelden feil å caste denne karen, han leverer så godt som alltid. Den kom nok i skyggen av andre publikumsvinnere med lignende tematikk, særlig nevnte The Sixth Sense, men filmen er vel verdt en titt. Regien har David Koepp, som står bak en rekke middelmådige filmer. Dette er unektelig hans beste så langt, mener nå vi. Koepp styrer skuta fint og makter å lage en engasjerende, spennende og stemningsfull film. Arbeiderklasse-nabolaget med dets fastlåste innbyggere setter en kledelig ramme rundt handlingen. Filmen er nedpå og går ikke i fellen ved å overdramatisere og gjøre for stort nummer ut av hendelser. Bacon's reise inn i psykisk ustabilitet skildres særlig godt.
Greit, så er den aldri fryktelig skummel, og du sitter med en følelse av at den kanskje inkorporerer noen elementer som kanskje ikke er nødvendig. Men den lykkes jevnt over godt, og er nokså solid film hvor det overnaturlige og det hverdagslige fint blandes sammen.
6 bloddråper
The Deeper You Dig er en en film om skyldfølelse, tomhet, sorg og savn.
Og dette er en skikkelig familiefilm. Ikke at den er egnet for hele familien, men den er skrevet og regissert av ekteparet John Adams og Toby Poser, som også bekler to av hovedrollene. Ikke nok med det, men deres datter bekler den siste hovedrollen. Morsomt at hele familien er involvert:)
Vi følger en mor og datter som bor isolert til på bygda, og hvor de opplever en tragisk ulykke. Moren har noe mystiske evner som gjør at linjene mellom liv og død hviskes noe ut, og snart skal også gjerningsmannen bak "ulykken" oppleve at ikke alt som er borte forblir det.
Vi gir pluss i boka for at filmen har særtrekk. Det er mye her som fremstår friskt og annerledes, la det være det narrative eller det visuelle. Og hva gjelder sistnevnte så er den meget visuelt sterk. Særlig med tanke på filmens lave budsjett. The Deeper You Dig er en ambisiøs film. Kanskje i overkant ambisiøs, da det er noe uforløst med historien og ikke alle gode ideer landes med like stor bravur. Den fremstår også til tider noe kald og distansert. Men samtidig håndterer regissør ekteparet tematikken på en god måte. Det er fascinerende og passe uforutsigbart. Må dog erkjenne at vi opplevde det noe forvirrende hvorfor skurken i filmen handler som han gjør, etter at han oppdager at jenta faktisk overlevde. Men skitt ut, karen fikk vel panikk.
Filmen har tøffe spesialeffekter, møysommelig og smakfullt spredd og servert. Vi likte at hele filmen befinner seg i en liten verden, både geografisk og med svært få karakterer, i realiteten kun tre. Det blir både spennende og klaustrofobisk. Premisset i filmen funker, og selv om dette er en såkalt slow burner, så blir den aldri kjedelig.
6 bloddråper
Ouija: Origin of Evil er en prequel til Ouija (2014), og la det være sagt med en gang; dette er en mye bedre film enn sin forløper. Ouija: Origin of Evil lykkes overraskende bra, med tanke på sin nokså enkle og kjente oppskrift.
Vi befinner oss i LA på slutten av 60-tallet, hvor en alenemor med to unge døtre forsøker å livnære seg ved å være et medium for de som vil kontakte døde mennesker. Den lille familien sliter økonomisk, og bestemmer seg for å utvide sitt repertoar med et ouijabrett. Men det skulle de selvfølgelig ikke ha gjort.
Litt festlig hvor kort tid det tar fra de kjøper ouijabrettet til de får kontakt med de døde. Og vi snakker ikke små og subtile hint om at det er noen der ute som vil ha kontakt. Niks, de kommuniserer både høylytt og tydelig fra første øyeblikk. Forsåvidt helt greit, skaper jo en digg fremdrift i filmen. Og filmen har et fint tempo hele veien gjennom. Regi har Mike Flanagen, som gang på gang viser at han kan sjangeren (Doctor Sleep, The Haunting of Hill House, Absentia, Oculus, og mange flere). Og Flanagen gjør sitt til at denne filmen er hakket over mange av sine sjangerkollegaer. Vi får tid til å bli kjent med den lille familien og deres historie. Og fra vi innser at noe skummelt og slemt har inntatt familiens hus, så slipper ikke Flanagan foten av gasspedalen, men kjører på hele veien ut. Filmen kunne for øvrig like gjerne vært plassert i haunted house-subsjangeren. Og dette kan Flanagan; smart foto og guffen atmosfære resulterer i en rekke smånifse scener og solid dose med jump scares. Og ikke minst er det alltid skummelt med små barn:)
7 bloddråper
Filmen er skrevet og regissert av Amola Garai, og dette er for øvrig hennes debutfilm. Og hun viser her at hun besitter både visuell og narrativ teft. For dette er fascinerende, engasjerende og mystisk slow burner.
Den tidligere soldaten Tomaz bor på gaten i London. Etter at bygget han og andre hjemløse brenner ned, får han tilbud, av en vennlig nonne, om å bo et gammelt hus sammen med en ung dame, Magda, og hennes mor, mot at han hjelper til i det falleferdige bygget. Og Tomas takker ja.
Filmen har en intens og ubehagelig atmosfære. Det serveres massevis av små gufne øyeblikk og mørke bilder, dog uten at det blir skikkelig skummelt. Filmen har nerve og et skikkelig klimaks. Her klines det til, og så for folk selv bestemme om de syns det funker eller ei. Vi er tilbøyelig til å si at Garai lykkes med å dra det hele i land.
Filmen etterlater unektelig rom for tolkning. Det er egentlig ikke så fryktelig enkelt å skulle si hva denne filmen egentlig handler om. Men vi opplevde at filmen tok for seg sorg, anger, og ikke minst kvinnerollen; hvordan kvinnen gjennom tidene (og dessverre i altfor stor grad fortsatt) har blitt plassert i en underdanig relasjon overfor mannen. Som mannens tjener og undersått. Filmen handler således også om hevn. Av den noe mer utspekulerte, sadistiske og symbolske sorten.
Regissør Garai bør sende en stor takk til Carla Juri og Alec Secareanu som bekler hovedrollene. Særlig Secareanu gjør en fantastisk innsats som Tomas, og tilfører karakteren tyngde, mørke og lidelse.
Dette er en ambisiøs film som blir sittende i en godt stund etter siste rulletekst har forlatt skjermen.
7 bloddråper
En ambisiøs og interessant skrekkfilm som favner det meste hva angår historiefortelling, idéer, miljøer, scener og effekter. En film som føles som flere filmer i én, noe spilletiden også indikerer, nesten to og en halv time lang! Ekstremt langt til horror å være, så her gjelder det å ha god tid.
VI følger en eks-purk som i sin søken etter en forsvunnet kvinne, oppdager at det mysteriet han står overfor, bare strammer seg rundt ham etterhvert som han dykker dypere inn i det.
Besettelsen vil ingen ende ta! Høres kjent ut? Tja, Empty Man byr på en litt annen vri på den klassiske “purk-nekter-å-gi-seg-før-oppdraget-er-løst”.
Apropos den lange spilletiden, så går det overraskende fort. For filmen har ganske mye den ønsker å formidle, for å si det slik. Det er underholdende og engasjerende saker, og man sitter og grunner voldsomt på hva denne lange oppbyggingen skal lede til.
Vel, mot slutten må vi innrømme at det var vanskelig å holde tråden, mange lag og nivåer som skulle nøstes sammen, og det var ikke så enkelt å få med seg konklusjonen. Noe frustrerende da filmen åpenbart hadde et ønske om alle biter skulle falle på plass for seeren, og gi oss et skikkelig “a-ha”-øyblikk! Vel, vi ble kanskje mer undrende enn opplyste i den sammenheng. Men vi antar at det figurerer en del teorier og forklaringer der ute :) Uavhengig av den noe kaotiske siste-del; det er mye som funker og som gjør filmen severdig.
Den inneholder plenty av spennende og skumle scener, flere kreativt og godt utførte, samt at den besitter en konstant nerve som engasjerer. Rett og slett en interessant og lovende debut fra David Prior. For selv om det ikke dras helt i land her, er det likevel prisverdig å tørre å lage en horrorfilm med såpass høyt ambisjonsnivå.
Så, med andre ord; The Empty Man er langt fra “empty”! Det er helt sikkert.
7 bloddråper
The Fog er en stemningsfull, upretensiøs og underholdende grøsser om en mystisk tåke som brer seg innover et lite og døsig kystsamfunn. Og i tåken skjuler det seg en hevngjerrig ondskap. For byen bærer noen mørke hemmeligheter som snart skal frem i lyset. Eller tåken, om du vil.
Bak alt det nifse ligger en nokså ambisiøs og intrikat forhistorie, og som serveres på en befriende enkel og beleilig måte. Greit, så blir det kanskje aldri skikkelig skummelt, men filmen skrur nokså tidlig til og beholder nerven hele veien gjennom. Det er spennende, og litt koselig, å være på besøk i lille Antonio Bay. En by full av artige karakterer, og med en nokså løsslupen Jamie Lee Curtis i en av rollene:) I likheten med karakterene lukter det også tidlig 80-tallet av spesialeffektene, men dette gir filmen en nostalgisk sjarm.
Filmen fikk endel tyn da den ble sluppet, men den har med tiden fått et bedre rykte og anses i dag som en liten klassiker innen sjangeren. Den fikk en remake i 2005, men den er dessverre ikke like god. Sjekk heller originalen!
6 bloddråper
The Djinn er en amerikansk supernatural horrorfilm som viser at man kan få mye ut av lite, så lenge håndverket er godt nok. En svært minimalistisk film, hvor alt finner sted en sen kveld inne i en leilighet, der en stum gutt vekker til live en ond (selvfølgelig) demon som kan oppfylle guttens største ønske; å kunne snakke.
Her legges mye på skuldrene til Ezra Dewey som spiller den lille gutten. Og han gjør en svært god jobb. Når det er sagt så krever det mye av Dewey å skulle formidle alt gjennom ansiktsuttrykk, og det risikerer å bli noe monotont. Men vi bryr oss om gutten og engasjerer oss i hans kamp mot de mørke kreftene.
Filmens styrke er det visuelle, med et svært gjennomført kameraarbeid som får maksimalt ut av den lille leiligheten, og som evner å skape flere spennende og intense scener. Spesialeffektene er heller ikke så verst. En liten, men effektiv, film og et nytt bevis på at du trenger ikke slå på stortromma for å lage noe nifst. Godt jobba av David Charbonier og Justin Powell som har både manus og regi på filmen.
6 bloddråper
Ghosts of War er en blanding av krigs- og spøkelsesfilm. En nokså ambisiøs film om krigens grusomheter, og de involvertes skyld og anger. Og som sagt; spøkelser.
Vi følger en gruppe amerikanske soldater i Frankrike som skal utføre et tokt under annen verdenskrig. De skal "passe på" et gammelt herskapshus på landsbygda slik at det ikke faller i tyske hender. Men dette huset skal vise seg å ha noen skumle hemmeligheter.
En av filmens styrker er dens gode karakterer. Solide skuespillere portretterer interessante karakterer med tilstrekkelig dose personlighet. Og filmen er nydelig skutt. Rett og slett en meget vellaget film. Dog et lite minus for etpar slappe spesialeffekter. Den delen av filmen som omhandler krig er helt klart best. det er spennende og brutalt. Spøkelsesbiten er så som så.
I denne filmen skal de fleste triksene i horrorboka dras frem. Tipper de har hatt en ganske så festlig brainstorming for å finne ut hva slags nifse scener som kunne legges inn i filmen. Filmen blir imidlertid i overkant ambisiøs og klarer ikke helt å nøste opp alle sine tråder. Det blir litt rotete og i overkant mange lag. Litt kjedelig å gi den for mye kritikk for akkurat det, da vi liker filmen som forsøker. Vi ser hvor den vil, den klarer bare ikke å lande helt.
Manus og regi er det Eric Bress (The Final Destination, The Butterfly Effect) som står for, og det gir jo kanskje noen der ute et lite hint om hva slags film dette er:)
6 bloddråper
Sator er en imponerende liten film, skapet nesten på egenhånd av Jordan Graham. Graham brukte over 7 år på filmen, og nesten 6 år på etterarbeidet, ettersom han finansierte filmen selv og gjorde nær alt på egenhånd (regi, manus, klipp, musikk, etc). Han bygde selv hytta hvor handlingen finner sted, og brukte til og med sin egen bestemor i en av hovedrollene. Alle de andre skuespillerne er for øvrig hentet fra Grahams forrige prosjekt i 2012, og det er alt de har gjort siden.
Vi følger Adam, som bor isolert i skogen hvor han jakter etter rådyr. I nærheten oppholder resten av hans nære familie seg, og ikke minst en mystisk og overnaturlig skapning kalt Sator.
Og resultatet er virkelig ikke dårlig. Filmen er til tider seig som sirup, med få dialoger, og hvor det lille som sies er både kryptisk og smått forvirrende. Men det betyr ikke at Sator ikke er fascinerende og spennende. Filmen fokuserer mer på det du ikke kan se. På det som beveger seg i det såvidt synlige landskapet mellom lys og mørke. Og Graham får maksimalt ut av mørket og skyggene, og han gir den mystiske skikkelsen Sator akkurat nok skjermtid. Filmen er blitt sammenliknet med The Blair Wotch Project og The Witch. Og vi kan forstå hvorfor. Den bruker flere håndholdte opptak i svart hvitt, hvilket tilfører et dokumentarisk preg, den lefler med det okkulte og overnaturlige, og den nær syder over av en trykkende og tyngende stemning. Som et livaktig mareritt. Vi skal ikke redegjøre så mye om handlingen, eller forsøke å tolke alt som skjer. Men vi opplevde filmen å handle om mentale lidelser. Vi får i hvert fall en rekke hint om at dette er noe som har tæret på denne familien i lang tid.
En film som nær definerer dedikasjon og besluttsomhet, og vi er glade for å si at resultat av alt arbeidet er blitt en meget severdig film.
7 bloddråper
No One Gets Out Alive er vellaget og spennende, med en engasjerende historie og en antagonist du virkelig bryr deg om.
Immigranten Ambar har kommet seg til et kjølig og hjerterått Cleveland i jakten på den amerikanske drømmen. Med lite penger på seg, finner hun etterhvert husrom i et gammelt og slitent pensjonat. Et sted man sjekker inn og som hun vil oppdage at det er vanskelig å sjekke ut fra...
Ambars bakgrunn og situasjon gjør filmen mer relevant enn de fleste av sine sjangerfrender. Og filmen er sterkest der den klarer å skildre Ambar sin slitsomme og fortvilte tilværelse, og de mørke og mystiske krefter som ønsker å utnytte Ambars sårbahet. De onde kreftene i filmen kan således fint symbolisere noe mer virkelig og ekte som bor i altfor mange av oss mennesker.
Filmen er en påminnelse om hvor tilfeldig alt er, hvor priviligert de fleste av oss er. Uten at vi nok virkelig setter pris på det, men istedet føler oss berettiget til alt og gjerne enda mer.
Skuespillet er mer enn godkjent, men særlig Cristina Rodlo overbeviser i rollen som Ambar. Hun formidler en rolle vi virkelig bryr oss om, og hennes situasjon og skjebne er vond å bevitne.
Filmen mister noe av sin nerve og mystikk halvveis ut, da de overnaturlige og drømmeaktige elementene begynner å ta litt mye plass. Det er alltid vrient å finne den rette balansen i slike filmer, og vi opplevde at regissør Santiago Menghini dessverre ble et snev for ivrig i å vektlegge, og vise frem, de overnaturlige kreftene. Konsekvensen kan bli at seeren får følelsen av at alt potensielt kan skje i slike scener, og da går det noe utover spenningen i handlingen, synes vi. Og filmen etterlater noen løse tråder og ubesvarte spørsmål.
Vel, vi skal ikke bli for kritiske.
For dette er en solid produksjon, du merker fort at det er dyktige folk som står bak filmen. Alt ser meget bra ut, enten det er smart og effektiv bruk av lys og skygger, la det være i huset, mørke bakgater eller tomme t-banevogner, med gufne vesener som lurker i bakgrunnen, hele tiden sett fra karakterens Ambars perspektiv. Vi blir introdusert for noen ganske hissige og interessante karakterer også. Dessuten er filmen tidvis nokså slem og tør å kline til, som gjør at denne filmen inneholder det meste i horrorsammenheng. De leker ikke horror, skaperne her, for å si det sånn! :) Så filmen oppleves nokså helstøpt, selv om det innimellom ble i overkant overnaturlig.
7 bloddråper
Body Cam er en overraskende underholdende film, som makter å være like aktuell som den er spennende.
Mary J. Blige spiller politikvinnen Renee, som på et kveldsskift i L.A oppdager at hennes kollega har blitt brutalt drept på uforklarlig vis. Hun kommer over kollegaens politikamera og får se grufulle og mystiske bilder om hendelsen. Vi følger Renee's jakt på dette uforklarlige som har skjedd, etterhvert som angrepene øker i antall. En jakt som får uante konsekvenser.
En nokså vellykket film, som kombinerer horror med et politisk bakteppe om politivold og hvor potensielt farlig det er å være sort i USA. Sentralt i filmen står den amerikanske befolkningens synkende tillit til lovens håndhevere. Og det er spennende å være med i bilen til Renee og partneren hennes på deres tokt gjennom et bemerkelsesverdig mørkt og regntungt L.A. Mange klassiske horrortriks som benyttes, slik som mørke ganger og korridorer, lommelykt-lys, og skygger som lurer seg i bakgrunnen for så å sprette frem. Men det er kløktig gjort, godt hjulpet av bra foto fra Pedro Luque, fotografen fra suksessene Don't Breathe og Don't Breathe 2. Må nevne at flere av scenene er overraskende brutale. Filmen tør være grafisk og skyr ikke unna litt blod og makabre lemlestelser. Dette sammen med de nifse overnaturlige elementene gir det en trygg horror-forankring.
Greit, så har filmen en noe statisk tone. Dette forsterkes av at rolletolkningen til Mary J. Blige er i overkant flat og viser vel ikke noe voldsomt register. Skuespillet generelt er dessverre merkbart varierende. Filmen kan til tider oppleves som en godt produsert tv-film. På godt og vondt. Dette er altså ingen innertier av en film, noe mottagelsen også antyder. Men filmen har nok intensitet og driv til at vi lot oss engasjere hele veien ut. Et godt tegn er at vi faktisk aldri kjedet oss.
Historien er relativt godt satt sammen, og vi berømmer alle filmer som forsøker å ha en komplett historie med begynnelse, slutt og noen tvister på lur. Og som dessuten har en aktuell sub-tekst å melde. Så er det kanskje ikke alle deler som sitter like bra, men pytt; det funker greit nok.
Alt i alt en Ok horrorfilm, som vi mener vil underholde en regntung kveld!
6 bloddråper
Malignant er kanskje ikke James Wan sin beste film, men dette er en hemningsløs og voldelige kraftpakke som nok mange vil finne svært så underholdende.
Vi trenger ikke å si så mye historien, for her er det mye som skjer, og vi vil jo ikke komme med spoilere. Men vi følger Madison som, etter å ha kommet ut av et voldelig forhold opplever, fryktelige syner om grusomme drap. Syner som ser ut til å gjenspeile en samtidig politietterforskning av like hissige drap. Finnes det en sammenheng? Er Madisons syner virkelige?
Historien er like absurd som den er festlig, med et bonkers premiss og noen like bonkers tvister. Joda, den har en rekke logiske brister, karakterer uten nevneverdig dybde og dialoger som i beste fall kan omtales som keikete. Men dette er virkelig ikke filmen å skulle speide etter slikt pirk. Det beste er å sette frem en skål med popcorn, et par kalde pils og bare la seg rive med i galskapen.
Malignant er på mange måter en oppsummering av Wan sin karriere så langt. Wan trekker frem en rekke triks av skuffen, og viser at han behersker flere stilarter. Her får du snikende og smånifs haunted house, festlig body horror og heseblesende action. Der hvor mange av dagens horrorfilmer spiller på det usagte og usette, og hvor stemning og atmosfære står i fokus, kjører Wan full guffe. Som et lekent og kompromissløst barn, med en voldsom og upretensiøs entusiasme.
Det er ikke mye spilletid som har gått før horror’en settes i gang. Her er nemlig ingen tid å miste, og trykket holdes opp i de nesten to timene som filmen varer. Ingen film for dem som liker sakte oppbygging, subtile hint, og psykologisk uhygge. Tankene går heller til retro 80- og 90-talls horror hva angår form og uttrykk, noe musikken også bærer preg av, for her er det om å gjøre å skru til i nesten hver scene.
En artig og heftig film, som kanskje ikke tar seg selv altfor seriøst. Hvertfall tilsynelatende, for selv om den tettpakkede historien er aldri så voldsom og dramatisk, så sitter man igjen med følelsen av dette er ment å være real, actiondrevet skrekkunderholdning.
7 bloddråper
The Feast er en original, fascinerende og svært vellaget film inspirert av walisisk mytologi.
En velholden familie med to voksne barn skal arrangere middag, og grunnet sykdom hos en av de ansatte får familien hjelp av Cadi, en ung servitør. Men denne middagen kommer ikke til å gå helt slik familien har planlagt.
Filmen har en noe treg start, så er dere advart. Men heldigvis besitter filmen nerve. Regissør Lee Haven jones mister aldri taket på seeren. For dette er, som påpekt ovenfor, meget solid håndverk. Alt ser upåklagelig ut. Tankene kunne til tider faktisk gå til Fiala og Franz sin fantastiske Ich Seh, Ich Seh (Goodnight, Mommy). Både hva gjelder omgivelsene, det vil si det fasjonable og moderne huset omringet av vakker og åpen natur, men også filmens kalde uttrykk og selvsikre tempo.
Filmen er full av pussige karakterer. Det er til tider både keikete og ubekvemt. Og etterhvert som selskapet begynner, serverer filmen noen groteske scener, uten et hint av det spekulative. For øvrig kult at alle snakker walisisk. Et mildt sagt interessant språk.
The Feast har selvtillit og særtrekk. En noe sær film om menneskets grådighet og alltid tilstedeværende appetitt for mer. Og vår manglende respekt og omsorg for natuen og våre omgivelser.
7 bloddråper
Regi av Edgar Wright, som tidligere har gitt oss komediene (eller Cornetto-trilogien) Shaun of the Dead, Hot Fuzz og The World’s End, en kar som er dyktig på snappy komedie og filmatisk håndverk.
Men får han til seriøs horror da? Joda, han lykkes godt må vi si!
En fascinerende tidsreise til 60-talls London. Vi følger Eloise (Thomasin McKenzie) en ung, lovende designerstudent, med en sterk fascinasjon for britisk 60-talls estetikk og nostalgi, som håpefullt ankommer London for å begynne sine studier.
Ikke særlig fornøyd med kollektivet hun flytter til, bestemmer hun å skaffe seg egen leilighet for litt fred og ro. Men om nettene skjer mystiske tidsreiser (!), til Londons swinging 60’s, hvor hun opplever tiden gjennom en annens kvinne øyne, Sandie (Anya Taylor-Joy) som forsøker å slå gjennom som sanger.
Vel, det tilsynelatende svingende og glamorøse 60-tallet, som noe forlokkende og eventyrlig, skal etterhvert vise seg fra en litt annen side…
Vi lot oss imponere av tidskoloritten, og den flotte produksjonen som har vært med på å gjenskape perioden. Innpakningen er gjennomført og stilisert, det føles uanstrengt og lekent, lekkert koreografert med lyd og bilde, nesten så man kunne tro at Martin Scorsese har hatt en finger med i spillet. Åpenbart mye omtanke og kjærlighet som ligger til grunn i gjenskapingen, og ikke ofte vi ser slik kvalitet og ambisjonsnivå i en horror-produksjon.
Dette er filmens store styrke, i tillegg til det enkle og effektive, dog svært så underholdende premisset om virkelighetsflukten som hovedpersonen opplever. Særlig skummelt blir det kanskje ikke, og horror-elementene som benyttes tilhører den «trygge» sorten, som verken vil støte eller skremme så mange. Hvertfall ikke de garva horrorentusiastene! Men det er forståelig med tanke på rammene her, og strengt tatt hadde det nok ikke passet inn i den elegante pakken, hvis horroraspektet hadde fått større plass.
En meget severdig film som er ambisiøs i sitt format og har et artig premiss; med andre ord en ganske så vellykket film! Og som gjør seg fortjent til 8 bloddråper mye taket være et særdeles godt filmatisk håndverk.
8 bloddråper
House at the End of Time scorer med sin kompliserte og ambisiøse historie, og at den nesten lykkes med å plassere alle bitene i sitt intrikate puslespill på plass.
En eldre dame returnerer til sitt hjem etter å ha sittet i fengsel i flere tiår for drapet på sin ektemann. Samtidig som ektemannen ble drept forsvant også deres unge sønn sporløst. Men hva skjedde egentlig for lenge iden?
Ikke så ofte vi se filmer fra Venezuela, og det er artig med nye omgivelser og en noe annen tilnærming til det narrative. Vi setter pris på filmens ambisjoner. Det er gøy med filmer som legger noen ekstra timer ned i manuset. Vi vil jo ikke avsløre noe, men vi kan vel kunne si at den retningen filmen velger å ta er minelagt med med feller og logiske brister. Således klarer den seg overraskende greit.
Filmen har imidlertid en noe treg fremdrift og man blir litt sliten av å tilbringe nær hele filmen i det slitte gamle huset. Det kan oppleves noe monotont til tider. Men etter hvert som filmen skrider frem så skal det vise seg at den skjuler et nokså engasjerende drama. Det er smånifst, men aldri skikkelig skummelt. Og filmen er mer interessant enn skikkelig spennende. Med andre ord en film for de lettskremte:)
6 bloddråper
Come Play er en vellaget, men trygg, spøkelseshistorie om faren ved å tilbringe for mye tid i den digitale verden. Alle foreldre der ute som ønsker å få barna til å bruke mindre tid foran iPhonen eller nettbrettet, har nå fått en uventet alliert i Larry.
Vi møter en familie på tre, hvis gutten, Oliver, er en non-verbal autistisk som benytter en smarttelefon for å kunne kommunisere. En dag kommer han over en app, som forteller et eventyr om monsteret «Larry» som er ensom og vil ha en venn. Et nokså skummelt eventyr, og som ikke akkurat blir bedre når det viser seg at denne Larry har evnen til å manifestere seg.
Filmen er basert på kortfilmen ved navn Larry, også den skrevet og regissert av Jacob Chase. Premisset passer nok kanskje best som en kortfilm, men vi syns Chase gjør en mer enn godkjent jobb i å fylle de snaue 90 minuttene filmen varer.
Filmen er også godt skrudd sammen. Den har et fint driv og flere catchy scener, hvor Chase og teamet får maksimalt ut av både Larry og omgivelsene. Vi likte særlig godt bruken av farens arbeidsplass, en parkeringsplass-bås, og som dannet et effektivt, atmosfærisk utgangspunkt for flere av de mer spennende scenene.
Filmen oppleves til tider som en blanding av andre filmer vi har sett. Hva gjelder det nifse monsteret Larry, gikk tankene til både The Slender Man og The Ring, og relasjonen mellom mor og barn har visse likhetstrekk med The Babadook. Men nå forventer vi heller ikke at Chase skal finne opp kruttet. Vi mener han lykkes med det viktigste; å levere en engasjerende og spennende historie med en smånifs protagonist, og hvor vi bryr oss om karakterene i historien. Dessuten med et aldri så lite budskap om digitale verktøy og deres potensielt destruktive kraft, muligens presentert gjennom en i overkant hissig og forenklet horror-metafor, men greit, det funker, og blander seg ellers fint inn i mix’en.
Så hvis man er på utkikk etter en sjarmerende og smånifs liten Spielberg-aktig horror-film, så leverer Come Play varene.
6 bloddråper
The Harbinger er en av de bedre skildringer vi har sett av covidpandemien. Det er rart å tenke på hvor kort tid det er siden samfunnet var så lukket og full av frykt og mistenksomhet. I dag føles det nesten som et vagt minne, noe The Harbinger ønsker å gjøre noe med.
En ung kvinne som bor alene i en leilighet opplever at drømmene begynner å bli virkelighet. En mystisk skikkelse dukker opp når hun sover, med en mørk agenda. Kvinnen ber en venninne desperat om hjelp, og sammen skal de forsøke å finne ut av hva som skjer og en vei ut av marerittet. Bokstavelig talt.
Nesten all handling finner sted i kvinnens leilighet. Omringet av naboer med masker og varebud som ringer på døren før de piler unna for å unngå kontakt. Det er tett, anspent og sårt. Filmen er en solid skildring av hvor ensomme mennesker kan bli, hvor destruktivt det er å være uten menneskekontakt. Og hvordan vi alene er sårbare, redde og påvirkelige. Et lett bytte for skikkelsen i The Harbinger. En karakter som er som skapt for covidpandemien. Skikkelsen kan på flere måter symbolisere selve covid-viruset, eller også effektene av isolasjon og frykt. Denne nifse skapningen, med samme utseende som pestlegene under svartedauen, hvis mål ikke vi skal avsløre.
Regi og manus, for ikke å si klipp og musikk, har Andy Mitton. Meget imponerende av herr Mitton. Mitton gjør smart i fokusere på stemning og uhygge, og det å koble den mørke historien til pandemien funker knallbra. Det er engasjerende og originalt. En god historie som kan tolkes forstås på mange måter. Og med knallbra skuespill. Etpar skikkelig gode jumpscares får du også.
Dette er Nightmare on Elm Street møter Babadook.
7 bloddråper
Ambisiøs og småsmart skrekk, som ikke virker å være nevneverdig tilhenger av konseptet "less is more".
Et søskenbarn opplever noen dramatiske tragedier som barn, og de bestemmer seg i voksen alder for å konfrontere disse minnene og forhåpentligvis finne ut av hva som faktisk skjedde i barndommen. Og sentralt i det hele befinner seg et mystisk speil med mystiske krefter.
Historien hopper mellom to tidslinjer; barna da de var små, og når de i voksen alder bestemmer seg for å konfrontere de mørke kreftene. Dette fungerer nokså bra. Det klippes smart og hektisk mellom de to tidslinjene, og vi opplevde historien som mer engasjerende og interessant på grunn av dette. Vi blir godt nok kjent med filmens karakterer til at vi bryr oss, hvilket gjøre både filmens handlinger og dens slutt mer spennende.
Som hintet til innledningsvis er ikke dette en film som holder tilbake. Her skal det overnaturlige få nokså fritt spillerom. På godt og vondt. Det positive er at vi får servert en rekke smånifse og spennende scener. Det negative er at det går litt inflasjon i det nifse og scenene får ikke alltid den tilstrekkelig oppbyggingen. Hva gjelder sistnevnte lykkes filmen her bedre i den delen som skildrer søsknene da de var små. Dette er den skumleste og mest nervepirrende delen. Det er mørkt, sårt og grotesk.
Regissør og manusforfatter Mike Flanagan hadde to år tidligere gitt oss den imponerende Absentia (2011), og har siden Oculus fortsatt å levere solide filmer (Gerald's Game, Hush og Doctor Sleep), men også flere like, om ikke mer, imponerende TV-serier (Midnight Mass, The Haunting of Bly Manor og The Haunting of Hill House). Dette er en kar som virker å like kompliserte og ambisiøse historier. Og i så tilfelle kan vi forstå at han tiltrekkes av TV-serie formatet, som jo er mer egnet til å brette ut større fortellinger.
Oculus er en film som med noen få justeringer kunne vært skikkelig bra. Men den klarer uansett å underholde, og vel så det!
7 bloddråper
En solid og gjennomført skrekkthriller, og som er overraskende mørk til retro 70-talls film å være. En slags krysning av Stranger Things og Nattsvermeren.
Vi er i et lite amerikansk forstadsmiljø på midten av 70-tallet, som opplever at barn i nabolaget forsvinner på mystisk vis. Lokalsamfunnet er selvsagt preget av disse forsvinningene, og vi følger en bror og søster hvis far er voldelig og oppveksten brutal. Det tar ikke lang tid før søskenparet befinner seg midt i mysteriet som preger tettstedet, og broren en dag plutselig forsvinner…
Dette er meget solid gjennomført, og tidskoloritten fra 70-tallet er imponerende godt rekonstruert. Svært så overbevisende, og historien er engasjerende fortalt med ypperlig skuespill fra alle involverte. Noen ganske så tøffe scener med barna, og det gjør vondt å se på.
Moro å se Ethan Hawke som spiller en mildt sagt annen rolle enn han pleier. Og det funker godt! Regien er ved Scott Derrickson, som også ga oss solide Sinister, tydelig å at han og Hawke har et godt samarbeid gående.
Vi synes også de overnaturlige elementene funker godt inn i historien, og hvor mysteriet nøstes opp på tilfredsstillende vis. Vi er ikke alltid kjempefan av filmer som tyr til overnaturlige narrative grep, spesielt når premisset er såpass rotet i virkeligheten, men her funker det altså. Det er en nokså god og gjennomført historie som rulles opp, og vi lot oss underholde!
Solid produsert og regissert, og vi setter jo pris på horror filmer som det ligger litt satsing og budsjett bak. Vi er på en måte i trygge hender og får servert en gjennomført god film, og som dessuten er horror!
Med andre ord; The Black Phone kommer nok ikke til å skuffe!
7 bloddråper
Sammen med Jordan Peele's Nope var Smile skrekkfilmen som tjente inn mest penger i 2022. Og vi har ikke noe problem med å forstå hvorfor.
Vi møter psykologen Rose som etter en grusom og traumatisk hendelse med en pasient, hjemsøkes av flere mystiske og skumle opplevelser i dagene som følger. I håp om å avdekke mysteriet, vikles hun stadig mer inn i sitt nye mareritt, og hun må konfrontere sin egen fortid for å forsøke å komme ut av det.
Filmen drar nytte av et catchy og velfungerende premiss, samt mer enn godkjent skuespill. Hovedrollen spilt av Sosie Bacon overbeviser veldig som psykologen Rose, og som gjennomgår en temmelig heftig karakterutvikling med tanke på alt det gufne som skjer, og som Bacon strålende portretterer.
Smile klarer å skape flere intense og nifse løyeblikk, noen skikkelig heftige jump scares, og ikke minst maner den frem noen nokså minneverdige og uhyggelige skapninger.
Filmen har et fint driv, og de skumle og spennende scenene porsjoneres smakfullt ut gjennom filmens snaue 2 timers varighet. Det er proft gjennomført, stilig filmet og smart klippet sammen. Rett og slett en skikkelig effektiv grøsser. Vi er derfor ikke overrasket over at dette ble en av de store kinosuksessene i 2022, og som også ble en real snakkis etter PR-stuntet under en baseball kamp. Smart markedsføring det der!
Dette er spillefilmdebutfilmen til regissør og manusforfatter Parker Finn, en kar som tydeligvis vet hvordan treffe et bredt publikum. Filmens tilgjengelighet er både dens styrke, og samtidig dens svakhet. For filmen er noe generisk og forutsigbar. Den følger en kjent oppskrift og du vet hvordan den vil ende etter 15 minutter. Den har tydelig latt seg inspirere av andre skrekksuksesser. Det var f.eks. vanskelig å ikke la tankene vandre til klassikeren It Follows (2014). Ikke bare er premisset svært likt, men flere av scenene også. De av dere som har sett It Follows vet da hvilke vi sikter til. Smile er imidlertid mer oppildnet og grafisk.
Å se Smile er som å dra på interrail med fulladet iPhone. Du vet at du kommer deg trygt frem, men mister samtidig litt av sjarmen og det uforutsigbare. Vel, noen ganger er det digg med en stø og velregissert rute, og bare nyte ferden underveis.
7 bloddråper
Hva med en tur ned i katakombene under Paris? Vise litt av de skjulte perlene under storbyen, som folk flest ikke er så kjente med?
Vel, ingen god ide, hvertfall ikke for den stakkars ungdomsgjengen i Deep Fear.
For å feire at de er ferdig studiene, og som en siste ting å gjøre før kompisen Henry skal i militæret, bestemmer de tre unge studentene seg å besøke de myteomspunne katakombene under Paris. De får med seg kjentmann på utflukten, og møter også flere andre såkalte “Catphiles”, en alternativ gruppe katakombe-entusiaster, som utforsker de mindre kjente deler av katakombesystemet. Et undergrunnsmiljø i ordets rette forstand!
Vel, våre spente ekspedisjonsdeltakere skal få seg litt av en overrsakselse etterhvert som katakombene skjuler en mørk og brutal hemmelighet.
Kunne vært en typisk found footage dette, med heseblesende håndholdt filming og intensitet. Typisk format for denne slags konsepter. Men her har skaperne heller valgt å filme på ordinært vis, og som vi syntes de lykkes godt med, og som dermed gjør katakombe-utforskningen muligens mer rolig, severdig og filmatisk. Men uten at det går utover intensiteten, for intenst blir det så absolutt! Flere farer som vanker der nede i undergrunnen, for å si det slik.
Historien er enkel og effektiv, og samme med gjennomføringen. Og det som venter følget nede i katakombene er temmelig overraskende og kjipt. Ok, så blir det muligens noe over-the-top, men det funker i sammenhengen.
Vi liker også at de har plassert historien til begynnelsen på 90-tallet (som vi opplever blir mer og mer populært), det gir en litt artig historisk dimensjon som littegrann autensitet, og noe mer plausibilitet til historien. Dessuten medfører også 90-tallet fravær av en del moderne teknisk utstyr, utstyr som ellers kunne vært med på å hjelpe karakterene underveis. Og da blir det jo med en gang mer spennende, når man er helt på egenhånd nede i katakombene!
En catchy og underholdende film, som overrasket oss positivt.
7 bloddråper
Dette var en svært posivit overraskelse. We Go On har et sjeldent velskrevet manus og en smart og engasjerende tilnærming til det store spørsmålet; hva skjer når vi dør?
Miles er en bekymret mann med bøttevis av fobier, og som legger ut en annonse hvor han lover 30 000 dollar til den som kan bevise at det fins et liv etter døden. Han plukker ut de mest lovende og overbevisende henvendelsene, og setter ut på en reise han neppe kunne se utfallet av.
Som sagt er manuset solid. Det kaster seg over eksistensielle spørsmål, vever inn sorg og traumer, og serverer overbevisende karakterer du bryr deg om. Det er nesten som filmen selv tror på oppdraget Miles skal utføre. Den er tidvis både morsom, sår og ikke minst smånifs. For vi får noen kledelige jump scares, godt hjulpet av smart klipp og et velkomponert lydbilde. Den ulmer av nerve fra nær første scene, og klarer på en utmerket måte å navigere i et mildt sagt vrient terreng og tematikk.
Manusforfatter Andy Milton har for øvrig også regi og manus på The Witch in the Window, en annen film vi trygt kan anbefale.
We Go On er ikke bare for horrorfans, dette er en film som vil mer enn bare å skremme. En vellaget og selvsikker film som får mye ut av et velfungerende premiss. Denne snuser på 8 bloddråper!
7 bloddråper
Satan's Slaves: Communion er en meget vellaget og solid gjennomført indonesisk film. En slags oppfølger til megahit'en Satan's Slaves fra 2017. Med stødig hånd inviteres vi inn i et klaustrofobisk mareritt, hvor overnaturlige krefter til de grader skal slippes løs.
Vi befinner oss i en kommunal blokk nær vannet, hvor de stakkars beboerne blir fanget grunnet en regnfull storm. En ulykke medfører flere dødsfall, men dette er bare begynnelsen på beboernes problemer.
Håndverket er som nevnt upåklagelig. Mye godt fotoarbeid, stødig regi, og lydsporet er smakfullt tonesatt som underbygger uhyggen i filmen. Historien er imidlertid noe uklar, og mangler kanskje noen knagger å feste ting som skjer. Dette kan påvirke spenningen noe, da det legges opp til et mysterium som vi skal finne ut av, og hvor forklaringene og hintene som skjer, kan virke noe diffust. Når det er sagt så serveres noen artige hint mot slutten, som jo viser at det ligger en tanke bak galskapen.
Vi tror imidlertid regissør og manusforfatter Joko Anwar var mer opptatt av å skape spenstige og nifse scener, enn å legge frem en gripende historie. For dette er først og fremst energifylt, lekent og nervepirrende skrekk. En visuelt ambisiøs film som klarer å beholde nerven gjennom hele spilletiden.
For settingen er tøff, med dette boligkomplekset i fokus for handlingen, og hvor beboerne nærmest blir fanget i blokka. Det er svært godt iscenesatt, og scenografien er strålende utført. Interiør, ganger og de små leilighetene skaper en uhyggelig ramme for historien, og settingen kjennes troverdig og dyster.
Interessant også at filmen hopper i tid, fra 50- til 80-tallet, og filmskaperne gjenskaper de ulike tidsperiodene, utifra hva vi kan se, på imponerende vis. Igjen noe som viser ambisjonsnivået for filmen.
Alt i alt en godt gjennomført film, åpenbart en dyktig regissør som kan sine saker.
7 bloddråper
Cobweb er en effektiv og vellaget film, som vi mener lykkes godt med sitt oppdrag; gi oss engasjerende og nifs underholdning. En overbevisende spillefilmdebut fra regissør Samuel Bodin.
Åtteårige Peter har en tøff hverdag, med overbeskyttende foreldre og mobbing på skolen. Og på toppen dette blir han en natt vekket av at det kommer stemmer fra veggene. Hva er det huset skjuler?
Vi humret litt av barnerommet til lille Peter. Du hadde ikke klart å innrede et nifsere barnerom om du fikk betalt for det. Huset generelt er kanskje i overkant tilrettelagt sjangeren, med slitte og mørke vegger, og et blått og kaldt lys, men skitt au, det gir kledelige rammer for hva som skal skje.
Dette er spennende og intenst hele veien ut. Filmen har få (om noen) dødpunkter. Vi likte også at filmen beholdt mystikken såpass lenge, at den holder kortene nokså godt skjult. Og foreldrene er både gåtefulle og creepy, karaktere som får deg til å sitte og gjette. Det hele er godt skrudd sammen. Det er effektivt og smånifst. Vi likte særlig godt hvordan kamera lekent beveger seg rundt de mer intense scenene og hvordan det hele skrus sammen. Det ser tidvis skikkelig bra ut. Og selv om de fleste scenene nok er kjente for de fleste, så har Cobweb et par små overraskelser og triks på lur som tilfører egenart.
Okei, så har filmen noen logiske brister og etterlater seg ubesvarte spørsmål. Den risikerer også å være noe monoton, men vi mener scenene fylles med såpass festlig innhold at det aldri blir kjedelig. Vi lurer imidlertid på en ting; ville filmen vært enda bedre, og ikke minst skumlere, om den var strippet for overnaturlige elementer? Vi lener mot å svare ja, for historien kunne fint vært servert enklere og tettere på virkeligheten, og da med et nifsere resultat.
7 bloddråper
Significant Other kan fremstå enkel, men den er dertil mer effektiv. Den er smart og velskrevet. En tett og intens films som tar deg uventede steder.
Et ungt par skal tilbringe noen dager i villmarka. Men turen får en brå vending da de innser at de kanskje ikke er alene skogen.
Filmen drar stor nytte av overbevisende kjemi mellom kjæresteparet, godt portrettert av Jack Lacy og Maika Monroe. Sistnevnte har jo nesten blitt en liten skrekkdronning, med roller i solide filmer som It Follows, Watcher og Villains.
Vi likte filmens premiss, utvikling og forklaring. Og de vakre, men samtidig smånifse og klaustofobiske rammene naturen setter. Og det hele flyter fint. Det er både spennende og uforutsigbart. Også skryt til solid regi av Dan Berk og Robert Olsen, som også står for manus.
Og apropos sistnevnte, så lot vi oss virkelig imponere av manuset. Ikke i dets grandiose og ambisisøe omfang, men i dets uanstrengte og naturtro beskrivelse av samspillet mellom det unge paret og de uventede hendelsene. Ikke en dialog er overflødig eller upresis.
Den hadde også noen artige tvister vi ikke helt så komme. Og kledelige spesialeffekter. Vi opplevde for øvrig det mystiske å være en passende metafor for psykisk lidelse. En spaltet og destruktiv personlighet, en kamp mellom gode og onde krefter. En kamp altfor mange ikke evner å vinne.
Alt i alt var dette en svært positiv overraskelse!
7 bloddråper