Dyr i horror 

Dyr blir flittig brukt i skrekkfilmer. Og med god grunn. Dyr kan være dritskumle, pluss de tilfører en viss realisme, ettersom de faktisk eksisterer, og våre fordommer og mangel om kunnskap om disse dyrene gjør at vi i uforholdsmessig stor grad kjøper de premisser og historier vi får servert. 

Nesten alle har en eller annen fobi når det kommer til dyr, om det er edderkopper, slanger, løsbikkjer eller kuer. Ja, kuer er faktisk ganske så creepy. De er tunge som faen og ingen kan stole på det tomme og mørke blikket. Uansett, poenget er at det er ikke uvanlig å være redd for dyr. Og det veit selvfølgelig de som mekker skrekkfilmer også. Så til nå har vel så godt som hver eneste dyreart blitt dratt inn i en skrekkfilm og demonisert og stigmatisert sønder og sammen. Det er nesten komisk hvor kreative folk er når det kommer til å plukke ut dyr som skal skremme oss, om det er sauene i Black Sheep eller meitemarkene i Tremors. Vi er blitt skremt av spekkhoggere, bjørner, kattedyr, rotter, krokodiller, slanger, aper, flaggermuser, bikkjer, … Vel, her kunne vi fortsatt ut i alle evighet. For hvilket dyr er det som har til gode å dukke opp i en skrekkfilm? Nettopp, så godt som ingen.

I denne sjangeren gis dyrene typiske menneskelige egenskaper, hvilket gjør de ekstra skumle. De er ofte ute etter hevn, de nyter å se folk lide, de er utspekulerte og ondsinnede. Ta for eksempel haien i Haisommer og fuglene i Hitchcooks The Birds. Ganske så urimelig å gi disse dyrene slike egenskaper og motiv, men enda mer urimelig som seer å tro på det. Som dessverre mange av oss gjorde og kanskje fortsatt gjør. Undertegnede turte for eksempel ikke svømme i Oslofjorden før vippet 25 år på grunn av frykt for å bli tygd i småbiter av en gigantisk hvithai. Så flaut urealistisk, samtidig som frykten var så irriterende reell.

Dyrene er ofte voldsomme, aggressive, og handler på instinkt. De åpner sjelden for dialog, og er nokså immune for løsepenger eller seksuelle motytelser, så det er ikke flust av utveier hvis du blir fanget i et hjørne av feks en isbjørn eller en orangutang. 

 
d123fbc9be7d14929cea7e606b417524.jpg

Backcountry (2014)

Vi starter med debut-filmen til Adam Macdonald, nemlig Backcountry fra 2014.

Her følger vi et kjærestepar (som for øvrig har det mest amerikanske utseende vi har sett på lenge) på en romantisk overnattingstur i den canadiske villmark. Lite aner de (vel, det burde de, i overkant naive begge to), at der ute venter et mareritt beyond det å bli tatt på fersken av foreldrene dine når du surfer nettporno. Vi vil jo ikke avsløre så mye, men vanskelig å ikke nevne at hovedrollen spilles av en svartbjørn. Du ser bjørnen på coveret, så ingen grunn til å bli irritert over spolier’n.

Uansett, tilbake til filmen. Selv om filmen ikke er spesielt original, eller forsøker å serverer noe uventet og overraskende, så har den bøttevis med andre kvaliteter. Den bygger seg fint opp, vi blir godt kjent med karakterene og det er flere flotte og intense scener (spesielt da de møter en fremmed i skogen spilt av Eric Balfour). Den lyktes virkelig med å ta oss ut i villmarken og til et klaustrofobisk øde. Filmen er fryktelig godt laget; foto, klipp og lyd er en nytelse. Skuespillerne jobber godt, og actionscenen kunne ikke vært gjennomført stort bedre. Scenen når bjørnen angriper (for det ligger det jo i kortene at den gjør) er knallbra gjort! Og vi får en ny forståelse av Werner Herzogs kommentar i dokumentaren Grizzly Man, da han etter å ha hørt lydopptaket av en grizzly som angriper og dreper et menneske sier til den avdødes venner; «I think you should not keep it, you should destroy it.» For fyttirakkern, det ser IKKE fett ut å bli angrepet av bjørn. Selv om du dramaturgisk får sånn ca. det du ser for deg, og vi vanligvis foretrekker å bli servert en finte eller to, så nøt vi reisen og kjedet oss ikke et sekund. Takk for en fin tur i marka, mr. Macdonald!

7 bloddråper


JAWS_Movie_poster.jpg

Jaws (1975)  

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

Det er umulig å skulle ta for seg sjangeren uten å dra frem Haisommer fra 1975. Spielbergs mesterverk er den ultimate skrekkfilmen med dyr i hovedrollen. Og kanskje den ultimate skrekkfilmen punktum. Dette er jo en film de fleste av oss har sett, og i hvert fall kjenner til, så noen lengre introduksjon trengs ikke. Anse dette mer som en påminnelse om hvor sjukt bra denne filmen er. Ingen annen horrorfilm, som vi kommer på, har så mange ikoniske scener og kan tilby så intens spenning. Bare åpningsscenen alene gjorde det umulig for alle med en hvis fantasi å bade på nattetid. Sjelden, om noen gang, har et dyr blitt demonisert på denne måten. Haien får Moby Dick til å fremstå som et mildt og tilgivelig lite kjæledyr. Denne haien har fått smak og menneskeblod, og ryktene sier at når du først har fått smaken, så... Spielberg leker seg gjennom filmen. Alt stemmer! Filmen har kanskje horroruniversets tøffeste lydspor, og viktigst av alt; en story som fenger med en skurk som vanskelig kan overgås. Originalen fikk flere oppfølgere, og har inspirert en armada av filmer som casher inn på vår frykt for hva som beveger seg rundt i det store mørke havet. 

Ikke no vits å plapre i vei videre, har du ikke sett denne så er det bare å skamme seg!

10 bloddråper


Unknown.jpg

Rogue (2007)

Hva er vel skumlere enn å bli dumpa i den australske villmark, vasse rundt i sumpene med grumsete vann opp til livet og stekende varme i ryggen. Og hvor alt som beveger seg har enten nok gift eller fysisk styrke til å ta knekken på deg, la det være den minste lille larve eller den største krokodillen. Og det er selvfølgelig sistnevnte som får den tvilsomme æren av å ha hovedrollen i den australske indie-skrekkfilmen fra 2007; Rogue. Regien står Greg McLean bak, som vi ble kjent med gjennom hans regidebut Wolf Creek to år tidligere (se Ut i naturen). Rouge forsøker å gjøre for krokodillen hva Haisommer gjorde for haien. Det klarer den selvfølgelig ikke, men det betyr ikke at filmen ikke er god. Filmen er faktisk overraskende underholdende!

En gjeng turister skal på krokodillesafari i det nordlige Australia, men på slutten av safarien oppdager de hva som virker å være nødbluss sendt opp fra et lite stykke unna. De føler seg tvunget til å respondere på nødsignalet, og beveger seg stadig dypere inn i det uvennlige, men fantastisk vakre landskapet. Og dypt der inne møter de, ja, ingen overraskelse; verdens største og hissigste krokodille, som er mer territoriell enn en gjeng rednecks i Texas som får besøk av en busslast med Black Panthers. Og herfra starter en intens kamp for å unnslippe med både sitt liv og sine lemmer i behold.  

Den første drøye timen er spesielt god. Filmen bygger seg fint opp, med deilige naturbilder og et dyktig skuespillerensemble som gir alle karakterene i båten tilstrekkelig med liv. Vi har det riktig så hyggelig, inntil gjengen møter på et av naturens virkelig mest fryktinngytende skapninger. Vi hadde nesten glemt hvor skummel krokodillen er, der den beveger seg nær usynlig i vannet og glefser til med enorm presisjon og kraft. Og fra øyeblikket krokodillen introduseres (og det gjør den på nokså kul måte), sitter vi ytterst på stolen og følger spente med. Okei, så er slutten noe overdrevent dramatisk og actionfylt, men det virker nå en gang å være slik det er i denne sub-sjangeren. Å forvente en annen slutt virker å være like urimelig som å be Lars Von Trier lage en film som hyller menneskeheten.

Oppsummert så leverer filmen tilstrekkelig med spenning og uhygge, i flotte omgivelser, og med skuespillere som veit hva de er med på.

7 bloddråper


razorback.jpg

Razorback (1984)

Vi har også lyst til å dra frem australske Razorback fra 1984. Regien har Russel Mulcahy, som frem til da primært hadde laget musikkvideoer til artister som Elton John og Duran Duran. Og i likhet med de nevnte artistene oser dette 80-tallet:)  

Som påpekt i andre av våre filmomtaler så har Australia kanskje verdens skumleste natur. Virker som alt som beveger seg der evner å ta knekken på deg på null komma niks. Og da vi allerede er blitt livredd krokodiller og giftige slanger, så drar australierne opp et nytt dyr fra ermet, nemlig villsvinet. 

I filmen befinner vi oss i den svært så øde og harde australske ødemarka, hvor vi følger jakten på et sint og brutalt villsvin som har flere menneskeliv på samvittigheten. Det er egentlig det du trenger å vite om handlingen:) 

Filmen har en eim av post-apokalyptisme. Du får nesten litt Mad Max-vibber av det hele. Den er støvete, røyklagt, og fargene er tweaket til det ekstreme. Og det er morsomt å se på. Villsvinet ser nokså tøft ut, og dets angrep er både hissige og intense. Filmen har massevis av energi og action (i likhet med de fleste sjangerfilmer på 80-tallet), overdrevent skuespill og rett på sak-manus. Dette er på ingen måte en veldig bra film. Men 80-talls filmer har en egen, nesten uimotståelig, sjarm, og evner å dra deg tilbake til gutterommet, da plakater av Rambo hang på veggen sammen med Samanta Fox, og VHS-kassetter med Friday the 13th og Evil Dead lå gjemt i skuffen, sammen med en (pinlig) slitt utgave av Cats. 

En bitteliten klassiker som fortsatt makter å underholde:) 

6 bloddråper


the birds.jpg

The Birds (1963)

Vi kan jo ikke ta for oss skumle dyr uten Alfred Hitchcock´s klassiker The Birds (Fuglene) fra 1963. 

Filmen er visstnok basert på sanne hendelser; en gjeng måker som i 1961 fikk i seg giftige alger og som endte opp med å krasjlande i hus og falle død om på gatene. Vel, fuglene i The Birds har nok fått i seg mer enn giftige alger. 

I filmen følger vi en ung kvinne som ankommer den vakre og døsige kystbyen Bodega Bay like nord for San Fransisco, på søk etter en kjekkas hun møtte noen dager tidligere i en butikk i sistnevnte by. Her møter hun også kjekkasens gamle flamme og ikke minst hans mor. Okei, kanskje i overkant kort oppsummering av handlingen, men det viktigste her er jo fuglene. Det er fuglene som stjeler showet med sin nifse og hissige oppførsel. For ut av intet begynner etter hvert fuglene i byen å angripe befolkningen. Av hvilken årsak er usikkert. Men underholdende er det:)

Filmen er som nevnt fra 1963, og det er viktig å ha i bakhodet. Effektene var helt fantastiske da filmen ble sluppet, og vi har full forståelse for at folk løp til bilene sine fra kinosalen i frykt for luftangrep. Den fremstår selvfølgelig mindre imponerende og skummel i dag. Men den har fortsatt sine kvaliteter. Hitchcock kan unektelig sitt fag. Filmen bygger seg fint opp. Hitchcock bruker tid på sine karakterer og deres relasjoner. Samtidig som han klarer å skape en pussig og nifs stemning. Du aner at fare venter. 

Fuglene funker overraskende bra som en fryktet motstander og evner å skape reell frykt. Ta for eksempel scenen der de i hopetall venter i stillhet utenfor skolen mens den nyankomne Melaine tar seg en sigarett. Creepy. Og scenen hvor den eldre damen leter gjennom det tilsynelatende forlatte huset, men på soverommet finner en mann liggende død med øynene plukket ut. Angrepene til de aggressive fuglene er både intense og nådeløse. Scenene er veldig godt laget. Dette er filmkunst, selv om vi i dag er såpass bortskjemte at vi nok ved flere anledninger tar nye never med chips istedefor å sitte klistret til skjermen i spenning. 

En solid film, som selv om den ikke lenger skremmer så mye som den en gang gjorde, er vel verdt et gjensyn. 

7 bloddråper


47.jpg

47 meters down (2017)

En små-catchy hai-film, som er overraskende spennende og vellaget. To søstre befinner seg på ferie i Mexico. Sammen med to karer de møter bestemmer de seg for å dra ut på hai safari, sånn sitte i bur- mens hvithaien hilser på – opplegg. Man trenger jo ikke være Einstein for å forstå at dette ikke går helt etter planen. Det buret der kan du få billig av oss. Det er ekstrem-noia, et ordentlig mareritt av en hai-safari.

Moro å se haifilm som ser bra ut og som funker, på tross av at den er basert på svært enkle premisser. Tankene går selvsagt til de utallige andre haifilmene som finnes, og det er jo mye rart og dårlig som er laget med haien i hovedrollen. Da er det kjærkomment å se en ny fresh hai-horror som faktisk leverer varene. Ikke forvent noe originalt og spesielt, vi er i svært kjent hai-farvann her og underholdningsverdien er av den enkle og lettbeinte sorten. Men det er gøy! Et bra dramaturgisk grep filmen bruker er at karakterene kan snakke sammen under vann. Dermed kan man lettere skildre panikken og noia-dialogene som utspiller under vann. Og det er en situasjon man VIREKLIG ikke vil befinne seg i. Effektiv og artig hai-film som byr på en god dose suspense og noia.

6 bloddråper


Crawl (2019)

Crawl er en lean, mean scaring machine. En nesten slitsom spennende og klaustrofobisk film om overlevelse. Mot et av dyrerikets mest fryktinngytende skapninger; alligatoren.

Vi befinner oss New Orleans året 2005, da orkanen Katrina herjet og etterlot seg en by i nær ruiner. Haley får ikke kontakt med sin far og trosser stormen for å dra til hans hjem, hvor hun finner ham stygt skadet i husets kjeller. Vi har fått vite at Haley er en mer enn solid svømmer, og dette er egenskaper som vil komme godt med. For det skal vise seg at det fins andre skapninger i kjelleren som utgjør en større trussel enn de kraftige vindkastene og det tunge regnet utenfor. Herfra starter en kamp for å komme seg ut av huset uten å bli alligator-mat.

Filmen bruker ikke lang tid før den glefser. Bokstavlig talt. Og herfra og ut er det bare å holde seg fast. Crawl serverer den ene adrenalinfylte action-scenen etter den andre og bøttevis med jump scares. Alligatorene ser overbevisende ut. De fremstår ikke som de smarteste dyrene i naturen, men skumle er de. Og det oversvømte New Orleans setter fine, og aktuelle, rammer rundt det hele. En passende film for de (dessverre) mange klimaskeptikerne der ute. Men er du livredd alligatorer og lider av vannskrekk, bør du kanskje holde deg unna. For her pøses det på. Nær uten stans. Hele veien ut.

Dette er ingen film som forsøker å skape noe nytt, men den vet hva den vil og får maksimalt ut av sitt enkle, men velfungerende, premiss. Oppskriften er ikke spesielt original, men det filmatiske måltidet smaker uansett fortreffelig. Og skuespillerne (Barry Pepper og Kaya Scodelario) gir alt.

Filmen er regissert av Alexandre Aja (High Tension og The Hills Have Eyes), en kar som har vist ved flere anledninger at han kan sin horror. Og han skuffer ikke. Han har full kontroll og styrer oss trygt gjennom stormen. Sam Raimi (Evil Dead-trilogien) er for øvrig produsent, heller ikke han er noen novise innen sjangeren.

En perfekt film for en sen kveld med popcorn i bollen, godt selskap i sofaen og noen puter tilgjengelig for de lettskremte. Topp underholdning, med andre ord.

7 bloddråper


Burning Bright (2010)

Burning Bright er en amerikansk survival horror med en bengalsk tiger i hovedrollen. En film som virker å ha gått litt under radaren for de fleste, tross nokså positiv mottagelse av kritikerne.

Handlingen er som følger; en ung kvinne og hennes autistiske lillebror blir fanget inne i et hus sammen med en sulten tiger, mens en orkan herjer utenfor.

Fra øyeblikket de oppdager tigeren venter 45 minutter med gjemsel. De gjemmer seg, tigeren finner de, og de må gjemme seg på nytt, for på ny å bli funnet, osv. Tigeren er et tøft dyr, ingen tvil om det. Og skummelt. Men heldigvis for søskenparet har det tydeligvis dårlig hørsel og like dårlig luktesans. For de klarer å gjemme seg rett foran snuten på dyret, mens de lager såpass mye lyd at dyret burde legge merke til dem. Men skitt au, ingen av oss er noen tiger-ekspert, så vi lar det ligge.

Dette er en enkel, men effektiv film. Den gaper ikke over for mye (no pun intended), og klarer å skape noen festlige scener. Vi likte særlig godt scenen hvor vår heltinne gjemmer seg i trakten mens tigeren rusler rundt under henne. Joda, filmen er spennende, men det blir dessverre aldri ordentlig skummelt. Kanskje er det fordi opptakene er av en ekte tiger, som senere er blitt klippet inn sammen med våre skuespillere. Her er det lite bruk av CGI. Noe vi i utgangspunktet liker, men samtidig noe som begrenser muligheten for samspill. Og noen ganger er det i overkant tydelig at tigeren er klippet inn i scenen. Synd.

Filmen er det den utgir seg for å være. En effektiv liten film om overlevelse, med et av dyrerikets mest ikoniske dyr som skurk. Vel, skurk er å ta i. Er det noen vi syns mest synd på i filmen er det vel nettopp tigeren. Som vanlig er det mennesket som står for faenskapet.

6 bloddråper