Av alle subsjangre innen horror er haunted house kanskje den mest populære. Den baserer seg på menneskets frykt for det overnaturlige. Denne frykten er like aktuell den dag i dag, og vil nok alltid være det. Skumle hus, skumle lyder, skygger som skjuler seg bak vegger, dører som knirker etc. Dette er noe vi alltid kommer til kjenne en frykt for. Men perfekt for horror-bransjen da!
Haunted house, eller hjemsøkte hus, vil alltid ha appell. Det er som Home invasion, bare at det er overnaturlige vesener som har tatt bolig i huset du befinner deg i. Dette er klassiske spøkelseshistorier hvor man sloss mot en overnaturlig fiende.
Pussig at selv i dagens opplyste samfunn så har vi en hang mot slik overtro, at spøkelser og troll fortsatt fins, men vi tror på det, eller liker å tro på det. Med rett story, stemning, lydspor, blir vi i hvert fall lett overbevist til å tro på det. Alle har nok kjent på det å være alene hjemme, i ferd med å legge seg, høre knirkingen, de imaginære fottrinnene opp trappetrinnene, bevegelsene som plutselig forflytter seg i det svake lyset, speilbildene i vinduet i det du er i ferd med å trekke for gardinene, den stadige sjekkingen at man har låst døren, osv. Dette er klassiske frykttriggere og som har levd sammen med mennesker i århundrer, ja sikkert årtusener. Det vi ikke kan se, det som er der ute, ja, det kan være svært så farlig. Og som regel, om ikke alltid, så melder disse potensielle farene seg ved midnatt. Når mørket senker seg, så blir plutselig alt livsfarlig. Hvis man er så heldig å overleve natten, og solen står opp, ja da, først da, er man trygg.
Det overnaturlige er en effektivt, farlig og ofte, ikke alltid, usynlig; man kan aldri føle seg trygg. Fienden kan overmanne deg fullstendig ved hjelp av sine overnaturlige evner. Som menneske er man ingenting i møte med slike vesener, man er ikke i sitt element, som en svømmende person med en hvithai etter seg, det er bare å gi opp.
Haunted house... ja hvor skal vi begynne. Dette er en utømmelig sjanger, og det finnes en drøss av filmer. Her er noen vi har lyst til å anbefale:
Mange har nok sett denne, men filmen klarer, på tross av en mengde med haunted house filmer, å bringe noe nytt på bordet. Regien har James Wan, mannen bak Saw. Wan har etablert seg som en av de store regissørene innen moderne horror, og viser i denne filmen hvorfor.
Utgangspunktet er klassisk; en familie flytter inn i et nokså gammelt, skummelt og viktoriansk utseende hus, ute på den amerikanske landsbygda. Og tidlig kjenner man på uhyggen. Filmen balanserer perfekt med å være effektiv i tillegg til å ta seg tid til å bygge opp stemningen. Må nevne det gode skuespillet av moren, spilt av Lili Taylor som for øvrig er en fabelaktig skuespiller, og som burde få mye mer oppmerksomhet. Hun er helt rå på å gjøre oss seeren engasjert. Filmen har også noen triks, det der med klappingen, som stadig klarer å overraske og spre uhygge. Demonene som herjer huset føles reelt, og blir ytterligere forsterket av paranormal-etterforskerne Ed og Lorraine Warren (spilt av Patrick Wilson og Vera Farmiga), og det faktum at det hele skal være bygget på en sann historie.
Dette er en skrekkelig god spøkelseshistorie; meget bra fortalt, oppbyggingen kjennes riktig og troverdig, eminent skuespill, de effektive triksene som nevnt over funker som f…, og man får følelsen av dette huset er genuint hjemsøkt. 70- tallskoloritten tilfører videre til troverdigheten, selv om det tross alt dreier seg om spøkelser da. Og det tror man ikke på. Eller gjør vi?
9 bloddråper
Nå til Last Shift, en amerikansk horror fra 2014. Regien har Anthony DiBlasi, som også ga oss Dread, en annen helt klart severdig liten skrekkfilm. Men det er Last Shift som, med letthet, er DiBlasis beste film så langt. Og den er virkelig bra, folkens!
Vi følger en nyutdannet politibetjent, Jessica, som får i oppgave å sitte nattevakt på en nær nedlagt politistasjon. Det tar ikke lang tid før både vi og Jessica innser at dette bygget er hjemsøkt. Noe så til de grader, må det være lov å si. Vi skal selvfølgelig ikke si så mye om hva som skjer, men vi kan love dere et par ting; dette blir fryktelig spennende, intens og ikke minst, skummelt! Vi så denne på hytta til Nils i Sverige, og filmen er såpass effektiv at det nesten var som å være 14 år gammel igjen, hjemme alene med puta foran ansiktet mens Evil Dead rullet på skjermen. Vi må innrømme at den satt litt i kroppen da den ble slått av halv fire på natta. Det var ikke koalaer og vakre soloppganger vi lå og tenkte på da vi la oss, for å si det sånn. For filmen er fryktelig godt gjennomført! Den har bøttevis med skumle scener, tøft driv, effektivt lydspor, solid skuespill av Juliana Harkavy, og en rekke karakterer som evner å skremme selv den tøffeste gutten/jenta i gata. Stakkars Jessica blir kastet inn i den ene creepy situasjonen etter den andre. Men pysete er i hvert fall noe av det siste hun er. Greit, så inneholder filmen noen klisjeer, og den stjeler/låner unektelig litt her og der, men det filmen mangler i originalitet kompenserer den med solid og selvsikkert ubehag. Fyttirakkern, så lite hypp vi er på å være fanget på den politistasjonen sammen med Jessica. En skikkelig effektiv skrekkfilm vi kan varmt anbefale.
8 bloddråper
Forventningen var høye, med tanke på at dette er en remake av kultklassikeren fra 2014. Vi kan med en gang slå fast at remaken ikke er bedre enn originalen. Dessverre er det slik at det er ikke alltid at et høyere budsjett gir et bedre resultat.
Vi har altså å gjøre med samme premiss som sist; at en ung rookie politikvinne får et temmelig røft nattskift på en forlatt politistasjon.
Denne gangen føyes det til flere historielag, og vi får både mer av bakgrunn til politikvinnen, hennes historie og motivasjon, samt at det gis forklaringer på mystikken som utspiller seg. Til det bedre? Vel, vi lot oss ikke helt overbevise hva historien angår, og det blir nokså rotete, tidvis litt fjollete, og treffer ikke helt blink. En ting er at lavt budsjett faktisk kan være en fordel i en film, men noen ganger er det også en fordel å antyde, mer enn å prøve å forklare hele tiden. Med andre ord overlate litt til fantasi, og holde det mystisk, fremfor å avsløre.
Remakes skal som oftest alltid forsøke overgå sin forgjenger hva gjelder «production value»; det blir mer av alt. Også i dette tilfelle. Malum er mer glossy og imponerende grafisk enn originalen. Det er lite å utsette på det visuelle. Filmen leverer utallige jump scares og smånifse øyeblikk. Det er gøy med filmer som kun har en enkel agenda; å skremme. Og regissør Anthony DiBlassi vet å mane frem nifse scener. Men spørsmålet blir om de mange øyeblikkene slo hverandre litt i hjel. At de mistet noe av sin effekt og mystisisme. Filmen er sterkest når scenene får tid til å bygge seg opp, når nerve og spenning legges på lagvis før det hele eksploderer.
Malum forsøker å bygge ut historien som ble introdusert i originalen. Noe vi i utgangspunktet tenker er en god idé, men som vi her, som nevnt, opplevde at tidvis ble både litt rotete og noe uengasjerende.
Dessuten ble det i overkant mye bruk av overnaturlige elementer som er med på å skape en viss distanse og manglende engasjement til historen, da hva som er ekte og fantasi blir både umulig og nesten uinteressant å finne ut av.
Ok; mye kritikk her, men skyldes nok mye at forventingene var så store ettersom vi er så fan av originalen :)
For det er mye som funker med tanke på setting, det visuelle og skuespill. Må trekke frem protagonisten Jessica som er strålende og troverdig portrettert av Jessica Sula. Og introen er av den tøffe og nådeløse sorten som setter en solid tone på det som senere skal utspille seg.
6 bloddråper
La oss bare si det rett ut; The Witch in the Window er en knallbra film. En av de bedre vi har sett på lenge, faktisk. En helstøpt film hvor nær alt klaffer. Et sårt og rørende drama som finner sted i svært så hjemsøkt hus. En av de bedre haunted house-filmene, mener nå vi.
Vi følger en far og hans 12 år gamle sønn mens de tilbringer tid i et gammelt hus i Vermont, som faren har kjøpt med mål om å pusse opp for å selge med gevinst. Faren er ikke lenger sammen med guttens mor, og har ikke alltid vært til stede for sin sønn. Oppussingen kan jo være en fin anledning til å bedre forholdet dem imellom. Hadde ikke bare vært for at huset er hjemsøkt.
Dette er en film som vet akkurat hva den vil, og som har full kontroll over det lille universet den har skapt. Den forsøker ikke å skremme oss med enkle triks, skumle monstre og/eller overdreven bruk av jump scares. Filmen gjør seg fortjent til sine skumle øyeblikk, og fordeler disse ut med omhyggelig presisjon. Når det nifse først inntreffer så treffer det skikkelig. Vi merket begge at hårene reiste seg ved et par anledninger. Ikke så ofte det skjer. Vi liker også at så godt som alt skjer på dagtid. Det er unektelig mer utfordrende å gjøre noe skummelt mens solen lyser trygt over oss alle, men dette er noe regissør Andy Mitton og resten av gjengen behersker uten problem. Mitton, som også står for manus, har allerede noen solide filmer bak seg (Yellowbrick Road og We Go On), men dette er hans beste så langt.
Også deilig å se en horror som har lyst til å være noe mer enn bare skummel. The Witch in the Window forteller en historie om en fars forsøk på å knytte bånd til sin sønn og fraskilte kone. Og manuset er svært velskrevet. Vi blir godt kjent med karakterene og bryr oss om dem. Relasjonen mellom far og sønn og er sjeldent godt skildret. Dialogene dem imellom føles uanstrengt og naturlig. Og deres reaksjoner når uhyggen inntreffer er både realistisk og i tråd med deres personligheter. Skuespillet er for øvrig fantastisk.
Filmen inneholder flere minneverdige scener og noen vellykkede løsninger/variasjoner på «typiske» horrorsituasjoner. Ta feks barnet som våkner ved at faren sitter ved siden av ham og prater, og scenen hvor faren ringer hjem etter at han har satt sønnen på bussen.
Når vi mener alt funker, så er det slutten inkludert. Det er sårt og bittelitt vakkert. En melankolsk og trist historie om utilstrekkelighet og tapt kjærlighet. Ingen scene i filmen er for lang eller unødvendig. Filmen er kort, varer vel snaue 80 minutter, men du får fortsatt god valuta for penga!
8 bloddråper
Sinister er neste gode kandidat innen subsjangeren. Filmen er kanskje noe undervurdert og ble nok noe oversett.
Ellison Oswalt (spilt av Ethan Hawke, ofte et kvalitetstegn) flytter inn i et hus sammen med sin familie, som tidligere har vært et åsted for en fryktelig hendelse. Ellison, vel vitende om at det har foregått noe grusomt der, ønsker å skrive en bok om dette, med sin familie lykkelig intetanende om bakgrunnen til huset. I sin research roter han seg bort i noen gufne 8 mm-opptak fra loftet, og et særs uhyggelig monster åpenbarer seg underveis.
Filmen er mørk og dyster, og det er noe med 8 mm-filmer som gir en ekstra guffenhet til det hele. Deilig. Og kudos til skaperne som har maktet å skape et vesen som føles genuint kjipt og skummelt! Bra historie og som i tillegg er godt skrudd sammen. Filmen fikk for øvrig en oppfølger som dessverre ikke er like bra.
8 bloddråper
En klassiker innen haunted house sjangeren er Ghostwatch, en britisk mockumentary skrekkfilm fra 1992.
Vi følger et tv-crew fra BBC som skal avdekke sannheten bak englands mest hjemsøkte hus. Da den ble vist på BBC fremstod det hele som en livesending, selv om scenene var spilt inn i forveien. Publikum trodde det de så var ekte, og BBC ble nedringt av skrekkslagne tittere. BBC måtte i etterkant dype beklage for at de hadde lurt og traumatisert sine tittere:) Og vi kan skjønne hvorfor folk ble lurt. For dette funker! Sant nok, filmen begynner å dra litt på åra, men den er overbevisende laget, og programlederne virker troverdige der de går fra å være skeptisk, til forvirret, til pissredde. Og den har noen effektive scener som sniker seg godt inn under huden din. Filmen har unektelig inspirert andre mockumentary skrekkfilmer, men har selv gått under radaren for det store publikummet. Så dersom du evner å skru filmhodet ditt tilbake til tidlig 90-tallet, så er filmen helt klart verdt en titt. Dette er Poltergeist på «ekte»!
7 bloddråper
Nå til en skikkelig go´bit, nemlig Under the Shadow, regidebuten til iranske Babak Anvari. Dette er en nervepirrende og effektiv skrekkfilm satt under krigen mellom Irak og Iran på 80-tallet. Denne filmen burde ha fått et mye større publikum, for dette er bra saker!
Vi er i Teheran på midten av 80-tallet, mens konflikten mellom Irak og Iran er på det hissigste. Bomber faller over den livredde befolkningen, og stadig flere flykter fra byen. Vi møter Shideh, som er kastet ut av universitetet grunnet sitt politiske engasjement, hennes mann, Iraj, en doktor, og deres lille datter, Dorsa. Iraj blir kalt ut til militærtjeneste, og Shideh og Dorsa må klare seg alene i leiligheten i den store bygården. Dorsa begynner å se og høre mistenkelige ting i leiligheten, og snart innser også Shideh at noe her ikke stemmer. Overnaturlige krefter har trengt seg inn.
Filmen gir et interessant innblikk i det iranske samfunnet på 80-tallet og da særlig det kvinneundertrykkende aspektet. Iran var på 70-tallet et nokså liberalt og frisinnet samfunn. Mye forandret seg dessverre da Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Filmen har en ubehagelig og trykkende stemning. At bombene faller, hvilket tvinger beboerne til å søke tilflukt i byggets kjeller, bidrar til å forsteker intensiteten og spenningen. Og den er spennende! Mye takket være smart kinematografi, gode skuespillere (særlig barnet spiller veldig overbevisende), effektivt lydbilde og solid regi. Filmen er rett og slett fryktelig vellaget. Den bygger seg sakte, men sikkert opp, og makter å dra deg inn i historien og dets karakterer. I motsetning til mange andre skrekkfilmer klarer den faktisk å engasjere. Den har en rekke skvette-scener, og svært solide som sådan. Vi blir servert arabisk folketro og demoner fra arabisk mytologi. Og dette er catchy saker.
Denne finner dere på Netflix, så det er bare å holde av kvelden. Mekk litt popcorn, inviter en kompis eller overtal din kjære, slå av lyset, sett opp lyden, og dra frem puta. Vi håper dere hygger dere like mye som vi gjorde:)
8 bloddråper
The Changeling er en horrorthriller fra 1980. En gotisk haunted house film som av mange har fått betegnelsen klassiker. Og joda, dette er en svært godt laget film. Men er du ute etter å bli skikkelig skremt så er den kanskje ikke rett valg:)
En komponist (Russell) mister sin kone og barn i en tragisk bilulykke. Han forsøker å starte et nytt liv, og leier et gammelt hus hvor han kan komponere musikk, samtidig som huset ligger nær Universitetet han skal forelese. Det tar imidlertid ikke lang tid før Russell oppdager at ikke alt er som det skal være i dette gamle huset, og han begynner en (kanskje i overkant imponerende) etterforskning av hvilke hemmeligheter som her skjules.
Som nevnt er dette godt filmatisk håndverk. Kameraføringen, lyssettingen, lydsporet, og ikke minst skuespillet, særlig av George C. Scott i rollen som Russell, er på øverste hylle. Scott gir nødvendig tyngde og troverdighet til karakteren, som befinner seg i en historie hakket mer intrikat og ambisiøs enn i andre sammenlignbare filmer, selv om den kanskje ikke er av det mest plausible slaget. Og filmen klarer å holde deg engasjert i de snaue to timene den varer. Men den blir aldri riktig skummel. Regissør Peter Medak har skapt en stemningsfull film uten jump scares, skumle gjenferd og andre triks som særpreger denne subsjangeren. Dette er en «klassisk» horrorfilm, og vel verdt å sjekke ut for de som ikke er tøffe nok til å se The Conjuring eller Last Shift.
6 bloddråper
Girl on the Third Floor er en underholdende og sjarmerende regidebut fra Travis Stevens, og som med sine løse og friske stil klarer å skille seg ut blant horden av haunted house-filmer. Greit, filmen bringer kanskje lite nytt til bordet, men den treffer unektelig mer enn den bommer.
En vordende far, Don, skal pusse opp et gammelt hus i en amerikansk forstad. Men huset viser seg selvfølgelig å være hjemsøkt, og mannen må kjempe ikke bare mot husets, men også egne, demoner.
Det er ingen tvil om at huset har betydelig symbolsk verdi. Etter hvert som Don river ned husets råtne interiør, så blottlegges hans egne indre og mørke sider. Og husets historie flettes fint sammen med Don’s forhistorie og umoralske trekk. Filmen tar for seg maskulinitet og mannlig ego. Mannens selvopptatte og destruktive adferd. Filmen har således visse feministiske trekk, ettersom mye av dens fokus er på kvinnens hevn over, og oppgjør med, mannens egoistiske og dominerende adferd.
Filmer har flere minneverdige scener, og spesialeffektene er sjeldent overbevisende. Det ser rett og slett knallbra ut. Og skuespillerne, særlig C.M. Punk i rollen som Don, leverer. C.M. Punk (eler Phil Brooks, som han nå egentlig heter) har ingen lang fartstid som skuespiller, men han har en lang og dekorativ bakgrunn fra WWE (amerikansk wrestling), så skuespill er han godt kjent med. Noen kjenner ham kanskje også igjen fra hans to kamper i UFC, som begge for øvrig endte md solide tap. Uansett, her gjør han en kjempejobb, og maler et interessant portrett av en mann på vei ned, et fall han kun kan takke seg selv for.
Som i så mange andre filmer så mangles noen åpenbare samtaler. Ved et par anledninger nærmer karakteren seg de relevante temaer og stiller de rette spørsmål, men scenen kuttes (strategisk) midt i samtalen, i hvert fall før det kunne blitt interessant. Det er heller ikke alle reaksjoner som treffer oss som like realistiske. Vi tror for eksempel neppe særlig mange ville reagert så rolig på at et øye stirrer opp mot en fra oppvaskkummen.
Filmen har en fin og lett tone, og et godt driv hele veien gjennom. Og ikke minst har den en historie som tar for seg aktuell tematikk og som er åpen for foskjellig tolkninger. Vi koste oss:)
7 bloddråper
Filmen fra 1982, og som fikk klassikerstatus nettopp fordi den skremte oss så til de grader for nå ca 40 år siden. Er den like skremmende i dag? Nja, kanskje ikke, men den har sin øyeblikk, og fungerer vel kanskje bedre i dag som en underholdende, sjarmerende, nostalgisk «kose-horrorfilm». Tenk E.T med et tilsnitt av horror.
For det er nettopp denne tydelige Spielberg-vibe’n som preger filmen, i alt fra story, stemning og miljø. Spielberg som både var produsent og manusforfatter på Poltergeist, hadde overlatt regijobben til Tobe Hooper, siden Spielberg blant annet var så stor fan av Motorsagmassakren (1974). Likevel, det er mye som tyder på at Steven Spielberg fortsatt hadde god porsjon kreativ kontroll med Poltergeist. Og historiene omkring innspillingen forteller om en svært delaktig Spielberg på sett, som mens han samtidig regisserte E.T., pendlet frem og tilbake settene, og på den måten overså begge prosjektene. E.T. ble da også spilt inn ikke langt unna settet til Poltergeist, og det er forøvrig lett å kjenne igjen landskapet og miljøet som begge filmene foregår i. Poltergeist virkelig oser Spielberg lang vei, en slags sjarmerende 80’s americana idyll, nesten som man skulle tro man hadde satt på en episode av Stranger Things. Vel, det er jo nettopp Poltergeist og tilsvarende filmer fra den æraen som er selve forbildene til den populære tv-serien; en miljømessig, nostalgisk setting vi nærmest lengter etter.
Famlien Freeling som danner sentrum for handlingen i Poltergeist er lett å like, og hvor moren og faren virker som verdens kuleste foreldre. Overraskende liberale egentlig, med tanke på amerikansk familie portrettert på film, nesten litt hippie-aktige. Alltid fornøyelig å se Craig T. Nelson, her i en yngre utgave, som spiller pappaen, og som med sin naturlige karisma og komisk timing, kan minne om en slags blanding av Harrison Ford og Chevy Chase. Skikkelig sånn american dad-type, bare med selvironi og sjarm.
Mye har vært sagt og skrevet om filmen, alt fra selve produksjonen, hvem som styrte på settet (var det Hooper eller var det Spielberg som hadde mest å si?), utfordringer med selve innspillingen, og selvsagt de tragiske dødsfallene som fulgte i kjølvannet av filmen(e). Sikter her særlig til Heather O’Rourke, den lille jenta som spilte hovedrollen, og som døde i en alder av 12 etter komplikasjoner med magen, og Dominique Dunne, tenåringsjenta Dana i familien, som ble kvelt og drept av sin ekskjæreste ikke lenge etter at Poltergeist 1 ble sluppet. En annen tragisk hendelse, var Lou Perryman som spilte den paranormale etterforskeren Pugsly i 1’ern, som i 2009 ble drept med øks i sitt hjem av en 26 år gammel mann. Med andre ord, forferdelige og tragiske hendelser som har preget hele Poltergeist-franchisen og som har bygget oppunder myten om «The Poltergeist Curse». Vissheten om dødsfallene som fulgte, skaper faktisk en litt økt grad av uhygge når man ser Poltergeist.
Isolert sett er Poltergeist en fengende film og nokså «ufarlig» film. At ingen faktisk dør i Poltergeist sier jo litt om hvor familievennlig denne horror-filmen tross alt er. Når det er sagt, så får familien gjennomgå ganske kraftig av det overnaturlige som skjuler seg under tomta der de bor. Dette er super-Haunted House, og sjelden vi har å gjøre med en horrorfilm som passer så godt inn i en definert subsjanger. Filmen sparer ikke på effekter for å si det slik, og skuespillerne blir regelrett kastet veggimellom etter hvert som Poltergeist-spøkelset/monsteret gjør seg gjeldende.
I en av de dramatiske scenene hvor moren havner i det gjørmete vannet i det påbegynte utendørsbassenget, hvor skjeletter (visstnok ekte skjeletter) flyter opp rundt henne, var skuespilleren så redd for at det omkringliggende elektriske utstyret skulle havne ned i bassenget og drepe henne med elektrisk strøm. Da hoppet likså godt Spielberg opp i bassenget sammen med henne, og som for å berolige henne sa at hvis så skulle skje, ville begge bli grillet!
Eller da Oliver Robins som spiller den lille broren i filmen, i en scene blir angrepet av klovne-dukken han har på soverommet, hvor klovnen legger armen rundt halsen hans som for å kvele ham. Mens gutten faktisk mister pusten, utroper Spielberg "Keep going! You're doing great!" uvitende om at gutten holdt på å kveles på ordentlig! Det var ikke før guttens ansikt begynte å bli blå, at Spielberg stormet fram, og fikk revet bort klovnen, og sånn sett reddet Robins liv. Puh…
Ganske heftig innspilling altså, nesten så man synes synd på skuespillerne og det de måtte gjennomgå, ikke minst barna. Må jo ha vært en temmelig intens affære for dem, men etter hva vi vet ble ingen traumatisert :)
Spesialeffektene funker godt, og var nok etter datidens standard noe av det ypperste man kunne forvente seg, med Spielberg som en av de hvasseste i bransjen også på dette området. Man kan ikke unngå å føle at det likevel bærer preg av tiden de var laget i, og at effektene har noe Ghostbusters over seg. Men filmen har gjennomgått solid restaureringsarbeide, og effektene har blitt brush’et opp maksimalt med tanke på sitt potensiale. Dessuten fremstår bildene ellers så krystallklart som det kan etter nåtidens standard. Igjen; nesten så man ser noe fra Stranger Things, noe som er laget i dag, og hvor man gjør sitt beste for å etterstrebe en type 80-talls estetikk og koloritt. Bare at dette er fra 80-tallet, og sånn sett oppleves den remastrede Poltergeist som en slags historisk tidsreise inn i 80-tallets USA. Ganske kult, og generelt fascinerende å se disse 80-talls Spielberg-filmene, i ny restaurert drakt.
Så alt i alt, Poltergeist er en morsom, underholdende, nostalgisk horror-film, et perfekt valg for deg som er klar for litt koselig, Spielberg’sk horror-(u)hygge! :)
7 bloddråper
His House er intens, engasjerende og nifs. Dette er en mer enn godkjent debutfilm fra regissør Remi Weekes, og en overraskende relevant film til sjangeren å være.
Vi følger et par og deres unge datter som flykter fra Sudan til England. Etter en strabasiøs ferd forsøker de å tilpasse seg sin nye hverdag i et fremmed land og i et fremmedfiendtlig klima. Men det skal vise seg at den hardeste kampen skal utkjempes i deres nye leilighet, hvor skumle krefter har tatt bolig.
Filmen er som sagt nifs. Den har flere scener som får hårene til å reise seg. Men den ønsker ikke bare å skremme. Filmen har noe den vil si. Og har en historie verdt å fortelle. His House er således en frisk take på haunted house subsjangeren. Og vi likte premisset, dens ambisiøse tilnærming og de sosialpolitiske rammene. Og at filmen bryr seg. Disse spøkelsene er noe mer enn skumle gjenferd. De er metaforer for noe større og viktigere. Skuespillet er for øvrig svært overbevisende. Filmen har en vellykket tvist mot slutten, selv om vi sitter med en følelse av at denne kunne vært utnyttet i enda større grad.
His House kjører nokså på. De skumle scenene kommer ofte og tett på. Risikoen er at så du venner deg litt til det nifse. Således kunne den muligens holdt litt igjen, og delt ut sine skumle øyeblikk med mer omhu og presisjon. Det er ofte skumlere når du ikke helt vet hva som skjuler seg i mørket. Men skitt au, her får du mye jump scares og ekle spøkelser for pengene.
Dette er en film om traumer, sorg og skyldfølelse. Om skjebner som ønsker det så mange andre tar for gitt. Og hva det kan koste. En film om å få et nytt forsøk. Eller som paret selv beskriver det: We´re born again.
7 bloddråper
Spanske Don't Listen er en til de grader klassisk haunted house-film. Her pøses det på med jump scares og skumle gjenferd, alt akkompagnert av et iherdig lydspor. Nesten så det blir litt for mye av det gode:)
En liten familie på tre skal pusse opp et gammelt herskapshus, men det tar ikke lange tiden før den lille gutten i familien begynner å oppføre seg noe merkverdig. Det er noe som skjuler seg i det store huset. Mer skal vi ikke si.
Filmen starter rett på og kjører i høyt tempo hele veien ut. Og den klarer heldigvis å skru til noen hakk utover dens drøye 90 minutters varighet. Greit, her serveres ikke så mye nytt. Men regissør Ángel Gómez Hernández klarer å få nokså mye ut av et velkjent premiss og oppskrift. Filmen tør også bryte et par klassiske sjangerregler, uten at vi skal si hvilke, vi vil jo ikke avsløre filmens handling. Og så har den en liten tvist også. Og det hele er godt laget. Det ligger solid håndverk i bunn, og filmen leverer flere tøffe og velkomponerte scener. Spesialeffektene er jevnt over upåklagelige.
Risikoen er at det kan bli noe monotont og repetitivt, når det skal være skummelt nesten hele tiden. Flere scener har dessverre ikke en tilstrekkelig oppbygging, regissør Hernández kunne kanskje turt å roe ned flere steder, slik at vi som seere rekker å investere og engasjere oss sterkere i hendelsene. For i likhet med god mat kan ofte mindre porsjoner utgjøre et bedre måltid. Hernández lykkes bedre i filmens først del, hvor det såre familiedrama gjør at vi dras inn og bryr oss om filmens karakterer.
Virker som om gjengen bak filmen har sett sin del av subsjangeren, og ivrig plukket ut de de liker best og samlet alt i en voldsom og nokså underholdende pakke.
7 bloddråper
Radarparet Alexander Bustillo og Julien Maury er tilbake med en haunted house film under vann. Og dette er nokså underholdende saker:)
To youtubere reiser rundt for å filme nifse lokasjoner, og denne gangen går ferden til en liten innsjø i Sør-Frankrike. For på innsjøens bunn ligger et hjemsøkt hus med mørke hemmeligheter.
Det er tidsriktig å la youtubere, influensere og lignende få kjøre seg i sjangeren. Dette er kanskje folk vi ikke får så vondt av å se slite litt, da de ofte fremstår selvopptatte, usympatiske og besatt av oppmerksomhet og berømmelse:)
Dette er for så vidt en original vri på haunted house-subsjangeren, da alt skjer under vann. Og første halvdel er sjeldent spennende og nifs. Det er skikkelig creepy på sjøens bunn. Og filmingen er upåklagelig. Det er klaustrofobisk og intenst. Her gjelder det å ikke ha vannskrekk.
Tja, så er historien så om så, og det blir litt kaotisk mot slutten. Men Bustillo og Maury kan unektelig sin sjanger, selv om det de sliter litt med å treffe fullstendig blink, la det være filmer som Livid, Among the Living og Kandisha. The Deep House er her intet unntak. Det er nok fortsatt Inside (originalen, vel og merke, fra 2007) som fortsatt er deres mest vellykkede verk. Men som påpekt innledningsvis, de veit å underholde!
Så liker du deg under vann (eller kanskje misliker er bedre her), og synes gjenferd og hjemsøkte hus er skummelt, så er nok dette filmen for deg.
6 bloddråper
Et middeladrende ektepar flytter ut på landsbygda etter tapet av sin sønn, for å komme seg bort fra den altomfattende sorgen. Huset er slitent og gammelt, men paret har forhåpninger om dette er hva de trenger i den tunge tiden. Vel, det tar selvsagt ikke lang tid før de merker mystiske og rare lyder og hendelser i huset, og de bestemmer seg etter hvert for å invitere et vennepar hjem til seg som har erfaring med det overnaturlige og det spirituelle. Det er tydelig at det her hersker mørke krefter, og ekteparets opprinnelige søken etter fred og ro tar nok en ganske annen vending enn de de hadde forestilt seg.
Dette var en fornøyelig film og vi kjedet oss aldri. Et mer hjemsøkt hus skal man lete lenge etter, og det spares ikke på kruttet. Mye gøy som skjer, og selv om set-up’en synes nokså konvensjonell, så har filmen egenart. Mye takket være godt skuespill med karakterer vi bryr oss om, og hvor den amerikanske landsbygda og utemiljøet setter kledelige rammer. At filmen foregår om vinteren synes vi på en måte forsterker autensiteten; at ekte vinter som bakteppe i en film, i tillegg til å være estetisk pent å se også, ofte tilfører en egen tone og stemning til historien. Og det gjør det også her.
Filmen er svært effektiv. Hver scene drar historien hurtig fremover. Filmens korte spilletid går nok noe på bekostning av historien, da det gjaldt å fortelle så mye som mulig på kortest mulig tid. Noen scener fremstod i overkant konstruerte, og fryktelig beleilig at venneparet på besøk er eksperter på det paranormale, gitt. Men selv om vi nok savnet noen scener som kunne underbygge og forklare i større grad, så var det samtidig noe befriende effektivt over måten ting foregikk på.
Alt i alt fikk vi servert mye, effektiv horror-uhygge pakket inn i en liten film. Severdig, underholdende og tidvis også litt morsom, med god cast som leverte varene. Med andre ord en aldri så liten horror godbit dette.
7 bloddråper
En nedtonet og sjarmerende film om to sympatiske spøkelsesjegere som forsøker å kontakte et gjenferd på gammelt hotell hvor de jobber som... vel, alt mulig. Selv om vi her serveres lite nytt, så er håndverket av solid kvalitet. Regi har for øvrig Ti West, som fikk sitt skikkelige gjennombrudd to år tidligere med The House of the Devil.
Filmen er nedpå og tar seg god tid. Den fokuserer mer på stemning og atmosfære, enn dramatiske øyeblikk. Dette er et stykke unna The Conjuring, for å si det sånn. Filmen mangler også en skikkelig historie. Men den er som nevnt godt laget. Kamera-arbeidet er upåklagelig, der hvor vi elegant glir gjennom det gamle hotellet, mens våre spøkelsesjegere forsøker å finne bevis på at gjenferdet til Madeline O´Malley hjemsøker bygget. Og selv om filmen aldri tar skikkelig av, så har den et par småskumle scener, hvor regissør West mesterlig klarer å tyne mye ut av nifse situasjoner. Trikset er å holde igjen akkurat lenge nok. Og det gjør han. Og som alltid; det er mest skummelt når du ikke ser hva som faktisk skjuler seg i mørket. Skuespillet er mer enn godkjent. Sarah Paxton og Pat Healy (Cheap Thrills) har god kjemi og får mye ut av det løse og ledige manuset. Det er til tider svært så fornøyelig å være på vakt med disse to:)
6 bloddråper
Irene lager overraskende bra horror. Moro at de har en slik fascinasjon for denne sjangeren, og også interessant at filmene ofte har store fellestrekk, hva gjelder atmosfære og visuelt uttrykk. Rammen er ofte lumske skoger og stemningsfull natur, med en høstlig og jord-basert fargepallett. De har på en måte laget sin egen irsk versjon av nordisk noir; alvorspreget, seriøst, regntugnt, og selv om historien har sin jordnære ramme i ordets rette forstand, så utfordres den av overnaturlige, mystiske krefter.
The Cellar er regissert av Brendan Muldowney, er en fullengde versjon av en av hans tidligere kortfilmer The Ten Steps (2004), og vi vil si at dette er en effektiv og småspennende skummel-hus affære.
En familie på fire ankommer sitt nyinnkjøpte hus, et gammelt herskapelig hus, og det skal ikke ta kjempelang tid før husets mange hemmeligheter begynner å gjøre seg gjeldende. Og selvsagt med kjelleren som utgangspunkt.
Settingen er med andre ord temmelig tradisjonell med et mysterium som avdekkes litt og litt, og selv om utgangspunktet er klassisk, har historien noe små-ambisiøst over seg. Filmen er ganske spennende, særlig første halvdel, med noen ordentlig creepy scener på lager, men vi ble nok ikke helt overbevist når det gjaldt avslutningen. Skal sies at det historien bygger opp til nok blir vanskelig å lande tilstrekkelig tilfredsstillende, og filmen skal ha for å forsøke!
Et annet moment som også skulle trekke ned helhetsopplevelsen noe, var skuespillet, og da særlig fra hovedrollen selv, nemlig moren. Som med tanke på alt det dramatiske som kom til å skje, virket nesten litt uinspirert i sin fremtoning.
Uansett; dette er et ærlig forsøk på å lage en solid klassisk horror dette, som har sine øyeblikk, og ikke minst er overbevisende godt laget , og som totalt sett derfor gjør dette til en aldri så liten severdig affære.
6 bloddråper