Horror på kino

På denne siden anmelder vi kinoaktuelle horrorfilmer. Omtalene vil også bli sluppet på vår Facebook-side. Filmene gis score på en skala fra 1 til 10 bloddråper.

midsommar.jpg

Midsommar

Endelig er den her! Det har vært knyttet store forventninger til Midsommar, ettersom mannen bak (Ari Aster) ga oss fjorårets kanskje mest omtalte skrekkfilm; Hereditary. Hereditary delte (grovt sett) sitt publikum mellom de som mente den var et mesterverk, og de som fant den treg og kjedelig. Vi mistenker at også Midsommar vil dele sitt publikum, om mulig i enda større grad.

Vi møter Dani (meget overbevisende fremstilt av Florence Pugh); en ung studine som tydelig sliter psykisk. Hennes kjæreste, Christian, begynner å bli lei av å til stadighet måtte stille opp for henne. Hans venner oppmuntrer ham til å gjør slutt, men han klarer ikke, ettersom Dani nylig opplevde en voldsom familietragedie, og i stedet inviterer han henne med på vennegjengens tur til Sverige, hvor de skal overvære en mildt sagt interessant midtsommerfeiring.

Filmens første del er sterkest. Karakterene etableres på en elegant og effektiv måte, og vi får verdifull innsikt i Dani´s mentale lidelser. Ankomsten til Sverige og møtet med sekten er også godt skildret. Men så begynner filmen å lugge litt. Den har til tider nokså treg fremdrift og lider av repetisjoner, som oftest i form av sektens ritualer, som gjør at filmen mister tempo og nerve, og vi mister vi litt kontakten med karakterene. Og slutten oppleves noe forutsigbar. Filmen har noen svært grafiske scener. Den er smånifs og spennende, men ikke spesielt skummel.

Alt i alt er Midsommer en uhyre vellaget film. En fascinerende, ubehagelig og vakker folk horror, og en minneverdig skildring av psykiske lidelser (og ikke minst av et parbrudd). Filmen er visuelt upåklagelig. Foto, lyd og klipp. Alt sitter som et skudd. Aster maler det ene vakre bildet etter det andre. Men Aster´s manus krever som nevnt både tålmodighet og positiv innstilling fra sitt publikum.

Artig at handlingen finner sted i Sverige og med en haug skuespillere som snakker svensk. Det gjør at det hele føles litt tettere på. Og alltid catchy med filmer fra sekt-miljøer. Sekten er imidlertid kanskje i overkant mistenkelig, skulle tro at gjengen tidligere vurderte tanken med å tilbringe resten av ferien i Stockholm. Men greit nok, flere i gjengen er antropologi-studenter med en agenda og en fascinasjon for det bisarre.

Dette er The Endless møter The Wicker Man, med en liten dose Get Out og Suspiria. Samtidig som Midsommar er noe helt for seg selv. Det er hevet over enhver tvil at Aster har et enormt talent. Han er visjonær, kompromissløs og original, og filmene hans skaper engasjement og diskusjon. Ikke dårlig bare det.

Som nevnt vil nok filmen dele sitt publikum, men vi er overbevist at du vil sitte igjen med en svært minneverdig filmopplevelse hvis du gir den en sjanse.

8 bloddråper


pet.jpg

Pet Sematary

Så er den her altså, remake’n til klassikeren Pet Sematary fra 1989. Muligens en av de skumleste filmene fra det tiåret, og for ikke å si en av de bedre Stephen King adapsjonene som er laget. Hvorfor lage remake da, hvis det svingte såpass av originalen? Tja, det er jo alltid gøy med en moderne versjon, siden den opprinnelige tross alt 30 år. Snakker vi om et lite jubileum? Kanskje fortjener filmen en remake også. For Pet Sematary-universet er overraskende skummelt, et univers vi gjerne vender tilbake til. Og klart det vil være moro og interessant å se denne historien utspille seg i en ny og mer oppdatert filmdrakt, en historie som nok de fleste av oss har et relativt langvarig forhold til. Så man kan trygt si at Blodklubben gledet seg til denne.

Vel, det ble kanskje ikke helt innertier…

Gutta som tidligere ga oss solide Starry Eyes fra 2015 viser nok en gang at de mestrer håndverket. For det er lite å utsette på filmen rent objektivt, dette er stødig horror tvers gjennom. Bra driv, skuespillet er upåklagelig, rikelige mengder jump-scares og som dessuten er godt plasserte. Filmen er absolutt tro mot originalen, og fansen vil få et gledelig gjensyn med mange av de minneverdige scenene som gjorde 89-modellen så spesiell og guffen. Det er en trygg og god film, for all del.

Man kan fint si at Kevin Kölsch og Dennis Widmyer behandler sitt delikate filmmateriale med den respekt og verdighet som den fortjener, og remaken oppleves på mange måter som en hyllest til originalen. Her må nevnes at første tredjedel av filmen er så å si klin lik originalen når det gjelder det narrative, og det var nesten så vi lurte på om vi skulle se filmen på nytt, bare med nye skuespillere. Men nyversjonen gjør noen endringer utover, og det blir et skifte i tempo som skiller den fra sin forgjenger. Vedrørende endringene så funker disse overraskende bra, og passer godt inn i historien slik vi kjenner den. Det er temmelig mørkt, og det skrus nok hakket mer til enn originalen. 

Utfordringen er selvsagt at man hele tiden har den gamle filmen i tankene, så det er noe vanskelig å se filmen isolert sett. Man tar seg selv i å sammenligne de ulike vendingene og scenene opp mot originalen. Dette er selvsagt problematisk med remake-filmer generelt sett, at man ikke evner å frigjøre seg helt fra standarden. En tøff oppgave å lage en remake det må være; for ikke bare skal man blidgjøre den gamle og kresne tilhørerskaren, men man må også imøtekomme det nye publikummet, med deres sett av kriterier om hva god underholdning er.

Vi mener at dagens Pet Semetary klarer dette kunststykket nokså bra, og at den balanserer tilfredsstillende mellom det gamle og det nye, uten å tippe nevneverdig over i den ene eller den andre retningen. 

Selv om Pet Semetary 2019 er en solid horror film, er det en nokså konvensjonell horror film. Ja, gutta kan sitt håndverk, men vi skulle nok ønske at de våget mer når det gjelder originalitet og kreativitet. På tross endringene som jo er der, så gir det kanskje ikke det løftet man hadde håpet på. Vanskelig å si...

Dette med kreativt spillerom er selvsagt et dilemma når det kommer til remakes, at kategorien alene har sine begrensninger med hva man kan tillate seg av krumspring. Og særlig når det gjelder remakes av filmer som har en såpass tydelig handling i bunn, som Pet Sematary har. Sånn sett taler dette til filmens forsvar, men, likevel føler vi at det ligger mer kreativt potensiale her som man burde ha utnyttet bedre. Vi forventet liksom litt mer av en såpass hypet remake, en x-faktor som kanskje bryter med normen, noe filmatisk mer spennende, atypisk soundtrack, et eller annet, uten at vi helt vet hva :) 

Samtidig blir det mye interiøre scener, og man skulle noen ganger ønske at man åpnet mer opp for å skape variasjon. Mer av den vakre og atmosfæriske naturen! Og flere av scenene som foregår utendørs, særlig de skumle, har noe merkelig gammeldags over seg. Sånne studioscener, hvor vi ser personer fare gjennom den klassiske tåken på bakken, går forbi vann hvor det koker og syder enkelte steder på overflaten, vi ser spisse og kvistete trær som står opp fra bakken, tja, med andre ord elementer av gotisk scenografi. Mulig det er meningen at det skal se slik ut, som et nikk til gammel scenografi, men vi skulle nok gjerne sett dette hadde blitt gjort annerledes og mer naturtro.

Kanskje koker det ned til et spørsmål om hva man foretrekker av fokus, hvis man sammenligner disse to versjonene. Der den opprinnelige viet mer tid på narrativ utvikling; med drama, stemning og sorgprosess, ønsker den nye å raskere komme frem til konfliktene og horror-aspektene ved filmen. Den nye haster litt mer av gårde, som dog kanskje er å forvente av mer moderne filmer og dagens krav til tempo. Likevel, nyversjonens raske tilnærming går noe på bekostning av historiens løp og utvikling, synes vi. 

Et annet moment, når det gjelder å rushe historien, er at man kanskje blir mer oppmerksom på de delene ved historien som fremstår som noe pussige. Som for eksempel alle de trailerne som kjører så fordømt fort mellom husene. At ingen har tatt seg bryet å sette opp fartskilt med redusert hastighet, eller i det minste protesterer mot den hasardiøse trafikken som feier gjennom nabolaget. Mye av ondskapen som utspiller seg i Pet Sematary hadde kanskje vært unngått hadde bare trailerne fått ned farten sin:)

Uansett; vi foretrekker nok et mer nøkternt og sobert formspråk som forgjengeren representerte, og som vi mener yter historien på en noe bedre måte. Det blir litt hverken eller med remaken, og man sitter med en følelse av at man har hatt en nostalgisk reise, samtidig som man har sett en ok, over middels, moderne horror film. Kanskje egentlig ikke så ille følelse, når man tenker etter:)

6 bloddråper


us.jpg

Us

Etter den svært så imponerende debutfilmen Get Out fra 2017, som også ga han en Oscar for beste manus, er Jordan Peele tilbake med nok en horror film; Us

Igjen står han for regi og manus, og forventninger til film nummer to er ikke akkurat små. Fallhøyden er stor.

Vi kan vel si at han faller nokså trygt på beina, for Us har blitt en solid film. Men det er en annerledes film enn Get Out; mer mystisk, og som er større og åpnere, både i form og innhold. At denne er annerledes, har nok vært et smart trekk, for da blir den også mindre sammenlignbar med den foregående. Jo, noen fellestrekk er det, og man sitter etter endt visning med en følelse av en sosial kommentar på samfunnet vi lever i, blant annet om identitet, tilhørighet og aksept. Men der hvor det sosiale og politiske budskapet fremsto som klarere i Get Out, er Us mer kryptisk og filosofisk i sin formidling. Us er en film som både oppfordrer og utfordrer til ulike tolkninger. 

Det er mye bruk av symbolikk gjennom filmen, og filmnerder verden rundt kommer til å sette pris på de ulike referanser, antydninger og andre tolkbare elementer som preger filmen. Anmeldere har sammenlignet Us blant annet med The Shining, en film som ikke er reint lite mystisk den heller. 

Ok, vi skal ikke si så mye om handlingen, den skal bli opp til dere å få med dere. Men den har et ganske artig utgangspunkt, hvor en familie på ferie får et ublidt møte med sine ondskapsfulle dobbeltgjengere. 

Må spesielt fremheve moren, som historien sentrerer seg rundt. Hennes skumle alter ego er av den helt spesielle sorten, en karakter man ganske sikkert aldri før har sett på film. Meget fascinerende portrettert av Lupita Nyong’o.

Ja, det er catchy med dobbeltgjengere, og da særlig onde dobbeltgjengere. Men det kan være en hårfin balanse mellom at det funker, til at det virker noe karikert og lite troverdig. Dette er problematisk. Det er en risk at man som publikummer blir noe opphengt i hvordan skuespillerne trakterer sine to vidt forskjellige roller, og det er essensielt at begge alter egos føles troverdig og autentiske. Hvis ikke kan scenene miste noe av sin stemningsmessige slagkraft og på en måte kan dytte seer ut av den filmatiske illusjonen man er inne i. Vi synes konseptet hvor skuespillerne må spille to versjoner av seg selv fungerer ok i Us, men vi tok oss i å stusse litt enkelte ganger.

Uansett; dette er pirk, og filmens originale konsept er i seg selv prisverdig og fascinerende. Så det handler egentlig om man «kjøper» det eller ei, og det er igjen opp til seer. 

Der hvor Get Out var mer thriller, er Us mer horror. Sånn sett benytter Us seg av ganske velkjente triks, og som muligens er noe av svakheten med filmen. Når konflikten etter hvert blir et faktum, faller flere av sekvensene som følger inn i et nokså konvensjonelt horror-spor. Originaliteten med historien havner noe i bakgrunnen, og de mer klassiske horror sekvensene får et noe auto-pilot preg over seg. Dog med mye humor vel og merke! 

Jordan Peele’s humorbakgrunn kommer godt til syne i Us. For så vidt et trekk som mange påpeker er en av Jordan Peeles styrker, når det gjelder å løsne opp i alvoret som utspiller seg. Men mon tro om ikke humoren også kan sabotere noe for stemningen og horror’en i filmen. For dette er jo ingen horrorkomedie tross alt. Mange one-liners og morsomme utspill, særlig representert av faren, spilt av Winston Duke, og som fungerer som en slags comic relief. Der hvor vi følte humoren kanskje var hakket smartere integrert med stemningen og premisset i Get Out, blir komikken litt i overkant fremhevet her, synes vi. Det veksles ganske hyppig mellom ren komikk, skrekk og dypt alvor. Og i en film som Us, som gir inntrykk av å sikte høyere enn ordinær horror ved å ha en nærmeste filosofisk side ved seg, blir det tidvis litt utfordrende å holde tråden når det er slike raske skifter i stemningsleier. Det gjelder å opprettholde en naturlig balanse, og vi opplever at Us i så måte fremstår noe rastløs.

Men med fare for å virke alt for dogmatisk når det gjelder bruk av komikk i horror, så er dette muligens et spørsmål om smak og behag.

Us er en ambisiøs reise av en film og som fortjener den skryt og oppmerksomhet den har fått på sin vei. Den har mange kvaliteter ved seg, og inneholder noen scener som virkelig satte spor. Bare introscenen alene, med det sakrale og messende koret som nokså utradisjonelt akkompagneres av spenstig perkusjon, er rett og slett utrolig fett. 

Musikken spiller generelt en viktig rolle i filmen, og Michael Abels, som også hadde musikken i Get Out, lager melodier som er ytterst fascinerende og innovative. Musikken fungerer som aktiv part i filmen, og er både forsterkende og kompletterende. Abels og Peele synes å oppnå en harmoni mellom musikk og filmspråk lik den Ennio Morricone hadde med Sergio Leone. Det er ganske unikt.

Herlig å se filmer som tør å utfordre sjangeren, og med en regissør som setter sitt umiskjennelige preg på filmen. På tross av at Us er noe mer ujevn enn sin forgjenger, viser Jordan Peele at han virkelig er den nye stemmen innen horror, og at all hype’n rundt ham ikke er uten grunn. Vi håper at horror-eventyret hans ikke stanser her.  

6 bloddråper


climax.jpg

Climax

For en film. For en opplevelse. Climax er og slett et mesterverk. Og en het kandidat til årets film. Og folkens; denne bør dere se på kino.

Vi møter en gruppe dansere i et isolert skolebygg, som etter å ha øvd på sine koreografier igangsetter en fest du aldri har sett maken til. For punsjen de drikker av er tilsatt medikamenter med mildt sagt hissige bivirkninger.

La oss med en gang kommentere åpningsscenen. En imponerende koreografert dansescene, kanskje den råeste dansescenen vi har sett på film. Helt fantastisk filmet i en lang tagning av den legendariske Benoît Debie. Det er fascinerende, hypnotiserende og ikke minst vakkert. Kinematografien i filmen er for øvrig ut av en annen verden. Sammen med en intens lyssetting og et drivende lydspor føles det som du er fanget i et kaotisk mareritt. Eller enda verre; helvete. Særlig slutten føles som en skildring av sistnevnte.

Gaspar Noé viser et miniatyrsamfunn i oppløsning, og hvor menneskets primitive, destruktive og mørke sider får fritt spillerom. Aktørene blir til frådende dyr etter hvert som deres indre ondskap slippes løs. Dette er rett og slett fryktelig ubehagelig å se på. Det er klaustrofobisk, intenst og vondt. Den sniker seg innpå, fester solid taket og blir sittende. Horror i ordets rette forstand. Filmen er krevende, ingen tvil om det. Den har en voldsom energi og fråder om munnen. Et kompromissløst verk som nok ikke passer for alle, men du verden som vi lot oss imponere.

9 bloddråper


jack.jpg

The House That Jack Built

Vi skal være ærlige å innrømme at Lars von Trier er en av våre store favoritter, så det var med en viss forventning vi så The House That Jack Built. Men filmen skuffet oss heldigvis ikke. Tvert imot. Dette er en voldsom, ambisiøs og fascinerende film som befester von Triers status som en sann filmkunstner og en av de store regissørene. En film om menneskets nær bunnløse ondskap. Von Trier er jo ikke akkurat kjent for å ha et positivt syn på vår rase:)

Kort oppsummert handler filmen om en mann, Jack, som skal bygge et hus. For øvrig fremragende portrettert av Matt Dillon. Fristende å ikke si noe mer, men det er dessverre nær umulig å redegjøre for filmen uten å berøre noe av handlingen.

Greit, ingen hemmelighet at Jack er en seriemorder. Og vi følger fem av hans mange, mange grusomme handlinger. Den første er nesten egnet til å skape sympati og forståelse for Jack. Den neste er mer absurd og morsom enn ubehagelig. Den tredje er den hissigste og den som viser hvor mye ondskap som bor i Jack. Det er sadistisk og vondt å se på. Det fjerde offeret utsettes for ekstrem nedverdigelse og psykopaten i Jack får på ny vist seg frem. Hans siste handling er særlig kreativ, tankene går nesten til Saw. Det er også innslag av dyremishandling, noe som er spesielt vondt å se på. Slutten er mildt sagt interessant og inneholder noen fantastiske visuelle uttrykk med litterære referanser. Mer skal vi ikke si.

Vi blir under filmen stadig mer kjent med Jack sine motiver, en trofejeger som anser sitt arbeid som den ypperste kunst. I sitt eget bilde er han genial og andre overlegen, og uten anger og empati farer han frem styrt av sine mørke lyster og behov. Gjennom Jack får vi en portal inn i menneskets ondskap. Og her er han (eller von Trier, om du vil) en sann ekspert. Jack, i likhet med von Trier, lar sin kunst omfavne mørket og argumenterer for at det selv det mest grusomme og brutale kan være kunst. Under filmen hører vi Jack prate over scenene med en ukjent person (hvem kan det være, mon tro?), og sammen diskuterer de hans handlinger samtidig som relevante historiske referanser hentes inn. Smart og ambisiøst.

Von Trier har unektelig et noe anstrengt forhold til kvinner, som nok startet med hans, i følge von Trier selv, noe turbulente forhold til sin mor. Filmene er blitt kalt kvinnefiendtlig, og joda, det er som oftest kvinner som får kjørt seg. Ta for eksempel Dogville, Dancer in the Dark, Breaking the Waves, Nymphomaniac, Manderlay og Idiotene. Kvinnene i The House That Jack Built er intet unntak. Ikke bare blir de mishandlet og drept, men de fremstår dumme, naive og/eller frekke. Og von Trier tar seg god tid når deres lidelse skal skildres. De lange og sadistiske scenene medfører at filmen noen ganger sliter litt med å finne riktig tempo, men den henter seg hele tiden inn akkurat i rett tid. Kameraføringen er til tider nokså røff, men dette kler filmen. Det er mørkt, kaldt og stilsikkert.

En meget vellaget film som evner å provosere og engasjere. Den er ikke spesielt grafisk, men den har en brutal tematikk og flere sadistiske scener. The House That Jack Built er imidlertid noe mye mer enn en film om en seriemorder. Om hva konkret skal vi la hver og en av dere finne ut av.

“If one is so unfortunate as to have been born male, then you're also born guilty. Think of the injustice in that.” - Jack

8 bloddråper


what keeps you.jpg

What Keeps You Alive

Kanadiske What Keeps You Alive er en svært vellaget horror/thriller skrevet og regissert av Colin Minihan (Grave Encounters og Still/Born, manus på sistnevnte). Dette er en film som ikke leverer så mye nytt, men det den leverer gjør den på en svinaktig bra måte. Den er intens, velspilt og nokså brutal. Rett og slett en meget solid film!

Et lesbisk par skal feire ett års bryllupsdag dypt inne i de kanadiske skoger på den ene jentas familiehytte. Det blir kassegitar, vin og sex. Klassisk hyttetur der, altså. Men det er selvfølgelig noe som ikke stemmer. Kjenner paret hverandre så godt som de tror? Mørke hemmeligheter tvinger seg frem, og den romantiske helgen utvikler seg snart til et brutalt mareritt for særlig den ene i forholdet. 

Filmens store styrke ligger i Minihan´s regi og Hannah Emily Anderson og Brittany Allens eminente skuespill. What keeps You Alive har en rekke flotte scener hvor vakker natur og menneskets brutalitet omfavner hverandre på en svært tilfredsstillende måte. Jevnt over utsøkt kinematografi. Scenen der de mørke motivene første gang avsløres er svært effektiv og kommer herlig brått på. Smart løst av Minihan. Skogen setter generelt fine rammer for det voldelige dramaet som utspiller seg. Filmen er spennende, intens og fascinerende. Men selv om den har noen overraskelser på lur så hadde den ikke tatt skade av en ytterligere liten tvist eller to mot slutten:) Og så går den i en klassisk sjangerfelle ved å la offeret foreta noen svært så klønete og korttenkte handlinger. Men filmen holder jevnt over et stramt grep både på historien, dets karakterer og ikke minst sitt publikum. Minihan viser med dette at han er en svært dyktig regissør og vi gleder oss allerede til hans neste film! 

7 bloddråper


suspiria.jpg

Suspiria

Da er endelig remaken av Dario Argento´s klassiker fra 1977 klar for norske kinoer. Det er flere enn oss som har ventet i spenning på dette modige forsøket fra regissør Luca Guadagnino på å gjenskape et så anerkjent verk innen sjangeren. Og lykkes han? Både ja og nei, vil nå vi si. Dette er voldsomt, vilt og til tider svært vakkert.

Året er 1977 og vi følger en ung amerikansk danser, Susie, som skal starte på et prestisjefylt danseakademi for jenter i Berlin. Kunstnerisk ansvarlig på akademiet, Madame Blanc, og de andre kvinnelige ansatte har imidlertid noen mørke hemmeligheter. For det skal vise seg at ikke alt som skjer på akademiet tåler dagslys. Vi følger også en eldre psykolog som fatter interesse for akademiet etter at en av hans pasienter, en ung danserinne, forteller ham om hva som faktisk skjer bak byggets fire vegger.

Dette er en ambisiøs og krevende film som nok vil splitte publikum. Filmens styrke er dens voldsomme visuell kraft. Det er til tider fascinerende og vakkert å se på etterhvert som gardinene trekkes til side og hemmelighetene avsløres. Den vil imidlertid ved noen anledninger så mye at den spenner litt bein på seg selv. Lydbildet er svært intens, og den har også en nokså aggressiv klipp, som merkes spesielt i filmens begynnelse. Den kunne nok tjent på å vært mer bevisst på hvor mye energi som slippes og når.

Filmen varer i to og en halv time, hvilket er sjeldent langt innen sjangeren. Selv om filmen er betydelig mer drama enn horror. Og den mister dessverre litt fokus og tempo, og noen scener er litt for lange. Historien er imidlertid mer ambisiøs enn originalen. Manusforfatter David Kajganich bruker mye tid på de forskjellige karakterene, særlig den eldre psykologen, og knytter dramaet opp mot historiske begivenheter som annen verdenskrig og aktivitetene til Røde Arme Fraksjonen og Baader-Meinhof-gruppen. I stedet for å gi den kritikk for at den kanskje ikke lykkes med alt, vil vi heller gi den klapp på skulderen for at den vil og tør.

Det er ikke vanskelig å legge merke til hvor hardt Guadagnino jobber for å vise seg oppgaven verdig. Det er mye godt håndverk i filmen. Bildene er flotte og fulle av energi. Guadagnino evner å bygge et estetisk og stilig univers. Vi likte særlig godt scenen med stakkars danserinnen som får kjørt seg i det hemmelige speilrommet. Brutalt, intenst og voldsomt. Vi likte også filmens klimaks; en grandios eksplosjon av blod og visuelle inntrykk. Kanskje for mye for noen, men vi lot oss underholde! Og filmen har også en trist og rørende epilog.

Denne gangen er det ikke prog-rock bandet Goblin som har står for musikken, men Radiohead´s Thom Yorke. Og han gjør en god jobb. Han fikk nok jobben primært fordi han er en av vår generasjons dyktigste musikere, men sikkert også fordi han er kliss lik Tilda Swinton. Som for øvrig, som vanlig, gjør en minneverdig rolle, denne gang som Madame Blanc.

Litt vrient å konkludere hva vi egentlig mener om denne filmen. Den har sine mangler, ja, men samtidig leverer den flere svært tøffe og minneverdige scener. Kaotisk og rufsete, men samtidig vakker og overbevisende.

7 bloddråper


satan.jpg

Satan´s Slaves

Satan´s Slaves er en svært vellaget spøkelsesfilm som leverer en fin dose uhygge. Den ble en kjempe hit i sitt hjemland Indonesia og har blitt tatt vel imot på en rekke filmfestivaler verden over.

Vi møter en familie som mister sin mor til en mystisk sykdom. Men det skal vise seg at moren har noen svært mørke hemmeligheter som åpenbarer seg etter hennes død, og som setter familien i stor fare.

Filmen går nokså rett på sak. Det tar ikke lang tid før en ubehagelig stemning senker seg over familiens hjem, og en rekke skumle og mystiske hendelser finner sted. Vi blir servert bøttevis med jump scares og gufne karakter som dukker opp i høyt tempo. Kanskje litt i overkant:) Snakk om haunted house! Det hele er flott filmet. Kameraet beveger seg snedig rundt i huset og tar effektivt i bruk skygger og vinkler der den bygger opp den ene smånifse scenen etter den andre. Lydsporet sitter som et skudd og skuespillerne leverer. Og sjeldent feil å la et lite barn være i sentrum for uhyggen.

På mange måter en klassisk asiatisk horror, proppfull av skumle spøkelser og hvor historien tar for seg religion og rural folklore. Men den slekter også på en rekke vestlige horrorfilmer. Hereditary og Rosemary´s Baby er to filmer vi umiddelbart tenkte på da vi så den.

Greit, så blir ikke filmen sittende i så lenge etter visning, til det er den ikke skummel nok. Men vi koste oss veldig og tror flere der ute vil gjøre det samme:)

7 bloddråper


tigers.jpg

Tigers Are Not Afraid (Vuelven)

Tigers Are Not Afraid er et overnaturlig horrordrama fra Mexico. Den er vakker, trist og smånifs, og kombinerer det overnaturlige og fantastiske med beinhard realisme på en uanstrengt og effektiv måte. Mange har sammenlignet den med Guillermo Del Toro sitt mesterverk Pan´s Labyrinth, og vi forstår godt hvorfor. Fantastisk filmet og med en historie og karakterer som etterlater inntrykk.

Vi er i Mexico i 2006 og narkotika-kartellene styrer med hard hånd. Vi følger en gruppe foreldreløse barn som lever på gaten i en herjet og nær folketom bydel. Det er kartellene som er ansvarlige for foreldrenes død, og disse barna kjemper en kamp, ikke bare for å overleve alene i en beinhard hverdag, men også mot kartellene som stadig utgjør en trussel. Omfanget og brutaliteten til disse kartellene fremstår nesten uvirkelig for oss som bor her oppe i trygge Norge. 10 år etter starten på narkotikakrigen i 2006 har visstnok 160 000 personer blitt drept og 53 000 forsvunnet! Uansett, ett av barna ender opp med å stjele iPhonen til et kartell-medlem med inkriminerende innhold, og dermed er de enda mer utsatt. Men det nyeste tilskuddet i gruppen, en liten jente som nettopp har mistet sin mor grunnet kartellene, skal vise seg å ha noen noen hemmeligheter, eller evner om du vil, som gruppen kan dra nytte av.

Filmen er kompromissløs og skildrer en hensynsløs verden full av tragiske skjebner. Men historien fortelles med varme og omtanke. Du blir oppriktig glad i disse barna, hvilket gjør den verden de befinner seg, og de voksnes handlinger, enda mer trist og brutal. For øvrig en fremragende gruppe barneskuespillere.

Filmen fortelles fra barnas synspunkt. Barn som desperat forsøker å skape sin egen verden, hvor de fortsatt kan være barn og gjøre det de er ment å gjøre; leke, fantasere og ha det gøy. Men hele tiden konfronteres de med de beinharde omgivelsene; et samfunn på randen av sammenbrudd, styrt av narkotika-kartellene gjennom frykt og vold. I denne verdenen skaper barna egne historier og fabler; om krigere, prinser og tigre. Og det er opp til barna å gjøre fablene om til virkelighet.

Dette er The Florida Project møter Pan´s Labyrinth møter Stranger Things. Selv om den får førstnevnte til å fremstå som en lettbeint komedie. En gripende og bunnsolid film som gir en stemme til de mange som har lidd, og fortsatt lider, grunnet narkotika-kartellene og narkotika-krigen som fortsatt herjer.

Det er opp til den enkelte seer om den forlater filmen med en følelse av håp eller bunnløs fortvilelse. Selv er vi usikre. Men du verden så god filmen er.

8 bloddråper


overlord.jpg

Overlord

Overlord er en svært underholdende actionhorror, dog med mer fokus på action enn horror. Dette er Inglorious Bastards på steroider dynket i blod og gore. Artig, med andre ord:)

Vi befinner oss i andre verdenskrig, dagen før de vestlige styrker invaderer den franske kysten i Normandie. En gruppe amerikanske soldater sendes på et hårete oppdrag hvor de skal lande bak fiendens rekker i Frankrike, for deretter å krangle seg frem til en liten landsby tett beleiret av tyske soldater og sprenge et radiotårn i luften. Men våre amerikanske venner finner mer enn et radiotårn i denne landsbyen, for under bakken driver tyskerne med noen groteske aktiviteter vi skal overlate til den enkelte seer å finne ut av hva er.

Filmen starter tøft, der hvor våre helter flyr over Atlanterhavet over en armada av allierte krigsskip på vei inn i fiendens ild. Allerede her settes tonen; det skal klines til!

Overlord innehar en rekke B-film elementer og har en grindhouse-feel over seg. Den er karikert, overdrevet og veldig voldelig. Men det skal vise seg at filmen er mer enn som så. Den er både ambisiøs og lettbeint, og balanserer fint det tullete og upretensiøse med alvorlig og brutal tematikk og handling. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av filmens overskudd og energi. Og den ser knallbra ut. På sin litt glossy og tegneserieaktige måte. Spesialeffektene er upåklagelige.

Skuespillerne leverer. Særlig Pilous Asbæk og Wyatt Reynolds virker å stortrives som alfahanner på hver side av konflikten. Mye maskulinitet i filmen, for å si det mildt. Greit, så mister den litt tempo på midten, men den plukker nokså kjapt opp og kjører da full guffe til siste credits har forlatt skjermen.

Jepp, meget underholdende saker:)

7 bloddråper


halloween.jpg

Halloween

Ja, da er den her, filmen en stor mengde horror-fans har ventet i spenning på. På mange måter en modig film å lage. Og unødvendig vil nok mange også si. Det er kommet en hel haug med filmer om Michael Myers, dette er vel nummer 11 i rekken. Men regissør David Gordon Green gjør en god jobb. Han holder seg tro mot sjangeren og universet han beveger seg inn i og serverer et solid kapittel i sagaen om seriemorderen Michael Myers.

Vi er 40 år etter at Michael Myers traumatiserte småbyen Haddonfield, og da i sær Laurie Strodes (Jamie Lee Curtis). Han skal flyttes til et nytt fengsel, men da skjer selvfølgelig det uunngåelige: Han klarer å flykte. Og det på selveste Halloween:)

Vi har hørt flere si at dette er den beste Halloween-filmen siden Halloween II fra 1981, og vi er tilbøyelige til å være enig. Myers fremstår som beinhard og brutal, og filmen befester hans posisjon som en av sjangerens mest ikoniske råtasser. Myers harver over befolkningen i den døsige småbyen. Du mister nesten tellingen av hvor mange han hogger ned i sin jakt på det ene gjenlevende offeret fra først film, Laurie Strode. Men Laurie har ventet på dette øyeblikket. Og hun har forberedt seg godt. Jamie Lee Curtis står etter dette på podiet sammen med Linda Hamilton (Terminator) og Siguorney Weaver (Alien) når medaljene for filmverdenens tøffeste dame skal deles ut.

Greit, så kommer ikke filmen med mye nytt. Det meste av dette har vi sett før. Men det leveres med selvtillit og pondus. Og kjærlighet. Filmen flyter uanstrengt av gårde. Den har en fin og mørk stemning, og lydsporet i filmen… Ja, hva skal man si om Carpenter´s signatur-tema. Det gir oss fortsatt frysninger og vekker nostalgiske minner fra gutterommet da vi som små drittunger første gang ble introdusert til den stumme og mildt sagt bestemte Myers. Og greit, det er noen scener hvor vi gremmes over valgene Myers´ ofre foretar seg, de blir i overkant konstruerte. Men skitt au, dette er horror!

Dette er først og fremst en film for fansen. Men vi ser ikke bort i fra at den vil rekruttere nye tilhengere også. Så plukk frem Michael Myers-maska fra skuffen (med mindre du er William Shatner:)), slip kjøkkenkniven og gjør deg klar for 100 minutter med klassisk slasher-bonanza!

“He's waited for this night... he's waited for me... I've waited for him...” - Laurie Strode

7 bloddråper


mandy.jpg

Mandy

Mandy er en eksplosjon av en film. Et visuelt psykedelisk fyrverkeri. Like surrealistisk som den er voldelig og like kompromissløs som den er original. En übervoldelig fantasy/hevn-film. Dette er heavy metal horror!

Se for at deg at Nicolas Winding Refn og David Lynch skal gå sammen for å lage en slags ultravoldelig Mad Max-film satt til året 1983. Og begge to er proppfulle av LSD. Noe slikt er Mandy.

Filmen setter umiddelbart tonen, der den beveger seg sakte inn i en mørk skog med tonene til King Crimson i bakgrunnen. Du aner allerede her at dette er kan bli bra. Vi blir kjent med et par, Mandy og Red (spilt av Nicolas Cage og Andrea Riseborough), som bor alene og isolert inne i skogen. Deres fredlige idyll blir brått avbrutt da en liten, men svært så dedikert, sekt oppdager Mandy og bestemmer seg for å kidnappe henne. Vi skal ikke si noe mer om handlingen, dette får dere finne ut av selv. Men vi kan avsløre at Cage ikke er av den tilgivende og passive sorten:)

Vi er nødt til å si noen ord om Nicolas Cage. Mannen gir alt i en av sine morsomste roller på år og dag. Han er rett og slett perfekt i rollen. Og snakk om perfekt for rollen; Andre Riseborough er fantastisk som Mandy. For et ansikt. For et utrykk. For en tilstedeværelse.

Det øvrige persongalleriet i filmen er både fargerikt og over the top. Særlig Linus Roache leverer i rollen som den eksentriske, psykopatiske og nokså latterlige sektlederen Jeremiah Sand. En svært så festlig karakter:)

Greit, så starter filmen noe tregt, men når den etterhvert finner sitt tempo, så ruller den uanstrengt avgårde. Og det er nytelse å se Cage sin hevntokt. Volden er både kreativ og grafisk, og filmen serverer noen scener som får deg til å både humre og grøsse av fryd.

Filmen har unektelig et B-preg, men er så sabla godt gjennomført at det ender mer opp som art-horror. Regissør Panos Cosmatos (for øvrig sønn av George Cosmatos som ga oss filmer som Rambo II, Cobra og Tombstone) virker å vite akkurat hvor han vil med filmen, og han guider oss med stødig hånd inn i sin groteske og surrealistiske verden proppfull av vakre og fascinerende bilder. Hvert eneste bilde har en intens energi og skrudd til det ytterste hva gjelder dets visuelle uttrykk. Musikken glefser mot deg og pisker filmen videre inn i dets eget frådende gap. Cosmatos holder ikke tilbake en centimeter. Han går «all in». Og det gjør han klokt i.

Dette vil nok samtidig medføre at publikums opplevelse av filmen er en av to; enten syns du dette er fantastisk eller så syns dette er to timer med fargerik dritt. Vi mener åpenbart førstnevnte:)

8 bloddråper


VampyrVidar

VampyrVidar har gått sin seiersgang på en rekke utenlandske filmfestivaler, og nå er tiden kommet for at også det norske publikum kan få oppleve denne horrorkomedien på kino. 

Og dette er rett og slett et jævli morsomt og originalt bidrag til vampyrsjangeren. VampyrVidar underholder, sjarmerer og støter med glimt i øyet. 

Vi følger Vidar, en stusselig ungkar av en bonde, fanget i en klaustrofobisk og ensom tilværelse. Alt han ønsker er å drikke, pule og slåss (hans egne ord). Han ber til høyere makter, og får uventet svar, i form av å bli transformert til en like stusselig vampyr.

Artig utgangspunkt og konsept. Festlig at handlingen settes til et uberkristent miljø. Den tøyser med religion og harsellerer over usunn gudstro. Vi humret spesielt godt av scenene med pastoren Tor Magne og begravelsen til Vidar.

Vidar er en tragikomisk karakter, godt portrettert av Thomas Aske Berg, som for øvrig også har manus og regi sammen med Fredrik Waldeland. Honnør også til de andre bidragsyterne foran kamera som gir alt i sine respektive roller. Musikken til Aske Berg kler filmen bra, og gir filmen både stemning og særpreg. Filmen ser bra ut og leverer en rekke tøffe bilder/scener. Foto er upåklagelig. 

Filmen kan nok oppleves som noe støtende. Den er vulgær og drøy og skildrer ikke akkurat et flatterende bilde av kvinnen. Men dette sees jo gjennom en stakkars, småsint og desperat mann, og hos slike er dessverre ikke alltid nyansene til stede. Dette er imidlertid ment å være tullball, og vi anbefaler å ta det som det.

Tankene går litt til australske What We Do in the Shadows og tidligere exploitation filmer. Her skal vampyrens daglige utfordringer skildres, men med en særs luguber og seksuell tilnærming satt i en religiøs kontekst. 

Filmen er laget på et svært, svært lite budsjett. Det er rett og slett imponerende hva denne gjengen har fått til. Nok et eksempel på at hvis du samler folk med nok kunnskap, engasjement og dugnadsånd, så er det meste mulig. Kult at det fins folk som setter i gang og evner å fullføre slike prosjekter.

Første del av filmen er særlig god. Vi lo godt og lot oss sjarmere av klønete Vidar som mildt sagt ikke håndterer det å være vampyr særlig godt. Greit, så er det ikke like godt driv hele filmen gjennom og ikke alle spøkene sitter like godt, men skitt au, vi koste oss, og tror mange av dere der ute vil det også:)

Moralen er vel; ikke be til Gud, du vet jo ikke helt hvem eller hva du ber til. Og tenk godt gjennom hva du ber om, for i verste fall kan ønsket bli oppfylt. 

7 bloddråper


Hereditary-poster-600x889.jpg

Hereditary

Da er den her! Etter å ha blitt fraktet over Atlanterhavet på en sky av hype skal Hereditary endelig slippes på kino førstkommende fredag. For sjelden har det vært knyttet så store forventninger til en skrekkfilm som denne. Blodklubben er generelt sett skeptisk til den sedvanlige skrekkfilm-hypen, som oftest strategisk distribuert av de med økonomiske interesser i filmen. Men denne gang har hypen kommet fra alle kanter, og fra mer pålitelige kilder.

Og la oss ta det med en gang; innfridde filmen våre forventninger? Jepp, til de grader. Dette er intet mindre enn et lite mesterverk! En film vi tør påstå vil bli stående som en moderne klassiker. 

I filmen følger vi en kjernefamilie på fire i det nordvestlige USA, etter at familiens bestemor nylig har avgått med døden, en gammel og nokså hemmelighetsfull dame. Mer skal vi ikke si om handlingen, dere skal jo se den på kino sjæl:)

Og er den skummel? Ja, det er den. Til tider er faktisk Hereditary skikkelig skummel. Den belager seg ikke på jumpscares, men tar seg tid og skaper ubehagelige og nifse øyeblikk som ble sittende i etter visning. Du vet aldri helt hva som skal skje. Uforutsigbarhet er unektelig en styrke i skrekkfilmens univers. Og fantastisk kameraarbeid får maksimalt ut av hver eneste scene. Regissør Ari Aster har full kontroll og skaper en trykkende og intens stemning som fanger deg umiddelbart. Lydbildet, lyssettingen, cinematografien; alt sitter. Filmen bygger seg sakte men sikkert opp, der den hele tiden forer deg med spenstige scener som øker spenningen og ubehaget. Til slutt sitter du som klistret til stolen, midt i en storm. 

Men selv om du stripper bort alt det skumle så sitter du uansett igjen med en knallbra film. Dette er et bunnsolid drama, med hjerteskjærende og følelsesladede øyeblikk Paul Thomas Anderson verdig. Den skildrer sorg, savn og sinne på en overbevisende og kraftig måte. Filmen lyktes med å skape troverdige karakterer som du engasjerer deg i. Du bryr deg om dem. Mye takket være helt fantastisk skuespill. Toni Collette i rollen som moren i familien er en Oscar verdig. Ikke noe å si på verken castingen eller innsatsen på de andre heller. 

Dette er utrolig nok Ari Asters spillefilmdebut som regissør. Fryktelig imponerende. Vi gleder oss allerede til hans neste film. Men før det skal vi nok se Hereditary et par ganger til:) 

Kos dere på kino, folkens!

9 bloddråper


blumhouses-truth-or-dare-122900.jpg

Truth or Dare

Vi må innrømme at vi var litt spente på denne tenåringsrysaren, som både hadde en trailer som virket noe lovende og som presenteres av selveste Blumhouse Productions. Blumhouse har de siste årene gitt oss solide filmer som Get Out, Sinister, Insidious og Paranormal Activity. De har vist fortreffelig smak i horror. Men her bommer de. Dessverre.

Det kan ofte være gøy med en ordentlig kommers grøsser ala Scream eller It Follows, og vi håpet på nok en effektiv tenåringsgrøsser med et artig og originalt konsept. Vel, den innfridde ikke helt akkurat. Mulig vi har blitt for gamle og. For dette ble veldig tenåring for å si det sånn. Dessuten hadde vi en rekke problemer med gjennomføringen når det gjaldt blant annet skuespill, historie, logiske brister og at filmen rett og slett ikke turte nok. Ufarlig og glanset underholdning. Ok, veit vi er nokså negative her, og kanskje skal man ikke være like kritisk med slike filmer. Bare bli med på opplegget, late som man aldri har sett en skrekkfilm før og la seg rive med. For vi skal ikke utelukke at hvis man er en novise innen sjangeren (fortrinnsvis i tidlig tenårene) og er keen på å ta med noen på date, eller man er en vennegjeng som er hypp på å se noe "skummelt", ja, da kan man ha det gøy med den filmen her. For dette er MEGA-popcorn.

En vennegjeng reiser til Mexico for spring-break, og fester og koser seg slik tenåringer gjør. På den siste dagen blir de med en fremmed som tar de med på et slott for å spille truth or dare (nødt eller sannhet). Selvsagt. Fortsatt hyggelig, litt rart, litt skummelt, men stemningen er på topp i vennegjengen. Dessverre viser det seg at dette truth or dare spillet får alvorlige konsekvenser når de etter hvert kommer hjem… 

Truth or dare spillet danner premisset for alt som skjer senere i filmen, et spill som aldri gir slipp og bare følger videre. Tankene går til filmer som It Follows, The Ring og Final Destination. Med sitt små-catchy konsept er Truth or Dare del av en relativ lang tradisjon av slike filmer. 

Vi vil ikke slakte filmen fullstendig. Dette kan som nevnt være en OK film for folk som er nye til sjangeren og ute etter å slå i hjel drøye én og en halv time med film. Men som seriøse horror-fantaster var dette en stor skuffelse. Selv når man legger litt godvilje til, pøser på med nostalgi og tenker tilbake til da vi var 13 år og konstant smånervøse. Vel, det er vrient… Vi gir den 4 bloddråper, det fins så utrolig mye bedre og smartere filmer der ute; It Follows, Cabin in the Woods og Joyride, for å nevne noen, og som er i samme subsjanger. Sjekk ut dem i stedet, som dere for øvrig kan lese mer om i subsjangeren Tenåringshorror:)

4 bloddråper


ghostland.jpg

Ghostland

Vi har hatt visse forventinger til denne filmen, ettersom ingen ringere enn Pascal Laugier er ansvarlig for både manus og regi. Dette er franskmannen som ga oss vår generasjons kanskje tøffeste horrorfilm, nemlig Martyrs fra 2008. 

Vi skal ikke bruke mye tid på å sammenligne de to filmene. Det er urimelig at Laugier til stadighet må ha skyggen av Martyrs hengende over sine prosjekter. Men det er nær umulig å ikke skulle merke seg at det er en rekke likheter mellom de to filmene. Vi skal ikke si hvilke, den moroa overlater vi til dere:) Ghostland er på mange måter en "Martyrs light". En snillere versjon av Laugier´s brutale mesterverk fra 2008. Og det er for mange kanskje ikke så ille?

I Ghostland møter vi en mor og hennes to tenåringsdøtre, en lesehest og hennes eldre og mer utagerende søster, som skal bosette seg i et arvet hus i det amerikanske ingenmannsland. Men innflyttingen går ikke helt som forventet. Okei, det er alt vi skal avsløre om handlingen:) 

Filmen er heftig skrudd sammen og med et lydbilde som gir filmen en skikkelig puls. Den første scenen hvor vi blir introdusert til ondskapen i filmen er knalltøff. Vi hoppet nesten i stolen av entusiasme. Filmen er spennende og intens, og leverer en rekke jump scares. Den er mørk, skrudd og småsadistisk. Den første timen av filmen er særlig god. Den glipper litt etter det, men skitt au... Historien har flere morsomme overraskelser på lur, noe vi i Blodklubben alltid setter pris på. Karakterene som tvinger den stakkars familien til å kjempe for livet er minneverdige nok, med sine (kanskje i overkant) ubehagelige særtrekk. De to døtrene får gjennomgå, ingen tvil om det. Det virker imidlertid flere ganger som om filmen har lyst til å sparke enda hardere, men at den ikke tør. Den holder tilbake. Sikkert ikke dumt dersom du ønsker å nå et større publikum. Filmen gir for øvrig en velfortjent liten hyllest til horror-forfatteren H. P. Lovecraft. Laugier har kanskje ikke samme skrivetalent som nevnte Lovecraft, men horrorfilmer klarer han å lage. Ingen tvil om det.

Greit, så har filmen noen svakheter, men vi gidder ikke gjøre noe større nummer av dens små glipper. Det viktigste er at vi storkoste oss:) Filmen er solid laget og et svært hyggelig gjensyn med Laugier´s hissige univers. Dette er en film som helt klart gjør seg best på kino, så skrap sammen lommepengene dine og kjøp en billett inn i mørket. Bokstavelig talt. Snaue 90 minutter med nervepirrende og småskummel moro venter dere! 

7 bloddråper


a quiet.jpg

A Quiet Place

Jepp, sånn skal det gjøres! Hatten av for John Krasinski, som i sin regidebut gir oss en av de siste års beste grøssere. Filmen er som en giftig slange; stille, nifs og effektiv. Rett og slett en knallbra film som fortjener et stort publikum.

Vi befinner oss et par år frem i tid i et post-apokalyptisk USA. Menneskeheten er nær utryddet, og de få som har overlevd må gjøre én ting for å holde seg i live; være stille. HELT stille. Vi følger en liten familie i deres hverdag og kamp for overlevelse. Hvilket er en utfordring, ettersom det minste nys vil kunne påkalle en grufull skjebne. 

At fienden er avhengig av å høre sitt bytte er et catchy premiss og som bidrar til øke spenningen i filmen betraktelig. Stillhet er mye skumlere. Og unektelig mer effektivt når det gjøres riktig. Det er også befriende å ikke ha så mye tjatring. Alt må sies med korte setninger, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dette krever mer av skuespillerne, men du verden så de leverer, i sær Emily Blunt i hennes (med letthet) beste rolle så langt. 

Du dras inn i deres verden, og du kan nesten kjenne familiens frustrasjon, fortvilelse og redsel. For denne gjengen får kjørt seg. Filmen gir oss en rekke svært tøffe og nervepirrende scener. Og det er enda mer spennende fordi filmen får seeren til å bry seg om karakterene. Filmen har faktisk hjerte. 

A Quiet Place gir oss flotte bilder. Landskapet i det nord-østlige USA fungerer utmerket som visuell ramme. Og lydbildet i filmen er upåklagelig. Filmen har riktig tempo og vet når den skal slippe løs og når den skal holde igjen. Den er spennende, vakker, nifs og trist. Dette er It Comes At Night møter Alien. En film som må sees, og da helst på kino!

8 bloddråper


prey.jpg

The Strangers: Prey at Night

Dette er ment å være en slags oppfølger til The Strangers som kom ut i 2008, som igjen var en slags remake av den fransk/rumenske Ils fra 2006. Og la det være sagt med en gang, har dere ikke sett Ils, så start der!

Uansett, i The Strangers: Prey at Night følger vi en familie på fire som skal overnatte på en trailer park drevet av en onkel i familien. De er den klassiske amerikanske familien; en sporty sønn, en innadvendt og opposisjonell datter, og to pene foreldre som gleder seg til barna skal flytte ut slik at de kan ha sex på sofaen. På den dramatisk øde trailer parken møter den stakkars familien (selvfølgelig) på noen maskerte gærninger med mildt sagt tvilsomme motiv. Folk med hette over hodet og øks i hånda har som oftest det (urbant jungelord). Herfra starter en kamp for overlevelse som varer i ca 80 minutter. Nokså kort og effektiv liten sak det her, altså. 

Men er filmen bra? Både ja og nei. Filmen oppleves som en hommage til de klassiske skrekkfilmene fra 70- og 80-tallet. Regissør Johannes Roberts (47 Meters Down) har unektelig sett sin del av John Carpenter-filmer, for å si det slik:) Og her ligger filmens styrke og svakhet. Ja, det ser bra ut, den har en effektiv historiefortelling og et deilig lydspor som trekker frem barnet i deg som satt i mørket og halvveis spolte seg gjennom Halloween og Nightmare on Elm Street. Det er solid håndverk. Men du har samtidig sett dette gjort endel ganger før. Og ikke sjeldent like bra eller bedre. Filmen skal ha skryt for at den ikke overdriver jump scares, men heller forsøker å skape en nifs stemning (ikke ulikt dens forbilder), med tåkelagte gressplener, øde nabolag og synth-musikk. Det blir imidlertid aldri riktig skummelt. Den mangler den skikkelige nerven. Og tilstrekkelig med kreativitet når dritten treffer vifta.

Og en ting til; dersom du skal lage en slasher film så sørg for at karakterene foretar seg tilstrekkelig med troverdige og fornuftige valg, hvis ikke blir det nokså frustrerende for seeren å følge det hele. 

Dette er en effektiv og upretensiøs skrekkfilm servert etter god gammeldags oppskrift. Du vet hva du får, og med det i mente vil dette måltidet for mange være mer enn godt nok. Så ta på deg Michael Myers-maska og fest macheten til Jason Voorhees til beltet, og se om ikke tenåringen i deg lar seg underholde:) 

5 bloddråper


revenge.jpg

Revenge

Klar for masse action i en rape and revenge horrorbonanza ute i ødemarka? Selvsagt. Coraline Fargeat har vakt oppsikt med sin nyeste film, som passende heter Revenge, og hvor hun har både regi og manus. Hardcore hevnfilm som er svært så blodig. Slikt pleier å vekke oppsikt. 

Dette er en film som delte oss i Blodklubben noe. Vi koste oss begge under visning, men halvparten av oss mener at mye potensial ble sløst bort. 

Uansett; en kjekkas, Richard, reiser ut til sitt luksuriøse landsted med sin unge og yppige elskerinne, Jen. Den glamorøse villaen er plassert mitdt i et goldt ørkenaktig og kupert landskap. Jen er av den meget flørtende og sexy typen, hvilket byr på problemer da Richard får besøk av sine to jaktkompiser, Stan og Dimitri. Gjengen ser på Jen som fritt vilt, men denne dama gir seg ikke uten kamp! Hun forvandles fra en bimboaktig og yppig ung dame, til en bad-ass Rambo-type, som utseendemessig ligner litt på Jane Fonda i Barbarella fra 1968. Fargeat har tydelig fokusert på sexy feminisme, det er overraskende mye fokus på Jen´s former, både før og etter forvandlingen.

Revenge er først og fremst meget godt laget, og den belgiske kinematografen Robrecht Heyvaerts arbeid er upåklagelig. Her ligger og filmens styrke. Den inneholder en endeløs rekke lekre bilder, alt fra fascinerende close-ups til store panorama-bilder av majestetisk natur i alle farger og lysforhold. Rett og slett vakkert å se på.

Storyen er dog svært enkel, nærmest primitiv, og du har sett det mange ganger før. Filmatisk er det også mye som kan minne om tidligere ting man har sett, og filmen har flere tydelige inspirasjonskilder. Vi kan se endel Oliver Stone, Ridley Scott, Tarantino og faktisk litt Nicholas Winding Refn også. Klare 80-talls referanser i noen av scenene, både lydmessig og bildemessig.

Vanskelig å unngå at tankene ikke vandrer til I Spit On Your Grave filmene (og da primært remaken av 2010), og filmens tematikk er på mange måter identisk. Men I Spit On Your Grave er mye tøffere. Den er mer troverdig, og mer sadistisk og kreativ når det kommer til selve hevnen. 

En ting er sikkert; Revenge er blodig. Nesten i overkant blodig, da det er vanskelig å tenke seg at menneskekroppen inneholder SÅ mye blod. For her fosser bøttevis med blod ut av det ene åpne såret etter det andre. Dette er et lite problem med filmen. Ikke nødvendigvis blodsølet, for det kan også tjene filmen estetisk, men at det er flere svært lite troverdige og lite plausible hendelsesforløp som skjer i filmen. Hvordan klarer hun å overleve det der? Er ikke det greiene der vel usannsynlig? Hvorfor gjør de sånn? Kritiske spørsmål dukker opp litt for ofte under filmen. Du får nesten følelsen av at Fargeat ironiserer over sjangeren. Samtidig er nok filmen i lengste laget. Ikke bra når det føles langtekkelig. En chase-scene er kul det, men den kan bli for lang også, uansett hvor bra det ser ut eller hvor godt det er laget.

Oppsummert er det litt vanskelig å gi en klar bedømming av filmen. Vi var også noe uenige oss i mellom om hvor vellykket denne filmen faktisk er. Vi er begge enige om at den er jævlig godt laget, med mange fete scener, nydelig kinematografi og med et meget kledelig lydspor. Pluss mye heftig og spenstig action med en stor porsjon ultra-violence, hvilket gleder oss horror-fans. Men manuset er nokså slapt, og skuespillerne middelmådige. Den er både tøff og kul, men dessverre litt teit også. Filmen gir uttrykk for at den tør, men gjør det egentlig ikke. Vel, bloddråper må vi gi, og ja, skal vi si en 7´er? 

7 bloddråper


winchester.jpg

Winchester: House of Ghosts

Året er 1906 og vi skal vi på besøk til hva som omtales som verdens mest hjemsøkte hus. Huset eies av Sarah Winchester (Helen Mirren), arvingen til den kjente våpenprodusenten med samme etternavn. I flere år har Sarah holdt i gang et mildt sagt omfattende byggeprosjekt som ikke virker å ha noen ende. Men hvorfor? Og glemte nesten å si at i huset fins det spøkelser. Ikke så rent få, heller.

Filmen har fått endel tyn på sin reise rundt om i verden, og den vil nok få det også her i det kalde nord. Hvilket er synd, for dette kunne faktisk ha blitt riktig så bra. Den er ikke original på noen som helst måte, men den er proft laget. Bildene er fine, lyssettingen upåklagelig og omgivelsene ligger til rette for en heftig reise inn i det overnaturlige. Vi vil også gi skryt til Jason Clarke i hovedrollen, som tilfører filmen sårt trengt karakter. Men det glipper altså. 

Filmen er både ambisiøs og lat på en gang. Filmen klarer aldri å bli riktig skummel, og den mister taket på seeren ca halvveis uti. Filmen virker å satse på at de mange jump scares som dukker opp skal tilføre tilstrekkelig med skrekk og gru. Og ja, selv om vi veit at de kommer så klarte de søren meg å sette en støkker i oss:) Men en skrekkfilm må ha mer enn jump scares. Du vil nok skvette litt her og der, men det ønskede mørke ubehaget kommer aldri. Historien holder ikke hele veien inn, og det hele føltes til slutt nokså meningsløst. 

Gutta bak er for øvrig Spierig-brødrene, som ga oss siste film i Saw-serien, nemlig fjorårets Jigsaw, og den solide Predestination i 2014. Gutta kan sine triks, men her går de seg vill i det universet de forsøker å kontrollere og formidle. De mister balansen i svevet, og da blir det vanskelig, om ikke umulig, å skulle lande trygt på begge beina.

5 bloddråper