Her er sjangeren for de som liker det skummelt, grotesk og overnaturlig; nemlig Monsterhorror. Det skader heller ikke om du er en fan av praktiske spesialeffekter, som er en kontrast til spesialeffekter som oppstår digitalt i postproduksjon. For dette er sjangeren hvor det lekes med dukker, masker, sminke m.m., og hvor publikum presenteres for skapninger deres villeste fantasi aldri kunne spunnet frem. Fra de sjarmerende rabagastene i Gremlins og Critters til den mer ubehagelige deformiteten i The Fly.
Disse skrekkfilmene gjorde enormt uttrykk da vi var små, og før vi evnet å se forbi alle spesialeffektene. Fyttirakkern så redde vi ble av disse skapningene som dukket opp på skjermen!
Men først; hva er et monster? Hvilke skapninger og filmer faller utenfor sjangeren? Vi holder oss unna skumle dyr, selv om både haien i Haisommer og bikkja i Cujo er både skumle og en smule overnaturlige. Men de er først og fremst dyr. Og dyr har sin egen sjanger (Dyr i Horror). Det samme har zombier og vampyrer. Som tross alt bare er mennesker som har gått på en smell. Nei, det må mer til.
Monster kan defineres på så mange måter, men vi liker denne definisjonen; stygg, deformert, ondsinnet skapning/uhyre som ofte dukker opp i skrekk-fiksjon. Så i monster-sjangeren fokuserer vi på de skrekkinngytende og overnaturlige skapningene som gir barn mareritt, og tvinger oss voksne til å ta en titt under senga før leggetid. Skapninger med enorme krefter, ekstreme egenskaper og grotesk utseende. Skapninger med én agenda, nemlig å ta rotta på de rundt!Dette er for øvrig en sjanger som fort kan krysse over til science fiction og fantasy.
Er ikke å legge skjul på at den teknologiske utviklingen har gjort eldre monsterfilmer mer morsomme enn skumle, og gitt filmene et viss B-preg. Og det kan være festlig i seg selv (bare ta en titt på B-filmsjangeren). Det er en rekke klassikere vi sikkert burde dratt frem, slik som The Wolf Man (1941), Frankenstein (1931), Dracula (1931) og The Mummy (1932), men tiden har dessverre løpt litt i fra dem. De er interessante å se på, og imponerende tatt i betraktning når de ble laget, men ikke filmer vi nødvendigvis vi mener er det beste startpunktet dersom du er nysgjerrig på monsterhorror. Vi har tatt med noen eldre klassikere som har forblitt relevante, og som etter flere tiår fortsatt klarer å skape grysninger på ryggen på nye (og gamle) tittere. Samt noen nyere filmer som vi mener sparker godt fra seg.
Her er våre favoritter innen Monsterhorror:
Alien: 8 passasjer er en soleklar klassiker og som skapte sjokkbølger da den kom i 1979. Aldri før har publikum blitt så til de grader skremt av et monster; en uhyre rask, slimete og nesten reptilaktig skapning, som i tillegg til å være utrolig utrivelig å se til, var en meget effektiv drapsmaskin. Å være fanget med en sånn en i romskipet, er en svært uheldig situasjon.
Filmen er regissert av Ridley scott, en av hans første filmer, og muligens en av hans beste, kanskje ved siden av Blade Runner. Utrolig atmosfærisk film (passende ikke sant?), og den gir oss en autentisk følelse av å være isolert på et romskip langt ute i det ytre rom. Mannskapet på lasteskipet Nostromo har vært på oppdrag i mange år, og har blitt en ganske så sammensveiset gjeng som prøve å holde motivasjonen oppe. Etter at de mottar et nødsignal fra en øde planet, drar de ned for å sjekke det ut. Da de gjennomfører søket, kommer de over noe som ser ut som en stor ansamling av uklekkede egg. Selvsagt klekker et av eggene i fleisen på han ene, og dermed bærer det rett tilbake til romskipet for å skjære av faenskapet. Han stakkaren kommer til seg selv igjen, men like etterpå, bryter helvete løs (forøvrig en klassisk scene). Den 8 passasjer har inntatt Nostromo. Filmen har alt; suspense, drama og hesblesende action. Musikken som forsterker ensomheten og uendeligheten i filmen, er også helt nydelig (av Jerry Goldsmith, som også lagde soundtracket til the Omen).
Dessuten virker alt så troverdig og realistisk, og de gjorde et poeng ut av at romskipet skulle se brukt og møkkete ut, og ikke sterilt og kjølig som romskip ofte gjør i sci-fi verdenen. "Used future" som de kalte det, miljøet (interiør og eksteriør) skulle se ekte og brukt ut.
Skuespilllerne spiller også meget godt og bygger oppunder troverdigheten med sitt avslappede og løse skuespill. Litt typisk 70 tallet dette, som ofte har et preg av improvisatorisk og skuespill. Dette er et crew langt ute i det tomme rom, og som seer kjøper du settingen og historien fullt i ut. Sigourney Weaver som spiller Ripley karakteren,dvs. hovedrollen, fikk sitt store gjennombrudd med denne filmen. Uskyldig og søt dame, men som også er beintøff. Herlig karakter og Weaver er helt rå i rollen. Det skulle vise seg å bli hennes signaturrolle, for 3 andre filmer kom senere, og Ripley-karakterene har blitt en av av tidenes filmheltinne-rolle. Nå har ytterligere 2 filmer kommet til, så Ridley Scott er tydeligvis ikke ferdig med Alien-universet. Og det sier vi tusen takk for!
Knallbra film, Alien, en av de beste (om ikke den beste) innen monster-sjangeren, og sci-fi generelt. Den har også tålt tidens tann og oppleves som like fresh og spennende i dag, som da den kom. Deilig med filmer som verdsetter stillhet og tid, det må ofte til for å få skape den rette uhyggen og spenningen. Og når det smeller så smeller det til de grader. Det skjønte de på 70-tallet, og Alien er kroneksempelet.
10 bloddråper
Neste film ut er John Carpenters The Thing fra 1982. Filmen er en remake av Howard Hawks film med samme navn fra 1951. Vi befinner oss på Antarktis hvor en gruppe amerikanske forskere blir infiltrert av en ukjent organisme/parasitt. Foranlendingen er at amerikanerne ramler borti en norsk forskningsstasjon. Den norske stasjonen er imidlertid et totalvrak, og alle på stasjonen er enten døde eller savnede. Amerikanerne oppdager en maltraktert kropp nordmennene hadde forsøkt å brenne opp, og som de tar med tilbake til sin egen stasjon, sammen med nordmennenes bikkje. Et svært uklokt valg. Amerikanerne oppdager at de har fått med seg mer enn et lik og ei bikkje. Organismen/parasitten som er blant dem kan ta enhver form, herunder mennesker og bikkjer. Paranoiaen setter inn, i det kalde og klaustrofobiske isødet i sør. Hvem er smittet?? Kurt Russell har hovedrollen i denne fantastiske skrekkfilmen, som han har i nær sagt alle filmene til Carpenter. Herr Carpenter har gjort noen kule filmer (Escape from LA, Assault on Precinct 13 og Big Trouble in Little China (jepp, digget den da vi var små)), men vi mener dette er hans beste.
Spesialeffektene er knalltøffe! Husk at dette var i 1982, folkens. Greit, monstrene/vanskapningene som dukker opp er ikke like tøffe som i Alien, men underholdt blir du! Det ene monsteret mer absurde enn de forrige dukker opp med jevne mellomrom, og skapningene er deformerte, groteske og nokså morsomme:)
Det ble for øvrig laget en prequel til filmen i 2011. Den er ikke så verst, faktisk. Noe av sjarmen og stemningen er borte, men spesialeffektene er blitt sjukt mye bedre på 30 år, så filmen sparker godt i fra seg.
Uansett, tilbake til Carpenters versjon fra 1982; helt klart en klassiker innen monstersjangeren.
9 bloddråper
Da hopper vi noen år frem i tid og til en annen monsterfilm vi ønsker å anbefal, nemlig The Mist fra 2007. Kanskje noe oversett? Frank Darabont har nok en gang tatt på seg oppgaven med å regissere en film basert på en av Stephen Kings bøker (han har også laget Shawshank Redemption og The Green Mile). The Mist er litt mer den Stephen King-filmen vi gjerne assosierer med hans bøker; en skummel, omkringliggende fare, som truer et helt samfunn, gjerne ute på landsbygda, og som én etter én krever sitt offer. Stephen King har en egen evne til å lage god skrekk med naturen som viktig element, eller naturen som stemningsskaper. Det er liksom noe hyggelig og skummelt på samme tid, når man ser en Stephen King-film.
Etter en sterk storm som ødelegger vinduet på huset til familien Drayton, drar faren sammen med sin sønn inn til landsbyen for å handle ting til reparasjonen. Samtidig er det en mystisk tåke som skyller innover dalen og innover landsbyen. Ryktet går om at det er militæret der oppe som driver å eksperimenterer og greier, uten at folk bryr seg nevneverdig. På grunn av stormen har det møtt opp mange på supermarkedet for å handle det de trenger. Det er litt småkaotisk, men stemningen er god. Etter hvert høres høye sirener, noe er i gjære. Skepsisen og frykten øker. En mann kommer løpende inn, han blør og advarer alle om tåken som kommer. Man må ikke gå ut! Panikken begynner etter hvert å sette inn ettersom området blir innhyllet i tåke…
Filmen klarer å bygge opp en god og guffen tone tidlig, og mye av filmen foregår på dette supermarkedet. Litt sånn som det også er i Walking Dead serien, så handler mye av filmen om overlevelse og mennesker som står overfor en desperat situasjon. Og det er et imponerende stort persongalleri i The Mist, siden alle er skviset inn i butikken. Mange konflikter som utspiller seg her, og den umiddelbare faren som hviler utenfor, skaper også mange farer mellom menneskene seg imellom. Men dynamikken funker bra og det føles relativt plausibelt, selv om det jo er en del stereotypier når det gjelder karakterer, handlingsmønstre etc. Vår helt, faren, minner litt om Rick i Walking Dead, og man får litt Walking Dead vibber av å se The Mist. Det har skjedd noe, man vet ikke hva, og det hele gir en følelse av dommedag. At flere av skuespillerne fra Walking Dead er med, styrker jo selvsagt koblingen.
Skal ikke avsløre mye om monstrene som hviler der ute i tåken, bortsett fra at det er noen ufyselige skapninger som man ikke er særlig keen på å møte. Monstrene skjules mer i the mist (skjules jo i tåken:), kontra i andre mer tradisjonelle monsterfilmer, og gjør at det fungerer bedre på et mer psykologisk plan.
The Mist leverer varene; den er guffen og underholdene, har gode karakterer så man engasjerer seg i historien, byr på noen nådeløse og utrivelige monstre, og har en meget sterk slutt, og da mener vi virkelig sterk. Man går å tenker på den lenge i etterkant.
8 bloddråper
Til slutt vil vi dra frem filmen Splinter av Toby Wilkins. Og dette er en festlig og effektiv liten film! Og for øvrig en storvinner på det årets Screamfest.
Et kjærestepar, som egentlig skulle tilbringe en romantisk helg sammen (noe som svært ofte er intensjonen i skrekkfilmer), ender opp med å bli holdt gisler på en bensinstasjon i det landlige USA av en slags parasitt, som på svært brutalt vis angriper og absorberer sine ofre. Dette er et lite kammerdrama med tre deltakere; kjæresteparet, en lovbryter på rømmen, og vår venn herr parasitt. La oss bare påpeke med en gang at spesialeffektene her er flere hakk over den gjennomsnittlige skrekkfilmen. Filmens monster, parasitten, ser knalltøff ut, og angrepene på dets ofre er både tøffe og groteske. Her knaser det i knokler og ledd, og lemmer rives fra hverandre og tilbake. Og det ser bra ut! Filmen har også humor (scenene med den vandrende hånden gir assosiasjoner til The Addams Family), og den vet hva den bringer til bordet og hvor den ikke strekker til. Den er ikke sjukt original, men den ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om det. Befriende med en film som kjenner sine begrensninger! Det som gjør filmen minneverdig er dog spesialeffektene, for her leveres det:) Når det kommer til moderne monstre syns vi parasitten i Splinter ikke trenger å vike for noe/noen. Godt jobba, Wilkins!
7 bloddråper
Vi vil også dra frem den britisk/irske Grabbers fra 2012. For denne monsterfilmen lykkes med en viktig ting; å underholde!
Et bittelite irsk øysamfunn får uventet besøk av en utenomjordisk skapning på jakt etter menneskeblod. Denne skapningen er en blanding av blekksprut og sarlacc´en i Star Wars, med sinte og kjappe tentakler og en taggete og sulten munn. Men den har en svakhet; den tåler ikke blodet til fulle folk. Da ser dere kanskje hvor filmen tar vei:)
Filmen er morsom og kunne like gjerne vært plassert i horrorkomedie-subsjangeren. Men vi ble såpass sjarmert og overbevist av monsteret i filmen at vi mener den fortjener sin plass her. For monsteret er både kreativt klekket ut og godt laget. Den ser rett og slett svært bra ut. Og monsterets barn er både søte og morsomme. Ikke så ofte vi syns det.
Det er god kjemi mellom skuespillerne, og bare det at alle snakker irsk skaper god stemning:) Premisset i filmen funker, men kunne egentlig vært dratt enda lengre. Med litt mer arbeid på manuset kunne dette vært riktig så morsomt. Men skitt au, det er festlig nok.
Det blir aldri riktig skummelt, mest morsomt og actionfylt. Dette er reinspikka underholdning, så bare å gjøre som våre helter; drikk dere fulle og ha det moro!
6 bloddråper
En rørende og annerledes monsterfilm, som blander vondt familiedrama med reinspikka Alien-monster suspense.
En alkoholisert mor og hennes datter, reiser med bil på vei til faren, men forulykker midt på en øde strekning. I øspøsende regnvær venter de på redningsbilen, intetanende om monsteret som skjuler seg i skogen…
The Monster tok oss litt på senga, hvor det sterke familiedramatiske innslaget, etter hvert slås sammen med et nokså klassisk og enkelt horror-konsept. Filmen bæres meget godt av mor og datter, som rett og slett spiller svært overbevisende. Relasjonen mellom dem er tidvis nokså hjerteskjærende å se på. Reaksjoner og emosjoner blir meget autentisk og realistisk skildret. Det er lett å leve seg inn i karakterene og deres situasjoner og deres brokete relasjon og bakgrunn blir virkelig satt på prøve her, i møtet med dette fryktelige monsteret. Filmen hopper i tid, for ytterligere å bygge oppunder karakterene vi følger, samtidig som det gir horror-sekvensene større dybde. Det er en interessant og effektiv tilnærming til horror-film, og sånn sett oppleves The Monster som nok et eksempel på at horror kan være så mye mer en bare å skremme. Men for all del, det er ikke manko på suspense og gore heller, for å si det slik.
En film som på mange måter handler om alkoholismens ødeleggende kraft og de fryktelige konsekvenser det kan få i nær familie. Dette er smertefulle og alvorlige saker, hvor forholdet mellom mor og datter er like sterk som den er problematisk. Man kan ikke annet enn å synes synd på karakterene og det de gjennomgår. Det er fristende å tolke dette som et type drama hvor det fysiske monsteret også kan sees på et slags metaforisk monster. Et slags monsterdrama kanskje?
Filmen tar seg god tid, slik at vi får investert rikelig i karakterene før monsteret slippes løs. Rammene for filmen er nokså sparsommelige; en øde landvei, omgitt av tett skog, og hvor regnet pøser ned. Imponerende hvor mye spenning og drama regissør Bryan Bertino klarer å oppnå innenfor dette nokså avgrensede geografiske området. Kanskje ikke overraskende, da det er samme regissør som ga oss Ils-remaken The Strangers med Liv Tyler i en av hovedrollene. Litt som med i The Strangers følger vi også her to personer som havner i et aldri så lite mareritt. Og Bertino vet å få oss seere til å bry oss om karakterene.
Muligens en av svakhetene til filmen, er at man etter hvert stusser over karakterenes valg og handlinger, og som kan bryte med den narrative fremdriften som til da har vært relativt konsistent og logisk. Vel, det er muligens ikke så lett å opptre rasjonelt hvis plassert i en slik situasjon, så eventuelle valg og avgjørelser er ikke nødvendigvis alltid så gjennomtenkte og planmessig utført. Så her føler vi at vi må legge godvilja til!
En fin-fin liten sak denne, som på tross av den nokså entydige tittelen er overraskende rørende og gripende.
7 bloddråper
En enkel, stemningsfull monster-film, som kan minne litt om en blanding av Stephen King og X-files, som på tross av det litt tv-aktige utseende, overrasket oss positivt.
Uforklarlige hendelser rammer en liten amerikansk småby og mistanken om en farlig mystisk kraft i den omkringliggende skogen, er noe sheriff Shields og hans makker Saunders må forsøke å avdekke og løse.
Det er noe sjarmerende ved dette amerikanske småbylivet ute i villmarken, og som med den utenforliggende trusselen som angår alle innbyggerne, skaper en nesten Stephen King-aktig atmosfære. Ansvaret tynger sheriffen som i tillegg til å slite med sorgen over tapet av sin sønn, må finne ut av dette mysteriet. Vi må fremheve de gode skuespillerprestasjonene, deriblant Kevin Durand som spiller sheriffen. Han tilfører rollen en troverdig dramatisk nerve, og formidler en person vi virkelig tror på.
Vi lot oss sjarmere av denne småskumle-monster filmen, og selv om historien er nokså konvensjonell, ligger filmens styrke i det autentiske miljøet, stemningen og de troverdige karakterskildringene, og som gjør at filmen skiller seg litt ut fra subsjangeren.
6 bloddråper
Sweetheart er en enkel, men vellaget liten monsterfilm. En film som omfavner sine begrensinger og får maksimalt ut av sitt potensial.
Dette er Predator møter Cast Away.
En ung kvinne, Jenn, skylles i land på en øde øy. Ingen andre virker å ha overlevde båtulykken. Jenn må finne en måte å overleve alene i villmarken, i håp om at noen vil oppdage og redde henne. Men om ikke Jenn er i nok problemer, så skjuler det seg i vannet en skummel skapning og fiende.
Dette er en film med lite dialog. Men det gjør ingenting. Filmen kaster ikke bort mye tid, og gir oss hele tiden små spennende øyeblikk, slik at de drøye 80 minuttene filmen varer aldri oppleves kjedelig. Noe en film med slikt premiss fort kan gjøre. Regissør Dillard klarer å dra oss inn i Jenn sin isolerte og ensomme tilværelse, hvor frykt og paranoia opptar stadig større plass. Er ikke bare bare å skulle overleve på en øde øy. Vanskelig og ikke tenke på hva en selv ville gjort. Tja, vi hadde neppe løst det noe bedre enn Jenn. Og dramaet rammes inn av deilige bilder fra et tropisk øyparadis. Særlig det vakre og skumle havet fanges fint inn av fotograf Stefan Duscio.
Filmen har en tydelig subtekst, hvor Jenn, som ung svart kvinne, også må slåss mot fordommer, mistro og nedlatenhet. Hun kjemper en kamp på flere fronter. Kiersey Clemons er for øvrig knallgod i rollen som Jenn. Hun bærer filmen stødig på sine unge skuldre. Og apropos «skuespillere», så ser den mystiske skapningen overraskende bra ut. Du sitter egentlig og grugleder deg til det skal dukke opp. Du er nysgjerrig, samtidig som du vet at fort kan bli både kleint og tamt. Men neida, denne skapningen er nokså festlig. Og ansvarlig for noen spennende og actionfylte jaktscener i mørket. En svært effektiv film om isolasjon og overlevelse.
7 bloddråper
Cloverfield er en svært vellaget found footage-film om et monster som angriper New York. Dette er Godzilla møter The Blair Witch Project.
Vi følger en gruppe unge mennesker på en fest i “The Big Apple”. Alt er som det skal være på en fest med vellykkede og pene mennesker, inntil et gigantisk monster plutselig dukker opp midt på Manhattan.
Det er mye i filmen som klaffer. Skuespillerne leverer, det håndholdte kameraet er både hektisk og kontrollert på en gang, og det hele er effektivt klippet sammen. Vi får nok bakgrunn på karakterene til at vi bryr oss, selv om gjengen kanskje ikke inviterer til tonnevis av sympati. Spesialeffektene er mer enn overbevisende. New York virker virkelig å være under angrep. Monsteret ser riktig så bra bra ut, og filmen gir oss akkurat passe doser av den voldsomme skapningen til akkurat rett tid. Jepp, dette er rett og slett en solid produksjon hele veien ut.
Dette er første film ut i J.J Abrahams «trilogi», hvor Cloverfield Lane (2016) og Cloverfield Paradox (2018) var de neste filmene ut. Manuset er av Drew Goodard, som har gitt oss andre severdige filmer som World War Z og Cabin in the Woods.
Cloverfield er en meget god monsterfilm og skikkelig popcorn-underholdning. Det er klaustrofobisk, kaotisk og spennende. Her er ikke less is more noe de har bekymret seg for:)
7 bloddråper
Underwater er en svært vellaget undervannsfilm, med en overbevisende visuell stil og dyktige skuespillere. Men en film som dessverre lykkes helt med å engasjere. Dette er ingen dårlig film, men forvent mer stil enn innhold.
Vi følger en gruppe forskere som befinner seg på havets bunn. Her opplever de plutselig hva som virker å være et voldsomt jordskjelv, og en kamp for å komme seg helskinnet ut av forskningsstasjonen og opp til havets overflate begynner. Men det er selvfølgelig ikke et jordskjelv som gjengen har å frykte.
Som vi allerede har vært inne på så er dette nydelig filmet med utsøkt kameraarbeid. Det er klaustrofobisk og spennende. Og sikkert særlig for de av dere som lider av vannskrekk. Filmen har gode skuespillere, et kledelig lydspor og en tøff setting. Den serverer imidlertid et nokså klassisk persongalleri; den «dumme»/morsomme (her portrettert av TJ Miller), som er nyttig da crewet må forklare ham (og oss) hva som faktisk skjer. Han gir også filmen litt comic relief. Vincent Cassel spiller den mystiske og myndige kapteinen, mens Kristen Stewart gjør en god jobb som vår lettkledde (hun ender forbausende ofte opp i undertøyet), handlekraftige og stillferdige heltinne.
Dette er Alien møter The Abyss.
Filmen oppleves imidlertid noe repetitiv med en statisk rytme. Regissør William Eubank er ikke redd for å vise frem sitt undervannsmonster. Og joda, det ser ikke så verst ut. Men det er alltid mer spennende når du ikke vet helt hva som skjuler seg ute i det mørke havet. Og med ved såpass mye bruk av CGI risikerer det å bli noe klinisk og distansert. Dette er som nevnt ingen dårlig film. Men den lykkes dessverre ikke helt med å treffe blink. Den klarte ikke å få oss til å skikkelig bry oss om karakterene og deres skjebner, og den blir aldri skikkelig skummel. Men de fins helt klart verre måter å tilbringe 90 minutter på!
6 bloddråper
Russisk skrekkfilm er ikke hverdagskost, og når den i tillegg byr på et gøyalt sci-fi premiss satt til gamle Sovjet-tiden, er det klart vi var nysgjerrige. Innfridde den? Tja, i middels grad, kan vi kanskje si.
En anerkjent psykolog får i oppdrag å evaluere psyken til en forulykket, hjemvendt kosmonaut ved en forskningsbase i Sovjet. Men det skal vise seg at denne kosmonauten skjuler noe mer enn bare å ha vært utsatt for en ulykke...
På plussiden; dette er en svært vellaget film, med en autentisk miljøskildring, og hvor den noe kjølige, sovjetiske kald-krigs estetikken ser upåklagelig og tidsriktig ut. Filmen lykkes med å skape en trykkende stemning, og setter opp en fin-fin ramme for både mystikk og spenning og utfolde seg. Vi må innrømme at langt ut i filmen lot oss fenge av den gode stemningen filmen bød på, og den sakte oppbyggingen som vi ventet i spenning på hvor bar hen. Og ikke minst, vi fikk et hyggelig(ere) gjensyn med hovedrollen fra Lilja Forerver, Oksana Akinshina, som også her bekler en hovedrolle som psykologen Tatyana. Godt å se at hun har “kommet seg videre i livet” etter den ekstremt dystre filmen til Moodyson :)
Problemet med filmen, syntes vi, var at strukturen var temmelig flat, og oppbyggingen i overkant treg. For dette er en lang film, og utviklingen sniker seg såpass sakte avgårde at det kjentes noe monotont. Monotonien ble ytterligere forsterket av at så og si alt foregikk på denne isolerte forskningsbasen, og vi savnet noe som brøt opp både miljøet og rytmen i filmen.
Vel, filmen hadde, i tillegg til solid produksjon, et spennende premiss, og lett å trekke paralleller med Alien-konsptet, både med tanke på både stemning og handling. Vi føler dog at Sputnik ikke får maks ut av sitt potensiale og holder litt tilbake, og hadde nok vært tjent med et hvassere tempo og gjerne også at det var spedd på med flere kreative overraskelser.
6 bloddråper
Feast har et enkelt premiss; en bar ute i den amerikanske ødemarka opplever å bli angrepet av blodtørstige monstre, og vi følger vannhullets gjester sin innbitte kamp for overlevelse.
Filmen starter lovende. Den er løs og ledig med glimt i øyet. De forholdsvis festlige karakterene introduseres på en forholdsvis festlig måte. Et koselig vink til Guy Ritchie:) Det er både morsomt og teit, men innafor.
Filmen er nokså over the top. Den er nesten som en B-film. Med lite troverdige karakterer, dustete replikker og en story som... Vel, det er vel strengt tatt ingen story, annet enn at noen monstre ut av intet angriper en liten bar. Her får du mye blod og gørr. Det mangler ikke på action. Og det ser jevnt over bra ut, selv om kamera kastet rundt veggimellom. Filmen gjør for øvrig lurt i å holde disse monstrene (for det meste) skjult.
Filmen er unektelig opptatt av sex. Her er (nesten) alle damene like heite som de er flinke til å sparke rompe. Feast er til tider både barnslig og småpervers. Her får du blant annet monstre som gagger halvdøde mennesker og fyller de med hva vi antar er sæd. Og filmen lider noe av utdatert og nedsettende språkbruk overfor skeive. Vel, filmen er jo fra det mindre opplyste året 2005.
Hele filmen finner sted inne i den slitne baren med denne pussige forsamlingen av karakterer. Så kanskje ikke så rart at man blir litt lei mot slutten. Men filmen holder for så vidt hele veien inn. Godt hjulpet av sin effektive spilletid på 80 minutter.
6 bloddråper
Pumpkinhead er en underholdende og effektiv horror fra det glade (?) 80-tallet. En film hvis store styrke er svært solide spesialeffekter som ser bra ut selv i dag.
En enkemann bor sammen med sin unge sønn på den amerikanske bygda, hvor de driver en liten kolonial på et mildt sagt øde veistrekke. En gjeng urbane ungdommer ramler innom butikken, hvorpå en ulykke finner sted. Og derfra tar det ikke lange tiden før hevndemonen Pumpkinhead kalles inn til dyst.
Pumpkinhead oser 80-tallet. Alt fra de overdrevne kulissene til de overtydelige stemningene. Det meste er skrudd til 10. Her er skogen full av nifs tåke og uforklarlige lys dukker opp for å skape mer spenning og atmosfære. Det går også plutselig fra mørkeste natt til soloppgang til mørkeste natt på noen sekunder. Men det er sjarmerende og bringer minnene tilbake til barndommen, da vi satt gjemt bak puta og så filmer som The Curse (1987) og House (1986).
Spesialeffektene er som nevnt meget overbevisende. Det er gøy å se film som ikke legger all sin lit til CGI-effekter. Og ansvarlig for de snase visuelle effektene er selveste Stan Winstin. Denne oscarvinnende effektmakeren som står bak filmer som Aliens, Predator, Jurassic Park og The Thing. En mildt sagt velrennomert kar i bransjen.
Greit, så er manuset noe slapt. Men vi liker settingen, det rurale USA leverer alltid. Og vi bryr oss om Ed og hans sønn. Filmen klarer faktisk å engasjere. Så er du på utkikk etter klassisk 80-talls horror, så kan du velge mye dårligere enn den lille kultfilmen.
6 bloddråper
Dette er nummer 6 i rekken av originale Alien-filmer, og nok en gang er det legenderegissøren, og kan vi si skaperen av dette universet, Ridley Scott, som står for regien. Da vet man liksom at man er i trygge hender.
Og det stemmer selvsagt, som med stødig og kontrollert hånd geleider oss gjennom filmen sin, visuelt slående er det som alltid når det er Scott som regisserer, og horror’en, stemningen og de actionmessige sekvensene er upåklagelig. Det er altså mildt sagt proft satt sammen. Denne filmen er dog enklere enn forrige filmen, Prometheus, som nok var hakket mer stillfaren og ettertenksom, og som ikke minst hadde lite av selveste Alien monsteret. Sånn sett er Alien: Covenant mer konvensjonell i formen, og mer tro mot de første filmene, med sitrende spenning og action i fokus, og med det uhyggelige monsteret som en sentral brikke. Eller brikker(!) kan vi kanskje si, for det er mange av dem!
Filmen starter omtrent 11 år etter Prometheus, hvor koloniskipet USCSS Covenant har kurs mot en avsidesliggende planet Origae-6, med mer enn 2,000 kolonister i kryogenisk dvale. Men en mystisk melding fra en tilsynelatende beboelig og jord-lignende planet ikke langt fra der de befinner seg, synes som en mer fristende destinasjon, og en patrulje sendes ut for å rekognosere forholdene på planeten. En ekspedisjon som kommer til å få uante konsekvenser…
Noen ble kanskje skuffet over at Alien: Covenant kanskje ikke bringer så mye nytt til universet, og så den forrige Prometheus som mer ambisiøs, nyskapende og original. Men mange vil nok også synes, deriblant oss, at det var riktig så u(hyggelig) med et gjensyn av det som tross alt er fundamentet i filmserien; selve Alien-monsteret, med mengder av heidundrende sci-fi action, og noen temmelig, gufne, gory sekvenser.
Det er proft og håndverksmessig briljant utført, og det er deilig å se en skrekkfilm med stort budsjett og produksjon og med en stjerneregissør som styrer skuta. Vi har på en måte blitt litt bortskjemt med Alien- franchisen (og da tenker vi ikke på alle de tullete spin-off’sene som har kommet i kjølvannet), og hvor Sir Ridley Scott (1), James Cameron (2), David Fincher (3), Jean-Pierre Jeunet (4), og Scott igjen (5, 6) alle har gitt sine solide bidrag. Dette er «luksus»-filmer, med skyhøyt kvalitetsnivå.
Scott lager ikke mye horror, og Alien-filmene er på en måte hans horror-alibi i sin filmkatalog. Og det er gøy å se at han vender tilbake til dette universet, som han mestrer så godt, siden han tross alt satte standarden i sin tid! Og med tanke på hans godt voksne alder, er dette intet mindre enn imponerende. Makan til produktiv herremann som fortsatt lager svære og ambisiøse filmer, ja, det skal man lete lenge etter. Og hans Alien: Covenant føyer seg også godt inn i hans katalog, ikke minst hans Alien- katalog.
7 bloddråper