Monster

Her er sjangeren for de som liker det skummelt, grotesk og overnaturlig; nemlig Monsterhorror. Det skader heller ikke om du er en fan av praktiske spesialeffekter, som er en kontrast til spesialeffekter som oppstår digitalt i postproduksjon. For dette er sjangeren hvor det lekes med dukker, masker, sminke m.m., og hvor publikum presenteres for skapninger deres villeste fantasi aldri kunne spunnet frem. Fra de sjarmerende rabagastene i Gremlins og Critters til den mer ubehagelige deformiteten i The Fly. 

Disse skrekkfilmene gjorde enormt uttrykk da vi var små, og før vi evnet å se forbi alle spesialeffektene. Fyttirakkern så redde vi ble av disse skapningene som dukket opp på skjermen!

Men først; hva er et monster? Hvilke skapninger og filmer faller utenfor sjangeren? Vi holder oss unna skumle dyr, selv om både haien i Haisommer og bikkja i Cujo er både skumle og en smule overnaturlige. Men de er først og fremst dyr. Og dyr har sin egen sjanger (Dyr i Horror). Det samme har zombier og vampyrer. Som tross alt bare er mennesker som har gått på en smell. Nei, det må mer til.

Monster kan defineres på så mange måter, men vi liker denne definisjonen; stygg, deformert, ondsinnet skapning/uhyre som ofte dukker opp i skrekk-fiksjon. Så i monster-sjangeren fokuserer vi på de skrekkinngytende og overnaturlige skapningene som gir barn mareritt, og tvinger oss voksne til å ta en titt under senga før leggetid. Skapninger med enorme krefter, ekstreme egenskaper og grotesk utseende. Skapninger med én agenda, nemlig å ta rotta på de rundt!Dette er for øvrig en sjanger som fort kan krysse over til science fiction og fantasy.

Er ikke å legge skjul på at den teknologiske utviklingen har gjort eldre monsterfilmer mer morsomme enn skumle, og gitt filmene et viss B-preg. Og det kan være festlig i seg selv (bare ta en titt på B-filmsjangeren). Det er en rekke klassikere vi sikkert burde dratt frem, slik som The Wolf Man (1941), Frankenstein (1931), Dracula (1931) og The Mummy (1932), men tiden har dessverre løpt litt i fra dem. De er interessante å se på, og imponerende tatt i betraktning når de ble laget, men ikke filmer vi nødvendigvis vi mener er det beste startpunktet dersom du er nysgjerrig på monsterhorror. Vi har tatt med noen eldre klassikere som har forblitt relevante, og som etter flere tiår fortsatt klarer å skape grysninger på ryggen på nye (og gamle) tittere. Samt noen nyere filmer som vi mener sparker godt fra seg.

Her er våre favoritter innen Monsterhorror:

 
88f0ccc8c682073560da382b77bb85c3--best-horror-movies-horror-films.jpg

Alien: 8 Passasjer (1979)

Alien: 8 passasjer er en soleklar klassiker og som skapte sjokkbølger da den kom i 1979. Aldri før har publikum blitt så til de grader skremt av et monster; en uhyre rask, slimete og nesten reptilaktig skapning, som i tillegg til å være utrolig utrivelig å se til, var en meget effektiv drapsmaskin. Å være fanget med en sånn en i romskipet, er en svært uheldig situasjon.

Filmen er regissert av Ridley scott, en av hans første filmer, og muligens en av hans beste, kanskje ved siden av Blade Runner. Utrolig atmosfærisk film (passende ikke sant?), og den gir oss en autentisk følelse av å være isolert på et romskip langt ute i det ytre rom. Mannskapet på lasteskipet Nostromo har vært på oppdrag i mange år, og har blitt en ganske så sammensveiset gjeng som prøve å holde motivasjonen oppe. Etter at de mottar et nødsignal fra en øde planet, drar de ned for å sjekke det ut. Da de gjennomfører søket, kommer de over noe som ser ut som en stor ansamling av uklekkede egg. Selvsagt klekker et av eggene i fleisen på han ene, og dermed bærer det rett tilbake til romskipet for å skjære av faenskapet. Han stakkaren kommer til seg selv igjen, men like etterpå, bryter helvete løs (forøvrig en klassisk scene). Den 8 passasjer har inntatt Nostromo. Filmen har alt; suspense, drama og hesblesende action. Musikken som forsterker ensomheten og uendeligheten i filmen, er også helt nydelig (av Jerry Goldsmith, som også lagde soundtracket til the Omen). 

Dessuten virker alt så troverdig og realistisk, og de gjorde et poeng ut av at romskipet skulle se brukt og møkkete ut, og ikke sterilt og kjølig som romskip ofte gjør i sci-fi verdenen. "Used future" som de kalte det, miljøet (interiør og eksteriør) skulle se ekte og brukt ut. 

Skuespilllerne spiller også meget godt og bygger oppunder troverdigheten med sitt avslappede og løse skuespill. Litt typisk 70 tallet dette, som ofte har et preg av improvisatorisk og skuespill. Dette er et crew langt ute i det tomme rom, og som seer kjøper du settingen og historien fullt i ut. Sigourney Weaver som spiller Ripley karakteren,dvs. hovedrollen, fikk sitt store gjennombrudd med denne filmen. Uskyldig og søt dame, men som også er beintøff. Herlig karakter og Weaver er helt rå i rollen. Det skulle vise seg å bli hennes signaturrolle, for 3 andre filmer kom senere, og Ripley-karakterene har blitt en av av tidenes filmheltinne-rolle. Nå har ytterligere 2 filmer kommet til, så Ridley Scott er tydeligvis ikke ferdig med Alien-universet. Og det sier vi tusen takk for!

Knallbra film, Alien, en av de beste (om ikke den beste) innen monster-sjangeren, og sci-fi generelt. Den har også tålt tidens tann og oppleves som like fresh og spennende i dag, som da den kom. Deilig med filmer som verdsetter stillhet og tid, det må ofte til for å få skape den rette uhyggen og spenningen. Og når det smeller så smeller det til de grader. Det skjønte de på 70-tallet, og Alien er kroneksempelet.

10 bloddråper


51JVSSGFXDL.jpg

The Thing (1982)  

Neste film ut er John Carpenters The Thing fra 1982. Filmen er en remake av Howard Hawks film med samme navn fra 1951. Vi befinner oss på Antarktis hvor en gruppe amerikanske forskere blir infiltrert av en ukjent organisme/parasitt. Foranlendingen er at amerikanerne ramler borti en norsk forskningsstasjon. Den norske stasjonen er imidlertid et totalvrak, og alle på stasjonen er enten døde eller savnede. Amerikanerne oppdager en maltraktert kropp nordmennene hadde forsøkt å brenne opp, og som de tar med tilbake til sin egen stasjon, sammen med nordmennenes bikkje. Et svært uklokt valg. Amerikanerne oppdager at de har fått med seg mer enn et lik og ei bikkje. Organismen/parasitten som er blant dem kan ta enhver form, herunder mennesker og bikkjer. Paranoiaen setter inn, i det kalde og klaustrofobiske isødet i sør. Hvem er smittet?? Kurt Russell har hovedrollen i denne fantastiske skrekkfilmen, som han har i nær sagt alle filmene til Carpenter. Herr Carpenter har gjort noen kule filmer (Escape from LA, Assault on Precinct 13 og Big Trouble in Little China (jepp, digget den da vi var små)), men vi mener dette er hans beste. 

Spesialeffektene er knalltøffe! Husk at dette var i 1982, folkens. Greit, monstrene/vanskapningene som dukker opp er ikke like tøffe som i Alien, men underholdt blir du! Det ene monsteret mer absurde enn de forrige dukker opp med jevne mellomrom, og skapningene er deformerte, groteske og nokså morsomme:)

Det ble for øvrig laget en prequel til filmen i 2011. Den er ikke så verst, faktisk. Noe av sjarmen og stemningen er borte, men spesialeffektene er blitt sjukt mye bedre på 30 år, så filmen sparker godt i fra seg. 

Uansett, tilbake til Carpenters versjon fra 1982; helt klart en klassiker innen monstersjangeren. 

9 bloddråper


MV5BMTU2NjQyNDY1Ml5BMl5BanBnXkFtZTcwMTk1MDU1MQ@@._V1_UY1200_CR93,0,630,1200_AL_.jpg

The Mist

Da hopper vi noen år frem i tid og til en annen monsterfilm vi ønsker å anbefal, nemlig The Mist fra 2007. Kanskje noe oversett? Frank Darabont har nok en gang tatt på seg oppgaven med å regissere en film basert på en av Stephen Kings bøker (han har også laget Shawshank Redemption og The Green Mile). The Mist er litt mer den Stephen King-filmen vi gjerne assosierer med hans bøker; en skummel, omkringliggende fare, som truer et helt samfunn, gjerne ute på landsbygda, og som én etter én krever sitt offer. Stephen King har en egen evne til å lage god skrekk med naturen som viktig element, eller naturen som stemningsskaper. Det er liksom noe hyggelig og skummelt på samme tid, når man ser en Stephen King-film. 

Etter en sterk storm som ødelegger vinduet på huset til familien Drayton, drar faren sammen med sin sønn inn til landsbyen for å handle ting til reparasjonen. Samtidig er det en mystisk tåke som skyller innover dalen og innover landsbyen. Ryktet går om at det er militæret der oppe som driver å eksperimenterer og greier, uten at folk bryr seg nevneverdig. På grunn av stormen har det møtt opp mange på supermarkedet for å handle det de trenger. Det er litt småkaotisk, men stemningen er god. Etter hvert høres høye sirener, noe er i gjære. Skepsisen og frykten øker. En mann kommer løpende inn, han blør og advarer alle om tåken som kommer.  Man må ikke gå ut! Panikken begynner etter hvert å sette inn ettersom området blir innhyllet i tåke…

Filmen klarer å bygge opp en god og guffen tone tidlig, og mye av filmen foregår på dette supermarkedet. Litt sånn som det også er i Walking Dead serien, så handler mye av filmen om overlevelse og mennesker som står overfor en desperat situasjon. Og det er et imponerende stort persongalleri i The Mist, siden alle er skviset inn i butikken.  Mange konflikter som utspiller seg her, og den umiddelbare faren som hviler utenfor, skaper også mange farer mellom menneskene seg imellom. Men dynamikken funker bra og det føles relativt plausibelt, selv om det jo er en del stereotypier når det gjelder karakterer, handlingsmønstre etc. Vår helt, faren, minner litt om Rick i Walking Dead, og man får litt Walking Dead vibber av å se The Mist. Det har skjedd noe, man vet ikke hva, og det hele gir en følelse av dommedag. At flere av skuespillerne fra Walking Dead er med, styrker jo selvsagt koblingen.

Skal ikke avsløre mye om monstrene som hviler der ute i tåken, bortsett fra at det er noen ufyselige skapninger som man ikke er særlig keen på å møte. Monstrene skjules mer i the mist (skjules jo i tåken:), kontra i andre mer tradisjonelle monsterfilmer, og gjør at det fungerer bedre på et mer psykologisk plan. 

The Mist leverer varene; den er guffen og underholdene, har gode karakterer så man engasjerer seg i historien, byr på noen nådeløse og utrivelige monstre, og har en meget sterk slutt, og da mener vi virkelig sterk. Man går å tenker på den lenge i etterkant.

8 bloddråper


0ed272b2232194142da9d4fa4b888eaf5a54f2c5_hq.jpg

Splinter

Til slutt vil vi dra frem filmen Splinter av Toby Wilkins. Og dette er en festlig og effektiv liten film! Og for øvrig en storvinner på det årets Screamfest.

Et kjærestepar, som egentlig skulle tilbringe en romantisk helg sammen (noe som svært ofte er intensjonen i skrekkfilmer), ender opp med å bli holdt gisler på en bensinstasjon i det landlige USA av en slags parasitt, som på svært brutalt vis angriper og absorberer sine ofre. Dette er et lite kammerdrama med tre deltakere; kjæresteparet, en lovbryter på rømmen, og vår venn herr parasitt. La oss bare påpeke med en gang at spesialeffektene her er flere hakk over den gjennomsnittlige skrekkfilmen. Filmens monster, parasitten, ser knalltøff ut, og angrepene på dets ofre er både tøffe og groteske. Her knaser det i knokler og ledd, og lemmer rives fra hverandre og tilbake. Og det ser bra ut! Filmen har også humor (scenene med den vandrende hånden gir assosiasjoner til The Addams Family), og den vet hva den bringer til bordet og hvor den ikke strekker til. Den er ikke sjukt original, men den ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om det. Befriende med en film som kjenner sine begrensninger! Det som gjør filmen minneverdig er dog spesialeffektene, for her leveres det:) Når det kommer til moderne monstre syns vi parasitten i Splinter ikke trenger å vike for noe/noen. Godt jobba, Wilkins!

7 bloddråper


grabbers.jpg

Grabbers

Vi vil også dra frem den britisk/irske Grabbers fra 2012. For denne monsterfilmen lykkes med en viktig ting; å underholde! 

Et bittelite irsk øysamfunn får uventet besøk av en utenomjordisk skapning på jakt etter menneskeblod. Denne skapningen er en blanding av blekksprut og sarlacc´en i Star Wars, med sinte og kjappe tentakler og en taggete og sulten munn. Men den har en svakhet; den tåler ikke blodet til fulle folk. Da ser dere kanskje hvor filmen tar vei:) 

Filmen er morsom og kunne like gjerne vært plassert i horrorkomedie-subsjangeren. Men vi ble såpass sjarmert og overbevist av monsteret i filmen at vi mener den fortjener sin plass her. For monsteret er både kreativt klekket ut og godt laget. Den ser rett og slett svært bra ut. Og monsterets barn er både søte og morsomme. Ikke så ofte vi syns det.

Det er god kjemi mellom skuespillerne, og bare det at alle snakker irsk skaper god stemning:) Premisset i filmen funker, men kunne egentlig vært dratt enda lengre. Med litt mer arbeid på manuset kunne dette vært riktig så morsomt. Men skitt au, det er festlig nok. 

Det blir aldri riktig skummelt, mest morsomt og actionfylt. Dette er reinspikka underholdning, så bare å gjøre som våre helter; drikk dere fulle og ha det moro!

6 bloddråper