Det er dessverre for tiden vanskelig for oss å delta i pressevisninger, så denne siden vil dermed ikke oppdateres så jevnlig som vi skulle ønske. Vi kommer sterkere tilbake senere!
Franske Vermine leverer intens og actionfylt skrekk. Joda, den er nokså enkel og oppskriftsmessig, selve oppbyggingen er kjent fra før, men den er samtidig svært effektiv og vellaget.
Kaleb er en ung mann som jobber hardt for å tjene til livets opphold. Han bor med sin søster i en rufsete bygård, og en dag tar han med seg en edderkopp hjem til sin større samling av eksotiske insekter og krypdyr. Det tar imidlertid ikke lange tiden før den mystiske edderkoppen flykter, og herfra ut går det fort galt. Veldig fort.
Dette er spillefilmdebuten til regissør Sébastien Vanicek, noe som kan merkes i den voldsomme energien filmen har. Det er kaotisk og klaustrofobisk. Og filmen har
overbevisende spesialeffekter, edderkoppene klatrer nesten ut av skjermen. Edderkoppene har for øvrig noen ekstreme egenskaper, på kanten til det overnaturlige, som vi mener den kanskje hadde vært bedre tjent uten. Ville vært skumlere om den opplevdes mer naturtro og “ekte”. Mener nå vi.
Frankrike er glade i, og gode på, å skildre urban sosial uro, frustrasjon og klasseskille. Tankene gikk flere ganger til klassikeren Le Haine (1995). Filmen lykkes med å etablere og skape autentiske karakterer og miljø. Karakterene har kanskje i overkant mye intensitet, men det kler filmen. Det å slippe løs edderkoppene i dette underpriviligerte miljøet, og hvordan det ble håndtert, gir filmen mulighet til å komme med en sosial kommentar knyttet til behandlingen av, og synet på, denne gruppen i samfunnet.
Vi likte særlig godt filmens første halvdel. Det ble nok i overkant hektisk og voldsomt mot slutten, og alle er nok ikke like fornøyde med hvordan det hele rundes av.
Men er du redd for våre åttebeinte venner, vil filmen garantert gi deg massevis av adrenalinfylte og nifse øyeblikk. For det er lenge siden vi har sett en såpass vellykket film som tar for seg en av menneskets største frykter; edderkopper!
6 bloddråper
Lenge siden David Cronenberg har gitt oss ordentlig horror, er vel egentlig over 20 år siden sist, med kanskje eXistenZ (1999) som forrige horror-bidrag(!). Siden den gang har det primært vært mørke drama og thrillere han har holdt på med. Men med Crimes of the Future er han virkelig tilbake i sitt morbide horrorunivers, en film som synes å oppsummere hele hans horrorfascinasjon og -stil. For her tar han sin body horror til nye høyder, selvsagt ikke uten sci-fi elementer og heller ikke helt uten erotiske, fetish-aktige undertoner. Han formelig velter seg i sitt eget signatur-univers og som han har blitt så kjent for. Det kan nesten virke som dette er filmen han alltid har drømt om å lage. Menneskets mørke og destruktive sider skal males kompromissløst utover det store lerret.
Vi følger et eksentrisk kunstnerpar innen performance sjangeren, som spesialiserer seg på kropp som uttrykksform, av den svært så dystre og morbide sorten. Ved hjelp av en nokså utradisjonell og høyteknologisk stol, skal det foran et skuelystent publikum, kuttes og skjæres, dissekeres og åpnes, og kroppens indre som skal frem i lyset.
Parallelt med denne groteske kunsten, følger vi en mordsak, hvis barn er drept av sin mor, og det tar ikke lang tid før disse to narrativer veves sammen til en blodig og skremmende affære.
Filmen har et tydelig sci-fi preg, og selvsagt med fokus på menneksts organisme og dets organer. Her er det at body horror'en virkelig gjør seg gjeldende, og for å si det slik; det er ikke første gang Cronenberg lar seg bli betatt av våre indre organer. Dead Ringers fra 1988, eller Tvillingskjebner som den heter på norsk, hvor Jeremy Irons spiller de to gynokolog-tvillingene, er en klar refereansefilm. Også her snakkes det om å lage en skjønnhetskonkurranse for de indre organer.
Utstyret som brukes i Crimes of the Future har også et organisk preg, la det være stolen, robotarmene, etc, en estetikk som tydeligvis går igjen i flere av Cronenbergs filmer, hvor funksjonalitet, high-tech og det visuelt, organisk makabre blandes sammen.
Det ligger en kul historie her, men Cronenberg beveger seg veldig tett på sin materie, slik at den større historien kommer litt i bakgrunnen. Vi likte hvordan Cronenberg tar utgangspunkt i menneskets evne til destruksjon og tilpasning. Dette tilspisses på en interessant måte. Filmen oppleves også som en kritikk, eller kommentar, til dagens skjønnhetsideal, og menneskets evige trang til å søke det perfekte utseendet. Og det perfekte kan like gjerne være det uperfekte, det vakre det groteske, osv.
Cast’en leverer varene, og en solid Viggo Mortensen bekler en hovedrolle som vanlig. Men vi må kanskje fremheve Kristen Stewart som vi syntes spilte spesielt bra, og som har lagt seg til en spesiell tøff diksjon for sin rolle. En fascinerende karakter!
Cronenbergs umiskjennelige og kompomissløse stil preger hele filmen og produksjonen, selvsagt akkompagnert av hans langvarige musikalske partner, Howard Shore. En kar som virkelig vet å tonesette disse spesielle filmene. Musikken tilfører alltid en ekstra mørk stemning, og det blir både vakkert, trist og skummelt på samme tid.
Crimes of the Future er en dvelende, mørk og atmosfærisk film, om et noe dystopisk og morbid univers. En film som nok ikke er for alle, både med tanke på filmens karakter og stil, og ikke minst med tanke på alt det groteske som skjer…
7 bloddråper
En fornøyelig og kvikk film om en nokså rik og bortskjemt gruppe unge mennesker som samles til fest. Da er det selvsagt duka for dekadent fyll, droger, sex, heftig kjekling og en interessant selskapslek.
Vi møter kjæresteparet Sophie og Bee som skal tilbringe tid sammen med sine venner i et flott herskapelig hus. Fest og moro, helt til noen får den gode ideen å spille bodies bodies bodies...
Filmatisk friskt og lekent utført, med et veldig kult og tidsriktig lydspor, og innpakningen kan minne om de mer moderne ungdomsskildringer som har kommet de siste åra, selv om denne nok er mer satirisk og humoristisk i tonen. Mye hektisk dialog om typiske temaer som treffer tidsånden og generasjonen de involverte tilhører.
Plottet virker kjent, at den tar utgangspunkt i en type lek som de bestemmer seg for å utføre, og som får fatale følger. Hvem står bak? Det er det store spørsmålet, og som kommer til å prege store deler av denne filmen, og hvor paranoiaen og skepsisen skifter fra den ene personen til den andre.
Alt foregår i det store huset hvor de befinner seg, og som sammen med spillet, utgjør et effektivt utgangspunkt som regissør Halina Reijn og skuespillerensemblet får mye ut av.
Kan hende at all krangling, tumulter og kaos som får en stor plass i filmen, på et tidspunkt nesten synes litt monotont og gjentagende, for ikke å si bittelitt slitsomt. For eksempel at hele tiden er det én i gjengen som blir borte, hvor så all mistanke rettes mot den personen, før den samme personen plutselig dukker opp igjen. Deretter krangling, ny person forsvinner, osv.
Uansett; meget godt skuespill av hele den unge cast'en, det skal de ha, de gir alt i rollene sine. Problemet er at vi bryr oss ikke nevneverdig om karakterene, de er jo temmelig overfladiske og usympatiske. For så vidt greit det nå det er "whodunnit" aspektet som er driveren i historien, men når så mye av tiden går med på å skildre kaoset dem i mellom, og deres konfliktfylte relasjoner, blir det litt ensformig og noe uengasjerende i lengden.
Så skummelt blir det vel egentlig aldri, og filmen er nokså mild i horror sammenheng, nesten mer som thriller å regne. Men pytt, en moderne vri på et festspill-basert-mord -mysterium med et satirisk, tidsriktig preg. Og det er jo ganske funny!
7 bloddråper
Jordan Peeles film nummer 3 i rekken, og som vi selvsagt hadde store forventninger til. Og da er det ekstra gøy at den innfrir!
Ikke like politisk denne gang, mer reinspikka underholdning som serveres, og en film som inneholder det meste. Sci-fi, western, horror og komedie i en salig blanding; sjangeroverskridende moro, og som funker overraskende godt sammen.
Vi følger søskenparet OJ (Daniel Kaluuya) og Emerald (Keke Palmer) Haywood som driver en hesteranch hvor de trener opp hester til ulike film- og underholdningsoppdrag. En forretning som støter på uventede utfordringer etter hvert som mystiske hendelser kommer til å prege dalen de befinner seg i…
Peele utstråler og utviser en enorm teft og entusiasme omkring filmfaget med Nope. Kan minne om en filmatisk tilnærming ikke helt ulik Tarantino sin; sjangre blandes, det er referanse-tungt, med en smittende og boblende fortellerglede. Som en slags hyllest til film som kunstart, og Nope er rett og slett en sann glede og oppleve for filmentusiaster. Her blandes sjangrene, men på en måte som virker uanstrengt og nokså naturlig. Og det er godt gjort, med tanke på at det er tross alt ganske absurd mix!
Humoren og satiren som Peele er så kjent for er kanskje ikke like fremtredene og skarp i Nope, men det funker likevel godt. Bihistorien med den erkeamerikanske fornøyelsesparken som er lokalisert ikke langt fra ranch’en er vittig og små-parodisk fremstilt. Og med den karismatiske, overentusiastiske og profittjagende sjefen for parken, strålende portrettert av Steven Yeun. Parken kunne minne om noe hentet fra Breaking Bad-universet, kjent for sine komiske karakteristikker av amerikansk kultur, samfunn og karakterer.
Filmen byr også på en rekke creepy sekvenser, enten filmen beveger seg på små flater eller på stor-skala nivå ala Nærkontakt av tredje grad. Som om Spielberg møter Shyamalan. Ikke minst er lydpsoret i Nope meget gjennomført, og som forsterker og løfter scenene til nye høyder. For det spares ikke på kruttet her!
Og det må være sagt at selv om Peele benytter seg av flere kjente sjangergrep, så gjør han det på en måte som virker frisk og lekent, og der sammensetningen og resultatet likevel føles originalt. Det er flere elementer i filmen som overrasker, og i den forbindelse må vi fremheve historien om sjimpansen som går amok(!), som er både hissig, intenst og skaper en ekstra nerve til hovedhistorien.
I Nope er det mye som skjer, og filmen er både lang og innholdsrik. En smule for lang muligens, men det er greit, de i overkant 2 timene gikk relativt kjapt!
Vi ser en litt ny side av Peele med Nope. Det er noe deilig og befriende å se filmer som nesten skamløst ønsker å underholde, og heller omfavner klisjeer enn å holde tilbake. Peele går all in! En film som fremstår som en ambisiøs, oppvisning av en stor-film, og som plasserer Jordan Peele blant de store i bransjen.
8 bloddråper
Studio 666 er en sjarmerende, dustete og tidvis nokså festlig tulleskrekk, om det folkekjære Foo Fighters, som flytter inn i et hjemsøkt innspillingsstudio hvor de skal spille inn sitt 10ende album.
Vi må innrømme at vi humret godt flere ganger. Det er særlig morsomt når bandet øver og vi får et innblikk i bandrelasjonen og gutta får utnyttet den gode kjemien dem imellom. Det er flere vittige dialoger og små kommentarer. Og filmen fremstår som nokså selvironisk og utleverende, særlig hva gjelder Dave Grohl sin karakter. At han er en fyr som liker å bestemme, og den ubestridte leder og diktator i Foo Figheters, er det liten tvil om. Og nettopp dette pirkes bort i på en morsom måte. Nokså sporty av Grohl. Og apropos Grohl, karen er virkelig ingen dårlig skuespiller. Han har god timing og gir alt i rollen. Dette kunne vært betraktelig pinligere, men det funker overraskende bra.
Greit, så blir det aldri skummelt, til det er tonen i filmen for lett, og det meste av det som skjer for teit. Men vi får noen fine doser gore og carnage. Slik grafisk vold er med tiden nær blitt normen i sjangeren. Det er en stund siden publikum ble sjokkert av mye blod, avkappende kropper, kannibalisme o.l..
Det er både koselig og underholdende å følge denne sympatiske, lettere pompøse og nokså barnslige gjengen. Hva gjelder sistnevnte så er ikke det så overraskende, da det å spille i band er som å trå inn en evig tidsmaskin tilbake til sin lettere infantile ungdom. Dette vet vi av egen erfaring.
Filmen er nok for lang, og mister litt av sin sjarm og energi mot slutten. Men vi tror uansett mange vil kose seg med Studio 666, fan av Foo Fighters eller ei.
6 bloddråper
X er en vellaget og velsmurt horror med referansene i behold. Noe som heller ikke er en overraskelse når man ser at det er Ti West som har både manus og regi. Ti West er kanskje ikke den mest originale katten i skrekkens bakgård, men han kan sjangeren, det er det liten tvil om. Han holder seg trygt innenfor sjangerens normer og regler og vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på og når. Blir det litt forutsigbart? Joda. Men for mange er forutsigbarheten noe av sjangerens sjarm. Og ikke alt er like forutsigbart, feks. har West en artig vri når det gjelder hvordan filmens antagonister, det gamle ekteparet, portretteres.
Vi er på 70-tallet hvor en gjeng frisinnede ungdommer er på vei gjennom sørstatene i en varebil. En slik start bør virke kjent selv for de som aldri har sett en skrekkfilm. Og det er en grunn til at f.eks nær all hillbilly horror starter slikt; det funker. Uansett, gjengen har leid et isolert hus på bondegård av et gammelt ektepar for å spille inn en pornofilm. Men dette ekteparet skjuler selvfølgelig noen mørke hemmeligheter.
West kan som sagt sjangeren, så vi får flere ekle og grafiske scener, nakenhet og blod, hylende kvinner og tryglende menn. Scenene er godt skrudd sammen, det meste sitter hva gjelder det filmatiske. Det filmen mangler i originalitet og særpreg forsøker den å kompensere med overskudd og entusiasme. Og filmen er energisk, fremoverlent og leken. Den er lite selvhøytidelig og primært ute etter kun en ting; ha det moro! Og joda, det er gøy å følge denne pornoinnspillende gjengen i deres møte med den amerikanske bygda og noen av dets svært tvilsomme beboere.
X oppleves som en nokså vellykket og frisk hyllest til 70- og 80-tallets skitne og sjarmerende lavbudsjettsskrekkfilmer. Og som nær perfekt akkompagnerer en iskald six-pack og en familiepakke med ostepop. God film!
7 bloddråper
Gaia er en ambisiøs og svært vellaget eco-horror om menneskets mangel på respekt og omsorg for naturen, og hvordan naturen hevner seg på sine overgripere.
To sør-afrikanske "skogvoktere" er ute på tokt, og bestemmer seg for å gå dypere inn i skogen da de mister sin drone. De vil jo ikke etterlate søppel i naturen. Men akkurat det skulle de kanskje gjort i dette tilfelle, for i skogen skjuler det seg skumle krefter.
Filmens store styrke er det visuelle. Dette er rett og slett fantastisk foto. Den frodige og tette skogen er like nifs som den er vakker. Og nesten hele tiden akkompagnert av et svært kledelig lydspor. Spesialeffektene er også upåklagelige og skuespillet mer enn solid.
Filmen har dog et lavt tempo, der den snirkler seg sakte fremover. Det skjer ikke fryktelig mye på de drøye 90 minuttene dette kammerdramaet i skogen varer. Og det er kanskje ikke alle nyansene i budskapet som formidles like overbevisende. Men vi liker hva filmen vil si, og vi synes den klarer å få frem det viktigste på en kreativ og engasjerende måte. Det er lite å si på at naturen fortjener å få sin grusomme hevn, og at mennesket fortjener sin straff. Menneskets egoististiske og destruktive adferd nær trygler om det. Og som i filmen kan naturen være like hensynsløs og brutal som den er forførende og fantastisk.
Dette er tankevekkende, fascinerende og forstyrrende. Og nevnte vi visuelt storslagent? Ja, det gjorde vi, jo.
7 bloddråper
Dette er en nervepirrende og spennende film om to unge gutter som opplever å bli kidnappet og fanget i et stort og isolert hus. Kidnapperne har noen svært sadistiske planer for de to unge guttene, så her gjelder det å forsøke å flykte.
Filmen har et enkelt og ryddig premiss. Den bringer ikke så mye nytt til bordet, men den er svært effektivt skrudd sammen. Filmen har få karakterer og nær alle av de 90 minuttene finner sted i det store huset, hvor en hektisk katt og mus-lek finner sted. Filmen risikerer tidvis å fremstå litt monoton og repetitiv, men den er såpass vellaget at det blir aldri kjedelig. Og at gutta foretar noen frustrerende valg tilskriver vi de deres unge alder. Vi bør for øvrig skryte litt av skuespillet til de to guttene, Lonnie Chavis og Ezra Dewey. At det er to unge gutter som blir fanget og utsatt for all faenskapen gjør det hele også mer engasjerende og brutalt. Egentlig et tøft valg å la antagonistene være så unge, er ikke alle som er komfortable med å se barn utsettes for slik ondskap. For det er nokså mørkt det som finner sted i det store huset.
Kompisene Justin Powell og David Charbonier, som står for både manus og regi, har for øvrig også vist sine ubestridte talenter i den minimalistiske og effektive The Djinn. Også i den filmen finner hele handlingen sted inne i et hus, vel, leilighet hva gjelder The Djinn. Disse gutta trives tydeligvis godt når det er trangt og klaustrofobisk:)
Liker du å leke gjemsel, og særlig hvis det å bli funnet innebærer vold, overgrep og tortur, så kan The Boy Behind the Door nesten garantere 90 minutter med spennende moro!
6 bloddråper
Titane er en svært original, kreativ og utfordrende film. En film ulik det meste du har sett før. Og vel verdt en titt!
Alexia er en ung seriemorder som blir gravid etter å ha hatt samleie med en bil. Mer skal vi ikke si. Og mer trenger vi kanskje ikke si, får vi antar at du allerede nå er blitt litt nysgjerrig:)
Filmen er mørk, skitten og småsexy. Og den kan være nokså brutal, i hvert fall kald og stump i sitt møte med volden som utspiller seg. Her får du noen groteske scener og fine doser med body horror. Den er lettere absurd, og nesten litt komisk til tider.
Regi har for Julia Ducournau som i 2016 ga oss RAW. Også den ble lagt godt merke til. Og Ducournau serverer med Titane en fascinerende og stilsikker film om kjønn og seksualitet. Filmen leker med den mannlige maskuliniteten og har tydelige homoerotiske undertoner. Vi fant særlig dansescenen i brannstasjonen svært festlig. Den handler også om sorg, ensomhet og tilhørighet. Og mye annet. Filmen kan til tider fråde, men den er også sår, dyster og, ikke minst, tragisk.
Jepp, Titane er en sprø film. Rett og slett. Tankene gikk litt til Tetsu: The Iron Man og Gaspar Noés Climax. Men når det er sagt, Titane er sin egen greie. En nokså kompromissløs film vi anbefaler at du ser med et åpent sinn :)
8 bloddråper
Eskil Vogt har over lengre tid vist at han er kongerikets kanskje fremste manusforfatter. Og med sin første spillefilm Blind (2014) viste han at han også er en dyktig regissør. Med De uskyldige bekrefter han å være en unik stemme i norsk film og en sjelden god formidler. Og når filmen har et upåklagelig visuelt uttrykk, en smart klipp og et meget smakfullt lydspor, så gir resultatet seg selv. De uskyldige er rett og slett en dritbra film.
Søstrene Ida og Anna har nettopp flyttet til en stor boligblokk. Anna er autistisk, noe som sliter på lillesøster Ida. De møter etterhvert noen andre barn i nærområdet, alle på søken etter noen å være sammen med. Mer skal vi ikke si om handlingen.
Dette er en film om det å vokse opp, og en skildring av ensomhet og det å være annerledes. Å føle seg litt på utsiden. En film om det å oppdage moral, skille rett fra galt, og ikke minst hvordan agere når urett oppstår. Og det hele krydret med overnaturlige elementer. For det skal vise seg at noen av barna har telekinetiske evner. Tankene gikk til tider både til La den rette komme inn og It Follows. Og ikke minst til et annet av Vogts tidligere manus.
Boligblokkene og naturen rundt setter en fin ramme for den fascinerende historien, og Vogt velger ofte å trekke oss nært inn på filmens karakterer. Vi dras inn i deres verden, og tvinges til å se hendelsene fra små barns perspektiv. Og barns verden kan være svært så brutal. Og denne nærheten gjør at de voldsomme scenene gjør enda sterkere inntrykk. For er en av filmens store styrker er at den engasjerer. Det er et smart trekk å ha barn i hovedrollene. For når barn utøver ondskap tvinges vi til å møte handlingene og menneskene med mer empati og forståelse. Og det grusomme blir ofte enda mer grusomt. Ingen er vel født onde?
Filmen er fulladet med en sitrende og ubehagelig atmosfære fra nær første stund. Det ligger hele tiden noe og ulmer. Vogt balanserer drama med skrekk på en utmerket måte. Han deler jevnlig ut flere sterke scener som tilfører intensitet og spenning, og gjør filmen uforutsigbar i sin forutsigbarhet. Og Vogt bygger møysommelig opp til sine klimakser, og får godt betalt for det. For når det først skrus til blir det både ubehagelig, dramatisk og vondt. Det er sårt, ømt og trist. Og brutalt. Og avslutningen Vogt gir oss er både nedtonet og voldsom, og like tragisk som den er vakkert gjennomført.
8 bloddråper
Så kom den endelig, etter å ha vært korona-utsatt i lang tid, oppfølgeren til skrekkfilm hit’en A Quiet Place. Vi forventet kanskje mer av det sammen, og tja, det var jo egentlig det vi fikk!
Filmen fortsetter der den forrige glapp, og vi følger familien sin videre overlevelse i dette post-apokalyptiske universet som herjes av utenomjordiske monstre. Monstre som umiddelbart angriper ved den minste lyd! Filmen viderefører selvsagt “være stille som mus”-konseptet , og nærmest spekulerer i den spenningen det medfører. I og for seg et overraskende effektivt og engasjerende konsept, så hvorfor endre suksess-oppskriften. Stillhet er undervurdert som skrekk-effekt, og som A Quiet Place-filmene nå har bevist til det fulle ved basere seg på dette enkle premisset.
Godt gjort av manusforfatter og regissør John Krasinski, som har klart å utvikle sin egen lille nisje her, i et ellers så “trangt og befolket” skrekkfilm-univers. Ok, likevel mye som minner om annet man har sett, og det er fristende å kalle A Quiet Place en slags krysning av Alien og Walking Dead-serien. Men stillhet-konseptet gir det en egenart, og det er kult. Mye fiffig bruk av lydeffekter som (paradoksalt nok) forsterker stillheten og dermed også intensiteten.
Nok en gang har Krasinski laget en underholdende og tidvis imponerende film. Noen av action sekvensene er rett og slett veldig godt skrudd sammen, med en nesten heseblesende energi. Og vi må fremheve introen alene, som besitter en fantastisk nerve og utvikler seg helt perfekt. En frisk og meget god start kan man si. Filmen blir merkelig nok littegrann monoton etterhvert, til tross for all nerven. Det er kanskje det som kan er noe av utfordringen; at spenningsnivået holder seg såpass på samme nivå og med et konstant gjennomgående alvor. Man kjenner litt på at filmen kunne ha vært tjent med noe annet narrativt som bryter opp stemningen noe, eller skaper en ny dynamikk. Uansett; det er absolutt godkjente saker, så vi skal ikke bli for kritiske :)
Skuespillet er selvsagt upåklagelig med kona til Krasinski, Emily Blunt som spiller den handlekraftige og sympatiske moren. Ikke minst solid og troverdig innsats av barna også. De gir alt i rollene sine. Også gøy med Cillian Murphy som denne gang har en betydelig rolle, og han skuffer sjeldent. Med andre ord; det er stålkvalitet i skuespillet.
Spørs om det ikke dette utvikler seg til å bli en aldri så liten franchise. Det er i så fall helt orden, vi tåler absolutt flere oppfølgere fra dette engasjerende og underholdene universet! :)
7 bloddråper
En vennegjeng er på tur for å gå The Appalachian Trail i USA. Den ca. 350 mil lange turstien snirkler seg gjennom skoglandskapet på den amerikanske østkysten og krysser noen av de mest rurale og utdaterte områdene i USA. Vennegjengen havner (selvfølgelig) utenfor oppmerka sti og inn på territoriet tilhørende The Foundation, en gjeng som har holdt til i området i hundrevis av år og som ikke er særlig glad i turister for å si det slik.
Selve utgangspunkt til filmen er like gammelt som The Foundation selv; en gjeng naive og eplekjekke ungdommer på tur som konfronteres av skumle krefter ute i naturen er vel ett av de mest brukte utgangspunkt i horrorsjangeren. Men selv om premisset er nærmest tynnslitt, så er det fortsatt overraskende underholdende. Særlig hvis det gjøre på den bra måten. Og det gjør det til tider her!
Den første timen var særlig fornøyelig. Her får vi flere spenstige og velkomponerte scener. Det er en bra sammensetning av karakterer, og de har troverdig kjemi. Som tilskuer er man tett på dem, mye hjulpet av dyktig kameraarbeid, og det er lett å engasjere seg i historien. Filmen er heller ikke redd for å kline til. Sminkeavdelingen må ha hatt mye å gjøre. Voldsomme greier, og det er jo moro med filmer som tør å sparke litt fra seg:) Det er vellaget, velspilt og til tider svært så underholdende!
Dette er for øvrig syvende film i Wrong Turn franchisen. Regissør Mike P. Nelson (som tidligere ga oss den meget severdige The Domestics) sin utgave frigjør seg imidlertid fra de seks første filmene, som den har svært lite til felles med. Filmen har en tydelig politisk undertone, uten at den kanskje treffer helt blink med akkurat det. Men vi liker at den er endel hakk mer ambisiøs enn sine forgjengere. Noe også lengden på snaue 2 timer gir indikasjoner på. Her er det egentlig flere filmer dyttet inn i en, med vekslende hell.
At historien har to parallelle løp, i nåtid og fortid, synes vi også funker godt her. Med en far som leter etter sin datter i det ene historieforløpet, og datteren som er med vennegjengen i det andre. Det er solid skrudd sammen med en naturlig og fin flyt i fremdriften. I hvert fall frem til ca siste tredjedel. For her begynner det dessverre å lugge litt.
Det var mye som skulle nøstes sammen mot slutten, og det kjentes både rotete og klønete fortalt. Som om filmskaperne hadde det travelt mot slutten og måtte ty til noen enkle billige løsninger. En rekke logiske brister irriterte og gikk utover troverdigheten både med tanke på historie og karakterer.
Vel, når det er sagt, så er det uansett såpass mye som fungerer i Wrong Turn og som gjør filmen severdig tross alt:)
6 bloddråper
Dette var overraskende festlig:) En liten film med stor selvtillit som serverer drøye 80 minutter med actionfylt og upretensiøs underholdning. Filmen er neppe for alle, men vi er sikre på at mange kommer til å storkose seg ombord bombeflyet «The Fool's Errand».
Året er 1943 og en kvinnelig offiser, Maud, skal frakte en hemmelig pakke ombord et bombefly. Den mannlige besetningen er svært lite imøtekommende overfor den unge kvinnen. Men Maud er ingen pyse, og det skal komme godt med, for denne flyturen inneholder skumlere ting enn mannssjåvinistiske drittsekker.
Chloë Grace Moretz gir alt i rollen som Maude. Maude er tøffere enn toget, og får gutta på flyet til å fremstå som en gjeng toskete pyser. Pluss i boka for hvordan regissør Roseanne Liang leker med kjønnsroller, og med bravur skaper en handlekraftig og ukuelig heltinne som banker opp fienden med gutta som apatiske og vettskremte tilskuere.
Filmen flørter med mange sjangre, og den hadde kanskje tjent på å holde en stødigere kurs. Men på den andre siden, så er det jo kult at det fins de som tør ta sjansen på leke litt rundt. For det er det dette er; lek og moro. Adrenalinfylt, lattermildt og absurd.
Et par scener er herlig urealistiske og tåpelige, og disse gir filmen et sjarmerende B-film preg. I likhet med andre B-filmer bobler den av humoristisk kreativitet og entusiasme, og ikke minst besitter den et bonkers plot og en svært uhøytidelig tone. Og Gremlins-aktige små monstre:)
Ta med en venn eller noen andre du er glad i, spander en bøtte popcorn og pose dundersalt. Fyll opp Narvesen-koppen med rødvin og len deg tilbake i mørket. Og kos deg på kino!
7 bloddråper
Andre siden serverer et måltid etter en velkjent oppskrift. Men det betyr ikke at måltidet ikke smaker godt:)
En familie på tre flytter inn i et nylig kjøpt hus, for deretter å oppleve uforklarlige saker, med guttungen som midtpunktet i alt det uhyggelige. (Ste)moren må finne ut av guttungens tilsynelatende uskyldige og imaginære lekekamerat, mens faren må reise vekk på jobbtur. Duket for trøbbel med andre ord. Et klassisk, og ikke fryktelig originalt, utgangspunkt, men hvor utførelsen likevel klarer å by på noe nytt. Det er noe med dette svenske forstadsaktige miljøet som kjennes nært, og når det skjer slike ekle, gufne greier, ja, da har det effekt på oss skandinavere.
Dette er på mange måter en liten oppvisning i solid håndverk, hvor samspillet mellom effektiv klipp, snasent foto og ikke minst intenst lydbilde kompenserer for et noe manglende manus. For det er noen løse tråder her, og flere frustrerende dialoger som blir hengende kavende i luften. Men hvis du ønsker å bli skremt, så kan du gjøre mye verre enn Andre siden. Filmen har en uhyggelig atmosfære og en nervepirrende spenning hele veien gjennom. Våre svenske naboer klarer å levere en rekke gufne øyeblikk og noen solide jump scares. Og som dessuten er smakfullt porsjonert gjennom filmen. Spesialeffektene er for øvrig også svært overbevisende. Og selv om filmen kan oppleves noe repeterende, så blir det aldri kjedelig.
De dyktige folka bak kamera maner drar frem en imponerende rekke triks opp av hatten. Dette er unektelig en gjeng som kan sjangeren. Alt i alt en svært vellaget og nifs film. Jepp, søta bror vet å skremme:)
7 bloddråper
Host er en effektiv og nifs cyber horror om en seanse gjort over Zoom som slår fryktelig feil. Dette er ouija for generasjon Z, hvor en vennegjeng forsøker å tilkalle ånder gjennom internettet.
Dette er den mindre ambisiøse lillebroren til Unfriended og Unfriended: Dark Web. Også her foregår alt i realtime, og all handling skjer på skjermen. Klassisk cyber horror. Men premisset og handlingen er noe enklere i Host. Men det betyr ikke at Host ikke evner å underholde. For her får du flere gode scares iløpet av den snaue timen filmen varer. Noen hår vil nok kunne reise seg og litt skvetting er nesten garantert. Du får snedige kameratriks og en kledelig dose velgjorte spesialeffekter. Filmen er tilstrekkelig smart og sjarmerende upretensiøs. Tankene gikk også ved flere anledninger til The Blair Witch Project. Begge får maksimalt ut av et enkelt premiss, makter på en effektiv måte la det overnaturlige blende inn med det hverdagslige, og skildrer frykt og paranoia på en overbevisende måte. Og ikke minst viser begge filmene at man ikke trenger store budsjetter for å lage noe skummelt.
Også kult at den tar utgangspunkt i krorona-pandemien, hvor alle i filmen sitter i karantene. Det setter en tidsriktig og ubehagelig ramme på det hele. Og som i pandemien er fienden usynlig og skaper både frykt og panikk.
Jepp, en svært så underholdende time venter, folkens :)
7 bloddråper
Relic er regissør Natalie Erika Jens sin første spillefilm, og dette er en av de mer overbevisende debutfilmene vi har sett på lang tid. Rett og slett en av årets desidert beste skrekkfilmer!
En mor og hennes datter besøker deres henholdsvis mor og bestemor etter å ha fått vite at hun har vært savnet i flere dager. Da moren plutselig kommer hjem oppdager de at hun har forandret seg, og at noe nifst har tatt bolig i det gamle huset.
Relic setter tonen umiddelbart og holder oss fanget til siste scene. Filmen belager seg ikke på jump scares, noe den med lettet kunne hatt plenty av, men fokuserer heller på å skape en sitrende spenning og en intens og ubehagelig atmosfære. Den har smakfulle doser med tøffe spesialeffekter, godt kameraarbeid, effektiv lyssetting og ikke minst svært solid skuespill. Filmen er en såkalt slow burner, men den øker intensiteten betraktelig den siste halvtimen, til det hele avrundes på en overraskende rørende måte. Det er vakkert og poetisk.
Dette er en fascinerende og gjennomtenkt skildring av demens, alderdom og ubetinget kjærlighet. Den er fulladet av vellykket symbolikk og treffende metaforer. En film om det å miste seg selv, og det å miste noen du er glad i.
Relic gjorde et følelsesmessig inntrykk, hvilket er sjeldent i sjangeren. Den har, ikke ufortjent, blitt sammenlignet med den fantastiske Hereditary, og den tåler virkelig sammenligningen, etterhvert som arv, familiebånd og dystre skjebner synliggjøres. Tankene gikk også til Jennifer Kent sin solide debutfilm Babadook.
Kort oppsummert er Relic en knallbra film som dere virkelig ikke bør gå glipp av!
8 bloddråper
En film som har blitt mye koronautsatt, men som nå endelig har fått sin internasjonale premiere.
Skrevet og regissert av Gerard Bush og Christopher Renz, og produsert av gutta bak Get Out og Us. Visstnok basert på et mareritt Gerard Bush har hatt, opprinnelig ment som en kortfilm, men som senere ble utviklet som en helaftens med co-regissør Renz. Ikke et dumt utgangspunkt for en horrorfilm, altså.
Skal ikke si så mye om historien, men filmen starter med at vi følger en ung kvinne på en bomullsplantasje i sørstatene, og som må gjøre det hun kan for å overleve. Plutselig våkner hun opp i leilighet i nåtid, og det viser seg at hun er en anerkjent sosiolog og suksessfull forfatter. I forbindelse med et seminarforedrag begynner mystiske ting å skje, og "fortiden" er i ferd med å innhente henne…
Antebellum er utvilsomt en vellaget og velprodusert film, med et kruttsterkt budskap. Teknisk sett en helt upåklagelig film, åpenbart mye talent hos regissørene, karer som for det meste har laget musikkvideoer for flere kjente artister. Tydelig at de kan sitt håndverk, åpningssekvensen alene er flott komponert, som sveiper gjennom slaveplantasjen i én tagning, og raskt setter tonen for det særs dystre og dramatiske som utspiller her. Må nevne musikken som ytterligere forsterker stemningen, med et stigende suggererende Mozart-aktig tema, som hentet ut fra hans Requiem. Det er tøffe saker.
Filmen forsøker å skildre livet på plantasjen og de grusomme overgrepene av de hvite så autentisk og utilslørt vis som mulig. Det er vondt og smertefullt å bevitne. Følelsen av ektheten er gjennomgående; alt fra miljøskildringen, grusomhetene, og tematikken knyttet til slavetiden i starten av 1860-tallet i sørstatene.
Antebellum er regissørparets filmdebut og selv om håndverket og ambisjonsnivået synes høyt, bærer det litt preg av umodenhet. Det er noe med rytmen i filmen som ikke helt sitter, hvor det innimellom kjennes langdrygt, noen ganger forhastet, og manuset kunne nok hatt godt av ytterligere bearbeidelse og gjennomgang.
Vel, det er en fiffig idé som filmen sentrerer seg rundt, med en tvist som vi selvsagt ikke skal avsløre. Vi verdsetter at filmen har guts nok til å forsøke å formidle en historie som egentlig er nokså crazy. Utfordringen blir selvsagt å lykkes med å kombinere sterkt historisk drama og horror, og få det til å bli en helhetlig opplevelse med dybde og lag, med innhold og karakterer som berører, like mye som det skremmer. Mon tro om ikke det er umulig oppgave, og skaperne kommer nok til kort med sine én time og førti minutter i denne sammenheng. For den risikerer å ikke bli historisk drama nok, ei heller horror nok. Så man kan sitte igjen med følelse av hverken eller. Ok, skaperne skal hvertfall ha for å forsøke, for det er på mange måter et temmelig ambisiøst prosjekt å knytte disse to sjangrene sammen, og som i og for seg er ganske gutsy og originalt.
For det er en severdig film, med flere flotte og imponerende scener, nydelig fotografert av Pedro Luque (Don’t breathe, The Girl in the Spiders Web), samt mange strålende skuespillerprestasjoner. Må selvsagt trekke frem hovedrolleinnehaver Janelle Monáe, som viser et imponerende register.
6 bloddråper
The Wretched er en smooth og vellaget film, en familievennlig og lettbeint hyllest til skrekksjangeren. Her serveres en smågodtpose av en horrorfilm hvor mange nok kommer til å finne noe de liker. Men selv om vi lot oss både sjarmere og underholde, så mangler filmen dessverre litt råskap og skikkelig nerve.
En 17 år gammel gutt, Ben, skal tilbringe sommeren med sin far i en liten kystby. Ben mener naboen oppfører seg mistenkelig og starter en overvåkning av familien. Og joda, Ben har selvfølgelig rett, det er noe som virkelig ikke stemmer i nabohuset.
The Wretched finner ikke opp hjulet på nytt, men ruller trygt og stødig på de hjulene som allerede eksisterer. Men å være original er jo ingen forutsetning for å skulle forlyste. The Wretched fråtser i gode filmreferanser og hviler på skuldrene til storheter som King, Spielberg og Hitchcock. For den lille døsige feriebyen får tankene til å vandre til Haisommer. Bens ivrige observasjon av naboene minner om Hitchcock`s Rear Window. Og filmens tone, de overnaturlige elementene og fokus på familierelasjoner, er ikke utypisk Stephen King. Tanken gikk også til vampyrklassikeren Fright Night fra 1985. Og dette er for så vidt morsomme referanser, så utfordringen blir å skape noe nytt med disse kjente virkemidlene og det nostalgiske formspråket. Her lykkes vel filmen sånn midt på treet synes vi. For når referansene er såpass åpenbare, og formelgrepene såpass velkjente, kan det også føles lite kreativt og en smule idéfattig. Filmen søker ofte de trygge valgene, i stedet for å utfordre og/eller videreutvikle forgjengerne den har latt seg inspirere av.
The Wretched setter tonen raskt, og de skumle elementene blir nærmest servert på samlebånd utover filmen. Det er mye som skal pakkes inn på halvannen time. Kanskje skaperne var noe bekymret for at publikum skulle kjede seg? Risikoen er at seeren ikke rekker å investere nok i historien, og heller kjenner på en økende distanse enn å engasjere seg i det som skjer. Vel, filmen har svært gode spesialeffekter. Alle de nifse scenene ser upåklagelige ut. Men det betyr ikke nødvendigvis at det blir spesielt skummelt. Det oppleves altså litt for oppskriftsmessig og komponert. Stemningen i filmen er også litt for lett, det blir aldri skikkelig nifst eller ubehagelig.
Men The Wretched er en underholdende film, med referansene i behold, og det tekniske og håndverksmessige er mer enn tilfredsstillende godt utført. Filmen er skrevet og regissert av brødreparet Brett og Drew. T. Pierce, og det er tydelig at Pierce-brødrene har mye talent, og som det skal bli moro å følge med på videre.
Vi koste oss i den lille kystbyen, og trivdes i Ben sitt selskap. Dette en film for de lettskremte, som liker å dra frem puta uten at det som skjer på skjermen er fryktelig skummelt:)
6 bloddråper
Endelig åpner kinosalene dørene litt på gløtt, og fredag 22. mai slippes Vivarium, en irsk/belgisk/dansk sci-fi thriller med skrekk-elementer. Og dette er en fascinerende film, folkens. En visuelt upåklagelig fremstilling av en absurd og klaustrofobisk vond drøm. Som om David Lynch skulle laget en episode av Twilight Zone basert på The Truman Show og Groundhog Day.
Et ungt par, for øvrig overbevisende portrettert av Jesse Eisenberg og Imogen Poots, er på utkikk etter drømmehjemmet. En svært pussig eiendomsmegler tar de med til et like pussig nabolag, hvor alle hus og gater virker å være nær identiske. Og før de er ferdige med visningen, har megleren forlatt stedet og de er etterlatt til seg selv. Paret humrer over det hele og setter seg i bilen på vei hjem, bare for å oppdage at de er fanget i en slags labyrint, og hvor enn de drar så ender de opp utenfor samme hus. Mer skal vi ikke si.
Premisset funker; å være fanget i sitt eget hjem. En nokså tidsriktig problemstilling, selv om hva dette unge paret opplever er noen hakk mer ekstremt enn de restriksjonene vi i dag har vært gjennom. Så langt. For det dette paret må gjennom er nesten definisjonen på et mareritt. Det er nifst, uforutsigbart og ubehagelig, og det virker aldri å ta slutt.
Filmen har en svært gjennomført og sjeldent stilig visuell profil. Det er vakkert og forførende, men også trist, hult og litt ekkelt. De pastellaktige kulissene er blottet for varme og ærlighet, og du sitter kun igjen med en glansa utgave av hva som skal forestille en virkelighet. Ikke ulikt de mange stylede og konstruerte bildene av lykkelige familier på Facebook:)
Filmen kan til tider oppleves som en satirisk kommentar til hvordan vi moderne mennesker lever. Hvordan vi blindt og naivt lar oss forføre av hva som er komfortabelt og konformt. Som lydige konsumere stiller vi få spørsmål. Det som betyr noe, og kriteriet for å være en god borger, er å få et pent hus i et pent nabolag, med 2 barn (gjerne 3) og god lønn i et prestisjefylt yrke.
Men det er dessverre noe uforløst over filmen. Joda, reisen er både engasjerende, spennende og tid tider nokså morsom, men destinasjonen ikke likeså.
Regissør Lorcan Finnegan viser i hvert fall at han er en mann å følge med på. Han besitter egenskaper ikke så mange i hans bransje er forunt; han er original, modig og visjonær. Med andre ord; dette er ikke en film som vil falle i smak hos alle. Dere er herved advart:)
7 bloddråper
The Lighthouse besitter en voldsom kraft. Det er et kompromissløst visuelt mesterverk, hvor regissør Robert Eggers (The Witch) bekrefter til fulle at han ikke bare er et unikt talent, men en unik stemme i et ofte likelydende filmkor.
Vi befinner oss på en liten øde øy på slutten av 1800-tallet, hvor to fyrvoktere skal tilbringe fire uker i isolasjon. En tilværelse som skal vise seg å medføre betydelige utfordringer.
The Lighthouse er en fascinerende skildring av galskap og paranoia. En møkkete, seig og til tider brutal reise du vet ikke ender godt. Å se filmen er nesten som å være fanget i kvikksand. Det er skummelt, saktegående og hypnotiserende. Det krever all din oppmerksomhet. Og får det.
Kinematografien er noe av det flotteste vi ha sett på lang tid. Det krever ikke mye filmkunnskap for å sette pris på det enorme arbeidet som ligger bak hvert bilde som serveres. Og vi er nødt til å påpeke det fantastiske lydbildet. Det er like standhaftig og voldsomt som filmen selv. Det uler, kverner og durer, som i et sinn som sakte men sikkert faller fra hverandre.
Skuespillet er kanskje det råeste vi har sett innen sjangeren. Egentlig uansett sjanger. Willem Dafoe er som skapt for rollen som den erfarne, og mildt sagt særegne, fyrvokteren, og Robert Pattinson gjør en like imponerende innsats som Dafoe's assistent og lærling. Dette er svært modige rolletolkninger, hvor begge tar en betydelig sjanse, men hvor de også belønnes for det. Til de grader.
Filmens kompromissløse uttrykk, og den nesten insisterende atmosfæriske uhyggen, kan dog risikere å oppleves noe monotont, på grensen til slitsomt. Og ikke bli overrasket hvis man føler en viss lettelse ved filmens slutt. For dette er en film som føles fysisk påkjennende, ikke bare for sjøulkene i filmen, men også for oss publikummere. Det interessante med en slik filmatisk monoton uttrykksform i denne sammenheng, er at det også understreker livet som kan utspille seg på en slik øde øy, hvor dagene går i ett, og det konstante harde arbeidet aldri opphører. Det kan selvsagt drive folk til vanvidd som denne filmen tydelig viser. Ikke helt ulikt utviklingen Jack Torrance gjennomgår i The Shining egentlig. Monotoni, alkoholisme og brakkesjuke er en dårlig kombo.
Filmen foregår i et miljø som er såpass fremmed og intenst skildret, og med karakterenes nesten mystiske bakgrunner, blir det noe vanskelig å identifisere seg med karakterene og det de gjennomgår på et emosjonelt plan. Dvs. filmens karikerte og stiliserte uttrykk, kan gjøre at man blir noe distansert til innholdet følelsemessig, men hvor filmen likevel lykkes å engasjere pga. det voldsomme håndverket og ekspressive kraften som ligger bak.
The Lighthouse kan sees på som bekmørkt eventyr spekket med maritime, mytiske referanser, hvor det utvikler seg et hissig kammerdrama mellom hovedrollene. Foruten galskapen og den nærmest aggressive drikkingen blir også deres maskulinitet og seksualitet satt prøve. Det utarter seg noen scener som er nokså pussige, såre og som fremprovoseres i dette svært så ugjestmilde og isolerte miljøet, og frustrert seksualitet trengs å kanaliseres.
The Lighthouse kan til tider minne om et teaterstykke, med lange, intense scener, kun mellom Defoe og Pattison. Språket som benyttes i filmen er også tidstypisk, som med The Witch, og som tilfører en autensitet og ekthet til scenene. Manuset er noe av det råeste vi har vært bort i på lenge, det er noen språkmessige slagvekslinger her som det virkelig lukter svidd av, med dialoger og monologer som selv Shakespeare ville ha applaudert. Kan minne om de lange og saftige tiradene til Al Swearengen vi husker så godt fra Deadwood, hvor ordene i seg selv har en egen estetikk og replikkene har et poetisk rytme og klang. Slik er det også i The Lighthouse.
Handlingen er relativt enkel i sin oppbygging og har et narrativ som ikke er fullstendig overraskende. Det er heller måten det gjøres på som er så utrolig nyskapende og spennende, på tross av den "gamle, sort-hvitt" looken. Det ser rett og slett helt vilt kult ut, og at filmen har et firkantet format (for å bruke en uakademisk term), gjør at det føles som man ser en gammel film fra 1920 eller no, men hvor bildene er helt enestående vakre og maleriske. Dessuten tilfører det smale formatet ytterligere en klaustrofobisk stemning som preger historien og stedet.
Vi tør påstå at The Lighthouse er ulikt noe annet du har sett. Og kommer til å se på en stund.
8 bloddråper
Dette er Jennifer Kent's andre film etter den kritikerroste debuten Babadook fra 2014. Denne gang tar hun oss med til den tasmanske utmarken på 1800-tallet, som ifølge regissøren skal ha vært en av de de mest brutale og nådeløse australske koloniene på den tiden. Dette er det australske svaret på Heart of Darkness, beryktet for å være et slags hell on earth. På tross av den vakre naturen var dette ett av de hardeste og hissigste stedet å være på den tiden, særlig for kvinner, og ikke minst de australske urinnvånerne. Kent tar oss med inn i en verden nær blottet for godhet og menneskers rettigheter, men hvor overgrep, drap og sadisme nærmest er normen i samfunnet. Her er mennesket på sitt aller verste. Og som våre to stakkars protagonister i historien virkelig skal få føle på både kropp og sjel.
Filmen følger Clare, en ung irsk dame som har blitt sendt til Tasmania grunnet et mindre lovbrudd (i likhet med flere kvinner på den tiden, som kvotering i forhold til det mannlige overtallet på Tasmania). Hun har sonet ferdig, men den mildt sagt usympatiske løytnant Hawkins vil det annerledes, hvilket leder til en av de verste scenene Blodklubben har sett på film. Det gjør fysisk vondt å se på. Besatt av hevn følger en intens jakt på overgriperne, en farefull og nådeløs reise, hvor Clare team’er opp med en australsk urinnvåner, Billy, som medhjelper og veiviser.
The Nightingale er en svært alvorstynget historisk berettelse fra en bekmørk tid som nok har vært lite kjent for de fleste av oss. Filmen kan nesten minne om disse postapokalyptiske-filmene, hvor man følger overlevende som reiser gjennom et livsfarlig landskap, hvor farene står i kø, og hvor selvsagt menneskene utgjør den største faren. Tenk Mad Max eller The Road, bare på ekte. I Tasmania på 1800-tallet.
Ok, dette er ingen horrorfilm per definisjon, her skal man ikke grøsse for moro skyld for å si det slik. Dette er først og fremst et brutalt drama, men noen scener er så grufulle at filmen unektelig nærmer seg skrekk-sjangeren. Brutaliteten og urettferdigheten i filmen er nesten overveldende og beinhard, og Kent holder virkelig ikke tilbake. Det er til tider en prøvelse å se filmen, noen av scenene er rett og slett ganske jævlige. Det ble visstnok også hyret inn psykologer for å hjelpe crewet gjennom de mest intense scenene. Noe vi har full forståelse for. For dette er nok et historisk eksempel på hvor grenseløst grusomme vi mennesker kan bli, hvis omstendighetene tillater det, og som skremmende nok skjer igjen og igjen, selv den dag i dag. Vi trenger disse påminnelsene, og da kan man ikke pakke det inn i Hollywood’ske uttrykksformer, men vise det fra den mest autentiske og troverdige siden.
Dette er en film om ondskap, hevn, men også toleranse og ømhet. Den er svært vakker, tross all sin brutalitet, med utsøkt kinematografi, og ikke minst overbevisende skuespill.
The Nightingale er en modig film som tar deg med på en mørk og brutal reise du ikke glemmer med det første.
8 bloddråper
Da er Zombieland: Double Tap her, oppfølgeren til Zombieland fra 2009. Og vi får en ny dose av mye av den samme actionfylte festligheten som i originalen. Trengte vi en oppfølger? Nei, kanskje ikke. Men det er uansett moro å ha gjengen tilbake.
Våre fire helter forsøker å gjøre det beste ut av omstendighetene etter zombie-apokalypsen, og barrikaderer seg i Det hvite hus, hvor en slags hverdag setter seg. Men ikke alle behov dekkes i den lille boblen gjengen har skapt, en boble som for noen oppleves stadig mindre og trangere, så snart ender de tilbake ut på landeveien, på vei mot nye eventyr.
Filmen starter bra og setter umiddelbart tonen med slow motion bilder av spenstig og grafisk nedslaktning av zombier, satt (også denne gangen) til lyden av Metallica, og til vår fornøyelse en av deres helt klart beste låter, nemlig Master of Puppets. Jepp, det både ser og låter tøft.
Og joda, skuespillerne har fortsatt god kjemi og gir alt i kampen mot de levende døde. Og skuespillernes entusiasme smitter. Luke Wilson og Thomas Middleditch sine tilskudd til karaktergalleriet er særlig festlige. Også Zoey Deutch i rollen som Madison funker overraskende bra til å være så karikert og tøvete. Og igjen dukker Bill Murray opp i en cameo som seg selv. Så bli sittende ut rulleteksten, folkens. Det ser unektelig ut som at alle har det svært artig på jobb. Noe også Woody Harrelson bekreftet under en nylig samtale med Marc Maron på sistnevntes podcast (WTF). Under samtalen får vi for øvrig også vite at Elvis-historien Woody deler med Rosario Dawson i filmen er basert på en faktisk hendelse under Woody´s oppvekst i Ohio. Morsomt.
Filmen klarer fortsatt å levere noen festlige observasjoner rundt zombie-sjangeren, den er kledelig lite selvhøytidelig og bobler av energi. Den er til tider nokså artig, men det er langt i fra alle spøkene som treffer blink. Flere replikker føles anstrengte og halvhjertet skrevet. Alt som skjer må ikke ha en vittig kommentar kastet etter seg.
Filmen tilfører ikke mye nytt til sitt allerede begrensede univers. Noe vi for så vidt heller ikke forventet. Eller forresten, oppfølgeren har et større følelsesmessig repertoar. Gjengen har vært tett på hverandre en god stund siden sist, og deres relasjoner og emosjonelle bånd har blitt både tettere og mer komplisert. Men dette er først og fremst ment å være snaue 100 minutter med bekymringsfri underholdning. Og filmen leverer akkurat det. Det er imidlertid ikke til å stikke under en stol at filmen oppleves som noe unødvendig. Det er vanskelig å se hva som var motivasjonen for å lage en oppfølger til originalen fra 2009. Med mindre du bare har lyst til å ha det moro. Og det er jo strengt tatt grunn nok:) Regissør Ruben Fleischer har også slitt med å følge opp overraskelseshit´en Zombieland, så vi kan forstå fristelsen for å gjenskape det universet og de karakterene som så langt i hans karriere har brakt ham mest suksess.
Zombieland: Double Tap har mistet litt av sjarmen og det naturlige glimtet i øyet, men den leverer fortsatt solid zombie-underholdning. En artig og actionfylt avkobling fra hverdagens mas og tjas. Til denne filmen anbefales en stor bøtte popcorn og enda større cola, gjerne med noen fingre brun rom blandet inn.
6 bloddråper
Koko-di Koko-da vil neppe vekke unison begeistring hos sitt publikum, til det har den for mye egenart. Men vi vil ikke bli overrasket dersom den dukker opp på manges liste over årets beste filmer. Det er i hvert fall stor sjanse for at den ender opp på vår. For her er det mye å glede seg over!
Vi møter et par, som noen år etter de har vært gjennom en grusom tragedie, bestemmer seg for å dra på telttur i de svenske skoger. Men på natten blir de oppsøkt av noen mildt sagt pussige karakterer med mildt sagt skumle hensikter. Og dette skjer igjen natten etter. Og natten etter. Og natten etter.
Vi mener å ha lest noen omtale Koko-di Koko-da som Groundhog Day møter The Babadook. Og det er jammen meg ikke en dårlig beskrivelse av filmen. For dette er en treffende og kreativ fremstilling av sorg og lidelse, og om hvordan vi påvirkes av en tragedie. Hvordan det meningsløse triste, som kan skje når du minst aner det, spiser en opp innvendig som en ondartet svulst. Det er vondt, sårt og trist.
På en unik måte klarer filmen å skildre et tema som er tidløst og universelt som dagen er lang og ender i natt. Filmen er sjeldent original, både i sin narrative struktur og visuelle presentasjon. Den er leken og eksperimentell, men mister aldri fokus på hva den vil fortelle. Vi likte særlig godt innslagene av skyggeteateret, og skryt for kløktig bruk av kamera. Det røffe uttrykket med mye bruk av håndholdt kamera gjør at det føles intenst og nært. Og bruken av stillestående kamera øker realismen og gjør at seeren nærmest blir en deltager i filmen. Og alt ikledd et svært kledelig lydspor. Vi satt og nynnet på Koko-di Koko-da-låten en god stund etter visning.
Dette er en film som blir sittende. Den er vellaget, gjennomtenkt og smart, og er passe uforutsigbar i sin bevisste forutsigbarhet. Den er mer ubehagelig enn skummel. Og mer tankevekkende enn skremmende. En film som er vel verdt å sjekke ut!
8 bloddråper
Jepp, nok en haifilm folkens! Når man trodde man hadde sett nok av disse filmene… Vel, blir vi egentlig lei? Neida, vi lar oss aldri slutte å fascinere oss av dette mystiske, forhistoriske og dritskumle dyret.
47 Meters Down: Uncaged er siste i rekken, og vi tør påstå at den lykkes godt! En slags uavhengig oppfølger til 47 Meters Down, som forøvrig også den var en aldri så liten positiv overraskelse. Oppfølgere har en tendens til å ta utgangspunkt i forløperens tematikk, men bare skru noen hakk til. 47 Meters Down: Uncaged er intet unntak.
Makan til intens haifilm skal man lete lenge etter.
Som med de fleste av disse haifilmene starter filmen oppskriftsmessig med en folk som hygger seg i tropisk paradis før helvete bryter løs. 47 Meters Down: Uncaged, kjører selvsagt denne velkjente formelen, og vi som publikummere sitter og venter i spenning på første synet av dette skremmende dyret.
Fire venninner bestemmer seg for å utforske noen grotter ved Mexico-kysten som gjemmer en Maya-by under vann. Eventyrlystne og nysgjerrige dykker de ned inn i grottene, tankene fulle av oksygen, fullstendig uvitende om det klaustrofobiske og livsfarlige marerittet som venter dem.
Filmen bygger på flere av de samme elementene som forrige; hai og oksygen som minker, en horror-kombo som nok de fleste vil finne nokså ubehagelig. Og filmen, lik forgjengeren, skildrer dette marerittet på en overbevisende og intens måte. Om ikke enda mer intenst. Farene står virkelig i kø for disse stakkars jentene. Dette er svært nervepirrende og spennende, og det klaustrofobiske grotte- og tunnelmiljøet under vann, med den stadig synkende oksygennivået, skaper en trykkende og håpløs stemning.
Filmen har selvsagt høy teenage-faktor og skuesspillet er tidvis så som så. Men med en hai i hæla så klarer de fleste å leve seg greit inn i rollen:)
Vi lot oss underholde og samtidig bli imponert over hvor bra man kan lage haiskrekk nå om dagen. Teknikken har tydeligvis tatt noen steg siden Haisommer skremte livskiten ut av oss i 1975.
7 bloddråper
Stephen King´s Pennywise er tilbake! Og denne gangen spares det ikke på kruttet. It Chapter Two gir deg nesten tre timer med vellaget og skrekkfylt underholdning. Greit, så er den kanskje en halvtime for lang, men her får du i hvert fall mye moro for penga!
Vi skal igjen tilbake til den lille byen Derry, hvor våre helter gjenforenes 27 år senere, slik de hadde lovet hverandre å gjøre skulle Pennywise returnere. Noe han selvfølgelig har gjort. Og herfra og ut følger vi deres kamp mot filmhistoriens kanskje mest omtalte klovn.
La oss bare slå en ting fast; dette er en fryktelig godt laget film. Filmen er visuelt upåklagelig, smart klippet sammen og med et (nokså intenst) lydspor som holder deg godt våken gjennom filmens lange spilletid. Jepp, det tar ikke mange minuttene før vi skjønner at regissør Muschietti vet hva han driver med. Den første voldsscenen vi får servert er både brutal og vond, godt hjulpet av intense lydeffekter. Herfra og ut pøser filmen på med en lang rekke skrekkfylte scener, alle kløktig orkestrert og effektivt satt sammen. Du får servert bøttevis med jump scares og en haug med skumle skapninger som kaster seg frådende mot lerretet. Blir det kanskje litt i overkant? Tja, mulig at noen av scenene nesten spenner bein på hverandre i iveren etter å skremme oss, og det risikerer å bli noe repeterende, men vi koste oss! Vi fant flere av scenene både oppfinnsomme og smånifse. Vi likte særlig godt den med Beverly og den gamle damen, scenen med alle speilene, og det lille barnet som møter Pennywise under tribunen. Creepy. Muschietti er kanskje i overkant ivrig hva gjelder bruk av CGI-effekter, men så lenge effektene er såpass vellykkede som her, så er det innafor.
Filmen får mye igjen for bruk av mer enn solide skuespillere. De guider oss trygt gjennom kaoset og klarer å knytte nødvendige bånd til seeren. For det er ingen tvil om at sjarm og nærhet er en utfordring for filmen. Vi likte særlig godt castingen av Bill Hader som Richie. Hader (SNL, Tropic Thunder, Hot Shots, m.m.) er en av de morsomste der ute, mener nå vi, og han evner å gi filmen tiltrengt comic relief. Apropos humor, så var det artig med en cameo av Peter Bogdanovich, og selveste Stephen King dukker også opp i en liten rolle. Og festlig at karakteren til James McAvoy er en populær forfatter som skriver bøker nesten alle liker, men som nesten alle misliker hvordan ender. Lurer på hvem de sikter til her, gitt:)
Filmen er som nevnt lang. It Chapter Two klokker inn på nesten 2 timer og 50 minutter, men tiden gikk overraskende fort unna. Filmen er velsnekret og inneholder såpass mange artige scener at du aldri rekker å kjede deg. Men ta med en muslibar og fyll opp vannflaska. Og husk en tur på toalettet. God film!
7 bloddråper
Ready or Not leverer farstfylt og voldelig underholdning det er nær umulig å ikke bli sjarmert av. Greit, så er mye på menyen kjent fra før, men måten det blir servert på oppleves nokså forfriskende. Dette er You´re Next møter Happy Hunting. Ispedd en solid dose svart humor.
Grace skal gifte seg med Alex. Eneste aberet er Alex´ meget så velstående familie, en mildt sagt dysfunksjonell gjeng. Etter bryllupet skal Grace innvies i familien, og siden familien har bygget sine rikdommer på spill (brettspill o.l.), må Grace, i familiens tradisjons tro, delta i et tilsynelatende uskyldig spill. Spillet hun skal gjennomføre er Hide and Seek (gjemsel). Dette høres kanskje ikke så ille ut. Men det er det.
Filmen går nokså rett på sak. Risikoen er jo at del blir en noe lang annen akt, men heldigvis inneholder filmen tilstrekkelig med humor og vold til at moroa varer hele veien ut. For filmen leverer noen svært festlige scener. Vi tok oss selv i å le høyt ved flere anledninger. Og filmen er blodig. Nesten splatter til tider. Men selv om mye av volden er festlig og artig satt sammen, så kunne filmen ha klint til mer. Og gjerne forsøkt å være litt mer skummel. Filmen velger noen litt enkle løsninger her og der, men skitt au, vi skal ikke være for pirkete. Vi mistenker også at filmen bevisst holder igjen for sin grand finale, en over-the-top slutt som nok ikke alle vil være like begeistret for. Men vi humret godt der vi satt.
Vi er nødt til å nevne Samara Weaving i rollen som Grace. Fyttirakkern hun leverer. Dama gir alt! Et par av karakterene er forfriskende festlig skrevet, og godt portrettert, men ikke alle karakterene funker like bra. Tanten blir for karikert og noen av de andre forsvinner litt i mengden.
Filmen har sine små feil. Helt klart. Men den har massevis av energi og smittende entusiasme. Den tar seg svært lite høytidelig og har både selvironi og vett nok til å leke med sjangerens klisjeer. Dette er imidlertid ingen skummel film, så dere er «advart». Her får du mer action enn skrekk og mer humor enn spenning.
Regissørene Bettinelli-Olpin og Gillett er ikke ubevandret i skrekkfilm, hvor deres mer vellykkede forsøk er å finne i segmenter i Southbound og V/H/S. Her har de imidlertid lykkes overraskende godt med å kombinere humor og vold til et forfriskende måltid vi gjerne inntar på ny.
7 bloddråper
Dette er en vellaget og velsmurt tenåringshorror fra André Øvredal, men som dessverre lider av et ujevnt manus og betydelige kommersielle ambisjoner. Ikke noe galt i sistnevnte, men særlig minneverdig blir det da sjeldent. Filmen oppleves dessverre noe tannløs og forutsigbar.
Filmen er basert på novellesamlingen ved samme navn av Alvin Schwartz som kom ut i tre bøker i henholdsvis 1981, 1984 og 1991. Disse kritikerroste bøkene anses som klassikere og har solgt i millioner. Men de har samtidig møtte mye konservativ kritikk for at de er voldelige, ubehagelige, og ikke minst uegnet for barn og ungdom. Så at det skulle bli film basert på noen av disse novellene er det helt sikkert flere enn oss som har gledet seg til:)
Derfor er det synd at manusforfatterne ikke har klart å skape en historie som står i stil med novellesamlingene. Og det er kanskje ikke så rart at manuset sliter litt, ettersom det er har vært fem forskjellige forfattere innom prosjektet. Sjeldent et godt tegn.
Filmen er «tidsriktig» ved at vi følger en smånerdete vennegjeng i en liten amerikansk småby som skal forsøke å løse et skummelt og overnaturlig mysterie. Vanskelig å ikke la tankene gå til It og tv-serien Stranger Things, og mange som liker særlig sistnevnte vil nok kose seg med filmen. Her er imidlertid historien satt til 1968 (noe som for øvrig kunne preget historien i større grad), så nostalgifaktoren vil nok ikke treffe like godt og bredt denne gang. Men joda, alltid digg å være i en amerikansk småby.
Starten av filmen funker fint. Den er leken og sjarmerende, og brakte minner fra da vi som små guttunger så The Goonies og Stand By Me i kjelleren til kompisen med foreldre som ikke brydde seg om hva vi snurret. Karakterene er akkurat passe stereotypiske og filmen glir fint av gårde frem til de finner den skumle boken. Etter dette begynner filmen å halte. Tilfeldighetene blir litt mange, deler av dialogene virker i overkant konstruerte og karakterene todimensjonale. Stemningen er også et godt stykke unna det Øvredal skapte i den fantastiske The Autopsy of Jane Doe.
Men joda, filmen drar frem en rekke artige og småskumle karakterer, og flere av dem er overbevisende bragt til live på kinoskjermen. Skapningen som dukker opp i "Me Tie Dough-ty Walker!» segmentet er imidlertid ikke like vellykket. Synd når CGI (computer-generated imagery) effektene tar for mye plass.
Filmen har et par gode jump scares, særlig takket være hissige lydeffekter, men den blir aldri skikkelig skummel. Det tror vi den heller ikke ønsker å være. Filmen er unektelig rettet mot et yngre, og større, publikum. Her skal popcorn bøttes innpå mens du småler og skvetter, uten at du trenger å bekymre deg for å fremstå som pysete foran venner eller romantisk selskap. For filmen har en nokså lett tone, den holder (dessverre) igjen der den kunne sparket ifra og leverer en slutt som ikke akkurat sjokkerer de som har sett noen slike filmer før.
Øvredal viser nok en gang at han er en flink fyr, dette er ingen dårlig film. Den ser bra ut, foto og klipp sitter som et skudd. Men her er det mangler ved materialet han har fått å jobbe med. Vi skjønner godt at det er stas å bli invitert med som regissør av selveste Guillermo del Toro (Pan´s Labyrinth, The Shape of Water og The Devils´s Backbone), og dette var sikkert et skritt frem hva gjelder prestisje og inntekt. Men dette var dessverre et lite skritt tilbake hva gjelder det kunstneriske resultat.
7 bloddråper
Endelig er den her! Det har vært knyttet store forventninger til Midsommar, ettersom mannen bak (Ari Aster) ga oss fjorårets kanskje mest omtalte skrekkfilm; Hereditary. Hereditary delte (grovt sett) sitt publikum mellom de som mente den var et mesterverk, og de som fant den treg og kjedelig. Vi mistenker at også Midsommar vil dele sitt publikum, om mulig i enda større grad.
Vi møter Dani (meget overbevisende fremstilt av Florence Pugh); en ung studine som tydelig sliter psykisk. Hennes kjæreste, Christian, begynner å bli lei av å til stadighet måtte stille opp for henne. Hans venner oppmuntrer ham til å gjør slutt, men han klarer ikke, ettersom Dani nylig opplevde en voldsom familietragedie, og i stedet inviterer han henne med på vennegjengens tur til Sverige, hvor de skal overvære en mildt sagt interessant midtsommerfeiring.
Filmens første del er sterkest. Karakterene etableres på en elegant og effektiv måte, og vi får verdifull innsikt i Dani´s mentale lidelser. Ankomsten til Sverige og møtet med sekten er også godt skildret. Men så begynner filmen å lugge litt. Den har til tider nokså treg fremdrift og lider av repetisjoner, som oftest i form av sektens ritualer, som gjør at filmen mister tempo og nerve, og vi mister vi litt kontakten med karakterene. Og slutten oppleves noe forutsigbar. Filmen har noen svært grafiske scener. Den er smånifs og spennende, men ikke spesielt skummel.
Alt i alt er Midsommer en uhyre vellaget film. En fascinerende, ubehagelig og vakker folk horror, og en sjeldent god skildring av psykiske lidelser (og ikke minst av et parbrudd). Filmen er visuelt upåklagelig. Foto, lyd og klipp. Alt sitter som et skudd. Aster maler det ene vakre bildet etter det andre. Men Aster´s manus krever som nevnt både tålmodighet og positiv innstilling fra sitt publikum.
Midsommar er en marerittaktig reise ut på den svenske bygda. Og artig at handlingen finner sted i Sverige med en haug skuespillere som snakker svensk. Det gjør at det hele føles litt tettere på. Og alltid catchy med filmer fra sekt-miljøer. Sekten oppfører seg imidlertid kanskje i overkant mistenkelig, skulle tro at gjengen tidligere vurderte tanken med å tilbringe resten av ferien i Stockholm. Men greit nok, flere i gjengen er antropologi-studenter med en agenda og en fascinasjon for det bisarre.
Dette er The Endless møter The Wicker Man, med en liten dose Get Out og Suspiria (2018). Samtidig som Midsommar er noe helt for seg selv. Det er hevet over enhver tvil at Aster har et enormt talent. Han er visjonær, kompromissløs og original, og filmene hans skaper engasjement og diskusjon. Ikke dårlig bare det.
Som nevnt vil nok filmen dele sitt publikum, men vi er overbevist at du vil sitte igjen med en svært minneverdig filmopplevelse hvis du gir den en sjanse.
8 bloddråper
Crawl er en lean, mean scaring machine. En nesten slitsom spennende og klaustrofobisk film om overlevelse. Mot et av dyrerikets mest fryktinngytende skapninger; alligatoren.
Vi befinner oss New Orleans året 2005, da orkanen Katrina herjet og etterlot seg en by i nær ruiner. Haley får ikke kontakt med sin far og trosser stormen for å dra til hans hjem, hvor hun finner ham stygt skadet i husets kjeller. Vi har fått vite at Haley er en mer enn solid svømmer, og dette er egenskaper som vil komme godt med. For det skal vise seg at det fins andre skapninger i kjelleren som utgjør en større trussel enn de kraftige vindkastene og det tunge regnet utenfor. Herfra starter en kamp for å komme seg ut av huset uten å bli alligator-mat.
Filmen bruker ikke lang tid før den glefser. Bokstavlig talt. Og herfra og ut er det bare å holde seg fast. Crawl serverer den ene adrenalinfylte action-scenen etter den andre og bøttevis med jump scares. Alligatorene ser overbevisende ut. De fremstår ikke som de smarteste dyrene i naturen, men skumle er de. Og det oversvømte New Orleans setter fine, og aktuelle, rammer rundt det hele. En passende film for de (dessverre) mange klimaskeptikerne der ute. Men er du livredd alligatorer og lider av vannskrekk, bør du kanskje holde deg unna. For her pøses det på. Nær uten stans. Hele veien ut.
Dette er ingen film som forsøker å skape noe nytt, men den vet hva den vil og får maksimalt ut av sitt enkle, men velfungerende, premiss. Oppskriften er ikke spesielt original, men det filmatiske måltidet smaker uansett fortreffelig. Og skuespillerne (Barry Pepper og Kaya Scodelario) gir alt.
Filmen er regissert av Alexandre Aja (High Tension og The Hills Have Eyes), en kar som har vist ved flere anledninger at han kan sin horror. Og han skuffer ikke. Han har full kontroll og styrer oss trygt gjennom stormen. Sam Raimi (Evil Dead-trilogien) er for øvrig produsent, heller ikke han er noen novise innen sjangeren.
En perfekt film for en sen kveld med popcorn i bollen, godt selskap i sofaen og noen puter tilgjengelig for de lettskremte. Topp underholdning, med andre ord.
7 bloddråper
Så er den her altså, remake’n til klassikeren Pet Sematary fra 1989. Muligens en av de skumleste filmene fra det tiåret, og for ikke å si en av de bedre Stephen King adapsjonene som er laget. Hvorfor lage remake da, hvis det svingte såpass av originalen? Tja, det er jo alltid gøy med en moderne versjon, siden den opprinnelige tross alt 30 år. Snakker vi om et lite jubileum? Kanskje fortjener filmen en remake også. For Pet Sematary-universet er overraskende skummelt, et univers vi gjerne vender tilbake til. Og klart det vil være moro og interessant å se denne historien utspille seg i en ny og mer oppdatert filmdrakt, en historie som nok de fleste av oss har et relativt langvarig forhold til. Så man kan trygt si at Blodklubben gledet seg til denne.
Vel, det ble kanskje ikke helt innertier…
Gutta som tidligere ga oss solide Starry Eyes fra 2015 viser nok en gang at de mestrer håndverket. For det er lite å utsette på filmen rent objektivt, dette er stødig horror tvers gjennom. Bra driv, skuespillet er upåklagelig, rikelige mengder jump-scares og som dessuten er godt plasserte. Filmen er absolutt tro mot originalen, og fansen vil få et gledelig gjensyn med mange av de minneverdige scenene som gjorde 89-modellen så spesiell og guffen. Det er en trygg og god film, for all del.
Man kan fint si at Kevin Kölsch og Dennis Widmyer behandler sitt delikate filmmateriale med den respekt og verdighet som den fortjener, og remaken oppleves på mange måter som en hyllest til originalen. Her må nevnes at første tredjedel av filmen er så å si klin lik originalen når det gjelder det narrative, og det var nesten så vi lurte på om vi skulle se filmen på nytt, bare med nye skuespillere. Men nyversjonen gjør noen endringer utover, og det blir et skifte i tempo som skiller den fra sin forgjenger. Vedrørende endringene så funker disse overraskende bra, og passer godt inn i historien slik vi kjenner den. Det er temmelig mørkt, og det skrus nok hakket mer til enn originalen.
Utfordringen er selvsagt at man hele tiden har den gamle filmen i tankene, så det er noe vanskelig å se filmen isolert sett. Man tar seg selv i å sammenligne de ulike vendingene og scenene opp mot originalen. Dette er selvsagt problematisk med remake-filmer generelt sett, at man ikke evner å frigjøre seg helt fra standarden. En tøff oppgave å lage en remake det må være; for ikke bare skal man blidgjøre den gamle og kresne tilhørerskaren, men man må også imøtekomme det nye publikummet, med deres sett av kriterier om hva god underholdning er.
Vi mener at dagens Pet Semetary klarer dette kunststykket nokså bra, og at den balanserer tilfredsstillende mellom det gamle og det nye, uten å tippe nevneverdig over i den ene eller den andre retningen.
Selv om Pet Semetary 2019 er en solid horror film, er det en nokså konvensjonell horror film. Ja, gutta kan sitt håndverk, men vi skulle nok ønske at de våget mer når det gjelder originalitet og kreativitet. På tross endringene som jo er der, så gir det kanskje ikke det løftet man hadde håpet på. Vanskelig å si...
Dette med kreativt spillerom er selvsagt et dilemma når det kommer til remakes, at kategorien alene har sine begrensninger med hva man kan tillate seg av krumspring. Og særlig når det gjelder remakes av filmer som har en såpass tydelig handling i bunn, som Pet Sematary har. Sånn sett taler dette til filmens forsvar, men, likevel føler vi at det ligger mer kreativt potensiale her som man burde ha utnyttet bedre. Vi forventet liksom litt mer av en såpass hypet remake, en x-faktor som kanskje bryter med normen, noe filmatisk mer spennende, atypisk soundtrack, et eller annet, uten at vi helt vet hva :)
Samtidig blir det mye interiøre scener, og man skulle noen ganger ønske at man åpnet mer opp for å skape variasjon. Mer av den vakre og atmosfæriske naturen! Og flere av scenene som foregår utendørs, særlig de skumle, har noe merkelig gammeldags over seg. Sånne studioscener, hvor vi ser personer fare gjennom den klassiske tåken på bakken, går forbi vann hvor det koker og syder enkelte steder på overflaten, vi ser spisse og kvistete trær som står opp fra bakken, tja, med andre ord elementer av gotisk scenografi. Mulig det er meningen at det skal se slik ut, som et nikk til gammel scenografi, men vi skulle nok gjerne sett dette hadde blitt gjort annerledes og mer naturtro.
Kanskje koker det ned til et spørsmål om hva man foretrekker av fokus, hvis man sammenligner disse to versjonene. Der den opprinnelige viet mer tid på narrativ utvikling; med drama, stemning og sorgprosess, ønsker den nye å raskere komme frem til konfliktene og horror-aspektene ved filmen. Den nye haster litt mer av gårde, som dog kanskje er å forvente av mer moderne filmer og dagens krav til tempo. Likevel, nyversjonens raske tilnærming går noe på bekostning av historiens løp og utvikling, synes vi.
Et annet moment, når det gjelder å rushe historien, er at man kanskje blir mer oppmerksom på de delene ved historien som fremstår som noe pussige. Som for eksempel alle de trailerne som kjører så fordømt fort mellom husene. At ingen har tatt seg bryet å sette opp fartskilt med redusert hastighet, eller i det minste protesterer mot den hasardiøse trafikken som feier gjennom nabolaget. Mye av ondskapen som utspiller seg i Pet Sematary hadde kanskje vært unngått hadde bare trailerne fått ned farten sin:)
Uansett; vi foretrekker nok et mer nøkternt og sobert formspråk som forgjengeren representerte, og som vi mener yter historien på en noe bedre måte. Det blir litt hverken eller med remaken, og man sitter med en følelse av at man har hatt en nostalgisk reise, samtidig som man har sett en ok, over middels, moderne horror film. Kanskje egentlig ikke så ille følelse, når man tenker etter:)
6 bloddråper
Etter den svært så imponerende debutfilmen Get Out fra 2017, som også ga han en Oscar for beste manus, er Jordan Peele tilbake med nok en horror film; Us.
Igjen står han for regi og manus, og forventninger til film nummer to er ikke akkurat små. Fallhøyden er stor.
Vi kan vel si at han faller nokså trygt på beina, for Us har blitt en solid film. Men det er en annerledes film enn Get Out; mer mystisk, og som er større og åpnere, både i form og innhold. At denne er annerledes, har nok vært et smart trekk, for da blir den også mindre sammenlignbar med den foregående. Jo, noen fellestrekk er det, og man sitter etter endt visning med en følelse av en sosial kommentar på samfunnet vi lever i, blant annet om identitet, tilhørighet og aksept. Men der hvor det sosiale og politiske budskapet fremsto som klarere i Get Out, er Us mer kryptisk og filosofisk i sin formidling. Us er en film som både oppfordrer og utfordrer til ulike tolkninger.
Det er mye bruk av symbolikk gjennom filmen, og filmnerder verden rundt kommer til å sette pris på de ulike referanser, antydninger og andre tolkbare elementer som preger filmen. Anmeldere har sammenlignet Us blant annet med The Shining, en film som ikke er reint lite mystisk den heller.
Ok, vi skal ikke si så mye om handlingen, den skal bli opp til dere å få med dere. Men den har et ganske artig utgangspunkt, hvor en familie på ferie får et ublidt møte med sine ondskapsfulle dobbeltgjengere.
Må spesielt fremheve moren, som historien sentrerer seg rundt. Hennes skumle alter ego er av den helt spesielle sorten, en karakter man ganske sikkert aldri før har sett på film. Meget fascinerende portrettert av Lupita Nyong’o.
Ja, det er catchy med dobbeltgjengere, og da særlig onde dobbeltgjengere. Men det kan være en hårfin balanse mellom at det funker, til at det virker noe karikert og lite troverdig. Dette er problematisk. Det er en risk at man som publikummer blir noe opphengt i hvordan skuespillerne trakterer sine to vidt forskjellige roller, og det er essensielt at begge alter egos føles troverdig og autentiske. Hvis ikke kan scenene miste noe av sin stemningsmessige slagkraft og på en måte kan dytte seer ut av den filmatiske illusjonen man er inne i. Vi synes konseptet hvor skuespillerne må spille to versjoner av seg selv fungerer ok i Us, men vi tok oss i å stusse litt enkelte ganger.
Uansett; dette er pirk, og filmens originale konsept er i seg selv prisverdig og fascinerende. Så det handler egentlig om man «kjøper» det eller ei, og det er igjen opp til seer.
Der hvor Get Out var mer thriller, er Us mer horror. Sånn sett benytter Us seg av ganske velkjente triks, og som muligens er noe av svakheten med filmen. Når konflikten etter hvert blir et faktum, faller flere av sekvensene som følger inn i et nokså konvensjonelt horror-spor. Originaliteten med historien havner noe i bakgrunnen, og de mer klassiske horror sekvensene får et noe auto-pilot preg over seg. Dog med mye humor vel og merke!
Jordan Peele’s humorbakgrunn kommer godt til syne i Us. For så vidt et trekk som mange påpeker er en av Jordan Peeles styrker, når det gjelder å løsne opp i alvoret som utspiller seg. Men mon tro om ikke humoren også kan sabotere noe for stemningen og horror’en i filmen. For dette er jo ingen horrorkomedie tross alt. Mange one-liners og morsomme utspill, særlig representert av faren, spilt av Winston Duke, og som fungerer som en slags comic relief. Der hvor vi følte humoren kanskje var hakket smartere integrert med stemningen og premisset i Get Out, blir komikken litt i overkant fremhevet her, synes vi. Det veksles ganske hyppig mellom ren komikk, skrekk og dypt alvor. Og i en film som Us, som gir inntrykk av å sikte høyere enn ordinær horror ved å ha en nærmeste filosofisk side ved seg, blir det tidvis litt utfordrende å holde tråden når det er slike raske skifter i stemningsleier. Det gjelder å opprettholde en naturlig balanse, og vi opplever at Us i så måte fremstår noe rastløs.
Men med fare for å virke alt for dogmatisk når det gjelder bruk av komikk i horror, så er dette muligens et spørsmål om smak og behag.
Us er en ambisiøs reise av en film og som fortjener den skryt og oppmerksomhet den har fått på sin vei. Den har mange kvaliteter ved seg, og inneholder noen scener som virkelig satte spor. Bare introscenen alene, med det sakrale og messende koret som nokså utradisjonelt akkompagneres av spenstig perkusjon, er rett og slett utrolig fett.
Musikken spiller generelt en viktig rolle i filmen, og Michael Abels, som også hadde musikken i Get Out, lager melodier som er ytterst fascinerende og innovative. Musikken fungerer som aktiv part i filmen, og er både forsterkende og kompletterende. Abels og Peele synes å oppnå en harmoni mellom musikk og filmspråk lik den Ennio Morricone hadde med Sergio Leone. Det er ganske unikt.
Herlig å se filmer som tør å utfordre sjangeren, og med en regissør som setter sitt umiskjennelige preg på filmen. På tross av at Us er noe mer ujevn enn sin forgjenger, viser Jordan Peele at han virkelig er den nye stemmen innen horror, og at all hype’n rundt ham ikke er uten grunn. Vi håper at horror-eventyret hans ikke stanser her.
6 bloddråper
For en film. For en opplevelse. Climax er og slett et mesterverk. Og en het kandidat til årets film. Og folkens; denne bør dere se på kino.
Vi møter en gruppe dansere i et isolert skolebygg, som etter å ha øvd på sine koreografier igangsetter en fest du aldri har sett maken til. For punsjen de drikker av er tilsatt medikamenter med mildt sagt hissige bivirkninger.
La oss med en gang kommentere åpningsscenen. En imponerende koreografert dansescene, kanskje den råeste dansescenen vi har sett på film. Helt fantastisk filmet i en lang tagning av den legendariske Benoît Debie. Det er fascinerende, hypnotiserende og ikke minst vakkert. Kinematografien i filmen er for øvrig ut av en annen verden. Sammen med en intens lyssetting og et drivende lydspor føles det som du er fanget i et kaotisk mareritt. Eller enda verre; helvete. Særlig slutten føles som en skildring av sistnevnte.
Gaspar Noé viser et miniatyrsamfunn i oppløsning, og hvor menneskets primitive, destruktive og mørke sider får fritt spillerom. Aktørene blir til frådende dyr etter hvert som deres indre ondskap slippes løs. Dette er rett og slett fryktelig ubehagelig å se på. Det er klaustrofobisk, intenst og vondt. Den sniker seg innpå, fester solid taket og blir sittende. Horror i ordets rette forstand. Filmen er krevende, ingen tvil om det. Den har en voldsom energi og fråder om munnen. Et kompromissløst verk som nok ikke passer for alle, men du verden som vi lot oss imponere.
9 bloddråper
Vi skal være ærlige å innrømme at Lars von Trier er en av våre store favoritter, så det var med en viss forventning vi så The House That Jack Built. Men filmen skuffet oss heldigvis ikke. Tvert imot. Dette er en voldsom, ambisiøs og fascinerende film som befester von Triers status som en sann filmkunstner og en av de store regissørene. En film om menneskets nær bunnløse ondskap. Von Trier er jo ikke akkurat kjent for å ha et positivt syn på vår rase:)
Kort oppsummert handler filmen om en mann, Jack, som skal bygge et hus. For øvrig fremragende portrettert av Matt Dillon. Fristende å ikke si noe mer, men det er dessverre nær umulig å redegjøre for filmen uten å berøre noe av handlingen.
Greit, ingen hemmelighet at Jack er en seriemorder. Og vi følger fem av hans mange, mange grusomme handlinger. Den første er nesten egnet til å skape sympati og forståelse for Jack. Den neste er mer absurd og morsom enn ubehagelig. Den tredje er den hissigste og den som viser hvor mye ondskap som bor i Jack. Det er sadistisk og vondt å se på. Det fjerde offeret utsettes for ekstrem nedverdigelse og psykopaten i Jack får på ny vist seg frem. Hans siste handling er særlig kreativ, tankene går nesten til Saw. Det er også innslag av dyremishandling, noe som er spesielt vondt å se på. Slutten er mildt sagt interessant og inneholder noen fantastiske visuelle uttrykk med litterære referanser. Mer skal vi ikke si.
Vi blir under filmen stadig mer kjent med Jack sine motiver, en trofejeger som anser sitt arbeid som den ypperste kunst. I sitt eget bilde er han genial og andre overlegen, og uten anger og empati farer han frem styrt av sine mørke lyster og behov. Gjennom Jack får vi en portal inn i menneskets ondskap. Og her er han (eller von Trier, om du vil) en sann ekspert. Jack, i likhet med von Trier, lar sin kunst omfavne mørket og argumenterer for at det selv det mest grusomme og brutale kan være kunst. Under filmen hører vi Jack prate over scenene med en ukjent person (hvem kan det være, mon tro?), og sammen diskuterer de hans handlinger samtidig som relevante historiske referanser hentes inn. Smart og ambisiøst.
Von Trier har unektelig et noe anstrengt forhold til kvinner, som nok startet med hans, i følge von Trier selv, noe turbulente forhold til sin mor. Filmene er blitt kalt kvinnefiendtlig, og joda, det er som oftest kvinner som får kjørt seg. Ta for eksempel Dogville, Dancer in the Dark, Breaking the Waves, Nymphomaniac, Manderlay og Idiotene. Kvinnene i The House That Jack Built er intet unntak. Ikke bare blir de mishandlet og drept, men de fremstår dumme, naive og/eller frekke. Og von Trier tar seg god tid når deres lidelse skal skildres. De lange og sadistiske scenene medfører at filmen noen ganger sliter litt med å finne riktig tempo, men den henter seg hele tiden inn akkurat i rett tid. Kameraføringen er til tider nokså røff, men dette kler filmen. Det er mørkt, kaldt og stilsikkert.
En meget vellaget film som evner å provosere og engasjere. Den er ikke spesielt grafisk, men den har en brutal tematikk og flere sadistiske scener. The House That Jack Built er imidlertid noe mye mer enn en film om en seriemorder. Om hva konkret skal vi la hver og en av dere finne ut av.
“If one is so unfortunate as to have been born male, then you're also born guilty. Think of the injustice in that.” - Jack
8 bloddråper
Kanadiske What Keeps You Alive er en svært vellaget horror/thriller skrevet og regissert av Colin Minihan (Grave Encounters og Still/Born, manus på sistnevnte). Dette er en film som ikke leverer så mye nytt, men det den leverer gjør den på en svinaktig bra måte. Den er intens, velspilt og nokså brutal. Rett og slett en meget solid film!
Et lesbisk par skal feire ett års bryllupsdag dypt inne i de kanadiske skoger på den ene jentas familiehytte. Det blir kassegitar, vin og sex. Klassisk hyttetur der, altså. Men det er selvfølgelig noe som ikke stemmer. Kjenner paret hverandre så godt som de tror? Mørke hemmeligheter tvinger seg frem, og den romantiske helgen utvikler seg snart til et brutalt mareritt for særlig den ene i forholdet.
Filmens store styrke ligger i Minihan´s regi og Hannah Emily Anderson og Brittany Allens eminente skuespill. What keeps You Alive har en rekke flotte scener hvor vakker natur og menneskets brutalitet omfavner hverandre på en svært tilfredsstillende måte. Jevnt over utsøkt kinematografi. Scenen der de mørke motivene første gang avsløres er svært effektiv og kommer herlig brått på. Smart løst av Minihan. Skogen setter generelt fine rammer for det voldelige dramaet som utspiller seg. Filmen er spennende, intens og fascinerende. Men selv om den har noen overraskelser på lur så hadde den ikke tatt skade av en ytterligere liten tvist eller to mot slutten:) Og så går den i en klassisk sjangerfelle ved å la offeret foreta noen svært så klønete og korttenkte handlinger. Men filmen holder jevnt over et stramt grep både på historien, dets karakterer og ikke minst sitt publikum. Minihan viser med dette at han er en svært dyktig regissør og vi gleder oss allerede til hans neste film!
7 bloddråper
Da er endelig remaken av Dario Argento´s klassiker fra 1977 klar for norske kinoer. Det er flere enn oss som har ventet i spenning på dette modige forsøket fra regissør Luca Guadagnino på å gjenskape et så anerkjent verk innen sjangeren. Og lykkes han? Både ja og nei, vil nå vi si. Dette er voldsomt, vilt og til tider svært vakkert.
Året er 1977 og vi følger en ung amerikansk danser, Susie, som skal starte på et prestisjefylt danseakademi for jenter i Berlin. Kunstnerisk ansvarlig på akademiet, Madame Blanc, og de andre kvinnelige ansatte har imidlertid noen mørke hemmeligheter. For det skal vise seg at ikke alt som skjer på akademiet tåler dagslys. Vi følger også en eldre psykolog som fatter interesse for akademiet etter at en av hans pasienter, en ung danserinne, forteller ham om hva som faktisk skjer bak byggets fire vegger.
Dette er en ambisiøs og krevende film som nok vil splitte publikum. Filmens styrke er dens voldsomme visuell kraft. Det er til tider fascinerende og vakkert å se på etterhvert som gardinene trekkes til side og hemmelighetene avsløres. Den vil imidlertid ved noen anledninger så mye at den spenner litt bein på seg selv. Lydbildet er svært intens, og den har også en nokså aggressiv klipp, som merkes spesielt i filmens begynnelse. Den kunne nok tjent på å vært mer bevisst på hvor mye energi som slippes og når.
Filmen varer i to og en halv time, hvilket er sjeldent langt innen sjangeren. Selv om filmen er betydelig mer drama enn horror. Og den mister dessverre litt fokus og tempo, og noen scener er litt for lange. Historien er imidlertid mer ambisiøs enn originalen. Manusforfatter David Kajganich bruker mye tid på de forskjellige karakterene, særlig den eldre psykologen, og knytter dramaet opp mot historiske begivenheter som annen verdenskrig og aktivitetene til Røde Arme Fraksjonen og Baader-Meinhof-gruppen. I stedet for å gi den kritikk for at den kanskje ikke lykkes med alt, vil vi heller gi den klapp på skulderen for at den vil og tør.
Det er ikke vanskelig å legge merke til hvor hardt Guadagnino jobber for å vise seg oppgaven verdig. Det er mye godt håndverk i filmen. Bildene er flotte og fulle av energi. Guadagnino evner å bygge et estetisk og stilig univers. Vi likte særlig godt scenen med stakkars danserinnen som får kjørt seg i det hemmelige speilrommet. Brutalt, intenst og voldsomt. Vi likte også filmens klimaks; en grandios eksplosjon av blod og visuelle inntrykk. Kanskje for mye for noen, men vi lot oss underholde! Og filmen har også en trist og rørende epilog.
Denne gangen er det ikke prog-rock bandet Goblin som har står for musikken, men Radiohead´s Thom Yorke. Og han gjør en god jobb. Han fikk nok jobben primært fordi han er en av vår generasjons dyktigste musikere, men sikkert også fordi han er kliss lik Tilda Swinton. Som for øvrig, som vanlig, gjør en minneverdig rolle, denne gang som Madame Blanc.
Litt vrient å konkludere hva vi egentlig mener om denne filmen. Den har sine mangler, ja, men samtidig leverer den flere svært tøffe og minneverdige scener. Kaotisk og rufsete, men samtidig vakker og overbevisende.
7 bloddråper
Satan´s Slaves er en svært vellaget spøkelsesfilm som leverer en fin dose uhygge. Den ble en kjempe hit i sitt hjemland Indonesia og har blitt tatt vel imot på en rekke filmfestivaler verden over.
Vi møter en familie som mister sin mor til en mystisk sykdom. Men det skal vise seg at moren har noen svært mørke hemmeligheter som åpenbarer seg etter hennes død, og som setter familien i stor fare.
Filmen går nokså rett på sak. Det tar ikke lang tid før en ubehagelig stemning senker seg over familiens hjem, og en rekke skumle og mystiske hendelser finner sted. Vi blir servert bøttevis med jump scares og gufne karakter som dukker opp i høyt tempo. Kanskje litt i overkant:) Snakk om haunted house! Det hele er flott filmet. Kameraet beveger seg snedig rundt i huset og tar effektivt i bruk skygger og vinkler der den bygger opp den ene smånifse scenen etter den andre. Lydsporet sitter som et skudd og skuespillerne leverer. Og sjeldent feil å la et lite barn være i sentrum for uhyggen.
På mange måter en klassisk asiatisk horror, proppfull av skumle spøkelser og hvor historien tar for seg religion og rural folklore. Men den slekter også på en rekke vestlige horrorfilmer. Hereditary og Rosemary´s Baby er to filmer vi umiddelbart tenkte på da vi så den.
Greit, så blir ikke filmen sittende i så lenge etter visning, til det er den ikke skummel nok. Men vi koste oss veldig og tror flere der ute vil gjøre det samme:)
7 bloddråper
Tigers Are Not Afraid er et overnaturlig horrordrama fra Mexico. Den er vakker, trist og smånifs, og kombinerer det overnaturlige og fantastiske med beinhard realisme på en uanstrengt og effektiv måte. Mange har sammenlignet den med Guillermo Del Toro sitt mesterverk Pan´s Labyrinth, og vi forstår godt hvorfor. Fantastisk filmet og med en historie og karakterer som etterlater inntrykk.
Vi er i Mexico i 2006 og narkotika-kartellene styrer med hard hånd. Vi følger en gruppe foreldreløse barn som lever på gaten i en herjet og nær folketom bydel. Det er kartellene som er ansvarlige for foreldrenes død, og disse barna kjemper en kamp, ikke bare for å overleve alene i en beinhard hverdag, men også mot kartellene som stadig utgjør en trussel. Omfanget og brutaliteten til disse kartellene fremstår nesten uvirkelig for oss som bor her oppe i trygge Norge. 10 år etter starten på narkotikakrigen i 2006 har visstnok 160 000 personer blitt drept og 53 000 forsvunnet! Uansett, ett av barna ender opp med å stjele iPhonen til et kartell-medlem med inkriminerende innhold, og dermed er de enda mer utsatt. Men det nyeste tilskuddet i gruppen, en liten jente som nettopp har mistet sin mor grunnet kartellene, skal vise seg å ha noen noen hemmeligheter, eller evner om du vil, som gruppen kan dra nytte av.
Filmen er kompromissløs og skildrer en hensynsløs verden full av tragiske skjebner. Men historien fortelles med varme og omtanke. Du blir oppriktig glad i disse barna, hvilket gjør den verden de befinner seg, og de voksnes handlinger, enda mer trist og brutal. For øvrig en fremragende gruppe barneskuespillere.
Filmen fortelles fra barnas synspunkt. Barn som desperat forsøker å skape sin egen verden, hvor de fortsatt kan være barn og gjøre det de er ment å gjøre; leke, fantasere og ha det gøy. Men hele tiden konfronteres de med de beinharde omgivelsene; et samfunn på randen av sammenbrudd, styrt av narkotika-kartellene gjennom frykt og vold. I denne verdenen skaper barna egne historier og fabler; om krigere, prinser og tigre. Og det er opp til barna å gjøre fablene om til virkelighet.
Dette er The Florida Project møter Pan´s Labyrinth møter Stranger Things. Selv om den får førstnevnte til å fremstå som en lettbeint komedie. En gripende og bunnsolid film som gir en stemme til de mange som har lidd, og fortsatt lider, grunnet narkotika-kartellene og narkotika-krigen som fortsatt herjer.
Det er opp til den enkelte seer om den forlater filmen med en følelse av håp eller bunnløs fortvilelse. Selv er vi usikre. Men du verden så god filmen er.
8 bloddråper
Overlord er en svært underholdende actionhorror, dog med mer fokus på action enn horror. Dette er Inglorious Bastards på steroider dynket i blod og gore. Artig, med andre ord:)
Vi befinner oss i andre verdenskrig, dagen før de vestlige styrker invaderer den franske kysten i Normandie. En gruppe amerikanske soldater sendes på et hårete oppdrag hvor de skal lande bak fiendens rekker i Frankrike, for deretter å krangle seg frem til en liten landsby tett beleiret av tyske soldater og sprenge et radiotårn i luften. Men våre amerikanske venner finner mer enn et radiotårn i denne landsbyen, for under bakken driver tyskerne med noen groteske aktiviteter vi skal overlate til den enkelte seer å finne ut av hva er.
Filmen starter tøft, der hvor våre helter flyr over Atlanterhavet over en armada av allierte krigsskip på vei inn i fiendens ild. Allerede her settes tonen; det skal klines til!
Overlord innehar en rekke B-film elementer og har en grindhouse-feel over seg. Den er karikert, overdrevet og veldig voldelig. Men det skal vise seg at filmen er mer enn som så. Den er både ambisiøs og lettbeint, og balanserer fint det tullete og upretensiøse med alvorlig og brutal tematikk og handling. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av filmens overskudd og energi. Og den ser knallbra ut. På sin litt glossy og tegneserieaktige måte. Spesialeffektene er upåklagelige.
Skuespillerne leverer. Særlig Pilous Asbæk og Wyatt Reynolds virker å stortrives som alfahanner på hver side av konflikten. Mye maskulinitet i filmen, for å si det mildt. Greit, så mister den litt tempo på midten, men den plukker nokså kjapt opp og kjører da full guffe til siste credits har forlatt skjermen.
Jepp, meget underholdende saker:)
7 bloddråper
Ja, da er den her, filmen en stor mengde horror-fans har ventet i spenning på. På mange måter en modig film å lage. Og unødvendig vil nok mange også si. Det er kommet en hel haug med filmer om Michael Myers, dette er vel nummer 11 i rekken. Men regissør David Gordon Green gjør en god jobb. Han holder seg tro mot sjangeren og universet han beveger seg inn i og serverer et solid kapittel i sagaen om seriemorderen Michael Myers.
Vi er 40 år etter at Michael Myers traumatiserte småbyen Haddonfield, og da i sær Laurie Strodes (Jamie Lee Curtis). Han skal flyttes til et nytt fengsel, men da skjer selvfølgelig det uunngåelige: Han klarer å flykte. Og det på selveste Halloween:)
Vi har hørt flere si at dette er den beste Halloween-filmen siden Halloween II fra 1981, og vi er tilbøyelige til å være enig. Myers fremstår som beinhard og brutal, og filmen befester hans posisjon som en av sjangerens mest ikoniske råtasser. Myers harver over befolkningen i den døsige småbyen. Du mister nesten tellingen av hvor mange han hogger ned i sin jakt på det ene gjenlevende offeret fra først film, Laurie Strode. Men Laurie har ventet på dette øyeblikket. Og hun har forberedt seg godt. Jamie Lee Curtis står etter dette på podiet sammen med Linda Hamilton (Terminator) og Siguorney Weaver (Alien) når medaljene for filmverdenens tøffeste dame skal deles ut.
Greit, så kommer ikke filmen med mye nytt. Det meste av dette har vi sett før. Men det leveres med selvtillit og pondus. Og kjærlighet. Filmen flyter uanstrengt av gårde. Den har en fin og mørk stemning, og lydsporet i filmen… Ja, hva skal man si om Carpenter´s signatur-tema. Det gir oss fortsatt frysninger og vekker nostalgiske minner fra gutterommet da vi som små drittunger første gang ble introdusert til den stumme og mildt sagt bestemte Myers. Og greit, det er noen scener hvor vi gremmes over valgene Myers´ ofre foretar seg, de blir i overkant konstruerte. Men skitt au, dette er horror!
Dette er først og fremst en film for fansen. Men vi ser ikke bort i fra at den vil rekruttere nye tilhengere også. Så plukk frem Michael Myers-maska fra skuffen (med mindre du er William Shatner:)), slip kjøkkenkniven og gjør deg klar for 100 minutter med klassisk slasher-bonanza!
“He's waited for this night... he's waited for me... I've waited for him...” - Laurie Strode
7 bloddråper
Mandy er en eksplosjon av en film. Et visuelt psykedelisk fyrverkeri. Like surrealistisk som den er voldelig og like kompromissløs som den er original. En übervoldelig fantasy/hevn-film. Dette er heavy metal horror!
Se for at deg at Nicolas Winding Refn og David Lynch skal gå sammen for å lage en slags ultravoldelig Mad Max-film satt til året 1983. Og begge to er proppfulle av LSD. Noe slikt er Mandy.
Filmen setter umiddelbart tonen, der den beveger seg sakte inn i en mørk skog med tonene til King Crimson i bakgrunnen. Du aner allerede her at dette er kan bli bra. Vi blir kjent med et par, Mandy og Red (spilt av Nicolas Cage og Andrea Riseborough), som bor alene og isolert inne i skogen. Deres fredlige idyll blir brått avbrutt da en liten, men svært så dedikert, sekt oppdager Mandy og bestemmer seg for å kidnappe henne. Vi skal ikke si noe mer om handlingen, dette får dere finne ut av selv. Men vi kan avsløre at Cage ikke er av den tilgivende og passive sorten:)
Vi er nødt til å si noen ord om Nicolas Cage. Mannen gir alt i en av sine morsomste roller på år og dag. Han er rett og slett perfekt i rollen. Og snakk om perfekt for rollen; Andre Riseborough er fantastisk som Mandy. For et ansikt. For et utrykk. For en tilstedeværelse.
Det øvrige persongalleriet i filmen er både fargerikt og over the top. Særlig Linus Roache leverer i rollen som den eksentriske, psykopatiske og nokså latterlige sektlederen Jeremiah Sand. En svært så festlig karakter:)
Greit, så starter filmen noe tregt, men når den etterhvert finner sitt tempo, så ruller den uanstrengt avgårde. Og det er nytelse å se Cage sin hevntokt. Volden er både kreativ og grafisk, og filmen serverer noen scener som får deg til å både humre og grøsse av fryd.
Filmen har unektelig et B-preg, men er så sabla godt gjennomført at det ender mer opp som art-horror. Regissør Panos Cosmatos (for øvrig sønn av George Cosmatos som ga oss filmer som Rambo II, Cobra og Tombstone) virker å vite akkurat hvor han vil med filmen, og han guider oss med stødig hånd inn i sin groteske og surrealistiske verden proppfull av vakre og fascinerende bilder. Hvert eneste bilde har en intens energi og skrudd til det ytterste hva gjelder dets visuelle uttrykk. Musikken glefser mot deg og pisker filmen videre inn i dets eget frådende gap. Cosmatos holder ikke tilbake en centimeter. Han går «all in». Og det gjør han klokt i.
Dette vil nok samtidig medføre at publikums opplevelse av filmen er en av to; enten syns du dette er fantastisk eller så syns dette er to timer med fargerik dritt. Vi mener åpenbart førstnevnte:)
8 bloddråper
VampyrVidar har gått sin seiersgang på en rekke utenlandske filmfestivaler, og nå er tiden kommet for at også det norske publikum kan få oppleve denne horrorkomedien på kino.
Og dette er rett og slett et jævli morsomt og originalt bidrag til vampyrsjangeren. VampyrVidar underholder, sjarmerer og støter med glimt i øyet.
Vi følger Vidar, en stusselig ungkar av en bonde, fanget i en klaustrofobisk og ensom tilværelse. Alt han ønsker er å drikke, pule og slåss (hans egne ord). Han ber til høyere makter, og får uventet svar, i form av å bli transformert til en like stusselig vampyr.
Artig utgangspunkt og konsept. Festlig at handlingen settes til et uberkristent miljø. Den tøyser med religion og harsellerer over usunn gudstro. Vi humret spesielt godt av scenene med pastoren Tor Magne og begravelsen til Vidar.
Vidar er en tragikomisk karakter, godt portrettert av Thomas Aske Berg, som for øvrig også har manus og regi sammen med Fredrik Waldeland. Honnør også til de andre bidragsyterne foran kamera som gir alt i sine respektive roller. Musikken til Aske Berg kler filmen bra, og gir filmen både stemning og særpreg. Filmen ser bra ut og leverer en rekke tøffe bilder/scener. Foto er upåklagelig.
Filmen kan nok oppleves som noe støtende. Den er vulgær og drøy og skildrer ikke akkurat et flatterende bilde av kvinnen. Men dette sees jo gjennom en stakkars, småsint og desperat mann, og hos slike er dessverre ikke alltid nyansene til stede. Dette er imidlertid ment å være tullball, og vi anbefaler å ta det som det.
Tankene går litt til australske What We Do in the Shadows og tidligere exploitation filmer. Her skal vampyrens daglige utfordringer skildres, men med en særs luguber og seksuell tilnærming satt i en religiøs kontekst.
Filmen er laget på et svært, svært lite budsjett. Det er rett og slett imponerende hva denne gjengen har fått til. Nok et eksempel på at hvis du samler folk med nok kunnskap, engasjement og dugnadsånd, så er det meste mulig. Kult at det fins folk som setter i gang og evner å fullføre slike prosjekter.
Første del av filmen er særlig god. Vi lo godt og lot oss sjarmere av klønete Vidar som mildt sagt ikke håndterer det å være vampyr særlig godt. Greit, så er det ikke like godt driv hele filmen gjennom og ikke alle spøkene sitter like godt, men skitt au, vi koste oss, og tror mange av dere der ute vil det også:)
Moralen er vel; ikke be til Gud, du vet jo ikke helt hvem eller hva du ber til. Og tenk godt gjennom hva du ber om, for i verste fall kan ønsket bli oppfylt.
7 bloddråper
Da er den her! Etter å ha blitt fraktet over Atlanterhavet på en sky av hype skal Hereditary endelig slippes på kino førstkommende fredag. For sjelden har det vært knyttet så store forventninger til en skrekkfilm som denne. Blodklubben er generelt sett skeptisk til den sedvanlige skrekkfilm-hypen, som oftest strategisk distribuert av de med økonomiske interesser i filmen. Men denne gang har hypen kommet fra alle kanter, og fra mer pålitelige kilder.
Og la oss ta det med en gang; innfridde filmen våre forventninger? Jepp, til de grader. Dette er intet mindre enn et lite mesterverk! En film vi tør påstå vil bli stående som en moderne klassiker.
I filmen følger vi en kjernefamilie på fire i det nordvestlige USA, etter at familiens bestemor nylig har avgått med døden, en gammel og nokså hemmelighetsfull dame. Mer skal vi ikke si om handlingen, dere skal jo se den på kino sjæl:)
Og er den skummel? Ja, det er den. Til tider er faktisk Hereditary skikkelig skummel. Den belager seg ikke på jumpscares, men tar seg tid og skaper ubehagelige og nifse øyeblikk som ble sittende i etter visning. Du vet aldri helt hva som skal skje. Uforutsigbarhet er unektelig en styrke i skrekkfilmens univers. Og fantastisk kameraarbeid får maksimalt ut av hver eneste scene. Regissør Ari Aster har full kontroll og skaper en trykkende og intens stemning som fanger deg umiddelbart. Lydbildet, lyssettingen, cinematografien; alt sitter. Filmen bygger seg sakte men sikkert opp, der den hele tiden forer deg med spenstige scener som øker spenningen og ubehaget. Til slutt sitter du som klistret til stolen, midt i en storm.
Men selv om du stripper bort alt det skumle så sitter du uansett igjen med en knallbra film. Dette er et bunnsolid drama, med hjerteskjærende og følelsesladede øyeblikk Paul Thomas Anderson verdig. Den skildrer sorg, savn og sinne på en overbevisende og kraftig måte. Filmen lyktes med å skape troverdige karakterer som du engasjerer deg i. Du bryr deg om dem. Mye takket være helt fantastisk skuespill. Toni Collette i rollen som moren i familien er en Oscar verdig. Ikke noe å si på verken castingen eller innsatsen på de andre heller.
Dette er utrolig nok Ari Asters spillefilmdebut som regissør. Fryktelig imponerende. Vi gleder oss allerede til hans neste film. Men før det skal vi nok se Hereditary et par ganger til:)
Kos dere på kino, folkens!
9 bloddråper
Vi må innrømme at vi var litt spente på denne tenåringsrysaren, som både hadde en trailer som virket noe lovende og som presenteres av selveste Blumhouse Productions. Blumhouse har de siste årene gitt oss solide filmer som Get Out, Sinister, Insidious og Paranormal Activity. De har vist fortreffelig smak i horror. Men her bommer de. Dessverre.
Det kan ofte være gøy med en ordentlig kommers grøsser ala Scream eller It Follows, og vi håpet på nok en effektiv tenåringsgrøsser med et artig og originalt konsept. Vel, den innfridde ikke helt akkurat. Mulig vi har blitt for gamle og. For dette ble veldig tenåring for å si det sånn. Dessuten hadde vi en rekke problemer med gjennomføringen når det gjaldt blant annet skuespill, historie, logiske brister og at filmen rett og slett ikke turte nok. Ufarlig og glanset underholdning. Ok, veit vi er nokså negative her, og kanskje skal man ikke være like kritisk med slike filmer. Bare bli med på opplegget, late som man aldri har sett en skrekkfilm før og la seg rive med. For vi skal ikke utelukke at hvis man er en novise innen sjangeren (fortrinnsvis i tidlig tenårene) og er keen på å ta med noen på date, eller man er en vennegjeng som er hypp på å se noe "skummelt", ja, da kan man ha det gøy med den filmen her. For dette er MEGA-popcorn.
En vennegjeng reiser til Mexico for spring-break, og fester og koser seg slik tenåringer gjør. På den siste dagen blir de med en fremmed som tar de med på et slott for å spille truth or dare (nødt eller sannhet). Selvsagt. Fortsatt hyggelig, litt rart, litt skummelt, men stemningen er på topp i vennegjengen. Dessverre viser det seg at dette truth or dare spillet får alvorlige konsekvenser når de etter hvert kommer hjem…
Truth or dare spillet danner premisset for alt som skjer senere i filmen, et spill som aldri gir slipp og bare følger videre. Tankene går til filmer som It Follows, The Ring og Final Destination. Med sitt små-catchy konsept er Truth or Dare del av en relativ lang tradisjon av slike filmer.
Vi vil ikke slakte filmen fullstendig. Dette kan som nevnt være en OK film for folk som er nye til sjangeren og ute etter å slå i hjel drøye én og en halv time med film. Men som seriøse horror-fantaster var dette en stor skuffelse. Selv når man legger litt godvilje til, pøser på med nostalgi og tenker tilbake til da vi var 13 år og konstant smånervøse. Vel, det er vrient… Vi gir den 4 bloddråper, det fins så utrolig mye bedre og smartere filmer der ute; It Follows, Cabin in the Woods og Joyride, for å nevne noen, og som er i samme subsjanger. Sjekk ut dem i stedet, som dere for øvrig kan lese mer om i subsjangeren Tenåringshorror:)
4 bloddråper
Vi har hatt visse forventinger til denne filmen, ettersom ingen ringere enn Pascal Laugier er ansvarlig for både manus og regi. Dette er franskmannen som ga oss vår generasjons kanskje tøffeste horrorfilm, nemlig Martyrs fra 2008.
Vi skal ikke bruke mye tid på å sammenligne de to filmene. Det er urimelig at Laugier til stadighet må ha skyggen av Martyrs hengende over sine prosjekter. Men det er nær umulig å ikke skulle merke seg at det er en rekke likheter mellom de to filmene. Vi skal ikke si hvilke, den moroa overlater vi til dere:) Ghostland er på mange måter en "Martyrs light". En snillere versjon av Laugier´s brutale mesterverk fra 2008. Og det er for mange kanskje ikke så ille?
I Ghostland møter vi en mor og hennes to tenåringsdøtre, en lesehest og hennes eldre og mer utagerende søster, som skal bosette seg i et arvet hus i det amerikanske ingenmannsland. Men innflyttingen går ikke helt som forventet. Okei, det er alt vi skal avsløre om handlingen:)
Filmen er heftig skrudd sammen og med et lydbilde som gir filmen en skikkelig puls. Den første scenen hvor vi blir introdusert til ondskapen i filmen er knalltøff. Vi hoppet nesten i stolen av entusiasme. Filmen er spennende og intens, og leverer en rekke jump scares. Den er mørk, skrudd og småsadistisk. Den første timen av filmen er særlig god. Den glipper litt etter det, men skitt au... Historien har flere morsomme overraskelser på lur, noe vi i Blodklubben alltid setter pris på. Karakterene som tvinger den stakkars familien til å kjempe for livet er minneverdige nok, med sine (kanskje i overkant) ubehagelige særtrekk. De to døtrene får gjennomgå, ingen tvil om det. Det virker imidlertid flere ganger som om filmen har lyst til å sparke enda hardere, men at den ikke tør. Den holder tilbake. Sikkert ikke dumt dersom du ønsker å nå et større publikum. Filmen gir for øvrig en velfortjent liten hyllest til horror-forfatteren H. P. Lovecraft. Laugier har kanskje ikke samme skrivetalent som nevnte Lovecraft, men horrorfilmer klarer han å lage. Ingen tvil om det.
Greit, så har filmen noen svakheter, men vi gidder ikke gjøre noe større nummer av dens små glipper. Det viktigste er at vi storkoste oss:) Filmen er solid laget og et svært hyggelig gjensyn med Laugier´s hissige univers. Dette er en film som helt klart gjør seg best på kino, så skrap sammen lommepengene dine og kjøp en billett inn i mørket. Bokstavelig talt. Snaue 90 minutter med nervepirrende og småskummel moro venter dere!
7 bloddråper
Jepp, sånn skal det gjøres! Hatten av for John Krasinski, som i sin regidebut gir oss en av de siste års beste grøssere. Filmen er som en giftig slange; stille, nifs og effektiv. Rett og slett en knallbra film som fortjener et stort publikum.
Vi befinner oss et par år frem i tid i et post-apokalyptisk USA. Menneskeheten er nær utryddet, og de få som har overlevd må gjøre én ting for å holde seg i live; være stille. HELT stille. Vi følger en liten familie i deres hverdag og kamp for overlevelse. Hvilket er en utfordring, ettersom det minste nys vil kunne påkalle en grufull skjebne.
At fienden er avhengig av å høre sitt bytte er et catchy premiss og som bidrar til øke spenningen i filmen betraktelig. Stillhet er mye skumlere. Og unektelig mer effektivt når det gjøres riktig. Det er også befriende å ikke ha så mye tjatring. Alt må sies med korte setninger, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dette krever mer av skuespillerne, men du verden så de leverer, i sær Emily Blunt i hennes (med letthet) beste rolle så langt.
Du dras inn i deres verden, og du kan nesten kjenne familiens frustrasjon, fortvilelse og redsel. For denne gjengen får kjørt seg. Filmen gir oss en rekke svært tøffe og nervepirrende scener. Og det er enda mer spennende fordi filmen får seeren til å bry seg om karakterene. Filmen har faktisk hjerte.
A Quiet Place gir oss flotte bilder. Landskapet i det nord-østlige USA fungerer utmerket som visuell ramme. Og lydbildet i filmen er upåklagelig. Filmen har riktig tempo og vet når den skal slippe løs og når den skal holde igjen. Den er spennende, vakker, nifs og trist. Dette er It Comes At Night møter Alien. En film som må sees, og da helst på kino!
8 bloddråper
Klar for masse action i en rape and revenge horrorbonanza ute i ødemarka? Selvsagt. Coraline Fargeat har vakt oppsikt med sin nyeste film, som passende heter Revenge, og hvor hun har både regi og manus. Hardcore hevnfilm som er svært så blodig. Slikt pleier å vekke oppsikt.
Dette er en film som delte oss i Blodklubben noe. Vi koste oss begge under visning, men halvparten av oss mener at mye potensial ble sløst bort.
Uansett; en kjekkas, Richard, reiser ut til sitt luksuriøse landsted med sin unge og yppige elskerinne, Jen. Den glamorøse villaen er plassert mitdt i et goldt ørkenaktig og kupert landskap. Jen er av den meget flørtende og sexy typen, hvilket byr på problemer da Richard får besøk av sine to jaktkompiser, Stan og Dimitri. Gjengen ser på Jen som fritt vilt, men denne dama gir seg ikke uten kamp! Hun forvandles fra en bimboaktig og yppig ung dame, til en bad-ass Rambo-type, som utseendemessig ligner litt på Jane Fonda i Barbarella fra 1968. Fargeat har tydelig fokusert på sexy feminisme, det er overraskende mye fokus på Jen´s former, både før og etter forvandlingen.
Revenge er først og fremst meget godt laget, og den belgiske kinematografen Robrecht Heyvaerts arbeid er upåklagelig. Her ligger og filmens styrke. Den inneholder en endeløs rekke lekre bilder, alt fra fascinerende close-ups til store panorama-bilder av majestetisk natur i alle farger og lysforhold. Rett og slett vakkert å se på.
Storyen er dog svært enkel, nærmest primitiv, og du har sett det mange ganger før. Filmatisk er det også mye som kan minne om tidligere ting man har sett, og filmen har flere tydelige inspirasjonskilder. Vi kan se endel Oliver Stone, Ridley Scott, Tarantino og faktisk litt Nicholas Winding Refn også. Klare 80-talls referanser i noen av scenene, både lydmessig og bildemessig.
Vanskelig å unngå at tankene ikke vandrer til I Spit On Your Grave filmene (og da primært remaken av 2010), og filmens tematikk er på mange måter identisk. Men I Spit On Your Grave er mye tøffere. Den er mer troverdig, og mer sadistisk og kreativ når det kommer til selve hevnen.
En ting er sikkert; Revenge er blodig. Nesten i overkant blodig, da det er vanskelig å tenke seg at menneskekroppen inneholder SÅ mye blod. For her fosser bøttevis med blod ut av det ene åpne såret etter det andre. Dette er et lite problem med filmen. Ikke nødvendigvis blodsølet, for det kan også tjene filmen estetisk, men at det er flere svært lite troverdige og lite plausible hendelsesforløp som skjer i filmen. Hvordan klarer hun å overleve det der? Er ikke det greiene der vel usannsynlig? Hvorfor gjør de sånn? Kritiske spørsmål dukker opp litt for ofte under filmen. Du får nesten følelsen av at Fargeat ironiserer over sjangeren. Samtidig er nok filmen i lengste laget. Ikke bra når det føles langtekkelig. En chase-scene er kul det, men den kan bli for lang også, uansett hvor bra det ser ut eller hvor godt det er laget.
Oppsummert er det litt vanskelig å gi en klar bedømming av filmen. Vi var også noe uenige oss i mellom om hvor vellykket denne filmen faktisk er. Vi er begge enige om at den er jævlig godt laget, med mange fete scener, nydelig kinematografi og med et meget kledelig lydspor. Pluss mye heftig og spenstig action med en stor porsjon ultra-violence, hvilket gleder oss horror-fans. Men manuset er nokså slapt, og skuespillerne middelmådige. Den er både tøff og kul, men dessverre litt teit også. Filmen gir uttrykk for at den tør, men gjør det egentlig ikke. Vel, bloddråper må vi gi, og ja, skal vi si en 7´er?
7 bloddråper