Kannibalisme

-Mmmmm… dette var jammen godt! Hva har du oppi suppa?

-Bestemors gamle ingredienser.

-Ok, skjønner, bestemors legendariske suppe dette her da? Med hemmelige ingredienser, og alt det der?

-Nei, hun har aldri laget denne suppa før.  Hun er i suppa.

-Aha, metaforisk? På den måten at hennes mangeårige kunnskap og kjærlighet til mat, er i suppa? Suppe –ala –bestemor, liksom?

-Nei, på den måten at hennes faktiske levninger er i suppa.

Hvem har ikke opplevd å spise en matrett, for så å få vite at det du spiser viser seg å være menneskekjøtt. For et sjokk, for en skuffelse. Et kulinarisk mareritt. Lett å forveksle menneskekjøtt fra annet kjøtt. Det kan smake helt likt som kylling, storfe eller svin. Tilberedes det godt nok, er likheten slående, og smaken kan være fortreffelig.  Michelin restauranter kunne slippe unna med det. Ja, selv enkle bistroer. Spør bare Hannibal, han foretrekker faktisk menneskekjøtt. Er visst spesielt godt med den riktige vinen. 

Får man vite etter et måltid at det man har fortært har bestått av lårbein, biceps og rumpe, skåret fra en fullvoksen mann, så gir det nok de fleste en ekkel bismak. Det er noe uetisk og umoralsk ved å spise menneskekjøtt, vi gjør det liksom ikke. For andre derimot så gir vissheten om at man spiser menneskekjøtt enekstra piff på opplevelsen. Som et slags ekstra krydder! Eller hvis man er skikkelig, skikkelig sulten, ja da kan de moralske prinsippene skyves lett unna. Da handler det nemlig om overlevelse, og alle er, ja, fritt vilt faktisk.

Vel, en rekke horrorfilmer har kannibalisme som tema. Grunnen er selvsagt at menneskespising er noe de fleste av oss finner motbydelig, grusomt, moralsk forkastelig, og noe som man rett og slett ikke gjør.  I så måte et bra utgangspunkt for horror. Andre (dvs. de folka i filmene), har ikke de samme motforestillingene. De synes menneskekjøtt er et fullgodt alternativ til annen type kjøtt. Ikke bare synes de det er godt, de fortrekker det også.

Her er noen filmer som skildrer disse annerledes-tenkende personene, folk som har et annet syn på dette med å spise menneskekjøtt. 

Ærre så, gærent det a??? Kjøtt er kjøtt lissom???

Ja, det er galt, og nei, kjøtt er ikke bare kjøtt. Menneskekjøtt er off-limit. Punktum.

Vel, tydeligvis ikke for disse filmene her…

 
Raw.jpg

RAW

Første film vi velger å trekke frem innen sjangeren er RAW fra 2016. En imponerende regidebut fra Julia Ducournau. Unektelig et talent verdt å merke seg. Filmen fikk en del blest ved hjelp av rykter om at visse scener hadde fått publikum til å besvime. Slike rykter ignorerer vi selvfølgelig, ettersom det fins folk der ute som ville besvimt av sluttscenen i Ghostbusters.

Uansett, filmen omhandler en ung og skoleflink pike, Justine, som skal begynne på veterinærskole. Justine er inadvendt, usikker og sosialt klønete. Hun er vegetarianer med stor V (av svært gode grunner skal vi erfare), men som del av et initeringsrituale på skolen blir hun tvunget til å spise rått kjøtt. Det skulle hun ikke ha gjort, for herfra baller det skikkelig på seg, og Justine raser mot avgrunnen med lysets hastighet. Identitetskrise er en mild beskrivelse av hva hun går gjennom, etter at hennes primale og ukontrollebare behov tar kontroll.

Vi skal ikke si så mye mer om handlingen, men historien er god, og Ducournau behandler sitt tema med originalitet og respekt. Den er rett og slett veldig godt laget. Regien er stødig, skuespillerne leverer, og foto og lyd er nesten feilfritt. Resultatet er en sexy, klaustrofobisk, pervers, morsom, ubehagelig og intens film. Og selv om den ikke akkurat skriker horror, så mener vi den bør tas med på listen, da det kanskje er den beste filmen vi har sett om kannibalisme:)

7 bloddråper


Wrong_Turn_movie.jpg

Wrong Turn

Neste film ut er Wrong Turn fra 2003. Vi møter en gruppe unge (selvfølgelig) og pene (selvfølgelig) mennesker på reise gjennom West-Virginia (selvfølgelig). Her møter de en gjeng innavla og deformerte hillbillies som er ute etter en ting; menneskekjøtt. Denne amerikanske filmen er nok lettere inspirert av The hills have eyes, og kunne like gjerne vært satt i hillbilly-horror sjangeren. Men den ender opp her, ettersom gjerningsmennenes motiv for nedslaktning av uskyldige gjennomreisende ikke er økonomisk eller seksuell, men kun gastronomisk. Hillbilliene i denne filmen får for øvrig gutta i The hills have eyes til å se ut som Chippendales. Makan til degenerert gjeng skal du lete lenge etter. Filmen forsøker ikke å finne opp kruttet på nytt, den følger en gammel og trygg oppskrift, og noen ganger kan det være tilstrekkelig. Filmen kunne helt klart vært mye bedre, noen av løsningene er late og enkle, og det er ikke første gang vi har sett den amerikanske bygda blitt stigmatisert sønder og sammen. Men filmen underholder. Den er proft laget og dynket med en solid dose kommersiell amerikansk sjarm. Den er blodig, voldelig, og har et par tøffe scener med piggtråd:) Filmen har for øvrig fått flere oppfølgere, men styr unna disse! Så sett av drøye 80 minutter og bli med på tur til the Appalachians, og la horrorsjangeren vise hva som egentlig skjer høyt oppe i de dype skoger i det østlige USA. Bon appetit!

6 bloddråper


MV5BMzQ0MzE4OTUzMF5BMl5BanBnXkFtZTgwODAyNzI3NjE@._V1_UY1200_CR91,0,630,1200_AL_.jpg

Bone Tomahawk

Nå til en pinlig oversett film, som kanskje ble satt i skyggen av Tarantinos The Hateful Eight, en annen western som ble sluppet nokså samtidig. Den fikk minimal distribusjon og oppmerksomhet, og det er en synd og skam, for dette er en av de beste filmene vi har sett på lenge. Velkommen til Bone Tomahawk, regissert av Craig Zahler!

Vi er i det ville vest, hvor en ung kvinne i et lite nybyggersamfunn blir kidnappet av en ukjent indianerstamme, og en gjeng helter sendes ut på en redningsaksjon. Tøffere og mer samspilt skuespillerensemble skal du forresten lete lenge etter. Kurt Russel, Matthew Fox, Peter Jenkins og Patrick Wilson gjør en så formidabel innsats at det hele er en ren nytelse å bivåne. Herlige dialoger og fantastisk kjemi. Deilig!

Og filmen, folkens, den er så godt skrevet og regissert. Store deilige bilder i et fantastisk landskap, med en historie som drar deg inn og holder deg fast til siste scene. Den bygger seg rolig opp (noen vil så langsom, men det får så være), men beveger seg selvsikkert fremover med betydelig pondus. Den er suggerende, skitten, spennende, original, uforutsigbar og ikke minst brutal. For det som venter våre helter er mørke og skumle saker. Vi skal ikke avsløre mer, annet enn at dette er spennende! Og hardt! Her er det bare å glede seg:)

9 bloddråper


ravenous-cover-3 (1).jpg

Ravenous

Vi tar også med Ravenous fra 1999, med noe så sjangersjeldent som en kvinnelig regissør, Antonia Bird.

Filmen har et særdeles sterkt skuespillerensemble med Guy Pierce og Robert Carlyle (da han faktisk var kul) i front. Vi er på et lite og isolert militærfort i fjellene i California (Sierra Nevada) på midten av det 19-århundre, hvor en liten gruppe menn (og en kvinne) holder stasjon. Her ramler en utslitt og nær utsultet Carlyle inn døra og forteller at gruppen han reiste med ble fanget av uvær og måtte søke ly i en grotte. Her var de tvunget til å bo uten mat inntil sulten ble så stor at menneskekjøtt ble et fristende alternativ. Carlyle opplyser at de begynte å spise hverandre, og at han flyktet derfra i frykt for en i gruppa som gikk fullstendig amok, men at han feigt etterlot seg en ung kvinne i gærningens fangenskap. Gjengen på fortet bestemmer seg for å redde denne stakkars kvinnen, og herfra starter moroa.

Det er deilig å være ute i villmarken, og det isolerte og harde terrenget setter en fin ramme for dramaet som skal utspille seg. Lydsporet til filmen står Damon Albarn og Michael Nyman bak. Og det låter fint. Historien er like tåpelig som den er fengende, men viktigst; det er moro med kannibaler i det ville vest!

Ifølge filmen har den amerikanske urbefolkningen et navn på de som spiser et annet menneske; Wendigo. En Wendigo vil kunne ta over den andre personens styrke, men samtidig bli en demon som umettelig må fortære nye mennesker. Filmen har humor, og det er vanskelig å ikke tenke at den er ment som et stikk til det materialistiske amerikanske levesettet; grådighet og fråtseri, et umettelig behov for mere. Sånt sett fungerer kannibalen som en fint metafor; et destruktiv vesen som aldri blir mett. Tror vi alle kan kjenne oss litt igjen.

6 bloddråper


s592.jpg

Cannibal Holocaust

Cannibal Holocoust (1980) er for mange selveste bautaen innen kannibalhorror. Bare navnet avslører en god del av tematikken. En italiensk produksjon dette, regissert av Ruggero Deodato og som skapte meget så mye oppstyr med sin film.

For dette er en mannevond og dyrevond film, alle får unngjelde her, ja, selv publikum. Det er som en møkkete og stygg og B-aktig versjon av Heart of Darkness, et helvete i jungelen, eller ”green inferno”, som de kaller det i filmen. 

Vi mener filmen er såpass drøy at den passer best hjemme i Disturbing subsjangeren, så en grundigere omtale av filmen finner du HER. 

4 bloddråper