Ordet ”okkult” kommer fra det latinske ordet Occultus (tilslørt, skjult, hemmelig), og viser til «kunnskap om det skjulte» (Wikipedia)
Se for deg en scene med en gruppe mennesker, alle ikledd hvitt, stående i en sirkel rundt et stort bål, mens de samstemt resiterer noen setninger på et ukjent språk. Rundt bålet ser man en rekke av stearinlys, og som sammen utgjør et pentagrammønster. I midten av bålet har det blitt reist et høyt kors, og på toppen av korset er det festet et stort, avkuttet geitehode. Flammene slikker oppunder geitehodet og dets massive horn. Plutselig trer en høy og kraftig mannsskikkelse ut av gruppen, iført sort munkekappe, med hetten dratt godt ned. Menigheten blir helt stille, stemningen er elektrisk. Han går rolig frem mot bålet, ser opp mot korset, og snur seg mot menigheten. Med armene reist høyt, roper han med kraftig røst: ”Sanctus Satanas, Sanctus Dominus Diabolus Sabaoth. Satanas venire! Satanas venire!” Et sterkt lysglimt blender alle som ser på, og bålet blir med en gang dobbelt så stort. Plutselig er det som om korset og geitehodet smelter sammen og danner en slags kropp. Ut av bålet stiger det ut en formidabel figur; mektig, høyreist og med et mytisk-aktig utseende . Ville jubelrop høres fra tilbederne: ”Ave Satanas! Ave Satanas!”
Vel, dette er typisk scene fra en horror-film som har det okkulte som tema. Og som, ja, du gjettet riktig, er subsjangeren vi nå skal gjennomgå!
Hva er det med det okkulte som fascinerer? Eksempelet i innledningen er jo bare reinspikka tøv. Men å bevitne en gruppe som opphøyer en eller annen form for mystisk guddom, er jo rett og slett drit-creepy. Det er nok dette som både skremmer og fascinerer, og som har vært utgangpunktet for en rekke horror-filmer.
Okkulte horrorfilmer har ofte religiøse undertoner: kors som brenner, blod som renner fra håndleddene til Jesus, eller fra Jomfru Marias øyne, et kirketårn som plutselig faller ned etter et lynslag. Alt som kan være resultater av utført okkultisme, dvs. i forbindelse med en okkult seremoni eller et rituale.
Det okkulte består av mystiske handlinger/seremonier, gjerne utført av en like mystisk og eksklusiv klubb for spesielt innvidde medlemmer. Noe av hovedpoenget til alle de ulike seremoniene, er å påkalle skjulte krefter. Krefter som har vært liggende døde, men som gjennom seremoniene blir vekket til live. Dessuten er seremoniene ment å skremme, jepp, det er nok en viktig del av det hele, nemlig å skremme og dermed skape frykt, og via frykten, at kultens ledere skal få økt respekt hos sine medlemmer. Det er jo et show, ja et horror-show, helt enkelt.
Å være medlem i en hemmelig og eksklusiv klubb, samt å delta i okkulte handlinger og seremonier, gir en følelse av å være en del av noe større og viktigere. I tillegg fungerer det også som en slags virkelighetsflukt fra hverdagen. Man lefler med det overnaturlige, noe magisk, og det er spennende! Slikt sett kan det okkulte virke forlokkende for mange, og ha en appell hos spirituelt, søkende mennesker. At de større religionene har vært -og er så viktig for så mange, baserer seg nok mye på dette kollektive og overnaturlige aspektet: En religiøs tilknytning gir identitetsfølelse, man blir en del av et større felleskap og samtidig fyller det et åndelig og spirituelt tomrom. Vel, vel, skal ikke bli for spekulativ her, og skal være forsiktig med å trekke paralleller mellom religion og det okkulte, men det er fristende.
Uansett, folk som driver med okkulte greier er creepy!
Okkultisme kobles til magi, hekseri, trolldom, mystisisme og esoterisk tradisjon. Motivene for å holde på med det okkulte, kan blant annet være å oppnå kontakt med de døde, kontakt med en eller annen form for åndelig kraft, få innblikk i hva fremtiden kan bringe, eller å rett og slett dyrke den gode gamle Djevelen, aka Satan.
Her er filmer vi mener håndterer det okkulte på en svært god måte:
Vi starter med en klassiker, nemlig Rosemarys Baby av Roman Polanski (1968)
En selvskreven representant innen sjangeren. Filmen har helt klart tålt tidens tann, den er like guffen i dag som da den kom. Filmen fokuserer på karakterene, og har en subtil og nesten ”snikende” oppbygging i historien. Rosemarys Baby ønsker å appellere til fantasien mer enn å synliggjøre og tydeliggjøre; stikke oss med nåler, mer enn å slå oss med hammer. Og over tid så blir disse nålestikkene riktig så ubehagelige.
Rosemary (Mia Farrow) og Guy Woodhouse (John Cassavetes) flytter inn i en flott og gammel leilighet på Manhattan. De er nyforelskede og fulle av entusiasme. Naboene, et eldre ektepar tar i mot sine nye naboer med åpne armer, og er nesten litt i overkant vennlige. Etter hvert begynner idyllen å slå brister; mannen til Rosemary blir mer og mer fraværende, og er mer interessert i å henge ut med det eldre ekteparet enn sin kjære. Rosemary selv opplever marerittaktige drømmer og merkelige og forstyrrende situasjoner oppstår. Og så blir Rosemary gravid…
Knallbra og troverdig skuespill av alle involverte, man føler så sterkt med stakkars Rosemary mens vi bevitner hennes reise inn i et aldri så lite helvete. Musikken og åpningssporet er også fremragende, og som sammen med den perfekte regien til Polanski, forsterker og underbygger den ekle stemningen, en stemning som sakte, men sikkert fester grepet. Roman Polanski traff blink med denne, og viser at han er en sann mester på psykologisk, okkult horror.
Rosemary: What have you done to it? What have you done to its eyes?... What have you done to him, you maniacs?!
9 bloddråper
“The oldest and strongest emotion of mankind is fear, and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown” - H.P. Lovecraft
Justin Benson og Aaron Moorhead står bak denne fascinerende og svært underholdende lavbudsjett sekt-filmen som lykkes særlig takket være et ambisiøst og originalt manus og overbevisende skuespill.
Vi følger to brødre som forsøker å finne sin plass i samfunnet flere år etter at de forlot hva den eldste broren mener er en dommedagskult. Etter at de mottar en kryptisk video fra kulten bestemmer de seg for å besøke sitt tidligere hjem for å få "closure". Men under besøket skjer en rekke mystiske hendelser og gutta tvinges til å revurdere hvorvidt kulten er en gjeng med gærninger eller om det de dyrker faktisk har noe ved seg. En jakt starter for å avdekke hva som faktisk skjer i denne kulten, og ikke minst hvordan komme seg ut av dets vasse klør.
Filmen klarer å etablere brødreparet som noen du vil følge på deres ferd. Skuespillet er upåklagelig. Gutta har sjarm og naturlig tilstedeværelse. Som påpekt innledningsvis er manuset svært godt skrevet. Historien har plenty med overraskelser og lefler herlig med det overnaturlige. Den leverer flere urovekkende og spennende scener og lager et nifst portrett av kulten og hva som kan skjule seg i mørket. Du vet imidlertid aldri hvem eller hva du kan stole på. Men du vet at det er noe som ikke stemmer i all den tilsynelatende idyllen. Den er flere hakk smartere enn de fleste filmer innenfor sin sjanger. Den får deg virkelig til å sitte og gruble. Dette er svært imponerende med tanke på filmens lave budsjett. David Lynch møter Ben Wheatley:)
Her gjelder det å holde et åpent sinn og la fantasien få fritt spillerom. Hvis du er med på reisen kan vi nesten garantere en uforglemmelig filmopplevelse. Vi storkoste oss!
Og likte du denne så sjekk ut Resolution (2012) fra samme duo. Ikke bare er det en knallbra film, men filmene er koblet sammen på finurlig vis:)
8 bloddråper
Over til en real kult-klassiker, og da mener vi «kult» i alle betydninger av ordet. Vi snakker selvsagt om The Wicker Man fra 1973, regissert av Robin Hardy. Kulthorrorens mor eller far kan man kanskje kalle den, og som virkelig satte «kult» på horrorkartet.
En fascinerende og uhyggelig film som tar for seg et helt samfunn som er gjennomsyret av en kult. Settingen er perfekt plassert i et lite, lukket samfunn på en øy ved Skottlands kyst. Vi møter politimannen Neil Howie som etterforsker forsvinningen av en jente, og som angivelig skal ha skjedd på denne øya. Folka han møter der stiller seg uforstående til forsvinningen og etterforskningen, og har ingen kjennskap til denne jenta. Politimannen begynner etter hvert å mistenke at de dekker over noe, og mistanken blir forsterket ved at han bevitner flere mystiske rituelle handlinger, og at han ser flere tilbe en form for hedensk fuktbarhetsguddom. Dessuten er de temmelig seksuelt frigjorte (i denne sammenheng må nevnes Britt Eklands legendariske nakendans), og politimannen blir mer og mer bestyrtet over hvordan folka lever sine liv her på øya. Følelsen av fremmedgjøring er total for politimannen, som ved siden av manglende samarbeid fra lokalsamfunnet også er sterkt personlig kristen. Mistankene om at noe mørkt og skummelt lurer, blir ikke mindre når politimannen møter en mektig og karismatisk mann som ser ut til å kontrollere alt som foregår på øya.
Filmen ble laget i en tid hvor det var mange mange new-age og ny-religiøse grupper som poppet opp, mye i kjølvannet av hippie-bølgen på 60 tallet. Det var en ny giv innen spiritualisme og annerledes tenkning, og som på mange måter fungerte som en slags motreaksjon på det bestående, det vitenskapelige og det «kjedelige». Dessuten hadde datidens etablissement og myndigheter skapt mye faenskap rundt omkring i verden, som f.eks. Vietnamkrigen, og som fungerte som ekstra innsprøytning til disse alternative gruppene. De omfavnet et annet sett å tenke og leve på, var ikke nødvendigvis politisk forankret, men hvor fokuset var mer rettet mot det åndelige, det spirituelle og det guddommelige. Kulter var kult, men det var også skremmende, for man så hvor lett folk ble hjernevasket, og hvor vanskelig det var for medlemmene å bryte ut. Skrekkeksemplet er kanskje Jonestown massakren i 1978, hvor 918 kultmedlemmer begikk masseselvmord ledet an av kultleder Jim Jones.
I dette «nyåndelige» landskapet ble The Wicker Man skapt, og som med sin grad av relevans, også viste at kult som tema hadde et klart horrorpotensiale i seg. Vel, kult i kombinasjon med bygdenoia, for The Wicker Man har en betydelig bygdenoia-element i seg. Politimannen er til de grader ikke i sitt rette element her ute. The Wicker Man er en sammensatt film, og som har den deilige 70-talls looken, tempoet og skuespillet som gjør at det føles troverdig og naturlig. Filmen klarer å lage en spesiell atmosfære som kjennes pussig, komisk, skummel og klaustrofobisk på samme tid. Herlig kombo det der. The Wicker Man vil alltid være en fullstendig unik film. Og, uten å røpe for mye, med en av filmhistoriens råeste avslutninger.
Må jo selvsagt trekke frem en yngre Christopher Lee i rollen som den mystiske lederen, og som alltid så er han perfekt cast’et for rollen. Savner den kjempen der.
8 bloddråper
Må ta med litt nyere okkult film også, og her er film som allerede har rukket å bli (synes nå vi), en aldri så liten moderne klassiker, nemlig The Witch, eller The VVitch: A New England Folktale fra 2015. Filmen er både skrevet og regissert av Robert Eggers.
Filmen er intet mindre enn en periode-horror, dvs, at handlingen utspiller seg i en av de første koloniene på østkysten i USA, nærmere bestemt New England, år 1630.
Et ektepar, William og Katherine med sine fem barn, er i ferd med å etablere et lite landsted, på nytt og fremmed område. En tilsynelatende endeløs og lumsk skog omslutter familiens nyervervede tomt.
Ute i villmarken dreier det seg om overlevelse, her eksisterer ingen romantisert drøm om et lykkelig og harmonisk liv på landet. Det var nemlig ingen enkel sak å være nybygger i det forjettede land på 1600-tallet; det var møkkete, hardt og farlig. Og når deres nyfødte sønn i tillegg plutselig forsvinner, og avlingene begynner å svikte, ja da blir familiens samhold satt på prøve.
Et klassisk eksempel på en pietistisk, hardtarbeidende familie på 1600-tallet, og som opplever plutselig og uforklarlig motgang. Hva svarte man slik motgang med? Mistanker og paranoia rettet mot sine nærmeste. Dette må være noens skyld. Familien er på oppløsningens rand; er mistankene imaginære, eller er det reellt?
Svært godt gjennomført film, alt føles autentisk og troverdig. Dessuten har regissøren valgt et gammel-engelsk språk for filmen, som i tillegg til å underbygge autensiteten til filmen, gir en følelse av større alvor.
Uhyggen er gjennomgående og tilstedeværende under hele filmen, alt sitrer av spenning. Dette er en saktegående film, og ikke forvent en kommers, hardtslående og effektbasert horrorflick. Men nettopp dette saktegående og krypende, den harde realismen som preget de stakkars nybyggerne, den flotte, men også mystiske naturen, den strenge pietismen. Jepp, alt sammen skaper et meget uhyggelig univers. En annerledes horrorfilm på alle måter, men i positivt fortegn. En film som kan anbefales på det varmeste.
9 bloddråper.
Dette er en remake av Dario Argento´s klassiker fra 1977. Og regissør Luca Guadagnino gjør et modig forsøk på å gjenskape et av de mer anerkjente verkene innen sjangeren. Og lykkes han? Både ja og nei, vil nå vi si. Dette er voldsomt, vilt og til tider svært vakkert.
Året er 1977 og vi følger en ung amerikansk danser, Susie, som skal starte på et prestisjefylt danseakademi for jenter i Berlin. Kunstnerisk ansvarlig på akademiet, Madame Blanc, og de andre kvinnelige ansatte har imidlertid noen mørke hemmeligheter. For det skal vise seg at ikke alt som skjer på akademiet tåler dagslys. Vi følger også en eldre psykolog som fatter interesse for akademiet etter at en av hans pasienter, en ung danserinne, forteller ham om hva som faktisk skjer bak byggets fire vegger.
Dette er en ambisiøs og krevende film som nok vil splitte publikum. Filmens styrke er dens voldsomme visuell kraft. Det er til tider fascinerende og vakkert å se på etterhvert som gardinene trekkes til side og hemmelighetene avsløres. Den vil imidlertid ved noen anledninger så mye at den spenner litt bein på seg selv. Lydbildet er svært intens, og den har også en nokså aggressiv klipp, som merkes spesielt i filmens begynnelse. Den kunne nok tjent på å vært mer bevisst på hvor mye energi som slippes og når.
Filmen varer i to og en halv time, hvilket er sjeldent langt innen sjangeren. Selv om filmen er betydelig mer drama enn horror. Og den mister dessverre litt fokus og tempo, og noen scener er litt for lange. Historien er imidlertid mer ambisiøs enn originalen. Manusforfatter David Kajganich bruker mye tid på de forskjellige karakterene, særlig den eldre psykologen, og knytter dramaet opp mot historiske begivenheter som annen verdenskrig og aktivitetene til Røde Arme Fraksjonen og Baader-Meinhof-gruppen. I stedet for å gi den kritikk for at den kanskje ikke lykkes med alt, vil vi heller gi den klapp på skulderen for at den vil og tør.
Det er ikke vanskelig å legge merke til hvor hardt Guadagnino jobber for å vise seg oppgaven verdig. Det er mye godt håndverk i filmen. Bildene er flotte og fulle av energi. Guadagnino evner å bygge et estetisk og stilig univers. Vi likte særlig godt scenen med stakkars danserinnen som får kjørt seg i det hemmelige speilrommet. Brutalt, intenst og voldsomt. Vi likte også filmens klimaks; en grandios eksplosjon av blod og visuelle inntrykk. Kanskje for mye for noen, men vi lot oss underholde! Og filmen har også en trist og rørende epilog.
Denne gangen er det ikke prog-rock bandet Goblin som har står for musikken, men Radiohead´s Thom Yorke. Og han gjør en god jobb. Han fikk nok jobben primært fordi han er en av vår generasjons dyktigste musikere, men sikkert også fordi han er kliss lik Tilda Swinton. Som for øvrig, som vanlig, gjør en minneverdig rolle, denne gang som Madame Blanc.
Litt vrient å konkludere hva vi egentlig mener om denne filmen. Den har sine mangler, ja, men samtidig leverer den flere svært tøffe og minneverdige scener. Kaotisk og rufsete, men samtidig vakker og overbevisende.
7 bloddråper
Hereditary slo ned med et brak da den kom i 2018, fraktet over Atlanterhavet på en sky av hype. Blodklubben er generelt sett skeptisk til den sedvanlige skrekkfilm-hypen, som oftest strategisk distribuert av de med økonomiske interesser i filmen. Men denne gang har hypen kommet fra alle kanter, og fra mer pålitelige kilder.
Og hype´n har vært fortjent. Dette er intet mindre enn et lite mesterverk! En film vi tør påstå vil bli stående som en moderne klassiker.
I filmen følger vi en kjernefamilie på fire i det nordvestlige USA, etter at familiens bestemor nylig har avgått med døden, en gammel og nokså hemmelighetsfull dame. Mer skal vi ikke si om handlingen, dere skal jo se den sjæl:)
Og er den skummel? Ja, det er den. Til tider er faktisk Hereditary skikkelig skummel. Den belager seg ikke på jumpscares, men tar seg tid og skaper ubehagelige og nifse øyeblikk som ble sittende i etter visning. Du vet aldri helt hva som skal skje. Uforutsigbarhet er unektelig en styrke i skrekkfilmens univers. Og fantastisk kameraarbeid får maksimalt ut av hver eneste scene. Regissør Ari Aster har full kontroll og skaper en trykkende og intens stemning som fanger deg umiddelbart. Lydbildet, lyssettingen, cinematografien; alt sitter. Filmen bygger seg sakte men sikkert opp, der den hele tiden forer deg med spenstige scener som øker spenningen og ubehaget. Til slutt sitter du som klistret til stolen, midt i en storm.
Men selv om du stripper bort alt det skumle så sitter du uansett igjen med en knallbra film. Dette er et bunnsolid drama, med hjerteskjærende og følelsesladede øyeblikk Paul Thomas Anderson verdig. Den skildrer sorg, savn og sinne på en overbevisende og kraftig måte. Filmen lyktes med å skape troverdige karakterer som du engasjerer deg i. Du bryr deg om dem. Mye takket være helt fantastisk skuespill. Toni Collette i rollen som moren i familien er en Oscar verdig. Ikke noe å si på verken castingen eller innsatsen på de andre heller.
Dette er utrolig nok Ari Asters spillefilmdebut som regissør. Fryktelig imponerende. Vi gleder oss allerede til hans neste film. Men før det skal vi nok se Hereditary et par ganger til:)
9 bloddråper
Spiral er en svært vellykket skildring av utenforskap, paranoia og skumle naboer. En mystisk og fascinerende LGBTQ-horror med et budskap.
Et homofilt par, Malik og Aaron, flytter til den kanadiske bygda med Aaron’s tenåringsjente. Det lille samfunnet virker ved første øyekast å være nokså harmløst, men Malik begynner etter hvert å mistenke at de ikke er så trygge i det døsige tettstedet.
Vi må med en gang påpeke at dette er en svært vellaget film. Foto er upåklagelig, klippen er sømløs, og med et gjennomtenkt og effektivt lydspor. For øvrig også lite å utsette på skuespiller-ensemblet. Filmen inneholder flere tøffe scener, som bidrar til å forsterke uhyggen og det uforutsigbare. Filmen blir aldri kjedelig, og regissør Kurtis David Harder har full kontroll, der hvor han selvsikkert legger sten på sten til filmen når sitt klimaks.
Spiral har et velfungerende premiss som på en god måte skildrer og viser frem hvordan det er å skulle være en minoritet, hvordan det er å ikke passe inn, men hele tiden være på utsiden uansett hvor hardt du forsøker å passe inn. Og ikke minst hva slikt kan gjøre med en.
Om det er noe filmen skorter på, er det nok manuset, hvor noen små huller preser seg frem mot slutten. Det blir kanskje i overkant ambisiøst, og filmen rekker egentlig ikke trekke sammen alle de trådene den har lagt ut. Den gir oss en forklaring av virkemidlene heller enn motivet. Synd. Hadde filmen spikket unna et par unødvendige elementer, så ville den nesten garantert gjort sterkere inntrykk og opplevd mer relevant. Men hvordan historien brettes frem og pakkes inn er det lite å utsette på! Alt i alt koste vi oss skikkelig:)
7 bloddråper
Så til A Dark Song, en irsk horrorfilm fra 2016 med debutanten Liam Gavin ansvarlig for både regi og manus. Filmen har gått noe under radaren her i Norge (og nesten alle andre steder), men la oss slå fast en ting umiddelbart; dette er en bra film, folkens! En ung kvinne, Sophia, ønsker å få kontakt med sin døde sønn, som ble bortført da han var syv år gammel. Og sammen med en okkultist, Joseph, låser de seg inne i et stort og gammelt hus på landet i Wales. Her skal de gjennomføre en rekke (meget) omfattende seremonier, i håp om å få kontakt med de døde. Og kontakt får de:)
Dette utvikler seg til å bli et intenst kammerdrama, hvor vi nokså umiddelbart merker oss talentet til regissør Gavin. Deilig med en regissør som har såpass styring på skipet! Og skuespillerne leverer. Spesielt morsomt å se Steve Oram (Sightseers og the Canal) i rollen som Joseph. Kinematografien er vakker og musikken passer perfekt. Filmen er både ambisiøs og original, og behandler sitt tema med respekt og alvor. Den er subtil og tankevekkende. Sånt sett skiller den seg fra de fleste andre skrekkfilmer. Greit, filmen er kanskje mer ubehagelig og spennende enn den er skummel. Gavin kan sånn sett fremstå som en irsk Guillermo del Toro:) Men for de som ønsker kontakt med de døde, så tror vi A Dark Song er det nærmeste du kommer til en troverdig fremgangsmåte. Herr Liam Gavin, vi har merket oss ditt navn, og vi gleder oss allerede til ditt neste prosjekt!
7 bloddråper
Nå til en moderne klassiker, nemlig Ben Wheatleys Kill List fra 2011. Denne er så sjukt bra, folkens, at dere egentlig burde droppe å lese det som kommer nedenfor, men heller bare skaffe filmen og nyt den uten føringer. Wheatley ga oss forresten etter Kill List den morsomme Sightseers, og den altfor ignorerte Fields of England, noe av det mest suggerende og syrete som er kommet ut av den engelske film-faunaen på lang tid.
Uansett, tilbake til Kill List. Vi følger Jay og Gal, to tidligere soldater som nå har blitt leiemordere, og som nylig har gjenomført et mislykket oppdrag i Kiev. Jay er blakk, og Gal presser Jay til å bli med ham på et nytt oppdrag. Dette oppdraget skal imidlertid vise seg å være mørkere og farligere enn de evner å innse. Særlig ettersom Jay for tiden ikke er helt mentalt stabil. Vi lar det være med det. Men historien er god, stol på oss!
Vi har lyst til å bemerke starten på filmen, som er dritbra. I den første snaue halvtimen er det som å se Scener Fra et Ekteskap; det er sårt, nært og vondt. Et herlig lite kammerdrama, fremført av mer enn solide skuespillere, og som fint setter opp karakterene for det som kommer til å skje. Og det som kommer til å skje er både forvirrende, spennende og brutalt. Filmen kliner til, og flere av scenene inneholder meget røff vold. Filmen har en uvant sterk nerve fra første scene, nesten hypnotisk, og klarer utrolig nok å beholde den hele veien. Siden filmen har endt opp i denne sjangeren, så ligger det nok litt i kortene at det står noen bak og trekker i trådene, uten at at vi skal avsløre hvem. Men gled dere, for denne filmen kommer til å suge dere inn, og den slipper ikke taket før den fantastiske slutten har satt et skikkelig støkk i dere. Et mesterverk!
9 bloddråper
Amerikanske The Invitation fra 2015 er en annen film vi ønsker å dra frem. Regien har Karyn Kusama. Denne filmen leverer primært grunnet sitt solide manus og Kusamas regi. Den er akkurat passe ubehagelig og spennende hele veien gjennom. En skikkelig god slow-burn thriller/skrekk
Will er, sammen med sin nye kjæreste, på vei til middagselskap hos sin eks, Eden, i sitt gamle hus. Will og Eden gjorde det for øvrig slutt da deres sønn døde. Nokså tung forhistorie der, altså. Eden har fått ny kjæreste, David, og de har samlet gamle bekjente til en god gammeldags reunion. Høres jo hyggelig ut. Eller?
Vi skal ikke si så mye mer, i frykt for å røpe for mye. Men dette er en solid film. Skryt til Kusama som har full kontroll på tempoet og stemningen i filmen. Vi rekker å bli kjent med alle karakterene på festen, deres personlighet og de mer dramatiske/relevante bakgrunnene. Manusforfatterne Phil Hay og Matt Manfredi skriver smart, og stemningen er nokså klein og spent allerede fra da Will trer sine første skritt inn døren. Mange små hendelser tilfører ytterligere spenning, og det er vanskelig å være uenig med Will om at det her er noe som ikke stemmer. Nå skal det sies at Eden og David smører nokså tykt på, deres oppførsel er i overkant pussig. Usikker om vi selv ville blitt særlig lenge på festen, men skitt au, vi tilgir denne lille "glippen" i manuset.
De første to tredjedelene av filmen er bunnsolid. Så kan folk selv diskutere og finne ut av om de mener slutten leverer. Er det noe som leverer så er det i hvert fall skuespillerne, særlig Logan Marshall-Green (også kjent fra tv-serien Quarry) som Will og Michiel Huisman (fra tv-seriene Game of Thrones og Treme) som David. To skuespillere som for øvrig er komisk like. Mener nå vi:) Og blir sjelden feil å dytte inn John Caroll Lynch i slike filmer.
Solid psykologisk horror/thriller som er vel verdt å sjekke ut!
8 bloddråper
En psykologisk neo-noir film om djeveldyrkelse og andre mørke krefter. En fascinerende reise inn i en klaustrofobisk, kaotisk og mørk verden, med en glimrende Mickey Rourke i hovedrollen som den hardtarbeidende, sluskete og noe forvirrede privatdetektiven Harry Angel.
Angel får i oppdrag å finne en forsvunnet herremann, som visstnok er i stor gjeld til den mystiske Louis Cyphre (Robert DeNiro). Men dette er et oppdrag Angel neppe burde forsøkt å avdekke.
Filmen er basert på William Hjortsberg's bok Falling Angel fra 1978. Regi har Alan Parker, som tidligere har gitt oss filmer som Mississippi Burning, Midnight Express og Pink Floyd: The Wall. Og du merker at det er en dyktig kar som styrer skuta. For dette er solide saker. Filmen er dynket i en intens og ulmende atmosfære, og har et særegent og helstøpt uttrykk. Og det er gøy å være i sørstatene, med jazzmusikere og voodoo-prester. En liten kultklassiker som fortsatt er vel verdt en titt!
7 bloddråper
The House of the Devil er en amerikansk horror skrevet og regissert av Ti West (The Innkeepers, V/H/S og The Sacrament). Dette er en vellaget og sjarmerende hommage til horror fra sent 70- og tidlig 80-tallet.
Samantha er en ung studine som sårt trenger penger og derfor svarer på en annonse om å være barnevakt hos et mildt sagt pussig eldre ektepar. Paret erkjenner imidlertid at det ikke er et barn hun skal passe på, men deres gamle mor som ligger og hviler et sted i det digre og gamle huset. Vel, de har selvfølgelig ikke vært helt ærlige med Samantha, noe hun i løpet av kvelden vil erfare.
Som innledningsvis nevnt oppleves dette som en hyllest til de mange skrekkfilmene som kom på sent 70- og tidlig 80-tallet. Og det føles virkelig som du ser en film fra 1979. Bare at denne fremstår mye proffere enn de fleste av de filmene den har latt seg inspirere av. For filmen ser veldig bra ut. Den har nerve og stemning, og bygger sakte men sikkert opp mot sitt klimaks. Den gjør smart i å holde tilbake, for det er reisen som underholder. Hvorvidt klimakset er tilfredsstillende etterlater vi til dere å avgjøre.
Greit, så kommer ikke filmen med så mye nytt, hvilket filmen heller ikke virker å forsøke. Du sitter allikevel med en følelse av at den kunne blitt til noe enda bedre. West har helt klart talent, han trenger bare et skikkelig godt manus som står i stil med hans regiferdigheter. Historien er grei nok, og premisset funker. Men den mangler dybde og snert. The House of the Devil har mer stil enn innhold.
For øvrig morsomt å se Greta Gerwig i en av hennes tidlige roller, og som senere fikk solid internasjonal anerkjennelse med gode filmer som Frances Ha, Mistress America og Lady Bird.
6 bloddråper
1BR er en tett og nervepirrende sektfilm, og en overbevisende spillefilmdebut av regissør og manusforfatter David Marmor.
Sarah ankommer Los Angeles på søken etter et sted å bo. Hun finner en tilsynelatende perfekt leilighet i et lite bofellesskap, men hun skal snart oppdage at naboene ikke er den joviale gjengen de gir uttrykk for.
1BR har et velfungerende premiss, og en avslappet intensitet som kler filmen og dens tematikk. Filmen bygger seg fint opp mot sitt klimaks, et kanskje uungåelig som sådan, men den slutter ikke uten en liten tvist. 1BR har noen nokså tøffe scener. Mulig vi ble påvirket av å se filmen tidlig på morgen dagen derpå, men vi lot oss rive med ved flere anledninger. Marmor serverer hjernevasking, brutalitet og tortur, men holder akkurat nok tilbake slik at de færreste vil bli støtt. Dette er en nøktern film hva gjelder visuell stil og uttrykk. Den forsøker ikke å skjule noe, eller manipulere seerne, noe sjangeren jo er mester i. Det meste er blottlagt. 1BR er således et forfriskende tilskudd på det området.
Hvordan oppnår vi lykke? Hva er egentlig lykke? Hva slags samfunn ønsker vi å være en del av? Og hva er vi villige til å ofre for å bli del av et slikt fellesskap? Dette er ingen dårlig skildring av hvordan det kan oppleves å bli dratt inn i en kult, og ikke minst forsøke å unnslippe den. Vel, uten at vi har så mye personlig erfaring på området:) Og selv om Nicole Brydon Bloom ikke har så lang fartstid, så gjør en solid innsats i rollen som Sarah. Hun klarer å engasjere oss, og overbeviser i sin reise fra ensom innflytter til, vel, du skjønner kanskje hva.
1BR er underholdende og spennende, og et velkomment bidrag i en allerede velfylt subsjanger.
7 bloddråper
Son er en irsk-amerikans horror regissert av Ivan Kavanagh, som tidligere har gitt oss den meget severdige The Canal (2014)
Son serverer ikke fryktelig mye nytt, men dette er såpass velspilt, vellaget og engasjerende at vi ikke på noe tidspunkt kjedet oss. Tvert imot er dette velsmurt og mørk underholdning som vi tror flere vil kose seg med.
En mor, Laura, oppdager at sønnen lider av en mystisk sykdom som ingen virker å finne en kur mot. Hun mistenker at en kult hun en gang var en del av er skyld i sykdommen, og at de har skumle planer for den lille gutten. Desperat legger hun ut på en jakt etter en måte å redde sin kjære sønn.
I Son blir en mors kjærlighet virkelig satt på prøve. Det er mørkt, mystisk og tragisk. Og det er vanskelig å ikke sympatisere og føle med Laura der hun fortvilet forsøker å beskytte sitt barn mot hva hun opplever er ondskapen selv. Men kan vi stole på Laura? Forteller hun sannheten, eller er alt noe hun finner på? Laura er for øvrig fremragende portrettert av Andi Matichak. Og Emile Hirsch tilfører en ro og tyngde i rollen som den sympatiske og forståelsesfulle politietterforskeren.
Regissør Kavanagh er ikke redd for å vise grafiske scener og filmen inneholder solide doser med blod. Og det hele ser skikkelig bra ut. Jepp, filmen har stil og tør bite fra seg. Det er intenst, spennende og stemningsfullt, med kule lokasjoner og skitne og fargerike karakterer. Her fungerer imidlertid kanskje de enkelte deler av filmen bedre enn sluttsummen/helheten. Fullstendig tilfredsstilt ble vi ikke, men vi koste oss lell!
7 bloddråper
The Believers er en noe undervurdert og glemt flm fra 80-tallet. En vellaget og engasjerende film om religion, heksekunst og skumle sekter. Filmen er for øvrig basert på Nicholas Conde sin bok The Religion fra 1982.
Martin Sheen spiller Cal, en psykolog som bistår politiet når deres ansatte trenger bistand. På et oppdrag møter Cal en frenetisk og desperat politimann (Tom), som påstår at et ungt lik politiet har funnet er del av et sadistisk rituale, og at ingen er trygge for den ondskapen som står bak. Særlig ikke Cal.
Det er deilig å se film med godt skuespill. Her møter vi solide folk som Martin Sheen, Jimmy Smith og Robert Loggia. Og en svært overbevisende Malick Bowens som den mildt sagt creepy "heksedoktoren". Og filmen oppleves ambisiøs, med en intrikat handling og flere små tvister og vendinger. Ikke alt er helt logisk, og noen hendelser er i overkant tilfeldige, men skitt au. Det er stemningsfullt og velskrevet. Dialogene sitter og karakterene er både troverdige og engasjerende. Regi har John Schlesinger, en ringrev som kan sitt fag, og som også har gitt oss filmer som The Marathon Man og Midnight Cowboy. Og han klarer å gjøre dette både spennende og nervepirrende.
The Believers er rett og slett en film som har tålt tidens tann overraskende godt.
7 bloddråper
En artig og småpussig film om et eldre ektepar som har kidnappet en gravid dame i håp om å bringe tilbake sitt kjære barnebarn gjennom sataniske metoder. Metoder de kanskje ikke helt hadde forutsett konsekvensene av…
Absurde greier, og dette arter seg til å bli litt av en horror-farse, i grenseland sort komedie. Vi kjedet oss aldri, mye underholdende som skjer, og historien drives godt gjennom det eldre ekteparet som vi synes spiller overbevisende. De er liksom litt søte opp i alt det ondskapsfulle de holder på med, for planen går ikke akkurat helt på skinner.
Filmen er godt skrudd sammen, har et bra driv, og selv om det tidvis går noe utover troverdigheten til det som skjer, og innimellom kjennes noe tullete, reddes det inn med sin entusiastiske fortellerstil og en gjeng artige karakterer. Selv om det okkulte elementene føltes gjenkjennelig og filmen fulgte en velkjent rute, var det likevel noe forfriskende uforutsigbart ved filmen, og vi var spente på hvor det hele bar hen. Ekteparet gjorde filmen på en måte mer “jordnær”, et aspekt noe filmspråket også underbygget, og som muligens gjør at filmen skiller seg litt ut.
Skummelt ble det vel aldri, men vi lot oss likevel underholde av dette hektiske satanist-opplegget!
7 bloddråper
Hollywood og LA kan være et skikkelg drittsted. Glossy, overfladisk og kynisk. En dog-eat-dog verden hvor de som skal lykkes trenger spisse albuer like mye som pommes frites trenger ketchup. Og alle tenker primært på en ting; seg selv.
Vi følger en ung og håpefull skuespillerinne, Sarah, som fortvilet forsøker å få karrièren i gang, slik at hun slipper å servere hurtigmat i et nedverdigende kostyme. Plutselig oppdager hun en audition for en hovedrolle i en kommende skrekkfilm, og nå virker tilsynelatende ting å gå hennes vei. Tilsynelatende.
Vi likte godt filmens visuell uttrykk, og ikke minst tempo. Vi gis anledning til å bli kjent med karakterene og deres søken etter noe større enn seg selv (gjerne i form av seg selv). Filmen vet akkurat når den skal skru til, der den smyger behagelig av gårde, før den plutselig girer om og tar strupetak. Det er brutalt, blodig og ekkelt. Gjengen som har ansvaret for Sarahs make-up får stående applaus fra oss. Rett og slett imponerende hvordan hun transformeres. Godt hjulpet av Alex Essoe (Midnight Mass, Doctor Sleep) som gjør en fremragende innsats i rollen. Essoe tilfører sårhet og sympati. Det er til tider vondt å se på.
Filmen treffer godt med sin symbolikk og metaforer, men den hadde nok gjort enda mer inntrykk, og vært enda mer relevant, om historien hadde forblitt mer jordisk (no pun intended). Uten at vi skal utdype dette noe nærmere.
Starry Eyes var en svært positiv overraskelse, en film som har noe den vil si og som sier det med kraft:)
7 bloddråper
I Borderland følger vi tre unge studenter som skal til Mexico for en siste festhelg før universitetsutdannelsen begynner. Som de fleste amerikanere i Mexico oppsøker de ymse vannhull og tvilsomme strippebarer, før de selvfølgelig ramler borti trøbbel.
Filmen er løst basert på den sanne historien om narkobaronen Adolfo de Jesús Constanzo, som også var leder av en religiøs kult som drev med menneskeofring. Adolfo og hans følgere drepte blant andre en amerikansk student i 1989.
Borderland har en selvsikker og møkkete visuell stil. Hvilket kler filmen godt. Lyssettingen, kameraarbeidet og klippen; alle jobber godt sammen for å forsterke det intense og skitne. Filmen har nerve og et fint driv. Den kan til tider være nokså brutal og grafisk, med innslag av hard tortur, men filmen oppleves aldri spekulativ eller over the top.
Av alle steder vi ikke ønsker å komme i trøbbel, er nok Mexico høyt på listen. Mexico er virkelig et nifst sted, i hvert fall de grensebyer vi har vært innom. Og denne filmen bidrar ikke særlig til å bedre landets profil.
Vi får servert flere kjente skuespillerfjes, som Rider Strong og Sean Austin, men vi likte nok best Jake Muxworthy sin innsats som den usympatiske, men karismatiske kjekkasen Henry. Karrieren hans tok imidlertid dessverre virkelig ikke av i ettertid. Og apropos karriere; regissør Zev Berman har faktisk ikke (per 2022) verken skrevet eller regissert noe siden Borderland. Hvilket er synd, for vi likte filmen. Den er spennende, intens og smakfull grotesk.
7 bloddråper
En velskrevet, spennende og uforutsigbar liten film om to leiemordere som venter på sitt offer, i sistnevntes leilighet. En film som lener seg på interessante og velskrevne karakterer, samt et fengende og engasjerende manus. Og her mener vi filmen lykkes overraskende godt.
Den erfarne leiemorderen Pinner er på arbeid sammen med den yngre ferskingen Cully. Oppdraget er enkelt; offeret er på operaen og vil komme hjem litt over midnatt, og våre "helter" skal da sitte klar i hans leilighet.
Dette er en skikkelig lavbudsjettsfilm, noe vi merker i de fleste ledd i produksjonen. Hele filmen finner også sted i offerets leilighet/hus og med en svært minimalt rollebesetning. Budsjettet på spesialeffekter var sikkert heller ikke særlig høyt. Men filmen klarer å skape nerve og spenning nesten umiddelbart. Mye takket være et smart manus og solid innsats av Billy Clarke som Pinner. Dialogene leveres med innlevelse og presisjon, og det lille huset skaper en klaustrofobisk stemning ispedd (forståelige) doser med paranoia. Det er mystisk og intenst. Du vet ikke helt hva som venter rundt neste sving. Det er litt Roald Dahl-aktig over det hele.
Filmen kan kanskje oppleves noe flat, og selv på snaue 70 minutter kan nok noen oppleve den som litt lang grunnet sin noe langsomme fremdrift. Men vi likte den. Det er gøy med filmer som lykkes med å få mye ut av tilsynelatende lite:)
6 bloddråper