Slasher

Her er sjangeren for de som syns det er underholdene med psykotiske drapsmenn som på kreativt vis slakter ned en haug med (som oftest) uskyldige (og som oftest) unge mennesker. Plottene i disse filmene er ikke de mest originale, og filmene er ofte proppfulle av klisjeer. Men det er også noe av moroa. Konseptet er nesten alltid det samme; en gjeng ungdommer ramler borti en psykopat, som de klarer å provosere tilstrekkelig til at de en etter en blir jaktet ned som ryper under jaktsesongen. Selv om filmene ikke alltid oser originalitet, så har de massevis med sjarm, energi, og ikke minst blod. Er få sjangre som kan vise til så høye dødstall i løpet av 80-90 minutter:) Volden er ofte overdrevet, og nesten komisk, men også svært kreativ og brutal. Kan være morsomt i seg selv å forsøke å gjette seg til hvilken absurd måte gjerningsmannen vil ta for seg sitt neste offer

Hvilke filmer som faller inn under kategorien Slasher kan diskuteres, men vi er enige med de som mener at filmer som feks Motorsagsmassakren, Psycho og Alone in the dark faller utenfor. Joda, her er dødstallet høyt, og gjerningsmannen spik spenne gæren, men det holder ikke; vår sadistiske helt må ha en viss agenda. Motiv er sentralt. Og som oftest er det snakk om hevn for noe ungdommene har gjort. Filmene vi har valgt har derfor gjerningsmenn (med ett artig unntak er dog gjerningsmannen en kvinne, men dette vil vi komme tilbake til seinere) som ikke bare klubber ned tilfeldige folk, men som gjør dette av en grunn. At gjerningsmannens valg av ofre ikke er så tilfeldig gjør jo også det også mer interessant! 

Sjangeren hadde sin storhetstid fra sent 70-tallet og ut til et stykke ut på 80 tallet. Enormt populære slaherfilmer ble sluppet, slik som Halloween og Friday the 13th, og filmene fikk ofte en rekke nesten like populære oppfølgere. Slasherfans er en trofast gjeng. Scream-franchisen til Wes Craven ga oss på 90-tallet et morsomt og noe ironisk blikk på sjangeren, og ga til dels nytt liv til sjangeren den iløpet av fire filmer kledde naken. Men det er ingen tvil om at Slasherfilmer i dag ikke har den samme aktualitet og tiltrekningskraft. Det er imidlertid kanskje den sjangeren som har hatt de mest ikoniske bad-guysene, og som for mange var inngangsportalen til horrorfilmer generelt. For undertegnede var i hvert fall April Fool's Day og Nightmare on Elm street blant de første skrekkfilmene vi ramlet borti. Og derfra begynte ballen å rulle. Og den ruller fortsatt:) Her er filmer vi mener er verdt å sjekke ut dersom man er på utkikk etter god (og relevant) Slasher:

 
VHS_Part1.png

Friday 13th (1980)

Første film ut er den første Friday 13th filmen fra 1980. Denne klassikeren har fått hele 11 (eller 12, avhengig av hvordan du teller) oppfølgere, og gjort Jason Vorhees til en av de mest kjente og ikoniske karakterene i skrekkfilmens univers.

Filmen skildrer en gjeng med ungdommer som skal gjenåpne en sommerleir for barn og unge, en leir som av årsaker de snart vil oppdage har vært stengt i lang tid. De møter imidlertid på noen uforutsette utfordringer, slik som øks i skallen, spyd gjennom halsen, etc. Filmen oppfyller alle sjangerens kriterier til gangs og er på mange måter den optimale slasherfilmen: den inneholder festglade unge mennesker som røyker hasj og har keikete sex, skuespillet (samt foto og klipp) er sjarmerende ustabilt, og den har en gjerningsperson med motiv (hvilket motiv skal vi selvfølgelig ikke avsløre her) som slakter ned de uskyldige ungdommene en etter en på svært brutalt vis. Og filmen har til og med en ung Kevin Bacon:) Ekstra pluss får filmen for en tøff slutt, som baner vei for hva som skal bli en av de største skrekkfilm franchisene noensinne. Musikken i filmen er nesten blitt like kjent som temaet i Haisommer, og som ung var det nær nesten umulig å dra på hyttetur uten å tenke på Camp Crystal Lake og se for seg at Jason lusket rundt med hockeymaska si. Noen av oppfølgerne er nokså vellykkede, og inneholder mer grafisk og kreativ vold, men det føles mer riktig å anbefale originalen. Så kan dere eventuelt se videre dersom dere får fot:) 

7 bloddråper


4ac2cd7c02d73adaa88c0880fa9247a6.jpg

The Burning  

Året etter den første Friday 13th ble sluppet kom en liten kopi, nemlig The Burning. Og den er faktisk ikke så ille! Vi er fortsatt på en sommerleir hvor vi følger en gruppe glade og kåte ungdommer. Litt komisk hvor mange filmer i denne sjangeren som finner sted på en sommerleir:) Uansett, noen år tidligere ble en vaktmester på leiren stygt forbrent av noen leirledere, og dette er noe vaktmesteren ønsker å hevne. Som seg hør og bør. Denne filmen har bøttevis med nakne kvinnekropper, og unge menn som tenker kun på to ting; puling og ronking. Og ikke minst en gjerningsmann med motiv. Alt typisk for sjangeren. Vår deformerte sinnatagg jakter ned lerilederne med bruk av hagesaks (hvorfor ikke) så det bokstavelig talt spruter blod. Ikke alle scenene er like troverdige og velkonstruerte, men det er en fin flyt og stemning i filmen. Morsomt å se en ung Jason Alexander (George i Seinfeld) dukke opp som en nokså irriterende leirleder. Forbausende lik seg sjæl. Vi liker at filmen bruker tid på å bygge seg opp (tar nesten en time før første lik dukker opp) før slaktingen begynner. Filmen har masse sjarm (og deilig 80-talls stemning), nesten så en glemmer feil som at kamera syns i flere scener og det veksles fra natt til dag helt plutselig. Dette kan vi tilgi. Dette er en undervudert film som nok gikk under radaren for de fleste. Men innenfor slasher-sjangeren er den helt klart verdt å sjekke ut!

6 bloddråper


franchisefiles-1.png

Nightmare on Elm Street (1984)

Umulig å skulle gå gjennom sjangeren uten å dra frem denne go´biten fra 1984. Regien står som kjent Wes Craven (The hills have eyes og Scream) for. Dette er den første i rekken av filmer om den pedofile overgrepsmannen Freddie Kruger (spilt av Robert Englund), som etter å ha blitt brent levende av en gjeng naboer, dukker opp i drømmene til unge mennesker som har hatt tilknytning til hans død og/eller de som forårsaket den. Vi følger særlig Nancy, hvis mor var del av jaktlaget som fanget og drepte Freddie, og hennes venner (blant annet en pur ung Johhny Depp, hans debutrolle om vi husker riktig.)

Freddie har per i dag dukket opp i 9 filmer, og det er egentlig ikke så rart. For denne karen er blant de mer vellykkede og minneverdige skurkene i skrekkfilmens historie. Ok, la det være sagt med en gang, skuespillet i originalen er ikke mye å skryte av, og endel effekter har ikke tålt tidens tann. Men her funker det som alt i alt er det viktigste; historien. Å jakte på folk i deres drømmer, hvilket innebærer at de aldri kan sovne, er et morsomt og velfungerende premiss. Filmen er kreativ og surrealistisk. Og historien fortelles med entusiasme og vidd. Det oser 80-tallet av hele produksjonen. Å se filmen er som å gå inn i en tidsmaskin, og noen ganger er det akkurat det man er ute etter:)

Nancy: "Whatever you do... dont fall asleep". 

Lettere sagt enn gjort:)

7 bloddråper


MV5BMDUxM2IyYzgtMjU1ZS00Mzc4LWIwMmUtYzczMzM5ZWIzNGUxXkEyXkFqcGdeQXVyMTQxNzMzNDI@._V1_UY1200_CR104,0,630,1200_AL_.jpg

Black Christmas

Vi bør også trekke frem den kanadiske kultklassikeren Black Christmas fra 1974. Dette er en de første slasher-filmene. Og fortsatt en av de absolutt bedre. Vi er på en sorority (kvinnelig studentforening på et universitet/college) hvor det holdes fest i anledning at juleferien akkurat har startet. Jentene har imidlertid den siste tiden mottatt en rekke ubehagelige telefonoppringninger fra en fremmed mann. Det samme skjer på julefesten. Mannen er både grov og truende. Jentene tolker det hele som en grisete kar som får kick av å skremme med unge damer, men det skal vise seg at mannen er mer enn bare tomme trusler. Herfra starter en slags gjemsel, hvor jentene i huset blir jaktet ned en etter en av den fremmede, og lettere sinnsforvirrede, mannen. Filmen er ikke den mest grafiske og brutale av slasherfilmene. Den forsøker i stedet å formidle stemning og uro. I likhet med Halloween. Og den lykkes. Dette er en slasher-film som klarer å være noe mer. Karakterene er interessante, filmen har en fin dose humor og dialogene er mer gjennomtenkte enn i de andre filmene i sjangeren. Selv om filmen i dag fremstår som nokså forutsigbar, og endel scener som sikkert skremte livskiten ut av folk på 70-tallet i dag sliter med å få opp pulsen til en høygravid jente fra sørlandet, så klarer den å engasjere og sjarmere. Vi koste oss gjennom hele filmen, og tror flere av dere vil og!

I sentrale roller møter vi de smellvakre skuespillerinnene Margot Kidder (Lois Lane i Spermann) og Olivia Hussey. Spesielt artig å se førstnevnte i rollen som den tøffe og rappkjefta, Barb. Morsomt å merke seg at politimannen (Lt Fuller) som får ansvaret for å fange morderen spilles av John Saxon, som også spiller politimannen som må ordne opp i Nightmare on Elm Street

Vi er nødt til å bemerke åpningsscenen, hvor vi første gang blir kjent med gjerningsmannen da han ringer sorority-huset. Denne telefonsamtalen er rett og slett fantastisk! Den er sjukt grov, ubehagelig og intens. Her har helt klart Scream latt seg inspirere! Selv om sistnevnte ikke er i nærheten av å være like tøff. Black Christmas har også inspirert mange andre filmer. Vi tør vedde våre fremtidige barns sparekonto at John Carpenter hadde sett Black Christmas noen ganger før han fire år senere ga oss klassikeren Halloween

Dette er filmen for de som ønsker å se vakre unge kvinner bli jaktet ned av en psykopatisk gjerningsmann, og samtidig få litt julestemning!

7 bloddråper


sleepaway-camp-movie-poster-md.jpg

Sleepaway Camp (1983)

Dette er en mega high-school, teenage, summer-camp film. Ganske så B, men veldig festlig. En film som har fått kultstatus blant horror-fans. Filmen gjorde det også overraskende bra med tanke på sitt budsjett. Nå er Sleepaway Camp en ordentlig kult-film blant horror-buffs, og det er noe med denne retro Spielberg-esque 80 talls estetikken, og som er svært så populært nå for tiden. Filmen er definitivt produkt av sin samtid, og som mye av dagens 80-talls retro har som forbilde. Veldig mange kule t-skjorter og capser her som vil få enhver hipster lyst til å dra til en vintage-sjappe eller gå på e-bay,  umiddelbart.

Vel, bortsett fra 80-talls estetikken er det ganske B-aktig med tanke på story og skuespill. Best å ta på seg 80-talls capsen når man ser dette. Viktig å legge godviljen til. Veldig keitete skuespill og dialoger her, er vel egentlig ingen som spiller bra i filmen. Men historien har en viss finesse, og det er gjennomført laget. 

Uansett, en traumatisert jente (basert på filmens intro), Angela, reiser med fetteren sin, Ricky, på denne sommercamp’en, eller Camp Arawak, som den heter. Klassisk sommeryr ungdomsgjeng, og hvor en eldre gjeng, fadder’ne, skal passe på dem og stå for aktivitetene.

Litt gøy at de mannlige fadder’ne ofte har på seg svært korte shortser med høyt, oppklipte t-skjorter. Ekstra gøy når de sammen med barna gir alt i aktivitetene. Ser veldig rart ut. Og blant kidsa er det noen som ser ut som de er vesentlig eldre også. Lett å tro at humorfilmen og serien Wet Hot Summer har hentet mye inspirasjon fra Sleepaway camp :)

Selvsagt begynner drapene å skje, og ganske mange av dem også egentlig. En seriemorder er løs, og kids’a får kjørt seg. Camp’en skal dog likevel gå sin gang, og sjefen prøver å gjøre sitt for å dysse ned omstendighetene.  

Filmen tar seg opp i siste halvdel, og den behandler (ordet "behandler" er kanskje å ta i, mer tar opp) temaer som er alvorlige som identitet, post traumatisk stress-syndrom og mobbing. Man kan få litt en følelse av Hitchcock til tider, men hvor parallellen slutter der. Dette er i utgangspunktet en fun-ride, teen-age, slasher horror. Fra tidlig 80-tall.

Sleepaway Camp har en ganske fet slutt også, som har blitt ikonisk. En 80-talls slasher klassiker, hvertfall for horror-fans. 

Er visst en remake under planlegging, og den gleder vi oss selvsagt til.

5 bloddråper


MV5BNzk1OGU2NmMtNTdhZC00NjdlLWE5YTMtZTQ0MGExZTQzOGQyXkEyXkFqcGdeQXVyMTQxNzMzNDI@._V1_UY1200_CR77,0,630,1200_AL_.jpg

Halloween (1978)

Og vi må selvfølgelig ta med Halloween, slasher-klassikeren fra 1978 regissert av John Carpenter, som ble en av tidenes største horror-suksesser. Morsomt å tenke på at filmen hadde et såpass stramt og lavt budsjett, at for å få råd til Mike Myers sin maske, måtte de kjøpe den billigste de fant til 2 dollar, en Star Trek-Willliam Shatner maske. Denne fikset de på og som til slutt ble den ikoniske masken vi nå alle kjenner til. Det enkle er ofte det beste; Mike Myers gikk inn i filmhistorien som en av de skumleste bad-guy´ene innen horror, og Halloween ble en av de mest innbringende horrorfilmer noensinne.

Halloween var også gjennombruddsfilmen til Jamie Lee Curtis, og for å være helt ærlig, var den som spilte sin rolle best her, de andre har vi ikke sett like mye til siden. Halloween satte nok, på mange måter, standarden for slasher/tenårings-sjangeren, hvor oppskriften var kåte ungdommer som bare ville ha det gøy, og som ikke fikk med seg at det var en gal mann på drapstokt der ute. Mens den mer uskyldige og dydige, (her spilt av Jamie Lee Curtis), tok situasjonen på alvor og som ble den vi heiet på utover i historien.

Meget underholdende og effektiv film (hvertfall etter datidens standard), og som hadde mange innovative og kreative elementer i seg. Her må særlig nevnes førstepersons-perspektivet i introen, og stalker-sekvensene, hvor vi ser de potensielle ofrene gjennom drapsmannens øyne. Effektive og smarte triks som inntil da ikke hadde vært særlig brukt. Musikken, skrevet og spilt av John Carpenter selv, var intet mindre enn smått genial, og man skal lete lenge etter en mer passende signaturlåt for en horrorfilm; minimalistisk og svært så virkningsfull. Dessuten tør vi påstå at Halloween introduserte en ny, uhyggelig variant av en antagonist; en som både er menneskelig og umenneskelig på samme tid, et slags menneskelig monster, maskert, uttrykksløs og nådeløs. 

Halloween er fra 1978, og det er mange tilsvarende filmer som har kommet til siden, og som viderefører arven. Selv om de nyere filmene gjerne er hvassere og bedre, så må man ikke glemme at Halloween er blant de første, hvis ikke den første i sin sjanger. Sånn sett er Halloween en obligatorisk film for horror-fans, og filmentusiaster for øvrig. I tillegg til fortsatt å være en kul horrorfilm, og som fortsatt har trøkk i seg! 

8 bloddråper


candyman.jpg

Candyman

Candyman kom ut i 1992 og anses i dag som en lite klassiker. Filmen omhandler en urban legend om en svart mann med krok til arm og en kropp full av bier ved navn Candyman. Hvis du sier hans navn fem ganger til deg selv i speilet vil han dukke opp og kutte deg i småbiter. Creepy. En kvinnelig student som skriver sin thesis om urban legends ønsker å utforske denne myteomspunnede karakteren, og hun vil etterhvert oppdage at Candyman er mer enn en myte.

Candyman er en tøff antagonist. Han ser tøff ut, oppfører seg tøft og gjør tøffe ting. Bare navnet får selv de tøffeste gangsterne i det røffe nabolaget han opererer i til å grøsse av frykt. Filmen er nokså blodig, men uten at den tar fokus bort fra historien. Den har faktisk noe den vil si, og klarer å adressere det fortsatt aktuelle raseskille i USA, en rasisme satt i system og hvor den svarte befolkningen unektelig får gjennomgå. Ikke ulikt det Jonathan Peele klarte med Get Out.

Vi føler med den stakkars studenten som beveger seg stadig dypere inn i et mareritt, uten at noen har mulighet til å kunne hjelpe henne. Fins det egentlig en vei ut? Greit, så har handlingen noen svakheter og det hele kunne vært snekret sammen med noe mer kløkt. Men dette er en skrekkfilm som vil noe, og således et modigere verk enn mange av sine sjanger-kollegaer fra samme tid.

Ingen dum fil, som selv nesten 25 år senere fortsatt klarer å levere.

6 bloddråper