“Dystopi er et oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, en skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopi står i motsetning til utopi.” - Store norske leksikon
Denne subsjangeren slekter veldig på Apokalptisk, og flere av filmene vil nok passe greit i begge subsjangre. Det er virkelig ikke rent få apokalytipske filmer som er dystopiske. Men kort oppsummert tar apokalyptiske filmer primært for seg etterspillet etter en stor katastrofe, hvor menneskeheten forsøker å overleve i et kollapset samfunn. Her er fokuset primært på menneskets kamp for overlevelse. I dystopiske filmer, derimot, befinner vi oss som oftest i et undertrykkende og tatalitært samfunn, som oftes skapt av menneskets tåpelige handlinger. I disse filmene er fokus på menneskets kamp for frihet mot styresmaktene. Dystopi er veldig vanlig innn science fiction, hvor forfattere ser for seg at fremtiden ikke er så lystig som vi skulle ønske oss. Her har mennesket mistet sine friheter og rettigheter, og individet blir nesten utslettet og konstant kontroller og overvåket.
Litt pussig, og skummelt, at i nær alle filmer satt i fremtiden, så beskrives et samfunn mye verre enn det vi opplever i dag. Vi har tydeligvis ikke helt trua på at ting skal bli bedre. Tvert i mot.
The Long Walk er en dystopisk og pessimistisk film som drar nytte av et catchy premiss og solid manus. Og ikke minst gode skuespillere.
50 unge menn (en fra hver amerikanske stat) plukkes ut til å være med i en slags konkurranse, en gåtur hvor alle må holde et viss tempo hele tiden, hvis ikke blir du skutt. Sistemann som fortsatt vandrer, er vinneren.
Filmen er basert på Stephen King sin bok med samme navn. Dette var faktisk King sin første roman, som han startet på allerede i 1966. I boken er det for øvrig 100 unge mennesker som skal ut å vandre, mens i filmen er det 50.
Som sagt likte vi utgangspunktet. Og vi likte filmens karakterer og de mange dialogene dem imellom. Det er fint skrevet. Filmen er dog noe monoton og kanskje i overkant lang. Men det er samtidig noe fascinerende og engasjerende å være med disse unge mennene på sin lange vandretur. Det er hardt og brutalt. Og tilsynelatende meningsløst. Filmen er nøktern og sober i sin tilnærming, filmen består for det meste av småprating mennene imellom, avbrutt av likvidering av de som ikke klarer å holde tempoet. Men filmens rolige tempo gjør også at filmen sniker seg innpå med sin melankolske tristesse. Vi har nevnt skuespillerne, og særlig Cooper Hoffman (sønn av Philip Seymour Hoffman) and David Jonsson leverer i rollene som henholdsvis Raymond og Peter.
7 bloddråper
En annen film som passer godt inn i subsjangeren er denn John Carpenter sci-fi horror’en fra 1988. En politisk ladet horrofilm om hvordan samfunnet styres og kontrolleres. Hele filmen er et stort og velfortjent Fuck You til den amerikanske drømmen. Dette er ikke blant Carpenters mer kjente filmer, men vi liker den. Et underholdende og tankevekkende verk.
En hjemløs kar, spilt av ingen ringere enn Roddy Piper (må jo være flere enn oss som husker ham som en av de mer karismatiske karakterene i WWF-sirkuset på 80-tallet), ramler over noen briller som lar ham se det "ekte" samfunnet. Gjennom brillene ser han hvordan alle reklamer, magasiner og underholdning på TV kun har som formål å sløve og fordumme befolkningen. Målet er å skape en apatisk og massekonsumerende masse, som ikke stiller spørsmål eller tenker selv. Filmen er i så måte høyst aktuell den dag i dag. Dessverre. Gjennom brillene ser vi at de rike, vellykkede, de med makt og autoritet, faktisk er aliens. Jepp, de er ikke mennesker. Og det er opp til Roddy Piper å avsløre spillet og sette en stopper for det hele.
Når vi ser disse romvesenene så minnes vi på at filmen er fra 80-tallet, de er ikke sjukt overbevisende. Og Carpenter var tydeligvis klar at Roddy Piper var en av sin tids største wrestlere i WWF, for filmen har en av de lengste slåss-scenene vi kan huske å ha sett. Som for øvrig dagen etter ikke har etterlatt så mye som et skrubbsår på de to kamphanene:) Filmen har unektelig sine svakheter, men det er en film med en agenda. Og det verdsettes. Filmen skaper et mørkt, destruktivt og nær håpløst bilde av det neo-liberale kapitalistiske samfunn. Og vi kan ikke annet enn å si at filmen fremstår som enda mer treffsikker i dag.
6 bloddråper
The Purge: Anarchy, er nummer 2 i rekken 3 filmer. Den anses for å være den mest vellykkede av de 3, men de er alle bygget over samme konsept, og slik sett temmelig like. Denne anbefalingen kan gjelde heler Purge-universet, men er basert på film nummer 2 og 3 (Anarchy og Election year).
For skal man være helt ærlig så er det nok premisset som gjør disse filmene er spesielt severdige og unike. Det er fascinerende og skremmende på samme tid; at én dag i året (i en tolvtimers periode), så gjelder ingen lover og regler, og folk står fritt til å gjøre hva de vil. Og når Purge-dagen er omme, så er allting glemt, og ingen vil bli straffeforfulgt. Premisset som ligger til grunn, er at når folk får én dags frihet til å ventilere og få utløp for aggresjon og perversiteter, vil det stagge kriminelle handlinger ellers i året. Filmene foregår i nær fremtid, hvor myndighetene har sett behovet for en slik dag, og hvor hensikten er at det skal ha preventiv effekt. Purge-konseptet er en dystopisk fremtidsvisjon, om menneskenes villskap og evne til faenskap, satt i system, og utnyttet av myndighetene. Litt sånn George Orwell-aktig nesten, med en sterk stat, som har iverksatt et tiltak som er ment å gange samfunnet, men som vil kreve sine ofre.
Menneskers indre galskap må få spillerom, og det er bedre at de får ut alt sammen i en tolv-timesperiode, enn at det spres ut over hele året. Alt er lov, og alle er fritt vilt under Purge. For dem som ikke ønsker å være med, gjelder det å skalke lukene og holde seg innendørs, for ute hersker det en crazy, Mad Max verden (bare i 12 timer da).
Filmene er ellers temmelig enkle, og er til tider mer actionfilmer å regne, enn horror. Det er særlig tiden frem mot selve Purge-klokkelsettet som er fascinerende og spennende. Nervøsiteten som bygger seg mer og mer opp, etter hvert som galskapen gradvis tar overhånd i bybildet.
Good-guys’ene, tar selvsagt avstand fra Purge, og for dem handler det egentlig bare om å overleve dagen. Her hviler mye av ansvaret på Sergeant, en slags tøff livvakt type spilt av Frank Grillo (i film 2 og 3). Han spiller for øvrig overraskende bra som action-helt. Minner litt om undervurderte Michael Biehn som kicka ass på 80 tallet. Frank Grillo følger litt den samme tradisjonen; action-helter som er sultne på å vise seg, og som gir alt i rollen sin.
Uansett; Purge-filmene er underholdende og ganske så fascinerende saker, kunne kanskje vært en episode av Black Mirror, men som nå har rukket å bli en filmserie på 5 filmer (per 2025).
6 bloddråper
En kompromissløs og brutal sci-fi horror, som tar oss inn i en dystopisk, sadistisk virkelighet, hvor ressursene er få, og overlevelse er det som gjelder.
Handlingen er satt til en et type langstrakt, vertikalt fengsel hvor fangene er innordnet etter etasjenivåer som strekker seg nedover hele sjakten. Én gang om dagen sendes det via et hull i taket, ned et matbord med mat, og som fangene må forsyne seg av, før det sendes videre til etasjen under. Her gjelder det å være rask, for det er ikke noen etterforsyninger for å si det slik, etter hvert som maten sendes nedover. Dette konseptet fører selvsagt med seg mye grådighet, desperasjon og survival-innstinkt, noe vår protagonist raskt kommer til å merke. Men finnes det en måte å overleve dette tilsynelatende endeløse marerittet på, og kan man overvinne systemet?
Filmens premiss føles som et ultra kynisk psyko-sosio-politisk-eksperiment, en dystopisk marerittaktig setting, hvor menneskets iboende grådighet og egoistiske natur blir direkte konfrontert og synliggjort. Hullet har en soleklar samfunnspolitisk brodd, nesten satirisk, og kan således minne litt om Terry Gilliam’s Brazil og muligens noe søkt George Orwell’s Animal Farm, men hvor denne handlingen foregår i en Cube-aktig, supervoldelig, sadistisk klaustrofobisk sfære.
Det er lett å tolke «Maten» som selve bildet på den overfloden av ressurser vi har i verden, og den mildt sagt urettferdige distribusjonen som foregår, med en kapitalistisk elite som sitter på godene. Filmen studerer menneskes råskap i møtet med «Maten», som tross alt handler om liv og død for dem. Er det mulig å mane til solidaritet og rettferdig fordeling, når nøden og desperasjonen er som verst?
Foto og kinematografi er meget solid og estetisk gjennomført, med en regi som er stram og oser av selvtillit. Imponerende med tanke på at dette er debutfilmen til Galder Gaztelu-Urrutia. Men som vi så ofte har erfart med debutfilmer; de besitter gjerne en egen intensitet og energi, med et voldsomt ønske om å fortelle en historie. Og det kan man trygt si om den filmen her.
Hullet har mottatt svært god respons både hos anmeldere og publikummere; en ambisiøs film som virkelig tør å trøkke til, med et svært så overbevisende politisk budskap.
En real kraftsalve av en film!
Det kom for øvrig en oppfølger i 2024, men den er virkelig ikke like bra.
8 bloddråper