Det Okkulte

Ordet ”okkult” kommer fra det latinske ordet Occultus (tilslørt, skjult, hemmelig), og viser til «kunnskap om det skjulte» (Wikipedia)

Se for deg en scene med en gruppe mennesker, alle ikledd hvitt, stående i en sirkel rundt et stort bål, mens de samstemt resiterer noen setninger på et ukjent språk. Rundt bålet ser man en rekke av stearinlys, og som sammen utgjør et pentagrammønster. I midten av bålet har det blitt reist et høyt kors, og på toppen av korset er det festet et stort, avkuttet geitehode. Flammene slikker oppunder geitehodet og dets massive horn. Plutselig trer en høy og kraftig mannsskikkelse ut av gruppen, iført sort munkekappe, med hetten dratt godt ned. Menigheten blir helt stille, stemningen er elektrisk. Han går rolig frem mot bålet, ser opp mot korset, og snur seg mot menigheten. Med armene reist høyt, roper han med kraftig røst: ”Sanctus Satanas, Sanctus Dominus Diabolus Sabaoth. Satanas venire! Satanas venire!” Et sterkt lysglimt blender alle som ser på, og bålet blir med en gang dobbelt så stort. Plutselig er det som om korset og geitehodet smelter sammen og danner en slags kropp. Ut av bålet stiger det ut en formidabel figur; mektig, høyreist og med et mytisk-aktig utseende . Ville jubelrop høres fra tilbederne: ”Ave Satanas! Ave Satanas!” 

Vel, dette er typisk scene fra en horror-film som har det okkulte som tema. Og som, ja, du gjettet riktig, er subsjangeren vi nå skal gjennomgå! 

Hva er det med det okkulte som fascinerer? Eksempelet i innledningen er jo bare reinspikka tøv. Men å bevitne en gruppe som opphøyer en eller annen form for mystisk guddom, er jo rett og slett drit-creepy. Det er nok dette som både skremmer og fascinerer, og som har vært utgangpunktet for en rekke horror-filmer.

Okkulte horrorfilmer har ofte religiøse undertoner: kors som brenner, blod som renner fra håndleddene til Jesus, eller fra Jomfru Marias øyne, et kirketårn som plutselig faller ned etter et lynslag. Alt som kan være resultater av utført okkultisme, dvs. i forbindelse med en okkult seremoni eller et rituale.

Det okkulte består av mystiske handlinger/seremonier, gjerne utført av en like mystisk og eksklusiv klubb for spesielt innvidde medlemmer. Noe av hovedpoenget til alle de ulike seremoniene, er å påkalle skjulte krefter. Krefter som har vært liggende døde, men som gjennom seremoniene blir vekket til live. Dessuten er seremoniene ment å skremme, jepp, det er nok en viktig del av det hele, nemlig å skremme og dermed skape frykt, og via frykten, at kultens ledere skal få økt respekt hos sine medlemmer. Det er jo et show, ja et horror-show, helt enkelt. 

Å være medlem i en hemmelig og eksklusiv klubb, samt å delta i okkulte handlinger og seremonier, gir en følelse av å være en del av noe større og viktigere. I tillegg fungerer det også som en slags virkelighetsflukt fra hverdagen. Man lefler med det overnaturlige, noe magisk, og det er spennende! Slikt sett kan det okkulte virke forlokkende for mange, og ha en appell hos spirituelt, søkende mennesker. At de større religionene har vært -og er så viktig for så mange, baserer seg nok mye på dette kollektive og overnaturlige aspektet: En religiøs tilknytning gir identitetsfølelse, man blir en del av et større felleskap og samtidig fyller det et åndelig og spirituelt tomrom. Vel, vel, skal ikke bli for spekulativ her, og skal være forsiktig med å trekke paralleller mellom religion og det okkulte, men det er fristende. 

Uansett, folk som driver med okkulte greier er creepy! 

Okkultisme kobles til magi, hekseri, trolldom, mystisisme og esoterisk tradisjon. Motivene for å holde på med det okkulte, kan blant annet være å oppnå kontakt med de døde, kontakt med en eller annen form for åndelig kraft, få innblikk i hva fremtiden kan bringe, eller å rett og slett dyrke den gode gamle Djevelen, aka Satan.

Her er filmer vi mener håndterer det okkulte på en svært god måte:

 
large_zVjvNrKs5EYXrvHPpuRovjnLIml.jpg

Rosemarys´s baby

Vi starter med en klassiker, nemlig Rosemarys Baby av Roman Polanski (1968)

En selvskreven representant innen sjangeren. Filmen har helt klart tålt tidens tann, den er like guffen i dag som da den kom. Filmen fokuserer på karakterene, og har en subtil og nesten ”snikende” oppbygging i historien. Rosemarys Baby ønsker å appellere til fantasien mer enn å synliggjøre og tydeliggjøre; stikke oss med nåler, mer enn å slå oss med hammer. Og over tid så blir disse nålestikkene riktig så ubehagelige.

Rosemary (Mia Farrow) og Guy Woodhouse (John Cassavetes) flytter inn i en flott og gammel leilighet på Manhattan. De er nyforelskede og fulle av entusiasme. Naboene, et eldre ektepar tar i mot sine nye naboer med åpne armer, og er nesten litt i overkant vennlige. Etter hvert begynner idyllen å slå brister; mannen til Rosemary blir mer og mer fraværende, og er mer interessert i å henge ut med det eldre ekteparet enn sin kjære. Rosemary selv opplever marerittaktige drømmer og merkelige og forstyrrende situasjoner oppstår. Og så blir Rosemary gravid…

Knallbra og troverdig skuespill av alle involverte, man føler så sterkt med stakkars Rosemary mens vi bevitner hennes reise inn i et aldri så lite helvete. Musikken og åpningssporet er også fremragende, og som sammen med den perfekte regien til Polanski, forsterker og underbygger den ekle stemningen, en stemning som sakte, men sikkert fester grepet. Roman Polanski traff blink med denne, og viser at han er en sann mester på psykologisk, okkult horror.

Rosemary: What have you done to it?  What have you done to its eyes?... What have you done to him, you maniacs?!

9 bloddråper


the endless.jpg

The Endless

“The oldest and strongest emotion of mankind is fear, and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown” - H.P. Lovecraft

Justin Benson og Aaron Moorhead står bak denne fascinerende og svært underholdende lavbudsjett sekt-filmen som lykkes særlig takket være et ambisiøst og originalt manus og overbevisende skuespill.

Vi følger to brødre som forsøker å finne sin plass i samfunnet flere år etter at de forlot hva den eldste broren mener er en dommedagskult. Etter at de mottar en kryptisk video fra kulten bestemmer de seg for å besøke sitt tidligere hjem for å få "closure". Men under besøket skjer en rekke mystiske hendelser og gutta tvinges til å revurdere hvorvidt kulten er en gjeng med gærninger eller om det de dyrker faktisk har noe ved seg. En jakt starter for å avdekke hva som faktisk skjer i denne kulten, og ikke minst hvordan komme seg ut av dets vasse klør. 

Filmen klarer å etablere brødreparet som noen du vil følge på deres ferd. Skuespillet er upåklagelig. Gutta har sjarm og naturlig tilstedeværelse. Som påpekt innledningsvis er manuset svært godt skrevet. Historien har plenty med overraskelser og lefler herlig med det overnaturlige. Den leverer flere urovekkende og spennende scener og lager et nifst portrett av kulten og hva som kan skjule seg i mørket. Du vet imidlertid aldri hvem eller hva du kan stole på. Men du vet at det er noe som ikke stemmer i all den tilsynelatende idyllen. Den er flere hakk smartere enn de fleste filmer innenfor sin sjanger. Den får deg virkelig til å sitte og gruble. Dette er svært imponerende med tanke på filmens lave budsjett. David Lynch møter Ben Wheatley:) 

Her gjelder det å holde et åpent sinn og la fantasien få fritt spillerom. Hvis du er med på reisen kan vi nesten garantere en uforglemmelig filmopplevelse. Vi storkoste oss!

8 bloddråper


5d78f06a2ee998e7e47da65fddb437a1--cult-movies-horror-movies.jpg

The Wicker Man

Over til en real kult-klassiker, og da mener vi «kult» i alle betydninger av ordet. Vi snakker selvsagt om The Wicker Man fra 1973, regissert av Robin Hardy. Kulthorrorens mor eller far kan man kanskje kalle den, og som virkelig satte «kult» på horrorkartet. 

En fascinerende og uhyggelig film som tar for seg et helt samfunn som er gjennomsyret av en kult. Settingen er perfekt plassert i et lite, lukket samfunn på en øy ved Skottlands kyst. Vi møter politimannen Neil Howie  som etterforsker forsvinningen av en jente, og som angivelig skal ha skjedd på denne øya. Folka han møter der stiller seg uforstående til forsvinningen og etterforskningen, og har ingen kjennskap til denne jenta. Politimannen begynner etter hvert å mistenke at de dekker over noe, og mistanken blir forsterket ved at han bevitner flere mystiske rituelle handlinger, og at han ser flere tilbe en form for hedensk fuktbarhetsguddom. Dessuten er de temmelig seksuelt frigjorte (i denne sammenheng må nevnes Britt Eklands legendariske nakendans), og politimannen blir mer og mer bestyrtet over hvordan folka lever sine liv her på øya. Følelsen av fremmedgjøring er total for politimannen, som ved siden av manglende samarbeid fra lokalsamfunnet også er sterkt personlig kristen. Mistankene om at noe mørkt og skummelt lurer, blir ikke mindre når politimannen møter en mektig og karismatisk mann som ser ut til å kontrollere alt som foregår på øya.  

Filmen ble laget i en tid hvor det var mange mange new-age og ny-religiøse grupper som poppet opp, mye i kjølvannet av hippie-bølgen på 60 tallet. Det var en ny giv innen spiritualisme og annerledes tenkning, og som på mange måter  fungerte som en slags motreaksjon på det bestående, det vitenskapelige og det «kjedelige». Dessuten hadde datidens etablissement og myndigheter skapt mye faenskap rundt omkring i verden, som f.eks. Vietnamkrigen, og som fungerte som ekstra innsprøytning til disse alternative gruppene. De omfavnet et annet sett å tenke og leve på, var ikke nødvendigvis politisk forankret, men hvor fokuset var mer rettet mot det åndelige, det spirituelle og det guddommelige. Kulter var kult, men det var også skremmende, for man så hvor lett folk ble hjernevasket, og hvor vanskelig det var for medlemmene å bryte ut. Skrekkeksemplet er kanskje Jonestown massakren i 1978, hvor 918 kultmedlemmer begikk masseselvmord ledet an av kultleder Jim Jones.

I dette «nyåndelige» landskapet ble The Wicker Man skapt, og som med sin grad av relevans, også viste at kult som tema hadde et klart horrorpotensiale i seg. Vel, kult i kombinasjon med bygdenoia, for The Wicker Man har en betydelig bygdenoia-element i seg. Politimannen er til de grader ikke i sitt rette element her ute. The Wicker Man er en sammensatt film, og som har den deilige 70-talls looken, tempoet og skuespillet som gjør at det føles troverdig og naturlig. Filmen klarer å lage en spesiell atmosfære som kjennes pussig, komisk, skummel og klaustrofobisk på samme tid. Herlig kombo det der. The Wicker Man vil alltid være en fullstendig unik film. Og, uten å røpe for mye, med en av filmhistoriens råeste avslutninger.

Må jo selvsagt trekke frem en yngre Christopher Lee i rollen som den mystiske lederen, og som alltid så er han perfekt cast’et for rollen. Savner den kjempen der.

8 bloddråper


MV5BMTUyNzkwMzAxOF5BMl5BanBnXkFtZTgwMzc1OTk1NjE@._V1_UY1200_CR90,0,630,1200_AL_.jpg

The Witch

Må ta med litt nyere okkult film også, og her er film som allerede har rukket å bli (synes nå vi), en aldri så liten moderne klassiker, nemlig The Witch, eller The VVitch: A New England Folktale fra 2015. Filmen er både skrevet og regissert av Robert Eggers. 

Filmen er intet mindre enn en periode-horror, dvs, at handlingen utspiller seg i en av de første koloniene på østkysten i USA, nærmere bestemt New England, år 1630. 

Et ektepar, William og Katherine med sine fem barn, er i ferd med å etablere et lite landsted, på nytt og fremmed område. En tilsynelatende endeløs og lumsk skog omslutter familiens nyervervede tomt.

Ute i villmarken dreier det seg om overlevelse, her eksisterer ingen romantisert drøm om et lykkelig og harmonisk liv på landet. Det var nemlig ingen enkel sak å være nybygger i det forjettede land på 1600-tallet; det var møkkete, hardt og farlig. Og når deres nyfødte sønn i tillegg plutselig forsvinner, og avlingene begynner å svikte, ja da blir familiens samhold satt på prøve.

Et klassisk eksempel på en pietistisk, hardtarbeidende familie på 1600-tallet, og som opplever plutselig og uforklarlig motgang.  Hva svarte man slik motgang med? Mistanker og paranoia rettet mot sine nærmeste. Dette må være noens skyld. Familien er på oppløsningens rand; er mistankene imaginære, eller er det reellt?

Svært godt gjennomført film, alt føles autentisk og troverdig. Dessuten har regissøren valgt et gammel-engelsk språk for filmen, som i tillegg til å underbygge autensiteten til filmen, gir en følelse av større alvor.

Uhyggen er gjennomgående og tilstedeværende under hele filmen, alt sitrer av spenning. Dette er en saktegående film, og ikke forvent en kommers, hardtslående og effektbasert horrorflick. Men nettopp dette saktegående og krypende, den harde realismen som preget de stakkars nybyggerne, den flotte, men også mystiske naturen, den strenge pietismen. Jepp, alt sammen skaper et meget uhyggelig univers. En annerledes horrorfilm på alle måter, men i positivt fortegn. En film som kan anbefales på det varmeste.

9 bloddråper.


fid17387.jpg

A Dark Song

Så til A Dark Song, en irsk horrorfilm fra 2016 med debutanten Liam Gavin ansvarlig for både regi og manus. Filmen har gått noe under radaren her i Norge (og nesten alle andre steder), men la oss slå fast en ting umiddelbart; dette er en bra film, folkens! En ung kvinne, Sophia, ønsker å få kontakt med sin døde sønn, som ble bortført da han var syv år gammel. Og sammen med en okkultist, Joseph, låser de seg inne i et stort og gammelt hus på landet i Wales. Her skal de gjennomføre en rekke (meget) omfattende seremonier, i håp om å få kontakt med de døde. Og kontakt får de:)

Dette utvikler seg til å bli et intenst kammerdrama, hvor vi nokså umiddelbart merker oss talentet til regissør Gavin. Deilig med en regissør som har såpass styring på skipet! Og skuespillerne leverer. Spesielt morsomt å se Steve Oram (Sightseers og the Canal) i rollen som Joseph. Kinematografien er vakker og musikken passer perfekt. Filmen er både ambisiøs og original, og behandler sitt tema med respekt og alvor. Den er subtil og tankevekkende. Sånt sett skiller den seg fra de fleste andre skrekkfilmer. Greit, filmen er kanskje mer ubehagelig og spennende enn den er skummel. Gavin kan sånn sett fremstå som en irsk Guillermo del Toro:) Men for de som ønsker kontakt med de døde, så tror vi A Dark Song er det nærmeste du kommer til en troverdig fremgangsmåte. Herr Liam Gavin, vi har merket oss ditt navn, og vi gleder oss allerede til ditt neste prosjekt!

7 bloddråper


kill_list_march_2012.jpg

Kill List

Nå til en moderne klassiker, nemlig Ben Wheatleys KIll List fra 2011. Denne er så sjukt bra, folkens, at dere egentlig burde droppe å lese det som kommer nedenfor, men heller bare skaffe filmen og nyt den uten føringer. Wheatley ga oss forresten etter Kill List den morsomme Sightseers, og den altfor ignorerte Fields of England, noe av det mest suggerende og syrete som er kommet ut av den engelske film-faunaen på lang tid. 

Uansett, tilbake til Kill List. Vi følger Jay og Gal, to tidligere soldater som nå har blitt leiemordere, og som nylig har gjenomført et mislykket oppdrag i Kiev. Jay er blakk, og Gal presser Jay til å bli med ham på et nytt oppdrag. Dette oppdraget skal imidlertid vise seg å være mørkere og farligere enn de evner å innse. Særlig ettersom Jay for tiden ikke er helt mentalt stabil. Vi lar det være med det. Men historien er god, stol på oss! 

Vi har lyst til å bemerke starten på filmen, som er dritbra. I den første snaue halvtimen er det som å se Scener Fra et Ekteskap; det er sårt, nært og vondt. Et herlig lite kammerdrama, fremført av mer enn solide skuespillere, og som fint setter opp karakterene for det som kommer til å skje. Og det som kommer til å skje er både forvirrende, spennende og brutalt. Filmen kliner til, og flere av scenene inneholder meget røff vold. Filmen har en uvant sterk nerve fra første scene, nesten hypnotisk, og klarer utrolig nok å beholde den hele veien. Siden filmen har endt opp i denne sjangeren, så ligger det nok litt i kortene at det står noen bak og trekker i trådene, uten at at vi skal avsløre hvem. Men gled dere, for denne filmen kommer til å suge dere inn, og den slipper ikke taket før den fantastiske slutten har satt et skikkelig støkk i dere. Et mesterverk!

9 bloddråper


the invitation.jpg

Amerikanske The Invitation fra 2015 er en annen film vi ønsker å dra frem. Regien har Karyn Kusama. Denne filmen leverer primært grunnet sitt solide manus og Kusamas regi. Den er akkurat passe ubehagelig og spennende hele veien gjennom. En skikkelig god slow-burn thriller/skrekk

Will er, sammen med sin nye kjæreste, på vei til middagselskap hos sin eks, Eden, i sitt gamle hus. Will og Eden gjorde det for øvrig slutt da deres sønn døde. Nokså tung forhistorie der, altså. Eden har fått ny kjæreste, David, og de har samlet gamle bekjente til en god gammeldags reunion. Høres jo hyggelig ut. Eller?

Vi skal ikke si så mye mer, i frykt for å røpe for mye. Men dette er en solid film. Skryt til Kusama som har full kontroll på tempoet og stemningen i filmen. Vi rekker å bli kjent med alle karakterene på festen, deres personlighet og de mer dramatiske/relevante bakgrunnene. Manusforfatterne Phil Hay og Matt Manfredi skriver smart, og stemningen er nokså klein og spent allerede fra da Will trer sine første skritt inn døren. Mange små hendelser tilfører ytterligere spenning, og det er vanskelig å være uenig med Will om at det her er noe som ikke stemmer. Nå skal det sies at Eden og David smører nokså tykt på, deres oppførsel er i overkant pussig. Usikker om vi selv ville blitt særlig lenge på festen, men skitt au, vi tilgir denne lille "glippen" i manuset.

De første to tredjedelene av filmen er bunnsolid. Så kan folk selv diskutere og finne ut av om de mener slutten leverer. Er det noe som leverer så er det i hvert fall skuespillerne, særlig Logan Marshall-Green (også kjent fra tv-serien Quarry) som Will og Michiel Huisman (fra tv-seriene Game of Thrones og Treme) som David. To skuespillere som for øvrig er komisk like. Mener nå vi:) Og blir sjelden feil å dytte inn John Caroll Lynch i slike filmer. 

Solid psykologisk horror/thriller som er vel verdt å sjekke ut! 

8 bloddråper