Horror på Netflix

Ingen tvil om det kan være nokså utfordrende å finne gode skrekkfilmer der ute som er umiddelbart tilgjengelige. Utvalget hos de store strømmetjenestene er mildt sagt begrenset. Så ofte må du enten bestille DVD´en eller streame filmen på en eller annen tvilsom nettside. Førstnevnte er unektelig å foretrekke, men dekker jo ikke den aktuelle kveldens impulsive filmbehov. Greit, så er ikke utvalget på alskens strømmetjenester så imponerende, men noen filmer har de jo. Vi har samlet et knippe filmer som både er verdt å se og lett tilgjengelige. En sjelden kombinasjon innen sjangeren. Har du VPN så kan du jo kose deg med Netflix fra hele verden, og utvalget blir endel større. Men vi skal her fokusere på de filmene som er på "vår" Netflix. Håper noen av de faller i smak:) 

dont breathe.jpg
 

Don´t Breathe

Regissør Fede Alvarez (som også ga oss den knalltøffe Evil Dead) står bak den kritikerroste Don’t Breathe fra 2016.

Tre unge tjuvradder bestemmer seg for å bryte inn i huset til en eldre og blind mann, hvis rykter sier har noen hundre tusen dollar i kontanter gjemt unna. Loppe penger fra en gammel blind mann høres jo ikke så vrient ut? Hva hvis vi legger til at karen har en forhistorie i spesialstyrkene i militæret, og ikke bare det, men at han bærer på en grufull hemmelighet som han er villig til å gjøre alt for å beskytte. Syns dere fortsatt innbruddet høres ut som en god ide? Som dere sikkert har forstått er dette virkelig ikke huset å bryte seg inn i. Dette er en home invasion film hvor det vanlige premisset blir snudd på hodet, fra å handle om en stakkars mann som blir invadert av unge drittsekker som er ute etter sparepengene hans, til en katt og mus jakt på de stakkars ungdommene som blir fanget i en labyrinth av et hus, hvor overraskelser og farer venter rundt hvert hjørne. En slags Home Alone hvis Macaulay Culkin var Michael Myers. 

Alvarez har stålkontroll på regien sin. Han kan sitt fag, noe han også viste i Evil Dead. Han klarer å skape en deilig, mørk og klaustrofobisk stemning. Han tar seg akkurat passe tid til å introdusere karakterene, slik at vi faktisk bryr seg litt når alt begynner å gå til helvete. Ikke alltid det skjer. Etter en snau halvtime setter filmen inn et nytt gir, og når Alvarez først skrur opp tempoet så holder han det oppe hele veien inn. Filmen er sjukt intens og spennende. Nesten i overkant hektisk:) Og vi er nødt til å gi kred for at filmen har en aldri så liten tvist, som for øvrig er knalltøff. Vi setter STOR pris på filmer som har et ekstra gir inne, de som klarer å spare krefter til en liten sluttspurt når de er på oppløpssiden. Og det klarer Don’t Breathe. Dette blir mørkt, folkens. Og vi liker det!

8 bloddråper


apostle.jpg

Apostle

Apostle er en voldelig reise inn i en mørk verden hvor religion og overtro styrer med hard hånd. En nokså fascinerende og vellaget film med regissør Gareth Evans (The Raid-filmene) som sikker sjåfør.

Vi er i England og året er 1905. En ung mann, Thomas, skal infiltrere en kult på en liten øy, hvor hans søster holdes kidnappet for løsepenger. For å redde søsteren må han avdekke hva som faktisk skjer på denne øya, og det viser seg nokså tidlig at han står opp mot ganske så formidable krefter.

Øya styres av en selvutnevnt profet og hans medsammensvorne. Du bør for øvrig generelt være skeptisk til de som tilbyr deg frihet. For hva er prisen? Ofte innebærer det underkastelse. Friheten de tilbyr er friheten de selv ønsker for å regjere og underkaste andre.

Filmen er svært brutal. Den er grafisk, med bøtter av blod og viser tortur og lidelse uten å feige unna. Den har flere nokså hissige scener og vet å skru til når det trengs. Bokstavelig talt i dette tilfellet.

Vanskelig å ikke nevne The Wicker Man. En tydelig inspirasjonskilde. Men Apostle klarer allikevel å gjøre sin egen greie. Den tipper to timer, og bruker mye tid på å bygge opp en tung og mørk stemning. Ikke mange jump scares her, men den leverer et konstant ubehag og plenty med spenning.

Det hele er flott filmet. rett og slett bunnsolid produksjon. Omgivelsene rammer det hele flott inn. Den barske, øde og brutale naturen setter fine rammer for historien. I motsetning til andre okkulte filmer, som The Wicker Man, får vi her servert hele historien, hva som faktisk ligger og skjuler seg bak, og det skal vise seg at innbyggerne på den lille øya har all grunn til å frykte den guden de tilber.

7 bloddråper


the haunting.jpg

The Haunting of Hill House

Ok, så skriver vi primært om film på denne siden, men en sjelden gang kommer det en horror-serie som fortjener oppmerksomhet. Vel, nå har jo denne fått en god del oppmerksomhet og skryt allerede, og i skrivende stund ligger den på imponerende 8.9 på Imdb. Skaperen Mike Flanagan, som tidligere har gitt oss solide Oculus, Hush, og Geralds Game, er åpenbart en mann med teft for horror, og som her viser at han også behersker serie-formatet til fulle. Horror-serier har ofte en tendens til å skuffe, for det er vanskelig å opprettholde intensitet og engasjement i en skrekkhistorie som skal spres utover flere episoder. Det sier seg nesten selv. American Horror Story har dog hatt suksess med formatet, men hvor de ulike sesong-konseptene har vært av svært så ujevn kvalitet. De to første sesongene (Murder House og Asylum) var knallbra, men så har det dabbet av, selv om sesong 4 (Freak Show) hadde sine øyeblikk.

Nå skal det sies at Haunting of Hill House også er et resultat av en lengre horrortradisjon og som selvsagt benytter mange av triksene i boka. At en familie flytter inn i et gammelt og skummelt hus er muligens det mest velbrukte av alle sjangergrep innen horror. Men det er måten det gjøres på. Og Mike Flangan lykkes med å sette en gjennomgående creepy tone og stemning som varer serien ut. Dessuten fungerer Haunting of Hill House vel så mye som en en overbevisende mellommenneskelig dramaserie, nesten ala Six Foot Under, og som gjør at man som seer bryr seg mer om karakterene og historien. Serien lykkes svært godt med å kombinere det skumle og det drama-messige og skaper en ideell balanse mellom de forskjellige stemningene.  

Rett og slett en overbevisende haunted house-historie som er svært vellaget og imponerende satt sammen. Den er overraskende nervepirrende (serien byr på noen aldeles herlige og uventede jump-scares) samtidig som den beveger og rører som et helstøpt stykke drama. Mike Flanagan har laget en perle av en serie og vi mener at Haunting of Hill House er en av årets store horror-høydepunkter.

9 bloddråper.


invitation.jpg

The Invitation

Vi starter med amerikanske The Invitation fra 2015. Regien har Karyn Kusama. Denne filmen leverer primært grunnet sitt solide manus og Karyn Kusamas regi. Den er akkurat passe ubehagelig og spennende hele veien gjennom. En skikkelig god slow-burn thriller/skrekk

Will er, sammen med sin nye kjæreste, på vei til middagselskap hos sin eks, Eden, i sitt gamle hus. Will og Eden gjorde det for øvrig slutt da deres sønn døde. Nokså tung forhistorie der, altså. Eden har fått ny kjæreste, David, og de har samlet gamle bekjente til en god gammeldags reunion. Høres jo hyggelig ut. Eller?

Vi skal ikke si så mye mer, i frykt for å røpe for mye. Men dette er en solid film. Skryt til Kusama som har full kontroll på tempoet og stemningen i filmen. Vi rekker å bli kjent med alle karakterene på festen, deres personlighet og de mer dramatiske/relevante bakgrunnene. Manusforfatterne Phil Hay og Matt Manfredi skriver smart, og stemningen er nokså klein og spent allerede fra da Will trer sine første skritt inn døren. Mange små hendelser tilfører ytterligere spenning, og det er vanskelig å være uenig med Will om at det her er noe som ikke stemmer. Nå skal det sies at Eden og David smører nokså tykt på, deres oppførsel er i overkant pussig. Usikker om vi selv ville blitt særlig lenge på festen, men skitt au, vi tilgir denne lille "glippen" i manuset.

De første to tredjedelene av filmen er bunnsolid. Så kan folk selv diskutere og finne ut av om de mener slutten leverer. Er det noe som leverer så er det i hvert fall skuespillerne, særlig Logan Marshall-Green (også kjent fra tv-serien Quarry) som Will og Michiel Huisman (fra tv-seriene Game of Thrones og Treme) som David. To skuespillere som for øvrig er komisk like. Mener nå vi:) Og blir sjelden feil å dytte inn John Caroll Lynch i slike filmer. 

Solid psykologisk horror/thriller som er vel verdt å sjekke ut! 

8 bloddråper


it.jpg

IT (2017)

Ja så kom den da omsider, remaken av IT, Stephen King klassikeren fra 1990. Ekstreme forventninger, siden mange hadde et såpass sterkt forhold til originalen. De fleste forbinder nok killer clown-konseptet fra nettopp Stephen Kings miniserien. Så hvordan skulle den nye IT leve opp til forventningene? Vel, ved å rett å slett være bedre som film, og hvor klovnen er enda mer creepy.

Og det er den nye IT; freshere og smoothere, mer moderne (hei, det er 2017), selvsagt vassere filmteknisk, og med en klovn som funker dritbra (strålende portrettert av Bill Skarsgård). Samtidig beholder den sjarmen, med en 80-talls nostalgi sjarm ala Stranger Things. Han ene kid’en spiller jo for øvrig en av hovedrollene i Stranger Things:) Nerdete gutter på BMX, som sykler gjennom brede gater i en amerikansk forstad, er nesten en egen 80-talls estetikk å regne. Forfulgt av bully’s, for det er aldri langt unna med bøllete karer i forstads-USA, må nerdene holde sammen, og samtidig utforske det store, skumle mysteriet som preger tettstedet.

Dermed klarer filmen å knytte fortid med nåtid, og sånn sett blidgjøre fansen, samt knytte til seg nye publikummere.

Kids’a får kjørt seg. Er det ikke herr Pennywise, så er det mobberne eller kjipe foreldre. Det er nesten som at samfunnet de lever de er like ondt som selve klovnen. Det gjelder å passe seg og passe på hverandre. Overraskende brutalt til tider, til å være en kommers film. Ikke ofte man ser unge/ungdom få en så røff behandling. Flere hissige scener. Bare introen alene, med den lille gutten som mister papirbåten, som får et rimelig ublidt møte med Pennywise.

En remake som funker godt, og som har fortjent en remake. Det er noe med dagens teknologi og moderne tilnærming til film som virkelig kan gi de gamle filmene nytt liv. IT har blitt en stor suksess og oppfølgere venter. Mr. Pennywise is back! 

7 bloddråper


cloverfield.jpg

10 Cloverfield Lane

Så til 10 Cloverfield Lane, en intens og klaustrofobisk dommedags kammerdrama som funker overraskende bra. Mye takket være gode skuespillere, et velskrevet manus og solid regi. Dette er rett og slett en imponerende regidebut fra Dan Trachtenberg.

En ung kvinne, Michelle, våkner opp etter en bilulykke låst inne i et rom i en underjordisk bunker. Hun er fraktet dit av av Howard, fremragende spilt av John Goodman, som forteller henne at verden utenfor har kollapset, og at deres eneste mulighet for overlevelse er å holde seg i bunkeren. Howard er en prepper, og dermed godt forberedt på dette scenariet. Sammen med de to er en annen person, Emmett, som Howard har forbarmet seg over. Michelle er, naturlig nok, noe skeptisk til Howard, særlig etter at de er innelåst i bunkeren uten mulighet til å forlate gjemmestedet. Men har Howard rett? Har apokalypsen kommet? Eller er han spik spenna gæren, og hennes eneste mulighet for å overleve er å flykte? 

Filmen klarer å skape en nifs og ubehagelig stemning i bunkeren. Den er effektiv og på mange måter sparsommelig, og skildrer på en troverdig måte tilværelsen til de tre fanget under jorden. Godt kameraarbeid, smart bruk av de trange lokalene og gnistrende samspill mellom de tre i bunkeren øker intensiteten. Du kan ikke unngå i bli engasjert, og ikke minst nysgjerrig på hva som eventuelt venter våre venner der ute. Filmen klarer å holde tilbake, og lykkes med å bygge opp solid spenning før filmen når sitt, på mange måter, uunngåelige klimaks. Virkelig ingen dum film, og vel verdt å sjekke ut.

7 bloddråper


shadow.jpg

Under the Shadow

Nå til en skikkelig go´bit, nemlig Under the Shadow, regidebuten til iranske Babak Anvari. Dette er en nervepirrende og effektiv skrekkfilm satt under krigen mellom Irak og Iran på 80-tallet. Denne filmen burde ha fått et mye større publikum, for dette er bra saker!

Vi er i Teheran på midten av 80-tallet, mens konflikten mellom Irak og Iran er på det hissigste. Bomber faller over den livredde befolkningen, og stadig flere flykter fra byen. Vi møter Shideh, som er kastet ut av universitetet grunnet sitt politiske engasjement, hennes mann, Iraj, en doktor, og deres lille datter, Dorsa. Iraj blir kalt ut til militærtjeneste, og Shideh og Dorsa må klare seg alene i leiligheten i den store bygården. Dorsa begynner å se og høre mistenkelige ting i leiligheten, og snart innser også Shideh at noe her ikke stemmer. Overnaturlige krefter har trengt seg inn. 

Filmen gir et interessant innblikk i det iranske samfunnet på 80-tallet og da særlig det kvinneundertrykkende aspektet. Iran var på 70-tallet et nokså liberalt og frisinnet samfunn. Mye forandret seg dessverre da Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Filmen har en ubehagelig og trykkende stemning. At bombene faller, hvilket tvinger beboerne til å søke tilflukt i byggets kjeller, bidrar til å forsteker intensiteten og spenningen. Og den er spennende! Mye takket være smart kinematografi, gode skuespillere (særlig barnet spiller veldig overbevisende), effektivt lydbilde og solid regi. Filmen er rett og slett fryktelig vellaget. Den bygger seg sakte, men sikkert opp, og makter å dra deg inn i historien og dets karakterer. I motsetning til mange andre skrekkfilmer klarer den faktisk å engasjere. Den har en rekke skvette-scener, og svært solide som sådan. Vi blir servert arabisk folketro og demoner fra arabisk mytologi. Og dette er catchy saker.

Mekk litt popcorn, inviter en kompis eller overtal din kjære, slå av lyset, sett opp lyden, og dra frem puta. Vi håper dere hygger dere like mye som vi gjorde:) 

8 bloddråper


11. sinister.jpg

Sinister (2012)

Sinister er kanskje noe undervurdert og ble nok noe oversett. Men denne filmen er god. Og ikke minst skummel.

Ellison Oswalt (spilt av Ethan Hawke, ofte et kvalitetstegn) flytter inn i et hus sammen med sin familie, som tidligere har vært et åsted for en fryktelig hendelse. Ellison, vel vitende om at det har foregått noe grusomt der, ønsker å skrive en bok om dette, med sin familie lykkelig intetanende om bakgrunnen til huset. I sin research roter han seg bort i noen gufne 8 mm-opptak fra loftet, og et særs uhyggelig monster åpenbarer seg underveis.

Filmen er mørk og dyster, og det er noe med 8 mm-filmer som gir en ekstra guffenhet til det hele. Deilig. Og kudos til skaperne som har maktet å skape et vesen som føles genuint kjipt og skummelt! Bra historie og som i tillegg er godt skrudd sammen. Filmen fikk for øvrig en oppfølger som dessverre ikke er like bra. 

8 bloddråper


Cargo-Movie-poster.jpg

Cargo

Etter noen nøye vurderinger har vi blitt enige om ta med denne filmen på siden vår. Det er egentlig en drama thriller, eller post apokalyptisk thriller som den også blir kategorisert som, men som Netflix har på grøsserlisten sin. Og siden den inneholder flere horror-elementer, i tillegg til at den faktisk var ganske god, så tenkte vi det var synd å ikke ha den med blant våre Netflix-anbefalinger. Så derfor er den med:)

Lasten, eller Cargo som den heter på engelsk, er en av de nyere tilskuddene på Netflix, og som det har vært en del hype rundt. Martin Freeman i et australsk post-apokalyptisk zombie-drama er ikke hverdagskost. Dette må man jo få med seg. Sist vi så han møte zombier var i tulle-zombie filmen Shaun of the Dead, men her bærer han hele filmen selv. Og Cargo er alt annet en tullball; dette er en seriøs og alvorlig zombie-flick.

Cargo er basert på en kortfilm fra 2013 og det skulle ta fire år før Ben Howling og Yolanda Ramke fikk lagd langversjonen. Filmen fokuserer på det medmenneskelige og det følelsesmessige, og den fortvilte situasjonen disse menneskene befinner seg i.  Den nedprioriterer i større grad den mer vanlige zombie-gore action’en, og det er nok derfor den får thriller-drama stempel, fremfor horror-drama. Flere av scenene er likevel så intense og fryktelige, at den bryter over i horror-sjangeren ved flere anledninger. 

Martin Freeman (dvs. hans rollefigur) med sin kone og deres lille barn reiser gjennom den australske ødemarken. En epidemi har herjet landet. Familien er på jakt etter proviant som alle er i en slik situasjon, og farer lurer rundt et hvert hjørne. Det er en kamp for overlevelse. Vil ikke si så mye om historien egentlig, men det er ganske beinhardt. Og når det er barn inni bildet som er helt hjelpeløse, og som må passes ekstra på, ja, da blir det svært engasjerende å se på.

Cargo kan kanskje miinne litt om Train to Busan; det er intenst, smertefullt og rørende. Det handler om overlevelse ikke bare for deg, men også for dine nærmeste. Martin Freeman tilfører mye menneskelighet og varme i sin karakter, som han ofte gjør, og han har også innslag av komikk for å lette stemningen. Alle skuespillerne leverer varene, troverdig og engasjerende. Filmen handler egentlig om mennesker og håp, man skal aldri gi seg.

Parallellt med familiens historie følger vi ei lita jente; en australsk urinnvåner på leting etter sin familie. Filmen tar opp viktige miljø- og samfunnpolitiske temaer og ønsker å rette et fokus på australiske urinnvånere, som gis en sentral og viktig rolle i historien. Mye symbolikk i filmen som peker på den hvitr manns herjinger og undertrykkelse, og urbefolkningens evne til å leve i pakt med naturen og med hverandre. Urinnvånere generlt har jo ofte blitt neglisjert  i underholdnings-industrien, og sjeldent blitt fremstilt på en korrekt, respektfull og menneskelig måte. Er jo galskap egenlig. Tenk bare på Danser med Ulver som egentlig var den første filmen som tok de amerikanske urinnvånerne på alvor, og den kom ikke før i 1990!  Fader meg på tide at vi får disse filmene hvor minoriteter blir løftet frem på en ordentlig og respektfull måte. Nå er ikke vi eksperter på dette området, men vi synes at denne filmen lyktes med å portrettere urinnåvenerne, tatt i betrakning at apokalypsen hadde inntruffet. Da var det jo liksom back to basic, for å si det sånn. Så det ble ganske primitivt, men greit nok.

Vel, vel, en liten godbit av en film dette, med unntak av noen snarveier og lette løsninger i historien her og der. Var også til tider litt i overkant dramatisk og sentimental, men hei, det er innafor. I en brutal og hjerteløs verden er det godt med menneskelig varme og kjærlighet. Merket vi tenkte litt på denne filmen i ettertid.

7 bloddråper


woman in.jpg

The Woman in Black

En stilfull og stemningsfull rysare, som har beina godt plantet i den gotiske subsjangeren. Klassisk britisk på alle måter. En sliten, sorgtung advokat reiser på oppdrag til en isolert landsby for å ordne med papirene omkring et salg av en vakker, øde plassert eiendom og villa. Flere han møter i bygda er skeptiske til at han skal reise ut dit, men selvsagt trosser han advarslene og reiser ut eiendommen. Hans besøk utløser en rekke  mystiske hendelser, og som kommer til å terrorisere den stakkars bygda.

Herlig gotisk liten sak, som er overraskende guffen og creepy. Som tittelen antyder er det en rimelig kjip skikkelse som herjer der ute, og som er ganske så uhyggelig. 

De fleste  kjennetegnene til gotisk horror er representert i filmen, både estetisk og storymessig, så dette er på langt nær noe banebrytende saker. Men det er helt OK. Er bare å lulle seg inn mystikk, tåke, spøkelser, britisk overklasse og underklasse, mosegrodde steingjerder, svære eiketrær osv osv. Deilig. Det er noe trygt og godt med slik horror. Og ingen ringere enn Hammer Films er et av produksjonsselskapene som står bak filmen. De kan sin gotiske horror for å si det slik. Selv om det er noe «koselig og trygt» med slik gotisk horror, så klarer den likevel å skremme. The Woman in Black har en genuin dyster og skummel historie i bånn.

Daniel Radcliffe leverer en solid rolle, som den sørgende advokaten, og han viser med The woman in Black, at han er mer enn bare Harry Potter. (Kan nevne at dette er første film etter at han har gitt seg som Harry Potter).

En vellaget film, lekkert filmet med flere flotte scener fra den engelske landsbygda, ikke minst lavvann-scenene ut til den skumle huset skildrer et nokså spektakulært landskap. Og det er skummelt, og man tar seg selv i å skvette flere steder, selv om settingen jo er noe forutsigbart. Imponert over advokatens mot, når han velger å overnatte i dette åpenbart hjemsøkte huset. Dumdristig vil noen si, men ja, det tjener filmen godt:)

Klar for litt klassisk britisk uhygge? Du trenger i så fall ikke lete ytterligere. 

7 bloddråper


ravenous.jpg

Ravenous

Yes, enda en zombie-film, gitt! Men begynner vi ikke egentlig å få litt nok av zombier, survival i ødemarka, menneskelige konflikter, og hele den formelen som følger omtrent hver eneste zombie-flick? Nei da! Små justeringer, og vipps så har man en unik zombiefilm. Og når alt kommer til alt; vi digger jo zombies:)

Ravenous fikk meget god omtale da den ble sluppet på Netflix, og selvsagt pirret det vår nysgjerrighet. Og, ja, Ravenous er en god film. På tross av den svært så velkjente sjangeren og hvor filmene tenderer til å bli temmelig like, så er det visse punkter som gjør at denne filmen skiller seg noe ut.

1.       Den er kanadisk, og det har vi ikke sett før! Det snakkes fransk, hvilket gir filmen en annerledes og fresh vibb.  Muligens fordi man er litt lei alt det amerikanske:)

2.       Ravenous er filmet på den kanadiske landsbygda, og naturen er meget flott å se på. Minner en god del om skandinavisk natur faktisk, og filmen inneholder en rekke lekre naturscener.

3.       Historien foregår om sommeren! Ikke den tunge, grå høsten man ofte finner i andre zombie/post apokalyptiske miljøer. Og det er faktisk befriende. Dessuten forsterker sommeren den fine naturen som vises.

4.       Filmen er for det meste skutt i dagslys, og det synes vi er kult, da det er mer krevende å lage horror/spenning når sola skinner. I tillegg er det jo minst like farlig på dagen som om natten når man er på flukt fra zombies.

5.       Filmen er stille og saktegående, ganske sparsommelig med dialoger, og den bruker god tid på å bygge opp uhygge og spenning. Det kule med det, foruten at det er realistisk med stillhet og man trenger jo ikke å prate hele tiden, er at når det det kommer en jump-scare, så blir det mer intenst. Mye listing, sniking og lytting etter farer i filmen, og sånn er det jo når man har zombies i hæla?

6.       Zombiene er av den raske typen, de er ikke levende skjeletter med innvoller hengende ut, men ser ganske normale og menneskelige ut. Og de skriker høyt, mens de beiner etter deg! Temmelig gufne zombies. De skrikene er faktisk et meget effektivt grep, de går gjennom marg og bein.

7.       Karakterene, som utgjør gruppen med de overlevende, oppleves veldig troverdige, sympatiske, og det er ingen stereotyper som man ofte finner i særlig amerikanske produksjoner. De er normale; slitne, redde, de vet ikke helt hva de skal gjøre, men prøver det de kan for å overleve.

8.       Zombiene har fått en ekstra dybde i Ravenous, og som gjør de noe mer interessante og mystiske. Skal ikke røpe mer om det, men det er faktisk et kult og litt originalt grep som filmen gjør her, når det gjelder selve zombiene.

Ok, noen punkter her altså, som gjør at filmen er litt annerledes, enn sine «kolleger». Det er nok her filmens styrke ligger, dvs. at formmessig så bidrar den inn i sjangeren. På det innholdsmessige plan bringes det dog ikke særlig mye nytt til bordet. Det er survival det dreier seg om, og man sitter igjen med at zombier er no dritt når filmen er ferdig. Men som nevnt er det måten det gjøres på som gir en grad av originalitet, og som gjør det mer medrivende, realistisk, og vondt å se på. For det er noen ganske intense og ubehagelige scener i filmen.

Vel, trenger man å si så mye om storyen da? Tja, vi befinner oss på landsbygda i Quebec hvor vi møter noen overlevende, som i sin flukt fra zombiene finner andre som er i samme situasjon. Vi følger deretter gruppen i sin kamp om overlevelse. 

Mer er det ikke så mye å si om den saken egentlig. Det er klassisk dystopi dette, som alt annet innen sjangeren. Men hvis man setter pris på håndverk og de punktene som er nevnt over, så kan denne filmen anbefales på det varmeste.

7 bloddråper


30 days.jpg

30 Days of Night

30 Days of Night er en action-fylt og underholdende vampyr horror. Kan minne om en slags krysning av Stakeland og en Stephen King-film, plassert i et iskaldt Alaska. Denne rammen med en bitteliten, nesten cowboy-aktig by, plassert midt i isødet, gjør at filmen skiller seg fra andre vampyr-filmer. Alltid gøy med horror i vinterlandsskap, det både føles og ser bra ut. 

Vi følger en gjeng som bor lengst nord i Alaska og som forbereder seg til en 30 dagers «natt» som de kaller det, dvs. at det er bekmørkt i 30 dager. Et litt pussig værfenomen, men sånn er det tydeligvis der oppe, og man får bare kjøpe premisset. Klart det er et bra utgangspunkt for horror, og ikke minst for vampyrer å boltre seg i. De liker som kjent ikke dagslys. Når den lange natten etter hvert senker inn, begynner merkelige og grusomme ting å skje, og det tar ikke lang tid før innbyggerne i bygda må gjøre det de kan for å forsvare seg mot disse hissige og mildt sagt aggressive inntrengerne.

Ok, filmen er ganske oppskriftsmessig bygd opp, og den følger et handlingsmønster man kjenner godt igjen fra andre filmer. Karakterene er også gjenkjennbare, og konfliktene som dukker opp, likeså. Og selvsagt finnes det i filmen, elementer av lite plausibilitet i situasjoner og adferd hos karakterene. Dessuten stusset vi noe på tidsaspektet på 30 dager, for som seer føltes det mer som om alt foregikk over en kveld/natt.

Uansett… det er greit, man kjøper det, og rammen og håndverket gjør det interessant nok til at filmen hever seg over mye annet innen vampyr-sjangeren. Det er solid action, raske og brutale vampyrer, og det er god dose spenning og intensitet i filmen. I tillegg er flere av scenene ganske gory og grafiske også, så filmen holder lite tilbake. Tøff den scenen med hu jenta, som vampyrene bruker som lokkemat. Ganske drøyt og noe vi ikke har sett før. Vampyrene fremstår som nådeløse og slue rovdyr, hevet over menneskene, og de er rett og slett noen svært farlige skapninger. De snakker et felles språk også, visstnok utviklet spesielt for filmen. Det er jo kult og gir dem større dybde. Josh Hartnett gjør forøvrig en god figur som sympatisk og handlekraftig sheriff, som sammen med kona, spilt av Melissa George, tar ansvarsrollen i gruppen. Bra skuespill av alle involverte i filmen egentlig.

Filmen er basert på en tegneserie, og regien er ved David Slade, en mann som har vært produsent på American Gods og Hannibal-seriene, regissert flere av episodene, og som også var regissøren av den kontroversielle Hard Candy. En mann med teft åpenbart, og det viser han også her. Fint foto er det også, lekker natur (hvertfall før det blir natta:)), og flere av scenene har estetiske kvaliteter. Så alt i alt en kul og severdig vampyrfilm.

6 bloddråper


altered.jpg

Altered States

Ja, hva skal man si om denne filmen egentlig, annet enn at det er en ambisiøs, heftig og noe syrete film? Det er litt vanskelig å få helt taket på filmen, for den minner om mye man har sett, samtidig som den er helt original. Regissør Ken Russell har en enorm katalog og gitt oss utrolig mange spennende og kreative filmer. Og Altered States er intet unntak. Altered States er dog kanskje blant de mer kjente filmene hans, og et must for fans av sci-fi horror, og mer spesifikt body horror.  

En genial og noe gal forsker/professor, Eddie Jessup (William Hurt), er på søken etter… ja, det opprinnelig liv, eller noe i den duren. Gjennom å plassere seg i en isolasjonstank opplever han sterke hallusinasjoner, ofte av religiøs art. Synene han får antyder noe stort og sublimt, noe som gir vår eksistens mening. Besatt på å forfølge denne oppdagelsen videre, oppsøker han en indianerstamme i Mexico som er kjent for å ta hallusinogener. Dermed får Eddie ideen å kombinere disse drogene med å være i isolasjonstanken, for max effekt!

Ja, eksperimentet tar litt av kan man si, og Eddie får virkelig føle på kroppen det han utsetter seg selv for. De andre rundt ham også, må man si, ikke lett å være pårørende overfor en slik besatt forsker som bruker mildt sagt kontroversielle metoder i et like kontroversielt prosjekt.

Dette var William Hurt sin debutrolle, og en svært så overbevisende skuespillerdebut. Han gir alt i rollen, i en film han virkelig brant for. Visstnok opplevde han ekte hallisunasjoner i tanken da de spilte inn. Filmen er basert på en roman av Paddy Chayefsky., Han var dog ikke særlig fornøyd med hvordan filmen utviklet seg, og Russel var samtidig svært misfornøyd med Chayefsky’s manus og innblanding. Det gikk så å langt at Russel fikk ham kastet vekk fra settet. Chaefsky på sin side prøvde å få Russel fjernet fra filmen. Så en noe trøblete innspilling tydeligvis, og det hjalp nok heller ikke at Russel var mye full under produksjonen av filmen. (Han hadde visst prøvd magic mushgroom under innspillingen også, og som resulterte i en bad trip.)

Filmen floppet greit da den kom ut, og sammen med Russels oppførsel på settet, fikk Russel derfor et noe frynsete rykte i Hollywood. Altered States var også hans første amerikanske produksjon.

På tross av alle tumultene fremstår Altered States som en kompromissløs, kreativ og fargerik film. De visuelle effektene var banebrytende i sin tid og filmen regnes for å være blant de første med enkel bruk av CGI. Den er tankevekkende i sin tematikk og innhold, og man sitter å kjenner mye på 2001 av Kubrick og Cronenbergs univers når man ser filmen. Skuespillet er upåklagelig, og vi må fremheve den flotte musikken som både er  dyster og storslagen, og som gjorde seg såpass bemerket at den ble nominert til Oscar. En aldri så liten body horror klassiker, vil vi si.

7 bloddråper


47.jpg

47 meters down

En små-catchy hai-film, som er overraskende spennende og vellaget. To søstre befinner seg på ferie i Mexico. Sammen med to karer de møter bestemmer de seg for å dra ut på hai safari, sånn sitte i bur- mens hvithaien hilser på – opplegg. Man trenger jo ikke være Einstein for å forstå at dette ikke går helt etter planen. Det buret der kan du få billig av oss. Det er ekstrem-noia, et ordentlig mareritt av en hai-safari.

Moro å se haifilm som ser bra ut og som funker, på tross av at den er basert på svært enkle premisser. Tankene går selvsagt til de utallige andre haifilmene som finnes, og det er jo mye rart og dårlig som er laget med haien i hovedrollen. Da er det kjærkomment å se en ny fresh hai-horror som faktisk leverer varene. Ikke forvent noe originalt og spesielt, vi er i svært kjent hai-farvann her og underholdningsverdien er av den enkle og lettbeinte sorten. Men det er gøy! Et bra dramaturgisk grep filmen bruker er at karakterene kan snakke sammen under vann. Dermed kan man lettere skildre panikken og noia-dialogene som utspiller under vann. Og det er en situasjon man VIREKLIG ikke vil befinne seg i. Effektiv og artig hai-film som byr på en god dose suspense og noia.

6 bloddråper


creep-movie-poster.jpg
creep 2.jpg

Creep (2014) / Creep 2 (2017)

Dette er to svært så sjarmerende og underholdende found footage horrofilmer fra Patrick Brice og Mark Duplass. Her gjøres det enkelt og effektivt, og filmene gir både latter og spenning. Særlig takket være en fantastisk innsats av Duplass i hovedrollen som den noe pussige og uberegnelige Josef. 

Konseptet i begge filmene er nokså likt; to fotografer skal tilbringe tid med Josef, som bor aleine i skauen, for å filme hans daglige gjøremål, mot god betaling og forventet diskresjon. Det tar imidlertid ikke lang tid før de blir noe usikre på hva slags motiv Josef har med filmingen. 

Vi må med en gang påpeke at dette ikke er skikkelig skummelt. Gutta tøyser endel med sjangeren, og filmene inneholder såpass mye komedie at du sikkert ler mer enn du skvetter. Men filmene leverer også effektiv og solid spenning, og flere av scenene er både ubehagelige og skumle.

Bruken av håndholdt kamera funker som bare det, og du føler med disse stakkars fotografene som fortvilet forsøker å holde følge med Josef og hans noe komplekse hode. Vi ble veldig sjarmert av originalen, og faktisk enda mer overbevist i oppfølgeren. Ikke så ofte en oppfølger er like god, om ikke bedre, enn originalen. 

Det er nær umulig å ikke bli sjarmert av disse filmene. De bobler av overskudd og fortellerlyst. Du sitter med følelsen av at det har vært like morsomt å lage filmene som det har vært å se på. Og vi tar gjerne en tredje film, karer! 

8 bloddråper


evil_dead_poster_red_2_20_13.jpg

Evil Dead (2013)

Evil Dead fra 2013 er en slags remake av klassikeren fra 1981. Originalen, av Sam Raimi, som senere ble en triologi (Evil Dead 2 og Army of Darkness) var en lavbudsjett film, full av blod og vold. En tour de force i adrenalin skrekk. Som barn satt den dype spor. Vi turte nesten ikke være med familien på hytta i frykt for at også den hytta var besatt av demoner, med eneste utvei at vi måtte hogge våre foreldre i småbitar med en motorsag. Fyttirakkern så skummel den var. Egentlig ikke så rart at det kom en remake, da alt lå til rette for å dytte mer penger inn, freshe opp spesialeffektene og pøse på med mer ekstrem vold og ubehageligheter. Og det gjør sannelig meg remaken. Det den mangler i sjarm tar den igjen i intensitet og brutalitet. Filmen kliner til. Den holder ikke noe tilbake og leverer som bare det. Det er lenge siden vi har sett en så hissig film. Den er ikke like festlig som originalen, og mangler Bruce Campell:) Men den lyktes med å skape sin egen identitet. Denne bør faktisk sjekkes ut!

8 bloddråper


gerald.jpg

Gerald´s Game

Gerald’s Game er neste film ut, basert på en Stephen King roman med samme navn. Filmen befinner seg i grenselandet mellom psykologisk horror og dramahorror. 

Gerald og Jessie er på vei til sitt idylliske landsted ved sjøen. Det legges ikke skjul på at Gerald er klar for litt kinky hygge, for han har pakket ned to håndjern i veska si. Etter at de har installert seg på den luksuriøse hytta, er Gerald ivrig på å komme igang med sexleken. Kona er i utgangspunktet positiv hun og, men det viser seg ganske snart at det ikke var så kult å bli påsatt håndjern likevel. 

Selv om utgangspunktet for filmen er noe tragikomisk, så handler Gerald’s Game i hovedsak om alvorlige temaer som overgrep og traumer, og hvor vanskelig det kan være å si ifra. Filmens alvorlige tematikk kan kanskje minne litt om Dolores Claiborne (1992), som forsåvidt er skrevet av Stephen King den og. Stakkars Jessie. Dette her har hun virkelig ikke fortjent. Filmen passer derfor godt inn i dagens «me too» klima, med dominerende og manipulative menn, som utfører grovt misbruk. Flere av scenene er opprørende og vondt å se på. Helvetes menn, så mye drit de forårsaker. 

Gerald’s Game er ganske fiffig lagd, og har en kreativ og original dramaturgi og form. Likevel er det umiskjennelig Stephen King, som stilistisk gir oss en følelse av amerikansk 50- og 60-talls forstadsidyll (selv om det er nåtid:)), og hvor idyllen selvsagt ikke er vedvarende. 

Må fremheve det imponerende skuespillet til Carla Gugino (Jessie) og Bruce Greenwood (Gerald), for det er de to som bærer filmen. Det er vondt, sårt og intenst, og man tror fullt og helt på karakterene. Det er jo et slags kammerdrama og de briljerer i rollene sine. 

Men er det horror? Dette høres jo ut som drama! Joda, men det er klare horror-elementer her, som dere vil få se, og det foregår en del skumle ting i huset. F.eks så var det en scene som var så vond å se på, at den ene halvparten av Blodklubben, faktisk måtte snu seg bort. Og det skjer ikke så ofte! :)

Stødig regi av Mike Flanagan, som forøvrig har en annen film på Netflix, nemlig home-invasion filmen Hush, men her er han i annet farvann, og han lykkes bra synes vi. Ganske snedig satt sammen film, og på mange måter ingen enkel film å formidle. 

Summa summarum er Gerald's Game en god film; helstøpt med en sterk historie og med skuespillere som stråler i rollene sine.  Så da gjenstår det egentlig bare å ta frem håndjerna, lenke seg fast foran tv’en, og sette på Gerald's Game! Eller kanskje i annen rekkefølge...

7 bloddråper


would yo rather.jpg

Would You Rather  

Neste film ut er Would you rather fra 2012. Denne amerikanske dilemma-filmen har et enkelt, men effektivt, premiss; 10 desperate personer er frivillige deltakere i et middagsselskap, som skal sette rammen for en ekstremt voldelig konkurranse, hvor deltagerne blir tvunget til å foreta en rekke valg, som innebærer å utføre groteske og brutale handlinger, dersom de ønsker å komme seirende (og levende) ut av det hele.

Vi får et særlig kjennskap til Iris, som er med i konkurransen for å tjene penger slik at hennes syke bror skal få den behandlingen han er avhengig av. Svært så nobelt, med andre ord. Og under middagen starter moroa! Alle deltagerne blir utsatt for en rekke dilemmaer der de må velge mellom to nokså kjipe alternativer, for eksempel; would you rather stab the person next to you in the thigh with an icepick, or would you rather whip the person in front of you three times with a sjambok? De får også muligheten til å enten påføre seg selv smerte, eller en av de andre deltagerne. Og under leken kommer personenes (og menneskets) sanne natur frem. Hvor lang er du villig til å gå hvis belønningen er stor nok? Jævli langt, skal det vise seg!

Filmen har flere svært hissige (og artige) scener, og dilemmaene deltagerne blir stilt overfor er både kreative og vel gjennomførte. Vi veit at filmen fikk nokså lunkne kritikker, men det driter vi i. Vi storkoste oss:) Filmen har masse energi og et morsomt ensemble. Den kliner til og viker ikke unna når det gjelder som mest. Vi syns også filmen er hakket smartere enn mange andre dilemma-filmer (alle kan ikke være like smarte som Saw, dessverre). Rett og slett veldig underholdende!

7 bloddråper


el bar.jpg

El Bar (The Bar) 

El Bar (2017) er en svært interessant, spennende og vellaget film som tar for seg menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan vi agerer når vi er under sterkt press. Situasjoner hvor menneskets ikke er på sitt mest sympatiske. Regissør Alex de la Iglesia (El dia de la Bestia og El Crimon Perfecto) er kjent for sin mørke humor, og filmen er proppfull av nettopp dette. Dette er ingen typisk skrekkfilm, mer enn morsom thriller med skrekk-elementer. Men vi syns den er såpass solid at den er verdt en titt.

Besøkende på en liten bar i Madrid opplever plutselig at en av kundene blir beskutt da han forlater lokalet. Alle menneskene i bygatene forsvinner, unntatt den døde mannen på gaten. En av de besøkende bestemmer seg for å gå ut for å hjelpe den døde mannen, men blir da selv beskutt. Full panikk bryter selvfølgelig ut. Hvem er det som skyter? Hvorfor skyter de? Og hvor er alle menneskene i den vanligvis så travle hovedstaden? Nå starter en kamp for å nøste opp hva som har skjedd og hvordan komme seg ut i live. Men klarer de å samarbeide, eller blir det hver for seg og alle mot alle?

Filmen har gode karakterer, overbevisende skuespill og et meget velskrevet manus. Her blir mennesket blottlagt som de selvopptatte og redde vesener vi er. Det er svært morsomt, men også intenst og spennende. Gruppen presses til det ytterste, og valgene blir stadig vanskeligere å ta, ettersom konsekvensene blir stadig mer dramatiske. Det er en fryd å se hvordan regissør Iglesia med sikker hånd manøvrerer seg gjennom vanviddet, og hvordan han klarer å skape en akkurat passe klaustrofobisk og hektisk stemning i den lille baren. Hans skildring av menneskets natur er sjeldent godt. En fin liten film som fortjener en sjanse:)

6 bloddråper


thething.jpg

The Thing (1982)  

Neste film ut er John Carpenters The Thing fra 1982. Filmen er en remake av Howard Hawks film med samme navn fra 1951. Vi befinner oss på Antarktis hvor en gruppe amerikanske forskere blir infiltrert av en ukjent organisme/parasitt. Foranlendingen er at amerikanerne ramler borti en norsk forskningsstasjon. Den norske stasjonen er imidlertid et totalvrak, og alle på stasjonen er enten døde eller savnede. Amerikanerne oppdager en maltraktert kropp nordmennene hadde forsøkt å brenne opp, og som de tar med tilbake til sin egen stasjon, sammen med nordmennenes bikkje. Et svært uklokt valg. Amerikanerne oppdager at de har fått med seg mer enn et lik og ei bikkje. Organismen/parasitten som er blant dem kan ta enhver form, herunder mennesker og bikkjer. Paranoiaen setter inn, i det kalde og klaustrofobiske isødet i sør. Hvem er smittet?? Kurt Russell har hovedrollen i denne fantastiske skrekkfilmen, som han har i nær sagt alle filmene til Carpenter. Herr Carpenter har gjort noen kule filmer (Escape from LA, Assault on Precinct 13 og Big Trouble in Little China (jepp, digget den da vi var små)), men vi mener dette er hans beste. 

Spesialeffektene er knalltøffe! Husk at dette var i 1982, folkens. Greit, monstrene/vanskapningene som dukker opp er ikke like tøffe som i Alien, men underholdt blir du! 

Det ble for øvrig laget en prequel til filmen i 2011. Den er ikke så verst, faktisk. Noe av sjarmen og stemningen er borte, men spesialeffektene er blitt sjukt mye bedre på 30 år, så filmen sparker godt i fra seg. 

9 bloddråper


conjuring.jpg

Conjuring (2013)

Mange har nok sett denne. Regien har James Wan, mannen bak Saw. Wan har etablert seg som en av de store regissørene innen moderne horror, og viser i denne filmen hvorfor.

Utgangspunktet er klassisk; en familie flytter inn i et nokså gammelt, skummelt og viktoriansk utseende hus, ute på den amerikanske landsbygda. Og tidlig kjenner man på uhyggen. Filmen balanserer perfekt med å være effektiv i tillegg til å ta seg tid til å bygge opp stemningen. Må nevne det gode skuespillet av moren, spilt av Lili Taylor som for øvrig er en fabelaktig skuespiller, og som burde få mye mer oppmerksomhet. Hun er helt rå på å gjøre oss seeren engasjert. Filmen har også noen triks, det der med klappingen, som stadig klarer å overraske og spre uhygge. Demonene som herjer huset føles reelt, og blir ytterligere forsterket av paranormal-etterforskerne Ed og Lorraine Warren (spilt av Patrick Wilson og Vera Farmiga), og det faktum at det hele skal være bygget på en sann historie. 

Dette er en skrekkelig god spøkelseshistorie; meget bra fortalt, oppbyggingen kjennes riktig og troverdig, eminent skuespill, de effektive triksene som nevnt over funker som f…, og man får følelsen av dette huset er genuint hjemsøkt. 70- tallskoloritten tilfører videre til troverdigheten, selv om det tross alt dreier seg om spøkelser da. Og det tror man ikke på. Eller gjør vi?

9 bloddråper


mist.jpg

The Mist

Så til The Mist fra 2007. Frank Darabont har nok en gang tatt på seg oppgaven med å regissere en film basert på en av Stephen Kings bøker (han har også laget Shawshank Redemption og The Green Mile). The Mist er litt mer den Stephen King-filmen vi gjerne assosierer med hans bøker; en skummel, omkringliggende fare, som truer et helt samfunn, gjerne ute på landsbygda, og som én etter én krever sitt offer. Stephen King har en egen evne til å lage god skrekk med naturen som viktig element, eller naturen som stemningsskaper. Det er liksom noe hyggelig og skummelt på samme tid, når man ser en Stephen King-film. 

Etter en sterk storm som ødelegger vinduet på huset til familien Drayton, drar faren sammen med sin sønn inn til landsbyen for å handle ting til reparasjonen. Samtidig er det en mystisk tåke som skyller innover dalen og innover landsbyen. Ryktet går om at det er militæret der oppe som driver å eksperimenterer og greier, uten at folk bryr seg nevneverdig. På grunn av stormen har det møtt opp mange på supermarkedet for å handle det de trenger. Det er litt småkaotisk, men stemningen er god. Etter hvert høres høye sirener, noe er i gjære. Skepsisen og frykten øker. En mann kommer løpende inn, han blør og advarer alle om tåken som kommer.  Man må ikke gå ut! Panikken begynner etter hvert å sette inn ettersom området blir innhyllet i tåke…

Filmen klarer å bygge opp en god og guffen tone tidlig, og mye av filmen foregår på dette supermarkedet. Litt sånn som det også er i Walking Dead serien, så handler mye av filmen om overlevelse og mennesker som står overfor en desperat situasjon. Og det er et imponerende stort persongalleri i The Mist, siden alle er skviset inn i butikken.  Mange konflikter som utspiller seg her, og den umiddelbare faren som hviler utenfor, skaper også mange farer mellom menneskene seg imellom. Men dynamikken funker bra og det føles relativt plausibelt, selv om det jo er en del stereotypier når det gjelder karakterer, handlingsmønstre etc. Vår helt, faren, minner litt om Rick i Walking Dead, og man får litt Walking Deadvibber av å se The Mist. Det har skjedd noe, man vet ikke hva, og det hele gir en følelse av dommedag. At flere av skuespillerne fra Walking Dead er med, styrker jo selvsagt koblingen.

Skal ikke avsløre mye om monstrene som hviler der ute i tåken, bortsett fra at det er noen ufyselige skapninger som man ikke er særlig keen på å møte. Monstrene skjules mer i the mist (skjules jo i tåken:), kontra i andre mer tradisjonelle monsterfilmer, og gjør at det fungerer bedre på et mer psykologisk plan. 

The Mist leverer varene; den er guffen og underholdene, har gode karakterer så man engasjerer seg i historien, byr på noen nådeløse og utrivelige monstre, og har en meget sterk slutt, og da mener vi virkelig sterk. Man går å tenker på den lenge i etterkant.

8 bloddråper


3. The Exorcist.jpg

The Exorcist

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

The Exorcist fra 1973 kom til å sjokkere en hel verden da den ble lansert. Demonens manifestasjon har aldri før blitt presentert så overbevisende  og troverdig som i den filmen her. Her har vi å gjøre med en demon som ikke bare er ondskapsfull, men også vulgær og hatsk, brutal og manipulerende, og som bokstavelig talt spyr ut edder og galle underveis i filmen. Realismen og de sjokkerende effektene tok publikum med storm; folk svimte av, ble hysteriske, flere nærmest overbevist om at demoner fantes. Filmen møtte også svært mye kritikk, blant annet fra religiøse grupper som mente filmen glorifserte satan. Det gikk så langt at Linda Blair, hun som spilte den besatte jenta Regan, til slutt måtte måtte ha livvakter for å ikke bli angrepet av fantastisk kristne. Så filmen skapte mildt sagt en god del kontroverser og reaksjonene var mange og ekstreme.

Historien følger den 12 årig gammel jenta, Regan, og som lever sammen med sin mor et sted i Washington DC. Alt er tilsynelatende normalt og hyggelig. Etter å ha spilt på et ouija-brett, begynner Regan gradvis å endre adferden sin. Hun blir mer og mer mystisk og uforutsigbar, og jenta som tidligere bare var normal og søt, utvikler seg til å bli verdens kjipeste unge. 

Denne besatte ungen, provoserte og sjokkerte publikum, og aldri hadde man fått servert såpass hissige obskøniteter fra et barn noen gang. Her er et lite utdrag fra manuset, og som gir et temmelig bra inntrykk av hvor drøye noen av disse scenene var (Vi hører demonen snakke gjennom Regan. Chris er moren):

REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you!

Regan has the crucifix gripped in her hand and is plunging it into her bloodied vagina. There are fresh cuts all over her face, streaming with blood.

REGAN/DEMON : Let Jesus fuck you! Let him fuck you!!!

Chris runs over to Regan and tries to pry the crucifix from her hand. They struggle for the crucifix. Regan then grabs Chris' head and pushes it into her bloodied crotch.

REGAN/DEMON : Lick me! Lick me!

Vel, forstår godt at dette var røff kost for folk. Og tror de fleste er enige om at dette fortsatt er meget drøyt og sjokkerende, den dag idag. Lurer på hva skuepillerne tenkte da de leste manuset? Ikke minst den lille jenta. Vi får nesten håpe for hennes del at hun ikke forstod alt som foregikk her.

To prester blir tilkalt for å drive ut demonen (selveste Max Von Sydow er en av dem), og noen heftige kampscener utspiller seg mellom «det gode og det onde». Ganske voldsomt og dramatisk.

Filmen er også overraskende god på effekter, til tross for alderen, og de gory og de overnaturlige scenene ser veldig realistiske ut. Regans transformasjon og harde medfart er ubehagelig å se på, og den unge jenta blir nesten helt ugjenkjennelig etter hvert. Respekt til Linda Blair og det hun gjennomgikk for denne rollen. Dette må ha vært en tøff innspilling, og man får nesten følelsen av at det kan ikke ha vært helt bra, egentlig.

Uansett; en ubestridt klassiker og en av filmhistoriens skumleste og kjipeste barn. Må trekke frem musikken også, med Mike Oldfields signaturtema fra Tubulars Bell, og som passer fascinerende godt inn.

10 bloddråper

1. The Shining.jpg

The Shining

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

Vi må selvfølgelig ta med The Shining (1980), en av de største klassikerne innen horror. Og kanskje den ultimate psykologiske horrorfilmen. For sjelden har vi fått tilbringe så mye kvalitetstid med en mann som synker så dypt inn i sitt eget sinnsforvirrede hode. Og du vet aldri hvem, og hva, du kan stole på. Filmen er fascinerende, nervepirrende og ubehagelig. Fantastiske bilder og fantastisk skuespill. 

Dette er en film du kan skrive en avhandling om, for her er det mye å ta fatt i:) Vi skal imidlertid denne gang fatte oss i korthet. Som kjent finner handlingen sted på et øde hotell, hvor overnaturlige krefter får Jack Nicholson til å presse frem kanskje tidenes råeste filmrolle. Et fantastisk karakter-studie av en mann på randen. Hans stadig økende galskap kumulerer i den klassiske scenen hvor han hogger seg gjennom badromsdøren med en øks, for å få tak i en lettere skremt Shelley Duvall; "Here´s Johnny!" Filmen er rett og slett et ikonisk mesterverk. "Here's Johnny!", "All work and no play, makes Jack a dull boy", "REDRUM!" osv;  filmen er regelrett spekket med legendariske scener og replikker.

Den er bygget på en Stephen King roman, men Stanley Kubrick satte sitt umiskjennelige preg på den. Sikkert derfor Stephen King ikke likte filmen da den kom ut:) Og filmen fikk nokså lunkne kritikker da den ble sluppet. Men folk har  med tiden forstått hvor bra denne filmen faktisk er. Dette er muligens den beste filmatiseringen av en Stephen King bok noen gang. Filmen har også klart å tåle tidens tann og føles aldri utdatert. Man kan se den om og om igjen, og man oppdager stadig noe nytt med den. Må nevnes de ulike teoriene og tolkningene omkring rom 237, som jo er et bevis på at folk stadig vender tilbake til Shining. Sjekk ut dokumentaren som omhandler dette, fascinerende saker. 

10 bloddråper