Mondo

De første Mondo-filmene (Mondo er det italienske ordet for "verden") dukket opp på 60-tallet, en form for kvasi-sosialaontropologiske dokumentarer som ofte tok for seg ekstreme og tabubelagte temaer, slik som sex og vold. Opptakene og bildene var plukket ut for å sjokkere. De viser menneskeheten på sitt særeste og verste. Denne subsjangeren omtales derfor ofte som Shockumentary. Disse filmene brukte dokumentar-formatet for å omgå de strenge sensur-reglene som gjaldt på den tiden. De fleste er imidlertid pseudo-dokumentarer, da faktiske bilder og opptak blandes med iscenesatte og konstruerte scener. Du må altså ikke la deg lure, det er langt i fra alle klipp som er ekte:) 

De første mondo-filmene omhandlet først og fremst opptak av bisarre ritualer og sære skikker fra både kjente og fremmede kulturer, la det være mishandling av dyr, polygami, kannibalisme, slaveri eller brutale manndomsprøver. Ville for øvrig unektelig ikke vært feil eller urimelig å kalle disse filmene rasistiske. Det var ikke akkurat sosialantropologer fra øverste hylle som fikset og/eller kommenterte disse opptakene.

De nyere mondo-filmene, som har kommet de siste tiårene, tar i større grad for seg opptak av mord, ulykker, katastrofer, etc. Disse filmene er således mer skrekk enn sine forgjengere. Fremmede kulturer er ikke lenger like interessant. Disse mondo-filmene er (som oftest) mer grafiske og drøyere enn sine forgjengere. Mange av opptakene er bare tullball, men det er ikke alltid like enkelt å avgjøre hvilke klipp som er ekte og hva som er falskt. Men en ting er sikkert, dette er som oftest spekulativt søppel. 

Dette er en noe sær subjsanger, og helt klart for de spesielt interesserte. Og filmene er ikke enkle å få tak i. Husker da vi var små og noen i nabolaget hadde fått tak i Faces of Death-serien. Den var visstnok en gave fra noens onkel som jobbet i militæret i Libanon. He he ... var selvfølgelig ikke tilfelle, men poenget er at disse filmene ikke akkurat ble vist på NRK en fredags kved. Og det er like greit, for her er det mye dritt. 

Ikke til å se bort i fra at disse filmene med tiden har mistet noe av sin ekstremitet og sjokkeffekt. Vi opplever daglig at hissige bilder når oss via nyhetene og/eller sosiale medier. Alle går rundt med små videokameraer i jakkelomma, og dramatiske opptak sprer seg som ild i tørt gress. Så dagens unge vil neppe bli særlig sjokkert av mondo-filmene. I hvert fall i mindre grad.

Ikke så lett å velge ut filmer vi faktisk liker i denne subsjangeren. Å skulle komme med faktiske anbefalinger er vrient, så vi nøyer oss med å plukke frem de filmene vi mener er mest relevante og som best representerer mondo-sjangeren. Så for dere selv ta en titt på eget ansvar:)

 
faces of death.jpg

Faces of Death 1-4

Den første Faces of Death-filmen kom i 1978. Det kom tre oppfølgere, den siste i 1990. Det kom ytterligere et par filmer i serien på 90-tallet, men disse var kun tidligere opptak gitt ut på ny. Denne film-serien ble en kjempesuksess, og har oppnådd en viss kultstatus. Og de er vanskelig å komme utenom når denne subsjangeren skal gjennomgås. Men det betyr ikke at dette er bra filmer!

Hva er så Faces of Death? Kort oppsummert er det en dokumentarisk fremstilling av vold, mishandling og de mange måter vi kan dø på. La det være klipp av henrettelser og mennesker som dør i snøskred, boksekamp eller flyulykker. Eller bilder av obduksjoner, dyremishandling, bisarre religøse seremonier, spedalskhet, politivold m.m. Kynisk og brutalt. Og litt fascinerende.

Mange av klippene er åpenbart iscenesatt og tullball. Mens andre klipp nok har mer autentisitet ved seg. Dette er uansett slitsom titting, og ikke noe vi egentlig anbefaler. Dette er nok filmer som faller i kategorien "unødvendig". Men du verden så inntrykk den gjorde da vi så de tidlig i tenårene:)

3 bloddråper


africa.jpg

Africa Addio (1966)

Africa Addio er en italiensk "dokumentar" fra 1966, regissert av Gualtiero Jacopetti og Franco Prosperi. Disse gutta ga oss også Mondo Cane (1962), ansett som den første av mondo-filmene.

Filmen forsøker å gi oss et bilde av hva som har skjedd i Afrika etter koloniseringen. Og filmen maler et svært så mørkt bilde at et kontinent som ikke evner å ta vare på seg selv. Et kontinent som fikk sin frihet for tidlig. Som vår narrator opplyser oss om tidlig i filmen; Europa har vært Afrikas barnepike, men Afrika har blitt som et voldelig og plagsomt barn, så Europa har forlatt Afrika til seg selv, når kontinentet trenger oss som mest.

Filmen fokuserer bare på dritten. Vi reiser over store deler av kontinentet, fra Kenya til Kongo, til Zanzibar og til Sør-Afrika. Vi ser og hører historier om voldtekt, drap og kannibalisme. Vi ser massegraver og massedrap, tusenvis av mennesker som flykter fra geriljaer og rebeller, bare for å bli slaktet ned. Hvite som drepes og jages, og arabere som drives på flukt av sinte afrikanere. Vi ser dyremishandling. Opptak fra groteske jakter. Scener som virker iscenesatte, hvilket gjør de enda mer forkastelige. Vi hoppet over de fleste dyre-scenene, vi gidder rett og slett ikke se på slik dritt.

De hvite menneskene fremstår som grådige, kyniske og arrogante. Men driftige og evnerike. De svarte fremstilles som brutale, primitive, usømmelige og nokså hjelpeløse. Filmen kan vanskelig oppfattes som annet enn rasistisk. Den maler et ensidig bilde av et kontinent og dets folk, og serverer forferdelige bilder uten å sette de i sin fulle kontekst.

Den fremstår som en dokumentar, men er langt unna. Den er anklaget (og med rette) for at en rekke scener er iscenesatt. Og uansett er måten de behandler materialet og emnet på både kynisk og spekulativt. Men ikke uten en viss tiltrekningskraft. 

4 bloddråper


addio.jpg

Addio Zio Tom (Goodbye Uncle Tom)

Gualtiero Jacopetti og Franco Prosperi ga oss en slags oppfølger til Africa Addio i 1971, nemlig Addio Zio Tom. Filmen presenteres som en dokumentar og hevder å være historisk korrekt. Vrient for oss å si i hvilken grad det stemmer. Filmen er nokså omdiskutert. Noen mener den er et lite mesterverk, mens andre mener den er et stort makkverk. Vel, den lykkes i hvert fall med å etterlate et inntrykk. Hvilket er avhenger den enkelte seer. 

Premisset er som følger; to italienske filmskapere reiser tilbake i tid for å lage en dokumentar om forholdene til slavene i USA. Filmen starter på en plantasje, hvor de hvite beboerne intervjues under et middagsselskap (med latterlige løsskjegg, for øvrig), og hvor de redegjør for hvorfor den hvite rase er overlegen, og hvorfor slaveriet bør være like vanlig som morgensolen. Som de sier "God is white". Mens de prater gir de beinrestene til små svarte barn under bordet. Som hunder. 

Så forsøker filmen å skildre forholdene til slavene, fra deres ankomst på båt, via helsesjekk og klargjøring for salg, til de hvite eiernes utnyttelse og mishandling. Vi bevitner svært grotesk behandling av slavene. Vi ser tenner hamres ut for å muliggjøre tvangsforing, mødre som voldtas foran deres skrekkslagne barn, små barn som bindes og mishandles, amputeringer og en endeløse rekke andre scener, den ene mer fornedrende og grotesk enn den andre. Å si at de svarte behandles som dyr vil være et kompliment til de hvite eierne. Og alt til lystig musikk. Filmen har et interessant kryssklipp til en hvit velstående liten jente som vi ser løpe smilende rundt i en stor hage. Så ser vi et lite nakent svart barn som løper etter henne, med lenke rundt halsen, som det hvite barnets eiendom og kjæledegge. Helt på slutten av filmen reiser vi frem i tid og ser starten på The Black Power Movement, og en rekke drap på hvite mennesker. Etter å tilbrakt 90 minutter med hvitt rasehat, så føles ikke slutten helt moralsk feil.

Filmen oppleves som rasistisk, kynisk og ubehagelig. Det interessante er imidlertid at både hvite og svarte har reagert med samme kraft. Så da er kanskje ikke filmen helt på jordet?

5 bloddråper