Denne subsjangeren benytter seg av psykologi for å oppnå sine mål. Filmens konflikt er mer intern (inne i karakterens hode) enn ekstern. Den tar for seg menneskets psyke, alt fra ordinære frykter og svakheter, til det bekmørke, destruktive og psykotiske. Den er ikke så opptatt av det grafiske og voldelige. Og har ikke nødvendigvis så mange skvette-scener. Disse filmene fokuserer mer på stemning og ubehag, og vi får en snikende følelse av at noe ikke stemmer. Her er det ikke det overnaturlige som er i fokus, men menneskesinnet. Historiene er ofte mer kompliserte og gjennomtenkte. Det er mer krevende å skildre et sykt menneskesinn på en troverdig måte, enn feks en gruppe zombier som terroriserer et lite tettsted.
Virkelighetsoppfatning står sentralt, og ofte benytter denne subsjangeren seg av en upålitelig hovedperson, eller protagonist hvis vi skal bruke et mer fancy ord. Vi må kjenne oss igjen i filmens forteller, men vi vet ikke om vi kan stole på ham/henne. Vi blir manipulert, og dratt inn i et mørke, hvilket øker spenningen og intensiteten. Og ikke minst paranoiaen. Hovedpersonene er ofte sinnssyke, ustabile og farlige. The Shining er kanskje det mest illustrerende eksempelet på subsjangeren. Det som skal skape frykt/ubehag er ikke et monster, virus eller spøkelse, men en tilsynelatende vanlig person, hvis sjokkerende personlighet kun avsløres nær slutten av filmen. Slik som i feks Aronofskys The Black Swan.
Okei, her er noen filmer vi mener gjør subsjangeren stolt:
Denne knallgode psykologiske horrorfilmen er skrevet og regissert av radarparet Severin Fiala og Veronika Franz, som senere ga oss The Lodge. Produsent er ingen ringere enn Ulrich Seidl (Hundedager og Paradise:Love).
Filmen tar for seg tvillingbrødrene Lukas og Elias, som bor i et stort, kaldt og sterilt hus på landet sammen med sin mor. Moren kommer tilbake etter å ha vært på sykehuset hvor hun har foretatt en rekke operasjoner. Brødrene mistenker imidlertid at det ikke er moren som har returnert, og bestemmer seg for å avsløre henne.
Bildene er vakre, med perfekt bruk av farger og skygger, hvilket forsterker den ubehagelige og intense stemningen. Dette er både mørkt og spennende, sårt og trist. Og ikke minst brutalt. Vi blir servert flere nokså hissige scener, og det blir ikke mindre voldsomt når barn er involvert. Manuset er velskrevet, og vi har forståelse for at Østerrike valgte nettopp denne filmen som sin Oscar-kandidat.
Filmen er bunnsolid og leverer som bare det. Vi manipuleres og lures, og vet aldri helt hva som faktisk skjer, eller hvem vi kan stole på. En ting er sikkert; Østerrike er et skummelt land. Historien har vist oss at her kan alt mulig jævelskap skje, uten at noen virker å få det med seg eller bry seg. Men gode filmer lager de, i hvert fall:)
8 bloddråper
Liten bortgjemt perle fra 2009, og en meget effektiv og solid psykologisk horrorfilm. Brad Anderson, mannen som står for både manus og regi, har tidligere gitt oss gode filmer som Transsiberian og The Machinist.
En gjeng med håndverkere skal fjerne asbest i et nedlagt sinnssykehus, og umiddelbart høres ikke det ut som en ideell hms-situasjon på en arbeidsplass. Konflikter oppstår i gruppen, som svar på de uforklarlige hendelsene som foregår på sykehuset, og dette er jo en ganske kjent oppskrift. Styrken til filmen er realismen i måten den er skutt på (ser digitalt/dokumentar-aktig ut), i tillegg til meget godt skuespill. Vil fremheve en av våre favoritter, Peter Mullan, som spiller en av rollene i crewet, og som gjennomgår en ganske skjebnesvanger transformasjon. Dette er en mann som man alltid tror på, uansett hvilken rolle han bekler.
Vi mener rolleprestasjonene, den sitrende stemningen i filmen, de uhyggelige og autentiske omgivelsene, samt look´en på filmen, hever den over de fleste andre innen subsjangeren. Enjoy!
7 bloddråper
Vi må selvfølgelig ta med The Shining (1980), en av de største klassikerne innen horror. Og kanskje den ultimate psykologiske horrorfilmen. For sjelden har vi fått tilbringe så mye kvalitetstid med en mann som synker så dypt inn i sitt eget sinnsforvirrede hode. Og du vet aldri hvem, og hva, du kan stole på. Filmen er fascinerende, nervepirrende og ubehagelig. Fantastiske bilder og fantastisk skuespill.
Dette er en film du kan skrive en avhandling om, for her er det mye å ta fatt i:) Vi skal imidlertid denne gang fatte oss i korthet. Som kjent finner handlingen sted på et øde hotell, hvor overnaturlige krefter får Jack Nicholson til å presse frem kanskje tidenes råeste filmrolle. Et fantastisk karakter-studie av en mann på randen. Hans stadig økende galskap kumulerer i den klassiske scenen hvor han hogger seg gjennom badromsdøren med en øks, for å få tak i en lettere skremt Shelley Duvall; "Here´s Johnny!" Filmen er rett og slett et ikonisk mesterverk. "Here's Johnny!", "All work and no play, makes Jack a dull boy", "REDRUM!" osv; filmen er regelrett spekket med legendariske scener og replikker.
Den er bygget på en Stephen King roman, men Stanley Kubrick satte sitt umiskjennelige preg på den. Sikkert derfor Stephen King ikke likte filmen da den kom ut:) Og filmen fikk nokså lunkne kritikker da den ble sluppet. Men folk har med tiden forstått hvor bra denne filmen faktisk er. Dette er muligens den beste filmatiseringen av en Stephen King bok noen gang. Filmen har også klart å tåle tidens tann og føles aldri utdatert. Man kan se den om og om igjen, og man oppdager stadig noe nytt med den. Må nevnes de ulike teoriene og tolkningene omkring rom 237, som jo er et bevis på at folk stadig vender tilbake til Shining. Sjekk ut dokumentaren som omhandler dette, fascinerende saker.
Kort oppsummert; du kan bli klin gæren av å bo på et hotell utenfor turistsesongen.
10 bloddråper
Saint Maud er en fryktelig imponerende debutfilm fra regissør og manusforfatter Rose Glass. En mørk og fascinerende film om besettelse, ensomhet og psykisk lidelse.
Maud er en hjemmesykepleier som får ansvar for å pleie en syk eldre dame. Damen er en tidligere danserinne med et utsvevende liv fullt av rusmidler og sex. Ikke akkurat noe Maud bifaller, og Maud bestemmer seg derfor for å "redde" damen fra sint syndige liv slik at hun kan motta Guds frelse og tilgivelse. Og Maud er en svært dedikert kristen soldat.
Dette er som allerede påpekt en uhyre vellaget film. Den er nydelig komponert, visuelt upåklagelig, stemningsfull og velspilt. Elegant og selvsikkert serveres et fascinerende portrett av en ung kvinne som begynner å miste forstanden, og som bruker religion som krykke og ledestjerne, med svært dramatiske resultater.
Det er alltid farlig å spekulere i mulig betydning hva gjelder filmskaperens kjønn, men vi mener å oppleve at kvinnelige regissører har en mer følsom, sober og intim tilnærming til materialet og karakteren de skal portrettere, og som gir filmene en sterkere nerve og troverdighet.
Filmen er nokså nedpå, så de som forventer masse skummel action blir nok noe skuffet. Dette kunne like gjerne vært et engasjerende drama, men kameravinkling, lydbilde og klipp tilfører en fin dose uhygge og uro, og særlig slutten gjør at dette lander trygt i skrekksjangeren. Og apropos slutten, så er det en av de bedre vi har sett på lang tid. De siste bildene brenner seg fast på netthinnen. Det er både vakkert, tragisk og brutalt.
7 bloddråper
Nå til amerikanske Frailty fra 2001. Dette er regidebuten til Bill Paxton, som for øvrig også har en av hovedrollene. Og dette er ingen dårlig debut, tvert i mot.
En fyr spilt av Matthew McConaughey oppsøker en politistasjon, og påstår han har opplysninger i en massemorder-sak. Han sier de er hans bror som står bak drapene. Ettersom FBI-agenten (spilt av Powers Boothe. Kanskje det tøffeste navnet vi veit om) naturligvis tviler noe på det som blir sagt, tar McConaughey oss med til begynnelsen. Til da brødrene var barn. Oppveksten som skildres var nokså normal, med unntak av at faren mente han hadde fått i oppdrag av Gud å drepe demoner. Og det er det vi skal si om handlingen.
Filmen er ikke eksepsjonell på noen som helst måte. Den nesten tryglet om å havne under radaren. Hvilket den også gjorde. Paxton ønsker kun å fortelle en historie. På den gammeldagse måten. Og historien er ikke så verst. Det er manuset til Brent Hanley, sammen med en nokså god regi av Paxton, som holder oss interesserte i de snaue 100 minuttene filmen varer. For det klarer filmen; å holde på vår oppmerksomhet. Det er både spennende, skremmende og brutalt. Og Paxton overbeviser som den noe forvirrede pappaen. Er det bare oss, eller virker Paxton som en jævli fin fyr? En du vil ha som kompis. Uansett, det har jo ingenting med filmen å gjøre. Beklager avsporingen.
Dette er en film som klarer å snike seg inn under huden din, og den blir faktisk værende i hodet ditt en god stund etterpå. Og stort mer kan vi ikke kreve:)
Tips; ikke stol på folk som påstår at de kan prate med Gud. Eller?
7 bloddråper
Relic er regissør Natalie Erika Jens sin første spillefilm, og dette er en av de mer overbevisende debutfilmene vi har sett på lang tid. Rett og slett en av årets desidert beste skrekkfilmer!
En mor og hennes datter besøker deres henholdsvis mor og bestemor etter å ha fått vite at hun har vært savnet i flere dager. Da moren plutselig kommer hjem oppdager de at hun har forandret seg, og at noe nifst har tatt bolig i det gamle huset.
Relic setter tonen umiddelbart og holder oss fanget til siste scene. Filmen belager seg ikke på jump scares, noe den med lettet kunne hatt plenty av, men fokuserer heller på å skape en sitrende spenning og en intens og ubehagelig atmosfære. Den har smakfulle doser med tøffe spesialeffekter, godt kameraarbeid, effektiv lyssetting og ikke minst svært solid skuespill. Filmen er en såkalt slow burner, men den øker intensiteten betraktelig den siste halvtimen, til det hele avrundes på en overraskende rørende måte. Det er vakkert og poetisk.
Dette er en fascinerende og gjennomtenkt skildring av demens, alderdom og ubetinget kjærlighet. Den er fulladet av vellykket symbolikk og treffende metaforer. En film om det å miste seg selv, og det å miste noen du er glad i.
Relic gjorde et følelsesmessig inntrykk, hvilket er sjeldent i sjangeren. Den har, ikke ufortjent, blitt sammenlignet med den fantastiske Hereditary, og den tåler virkelig sammenligningen, etterhvert som arv, familiebånd og dystre skjebner synliggjøres. Tankene gikk også til Jennifer Kent sin solide debutfilm Babadook.
Kort oppsummert er Relic en knallbra film som dere virkelig ikke bør gå glipp av!
8 bloddråper.
Jakob’s Ladder fra 1990 er en liten psykologisk horrorklassiker, som dessverre har gått under radaren for mange. Årsaken er nok at den er ganske surrialistisk til tider, og dermed har hatt lett for å havne innunder den smale, ikke-kommerse kategorien. Synd, for dette er en snart 30 år gammel perle, som ikke føles utdatert, selv om du ser den i dag.
Surrealismen er sentralt for handlingen, og det er en kontekst her, hvor historien rulles opp sakte, men sikkert. Faktisk så er det handlingen og historien som er en av filmens hovedstyrke. Foruten den originale og fascinerende historien, er hovedrollen Jakob mesterlig spilt av Tim Robbins. Denne sympatiske og paranoide Vietnamveteranen som har problemer med å skille mellom fantasi fra virkelighet, i tillegg til å slite med savnet av sin døde sønn. Og de synene han ser er ordentlig kjipe og skumle. Som seer er man like usikker som Jakob selv, om hva som faktisk er tilfelle. Er han gal? Eller foregår det noe ordentlig kjipt her?
Jakobs Ladder er velspilt og vellaget, og regien er ved Adrian Lyne. Han har ikke regissert så mange filmer, men hadde noen hit’s på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Må nevne Flashdance, Fatal Attraction og 9 ½ Weeks som kanskje de mest kjente. Så absolutt en regissør som kan sitt håndverk. Jakobs Ladder er intet unntak i så måte, og Lyne lykkes med å skape en svært atmosfærisk, uhyggelig og engasjerende film, som føles like mye som drama som horror. Blandingen av disse to sjangrene oppleves sømløst og uanstrengt. Og det er imponerende! Derfor er Jakobs Ladder en unik film som må sees.
8 bloddråper
Å kalle Possesssion original, er en underdrivelse. Dette er et eksentrisk og kompromissløst verk. En fascinerende skildring av et parforhold i oppløsning, hvor kjærlighet og hat tvinnes i hverandre i en uløselig floke. En voldelig og oppjaget utgave av Bergman’s mesterverk Scener fra et ekteskap. Tankene går også til de destruktive og brutale kreftene i Antichrist.
Filmen holder svært lite tilbake. Flere (egentlig de fleste) av dialogene og scenene er nokså over-the-top. Det er teatralsk og absurd, voldsomt og groteskt. Filmen fikk også hard medfart da den ble sluppet, det manglet ikke på tyn fra kritikerne. Men Andrzej Żuławski’s eneste engelskspråklige film har senere fått status som et lite mesterverk. Og vi kan egentlig forstå begge deler.
Dette er uansett meget solid håndverk. Possession er en visuell maktdemonstrasjon. Spesialeffektene ser knallbra ut med tanke på at året er 1981. Umulig å ikke legge merke til den svært så aktive, og effektfulle, bruken av håndholdt kamera, et kamera som hele tiden er i bevegelse. Både Sam Neill og Isabelle Adjani gjør blant sine beste roller. Særlig Isabelle Adjani, som virkelig gir alt, og som også fikk prisen for beste skuespillerinne ved Cannes-festivalen. Filmen er full av metaforer og symbolikk, så det gjelder å henge med i dansen. Slutten vil kanskje ikke funke for alle, men på dette tidspunktet har vi beveget oss såpass langt utenfor hva som er normalt at alt er lov.
Dette er en krevende film. Det er intenst, frustrerende og følelsesmessig utmattende, der den farer i vei i sin frådende galskap. Enkelte scener kan være i overkant slitsomme. Som i et eksperimentelt teater. De er fulladet med konfrontasjon og raseri, og ettersom de kommer så tett og ofte, så får filmen et noe repetitivt preg. Jepp, ikke en film for alle, dette her:)
7 bloddråper
A Cure for Wellness er regissert av Gore Verbinski, en mann som kanskje er mest kjent for The Ring og de første Pirates-filmene. The Ring har jo rukket å bli en slags moderne klassiker, for ikke å snakke om at det kanskje var den filmen som for alvor åpnet øynene våre opp for asiatisk horror. Dette fortjener Verbinski all heder for, og han fikk virkelig vist seg som en talentfull regissør som vet å skape stemningsfull skrekk og uhygge
Så det var ikke uten en viss forventning at vi satte på A Cure for Wellness i blu-ray spilleren. Men lykkes han?
Tja, ganske bra, vil vi si. Den har mottatt kritikk for manglende originalitet i historien, i tillegg til at den er altfor lang. Dette er vi delvis enige i. Den følger en passe safe formel, og de ulike, skal vi si plottvistene, som filmen byr på overrasker ikke nevneverdig. Alt sammen er relativt forutsigbart, og når den i tillegg er nokså lang, godt over to timer, vel, da er det ikke så rart at flere rynket litt på nesen over denne filmen.
Men for dem som verdsetter foto, elegant regi og andre visuelle kvaliteter, da er denne et must.
For visuelt er filmen nemlig en estetisk nytelse, med en gjennomgående utsøkt kinematografi. Noen av bildene er såpass maleriske i sin stil at man nesten får lyst til å sette filmen på pause, trykke print og henge de opp på veggen. Vi tør påstå at det er kinomatografien som løfter den ellers noe konvensjonelle fortellingen opp på et høyere nivå, og som gjør det, på tross av lengden, temmelig engasjerende å se på.
Vi følger en ung ambisiøs forretningsmann som en dag får beskjed av sine sjefer om å reise til Sveits. Oppdraget er å hente ut firmaets bortkomne administrerende direktør, og som angivelig befinner seg på et kurbad inne i de sveitsiske alper. Vår mann tar på seg oppdraget, og kommer etter hvert til dette meget imponerende kurbad-anlegget som tidligere har vært et middelalder-slott. Rastløs og noe utålmodig ønsker han å få ærendet sitt unnagjort, men som skal vise seg å ikke bli helt enkelt likevel…
Man får litt gotisk horror vibb av å se vår mann transporteres opp til dette storslagne slott/velvære-senteret, idyllisk plassert blant majestetiske alpefjell. Den tilsynelatende idyllen som hersker der oppe har dog et fasadepreg, og det ulmer noe uhyggelig under overflaten. Et utgangspunkt som ei heller er ulikt gotisk horror.
A Cure for Wellness dreier seg gradvis mer i retning av psykologisk horror, etter hvert som opplevelsene til vår protagonist, litt etter litt, blir nokså urovekkende og forstyrrende. Mer skal vi ikke røpe av historien, annet enn at dette handler om et kurbad utenom det vanlige, for å si det mildt.
Så selv om A Cure for Wellness kanskje ikke er så banebrytende i sitt innhold, er den ganske så fornøyelig likevel, om ikke annet på grunn av den vakre kinomatografien. Som lokasjon til kurbadet har de benyttet Schloss Hohenzollern, et mektig, middelalder-slott i Hechingen i Tyskland, og som danner en perfekt kulisse for filmen. Fjellene rundt slottet er lagd dog med CGI, for å gi inntrykk av Sveits, men som i tillegg til å se overraskende naturtro ut også skaper en eventyraktig og magisk atmosfære.
Må nevne at Dane DeHaan, som har hovedrollen, fungerer svært overbevisende i sin rolle som den kjepphøye og jyplete forretningsmannen som havner i trøbbel.
Alt i alt, en stemningsfull og fin-fin psykologisk grøsser, om et kurbad som er vel verdt et besøk.
6 bloddråper
Neste film ut er kritikerroste Cam, en psykologisk horror/thriller som var en av 2018´s store positive overraskelser. Dette er første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var imponerende gøy synes vi.
Webcam-jenta Alice (aka Lola som hun kaller seg på internett) gjør det hun kan for å tiltrekke seg nye følgere og likes, med stadig flere utfordrende, drøye og seksuelt ladete videoer. Men så plutselig en dag oppdager Alice at en annen person, som er prikk lik henne (!), har begynt å poste videoer fra hennes egen webcam-konto. Og hvor opptakene dessuten finner sted i hennes eget rom. Supercreepy... Alice må finne ut hvem denne mystiske dobbeltgjengeren er, og samtidig finne ut hva i helv.....te er det som skjer!
Premisset kan minne litt om en Black Mirror-episode ved at den skildrer en form for dystopisk, digital virkelighet, som med sine sosiale medier får oss til å jage etter å bli sett og likt. En virkelighet som for så vidt ikke er langt unna dagens. Filmen er lite voldelig, og innimellom tok vi oss i å lure på om dette egentlig kunne kalles horror. Men psykologisk horror er en subsjanger som sjelden er veldig grafisk. Her skal det fokuseres i større grad på uhygge, skrudde virkelighetsoppfatninger og noia-stemninger. Så jepp, Cam er horror.
Filmen er godt laget, med et svært catchy premiss som fortelles på en engasjerende og underholdende måte. Samtidig er det mye finurlig bruk av foto, blant annet kombinasjonen av normal filming og webcam, som skaper en interessant og uhyggelig dynamikk. Det visuelle er generelt viktig i filmen og det legges mye vekt på farger og interiør som stemningsskapere. Nesten så det blir litt David Lynch-aktig til tider, hvor også surrialisme, identitetsforvirring, angst, og destruktive, seksuelle undertoner, er viktige komponenter i historien .
Artig trivia er at filmen har mange referanser til Alice i Eventyrland og som man kan gjenkjenne utover i filmen. Litt pussig kobling der altså, dette må i så fall være voksenversjonen.
Meget bra casting, og må fremheve Madeline Brewer, som gjør en strålende innsats i rollen som Alice. Hun fremstår svært ekte og autentisk, og får virkelig vist sitt register i Cam.
Filmen har dessverre noen mangler, som for eksempel at historien etter hvert tar en del snarveier uten å gi særlige forklaringer. Dette kan oppleves litt irriterende, og som nok kunne vært unngått hvis man hadde brukt mer tid på manusdelen. Noe sløvt av manusforfatterne, men vi legger godvilja til. For ellers funker filmen veldig bra, og som med sitt underholdende og originale premiss, gjør dette til en svært severdig horror-go´bit.
Første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var overraskende gøy.
7 bloddråper
Etter den svært så imponerende debutfilmen Get Out fra 2017, som også ga han en Oscar for beste manus, er Jordan Peele tilbake med nok en horror film; Us.
Igjen står han for regi og manus, og forventninger til film nummer to er ikke akkurat små. Fallhøyden er stor.
Vi kan vel si at han faller nokså trygt på beina, for Us har blitt en solid film. Men det er en annerledes film enn Get Out; mer mystisk, og som er større og åpnere, både i form og innhold. At denne er annerledes, har nok vært et smart trekk, for da blir den også mindre sammenlignbar med den foregående. Jo, noen fellestrekk er det, og man sitter etter endt visning med en følelse av en sosial kommentar på samfunnet vi lever i, blant annet om identitet, tilhørighet og aksept. Men der hvor det sosiale og politiske budskapet fremsto som klarere i Get Out, er Us mer kryptisk og filosofisk i sin formidling. Us er en film som både oppfordrer og utfordrer til ulike tolkninger.
Det er mye bruk av symbolikk gjennom filmen, og filmnerder verden rundt kommer til å sette pris på de ulike referanser, antydninger og andre tolkbare elementer som preger filmen. Anmeldere har sammenlignet Us blant annet med The Shining, en film som ikke er reint lite mystisk den heller.
Ok, vi skal ikke si så mye om handlingen, den skal bli opp til dere å få med dere. Men den har et ganske artig utgangspunkt, hvor en familie på ferie får et ublidt møte med sine ondskapsfulle dobbeltgjengere.
Må spesielt fremheve moren, som historien sentrerer seg rundt. Hennes skumle alter ego er av den helt spesielle sorten, en karakter man ganske sikkert aldri før har sett på film. Meget fascinerende portrettert av Lupita Nyong’o.
Ja, det er catchy med dobbeltgjengere, og da særlig onde dobbeltgjengere. Men det kan være en hårfin balanse mellom at det funker, til at det virker noe karikert og lite troverdig. Dette er problematisk. Det er en risk at man som publikummer blir noe opphengt i hvordan skuespillerne trakterer sine to vidt forskjellige roller, og det er essensielt at begge alter egos føles troverdig og autentiske. Hvis ikke kan scenene miste noe av sin stemningsmessige slagkraft og på en måte kan dytte seer ut av den filmatiske illusjonen man er inne i. Vi synes konseptet hvor skuespillerne må spille to versjoner av seg selv fungerer ok i Us, men vi tok oss i å stusse litt enkelte ganger.
Uansett; dette er pirk, og filmens originale konsept er i seg selv prisverdig og fascinerende. Så det handler egentlig om man «kjøper» det eller ei, og det er igjen opp til seer.
Der hvor Get Out var mer thriller, er Us mer horror. Sånn sett benytter Us seg av ganske velkjente triks, og som muligens er noe av svakheten med filmen. Når konflikten etter hvert blir et faktum, faller flere av sekvensene som følger inn i et nokså konvensjonelt horror-spor. Originaliteten med historien havner noe i bakgrunnen, og de mer klassiske horror sekvensene får et noe auto-pilot preg over seg. Dog med mye humor vel og merke!
Jordan Peele’s humorbakgrunn kommer godt til syne i Us. For så vidt et trekk som mange påpeker er en av Jordan Peeles styrker, når det gjelder å løsne opp i alvoret som utspiller seg. Men mon tro om ikke humoren også kan sabotere noe for stemningen og horror’en i filmen. For dette er jo ingen horrorkomedie tross alt. Mange one-liners og morsomme utspill, særlig representert av faren, spilt av Winston Duke, og som fungerer som en slags comic relief. Der hvor vi følte humoren kanskje var hakket smartere integrert med stemningen og premisset i Get Out, blir komikken litt i overkant fremhevet her, synes vi. Det veksles ganske hyppig mellom ren komikk, skrekk og dypt alvor. Og i en film som Us, som gir inntrykk av å sikte høyere enn ordinær horror ved å ha en nærmeste filosofisk side ved seg, blir det tidvis litt utfordrende å holde tråden når det er slike raske skifter i stemningsleier. Det gjelder å opprettholde en naturlig balanse, og vi opplever at Us i så måte fremstår noe rastløs.
Men med fare for å virke alt for dogmatisk når det gjelder bruk av komikk i horror, så er dette muligens et spørsmål om smak og behag.
Us er en ambisiøs reise av en film og som fortjener den skryt og oppmerksomhet den har fått på sin vei. Den har mange kvaliteter ved seg, og inneholder noen scener som virkelig satte spor. Bare introscenen alene, med det sakrale og messende koret som nokså utradisjonelt akkompagneres av spenstig perkusjon, er rett og slett utrolig fett.
Musikken spiller generelt en viktig rolle i filmen, og Michael Abels, som også hadde musikken i Get Out, lager melodier som er ytterst fascinerende og innovative. Musikken fungerer som aktiv part i filmen, og er både forsterkende og kompletterende. Abels og Peele synes å oppnå en harmoni mellom musikk og filmspråk lik den Ennio Morricone hadde med Sergio Leone. Det er ganske unikt.
Herlig å se filmer som tør å utfordre sjangeren, og med en regissør som setter sitt umiskjennelige preg på filmen. På tross av at Us er noe mer ujevn enn sin forgjenger, viser Jordan Peele at han virkelig er den nye stemmen innen horror, og at all hype’n rundt ham ikke er uten grunn. Vi håper at horror-eventyret hans ikke stanser her.
6 bloddråper
Steven Soderbergh’s filmer er gjerne synonymt med kvalitet. Det gjelder for denne og; Unsane (2018) er en underholdende og effektiv liten psykologisk horror-thriller, som i tillegg er et aldri så lite filmatisk eksperiment. Hele filmen er skutt med en iPhone 7! :) Et interessant filmatisk grep, og som viser at man kan lage bra film med enkle midler. Innspillingen tok bare 10 dager å skyte og kostet rundt en skarve million dollars. Inspirerende greier for vordende filmskapere dette her!
Man skulle tro at det hele ser nokså hjemmemekka ut, men det gjør det ikke. Det er proft og solid satt sammen. Formatet er heller med på å gi filmen en klaustrofobisk og autentisk look, og som tjener historien. Dessuten er skuespillet strålende utført, og som fremhever troverdigheten i historien.
Vi møter den ambisiøse karrierekvinnen Sawyer Valentini (Claire Foy), som pga. angst overfor en forfølger oppsøker hjelp på et psykiatrisk senter, for så å bli lagt inn mot sin vilje. Vi følger hennes desperate kamp for å overbevise sykehusstaben om at hun ikke hører hjemme der, samtidig som hun begynner å se forfølgeren blant de ansatte på sykehuset…
Er alt inni hennes hode, eller er det virkelighet?
En klassisk paranoia situasjon og som filmen formidler på en effektiv og elegant måte. Filmen reiser også spørsmål omkring psykisk helsevern i USA og tvilsomme innleggelser og behandlingsformer. Slikt sett kan filmen til tider minne om blant annet Gjøkeredet.
Må trekke frem skuespillet til Claire Foy (kjent fra tv-serien The Crown) som meget overbevisende bekler rollen som den fortvilte, sterke, men sårbare Sawyer. Virkelig mesterlig spilt. Det er lett å leve seg inn i situasjonen hennes; frustrasjonen, panikken og desperasjonen hun må føle, for ikke å snakke om angsten over å muligens være innesperret med det hun frykter mest. Temmelig guffent.
Svakheten er nok at filmen etter hvert beveger seg i et nokså konvensjonelt thriller-spor og bringer således lite nytt på bordet. Vi hadde kanskje sett for oss en "større" konklusjon på det hele, uten at vi helt vet hva det skulle vært. Men pytt, vi lot oss underholde og filmen holder så absolutt mål tvers igjennom.
Man kan virkelig komme langt med en iPhone, gode skuespillere og en engasjerende historie. Hvertfall når du har en kar som Soderbergh bak spakene :)
7 bloddråper
Wounds er andre film av Babak Anvari, en film Blodklubben har gledet seg til etter den strålende debutfilmen Under The Shadow. Og til vår like gledelige overraskelse hadde Wounds premiere på Neflix, samme dag som vi hadde filmkveld :)
Med Wounds begir Anvari seg nok en gang ut på horror-terreng, med en historie basert på novellen Visible Filth, av Nathan Ballingrud.
En bartender finner en gjenglemt mobiltelefon etter et seint skift i baren. I sitt forsøk på å kontakte den rettmessige eier for å gi den tilbake, oppstår det uforklarlige og forstyrrende hendelser, som sakte men sikkert leder den stakkars bartenderen inn i et aldri så lite mareritt.
Wounds har fått svært blandet mottakelse, og fått ufortjent mye tyn fra både anmeldere og publikum. Merkelig, for dette er en bra film, folkens!
Vi tror at grunnen til de mange lunkne kritikkene er at handlingen ikke får den konklusjonen mange krever. Det er en historie som bygger seg opp uten å gi de helt store svarene, og som gir rom for tolkninger. Det som er synd er at det skal gå på bekostning av filmen i sin helhet, for denne filmen dreier seg vel så mye om reisen frem til målet, enn selvet målet. Ta f.eks en David Lynch-film, som sjelden har en film som «går opp» i tradisjonell narrativ forstand, men hvor helhetsopplevelsen er at man sett noe virkelig skremmende, urovekkende og interessesant. Vi nyter filmens reise underveis, og så sitter vi kanskje igjen da, med noen spørsmål i etterkant. Men det er greit, og det uforklarlige og mystiske, noen ganger ulogiske, er på mange måter det som gjør at vi finner innholdet creepy og skummelt.
Kanskje er det lurt å ha en slik Lynch-aktig innstilling når man går inn i denne filmen også.
Fristende å trekke inn en David til, nemlig David Cronenberg, for Wounds har en del gjenkjennbare elementer som minner om tidlig Cronenberg. Ikke bare er det flere innslag av body-horror også her, men vi følger en hovedperson som sakte, men sikkert vikler seg inn i et tilsynelatende endeløst mareritt med overnaturlige ingredienser.
Babak Anvari viser nok en gang sine evner som talentfull regissør med Wounds. Han er rett og slett mesterlig på å bygge opp spenning, med en flyt og rytme som virker helt uanstrengt. Håndverket er meget solid utført, alt flyter klokkerent. Ingen scener er overflødige, men henger elegant sammen med den neste, og hvor spenningsnivået skrus til kontiunerlig underveis. For det er tidvis meget guffent, med en trykkende stemning som ligger og lurer, godt hjulpet av et dronete og durende lydspor.
At handlingen foregår i New Orleans med en bar som utgangspunkt synes vi er et spennende og interessant valg. Det gir en slags gjenkjennbar og jordnær setting som gjør det lett for seer og engasjere seg i historien og marerittet som etter hvert utspiller seg for vår protagonist. At vi følger hovedpersonen tett på i timene og dagene etter den første bar-vakta som filmen starter med, skaper en nesten jovial tone, med en miljøskildring som gir assosiasjoner til den fabelaktige New Orleans serien Treme. Men det tar ikke så lang tid før det ikke er så hyggelig å være i New Orleans likevel :)
Skuespillerne leverer varene, og må trekke frem hovedpersonen spilt av Armie Hammer. Han formidler en karakter vi bryr oss om; en likandes, easygoing kar, som plutselig står midt i denne kjipe situasjonen. Transformasjonen og utviklingen denne karakteren gjennomgår formidles svært overbevisende av skuespilleren.
Filmens historie og innhold gir som nevnt rom for tolkninger, og det kan sikkert diskuteres betydningene og hva de ulike bildene, all mystikken etc., kan symbolisere. Det skal vi ikke gjøre her, for det må filmen analyseres ytterligere. Men uavhengig av all evt. underliggende budskap, så har filmen et meget underholdende og spennende thriller-driv tvers gjennom, og som gjør at vi sitter som klistret til skjermen.
Seint på kvelden satte vi på denne, noe overrumplet av at den plutselig lå på Netflix, men all trøtthet forsvant i det filmen startet. Vi blei som sugd inn i historien med en gang. Og det er det jammen ikke alle skrekkfilmer som evner å få til! Faktisk så bra var den, at vi ikke ønsket at den skulle slutte :).
Denne må sjekkes ut, fascinerende og suggererende greier som i tillegg er svært godt laget.
8 bloddråper
Dread er en britisk horror signert Anthony Diblasi, for øvrig hans debut, og basert på en novelle av Clive Barker. Filmen har et artig premiss, interessante karakterer og noen svært tøffe scener, men den lugger litt og sliter med å finne riktig driv og tempo.
En karismatisk, men lettere forstyrret, ung mann, Quaid, tar kontakt med en filmstudent og hans venninne, Stephen og Cheryl, og foreslår at de skal igangsette et filmprosjekt for å undersøke folks frykter. Gjengen starter umiddelbart å intervjue frivillige, men det skal vise seg at for Quaid er dette bare begynnelsen.
Ok, som nevnt innledningsvis har filmen et godt premiss. Å skulle grave i folks frykter gir gode muligheter for å skape intense og nifse scener. Og joda, filmen har flere slike. Et par av scenene er både forstyrrende og ubehagelige. Og vi liker filmens karakterer. Du rekker faktisk å bry deg om både Stephen og Cheryl. Og ikke minst stakkars Abby, Stephens beundrer, som kanskje får kjørt seg verst av alle. Shaun Evans gir alt i rollen som Quaid, og vi kjøper virkelig hans sadistiske og psykopatiske vesen. Så kan man kanskje stille spørsmål om hvorfor Stephen og Cheryl så blindt begir seg inn i et slikt prosjekt, med en kar som nokså tydelig har flere skumle diagnoser i ryggsekken. De burde nok ha luket lunta tidligere, for å si det sånn.
Filmen føles dessverre en smule lang. Den hadde kanskje gjort seg bedre som en timelang episode i for eksempel Tales from the Crypt. For halvveis ut mister den litt tak og intensitet. Men heldigvis tar den seg sammen mot slutten, hvor den leverer noen svært minneverdige scener. Dette er alt i alt et svært godt forsøk på å filmatisere Barker’s novelle. På sitt lave budsjett klarer den å holde oss engasjert og underholdt, og serverer en frisk dose galskap og brutalitet.
Regissør DiBlasi står for øvrig også bak en av de mer undervurderte skrekkfilmene der ut, nemlig Last Shift. Har dere ikke sett Last Shift så har dere noen skumle 90 minutter i vente.
6 bloddråper
En overraskende spennende og uhyggelig film, som har rykte på seg for å være en av de bedre Stephen King-adapsjonene. Og som må vi si oss enig i!
Skeptikeren og forfatteren Mike Enslin (John Cusack) livnærer seg på å skrive bøker om hjemsøkte hus og hoteller, hvor han forsøker å avsløre mytene om påståtte paranormale aktiviteter som angivelig foregår. I sin jakt på nye saker, kommer han over et hotellrom, «1408», i et gammelt hotell i New York. Da dette rommet er stengt for allmenheten, blir han selvsagt enda mer oppsatt på å booke seg inn. Etter mye overtalelse med tilsvarende mange advarsler fra hotellsjefen, får han til slutt viljen sin. En natt på rom 1408…
At det nettopp er John Cusack som har hovedrollen mener vi er en av filmens styrke, som mestrer å bære hele filmen som den noe desillusjonerte, bitre, litt arrogante forfattertypen, og som plutselig uten å vite det står overfor sitt livs utfordring, både profesjonelt og personlig.
Hans karakterutvikling gjennom filmen er strålende utført, og Cusack formidler en karakter vi tror på og engasjerer oss i. Når hans karakter endelig entrer rommet 1408, gir han oss følelsen av å være der med ham. Det er en overraskende sitrende og uhyggelig følelse, og det er ikke så ofte vi kjenner det så trykkende, som i 1408. Vi må heller ikke glemme Samuel L. Jackson som selvsagt leverer varene som den mildt sagt bekymrede hotellsjefen. Scenen med Cusack er veldig intenst og fascinerende å bevitne, funker nesten som et lite kammerdrama i seg selv.
Det er særlig to filmreferanser som dukker opp i hodet, mens man ser 1408, nemlig The Shining og Jacob’s Ladder. Foruten at begge filmene også er av typen psykologisk horror, foregår førstenevnte (selvsagt nok en King-adapsjon) på et hotell, med et nokså utrivelig hotellrom der og. Sistenevnte har en sorgtematikk, med sorgen over tapet av et barn som et viktig element i filmen, et sorgtema som også kommer til å prege 1408. Man kan kanskje si at 1408 føles som en blanding de to nevnte filmer, uten at man skal trekke altfor klare paralleller så klart, for denne filmen har absolutt en egenart.
Regien er ved Michael Håfstrøm og som tydeligvis behersker de grep som skal til for å skape den rette uhyggelige stemningen. Han tar seg tid i scenene, gir skuespillerne rom, samt vet når han skal kline til med effektene sine. Effekter som er smarte og smakfullt porsjonert utover filmen, hvor intensitet og drama øker i takt med historiens utvikling. Filmen har en naturlig, møysommelig oppbygging, og som skaper en genuin spenning opp mot dette mystiske hotellrommet, og som vedvarer etter hvert som marerittet slippes løs.
Slutten vil muligens dele publikummet noe, og vi var heller kanskje ikke helt overbevist. Men den funker så absolutt, og når sant skal sies, er det vrient å se hvordan det evt. skulle gjøres bedre, med tanke på historiens utvikling frem til det punktet. Kanskje litt sånn klassisk Stephen King der altså; knallspennende historie, med en litt småslapp ending :)
Vel, uansett finnes det faktisk flere alternative slutter (totalt 4!), men i hovedsak en kinoversjon og en Directors Cut-versjon. Så her kan man eventuelt velge skulle man ikke være helt fornøyd!
Uansett; 1408, kanskje en topp 10 King-adapsjoner per nå, og det sier ikke så rent lite, med tanke på alle King-baserte filmer som er der ute. Så vel verdt å sjekke ut!
7 bloddråper
En amerikansk lavbudsjettshorror som maler et svært mørkt og destruktivt bilde av mannlig aggresjon, depresjon og schizofreni. Vår hovedperson, Luke, er en incel in the making, omringet av utfordringer og proppfull av tilkortkommenhet. Men Luke har en hemmelig venn.
Jepp, Luke er en ukomfortabel og innesluttet ung mann, tappet for selvtillit og evne til å opptre i sosiale situasjoner. Og han har attpåtil en svært syk mor han forsøker ta vare på. Luke sliter på mange fronter, men mye ser ut til å ordne seg da han omfavner en tidligere usynlig venn fra barndommen; Daniel.
Dette er en forholdsvis ambisiøs skrekkfilm. En ganske så hissig skildring av psykisk lidelse. For Luke sliter, ingen tvil om det. Skuespillerne gir det de har, og regissør Adam Mortimer har god kontroll på den stilfulle og elleville karusellen.
I begynnelsen er man glad på Lukes vegne, som takket være Daniel begynner å få kontroll på sine omgivelser, og ikke minst får han draget på damene. Men Daniel har selvfølgelig en annen og mer skummel agenda, og Luke sin personlighet begynner å forandre seg. Og det nokså dramatisk. Jo mer Luke forsøker å kjempe imot Daniel, så verre virker det å bli. Her skal filmen ha skryt for at den kliner til og kjører full gass. Den oser av energi og serverer tøffe, intense og energiske scener som skildrer Lukes dramatiske fall. Når det er sagt så kunne kanskje filmen hatt godt av å roe seg i visse partier. Vi er klar over risikoen for at slikt kunne gått utover den adrenalinfylte underholdningsverdien, for her leverer filmen, men vi tror de avgjørende scenene ville stått bedre frem og gjort sterkere inntrykk. Og hva gjelder avgjørende scener, så kunne slutten vært håndtert med noe mer eleganse.
Alt i alt er dette en underholdende og vellaget film om en syk, ung mann, hvis lidelse han neppe er alene om å ha. Og den har aktualitet, da vi mistenker at stadig flere menn kjenner seg igjen i deler av Luke sine utfordringer. Det kan være en vanskelig verden der ute, folkens.
6 bloddråper
The Lodge er en mørk og nervepirrende film om traumer, skyld og sorg. Og en svært vellaget film som sådan, med et helstøpt visuelt uttrykk, ført i pennen og regissert av filmduoen Veronika Franz og Severin Fiala.
Et ungt søskenpar skal tilbringe julehelgen på en isolert hytta sammen med sin kommende stemor, Grace. Faren må jobbe og tenker uansett at dette er en fin anledning for barna å bli kjent med hans nye hustru. Men barna er, naturlig nok, ikke så positivt innstilte til familiens nye medlem, særlig ikke etter det som skjedde med deres mor. Og hytteturen skal utvikle seg til å bli litt av et mareritt for alle parter.
The Lodge er spillefilm nummer to fra Franz og Fiala. Duoen’s første spillefilm var den knallgode Goodnight Mommy (Ich seh ich seh). Og Goonight Mommy og The Lodge har helt klart en rekke likheter, både i uttrykket og det narrative. For de som liker trivia så er for øvrig Franz gift med den mer enn habile regissøren Ulrich Seidl (Hundestage).
Dette er en meget selvsikker film. Filmen er så godt laget at du med letthet tilgir små glipper i manuset. For allerede fra første scene skjønner vi at vi har med kyndige folk å gjøre. Det er kaldt og sterilt, med harde linjer og rene flater. Men også varmt og rørende. Bildene er svært velkomponerte, og hver scene er kløktig skrudd sammen. Filmen er en såkalt «slow burner»; den tar seg god tid mot sitt dramatiske klimaks. Dens oppbygging er nokså seig, men engasjerende. For det er aldri kjedelig. Også takket være en drivende god Riley Keough i rollen som Grace.
Dette er klassisk psykologisk horror. Du vet virkelig ikke hvem du kan stole på, i det intense kammerdramaet som utspiller seg. Franz og Fiala er mestere på å skape en sitrende og ubehagelig stemning, og de leverer her en sår, uhyggelig og ikke minst ambisiøs film som blir sittende i.
8 bloddråper
Marrowbone er vakker, stemningsfull og velspilt. Men den mangler dessverre litt nerve og guts.
Historien finner sted på slutten av 60-tallet, hvor vi følger fire søsken som bor isolert til på en gård på den amerikanske vestkysten. Her forsøker de å holde seg mest mulig i skjul fra omverdenen, da de skjuler en brokete fortid og mørke hemmeligheter.
Filmen er skrevet og regissert av Sergio G. Sánchez, som også hadde manus på The Orphanage. Dette er hans regidebut, og ingen dum en som sådan. For dette er ingen dårlig film. Den er flott skutt, med fine bilder og kledelig lydspor. Den har et noe klassisk og tidløst preg over seg. Og styrken til filmen ligger nettopp i håndverket.
Marrowbone er et nokså spennende drama, ispedd en liten dæsj horror. Filmen er mer mystisk enn skummel, for å si det sånn. Den har noen nifse scener, men det går litt tid mellom hver gang de dukker opp. Filmen vil mye, og den blir kanskje derfor noe utydelig. Den kunne nok tjent på å spikke unna noen underliggende plots og heller strammet til på avgjørende vendinger og avsløringer. Den har noen tvister, et par dog mer forutsigbare enn andre. Du vet hvor dette ender, men det betyr ikke at det ikke er litt spennende allikevel. Det dukker opp noen åpenbare referanser, som vi skal droppe å nevne for å unngå å avsløre for mye av historien. For det ligger en grei historie i bunn, men filmen velger dessvere litt for ofte å fokusere på stemning og atmosfære heller enn å få maks ut av sine historielinjer og karakterer.
6 bloddråper
En effektiv og adrenalinfylt lavbudsjetsshorror. Det er mørkt, vondt og blodig. Og overraskende bra:)
Vi følger George og hans kollegaer på kjøkkenet i en institusjon for psykisk syke. Svært psykisk syke. Plutselig oppstår et strømbrudd og alle de innsatte begynner å vandre fritt omkring. Og de er fly forbanna.
Filmen tør kline til og leverer noen skikkelig røffe scener. Med tanke på filmens lave budsjett er dette svært imponerende. De grafiske scenene ser ubehagelig bra ut. Det er skittent og sadistisk. Scenen med avbiting av fingeren er særlig ekkel og ga ikke akkurat matlyst, for å si det sånn.
Asylum Blackout følger en velkjent oppskrift, men gjør det på en overbevisende måte. Det er intenst og spennende hele veien ut. Filmen gjør en rekke fornuftige valg og klarer å skape engasjement. Mye takket være en solid Rupert Evans (The Canal) i hovedrollen som George. Filmen har også en meget vellykket slutt, som gir rom for forskjellige tolkninger.
Rett og slett en meget severdig film!
7 bloddråper
En actionfylt og visuelt festlig sak fra ringreven John Carpenter. Dette er tredje film i hans «Apocalypse Trilogy», hvor The Thing (1982) og Prince of Darkness (1987) er de to andre.
John Trent (Sam Neill) blir leid inn for å finne den verdenskjente skrekkforfatteren Sutter Cane, som er i ferd med å klargjøre sin siste bokutgivelse. Trent skal imidlertid oppdage at det blir vanskelig å skille virkelighet og fiksjon, i det han beveger seg lengre og lengre inn i Cane sine bøker og univers.
Dette er et artig nikk, eller er det kanskje et lite stikk, til Stephen King og hans forfatterskap og publikum. Det er ikke alltid like lett å se når filmen forsøker å gjøre narr og når den ønsker å være en jovial hyllest. Filmen er også kraftig inspirert av arbeidet til H.P. Lovecraft.
Her blandes virkelighet og fantasi blandes sammen i en småguffen og noe kaotisk affære. Vi syns den har et artig premiss, og vi liker hvor den ønsker å ta oss. Om den lykkes 100 % med å lande sitt noe ambisiøse farkost? Nei, dessverre ikke helt. Den er nokså tåpelig til tider, samtidig som vi mistenker at det er noe den også forsøker å være. For de som kjenner sjangeren godt er det nok av morsomme referanser å kose seg med, og filmen inneholder sin dose parodi og satire. Filmen er nokså stilig laget. Tøffe spesialeffekter gir oss festlige monstre og andre morbide skapninger, og det oser deilig 90-tallet av det hele :)
Kanskje ikke Carpenter's beste, men fortsatt verdt en titt.
6 bloddråper
Triangle er en fascinerende, kompleks og smart psykologisk horror/thriller. En spennende reise inn i en klaustrofobisk og voldelig labyrinth, hvor vår oppfatning av tid og rom blir satt på prøve.
Her får solide skuespillere kose seg med et gjennomtenkt og kreativt manus. Dette er en ambisiøs film, og en film som krever sitt av seeren. For her gjelder det å følge med og forsøke å sette sammen det noe kaotiske puslespillet som kastes ut på bordet foran deg. Og filmen krever også litt raushet. For det er ikke alt som er like logisk, dessverre. Men vi velger her å ikke pirke borti de små ting som fremstår mer beleilig enn logisk. Og heller fokusere på hvor underholdende dette var. For vi koste oss skikkelig.
Greit, så oppleves Triangle kanskje noe repetativt midtveis. Men den tar seg kraftig sammen og leverer en mer enn godkjent slutt. For sammen med et kult premiss finner vi i slutten mye av filmens sjarm og styrke. Christopher Smith (manus og regi) har faktisk en plan. Og filmen klarer å nøste opp de fleste trådene på en tilfredsstillende måte, og med et par svært effektive grep gir den oss noen deilige vendinger og små overraskelser.
7 bloddråper
The Night er en iransk-amerikansk psykologisk horrorfilm og en imponerende debutfilm av Kourosh Ahari. Dette er for øvrig den første amerikansk-produserte filmen som er vist på kino i Iran siden den iranske revolusjonen i 1979!
Premisset er som følger; et iransk ektepar med et ungt barn opplever et mareritt av en natt på et noe mistenksomt hotell i Los Angeles.
Regissør Ahari balanserer det ordinære og hverdagslige med det overnaturlige på en leken måte. Du sitter hele tiden med en følelse av at noe ikke stemmer. Det er noe som lugger i omgivelsene. Dialogene er skarpe og effektive. Det er klaustrofobisk og spennende. Det er noe ekstra ubehagelig med å være fanget i et tilsynelatende trygt sted. Du er jo på et stort hotell midt i englenes by. Hvorfor klarer du ikke komme deg ut?
Foruten å skape spenning og skumle øyeblikk, så klarer filmen å skape engasjement for karakterene, der de fortvilet blir tvunget til å se seg og sin fortid i et lite flatterende speil. For denne natten skjer det mildt sagt litt av hvert. Filmen har mye den vil si, og mange scener å ville vise det på. Kanskje i overkant mye. For her kommer de mystiske og gufne øyeblikkene som perler på en snor. Men det er godt skrudd sammen, med en mørk og sitrende atmosfære som aldri slipper taket. Vi likte at den ikke pøser på med spesialeffekter og skumle spøkelser og monstre, men at den gjør seg fortjent til den uhyggen den klarer å skape.
Paret skal denne natten på en reise hvor de blir konfrontert med sin fortid og skjebnesvangre valg. Dette er en film om svik og mørke hemmeligheter. Og hva det kan koste å fortrenge og fornekte dramatiske hendelser. Om det å erkjenne sannheten og ta eierskap i det som har skjedd. Og sistnevnte er ikke alltid like enkelt å få til.
7 bloddråper
Dette er en svært imponerende spillefilmdebut fra regissør Prano Bailey-Bond. Bailey-Bond tar oss med på en mørk og fascinerende reise inn i et forstyrret sinn, hvor du aldri kan stole helt på hva som skjer.
Enid (Niamh Algar) jobber som sensurist, hvor jobben består i å skjerme befolkningen for grove og brutale filmklipp. Plutselig mottar hun en film med scener som ligner mistenkelig på hvordan hennes lillesøster mystisk forsvant for mange år siden. Enid bestemmer seg for å finne ut av om det kan være en kobling.
Censor er befriende orignal med en klar egenidentitet. Filmen har en noe tidløs kvalitet over seg. Den oppleves gammel og ny på en gang. Vi likte særlig godt dens visuelle profil, med smakfull bruk av dype røde farger og et elegant set design. Alt ser skikkelig stilig ut. Hver scene fremstår grundig gjennomtenkt og godt gjennomført. Dette er typisk britisk; blekt, trist og forknytt. Og med en spennende og interessant skildring av filmens antagonist. Historien er både engasjerende og fascinerende, og Algar gir også alt i rollen som den hardtarbeidende og sørgmodige filmsensuristen Enid. Tankene gikk litt til en annen britisk horror; Saint Maud. Vi har merket oss at det er uenighet blant kritikerne hvor vellykket slutten er, men vi er blant de som mener den funker svært godt. Dette er en film som blir sittende i!
7 bloddråper
Vi må innrømme at The Night House er en film vi har hatt visse forventninger til. Og selv om den kanskje ikke innfridde helt, så er det også mye her som funker.
Beth er nylig blitt enke og sørger tungt over tapet av sin ektemann, som valgte å ta sitt eget liv. Beth klarer ikke innfinne seg med hva som skjedde, og begynner å grave i ektemannens liv og fortid. Hva skjedde som fikk ham til å gjør noe så dramatisk?
Dette er en film om sorg og hvor vanskelig det er å skulle komme videre med sitt liv etter å ha mistet noen nær. Vi har en sterk trang til å skulle finne svar på det uforklarlige. For det er vanskelig å skulle godta handlinger som er nesten umulig å forstå. Og Rebecca Hall gjør en formidabel innsats i rollen som sen sørgende Beth.
Filmen er ikke fryktelig skummel, men den har en ulmende og intens atmosfære, mye takket være det nevnte skuespillet til Hall og et meget smakfullt lydspor. Det er lenge både engasjerende og spennende. Hvem og hva kan du egentlig stole? Men filmen rakner noe mot slutten, dessverre. Den noe ambisiøse historien klarer ikke helt å innfri, og etterlater endel løse tråder og noen ubesvarte spørsmål, men skitt au, regissør David Bruckner maner frem noen velkomponerte scener som sikkert vil få hårene til å reise seg på flere der ute.
David Bruckner har for øvrig tidligere gitt The Ritual og segmenter i V/H/S og Southbound. Og ikke minst har han fått i oppdrag å lage en remake av Clive Barkers klassiker Hellraiser fra 1987. Den gleder vi oss veldig til.
7 bloddråper
En ny sterk irsk skrekkfilm! Du verden hvor mange solide filmer det lille landet klarer å produsere, la det være Citadel, Caveat, A Dark Song eller The Canal. Her har virkelig vi i Norge noe å lære.
Og dette er en svært imponerende debutfilm fra regissør Kate Dolan. En engasjerende og spennende skildring av psykisk sykdom, hvor det overnaturlige fungerer som en metafor for den psykiske belastningen og det traumet ekstreme opplevelser kan påføre.
Vi møter Char som bor sammen med sin psykisk syke mor og sin bestemor. Noen mystiske hendelser som fant sted da Char var spedbarn skal vise seg å hjemsøke den sårbare familien, og det er opp til Char å bryte forbannelsen som virker å hvile over dem.
Filmen har en ulmende og uhyggelig atmosfære, og en intens og anspent stemning hele veien gjennom. Filmen tar umiddelbart tak i deg og slipper aldri taket. Det er spennende, nifst og til tider nokså rørende. En nær og gjennomtenkt skildring av oppvekst med en psykisk syk forelder. Noe som virker å være en svært tøff, ensom og stigmatiserende tilværelse. For øvrig ikke overraskende at det er en kvinne som har manus og regi.
Unge Hazel Doupe overbeviser virkelig i rollen som unge Char. Og kinematografien er lekker. Rett og slett solid håndverk på alle fronter.
Greit, så etterlater filmen noen ubesvarte spørsmål og klarer ikke helt sette hele puslespillet sammen. Det føles bittelitt uforløst. Men det gjør ikke noe, for dette er såpass vellykket at vi allerede gleder oss til Dolans neste film. You Are Not My Mother er virkelig verdt en titt!
7 bloddråper
Spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Federico Gianotti er en ambisiøs og velfungerende skildring av hvordan det er å leve med tilbakevendende traumer. En engasjerende og spennende, argentinsk lavbudsjett-film, som faktisk har noe den vil si.
Vi følger Leni, en kvinne som nylig har kommet ut av et parforhold, men som plages av stadige mareritt og syner. Hun prøver å leve som normalt, drive sitt gartneri, men blir hjemsøkt av sine ubehagelige drømmer. I forsøk på å overkomme sine problemer og konfrontere sine demoner, må hun dykke ned i egen fortid for å finne ut hva som har skjedd...
Gianotti skrev visstnok filmen på en uke, mens han var sliten, sint og frustrert med sin tilværelse. Filmens karakter er således basert på hans egne opplevelser av å være redd og en fange av sine destruktive følelser, mens de som står en nær blir dyttet bort. For Leni makter ikke å prate om og bearbeide sine opplevelser. Hun forsøker å komme seg videre, men er i realiteten fanget. Hun tilbringer en hverdag full av angst og søvnmangel. Det er tydelig at noe har skjedd, men vi skal ikke før mot slutten få vite akkurat hva.
Filmen kan til tider oppleves som en eneste lang close-up av Leni. Vi er virkelig i hennes verden. Personer i hennes nærmeste krets dukker jevnlig opp, men hele tiden er fokus på Leni. Ailin Zaninovich gjør for øvrig en svært god jobb i rollen som den plagede unge kvinnen.
Filmen får mye ut av budsjettet sitt, som for eksempel at det ser ujålete og realistisk ut, hvilket kler filmen godt. Vi lot oss kanskje ikke alltid imponere av spesialeffektene, og lydsporet var noen ganger i overkant insisterende. Men det til tross, filmen har en nerve og et uttrykk som holdt oss engasjerte hele veien, med en solid historie og en dedikert skuespiller i hovedrollen som overbeviste.
6 bloddråper
En uhyre vellaget og velskrevet psykologisk horror med sjeldent godt skuespill. Magic Magic er en mørk og intens reise inn i et svært sykt sinn.
Alicia skal besøke sn kusine, Sara, i Chile, hvor hun skal tilbringe helgen på landet sammen med kusinen og hennes tre venner. På vei til hytta de skal tilbringe helgen får Sara plutselig en telfonsamtale om at hun må returnere til skolen for å ta en eksamen, og Alicia må reise videre med de tre vennene, før Sara skal returnere en dag senere.
Vi må gi skryt til regissør og manusforfatter Sebastian Silva, for dette er fryktelig godt gjenomført. Manuset er skarpt og ladet, Silva er en mester i å skape nerve ut av små sosiale interaksjoner. Et fascinerede studie av mennesker som ikke kommer overens og hvordan en slik dårlig kjemi kan utspille seg. Det er til tider svært ubehagelig å følge Alicia sin tilværelse og hennes desperate forsøk på å fungere i kollektivet. Det er ikke nødvendigvis så skummelt, men det er nervepirrende, engasjerende og mørkt. At Alicia ikke ar det bra kommer tydeligere og tydeligere frem, en tilstand som forverres av hennes omgivelser.
Som nevnt innledningvis er skuespillet skikkelig bra. Juno Temple sin portrettering av Alicia er noe av det råeste vi har sett på lenge. Hun gir alt. Også kult å se Michael Cera i rollen som den ubekveme og keikete kompisen Brink. Som oftest spiller han lett og sjarmerende, her det stikk motsatte. Og han kler denne rollen nesten like godt.
En svært god film som vi trygt kan anbefale.
7 bloddråper
Pin er en kanadisk psykologisk thriller/horror fra 1988, og en film som nok har gått under radaren på de fleste. En pussig liten film, men som er vel verdt en titt.
Filmen handler om søskenparet Leon og Ursula, som opplever at foreldrene dør i en bilulykke. Og om Pin. Faren var lege, og Pin er en dukke han brukte under opplæring og demonstrasjon. Men en dukke som Leon begynner å få et skummelt nært forhold til.
Filmen er ikke særlig voldelig eller grafisk. Den er mer opptatt av det psykologiske. Det er til gjengjeld fascinerende å bli kjent med Leon og bevitne hvordan sinnstilstanden hans gradvis forverres. Filmen, og i stor grad dens karakterer, gir Leon fritt spillerom til å boltre seg i den tunge diagnosen han tydeligvis besitter. Apropos Leon, så leverer David Hewlett overraskende godt i rollen som den forvirrede unge mannen. En interessant skildring av en interessant karakter.
Selv om filmen er noe lavmælt og kanskje ikke den skumleste filmen som kom ut på 80-tallet, så er den uansett flere hakk mer interessant enn mange av sine sjangerfrender på denne tiden. Tanken gikk flere ganger til Hitchcock's klassiker Psycho og Cronenberg's Dead Ringers. Filmen oppleves både troverdig og absurd på samme tid. Den er tragisk og komisk. Og mørk.
6 bloddråper
Twin Peaks: Fire Walk With Me er skrudd, fascinerende og, ikke minst, original. En drømmeaktig og mørk reise inn i Lynch sin forunderlige verden full av sex, dop og overnaturlige krefter.
Filmen er en prequel til TV-serien som gikk sine to triumferende sesonger i 1990 og 1991. Vi skal imidlertid ikke sette av plass og tid for å sammenligne filmen med den hakket bedre TV-serien. Annet enn å nevne at handlingen i filmen sentrerer seg rundt den promiskuøse tenåringsjenta Laura Palmer og hendelsene som fant sted i tiden før hennes bortgang.
Som i TV-serien får vi her servert pussige karakterer, pussige dialoger og pussige situasjoner. En film om kampen mellom det gode og det onde. Og hvor ondskapen får betydelig større oppmerksomhet. For dette er, som allerede påpekt, nokså mørkt. Her blir uskyldige tenåringsjenter skjenket og dopet ned, voldtatt og drept. Nesten et lite hint av misogyni.
Twin Peaks: Fire Walk With Me er intens og spennende, med farer som lurer rundt hvert hjørne i det tilsynelatende døsige og ufarlige tettstedet. Mye av nerven kan krediteres filmens intense og nesten psykedeliske visuelle profil, dens suggerende lydspor og den gåtefulle og uforutsigbare historien. Noen løse tråder er det jo, men det er det nesten alltid i Lynch sitt univers. Her er det mer fokus på impulsiv og leken kreativitet. Han har jo for øvrig selv sagt at det ikke er noe stort poeng å skulle finne logikk i alt som skjer i hans filmer.
7 bloddråper
Huesera: The Bone Woman er en engasjerende og smånifs skildring av ekstrem fødselsangst- og depresjon. En ulmende film om frykt og anger, og en påminnelse om hvor belastende og skummel graviditet kan oppleves for noen kvinner.
Premisset er enkelt; vi møter Valeria som lenge har ønsket å bli mor. Når hun så endelig blir gravid oppstår uventende og mystiske hendelser, og forventningene om å bli mor blir en prøvelse hun ikke så komme.
Filmen plasseres i supernatural subsjangeren, men vi vil argumentere for at dette først og fremst er en psykologisk skrekk, med innslag av body horror. For er det egentlig overnaturlige krefter Valeria kjemper mot? Eller er dette bare metaforer og allegorier for Valerias interne kamp? Og hvor vinneren av denne intense kampen kåres under filmens siste scener. Scener som for øvrig avrunder det hele på en smart og tankevekkende måte.
Filmen belager seg overraskende lite på jump scares, men maner i stedet frem frykt gjennom å servere nifse skapninger og bevegelser, en intens lyddesign (feks lyden av knokler under press) og en overbevisende skildring av en tilværelse preget av klaustrofobi, redsel og paranoia. Og ikke minst tro, religion og det okkulte. For Valeria's graviditet går virkelig ikke på skinner. Tankene gikk til tider til Polanski's Rosemary's Baby, men Husuera handler mer om konformitet, valg og forventninger.
Regissør og manusforfatter er Michelle Garza Cervera, og at det er en kvinne som står bak denne solide filmen er ingen stor overraskelse. Vi har gjentatte ganger applaudert kvinner for deres viktige og positive innflytelse på sjangeren. Cervera behandler og portretterer sine karakterer, deres relasjoner og handlinger med forståelse og genuinitet. Her er hva som skjer på innsiden viktigere enn utsiden. Noe som også gir filmen større slagkraft.
Huesera: The Bone Woman er en kraftfull debutfilm som har fått velfortjent anerkjennelse, fra en regissør som det blir spennende å følge med på fremover.
7 bloddråper
Repulsion er å anse som en klassiker, og en film som har tålt tidens tann bedre enn de fleste av sine tidsfrender. En fengslende og fascinerende skildring av psykisk sykdom, en vond reise inn i et mørkt og plaget sinn.
18-årige Carole jobber i en skjønnhetsbutikk og bor sammen med sin eldre søster. Hun er blond og vakker, og blir ofte kurtisert av ivrige beilere. Men Carole ønsker virkelig ikke deres nærhet. Da hennes søster reiser på ferie, begynner Carole sin verden å rase sammen.
Dette er tidlig Polanski, og første film ut i hans Apartment trilogy (de to andre er Rosemary's baby (1968) og The Tenant (1976)). Og dette er en svært vellaget film. Stødig foto og kledelig lydbilde. Og smart bruk av de begrensede fysiske omgivelsene. Polanski får effektivt frem den klaustrofobiske paranoiaen som regjerer. Greit, så er dialogene preget av sin tid, men det visuelle og narrative lugger forbausende lite.
Filmen får også godt frem (kanskje ikke bevisst) hvor utsatt kvinnen var, og på mange måte fortsatt er. Hva de måtte finne seg i. Mennene tar for deg på en dominerende og nedlatende måte. Tenke så mye bedre verden hadde vært om kvinnen var like sterk som mannen! Kvinnens handlingsrom var forbløffende lite, og de levde på mannens nåde. Vi bør alle sette pris på at disse kjønnsrollene har endret seg i de siste ti-årene.
Filmen var helst sikkert nifs nok for 1965, men helt klart ikke særlig skummel i det andre årtusen. Men den er spennende, mørk og tragisk.
7 bloddråper