Cosmic horror, også kalt Lovecraftian horror av mange (etter forfatteren H. P. Lovecraft), fokuserer på det ukjente og uforståelige i universet. Og det er vår frykt for nettopp det ukjente som i disse filmene står sentralt. Subsjangeren er nært beslektet med science fiction (sci-fi). Men der hvor sci-fi er rotet i teknologi og hvordan teknologi kan brukes/misbrukes både av oss og fremmede livsformer, så er cosmic horror mer opptatt av å utforske den verdenen som ikke preges av menneskets adferd og behov. En mystisk og overnaturlig verden hvor menneskets eksistens er fullstendig meningsløs og ubetydelig, sett i forhold med resten av universet. At mennesket i disse filmene så ofte beskrives som ubetydelige, gir filmene et tilslag av pessimisme. På mange måter kan vi si at cosmic horror er weird fiction.
“Now all my tales are based on the fundamental premise that common human laws and interests and emotions have no validity or significance in the vast cosmos-at-large.„ - H.P. Lovecraft
Color out of Space er Richard Stanley sitt comeback som regissør, som foruten noen dokumentarer og kortfilmer, ikke har lagd noen langfilm, siden han ble sparket fra settet til The Island of Dr. Morneu i 1995. Forut for denne oppsigelsen hadde han gitt oss kultklassikerne Hardware (1990) og Dust Devil (1992), og forventningene til hans etterlengtede retur var derfor store.
Og vi kan vel si at han lykkes meget godt i sitt comeback. Basert på en novelle av H.P. Lovecraft og som regissøren har vært fan helt siden han var liten. Tydelig et hjertebarn av et prosjekt dette her, og som filmen synes å bære preg av. For filmen er proppfull av overskudd og entusiasme, og formelig bobler over av fortellerglede, filmatiske visuelle effekter, og har et dedikert og engasjert skuespillerensemble som virkelig leverer varene. En av dem er selvsagt Nicolas Cage, en mann som ikke er redd for å klinke til, og formidle intensitet, nerve og galskap som bare han kan. På grensen til det komiske, og vi må vel si at han har fått temmelig frie tøyler til å uttrykke sitt intense nærvær også her.
Nathan Gardner (Nicolas Cage) og familien bor på en gård langt ute på landsbygda hvor de driver en alpakka-farm, og lever et relativt fredelig og idyllisk gårdsliv. Plutselig en kveld deiser det ned en meteorisk stein fra himmelen, og et team sendes ut for å etterforske hendelsen. Sakte, men sikkert begynner mystiske ting, og det nye fremmedelementet på gården bringer med seg uante og fryktelige konsekvenser...
Effektene er upåklagelige og innehar en egen estetikk som både er fascinerende og fengslende å se på, med meget aktiv fargebruk, som nærmest oppnår maleriske kvaliteter. Ikke uten grunn, med tanke på tittelen, og hvor “fargen” på mange måter spiller en av hovedrollene i historien. H.P Lovecraft hadde en forkjærlighet for å skildre horror-elementet, som noe mystisk, udefinerbart og uforklarlig. En type esoterisk, overnaturlig kraft som utgjør “antagonisten”, og som forsåvidt er relativt velkjent i sci-fi universet(!) og som vi har sett nokså mange ganger på film: At en utenomjordisk entitet av et slag treffer kloden, og som har en negativ påvirkningskraft på de menneskene som befinner seg i nærheten. En mystisk kraft som skaper forstyrrelser i vår virkelighet, ødelegger, sprer frykt, sår splid, setter folk opp mot hverandre, og hele tiden uten at man vet hva som foregår. Utfordringen blir selvsagt å formidle et slik metafysisk vesen visuelt, da bøkene i større grad kan appellere til fantasien og få leseren selv til å danne seg et bilde av det. Men vi mener Stanley lykkes meget godt med å overføre Lovecraft sin visjon til det store lerret, og som visstnok relativt få andre Lovecraft-adapsjoner har klart før han. Grunn til å tro at Stanley sitt langvarige forhold til Lovecraft sine bøker og hans innsikt og forståelse for grunnmaterialet, spiller en rolle her. I tillegg til den briljante og kreative kinematografien, får musikken til Colin Stetson også en viktig plass i filmen, hvor atmosfærisk og suggererende ambient-musikk underbygger og forsterker scenene på en svært effektiv måte, og bidrar vesentlig til den voldsomme dramatikken som etterhvert utspiller. Foruten å tilføre litt deilig 80-talls vibb også!
Rent overfladisk er det fristende å sammenligne filmen med Mandy (2018), på grunn av Cage sin opptreden i begge filmene, at de har samme produksjonsselskap, XYZ, i ryggen, og at begge filmene har gjennomgående stiliserte og estetiske kvaliteter, hvis begge filmene delvis preges av samme fargepallett. Men sammenligningen slutter også her. For dette er tross alt en helt annen historie. Dessuten kommer du tettere på karakterene i Color Out of Space, synes vi, hvor filmen tar seg nokså god tid i starten for å etablere livet på gården og karakterene som bor her, før det mystiske inntreffer. Surrialismen er alltid nærværende, men filmen har en dramaturgisk forankring som føles kjent og med en oppbygging som utvikler seg på relativt konvensjonelt vis. Hvertfall et stykke inn i filmen :) Så på enkelte punkter kan vi si at Color Out of Space er hakket mer publikumsvennlig enn Mandy.
Filmen baserer seg mye på atmosfære, mystikk og uro, hvor stemning og tone gjennomgår en møysommelig oppbygging, før det etterhvert virkelig tiltar i styrke og intensitet. Klimakset er av den voldsomme og heftige sorten, så hvis man synes oppbyggingen tar litt tid, så er det absolutt verdt ventetiden. Det er forholdsvis lite av klassiske horror-triks og grafiske scener, men når de først inntreffer så funker det overraskende bra. Må nevne body-horror sekvensene som er både creepy og meget godt laget. Veldig Cronenberg’sk, og moro å se skikkelig utført body-horror igjen. Filmen blir dog aldri helt skummel, mulig det skyldes historiens odde og pussige sci-fi premiss, og at fryktens utgangspunkt i filmen er vrient å relatere seg til. Dette kjennetegner forsåvidt mye av sci-fi materialet der ute, da kompleksiteten og mystikken i historiene er såpass uhåndgripelige og abstrakte, at man lar seg mer fascinere, enn å bli direkte skremt. Dessuten risikerer filmen å bli vel “morsom” til tider og at komikken har en tendens til å overskygge alvoret som utspiller seg. Latteren sitter løst når Cage får disse utbruddene sine, for å si det sånn:) Men det gjør det samtidig gøy, styrker underholdningsverdien, og tilfører en letthet i noe som ellers er temmelig voldsomt og dommedagsaktig.
Color Out of Space er en imponerende film, og befester Richard Stanley posisjon som en av de mer interessante og kreative filmskaperne vi har i dag. Han har hatt et mangeårig langt opphold, men vi håper at med suksessen med Color Out of Space, at det ikke blir så lenge til neste gang vi får se noe nytt fra den karen. Han har for øvrig uttalt at dette er ment å være første film av en trilogi av Lovecraft adapsjoner, så det lover jo hvertfall svært godt!
8 bloddråper
Med Glorious serverer regissør Rebekah McKendry en skikkelig syretripp. Dette er kosmisk horror full av galskap, humor, gore og etpar dypsindige tanker.
Vi møter Wes, en mannen som lider av kjærlighetssorg, og som er ute på landeveien hvor han parkerer på en øde rasteplass. Etter å ha forsøkt å få kontakt med sin (eks)kjæreste, drikker han seg stupfull. Han våkner fyllesyk dagen etter og spurter inn på det offentlige toalettet og kaster opp. Plutselig oppdager Wes at han er låst inne i rommet, og at det sitter noen i den andre båsen. Denne mystiske mannen igangsetter en samtale, en samtale det er umulig for stakkars Wes å se utfallet av.
Filmen har et absurd premiss; være innelåst på et offentlig toalett med en slags gud ved navn Ghatanothoa, som gjemmer seg i en av båsene, og som ønsker å bli "tilfredsstilt" gjennom et interessant dekorert gloryhole. Hvis ikke vil alt liv på jorden forsvinne. Det skal nesten ikke gå an å lage en film ut av dette, men manuset er såpass artig og engasjerende at det funker. Dialogene er til tider svært vittige, og historien tar noen interessante vendinger. Godt mulig at dette ville funket enda bedre som en kortfilm, eller en episode av Tales from the Crypt eller Creepshow, men vi lot oss underholde de snau 80 minuttene filmen varer. Foruten de nevnte antologi tv-seriene, så gikk tankene også til Cronenberg og H. P. Lovecraft. Ingen dårlige inspirasjonskilder, mener nå vi.
Som nevnt innledningsvis opplever vi at filmen har noe den faktisk vil si, la det være om maskulin aggresjon eller anger. Denne guden, Ghatanothoa, kan nok representere litt av hvert for flere av oss. Ryan Kwanton (True Blood) gjør en formidabel innsats i rollen som stakkars Wes, og stemmen til den mystiske guden har for øvrig selveste J. K. Simmons. Filmen drar nytte av svært stødig kameraarbeid, og får maksimalt ut av de begrensninger som foreligger, la det være lokasjon eller budsjett.
7 bloddråper
The Void leverer en miks av sci-fi, body horror og 80-talls nostalgi, og filmen kjører i full guffe hele veien! En underholdende og voldsom film, som det egentlig ikke lages så fryktelig mange av lenger.
Vi skal ikke bruke for mye tid på handlingen. En gruppe personer blir fanget inne på et isolert sykehus, omringet av skumle personer med kapper og hetter som ikke lar dem forlate bygningen. Etter hvert begynner (mildt sagt) mistenkelige ting å skje, og det skal vise seg at bygningen har noen mørke hemmeligheter som gjengen får i oppdrag å avsløre.
Historien har litt H.P. Lovecraft over seg, men er egentlig noe sekundær i dette tilfellet. Joda, det ligger en historie i bunn her, men den er noe vrien å få tak i. Det som gjør filmen verdt å se er det kaotiske og voldsomme infernoet som finner sted inne i sykehuset. Her pøses det på med artige og groteske skapninger, overbevisende spesialeffekter (okei, så blir det litt dukketater ved noen anledninger, men jevnt over ser det bra ut) og gore. Den klarer å lage en guffen stemning og dypper tærne nedi nokså mørkt vann. Som nevnt innledningsvis holder filmen virkelig ikke tilbake, så de som ikke liker actionfylt og blodig horror bør kanskje styre unna. Det er også mye nostalgi å hente ut fra filmen. Den oppleves som en slags hommage til filmskapere som John Carpenter og George Romero. Og det er jo ikke noe galt i det:)
Joda, filmen har selvtillit, selvironi og pondus, og med det kommer en nokså langt.
7 bloddråper
En mystisk meteoritt har truffet et fyrtårn ved kysten i USA et sted, og som danner et stadig voksende fluoriserende lysskjold rundt treffestedet. Et militært forskningssenter som overvåker dette fenomenet, har sendt ut flere ekspedisjoner inn i «The Shimmer», men uten at noen har klart å komme seg ut. Til nå. Sammen med en gruppe kvinnelige forskere, og i et forsøk på endelig å finne ut av hva som skjedde med hennes mann, blir biologen Lena (Natalie Portman) med på en ny ekspedisjon som skal ta de inn i ukjente The Shimmer, og forhåpentligvis komme til bunns i mysteriet…
Basert på bok nr. én i boktrilogien «Southern Reach» av Jeff VanderMeer, ønsket Alex Garland å lage filmen ut ifra sitt første minne av boka, for å gi den en slags drømmeaktig karakter. En effekt som han lykkes god med må vi si; for filmen oser av dette milde drømmeaktige, stemningsfulle universet som er like forlokkende som det er skremmende.
Filmen innehar en kledelig, nesten svevende rytme, som i en drøm, hvor tid og rom kjennes irrelevant, men der opplevelsene blir desto sterkere og mer intense. Det interessante er nettopp dette forsiktig surrealistiske, for den blir aldri helt «syrete», men på en måte har en fot innenfor både det virkelige og fantasifulle. Denne miksen kjennes sømløs og naturlig, og som gir en narrativt driv midt opp i alt det mystiske.
Visuelt og tematisk er det ikke helt ulikt Lovecraft sin Color Out of Space, tenker da særlig på filmatiseringen fra 2019, hvor en meteoritt og dens destruktive mystiske kraft påvirker de rundt seg, og som blant annet skaper disse flotte og forlokkende kreasjonene. Artig estetisk grep er de fargerike plantene som vokser på steder som de ikke vanligvis vokser. Det danner en spennende og litt “off” krysning, og som fremkaller en følelese av uhygge og beundring på samme tid. Musikken og er heller ikke helt ulik! Mye kreativ bruk av lyder for å forsterke og underbygge det visuelle, nærmest som et element i seg selv til tider. Nå skal det sies at Annihilation kom først av disse to filmene, så spørs om ikke Annihilation kan ha vært om noe til inspirasjon i denne sammenheng. Hva vet vi. Likhetstrekk er det hvertfall. Utover over dette stopper nok sammenligningen da Annihilation oppleves mer alvorlig, større, dystrere og kan vi si «dypere» i sin tematikk.
Filmen kan oppleves som en metafor for krefter som ikke bare truer oss enkeltmennesker på individnivå, men hvor celledeling og mutasjoner får en såpass akselererende og voldsom kraft, at den truer menneskeheten i sin helhet og alt rundt oss. En slags altomfattende og altoppslukende kreft (!), hvor et episenter av celledeling gone-bananas, har skapt en «svulst» som bare vokser og vokser, og som ødelegger og endrer alt på sin vei. Det gjelder å komme inn i kjernen av kreften før spredningen er komplett. Vel, et ærlig forsøk på å tolke denne filmen på, og som det nok finnes en god del andre forklaringer på, men skremmende og mystisk er den, det er hvert fall helt sikkert.
En film som sitter i etter rulletekstene er spilt, og som nå kjennes om mulig enda mer relevant ettersom vi i skrivende stund står overfor en ukontrollerbar corona-pandemi som sprer seg nådeløst rundt om i verden. Huff, ganske dystert egentlig, men filmen heter jo ikke Annihilation uten grunn.
Alex Garland vet å lage interessante, tankevekkende og fascinerende filmer, og som med sin nesten ettertenksomme og subtile regi-stil, formidler det mystiske og atmosfæriske på en intelligent og fortryllende måte. Visuelt er Annihilation imponerende, hvis ikke spektakulær, med noen scener som innehar en komposisjon og koreografi, og kinematografi som skaper en visuell fest for øyet.
Filmen er lang, mye lengre enn tradisjonell horror, og nå skal det også sies at dette uansett ikke er noen typisk horrorfilm heller. Men den har sekvenser i seg som har elementer av horror, med noen nokså grafiske og utrivelige scener. Interessant at da filmen utkom, var at ingen betegnet den som horror den gang, men i senere tid har fått horror-stempelet ved siden av å være et drama, sci-fi-eventyr.
Annihilation kan beskrives som et drømmeaktig, skummelt-vakkert møte med det ukjente, en poetisk og visuell perle, som du sent vil glemme.
8 bloddråper
The Block Island Sound er en svært vellykket lavbudsjettsfilm med ambisjoner. En spennende og fascinerende film om sorg og paranoia. Ispedd klimatematikk og konspirasjonsteorier.
Regissørbrødrene MacManus, som også har skrevet manuset, maner frem en uhyggelig stemning som gjør at filmen ulmer fra nær første scene. Og filmens tette og intense atmosfære er også en av dens store styrker. Sammen med et sjeldent godt lydbilde. Tankene gikk flere ganger til Denis Villeneuve's Arrival, og det er et kompliment:)
Filmen er også visuelt upåklagelig. Skuespillet er godkjent, og den pittoreske og døsige kystbyen gir fine rammer for en engasjerende historie som maktet å holde vår interesse hele veien inn. Er det overnaturlige elementer som ligger og lurer i mørket, eller er det et sykt menneskesinn som tar oss med på en vill ferd? Uansett er det en god skildring av en lidende mann i fritt fall. Mysteriet brødrene McManus serverer har for øvrig endel likhetstrekk med universet til kompisene Moorhead og Benson (Resolution, The Endless, Synchronic, m.m.) Også det et kompliment:)
Rett og slett en meget positiv overraskelse og en film vel verdt en titt!
7 bloddråper