Psykologisk horror

Denne subsjangeren benytter seg av psykologi for å oppnå sine mål. Filmens konflikt er mer intern (inne i karakterens hode) enn ekstern. Den tar for seg menneskets psyke, alt fra ordinære frykter og svakheter, til det bekmørke, destruktive og psykotiske. Den er ikke så opptatt av det grafiske og voldelige. Og har ikke nødvendigvis så mange skvette-scener. Disse filmene fokuserer mer på stemning og ubehag, og vi får en snikende følelse av at noe ikke stemmer. Her er det ikke det overnaturlige som er i fokus, men menneskesinnet. Historiene er ofte mer kompliserte og gjennomtenkte. Det er mer krevende å skildre et sykt menneskesinn på en troverdig måte, enn feks en gruppe zombier som terroriserer et lite tettsted. 

Virkelighetsoppfatning står sentralt, og ofte benytter denne subsjangeren seg av en upålitelig hovedperson, eller protagonist hvis vi skal bruke et mer fancy ord. Vi må kjenne oss igjen i filmens forteller, men vi vet ikke om vi kan stole på ham/henne. Vi blir manipulert, og dratt inn i et mørke, hvilket øker spenningen og intensiteten. Og ikke minst paranoiaen. Hovedpersonene er ofte sinnssyke, ustabile og farlige. The Shining er kanskje det mest illustrerende eksempelet på subsjangeren. Det som skal skape frykt/ubehag er ikke et monster, virus eller spøkelse, men en tilsynelatende vanlig person, hvis sjokkerende personlighet kun avsløres nær slutten av filmen. Slik som i feks Aronofskys The Black Swan

Okei, her er noen filmer vi mener gjør subsjangeren stolt:

ich seh.jpg

Goodnight Mommy (Ich Seh Ich Seh)

Vi starter med den fantastiske Goodnight Mommy fra 2015. Denne østerriske filmen er produsert av ingen ringere enn Ulrich Seidl (Hundedager og Paradise:Love), og dette er en knallbra psykologisk horrorfilm. 

Filmen tar for seg tvillingbrødrene Lukas og Elias, som bor i et stort, kaldt og sterilt hus på landet sammen med sin mor. Moren kommer tilbake etter å ha vært på sykehuset hvor hun har foretatt en rekke operasjoner. Brødrene mistenker imidlertid at det ikke er moren som har returnert, og bestemmer seg for å avsløre henne. 

Bildene er vakre, med perfekt bruk av farger og skygger, hvilket forsterker den ubehagelige og intense stemningen. Dette er både mørkt og spennende, sårt og trist. Og ikke minst brutalt. Vi blir servert flere nokså hissige scener, og det blir ikke mindre voldsomt når barn er involvert. Manuset er velskrevet, og vi har forståelse for at Østerrike valgte nettopp denne filmen som sin Oscar-kandidat. 

Filmen er bunnsolid og leverer som bare det. Vi manipulerer og lures, og vet aldri helt hva som faktisk skjer, eller hvem vi kan stole på. En ting er sikkert; Østerrike er et skummelt land. Historien har vist oss at her kan alt mulig jævelskap skje, uten at noen virker å få det med seg eller bry seg. Men gode filmer lager de, i hvert fall:)

8 bloddråper


 
session_nine.jpg

Session 9

Liten bortgjemt perle fra 2009, og en meget effektiv og solid psykologisk horrorfilm. Brad Anderson, mannen som står for både manus og regi, har tidligere gitt oss gode filmer som Transsiberian og The Machinist.

En gjeng med håndverkere skal fjerne asbest i et nedlagt sinnssykehus, og umiddelbart høres ikke det ut som en ideell hms-situasjon på en arbeidsplass. Konflikter oppstår i gruppen, som svar på de uforklarlige hendelsene som foregår på sykehuset, og dette er jo en ganske kjent oppskrift. Styrken til filmen er realismen i måten den er skutt på (ser digitalt/dokumentar-aktig ut), i tillegg til meget godt skuespill. Vil fremheve en av våre favoritter, Peter Mullan, som spiller en av rollene i crewet, og som gjennomgår en ganske skjebnesvanger transformasjon. Dette er en mann som man alltid tror på, uansett hvilken rolle han bekler.

Vi mener rolleprestasjonene, den sitrende stemningen i filmen, de uhyggelige og autentiske omgivelsene, samt look´en på filmen, hever den over de fleste andre innen subsjangeren. Enjoy!

7 bloddråper


the shinning.jpg

The Shining

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

Vi må selvfølgelig ta med The Shining (1980), en av de største klassikerne innen horror. Og kanskje den ultimate psykologiske horrorfilmen. For sjelden har vi fått tilbringe så mye kvalitetstid med en mann som synker så dypt inn i sitt eget sinnsforvirrede hode. Og du vet aldri hvem, og hva, du kan stole på. Filmen er fascinerende, nervepirrende og ubehagelig. Fantastiske bilder og fantastisk skuespill. 

Dette er en film du kan skrive en avhandling om, for her er det mye å ta fatt i:) Vi skal imidlertid denne gang fatte oss i korthet. Som kjent finner handlingen sted på et øde hotell, hvor overnaturlige krefter får Jack Nicholson til å presse frem kanskje tidenes råeste filmrolle. Et fantastisk karakter-studie av en mann på randen. Hans stadig økende galskap kumulerer i den klassiske scenen hvor han hogger seg gjennom badromsdøren med en øks, for å få tak i en lettere skremt Shelley Duvall; "Here´s Johnny!" Filmen er rett og slett et ikonisk mesterverk. "Here's Johnny!", "All work and no play, makes Jack a dull boy", "REDRUM!" osv;  filmen er regelrett spekket med legendariske scener og replikker.

Den er bygget på en Stephen King roman, men Stanley Kubrick satte sitt umiskjennelige preg på den. Sikkert derfor Stephen King ikke likte filmen da den kom ut:) Og filmen fikk nokså lunkne kritikker da den ble sluppet. Men folk har  med tiden forstått hvor bra denne filmen faktisk er. Dette er muligens den beste filmatiseringen av en Stephen King bok noen gang. Filmen har også klart å tåle tidens tann og føles aldri utdatert. Man kan se den om og om igjen, og man oppdager stadig noe nytt med den. Må nevnes de ulike teoriene og tolkningene omkring rom 237, som jo er et bevis på at folk stadig vender tilbake til Shining. Sjekk ut dokumentaren som omhandler dette, fascinerende saker. 

Kort oppsummert; du kan bli klin gæren av å bo på et hotell utenfor turistsesongen.

10 bloddråper


frailty.jpg

Frailty

Nå til amerikanske Frailty fra 2001. Dette er regidebuten til Bill Paxton, som for øvrig også har en av hovedrollene. Og dette er ingen dårlig debut, tvert i mot.

En fyr spilt av Matthew McConaughey oppsøker en politistasjon, og påstår han har opplysninger i en massemorder-sak. Han sier de er hans bror som står bak drapene. Ettersom FBI-agenten (spilt av Powers Boothe. Kanskje det tøffeste navnet vi veit om) naturligvis tviler noe på det som blir sagt, tar McConaughey oss med til begynnelsen. Til da brødrene var barn. Oppveksten som skildres var nokså normal, med unntak av at faren mente han hadde fått i oppdrag av Gud å drepe demoner. Og det er det vi skal si om handlingen. 

Filmen er ikke eksepsjonell på noen som helst måte. Den nesten tryglet om å havne under radaren. Hvilket den også gjorde. Paxton ønsker kun å fortelle en historie. På den gammeldagse måten. Og historien er ikke så verst. Det er manuset til Brent Hanley, sammen med en nokså god regi av Paxton, som holder oss interesserte i de snaue 100 minuttene filmen varer. For det klarer filmen; å holde på vår oppmerksomhet. Det er både spennende, skremmende og brutalt. Og Paxton overbeviser som den noe forvirrede pappaen. Er det bare oss, eller virker Paxton som en jævli fin fyr? En du vil ha som kompis. Uansett, det har jo ingenting med filmen å gjøre. Beklager avsporingen.

Dette er en film som klarer å snike seg inn under huden din, og den blir faktisk værende i hodet ditt en god stund etterpå. Og stort mer kan vi ikke kreve:)

Tips; ikke stol på folk som påstår at de kan prate med Gud. Eller? 

7 bloddråper


jacob.jpg

Jacob´s Ladder

Jakob’s Ladder fra 1990 er en liten psykologisk horrorklassiker, som dessverre har gått under radaren for mange. Årsaken er nok at den er ganske surrialistisk til tider, og dermed har hatt lett for å havne innunder den smale, ikke-kommerse kategorien. Synd, for dette er en snart 30 år gammel perle, som ikke føles utdatert, selv om du ser den i dag. 

Surrealismen er sentralt for handlingen, og det er en kontekst her, hvor historien rulles opp sakte, men sikkert. Faktisk så er det handlingen og historien som er en av filmens hovedstyrke. Foruten den originale og fascinerende historien, er hovedrollen Jakob mesterlig spilt av Tim Robbins. Denne sympatiske og paranoide Vietnamveteranen som har problemer med å skille mellom fantasi fra virkelighet, i tillegg til å slite med savnet av sin døde sønn. Og de synene han ser er ordentlig kjipe og skumle. Som seer er man like usikker som Jakob selv, om hva som faktisk er tilfelle. Er han gal? Eller foregår det noe ordentlig kjipt her? 

Jakobs Ladder er velspilt og vellaget, og regien er ved Adrian Lyne. Han har ikke regissert så mange filmer, men hadde noen hit’s på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Må nevne Flashdance, Fatal Attraction og 9 ½ Weeks som kanskje de mest kjente. Så absolutt en regissør som kan sitt håndverk. Jakobs Ladder er intet unntak i så måte, og Lyne lykkes med å skape en svært atmosfærisk, uhyggelig og engasjerende film, som føles like mye som drama som horror. Blandingen av disse to sjangrene oppleves sømløst og uanstrengt. Og det er imponerende! Derfor er Jakobs Ladder en unik film som må sees. 

8 bloddråper