Ingen tvil om det kan være nokså utfordrende å finne gode skrekkfilmer der ute som er umiddelbart tilgjengelige. Utvalget hos de store strømmetjenestene er dessverre noe begrenset. Men noe bra har de liggende:) Vi har gått gjennom tilbudet på Netflix og funnet de filmene vi mener er best. Netflix forandrer jo hele tiden sin katalog, og vi skal forsøke å holde dere oppdaterte på hvilke (gode) filmer som er tilgjengelige.
Greit, nok prat. Dette er hva vi mener er de beste skrekkfilmene Netflix har å by på.
Sammen med Jordan Peele's Nope var Smile skrekkfilmen som tjente inn mest penger i 2022. Og vi har ikke noe problem med å forstå hvorfor.
Vi møter psykologen Rose som etter en grusom og traumatisk hendelse med en pasient, hjemsøkes av flere mystiske og skumle opplevelser i dagene som følger. I håp om å avdekke mysteriet, vikles hun stadig mer inn i sitt nye mareritt, og hun må konfrontere sin egen fortid for å forsøke å komme ut av det.
Filmen drar nytte av et catchy og velfungerende premiss, samt mer enn godkjent skuespill. Hovedrollen spilt av Sosie Bacon overbeviser veldig som psykologen Rose, og som gjennomgår en temmelig heftig karakterutvikling med tanke på alt det gufne som skjer, og som Bacon strålende portretterer.
Smile klarer å skape flere intense og nifse løyeblikk, noen skikkelig heftige jump scares, og ikke minst maner den frem noen nokså minneverdige og uhyggelige skapninger.
Filmen har et fint driv, og de skumle og spennende scenene porsjoneres smakfullt ut gjennom filmens snaue 2 timers varighet. Det er proft gjennomført, stilig filmet og smart klippet sammen. Rett og slett en skikkelig effektiv grøsser. Vi er derfor ikke overrasket over at dette ble en av de store kinosuksessene i 2022, og som også ble en real snakkis etter PR-stuntet under en baseball kamp. Smart markedsføring det der!
Dette er spillefilmdebutfilmen til regissør og manusforfatter Parker Finn, en kar som tydeligvis vet hvordan treffe et bredt publikum. Filmens tilgjengelighet er både dens styrke, og samtidig dens svakhet. For filmen er noe generisk og forutsigbar. Den følger en kjent oppskrift og du vet hvordan den vil ende etter 15 minutter. Den har tydelig latt seg inspirere av andre skrekksuksesser. Det var f.eks. vanskelig å ikke la tankene vandre til klassikeren It Follows (2014). Ikke bare er premisset svært likt, men flere av scenene også. De av dere som har sett It Follows vet da hvilke vi sikter til. Smile er imidlertid mer oppildnet og grafisk.
Å se Smile er som å dra på interrail med fulladet iPhone. Du vet at du kommer deg trygt frem, men mister samtidig litt av sjarmen og det uforutsigbare. Vel, noen ganger er det digg med en stø og velregissert rute, og bare nyte ferden underveis.
7 bloddråper
Studio 666 er en sjarmerende, dustete og tidvis nokså festlig tulleskrekk, om det folkekjære Foo Fighters, som flytter inn i et hjemsøkt innspillingsstudio hvor de skal spille inn sitt 10ende album.
Vi må innrømme at vi humret godt flere ganger. Det er særlig morsomt når bandet øver og vi får et innblikk i bandrelasjonen og gutta får utnyttet den gode kjemien dem imellom. Det er flere vittige dialoger og små kommentarer. Og filmen fremstår som nokså selvironisk og utleverende, særlig hva gjelder Dave Grohl sin karakter. At han er en fyr som liker å bestemme, og den ubestridte leder og diktator i Foo Figheters, er det liten tvil om. Og nettopp dette pirkes bort i på en morsom måte. Nokså sporty av Grohl. Og apropos Grohl, karen er virkelig ingen dårlig skuespiller. Han har god timing og gir alt i rollen. Dette kunne vært betraktelig pinligere, men det funker overraskende bra.
Greit, så blir det aldri skummelt, til det er tonen i filmen for lett, og det meste av det som skjer for teit. Men vi får noen fine doser gore og carnage. Slik grafisk vold er med tiden nær blitt normen i sjangeren. Det er en stund siden publikum ble sjokkert av mye blod, avkappende kropper, kannibalisme o.l..
Det er både koselig og underholdende å følge denne sympatiske, lettere pompøse og nokså barnslige gjengen. Hva gjelder sistnevnte så er ikke det så overraskende, da det å spille i band er som å trå inn en evig tidsmaskin tilbake til sin lettere infantile ungdom. Dette vet vi av egen erfaring.
Filmen er nok for lang, og mister litt av sin sjarm og energi mot slutten. Men vi tror uansett mange vil kose seg med Studio 666, fan av Foo Fighters eller ei.
6 bloddråper
Regi av Edgar Wright, som tidligere har gitt oss komediene (eller Cornetto-trilogien) Shaun of the Dead, Hot Fuzz og The World’s End, en kar som er dyktig på snappy komedie og filmatisk håndverk.
Men får han til seriøs horror da? Joda, han lykkes godt må vi si!
En fascinerende tidsreise til 60-talls London. Vi følger Eloise (Thomasin McKenzie) en ung, lovende designerstudent, med en sterk fascinasjon for britisk 60-talls estetikk og nostalgi, som håpefullt ankommer London for å begynne sine studier.
Ikke særlig fornøyd med kollektivet hun flytter til, bestemmer hun å skaffe seg egen leilighet for litt fred og ro. Men om nettene skjer mystiske tidsreiser (!), til Londons swinging 60’s, hvor hun opplever tiden gjennom en annens kvinne øyne, Sandie (Anya Taylor-Joy) som forsøker å slå gjennom som sanger.
Vel, det tilsynelatende svingende og glamorøse 60-tallet, som noe forlokkende og eventyrlig, skal etterhvert vise seg fra en litt annen side…
Vi lot oss imponere av tidskoloritten, og den flotte produksjonen som har vært med på å gjenskape perioden. Innpakningen er gjennomført og stilisert, det føles uanstrengt og lekent, lekkert koreografert med lyd og bilde, nesten så man kunne tro at Martin Scorsese har hatt en finger med i spillet. Åpenbart mye omtanke og kjærlighet som ligger til grunn i gjenskapingen, og ikke ofte vi ser slik kvalitet og ambisjonsnivå i en horror-produksjon.
Dette er filmens store styrke, i tillegg til det enkle og effektive, dog svært så underholdende premisset om virkelighetsflukten som hovedpersonen opplever. Særlig skummelt blir det kanskje ikke, og horror-elementene som benyttes tilhører den «trygge» sorten, som verken vil støte eller skremme så mange. Hvertfall ikke de garva horrorentusiastene! Men det er forståelig med tanke på rammene her, og strengt tatt hadde det nok ikke passet inn i den elegante pakken, hvis horroraspektet hadde fått større plass.
En meget severdig film som er ambisiøs i sitt format og har et artig premiss; med andre ord en ganske så vellykket film! Og som gjør seg fortjent til 8 bloddråper mye taket være et særdeles godt filmatisk håndverk.
8 bloddråper
The Ruins er enkel, adrenalinfylt og effektiv underholdning fra regidebutant Carter Smith. Filmen kunne like gjerne vært satt i tenåringshorror-subsjangeren, med sine festglade og pene ungdommer som oppskriftsmessig havner i trøbbel. Men her er det naturen, nærmere bestemt noen hissige planter, som står for uhyggen.
Vi møter to amerikanske kjærestepar på ferie i Mexico, som sammen med en tysker og hans greske kompis bestemmer seg for å sjekke ut noen gamle maya-ruiner dypt inne i jungelen. Hadde jo vært kjekt å kunne vise til noen kulturelle øyeblikk på turen, ikke bare solslikking ved bassenget. Men som denne gjengen skal erfare; noen ganger er det å lov å la severdighet være severdighet og heller bestille en ny pina colada mens Jimmy Buffet spilles på høyttaleren.
Premisset og settingen i filmen funker. Den meksikanske jungelen er et skummelt sted å surre rundt i, og ruinene kler filmen godt. Filmen er basert på en bok med samme navn fra 2006, og her er handlingen satt til liten høyde/fjelltopp. Men vi syns gamle maya-ruiner funker vel så bra. Og selv om filmen kanskje kunne brukt noe mer tid på å etablere denne planten som ungdommen kjemper imot, så funker det. Det blir aldri kjedelig, noe det fort kunne blitt. For øvrig også takket være skuespillerne som gjør en mer enn brukbar jobb.
Dette er nesten et kammer(ruine)drama, ettersom nær hele filmen finner sted på toppen av ruinene, hvor ungdommene forsøker å finne ut av hva som skjer og hvordan de skal klare å komme seg ut av knipen de er i. Det blir nokså klaustrofobisk og de interne stridighetene og uenigheten tvinges frem. Filmen er for øvrig svært grafisk. Vi får servert mye blod og gørr, lemmer som knekkes og åpne sår. Artig for noen, skjemmende for andre. Filmen har valgt en annen slutt enn boken. Og vi skal ikke påstå hvilken som funker best. Men vi har gjort oss noen tanker på hvordan den kanskje kunne vært enda hvassere:)
Dette er The Descent møter The Beach. Bare ikke like bra.
6 bloddråper
As Above, So Below starter veldig bra, men klarer dessverre ikke klarer å leve opp til sitt potensialet og snubler når den nærmer seg slutten. Men dette er uansett en film verdt å sjekke ut, for en ting er sikkert; katakombene under Paris er et nifst sted.
Vi følger Scarlett, en sjeldent tøff og handlekraftig arkeolog, på hennes søken etter the philosophers stone, en magisk stein som blant annet kan gi evig liv. Vi møter vår heltinne først i Iran, men sporene hennes ender opp i Paris, nærmere bestemt i katakombene under byen. For å finne frem i disse labyrintene får hun hjelp av et par lokale kjentfolk, en god venn og en kameramann som skal lage en dokumentar om det hele. Foruten å inneholde rester av seks millioner lik, skjuler det seg endel annet i de trange og mørke tunnelene under den franske hovedstaden.
Vi liker utgangspunktet i filmen. Den har et catchy og engasjerende premiss, og den gir litt Indiana Jones-aktige vibber innledningsvis. Det er morsomt med arkeologi, og interessante historiske fortellinger og fabler krydrer filmen fint. Og katakombene er inget dårlig valg som lokasjon. Tunnelene er mildt sagt creepy. Det er mørkt, tett og klaustrofobisk. Vi kommer ikke på mange andre skumlere steder å bli fanget. Okei, kanskje vassende rundt i Amazonas eller sumpene i Louisiana, men da på grunn av de skumle dyrene.
Første timen er svært god. Det er spennende, engasjerende og småskummelt. Den har et fint driv, artige nok karakterer og flere nifse scener. Kameraarbeidet er svært godt og gjør at filmen oppleves mindre hektisk. Filmingen er ikke så slitsomt som i mange andre lignende sjangerfilmer og foto lykkes med å få kontroll på kaoset.
Men siste halvtimen krasjer den, dessverre. Den vil altfor mye og det hele blir altfor voldsomt og kaotisk. Vi har ikke noe imot at det lefles med det overnaturlige, slik kan ofte tilføre en film kledelig mystikk og spenning, men her bommer filmen og går amok. Hvilket er synd, for dette kunne blitt riktig så bra.
Filmen er rfor øvrig egissert av John Erick Dowdle (Poughkeepsie Tapes, Devil og Quarantine), som også har skrevet manuset sammen med sin bror Drew Dowdle.
«Abandon all hope, ye who enters here»
6 bloddråper
Malefique er en effektiv og spennende grøsser om fire veldig forskjellige innsatte på en fengselcelle, og som en dag kommer over en gjemt og mystisk bok. Og denne boka skal by på noen fixe ideer!
Dette er en meget spesiell og original film, som overrasket oss positivt. En film som får mye ut av sitt premiss og omgivelser. Dessuten nokså brutal og kompromissløs, for ikke å si uforutsigbar.
Malefique er en liten lavbudsjettsfilm, hvor alt nesten foregår i den trange, deprimerende cellen. Men det er effektivt satt sammen, og filmen har en nerve hele veien. Den starter imidlertid nokså rolig, så greit å smøre seg med litt tålmodighet. Småklaustrofisk er det, og man kjenner på følelesen av å være innesperret, og ønsket om å komme seg ut. Og boka byr på mildt sagt spesielle måter å få det til på. Et slags kammerdrama som møter boka fra The Evil Dead.
Filmen er ganske så heftig med en del magiske og overnaturlige elementer i seg, men som balanserer godt med den veldig dystre virkeligheten. Spesialeffektene er noe daterte, men de funker. Og persongalleriet er det lite å si på, rimelig spesiell sammensatt gjeng som historien utspiller seg rundt.
Filmen er mørk og dyster, og som tør å kline til. Den innehar en type filmatisk selvsikkerhet som tilfører en unikhet og gjør at den skiller seg fra mye annet som er der ute. Vi var litt nysgjerrige på hvordan regissør Eric Valette skulle hale det hele i land, men vi mener filmen her gjorde flere artige valg og vendinger.
En smart liten godbit det her, som kan anbefales for dem som ønsker noe litt annerledes.
7 bloddråper
Polske The Lure er en mildt sagt original film. En artsy musikal med horrorelementer. Filmen treffer ikke blink hver gang den fyrer av, men mye av dette har du neppe sett før, og vi liker film med egenart. Dette er som om Björk skulle ha laget La den rette komme inn.
Vi følger to havfruer som får jobb som underholdere på en liten klubb i Warszawa, Polen. Deres opphold kompliseres av at den ene forelsker seg, for kjærlighet mellom menneske og havfrue har visstnok sine utfordringer.
Filmen har en tydelig og sterk visuell profil. Det meste ser virkelig bra ut, med tøffe kulisser, kul lyssetting og stødig kamerarbeid. Og det hele akkompagneres av kledelig og fengende diskomusikk. Og synkronisert dans. Det er kitchy og catchy. Ekstra skryt til regissør Agnieszka Smoczynska som håndterer denne perverse og drømmeaktige kjærlighetshistorien med kraft, kjærlighet og entusiasme.
Filmen lider dessverre av litt tempoproblemer og mister noe av intensiteten og engasjementet halvveis. Og du kommer aldri skikkelig innpå karakterene og dermed kjærlighetshistorien som er filmens midtpunkt. Men filmen kompenserer med å servere fascinerende og absurd galskap det er vanskelig å ikke la seg underholde av. Filmen er ikke spesielt skummelt, men noen artige og grafiske scener venter. For disse havfruene er ikke så uskyldige som de kan gi uttrykk for.
7 bloddråper
Mike Myers er en fyr det er vanskelig å få has på, det er helt klart. Halloween Kills er nok en film i denne franchisen vi tydeligvis aldri blir lei, og slasher-legenden er selvsagt på morderisk tokt igjen. Denne gang om ikke enda mer brutal og nådeløs. Vi har vel kanskje aldri sett ham så hissig. De som står i hans vei, får gjennomgå for å si det slik. Ikke minst helt uskyldige folk i sine hjem som får et mildt sagt ublidt hjemmebesøk fra denne karen.
Fy flate så grafisk og drøy volden som skildres er i Halloween Kills, åpenbart at vi har oppjustert hva som er greit å vise nå til dags, og hvor man med dagens filmteknikk også får disse scenene til å se grotesk bra ut. Blir nesten litt komisk til tider, i overkant voldsomt. Litt rart muligens, med tanke på at dette tross alt dreier seg om kommersiell main-stream horror som skal kunne appellere til alle som vil «kose» seg med litt horror. Vel, ikke mye kos her. Mulig det er innpakningen og konseptet som på en måte tillater å vise slik grafisk vold, at det liksom blir litt tegneserieaktig? Eller at vi nå rett og slett tåler så mye mer, og at vi har hevet standarden for hva vi krever av spesialeffekter i slike scener? Uansett; hissig er det!
David Gordon Green står også for denne (som med den forrige), en regissør som utvilsomt er meget dyktig. Solid gjennomført, godt tilskrudde scener, massevis av referanser til originalen, mye bra kameraføring, driv i historien osv. Rett og slett lite å utsette på denne rent håndverksmessig!
Og det er et artig persongalleri som er med, for denne gang mobiliseres hele bygda til å ta hovedskurken. De begynner å bli grådig lei etter drøye 40 år med terrorisering fra denne klin gærne karen. Alle skal med, purk og innbyggerne står sammen i denne dugnaden; eller for å sitere deres kamprop; “Evil dies tonight!”
Vil de klare å få has på han denne gangen?
Det skal vi selvsagt ikke røpe, men vi tenker vel at sjansene for at de kan lykkes nok aldri har vært større.
Så absolutt en verdig oppfølger, og selv om det selvsagt blir litt tullball her og der, for ikke å snakke om hvor usannsynlig og lite troverdig alt sammen er (!), så er det enkel og brutal underholdning. Og fans av franchisen blir nok ikke skuffet!
7 bloddråper
Dette er nummer 6 i rekken av originale Alien-filmer, og nok en gang er det legenderegissøren, og kan vi si skaperen av dette universet, Ridley Scott, som står for regien. Da vet man liksom at man er i trygge hender.
Og det stemmer selvsagt, som med stødig og kontrollert hånd geleider oss gjennom filmen sin, visuelt slående er det som alltid når det er Scott som regisserer, og horror’en, stemningen og de actionmessige sekvensene er upåklagelig. Det er altså mildt sagt proft satt sammen. Denne filmen er dog enklere enn forrige filmen, Prometheus, som nok var hakket mer stillfaren og ettertenksom, og som ikke minst hadde lite av selveste Alien monsteret. Sånn sett er Alien: Covenant mer konvensjonell i formen, og mer tro mot de første filmene, med sitrende spenning og action i fokus, og med det uhyggelige monsteret som en sentral brikke. Eller brikker(!) kan vi kanskje si, for det er mange av dem!
Filmen starter omtrent 11 år etter Prometheus, hvor koloniskipet USCSS Covenant har kurs mot en avsidesliggende planet Origae-6, med mer enn 2,000 kolonister i kryogenisk dvale. Men en mystisk melding fra en tilsynelatende beboelig og jord-lignende planet ikke langt fra der de befinner seg, synes som en mer fristende destinasjon, og en patrulje sendes ut for å rekognosere forholdene på planeten. En ekspedisjon som kommer til å få uante konsekvenser…
Noen ble kanskje skuffet over at Alien: Covenant kanskje ikke bringer så mye nytt til universet, og så den forrige Prometheus som mer ambisiøs, nyskapende og original. Men mange vil nok også synes, deriblant oss, at det var riktig så u(hyggelig) med et gjensyn av det som tross alt er fundamentet i filmserien; selve Alien-monsteret, med mengder av heidundrende sci-fi action, og noen temmelig, gufne, gory sekvenser.
Det er proft og håndverksmessig briljant utført, og det er deilig å se en skrekkfilm med stort budsjett og produksjon og med en stjerneregissør som styrer skuta. Vi har på en måte blitt litt bortskjemt med Alien- franchisen (og da tenker vi ikke på alle de tullete spin-off’sene som har kommet i kjølvannet), og hvor Sir Ridley Scott (1), James Cameron (2), David Fincher (3), Jean-Pierre Jeunet (4), og Scott igjen (5, 6) alle har gitt sine solide bidrag. Dette er «luksus»-filmer, med skyhøyt kvalitetsnivå.
Scott lager ikke mye horror, og Alien-filmene er på en måte hans horror-alibi i sin filmkatalog. Og det er gøy å se at han vender tilbake til dette universet, som han mestrer så godt, siden han tross alt satte standarden i sin tid! Og med tanke på hans godt voksne alder, er dette intet mindre enn imponerende. Makan til produktiv herremann som fortsatt lager svære og ambisiøse filmer, ja, det skal man lete lenge etter. Og hans Alien: Covenant føyer seg også godt inn i hans katalog, ikke minst hans Alien- katalog.
7 bloddråper
Halloween er slasher-klassikeren fra 1978 regissert av John Carpenter, som ble en av tidenes største horror-suksesser. Morsomt å tenke på at filmen hadde et såpass stramt og lavt budsjett, at for å få råd til Mike Myers sin maske, måtte de kjøpe den billigste de fant til 2 dollar, en Star Trek-Willliam Shatner maske. Denne fikset de på og som til slutt ble den ikoniske masken vi nå alle kjenner til. Det enkle er ofte det beste; Mike Myers gikk inn i filmhistorien som en av de skumleste bad-guy´ene innen horror, og Halloween ble en av de mest innbringende horrorfilmer noensinne.
Halloween var også gjennombruddsfilmen til Jamie Lee Curtis, og for å være helt ærlig, var den som spilte sin rolle best her, de andre har vi ikke sett like mye til siden. Halloween satte nok, på mange måter, standarden for slasher/tenårings-sjangeren, hvor oppskriften var kåte ungdommer som bare ville ha det gøy, og som ikke fikk med seg at det var en gal mann på drapstokt der ute. Mens den mer uskyldige og dydige, (her spilt av Jamie Lee Curtis), tok situasjonen på alvor og som ble den vi heiet på utover i historien.
Meget underholdende og effektiv film (hvertfall etter datidens standard), og som hadde mange innovative og kreative elementer i seg. Her må særlig nevnes førstepersons-perspektivet i introen, og stalker-sekvensene, hvor vi ser de potensielle ofrene gjennom drapsmannens øyne. Effektive og smarte triks som inntil da ikke hadde vært særlig brukt. Musikken, skrevet og spilt av John Carpenter selv, var intet mindre enn smått genial, og man skal lete lenge etter en mer passende signaturlåt for en horrorfilm; minimalistisk og svært så virkningsfull. Dessuten tør vi påstå at Halloween introduserte en ny, uhyggelig variant av en antagonist; en som både er menneskelig og umenneskelig på samme tid, et slags menneskelig monster, maskert, uttrykksløs og nådeløs.
Halloween er fra 1978, og det er mange tilsvarende filmer som har kommet til siden, og som viderefører arven. Selv om de nyere filmene gjerne er hvassere og bedre, så må man ikke glemme at Halloween er blant de første, hvis ikke den første i sin sjanger. Sånn sett er Halloween en obligatorisk film for horror-fans, og filmentusiaster for øvrig. I tillegg til fortsatt å være en kul horrorfilm, og som fortsatt har trøkk i seg!
8 bloddråper
The Visit er en amerikansk mockumentary horrorfilm fra 2015 regissert av den mildt sagt ujevne M. Night Shyamalan. Men her treffer Shyamalan godt! Dette er velspilt, vellaget og guffent.
Et ung søskenpar sendes på tur for å besøk sin besteforeldre på bondelandet i Pennsylvania for første gang. Storesøster har tidlig bestemt seg for å lage en dokumentar om møte med besteforeldrene, og det er disse opptakene som utgjør filmen. Besteforeldrene fremstår først nokså joviale og ordinære. Men snart begynner nokså mistenksomme ting å skje i huset, og mye tyder på at besteforeldrene har noen hemmeligheter.
Filmen er snedig filmet og klippet, og bruken av håndholdt kamera funker som bare det. Filmen har en fin oppbygging, med artige og troverdige karakterer. Den er ikke fryktelig original, men såpass dyktig skrudd sammen at den funker som bare det. Barna spiller bra og besteforeldrene gjør en god innsats som elskverdige, smådemente og tvilsomme gamlinger. Vi får servert en rekke nokså nifse scener og noen solide jump scares. Dette er en mildt sagt creepy bestemor. Filmen har også noen artige tvister og makter å holde trykket hele veien. Slutten er dessverre noe forutsigbar. Shyamalan sliter generelt med å avslutte sine filmer, som nær alltid har velfungerende og fascinerende premisser.
Men alt i alt er dette en meget severdig og småskummel film som nesten garantert vil få deg både til å skvette og grøsse.
7 bloddråper
Dracula fra 1992 er signert mesterregissøren Francis Ford Coppola. Fristende å kalle dette Coppolas siste virkelig gode film, og hans kanskje siste klassiker. For Coppola har jo gitt oss en rekke klassikere før dette; Gudfaren (1972) Avlyttingen (1974) , Gudfaren 2 (1974), Apokalypse nå (1979), Outsiders (1983) og Rumble Fish (1983), og til sist da altså Dracula (1992), basert på boka til Bram Stoker. Etter dette kom det mye rart fra Coppola, som så ut til å ha mistet piffen. Uansett en imponerende katalog, med kanskje Gudfaren-filmene og Apokalypse nå som de aller største. Men vi tør påstå at Dracula også bør få sin plass blant de store. I hvert fall innen Vampyr-sjangeren.
Det som skiller Dracula fra Coppolas tidligere filmer, er den voldsomme, visuelle stilen. Alt er karikert og har en estetikk som minner om noe fra et øst-eurpeisk teater eller dukkespill, med svære kulisser ala en Wagner-opera. Det er store følelser i sving, über-dramatisk, über-romantisk og ja, erotisk også må vi si. Stemningen piskes opp ytterligere med symfonisk og messende orkestrert musikk. Det er tungt og dystert ladet.
Coppola må ha hatt det mye gøy med den filmen her; alt er så fargerikt, en visuell fest for øyet, med masse referanser til tidligere Dracula-filmer, og hvor alt er kreativt og snedig satt sammen. Vi vil si at Dracula lett overgår Tim Burtons gotiske og eventyraktige filmer, Dracula er rett og slett mye voldsommere på alle plan. Det er Dracula, liksom! Og som spilles helt nydelig av Gary Oldman. Oldman tenderer ofte mot roller med mye følelser, temperament og drama, og Dracula er mildt sagt intet unntak. Temmelig mange andre kjente er også med i filmen, med Winona Ryder, Anthony Hopkins, Keanu Reeves (Coppola ønsket visst egentlig Johnny Depp, men studioet ville ha Keanu) i sentrale roller. Jo, og Tom Waits spiller sinnsyk person! Kult.
Dracula er mektig og storslagent. En av 90-tallets klassikere.
9 bloddråper
The Midnight Meat Train er en blodig og actionfylt reise ned i New Yorks T-bane nettverk, hvor en mystisk og svært så resolutt seriemorder jakter på intetanende ofre som skal ta siste T-bane hjem. En nysgjerrig fotograf (Bradley Cooper) er vitne til en av de mange forsvinningene, og han bestemmer seg for å forsøke å avdekke hva som faktisk skjer.
Regissør Ryûhei Kitamura har lang erfaring innen sjangeren, og som senere har gitt oss godbiter som Down Range (2017) og Nightmare Cinema (2018). Denne mannen kan sitt fag, det er det liten tvil om. The Midnight Meat Train er for øvirg baser på Clive Barker sin novelle fra 1984 med samme navn. Og Kitamura har fått mye skryt (kanskje mest i ettertid) for hvordan han har klart å adoptere novellen til det store lerretet.
Filmen er visuelt kald og kjølig, og med en alltid tilstedeværende nerve og en trykkende stemning. Regissør Kitamura klarer heldigvis å etablere interessante karakterer vi bryr oss om, hvilket gjør slutten mer engasjerende og intens. Og ikke minst har filmen en svært tøff skurk, portrettert av den tidligere fotballspilleren Vinny Jones.
Historien sporer nokså av mot sin tredje akt, på godt og vondt. Hadde vi trengt tvisten? Kanskje ikke, men historien blir med det noe mer abisiøs og omfattende. Vel, historien er kanskje ikke filmens styrke, det er dens sterke visuelle stil og godt orkestrert brutalitet. Her skal øyeepler dras ut, lemmer avkuttes og tenner trekkes. Filmen kliner til. Det blir kanskje i overkant actionfylt, men det er proft laget. Og med solide skuespillere i hovedrollene som gir alt, særlig Bradley Cooper. Det er gøy å se horror gjøres så gjennomført. Og for de av dere som er ute etter noe mørkt, makabert og blodig, så vil dere nok underholdes:)
7 bloddråper
Ok, så er vi tilbake i Scream franchisen nok en gang, hvor Ghostface er på hugget igjen.
Vi møter Sam og Tara og resten av vennegjengen som overlevde forrige film, og som har bosatt seg i New York. De forsøker å stable sine liv på beina igjen, etter det grusomme som skjedde i Woodsboro.
Vel, det tar ikke lang tid, før like grusomme drap begynner å skje i området der de bor, og Sam og gjengen. havner kjapt i søkelyset til den beryktede Ghostface. Dermed starter marerittet enda en gang, og våre protagonister må gjøre det de kan for å overleve.
Filmen byr som alltid på mye sjangerlek og metahumor rundt Slasher-horror og filmserier generelt. Igjen er det filmserien-i-filmserien, “Stab” som er i fokus, et konseptuelt smart grep og som blåser nytt liv i Skrik-franchisen. Mye filmlek denne gangen og når vennegjengen opplever at de befinner seg i et slags film-narrativ spekuleres det i formelbaserte oppfølgere, forløpere, etc. , som kan gi en pekepinn på hvem i gjengen som kan være mer eller mindre utsatt, eller som kan være mistenkt. Det er ganske fiffig laget.
I og med at Ghostface stadig kan skifte nye “eiere”, gjør jo også det sitt til at dette er en “slasher-karakter” som i teorien kan leve evig. Tar man livet av en Ghostface, er det alltid noen som kan overta den drakta, for å si det slik. Så det er med andre ord grunn til å tro at at Skrik-serien vil fortsette en god stund til:)
Hyggelig å se Cortney Cox dukke opp igjen, fra originalbesetningen, men foruten noen andre kjenninger, er det er mye som tyder på at det er generasjonsskifte i Skrik-serien som skjer. Som i og for seg er å forvente.
Skrik 6, som sine forgjengere har et stort preg av “whodunnit”, siden vi ikke ser hvem som skjuler seg bak masken, og som dermed blir mye av motoren bak handlingen. Hva slags motivasjon har Ghostface denne gang? Hvem er det? Og vi spør oss hvilken kobling Ghostface har til sine ofre. Det innebærer at forventningene blir høye, og fallhøyden like stor, når vi etterhvert nærmer oss avsløringen. Vel, her gjettet den ene halvparten av Blodklubben dette nokså raskt, og filmen var kanskje ikke like god på å skjule dette sentrale elementet, med flere hints som avslører mer enn det villeder titteren.
Ok, dette er utfordringen med krim-aspektet, men vi hadde håpet at de løste dette aspektet på en snedigere måte. Dessuten er inntrykket at filmen fremstår temmelig generisk og filmatisk lettvint utført. For det er tv-messig plankekjøring som gjelder, og som mister mye av de filmatiske kvaliteter som gjelder det store lerret. Lite suspense man gir tid til å bygge seg opp (med unntak av intro og kiosk-scene !), snarveier i dialoger og scener, og slapt visuelt hva angår stemning og atmosfære. Mangler det rett og slett litt fotografisk finesse? Au, vi kjente kanskje litt på algoritmisk tv-titting ved denne.
Uansett; Skrik 6 leverer varene og man skal ikke bli for kritisk overfor en film som egentlig ikke tar seg selv alt for høytidelig, og som på mange måter fungerer som en hyllest til horror og film-tradisjon.
Dette er lett underholdende, temmelig grafisk til tider (for det holdes ikke tilbake i Skrik-filmene), og nokså fornøyelige saker.
6 bloddråper
For en pussig karriere regissør M. Night Shyamalan har hatt. Etter at han debuterte med den kritikerroste Den sjette sansen har han, med noen få unntak, levert den ene svake filmen etter den andre. Nå ja, svake er kanskje å litt i, for flere av filmene er faktisk helt ok. Men de blir alle (nokså urimelig vil vi si, men slikt er det nå bare) målt opp mot hans debutfilm. Og der kommer de til kort. Men alle filmene hans innehar noe som gjør at en ikke mister trua. Så det er alltid forventinger til filmene hans, folk er nysgjerrige samme hvor mange ganger han ifølge kritikere og forståsegpåere trår feil. Og han fortsetter å prøve. Igjen. Og igjen. Og vi liker det:)
For i Split leverer han en nokså solid horror/thriller, med en fremragende James McAvoy i hovedrollen(e). Tre jenter blir tatt til fange av en psykisk syk mann som innehar 23 personligheter. Og alle hans personligheter har forskjellige fysiske og psykiske styrker og svakheter, Men en av personlighetene er imidlertid farligere enn de andre. Å skulle flykte fra denne mannen skal vise seg å være både komplisert og farlig. Og ikke minst underholdende. For det er virkelig denne filmen.
Vi har nevnt McAvoy´s skuespill, og det er en fryd å se alle hans personligheter dukke opp, den ene mer bizarr enn den andre. Premisset er kult og historien er overraskende solid. Shyamalan har god kontroll bak kamera. Det er tett, intenst og spennende, med flere minneverdige scener.
"The broken are the more evolved." - The Beast
7 bloddråper
Dette er mer en psykologosk thriller enn det er horror, men den har noen skrekkelementer som gjør at vi ønsker å ta den med på siden vår. Og ikke minst er dette en veldig god film! Den er fascinerende, engasjerende og relevant.
To venninner, Anna og Beth, skal tilbringe helgen i Big Sur (California). Begge er hardtarbeidende skuespillerinner, men det viser seg fort at den enes karrière har gått betraktelig bedre. Noe som oppleves som ubehagelig for dem begge. I løpet av helgen skal nettopp deres veivalg, karrière, og ikke minst forskjellige personligheter, sette vennskapet på betydelig prøve.
Filmen fungerer som en meget skarp og aktuell kommentar til kvinnerollen generelt, og kvinnerollen i filmindustrien spesielt. Det er svært interessant å se hvordan Anna og Beth, som er svært forskjellige som personer, blir behandlet og mottatt av omverdenen. Menn blir tiltrukket av den stille og (tilsynelatende) sårbare typen, men utrygge og usikre rundt kvinnen som prater, spøker og tar plass. I det en kvinne i realiteten kun oppfører seg slik menn gjør, så trekker menn seg unna. Kvinner likeså. Dette stemmer nok, som en grov generalisering. Og i filmbransjen blir kvinnen ofte degradert til noe sexy, noe som skal begjæres og beskyttes, og noe mindre kompetent. Her må både industrien spesielt, og menn generelt, skjerpe seg.
Vi skal ikke si så mye om handlingen i filmen. Men noe mystisk skjer mot slutten, hvor rollene og karakterene tvinnes sammen på en interessant og vellykket (synes nå vi) måte. Tanken gikk litt til Mulholland Drive, faktisk. Manuset til Lawrence Michael Levine, som for øvrig også spiller rollen som den hippieaktige Jessie, er sylskarpt. Det er krutt i dialogene, og flere av scenene er mesterlig skrudd sammen. Skryt også til regissør Sophia Takal, og vi la også merke til at filmen er snedig og effektiv klippet sammen, med smidige overganger og smakfulle hint om hva som venter. Skuespillet er svært godt. Mackenzie Davis og og Caitlin FitzGerald briljerer, og noen av scenen de har sammen dirrer av intensitet, ubehag og nerve. Vi fant karakteren Anna særlig interessant. Forførende, truende og sårbar.
Dette er ingen skummel film, så er dere herved "advart". Men den er lettere forstyrrende, spennende og mørk. Og en film vi varmt kan anbefale.
7 bloddråper
Deliver Us from Evil er en underholdende og velsmurt horror film om noen purker i et regntungt New York, som etterforsker mystiske og uforklarlige hendelser som herjer nabolagene i Bronx. Demoniske krefter er i sving og en prest med ekspertise innen eksorsime settes inn i kampen.
Kombinasjonen av hardkokt purke-realisme og overnaturlige mystiske hendelser, er en ganske så artig mix. Det blir litt sånn Training Day møter Exorsisten. Og horrorfilm plassert i et realistisk, urbant rufsete miljø, er noe som ikke skjer så ofte, og som vi derfor setter pris på. Som så mange av de demoniske filmene er Deliver Us from Evil også inspirert av sanne hendelser, og er basert på en bok nedtegnet av den pensjonerte politimannen og demonologen (!) Ralph Sarchie, og hans opplevelser med det ugudelige. Gir selvsagt det hele litt ekstra edge og uhygge, ikke minst god PR:)
Filmen har også en solid cast, deriblant Eric Bana som sjeldent skuffer. Heller ikke her, i det som er hans første horror-film. Regien er ved Scott Derrickson som har gitt oss filmer som Sinister, The Exorcism of Emily Rose og Doctor Strange. En regissør som ikke er ukjent med horror altså, og som kan lage film som fenger.
Utover det noe originale, urbane rammeverket, følger filmen et temmelig velkjent spor, og vi kan nok si at filmen således bringer lite nytt til demon-bordet. Spenningen og horror’en som etter hvert utspiller seg er nokså konvensjonelle saker, og helt skummelt blir det kanskje ikke.
Men vi lot oss underholde; dette er en helproff produksjon, skuespillerne leverer og historien er engasjerende nok til at man vil sitte gjennom hele filmen. Estetisk har filmen en mørk og regntung tone tvers gjennom, på grensen til det karikerte. Men siden den dystre stilen og looken er så gjennomgående og insisterende, så tilfører det faktisk en overbevisende atmosfærisk effekt som tjener historien.
Ingen klassiker, men absolutt verdt å sjekke ut, hvis man er hypp på en trygg og god rysare. Bring out the popcorn!
6 bloddråper
Vikingulven er en vellaget, men kanskje litt trygg, ungdomsfilm, inspirert av de fleste varulvfilmer som er der ute, ref American Werewolf in London og Gingersnaps. Mye godt håndverk her; bra foto og flotte bilder av norsk natur, plassert i en typisk nordic noir miljø i en liten landsbygd i Telemark. Dette kunne vært en skikkelig god film, hadde den bare våget mer.
Vi møter en nyinnflyttet familie til Nybo i Telemark, hvis mor har fått ny jobb i politiet. Tenåringsdatteren, Thale, har utfordringer med å tilpasse seg sin nye hverdag, og etter en ungdomsfest blir hun vitne til et brutalt angrep. Videre starter jakten på denne mystiske skapningen som ganske raskt blir hovedmistenkt i saken.
Vikingulven er en sjarmerende film, som skal ha for å lage en effektbasert, samtidig melankolsk varulvfilm. Spesialeffektene overbeviser, og vi ønsker å gi særlig skryt til transformasjonen som finner sted i bussen. Filmen inneholde det meste av klassiske varulvelementer, i tillegg til svært velkjente horrortriks for å skape spenning og uhygge. Vi skulle dog ønske at filmen tok en mer vågal kurs; enten gjøre den mørkere og nifsere, eller innføre mer humor. Det er fullt mulig å harselere både med subsjangeren (og ikke minst ulvefrykten). Vi opplevde at filmen ikke helt traff med sitt uttrykk, da den ga inntrykk av å være en seriøs coming-of-age ungdomsfilm, samtidig som den skulle være spenningsdrevet jaktfilm på denne mystiske ulven. Det ble litt stivbeint, konstruert og mindre fokusert. Og litt for safe. Uansett, det er gøy med slike definerte sjangerfilmer, og nokså uvant i norsk målestokk da vi ikke har sett varulven noe særlig her til lands.
Mange referanser til tidligere horror, visstnok særlig Jaws, og ikke minst varulv-subsjangeren. Så hyggelig med slik entusiasme og filmatiske nikk til sine forgjengere. Positivt også at det var, ja, skal vi si to kvinnelige hovedroller, henholdsvis mor og datter, og sånn sett skiller seg fra de andre varulvfilmer. Særlig Liv Mjönes, som spiller moren, gjøre en svært god innsats. Dessuten må vi berømme filmens noe kompromissløse ending, det blir nokså hissig og filmen tør å kline til. Så til å være en ungdomsgrøsser, så blir det rimelig voldsomt og dramatisk når filmen nærmer seg sin finale.
Oppsummert er dette en solid gjennomført film. Det ser riktig så bra ut. Greit, så er det mye som er velkjent her, samtidig som filmen kanskje primært er rettet mot et yngre publikum. Vi digger at det kan lages slike filmer her i Norge, og håper at publikum fikk enda mer lyst til å se norsk skrekk:)
6 bloddråper
Hellhole er et vellaget og stilsikkert mareritt som klarer å skape sin egen identitet i en nokså regeltro subsjanger.
Vi følger en politimann som skal gå undercover som en prest ved et isolert, nedslitt og mildt sagt dedikert kloster. Flere unge kvinner har forsvunnet den siste tiden, og klosteret mistenkes for å ha noe med dette å gjøre.
Filmen har et velkomponert og tøft uttrykk. Den er møkkete og mørk, og nesten insisterende intens og ulmende. Samtidig kan dette oppleves som noe monotomt, å tilbringe 90 minutter omringet av grå vegger, blafrende stearinlys og kornete filter. Ikke så mye variasjon å hente. Men filmen kjenner samtidig sin besøkelsestid, og klarer, særlig mot slutten, å hente seg inn og holde på interessen. For det skjer endel festlige ting på veien. Her får du blant annet litt kannibalisme, ok doser med blod og tortur, og et par artige tvister. Dialogene funker, skuespillet likeså, og historien er enkel, men effektv. Spesialeffektene er også solide.
Filmen kunne fort falt i endel klisjeer, men den klarer å styre unna de fleste, samt ha en slutt det står litt respekt av. Det skikkelig tøft, både visuelt og tematisk. Et artig gjensyn med polsk horror, et land som tidligere har gitt oss underholdende filmer som Demon og The Lure.
6 bloddråper
Nok en storsatsing fra Netflix; en gotisk preget horrorfilm om et militærakademi på 1800-tallet som opplever at en av sine kadetter har dødd på mystisk vis. Etterforskeren Landor (Christian Bale) blir satt på saken, og han får hjelp av en av de andre kadettene, som er ingen ringere enn Edgar Allan Poe (Harry Melling). Sammen forsøker de å komme til bunns i mysteriet, et mysterium som vil ta noen ganske så uante vendinger.
Å plassere historien tilbake i eldre tid tilfører et forhøyet ambisjonsnivå med tanke på scenografi og filmatisk uttrykk, og som vi vet å sette pris på. Mye som funker hva angår setting, skuespill, foto og stemning. Filmen fremstår gjennomført stilistisk, har troverdig tidskoloritt tvers gjennom og miljøskildringen er upåklagelig. For ikke å snakke om samspillet mellom Bale og Melling som innehar interessant dynamikk og god kjemi seg imellom.
Vi ble noe skuffet over historien, etter hvert som mysteriet skulle nøstes opp. Det kunne synes noe konstruert og i overkant basert på pussige tilfeldigheter for at det hele skulle gå opp. Men dette er tross alt en proff og solid film, i konvensjonell og tradisjonell forstand. Regien er av Scott Cooper, en dyktig regissør som tidligere har laget anerkjente filmer som blant annet Crazy Heart og Hostiles. Du vet liksom at du får servert kvalitet når du ser en av hans filmer. Muligens litt trygt denne gangen, og vi hadde håpet filmen kanskje tok noen sjanser og klinte til mer.
Ok, slik tradisjonell klassisk stil funker som regel bra i periode-filmer, og sånn sett føyer filmen seg greit i rekken. Det er en klassisk stil og form på det hele, og vi må si at selv om filmspråket var bittelitt semi-traust, så hadde den en underliggende nerve som engasjerte og underholdte. Stilen kler dette vinterlige og mørke filmatiske landskapet, og det var hele tiden pent å se på. Den forholdsvis lange spilletiden føltes med andre ord ikke så lang.
En mørk og gotisk inspirert sak, ispedd dystre og makabre elementer, som opplevdes mer som et en murder-mystery enn horror. Men for de som setter pris på stemningsfull og klassisk uhygge-spenning, så leverer den varene på godkjent vis.
6 bloddråper
1922 er basert på Stephen King sin roman av samme navn. Og dette er en jevnt over nokså vellykket versjon av King sin historie om mord og grådighet. Vi fant i hvert fall filmen både vellaget og underholdende.
Vi befinner oss i USA og året er (selvfølgelig) 1922. Den hardtarbeidende gårdsbrukeren Wilfred får utfordringer da hans kone ønsker å selge deler av deres eiendom (som hun har arvet av sin far) for å starte et nytt liv i byen. Deres tenåringssønn ønsker heller ikke å forlate gården, og de bestemmer seg for å finne en permanent løsning på problemet.
Filmen bringer kanskje ikke så mye nytt til bordet, men dette er en mer enn solid produksjon. Filmen oppleves kanskje i overkant "trygg", uten store overraskelser eller temposkifter. Men historien om skyld og anger er godt fortalt, manuset er effektivt og økonomisk og filmen har et fint driv. Skuespillerne leverer, særlig Thomas Jane gjør seg minneverdig i rollen som den på grensen til komisk maskuline gårdsbrukeren Wilfred, hvis undergang bevitnes i nesten sakte film. Men også selve produksjonen har god kvalitet. Det meste ser og føles bra ut. Vi synes regissør og anusforfatter Zak Hilditch har levert en engasjerende skildring av hvordan skyldfølelse kan spise deg opp innvendig, og hvordan fatale valg kan få fatale konsekvenser.
6 bloddråper
The Exorcist III er ikke helt som ventet. På mange måter en noe annerledes film om eksorsisme. Her får vi ikke en rekke intense scener hvor guds tjenere desperat forsøker å drive ut onde demoner fra uskyldige menneskekropper. Nei, The Excorcist III er en slow burner; dvelende og pratsom. Men heldigvis er manuset tilstrekkelig ambisiøst, med en engasjerende historie som forsøker å knytte hendelser opp mot begivenhetene i originalen.
Vi er 15 år etter exorsismen av Regan MacNeil, hvor prest Damien Karras mistet livet. Detektiv Kindermann forsøker å nøste opp i en rekke groteske drap, som alle virker å være utført av The Gemini Killer. Men The Gemini Killer har vært død i 15 år, og mordene virker også å ha blitt utført av forskjellige personer. Kindermann besøker en institusjon for psykisk syke, hvor han møter en pasient som har vært innestengt i 15 år og som ligner på Karras, men som samtidig påstår å være The Gemini Killer.
Filmen er ikke særlig grafisk. Den er mer ivrig på å beskrive hendelser, overgrep og mord, enn å vise dem. Noe vi synes funker bra. Scenene er som nevnt preget av lange dialoger. Det er mye snakking. Men det betyr ikke at det ikke er spennende og nifst. For filmen har nerve. Godt hjulpet av en fantastisk Brad Dourif som gir alt i rollen som The Gemini Killer. Dessverre er slutten noe skuffende. Det var visst også store uenigheter om hvordan dette skulle avsluttes, og det er et merkbart brudd her, sett i forhold til hvor nedtonet, mystisk og ulmende resten av filmen er.
Manus og regi har William Peter Blatty. Blatty skrev også manuset til den originale The Excorcist, og tanken var at William Friedkin også her skulle ha regi. Men uenigheter og konflikter gjorde til at Blatty tok over regien. Vi synes resultatet ikke er så verst. Ikke like spenstig som originalen, men ikke uten sine egne særtrekk og styrker.
6 bloddråper
Day Shift er en fjærlett og underholdende vampyrfilm, som er like overfladisk og glatt som den er velsmurt og vellaget.
Jamie Fox spiller Bud, en hardtarbeidende familiefar hvis inntektskilde er å ta livet av vampyrer for deretter å selge hoggtennene. Vi følger hans kamp for å skrape sammen nok penger slik at moren til hans barn ikke trenger å flytte til sin familie i Florida.
Netflix bør være takknemlig for at de fikk med den mer enn solide Jamie Foxx på laget, og rundt seg har han både kapable skuespillere og karismatiske kjendiser. Flere av dialogene og karakterene er dog klisjefylte, men mye reddes av skuespillernes gode kjemi og filmens sjarmerende og uanstrengte tilstedeværelse. Day Shift serverer bøttevis med heftig action og heseblesende kampscener. Filmen er til tider svært så festlig å se på. De snaue to timene føk unna. Jepp, filmen virker å krysse av de fleste boksene i Netflix sine velfungerende algoritmer.
Filmen er NESTEN så underholdende at man ser forbi hvor slapp historien er. Vi blir kastet inn i en verden hvor vampyrer bor blant oss og hvor en måte å tjene penger på å er å skaffe og selge deres hoggtenner. Vi får ikke særlig forklaring på hvorfor det er blitt slik det er blitt. Og vi blir heller ikke særlig kjent med sentrale karakterer i filmen, la det være Dave Franco sin karakter Seth, eller Fox sin protagonist Audrey San Fernando, spilt av Karla Souza. Så særlig engasjerende blir det derfor aldri.
Day Shift serverer mye staffasje og lite innhold. Men greit, filmen skal vel bare servere lettbeint underholdning, noe den også lykkes svært godt med.
7 bloddråper
Nok et artig bidrag til denne stadig voksende franchisen, et univers vi tydeligvis aldri går lei av. Et overdrevet, møkkete og ultravoldelig hillbilly-univers, som Motorsagmassakren fra 1974 satte standarden for. Litt morsomt at den originale faktisk ikke var SÅ grafisk, men antydet mer enn den viste i detalj, som sammen med et effektivt lydspor, ga oss opplevelsen av å ha sett noe helt forferdelig. Vel, oppfølgerne som kom utover 2000-tallet, valgte den litt mer enkle, og grafiske fremgangsmåten, og som dette siste bidraget tar til nye høyder. Her er det ikke mange som slipper unna Leatherface’s fryktede motorsag, og kroppsdeler flyr formelig veggimellom.
Vi spoler nesten 50 år (!) frem i tid og vi møter enn gjeng idealistiske, entrepenør- hipstere har kjøpt seg inn i den forlatte byen Harlow ute på bygda i USA, med håp om å sette opp nye, moderne sjapper i klassisk hipsterånd. Hva med et rustikk-brunsjsted, en obskur tegneseriesjappe, eller en feinschmecker cocktailbar? Stedet har kjempepotensiale. Vel, en viss Leatherface er kanskje ikke sånn kjempepositiv til dette lettere absurde hipster-prosjektet…
Motorsagmassakren-universet har liksom tillatelse til å skildre den mest brutale og stumpe volden som eksisterer på film om dagen; vi blir på en måte ikke brydd og støtt som når vi ser filmer som gjerne hører innunder subsjangeren Disturbing. Nei, det er vel noe mer «tegneserie» over det som skjer i dette fryktelige hillybilly-miljøet, som gir det en type letthet, selv om det er aldri så grovt og hissig. Ikke minst er det meget godt laget, kvalmende godt, kan vi nesten si, når saga borer seg inn i de ulike kroppsdelene til stakkarene. Ikke digg.
Regien er ved David Blue Garcia som tok over etter at Ryan og Andy Tohill, etter én uke inn i filmingen, forlot produksjonen grunnet kreative uenigheter. Etter at den var ferdig, var testvisningene av filmen også så dårlige at kino-premiere ble skrinlangt, og filmen solgt til Netflix. Med andre ord; mye som talte i mot at denne skulle funke, men vi syntes likevel den leverte varene! Enkel underholdning, effektiv, vellaget og tro mot forgjengerne. Skal kanskje ikke ha de høyeste forventninger, men hvem har egentlig det med tanke på at dette er 9ende film i rekken? Vi vet jo liksom hva vi går til! :)
Uansett; morsomt med premisset med de unge hipsterne, som vil starte diverse kaffebarer, kunstsjapper, og annen nisje’te næring i dette svært ugjestmilde miljøet. Vi snakker gentrifisering gone terribly wrong!
Vi stusset kanskje litt over alderen til Leatherface, som nå kanskje er godt inn i 80 åra, hvis vi skal følge tidslinjen her. Åpenbart at han holder seg svært godt! Samme gjelder for så vidt Michael Myers i Halloween, spreke karer dette her, tydelig at det å være psykopatisk, massemorder holder en evig ung.
Morsomt, brutalt, herlig overdrevet og underholdene, akkurat som vi ønsker det når vi setter på en Motorsagmassaker’n-film.
7 bloddråper
Life er en sci-fi horror hvor vi nok en gang befinner oss lost in space. Dette endeløse verdensrommet som fungerer som et perfekt bakteppe for fascinerende, skremmende og fryktinngytende historier. Fantasien kan løpe løpsk, for vi vet ikke hva som kan eksistere der ute. Alt kan potensielt skje!
De kommer med jevne mellomrom disse space-filmene, og når de i tillegg har betegnelsen horror, kribler det litt ekstra i sci-fi nerden i oss.
Life ble kanskje ikke noen umiddelbar hit blant folk, på tross av kjente navn som Jake Gyllenhall og Ryan Reynolds. Mulig den kom noe i skyggen av Alien Covenant som ble sluppet like etter, men ja, ja, var for så vidt ingen innertier den heller. Vi mener nå det er plass til flere Space-filmer der ute, og tar i mot med takk de som kommer vår vei. For det krever litt ekstra å lage filmer med verdensrommet som ramme, og det synes vi skal berømmes. Det er nemlig ingen enkel sak å lage god space horror. For ikke bare skal man tilfredsstille et kresent nerde-publikum, men man skal også forsøke å appellere til et publikum som ikke liker Space-filmer i det hele tatt(!). For mange synes nok det blir for fjernt, og sliter med å relatere seg til historier som befinner seg såpass langt utenfor rekkevidde.
Vel, nok digresjon!
Life er en klassisk, Alien-inspirert historie, om et romskip som med sitt crew som har hatt som oppdrag å innhente prøver fra Mars, i håp om å finne liv. Og ja, de kommer over noe som ligner liv, av den encellede enkle typen. Revolusjonen er et faktum, det er liv på Mars! Full jubel. Men så begynner den lille kameraten å vokse, ganske smart er den også. I utgangspunktet spektakulært og selvsagt megainteressant for forskerne, men litt guffent også. Og det tar ikke all verden med tid før det plutselig ikke er så gjevt med en marsboer ombord likevel...
Regissert av Daniel Espanosa, mannen som gjorde seg internasjonalt kjent med Snabba Cash i sin tid, en film som skulle bane vei for Hollywood og amerikanske storproduksjoner. For ikke å snakke om at Snabba Cash også ble et slags gjennombrudd for Joel Kinnaman, og som nå for øvrig er et rimelig hett navn i Hollywood han og.
Daniel Espanosa med sitt crew lykkes med å lage en solid og underholdende sci-fi grøsser, som kanskje heller litt mer mot thriller enn horror. Den er vellaget, har bra med tempo og vi må påpeke filmens imponerende bruk av vaiere for å simulere vektløs tilstand. Vektløs action kan være riktig så heftig. Interiøret er også realistisk, og hvor nesten alt av historien foregår i romskipet. Dette skaper en intens og klaustrofobisk uhygge, og som ikke blir mindre intenst etter hvert som «blindpassasjeren» krever det meste av oppmerksomheten. Skuespillerne gjør også jobben, man ser virkelig verdien av å bruke kvalitetskuespillere og som er med på å løfte filmen opp på et over middels nivå. Morsomt at Gyllenhall og Reynolds sa ja til å bli på denne filmen, ikke så ofte vi ser A-skuepsillere involvere seg i sci-fi horror. Mer av det takk!
Problemet er at filmen ikke bringer noe nytt til bordet, og man sitter med en sterk følelse av at man har sett dette før. Den nevnte Alien-koblingen er i overkant tydelig, selv om filmen visstnok skal være inspirert av filmen. Jo da, lov å være inspirert, men man kan jo prøve å skape en original vri på det, synes vi. Konfliktene som utspiller seg på romskipet er velkjent og utviklingen følger en noe utslitt formel. Det er synd, for vi hadde satt pris på en mer kreativ og ambisiøs historie. På tross av dette, redder filmen seg inn noe mot slutten med et nokså tøft klimaks. Vel, er man i humør for en vellaget, rett frem, Alien-basert space-film, så er ikke Life et dumt valg.
6 bloddråper
La den rette komme inn fra 2008 er regissert av Thomas Alfredson. Filmen er basert på en bok av John Lindquist, som også skrev manus til filmen. Og det er det solide manuset, sammen med en stilsikker og dyktig regissør, som gjør at denne filmen er noen hakk over de fleste av sine kollegaer i subsjangeren. Filmen fikk en amerikansk remake i 2010, en overraskende god en, faktisk.
Året er 1981. I en forstad til Stockholm møter vi Oskar, en innadvent og spe gutt på 12 år, som blir mobbet på skolen og i det store og hele holder seg mest for seg selv. Plutselig får han en ny nabo, Eli, en jente på ca. hans alder, og som han fort blir småbetatt av. Det skal imidlertid vise seg at Eli er en vampyr. Greit, da har dere utgangspunktet for filmen. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer.
Dette er en snill skrekkfilm. Den er mer drama enn skrekk, og kan sees uten frykt for mareritt eller andre traumer. Filmen er melankolsk, vakker og forførende. Den klarer å skape sitt eget uttrykk, det føles gammelt og moderne på en gang. Den er stemningsfull, med sine kalde farger og sosialrealistiske innhold. Den er ikke særlig skummel eller grafisk i sin skildring av volden og skrekken. Alfredson har valgt å tone dette ned, og i stedet fokuserer han på forholdet mellom Oscar og Eli. Og det er ikke så dumt. En slags romantisk barnefilm til tider. Filmen beveger seg rolig, men selvsikkert, fremover. Historien fortelles mer med bilder enn med ord. Ikke ulik A Girl Walks Home Alone At Night. Begge filmer har fantastiske bilder, som, ikke ulik sirenene i gresk mytologi, glatter over det brutale og skumle, og lokker deg inn i sin verden. Og vi lar oss lokke. For dette er ingen dum verden å tilbringe snaue to timer:)
8 bloddråper
En typisk tenårings-slasher, som selv om den foregår i nåtid, inneholder en god dose 80-talls nostalgi. Mye retro-sjarm musikkmessig, miljømessig og handlingsmessig, men hvor utstrakt mobilbruk og et mer tidsriktig skildret mangfold, plasserer filmen i vår tid.
Vi følger tenåringsjenta Makani Young, som ved siden av å slite med noe som har hendt i fortiden, forsøker å leve et normalt liv med sin bestemor i en små by i Nebraska. Det skal bli alt annet enn normalt etter hvert som en maskert morder er løs i byen, med utvalgte elever på sin drapsliste.
Makani og hennes venner må forsøke å avsløre identiteten til morderen før de selv blir ofre.
Vi synes filmen lykkes bra med å kombinere nostalgi med det moderne, og i tillegg til å se veldig bra ut, er det nokså underholdende saker også. Filmen har et godt premiss, en solid cast og flere velkomponerte drap. Jepp, skaperne vet åpenbart å lage effektiv slasher-underholdning.
Problemet er at handlingens struktur og premiss svekkes utover filmen, og det blir noe tynt etter hvert som filmen skal få sin store finale. Det er småambisiøse narrativer som bygges opp, med protagonistens perspektiv og bakgrunn på den ene siden, og antagonistens agenda og motiv på den andre. Men løsningene står ikke i stil med oppbyggingen, men kjennes lettvint og noe uinspirert.
Ok, med fare for å bli for streng, som underholdene slasher-flick er dette greit nok godkjent, og produksjonsmessig temmelig udiskutabelt og solid gjennomført. En slags oppdatert tenårings-slasher, kan vi kanskje si.
6 bloddråper
No One Gets Out Alive er vellaget og spennende, med en engasjerende historie og en antagonist du virkelig bryr deg om.
Immigranten Ambar har kommet seg til et kjølig og hjerterått Cleveland i jakten på den amerikanske drømmen. Med lite penger på seg, finner hun etterhvert husrom i et gammelt og slitent pensjonat. Et sted man sjekker inn og som hun vil oppdage at det er vanskelig å sjekke ut fra...
Ambars bakgrunn og situasjon gjør filmen mer relevant enn de fleste av sine sjangerfrender. Og filmen er sterkest der den klarer å skildre Ambar sin slitsomme og fortvilte tilværelse, og de mørke og mystiske krefter som ønsker å utnytte Ambars sårbahet. De onde kreftene i filmen kan således fint symbolisere noe mer virkelig og ekte som bor i altfor mange av oss mennesker.
Filmen er en påminnelse om hvor tilfeldig alt er, hvor priviligert de fleste av oss er. Uten at vi nok virkelig setter pris på det, men istedet føler oss berettiget til alt og gjerne enda mer.
Skuespillet er mer enn godkjent, men særlig Cristina Rodlo overbeviser i rollen som Ambar. Hun formidler en rolle vi virkelig bryr oss om, og hennes situasjon og skjebne er vond å bevitne.
Filmen mister noe av sin nerve og mystikk halvveis ut, da de overnaturlige og drømmeaktige elementene begynner å ta litt mye plass. Det er alltid vrient å finne den rette balansen i slike filmer, og vi opplevde at regissør Santiago Menghini dessverre ble et snev for ivrig i å vektlegge, og vise frem, de overnaturlige kreftene. Konsekvensen kan bli at seeren får følelsen av at alt potensielt kan skje i slike scener, og da går det noe utover spenningen i handlingen, synes vi. Og filmen etterlater noen løse tråder og ubesvarte spørsmål.
Vel, vi skal ikke bli for kritiske.
For dette er en solid produksjon, du merker fort at det er dyktige folk som står bak filmen. Alt ser meget bra ut, enten det er smart og effektiv bruk av lys og skygger, la det være i huset, mørke bakgater eller tomme t-banevogner, med gufne vesener som lurker i bakgrunnen, hele tiden sett fra karakterens Ambars perspektiv. Vi blir introdusert for noen ganske hissige og interessante karakterer også. Dessuten er filmen tidvis nokså slem og tør å kline til, som gjør at denne filmen inneholder det meste i horrorsammenheng. De leker ikke horror, skaperne her, for å si det sånn! :) Så filmen oppleves nokså helstøpt, selv om det innimellom ble i overkant overnaturlig.
7 bloddråper
Netflix sin store skrekk-satsing av 2021 er intet mindre enn en trilogi basert på en populær skrekk-bokserie for ungdommer som utkom på 90-tallet. Med en nesten 6 timers sammenhengende historie spunnet over 3 tidsperioder er dette temmelig ambisiøse saker. Litt av en utfordring å få det til å henge sammen, skulle man tro.
Lykkes de? Ja, det synes vi!
For dette er underholdende og morsomme saker; det er lettbeint, actionfylt og passe tullete, med en gjeng ungdommer i sentrum som skal forsøke å løse et skummelt mysterium og hamle opp med overnaturlige krefter.
Handlingen starter i 1994 i en fiktiv amerikansk by som heter Shadyside. Shadyside har, som navnet antyder, vært preget av mye drap og kriminalitet opp gjennom historien, sammenlignet med den mer vellykkede nabobyen med det passende navnet Sunnyside, hvor selvsagt de rike bor. Det foregår bitter rivalisering mellom disse byer, nesten som en klassekamp.
Vi møter Deena og broren som bor i Shadyside og deres to tenåringsvenner. Etter en sørgemarkering for et grusomt massedrap på et kjøpesenter i Shadyside, vikler tenåringene seg inn litt av et mysterium, hvor Deena’s store forelskelse, tenåringsjenta Sam, kommer til å spille en sentral rolle.
Det er mye historie som skal fortelles her, og som brettes utover tre filmer og tre tidsperioder. For når første filmen befinner seg på 90-tallet, spoler man ca 20 år tilbake i film nummer to, for deretter å hoppe over 300 år (!) tilbake til 1666 i siste installasjon. Vi er i utgangspunktet ikke særlig fan av å hoppe så mye bakover i tid for å få lange bakgrunnsforklaringer på noe vi allerede vet skal komme til å skje. Men her synes vi det funker, da det er et mysterium som skal rulles opp, med mange ubesvarte spørsmål, og at filmene derfor funker bra isolert sett (dog må de sees i riktig rekkefølge og i sammenheng:) )
Dessuten er det morsomt med de distinkt forskjellige tidsperiodene da det innebærer veldig ulike stiler, visuelt sett og at filmene er plassert i tre ulike miljøer, henholdsvis by, sommerleir og gammel landsby. I de to første filmene har de også klint til med mye tidsriktig musikk som selvsagt er veldig morsomt gjenhør. Må ha kostet noen kroner å få all den musikken på plass!
I og med at det er mye handling, skal det godt gjøres å få alt til å henge like bra sammen. Enkelte ganger stusset vi litt på vendingene, at innimellom ble ting litt hastig forklart, eller at det ble tatt noen narrative snarveier for enten dramatisk effekt, eller for å få historien til å gå opp. Men dette er pirk; alt i alt synes vi de dro det fint i land, og at det ble en god og tilfredsstillende slutt på dette lange omfattende mysteriet.
Filmene er stappfull av referanser til filmer som Friday the 13th, Halloween, Scream, Carrie, A Nightmare on Elm Street, The Goonies og mange, mange flere. Og siste film i trilogien (Fear Street: 1666) er mer som folk horror å regne, hvor tankene går til filmer som The Witch og Apostle. Med andre ord bør det være noe for enhver smak her!
Filmene byr på interessante og engasjerende karakterer som vi bryr oss om, godt hjulpet av dyktig skuespill fra alle parter. Vi tror det relativt unge skuespillerensemblet kommer til å ha en god karriere foran seg, for her synes vi de overbeviste stort. Må særlig fremheve imponerende innsats av Kiana Medeira i rollen som Deena, som portretter en sterk rolle som vi tror på.
Selv om disse filmene har stor kommersiell appell og har som ønske å treffe bredt, så er det forbausende voldelig til tider. De tør å kline til og er en endel blodigere enn de slasher-filmene vi vokste opp med, for å si det sånn. For eksempel er film nummer 2 (Fear Street: 1978) en svært brutal og nostalgisk nikk til filmer som Friday 13th, Sleepaway Camp og Burning. Her er dødstallene like høye som ofrene er unge.
Oppsummert er Fear Street-trilogien en meget overbevisende produksjon. Det både ser og høres bra ut, og selv om det er mye nostalgi, så er det moderne og tidsriktig skrudd sammen. Kult med kvinnelig regissør, og særlig imponerende ettersom Leigh Janiak har kun én tidligere spillefilm på sin CV. Men den er til gjengjeld vel verdt en titt; Honeymoon.
7 bloddråper
De fleste dyr er blitt demonisert i skrekkfilm-sjangeren. Og i Svermen er det de skumle gresshoppernes tur! Men er det egentlig så veldig skummelt da? Tja, enkeltvis er de nokså uskyldige, men er de mange nok kan de bli temmelig kjipe!
Og det er nettopp det denne franske rysaren har som utgangspunkt; en enslig mor som driver en lite innbringende gresshoppe-farm, men som ved en tilfeldighet oppdager at blod fungerer som steroider for dem. En forretningshemmelighet hun gjør alt for å skjule, noe som skal vise seg å bli skjebnesvangert.
Enkelt og effektivt premiss, og det funker langt på vei, takket være solid håndverk og godt skuespill. Dessuten er det mye heftig og overbevisende drama som utspiller seg mellom barna, moren og de rundt henne, og som eskalerer i takt med morens desperate søken etter mer “mat” for sine gresshopper. Det går hardt for seg.
Ok, så blir det kanskje ikke veldig skummelt, selv om vi har lest og hørt om ødeleggende gresshoppesvermer før (tross alt en av Bibelens store landeplager). Men det er noe med selve gresshoppen som muligens ikke instinktivt fremstår som særlig skummelt.
Vel, Svermen gjør hvertfall et ærlig forsøk på å skape horror ut av denne skapningen, som dessuten er en adskillig hissigere variant enn de søte sirissene vi har i hagen om sensommeren :) Og vi tror det vanskelig kan gjøres noe særlig bedre hvis man skal lage en skummel film om gresshopper.
Debutfilm til Just Philippot, som sånn sett imponerer, for gjennomføringen er det rett og slett lite å si på.
6 bloddråper
Et ungt par kjøper seg et nytt og fancy hus i håp om at flyttingen skal redde det skrantende forholdet. Men huset har en dyster fortid, og det tar ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje.
Høres kjent ut? Joda, et temmelig klassisk plot, men som Aftermath har en noe forfriskende spinn på. For på tross av gjenkjennelige elementer, et litt kjedelig tv-film preg (tror ikke dette er noen storsatsning fra Netflix:)), og som i tillegg er i overkant lang, så er det likevel underholdende saker. Som seer blir man veldig nysgjerrig på hva er det som skjuler seg i dette huset, og filmen gi oss bra med små hint her og der, samtidig som mye av historien dreier seg rundt forholdet til de to hovedrollene. Mye romantisk drama mellom de to, men vi synes paret har en god kjemi som funker godt i settingen.
Ok, så er det elementer ved historien som kanskje ikke er helt troverdige, eller som ville hatt godt av ytterligere forklaringer, men det trenger vi ikke å henge oss mye opp i. Filmen innehar en egen rytme og fremdrift som er tilfredsstillende engasjerende.
Alt i alt er det en nokså ambisiøs historie som rulles opp, og som funker overraskende bra. Vi likte særlig godt de elementene som visstnok har rot i faktiske hendelser. Vi har nok sett filmer (dog ikke mange) som ligner litt hva gjelder plotet og noen av tvistene, men vi synes likevel at Aftermath bidrar positivt i forhold til mange andre «skumle hus»-filmer.
6 bloddråper
Red Dot er en overraskende spennende og effektiv film om et gravid kjærestepar som på tur i ødemarka opplever å bli jaktet på. Er du på utkikk etter nervepirrende survival horror, så kan du gjøre fryktelig mye dårligere enn dette!
Særlig første halvdel er særlig vellykket. Filmen drar nytte av herlig foto, godt skuespill og en rekke velkomponerte og adrenalin-fylte scener. Det er sjeldent intenst. Jepp, dette paret får virkelig kjørt seg. Filmen snubler kanskje bittelitt mot slutten, men ikke nok til at vi likte hvordan det hele ble nøstet opp. Vi er generelt tilhengere av manusforfattere som forsøker å gjøre det som skjer del av en større historie, hvilket gir handlingene mer mening og antagonisten en dypere hensikt. Motiv er viktig.
Filmen finner ikke opp kruttet på ny. Den har et enkelt og velkjent premiss. I likhet med flere av sine venner i subsjangeren så løper den også en risiko for at all katt og mus-leken kan fremstå noe monoton og repetitiv. Red Dot er heldigvis veldig godt laget og smart skrudd sammen, og den klarer å holde et godt grep nær hele veien gjennom. Og som allerede påpekt gir den en verdig slutt på all galskapen.
6 bloddråper
En effektiv og underholdende italiensk grøsser, og som er nettopp det tittelen sier; en veldig klassisk grøsserhistorie:) Her er det referanser til mye; Cabin in the Woods, Cabin Fever, Midsommar, The Wicker Man, Scream, osv, osv. Italienere har jo en voldsom grøssertradisjon, så dette er noe de absolutt kan. Og dette fungerer som slags hyllest til det meste, og mer presist grøsserfilmer av den mer hissige og mørke sorten. For filmen er virkelig ikke redd for å kline til og skildre temmelig vonde og grafiske scener. Deriblant en grov versjon av Misery’s grusomme scene hvor et visst par ankler får et heller ublidt møte med en klubbe.. Au, au, au...
En gjeng car-pool’ere på vei til Sør-Italia og stemningen er tilsynelatende munter og lystig. Vel, hyggen får en brå idet bilen skrenser utenfor og de kræsjer inn i tre. Når de omsider våkner opp, oppdager de at de er dypt inne i skogen, langt unna folk. Veien de kom fra er helt borte. Hva har skjedd, hvor er de, og hvem bor i det super-creepy huset der borte?
Klassisk set-up, i god grøsser forstand selvsagt.
Selv om det ble gjort noen effektive forsøk på å bli kjent med karakterene, så rakk vi vel aldri å engasjere oss så veldig i dem. Til det gikk det for kjapt til gjengen ble kastet ut i marerittet de utsettes for. Men det gjorde liksom ikke noe, for skuespillet satt såpass bra, omstendighetene var såpass intense og absurde, og den kvinnelige protagonisten var såpass overbevisende i sin fremtoning. Forøvrig samme kvinnen som spilte hovedrolle i den forrykende fransk-belgiske Revenge fra 2017, Matilda Anna Ingrid Lutz. Hun vet å portrettere kvinner i voldsom nød, men som også kan kick’e ass! :)
Dessuten var filmen svært vellaget; flott scenografi og foto, gode oppbygde scener, mye nerve og intensitet, og innimellom littegrann skummelt. For selv om det er mange gjenkjennbare elementer her (på grensen til det parodiske), noen narrative snarveier, så synes vi at filmen likevel lykkes med å ha nok egenart til å formidle en spenning og stemning ute i skogen. Og så har den en twist, og som vi syntes funket godt nok. Plausibelt og realistisk? Neppe. Men det er uansett noe prisverdig med filmer som forsøker å overraske og som har en gjennomtenkt idé og tanke bak sin historie. Så det synes vi fortjener en tommel opp :)
En fornøyelig italiensk go’ bit som overrasket oss positivt. PS; husk å fortsette å se når rulleteksten kommer :)
7 bloddråper
Blood Red Sky er et blodig og actionfylt kapringsdrama i 10 000 meters høyde med slemme terrorister og blodtørstige vampyrer. En skikkelig popcorn-film som er akkurat det den gir uttrykk for; lettbeint underholdning som best nytes sammen med et par kald pils og en stor pose Mexican Fiesta.
Et fly på vei til New York blir kapret av islamistiske terrorister. Ombord på flyet befinner seg en syk mor og hennes lille gutt. Morens mystiske sykdom skal imidlertid vise seg å gi kaprerne, og for øvrig alle ombord, uante utfordringer.
Dette er From Dusk Till Dawn møter Snakes on a Plane. En slags grøsserversjon av Air Force One med Harrison Ford. For blander man inn overnaturlige vesener, ja, da har slike thrillere en tendens til å tippe over i grøssersjangeren.
Det er lite å si på den tekniske gjennomføringen. Det er intenst og nervepirrende, og oppskriftsmessig utført med de elementer som gjerne preger en slik skildret konflikt. Samtidig oppleves særlig siste del av filmen noe oppskriftsmessig og "safe". Her tar actionsekvensene fullstendig overhånd, og filmens siste del er en hektisk katt og mus lek. Men mange liker jo slikt:)
I tillegg til konflikten ombord får relasjonen mellom mor og sønn mye spilletid, samt bakgrunnen for mors sykdom. Og det er dette som gjør at filmen skiller seg litt ut av kapringsthrillere, for ikke å snakke om vampyrsjangeren, og som tilfører en sterkere dramatisk nerve. Forsåvidt et godt narrativt grep og som også gjør at vi engasjerer oss mer i historien og karakterene. Utfordringen med slik utbrodering er kanskje at spilletiden blir i overkant lang, over 2 timer er vel mye i horrorsammenheng.
Vel, dette er likevel underholdene saker, som nok vil tilfredsstille mange som er på utkikk etter noe adrenalinfylt og ukomplisert å se en fredagskveld:)
6 bloddråper
The Block Island Sound er en svært vellykket lavbudsjettsfilm med ambisjoner. En spennende og fascinerende film om sorg og paranoia. Ispedd klimatematikk og konspirasjonsteorier.
Regissørbrødrene MacManus, som også har skrevet manuset, maner frem en uhyggelig stemning som gjør at filmen ulmer fra nær første scene. Og filmens tette og intense atmosfære er også en av dens store styrker. Sammen med et sjeldent godt lydbilde. Tankene gikk flere ganger til Denis Villeneuve's Arrival, og det er et kompliment:)
Filmen er også visuelt upåklagelig. Skuespillet er godkjent, og den pittoreske og døsige kystbyen gir fine rammer for en engasjerende historie som maktet å holde vår interesse hele veien inn. Er det overnaturlige elementer som ligger og lurer i mørket, eller er det et sykt menneskesinn som tar oss med på en vill ferd? Uansett er det en god skildring av en lidende mann i fritt fall. Mysteriet brødrene McManus serverer har for øvrig endel likhetstrekk med universet til kompisene Moorhead og Benson (Resolution, The Endless, Synchronic, m.m.) Også det et kompliment:)
Rett og slett en meget positiv overraskelse og en film vel verdt en titt!
7 bloddråper
Lamberto Bavas store kommersielle suksess, og en aldri så liten italiensk horror klassiker.
En gjeng tilfeldig sammensatt gruppe mennesker har blitt invitert på kino, til en visning av en mystisk skrekkfilm. Denne filmen kommer til å få uante konsekvenser for de fremmøte publikummere.
Nå er vel ikke dette strengt tatt giallo, da zombie-demoner ikke har noe særlig der å gjøre, men filmen inneholder likevel en del filmatiske kjennetegn som preger nevnte subsjanger; kreativ fargebruk og lyssetting, estetisk interiør og stilisert scenografi, førsteperson bilder av personer som holder opp en kniv klar til hugg, dramatiske nærbilder, grafisk og til tider vulgær og spekulativ vold, eksplisitte seksuelt ladede scener, nakenhet, kvinner i nød, etc.
At giallo elementene synes tydelig er nok ikke tilfeldig; regissør Lamberto Bava er sønn av selveste gudfaren innen italiensk horror, Mario Bava, og dessuten er det giallo eksperten Dario Argento som har produsert denne, og som har samarbeidet med Bava Jr. i flere av sine produksjoner tidligere. Og så er det ekstremt 80-talls da, med et slags kitchy, lekent og skamløst uttrykk,og selv om handlingen er lagt til Berlin, snakker alle selvfølgelig italiensk. Filmen har kanskje et noe B-preg og er raus med logiske brister, fjollete karakterer, og dustete reaksjoner og handlingsmønstre. Skuespillet er vel heller ikke spesielt minneverdig, og ingen bidrar nevneverdig til å løfte filmen ytterligere, for å si det slik.
Samma det, mon tro om kravet til troverdighet ikke var like nøye når det gjaldt horror på 80-tallet, og at standarden er hevet noen hakk siden den gang! :)
Det er likevel mye som er moro med den filmen her, og vi må si at de gory elementene, som det forsåvidt er mye av, faktisk ser overraskende bra ut. Det minner oss om at praktiske effekter ofte er gøyere, og noen ganger bedre enn mye av de dataanimerte greiene vi har idag. Musikken er også upåklagelig, herlig 80-talls, og inneholder også flere originallåter fra datidens rockestjerner. Må trekke frem scenen med den kokainsniffende punke-gjengen, som i bil cruiser rundt i Berlins gater, akkopagnert av Billy Idols White Wedding. Tøffe saker! :) Premisset er også små-morsomt, pga. meta elementet med “filmen-i-filmen-konseptet”, og som vi tenker er litt fiffig og kreativt kokt sammen. Særlig med tanke på at dette er nokså gammel film. Og til slutt; veldig moro å se Berlin på 80-tallet, like før murens fall. Det gir selvsagt en ekstra, historisk dimensjon og alltid gøy å se slike samtidsbilder siden det er en del scener som er skutt utendørs.
Så, oppsummert kan vi vel si at er man klar for en real italiensk horror-fest er det bare å sette på Dèmoni!
6 bloddråper
Velkommen til en nifs og spennende reise inn i de skumle svenske skoger. Dette er The Blair Witch Project møter Midsommar. En film om maskulinitet, sårbarhet og skyldfølelse.
Fire britiske kompiser er på telttur i Nord-Sverige. Da de bestemmer seg for å ta en snarvei for å spare tid, går de seg bort i den store skogen, samtidig som de oppdager at de blir forfulgt av noe eller noen.
The Ritual er en frustrerende film. Den kunne vært så innmari bra, men så snubler den når det gjelder som mest. For første drøye timen er bra. Skikkelig bra. Settingen funker, det er alltid skummelt i skauen. Særlig her. Det er velkjent og effektivt. Og velspilt. Du blir ikke fryktelig godt kjent med kompisgjengen, men tilstrekkelig til at du skjønner at det er friksjoner og slitasje dem imellom. Og filmen er nifs. Det er intenst, skummelt og nervepirrende. Vi hadde også fått paranoia av betraktelig mindre enn det gutta opplever.
Filmen er imidlertid en ny bekreftelse på at det er skumlere og mer spennende når du ikke vet hva som skjuler seg der ute i mørket. For som vanlig blir det et antiklimaks når faren blottlegger seg. The Ritual kunne vært skikkelig bra, dersom slutten hadde vært håndtert bedre. Den velger dessverre en i overkant voldsom og noe "enkel" løsning på det hele. Vi skal ikke si så mye mer, og vi ønsker heller ikke legge en for stor demper på moroa. Men det er ingen tvil om at filmen snubler de siste 20 minuttene. Hvilket er synd.
David Bruckner har laget mye bra (The Signal og segmenter i antologifilmene Southbound og V/H/S. Hva gjelder sistnevnte var Bruckner ansvarlig for Amateur Night, det helt klart beste bidraget til filmen), og han viser på ny at han kan sjangeren. Rett og slett en svært dyktig kar.
6 bloddråper
His House er intens, engasjerende og nifs. Dette er en mer enn godkjent debutfilm fra regissør Remi Weekes, og en overraskende relevant film til sjangeren å være.
Vi følger et par og deres unge datter som flykter fra Sudan til England. Etter en strabasiøs ferd forsøker de å tilpasse seg sin nye hverdag i et fremmed land og i et fremmedfiendtlig klima. Men det skal vise seg at den hardeste kampen skal utkjempes i deres nye leilighet, hvor skumle krefter har tatt bolig.
Filmen er som sagt nifs. Den har flere scener som får hårene til å reise seg. Men den ønsker ikke bare å skremme. Filmen har noe den vil si. Og har en historie verdt å fortelle. His House er således en frisk take på haunted house subsjangeren. Og vi likte premisset, dens ambisiøse tilnærming og de sosialpolitiske rammene. Og at filmen bryr seg. Disse spøkelsene er noe mer enn skumle gjenferd. De er metaforer for noe større og viktigere. Skuespillet er for øvrig svært overbevisende. Filmen har en vellykket tvist mot slutten, selv om vi sitter med en følelse av at denne kunne vært utnyttet i enda større grad.
His House kjører nokså på. De skumle scenene kommer ofte og tett på. Risikoen er at så du venner deg litt til det nifse. Således kunne den muligens holdt litt igjen, og delt ut sine skumle øyeblikk med mer omhu og presisjon. Det er ofte skumlere når du ikke helt vet hva som skjuler seg i mørket. Men skitt au, her får du mye jump scares og ekle spøkelser for pengene.
Dette er en film om traumer, sorg og skyldfølelse. Om skjebner som ønsker det så mange andre tar for gitt. Og hva det kan koste. En film om å få et nytt forsøk. Eller som paret selv beskriver det: We´re born again.
7 bloddråper
Spanske Don't Listen er en til de grader klassisk haunted house-film. Her pøses det på med jump scares og skumle gjenferd, alt akkompagnert av et iherdig lydspor. Nesten så det blir litt for mye av det gode:)
En liten familie på tre skal pusse opp et gammelt herskapshus, men det tar ikke lange tiden før den lille gutten i familien begynner å oppføre seg noe merkverdig. Det er noe som skjuler seg i det store huset. Mer skal vi ikke si.
Filmen starter rett på og kjører i høyt tempo hele veien ut. Og den klarer heldigvis å skru til noen hakk utover dens drøye 90 minutters varighet. Greit, her serveres ikke så mye nytt. Men regissør Ángel Gómez Hernández klarer å få nokså mye ut av et velkjent premiss og oppskrift. Filmen tør også bryte et par klassiske sjangerregler, uten at vi skal si hvilke, vi vil jo ikke avsløre filmens handling. Og så har den en liten tvist også. Og det hele er godt laget. Det ligger solid håndverk i bunn, og filmen leverer flere tøffe og velkomponerte scener. Spesialeffektene er jevnt over upåklagelige.
Risikoen er at det kan bli noe monotont og repetitivt, når det skal være skummelt nesten hele tiden. Flere scener har dessverre ikke en tilstrekkelig oppbygging, regissør Hernández kunne kanskje turt å roe ned flere steder, slik at vi som seere rekker å investere og engasjere oss sterkere i hendelsene. For i likhet med god mat kan ofte mindre porsjoner utgjøre et bedre måltid. Hernández lykkes bedre i filmens først del, hvor det såre familiedrama gjør at vi dras inn og bryr oss om filmens karakterer.
Virker som om gjengen bak filmen har sett sin del av subsjangeren, og ivrig plukket ut de de liker best og samlet alt i en voldsom og nokså underholdende pakke.
7 bloddråper
#Alive er en zombiefilm som treffer tiden godt, med covid-19 pandemien hengende over oss alle. En film om isolasjon, frykt og en utrettelig kamp for å unngå å bli smittet av en skummel sykdom. Greit, så er kanskje smittefaren og viruset i #Alive noe hissigere enn covid-19 :)
Tankene gikk umiddelbart til franske The Night Eats the World (2018), med vår egen Anders Danielsen Lie i hovedrollen. Premisset er nær identisk; en mann våkner opp i sin leilighet og opplever at alle utenfor er blitt zombier. Fanget i leiligheten følger vi hans kamp for overlevelse.
Dette er først og fremst en meget solid produksjon. Zombiene ser knallbra ut, alle detaljene er på plass. Effektene er upåklagelige. Og #Alive får mye ut av sitt nokså enkle premiss. Filmen har flere spennende, velkoreograferte og adrenalinfylte scener. Og litt humor også, faktisk. Vi kan like at det er et lite persongalleri, hvilket gir oss mulighet til å engasjere oss mer i filmens protagonister. Men vi opplevde dessverre aldri å bli tilstrekkelig kjent med våre to helter. Filmens utfordring blir å unngå det monotoniske og repetetive. Og selv om den er svært godt laget, og den fremstår mer moderne og aktuell enn de fleste av sine subsjanger-kollegaer, så er samtidig mye av dette kjent fra før. Vel, subsjangeren har sine begrensinger, så vi skal ikke være for strenge.
Dette er underholdende 90 minutter, og en nokså vellykket zombiefilm alt i alt:)
6 bloddråper
En kompromissløs og brutal sci-fi horror, som tar oss inn i en dystopisk, sadistisk virkelighet, hvor ressursene er få, og overlevelse er det som gjelder.
Handlingen er satt til en et type langstrakt, vertikalt fengsel hvor fangene er innordnet etter etasjenivåer som strekker seg nedover hele sjakten. Én gang om dagen sendes det via et hull i taket, ned et matbord med mat, og som fangene må forsyne seg av, før det sendes videre til etasjen under. Her gjelder det å være rask, for det er ikke noen etterforsyninger for å si det slik, etter hvert som maten sendes nedover. Dette konseptet fører selvsagt med seg mye grådighet, desperasjon og survival-innstinkt, noe vår protagonist raskt kommer til å merke. Men finnes det en måte å overleve dette tilsynelatende endeløse marerittet på, og kan man overvinne systemet?
Filmens premiss føles som et ultra kynisk psyko-sosio-politisk-eksperiment, en dystopisk marerittaktig setting, hvor menneskets iboende grådighet og egoistiske natur blir direkte konfrontert og synliggjort. Hullet har en soleklar samfunnspolitisk brodd, nesten satirisk, og kan således minne litt om Terry Gilliam’s Brazil og muligens noe søkt George Orwell’s Animal Farm, men hvor denne handlingen foregår i en Cube-aktig, supervoldelig, sadistisk klaustrofobisk sfære.
Det er lett å tolke «Maten» som selve bildet på den overfloden av ressurser vi har i verden, og den mildt sagt urettferdige distribusjonen som foregår, med en kapitalistisk elite som sitter på godene. Filmen studerer menneskes råskap i møtet med «Maten», som tross alt handler om liv og død for dem. Er det mulig å mane til solidaritet og rettferdig fordeling, når nøden og desperasjonen er som verst?
Foto og kinematografi er meget solid og estetisk gjennomført, med en regi som er stram og oser av selvtillit. Imponerende med tanke på at dette er debutfilmen til Galder Gaztelu-Urrutia. Men som vi så ofte har erfart med debutfilmer; de besitter gjerne en egen intensitet og energi, med et voldsomt ønske om å fortelle en historie. Og det kan man trygt si om den filmen her.
Hullet har mottatt svært god respons både hos anmeldere og publikummere; en ambisiøs film som virkelig tør å trøkke til, med et svært så overbevisende politisk budskap.
En real kraftsalve av en film!
8 bloddråper
Wounds er andre film av Babak Anvari, en film Blodklubben har gledet seg til etter den strålende debutfilmen Under The Shadow. Og til vår like gledelige overraskelse hadde Wounds premiere på Neflix, samme dag som vi hadde filmkveld :)
Med Wounds begir Anvari seg nok en gang ut på horror-terreng, med en historie basert på novellen Visible Filth, av Nathan Ballingrud.
En bartender finner en gjenglemt mobiltelefon etter et seint skift i baren. I sitt forsøk på å kontakte den rettmessige eier for å gi den tilbake, oppstår det uforklarlige og forstyrrende hendelser, som sakte men sikkert leder den stakkars bartenderen inn i et aldri så lite mareritt.
Wounds har fått svært blandet mottakelse, og fått ufortjent mye tyn fra både anmeldere og publikum. Merkelig, for dette er en bra film, folkens!
Vi tror at grunnen til de mange lunkne kritikkene er at handlingen ikke får den konklusjonen mange krever. Det er en historie som bygger seg opp uten å gi de helt store svarene, og som gir rom for tolkninger. Det som er synd er at det skal gå på bekostning av filmen i sin helhet, for denne filmen dreier seg vel så mye om reisen frem til målet, enn selvet målet. Ta f.eks en David Lynch-film, som sjelden har en film som «går opp» i tradisjonell narrativ forstand, men hvor helhetsopplevelsen er at man sett noe virkelig skremmende, urovekkende og interessesant. Vi nyter filmens reise underveis, og så sitter vi kanskje igjen da, med noen spørsmål i etterkant. Men det er greit, og det uforklarlige og mystiske, noen ganger ulogiske, er på mange måter det som gjør at vi finner innholdet creepy og skummelt.
Kanskje er det lurt å ha en slik Lynch-aktig innstilling når man går inn i denne filmen også.
Fristende å trekke inn en David til, nemlig David Cronenberg, for Wounds har en del gjenkjennbare elementer som minner om tidlig Cronenberg. Ikke bare er det flere innslag av body-horror også her, men vi følger en hovedperson som sakte, men sikkert vikler seg inn i et tilsynelatende endeløst mareritt med overnaturlige ingredienser.
Babak Anvari viser nok en gang sine evner som talentfull regissør med Wounds. Han er rett og slett mesterlig på å bygge opp spenning, med en flyt og rytme som virker helt uanstrengt. Håndverket er meget solid utført, alt flyter klokkerent. Ingen scener er overflødige, men henger elegant sammen med den neste, og hvor spenningsnivået skrus til kontiunerlig underveis. For det er tidvis meget guffent, med en trykkende stemning som ligger og lurer, godt hjulpet av et dronete og durende lydspor.
At handlingen foregår i New Orleans med en bar som utgangspunkt synes vi er et spennende og interessant valg. Det gir en slags gjenkjennbar og jordnær setting som gjør det lett for seer og engasjere seg i historien og marerittet som etter hvert utspiller seg for vår protagonist. At vi følger hovedpersonen tett på i timene og dagene etter den første bar-vakta som filmen starter med, skaper en nesten jovial tone, med en miljøskildring som gir assosiasjoner til den fabelaktige New Orleans serien Treme. Men det tar ikke så lang tid før det ikke er så hyggelig å være i New Orleans likevel :)
Skuespillerne leverer varene, og må trekke frem hovedpersonen spilt av Armie Hammer. Han formidler en karakter vi bryr oss om; en likandes, easygoing kar, som plutselig står midt i denne kjipe situasjonen. Transformasjonen og utviklingen denne karakteren gjennomgår formidles svært overbevisende av skuespilleren.
Filmens historie og innhold gir som nevnt rom for tolkninger, og det kan sikkert diskuteres betydningene og hva de ulike bildene, all mystikken etc., kan symbolisere. Det skal vi ikke gjøre her, for det må filmen analyseres ytterligere. Men uavhengig av all evt. underliggende budskap, så har filmen et meget underholdende og spennende thriller-driv tvers gjennom, og som gjør at vi sitter som klistret til skjermen.
Seint på kvelden satte vi på denne, noe overrumplet av at den plutselig lå på Netflix, men all trøtthet forsvant i det filmen startet. Vi blei som sugd inn i historien med en gang. Og det er det jammen ikke alle skrekkfilmer som evner å få til! Faktisk så bra var den, at vi ikke ønsket at den skulle slutte :).
Denne må sjekkes ut, fascinerende og suggererende greier som i tillegg er svært godt laget.
8 bloddråper
Eli er en solid og velregissert film, om en gutt som på grunn av en spesiell form for allergi, må gjennomgå en uortodoks og røff behandlingform.
En film med relativt høyt ambisjonsnivå, og som gaper over flere subsjangre. En slags mix av litt dramahorror, litt gotisk horror, litt bodyhorror, det er spøkelser, skumle barn, for ikke å snakke om at filmen har en twist mot slutten! Heftige saker, og det er mye denne filmen forsøker å favne. Problemet er muligens at man sitter med en følelse av at dette har man sett før, bare i andre versjoner. Filmen låner og henter elementer som er gjenkjennbart, og med en ganske saktegående oppbygging føles det tidvis noe trått. Filmen mangler på en måte egen identitet.
Men for all del; det er en godt laget film, og noen av scenene er temmelig kreativt og spektakulært utført. Dette gjelder særlig de mer voldsomme sekvensene, hvor moderne og fiffig filmteknikk gjør at det ser innmari bra ut. Og filmen tør å sparke fra seg, til eksempel behandlingen som gutten må gjennomgå er til tider smertefull å se på. Her drar filmen på, for å si det slik.
Slutten er av den overraskende og heftige sorten, og kudos til filmskaperne som virkelig kliner til her. Utfordringen med slutten slik vi ser, er at den bryter såpass med tempoet og flyten (siden filmen har en nesten treg oppbygging), og oppleves til en viss grad uproporsjonal og noe hastig forklart. Vel, dette er nok delte meninger om, men det er synd hvis en twist ikke får den effekten man ønsker.
Alt i alt en severdig film, og en fint horrorbidrag til den stadige voksende Netflix-katalogen.
6 bloddråper
Seneste film av Zak Hilditch, som forrige gang ga oss den solide dramahorror'en 1922 basert på en novelle av Stephen King. Zak Hilditch, som både har skrevet og regissert Rattlesnake er åpenbart en mann med teft for horror, men lykkes han like bra denne gang? Vel..
Rattlesnake er en horror-thriller om en mor som etter at dattera har blitt bitt av en klapperslange, blir konfrontert av et meget vrient moralsk dilemma; hvor langt er man villig til å gå for å redde sitt barn? Langt.
Filmen har et engasjerende premiss, og dette dilemmaet som utspiller seg er ganske spennende skildret. Særlig godt hjulpet av Carmen Ejogo som spiller moren, og som tilfører den nødvendige nerven til historien. Vi liker også at filmen er satt til et støvete, western-aktig landskap, og som skaper en kledelig og interessant miljøramme for filmen.
På tross av dette nokså positive utgangspunktet, så holder det ikke helt til mål. De mer bakenforliggende overnaturlige elementene i historien mangler gode nok forklaringer, og det føles lettvint og i overkant tradisjonelt de vendingene som filmen etter hvert tar. Dessuten oppleves filmen ganske monoton med tanke på stemning og historieoppbygging. Ved filmens slutt sitter man igjen med den noe utilfredsstillende «tja»-følelsen, på tross av digg landskap, overbevisende skuespill og egentlig et spennende premiss. Flere som har sammenlignet filmen med en episode fra Twilight Zone eller Tales from the Crypt, og kanskje filmen hadde vært bedre tjent med å være nettopp det; en episode.
5 bloddråper
Filmen har et historie som minner om noe fra en Vertigo-tegneserie; en tøff, ensom, desillusjonert og sliten kar som gir faen, men som likevel har hjertet på rett plass og som stiller opp når det trengs som mest. Han drar på seg en haug av fiender mer eller mindre frivillig, og underveis i historien skjer absurde hendelse som vår protagonist må ta stilling til. Og som selvsagt gjerne løses på den mest ultravoldelige måten. Blander vi inn litt bibelsk og overnaturlige greier, så har du egentlig denne filmen i et nøtteskall. Med andre ord ikke no banebrytende greier dette her, du veit hva du får, men det er egentlig greit. Fordi dette er underholdende saker, folkens. Godt laget, og med befriende lite bruk av spesialeffekter. Ordentlig old-school action, med en hovedrolle spilt av legenden selv (hvis man kan si det); Henry Rollins. Hva er det denne fyren ikke gjør!
Rollins spiller overraskende bra som den svært fåmælte, odde karakteren, med en humor, tilstedeværelse og intensitet, som funker som ei kule. Man får en følelse av at han virkelig ER denne karakteren
Så alt i alt en helt grei og underholdende action-horror, som leverer varene utifra sine premisser. Den har en ekthet og tøffhet over seg, har den rette dosen mørk humor, og tilfører et aldri så lite originalt bidrag til vampyrsjangeren også.
Ikke verst det:)
6 bloddråper
The Perfection er en film med originalitet og mot. En film som tar sjanser. Den har et uttrykk og en energi som gjør det vanskelig å ikke la seg rive med, særlig takket være eminent skuespill og en fascinerende historie fra et like fascinerende miljø.
Vi møter Charlotte, som før hun måtte passe på sin syke mor i ti år, var en av verdens fremste cellister. Hun gjenopptar kontakten med sine tidligere lærere og knytter et særlig tett bånd til deres nye protege, Lizzie. Etter en fremføring i Shanghai bestemmer Charlotte og Lizzie seg for å ta en liten ferie sammen i det rurale Kina, og her begynner moroa. Vi har ikke lyst til å si så mye mer om handlingen. Jo mindre du vet, jo bedre.
Først må vi gi skryt til de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne; Allison Williams (Charlotte) og Logan Browning (Lizzie), som tolker sine karakterer på utmerket måte. Særlig sistnevnte gir alt. De gjør filmen sexy, ingen tvil om det. Men ingen overraskelse, cello er kanskje det mest sexy instrumentet:)
Første del av filmen er knalltøff. Den har nesten ingen svakheter. Det er intenst, sexy og uforutsigbart. Kult at handlingen er satt til Shanghai og det rurale Kina, det skaper en interessant ramme rundt handlingen.
Filmen har en interessant oppbygging og noen originale tvister, uten at vi skal si så mye mer om det. Og den ser bra ut. Foto og klipp sitter som et skudd. Den inneholder også noen nokså hissige og groteske scener som er overbevisende skildret. Så selv om du ikke skulle like filmen, så kan vi nesten garantere at det er scener her du vil huske med et smil.
Skal vi trekke noe så må det være at visse deler oppleves noe konstruerte og lite troverdige. Ikke alt i manus virker like gjennomtenkt. Men skitt au, dette svinger bra uansett.
7 bloddråper
Velvet Buzzsaw er en nokså stor satsning fra Netflix. Og når du ser hvem som står bak (Dan Gilroy) og foran kamera (Jake Gyllenhaal, Toni Collette, John Malkovitch ++), så må vi innrømme at vi hadde visse forventninger. De ble dessverre ikke helt innfridd.
Vi befinner oss i kunstmiljøet i Los Angeles. Et snobbete, kynisk og beinhardt miljø hvor alt handler om hvem som klarer å finne det neste stjerneskuddet og hvordan tjene mest mulig penger på vedkommende. En skikkelig drittbransje virker det som. Uansett, vi følger her kunstkritikeren Morf (Gyllenhaal), agenten Rhodora (Rene Russo) og hennes ambisiøse assistent Josephina (Zawe Ashton), som alle ramler borti en samling bilder fra en kunstner som blir funnet død i sin leilighet. Og her skal det tjenes penger. Det eneste er at det hviler en forbannelse over disse bildene, slik at alle som befatter seg med dem vil lide en grufull skjebne.
Premisset er ikke dumt. Og regissør Gilroy, som for øvrig ga oss den solide Nightcrawler, skaper en interessant og fascinerende verden med en rekke artige karakterer. Jake Gyllenhaal er fantastisk i rollen som Morf. En av vår generasjons beste skuespillere. Det er generelt upåklagelig skuespill over hele linja. Her er også filmens styrke; eminent skuespill og et selvsikkert visuelt uttrykk. Det ser knallbra ut. Og filmen er morsom. En treffende satire på et overfladisk og usmakelig miljø. Men filmen klarer ikke dra det hele i land. Det som kunne vært en knalltøff historie smuldrer bort i enkle løsninger og antiklimakser. Blir du underholdt? Joda, det er mye her som funker. Men du sitter også igjen litt skuffet. Det kunne vært så mye bedre. Synd.
6 bloddråper
Neste film ut er rett-på-Netflix og kritikerroste Cam, en psykologisk horror/thriller som var en av fjorårets store positive overraskelser.
Webcam-jenta Alice (aka Lola som hun kaller seg på internett) gjør det hun kan for å tiltrekke seg nye følgere og likes, med stadig flere utfordrende, drøye og seksuelt ladete videoer. Men så plutselig en dag oppdager Alice at en annen person, som er prikk lik henne (!), har begynt å poste videoer fra hennes egen webcam-konto. Og hvor opptakene dessuten finner sted i hennes eget rom. Supercreepy... Alice må finne ut hvem denne mystiske dobbeltgjengeren er, og samtidig finne ut hva i helvete er det som skjer!
Premisset kan minne litt om en Black Mirror-episode ved at den skildrer en form for dystopisk, digital virkelighet, som med sine sosiale medier får oss til å jage etter å bli sett og likt. En virkelighet som for så vidt ikke er langt unna dagens. Filmen er lite voldelig, og innimellom tok vi oss i å lure på om dette egentlig kunne kalles horror. Men psykologisk horror er en subsjanger som sjelden er veldig grafisk. Her skal det fokuseres i større grad på uhygge, skrudde virkelighetsoppfatninger og noia-stemninger. Så jepp, Cam er horror.
Filmen er godt laget, med et svært catchy premiss som fortelles på en engasjerende og underholdende måte. Samtidig er det mye finurlig bruk av foto, blant annet kombinasjonen av normal filming og webcam, som skaper en interessant og uhyggelig dynamikk. Det visuelle er generelt viktig i filmen og det legges mye vekt på farger og interiør som stemningsskapere. Nesten så det blir litt David Lynch-aktig til tider, hvor også surrialisme, identitetsforvirring, angst, og destruktive, seksuelle undertoner, er viktige komponenter i historien .
Artig trivia er at filmen har mange referanser til Alice i Eventyrland og som man kan gjenkjenne utover i filmen. Litt pussig kobling der altså, dette må i så fall være voksenversjonen.
Meget bra casting, og må fremheve Madeline Brewer, som gjør en strålende innsats i rollen som Alice. Hun fremstår svært ekte og autentisk, og får virkelig vist sitt register i Cam.
Filmen har dessverre noen mangler, som for eksempel at historien etter hvert tar en del snarveier uten å gi særlige forklaringer. Dette kan oppleves litt irriterende, og som nok kunne vært unngått hvis man hadde brukt mer tid på manusdelen. Noe sløvt av manusforfatterne, men vi legger godvilja til. For ellers funker filmen veldig bra, og som med sitt underholdende og originale premiss gjør dette til en svært severdig horror-go´bit.
Første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var overraskende gøy.
7 bloddråper
En Netflix-produksjon med selveste Sandra Bullock i hovedrollen. Denne gangen gjelder det å ikke se, for ikke lenge siden gjaldt det å ikke å ikke lage en lyd med A Quiet Place. Nok en gang et enkelt, konkret premiss for en horror film, men som også her fungerer svært så effektivt.
Vi starter med Malorie (Sandra Bullock) som desperat instruerer sine to barn med å forberede seg og gå ut i båten, og som angivelig skal ta dem den til en koloni som er trygg. Og for guds skyld ikke se! Alltid ha bind for øynene når man er ute. Situasjonen er prekær og vi skjønner at her står man overfor en verden som har gått til helvete. Det gjelder å lukke øynene skal man være utendørs.
Kjapt spoler man 5 år tilbake i tid, og en høygravid Malorie med sin søster reiser til et sykehus for kontroll. På nyhetene hører man om opptøyer og masseselvmord i Europa. Noe galt er på ferde i verden. Etter kontrollen på sykehuset nybegynner merkelige og svært urovekkende ting å skje. Opplevelsene fra Europa har åpenbart fått fotfeste også over Atlanteren. Det tar ikke lang tid før Malorie må flykte inn i et hus med en gjeng andre overlevende.
Vel, disse to historiene skal man følge videre, før og etter, og det gjøres meget kløktig og smidig. Man forstår mer og mer om nåtid etter hvert som bakgrunnshistorien rulles opp. Ofte så er det litt kjedelig med slik bakgrunnshistorie, for man vil jo bare komme frem til nåtid. Men Susanne Bier (regissør) lykkes meget godt med å lage en engasjerende og spennende bakgrunnshistorie med mange spennende konflikter og karakterer. Gøy for eksempel å se John Malkovich som den enerverende og tvilende Douglas. Mange og interessante konflikter som utspiller seg blant de overlevende.
Filmens styrke ligger i dramaet og det gode skuespillet, i tillegg til at historien er godt satt sammen. Susanne Bier kan dette med menneskelig drama, og man kan ikke unngå å bli berørt som seer. Dessuten er alt herlig tonesatt av Trent Reznor fra Nine Inch Nails, og som bare forsterker scenene på mesterlig og dystert vis. Denne apokalyptiske verdenen er for såvidt noe vi har sett før, og tankene går lett til Walking Dead og 28 Days Later. Men Bird Box klarer likevel å tilføre dette lille nye, som gjør at man som seer er engasjert og ivrig etter å vite hvordan det går. Man står overfor en ny fiende man ikke har sett før. Og som man absolutt ikke vil se!
7 Bloddråper
Apostle er en voldelig reise inn i en mørk verden hvor religion og overtro styrer med hard hånd. En nokså fascinerende og vellaget film med regissør Gareth Evans (The Raid-filmene) som sikker sjåfør.
Vi er i England og året er 1905. En ung mann, Thomas, skal infiltrere en kult på en liten øy, hvor hans søster holdes kidnappet for løsepenger. For å redde søsteren må han avdekke hva som faktisk skjer på denne øya, og det viser seg nokså tidlig at han står opp mot ganske så formidable krefter.
Øya styres av en selvutnevnt profet og hans medsammensvorne. Du bør for øvrig generelt være skeptisk til de som tilbyr deg frihet. For hva er prisen? Ofte innebærer det underkastelse. Friheten de tilbyr er friheten de selv ønsker for å regjere og underkaste andre.
Filmen er svært brutal. Den er grafisk, med bøtter av blod og viser tortur og lidelse uten å feige unna. Den har flere nokså hissige scener og vet å skru til når det trengs. Bokstavelig talt i dette tilfellet.
Vanskelig å ikke nevne The Wicker Man. En tydelig inspirasjonskilde. Men Apostle klarer allikevel å gjøre sin egen greie. Den tipper to timer, og bruker mye tid på å bygge opp en tung og mørk stemning. Ikke mange jump scares her, men den leverer et konstant ubehag og plenty med spenning.
Det hele er flott filmet. rett og slett bunnsolid produksjon. Omgivelsene rammer det hele flott inn. Den barske, øde og brutale naturen setter fine rammer for historien. I motsetning til andre okkulte filmer, som The Wicker Man, får vi her servert hele historien, hva som faktisk ligger og skjuler seg bak, og det skal vise seg at innbyggerne på den lille øya har all grunn til å frykte den guden de tilber.
7 bloddråper
Ok, så skriver vi primært om film på denne siden, men en sjelden gang kommer det en horror-serie som fortjener oppmerksomhet. Vel, nå har jo denne fått en god del oppmerksomhet og skryt allerede, og i skrivende stund ligger den på imponerende 8.9 på Imdb. Skaperen Mike Flanagan, som tidligere har gitt oss solide Oculus, Hush, og Geralds Game, er åpenbart en mann med teft for horror, og som her viser at han også behersker serie-formatet til fulle. Horror-serier har ofte en tendens til å skuffe, for det er vanskelig å opprettholde intensitet og engasjement i en skrekkhistorie som skal spres utover flere episoder. Det sier seg nesten selv. American Horror Story har dog hatt suksess med formatet, men hvor de ulike sesong-konseptene har vært av svært så ujevn kvalitet. De to første sesongene (Murder House og Asylum) var knallbra, men så har det dabbet av, selv om sesong 4 (Freak Show) hadde sine øyeblikk.
Nå skal det sies at Haunting of Hill House også er et resultat av en lengre horrortradisjon og som selvsagt benytter mange av triksene i boka. At en familie flytter inn i et gammelt og skummelt hus er muligens det mest velbrukte av alle sjangergrep innen horror. Men det er måten det gjøres på. Og Mike Flangan lykkes med å sette en gjennomgående creepy tone og stemning som varer serien ut. Dessuten fungerer Haunting of Hill House vel så mye som en en overbevisende mellommenneskelig dramaserie, nesten ala Six Foot Under, og som gjør at man som seer bryr seg mer om karakterene og historien. Serien lykkes svært godt med å kombinere det skumle og det drama-messige og skaper en ideell balanse mellom de forskjellige stemningene.
Rett og slett en overbevisende haunted house-historie som er svært vellaget og imponerende satt sammen. Den er overraskende nervepirrende (serien byr på noen aldeles herlige og uventede jump-scares) samtidig som den beveger og rører som et helstøpt stykke drama. Mike Flanagan har laget en perle av en serie og vi mener at Haunting of Hill House er en av årets store horror-høydepunkter.
9 bloddråper.
Nå til en skikkelig go´bit, nemlig Under the Shadow, regidebuten til iranske Babak Anvari. Dette er en nervepirrende og effektiv skrekkfilm satt under krigen mellom Irak og Iran på 80-tallet. Denne filmen burde ha fått et mye større publikum, for dette er bra saker!
Vi er i Teheran på midten av 80-tallet, mens konflikten mellom Irak og Iran er på det hissigste. Bomber faller over den livredde befolkningen, og stadig flere flykter fra byen. Vi møter Shideh, som er kastet ut av universitetet grunnet sitt politiske engasjement, hennes mann, Iraj, en doktor, og deres lille datter, Dorsa. Iraj blir kalt ut til militærtjeneste, og Shideh og Dorsa må klare seg alene i leiligheten i den store bygården. Dorsa begynner å se og høre mistenkelige ting i leiligheten, og snart innser også Shideh at noe her ikke stemmer. Overnaturlige krefter har trengt seg inn.
Filmen gir et interessant innblikk i det iranske samfunnet på 80-tallet og da særlig det kvinneundertrykkende aspektet. Iran var på 70-tallet et nokså liberalt og frisinnet samfunn. Mye forandret seg dessverre da Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Filmen har en ubehagelig og trykkende stemning. At bombene faller, hvilket tvinger beboerne til å søke tilflukt i byggets kjeller, bidrar til å forsteker intensiteten og spenningen. Og den er spennende! Mye takket være smart kinematografi, gode skuespillere (særlig barnet spiller veldig overbevisende), effektivt lydbilde og solid regi. Filmen er rett og slett fryktelig vellaget. Den bygger seg sakte, men sikkert opp, og makter å dra deg inn i historien og dets karakterer. I motsetning til mange andre skrekkfilmer klarer den faktisk å engasjere. Den har en rekke skvette-scener, og svært solide som sådan. Vi blir servert arabisk folketro og demoner fra arabisk mytologi. Og dette er catchy saker.
Mekk litt popcorn, inviter en kompis eller overtal din kjære, slå av lyset, sett opp lyden, og dra frem puta. Vi håper dere hygger dere like mye som vi gjorde:)
8 bloddråper
Etter noen nøye vurderinger har vi blitt enige om ta med denne filmen på siden vår. Det er egentlig en drama thriller, eller post apokalyptisk thriller som den også blir kategorisert som, men som Netflix har på grøsserlisten sin. Og siden den inneholder flere horror-elementer, i tillegg til at den faktisk var ganske god, så tenkte vi det var synd å ikke ha den med blant våre Netflix-anbefalinger. Så derfor er den med:)
Lasten, eller Cargo som den heter på engelsk, er en av de nyere tilskuddene på Netflix, og som det har vært en del hype rundt. Martin Freeman i et australsk post-apokalyptisk zombie-drama er ikke hverdagskost. Dette må man jo få med seg. Sist vi så han møte zombier var i tulle-zombie filmen Shaun of the Dead, men her bærer han hele filmen selv. Og Cargo er alt annet en tullball; dette er en seriøs og alvorlig zombie-flick.
Cargo er basert på en kortfilm fra 2013 og det skulle ta fire år før Ben Howling og Yolanda Ramke fikk lagd langversjonen. Filmen fokuserer på det medmenneskelige og det følelsesmessige, og den fortvilte situasjonen disse menneskene befinner seg i. Den nedprioriterer i større grad den mer vanlige zombie-gore action’en, og det er nok derfor den får thriller-drama stempel, fremfor horror-drama. Flere av scenene er likevel så intense og fryktelige, at den bryter over i horror-sjangeren ved flere anledninger.
Martin Freeman (dvs. hans rollefigur) med sin kone og deres lille barn reiser gjennom den australske ødemarken. En epidemi har herjet landet. Familien er på jakt etter proviant som alle er i en slik situasjon, og farer lurer rundt et hvert hjørne. Det er en kamp for overlevelse. Vil ikke si så mye om historien egentlig, men det er ganske beinhardt. Og når det er barn inni bildet som er helt hjelpeløse, og som må passes ekstra på, ja, da blir det svært engasjerende å se på.
Cargo kan kanskje miinne litt om Train to Busan; det er intenst, smertefullt og rørende. Det handler om overlevelse ikke bare for deg, men også for dine nærmeste. Martin Freeman tilfører mye menneskelighet og varme i sin karakter, som han ofte gjør, og han har også innslag av komikk for å lette stemningen. Alle skuespillerne leverer varene, troverdig og engasjerende. Filmen handler egentlig om mennesker og håp, man skal aldri gi seg.
Parallellt med familiens historie følger vi ei lita jente; en australsk urinnvåner på leting etter sin familie. Filmen tar opp viktige miljø- og samfunnpolitiske temaer og ønsker å rette et fokus på australiske urinnvånere, som gis en sentral og viktig rolle i historien. Mye symbolikk i filmen som peker på den hvitr manns herjinger og undertrykkelse, og urbefolkningens evne til å leve i pakt med naturen og med hverandre. Urinnvånere generlt har jo ofte blitt neglisjert i underholdnings-industrien, og sjeldent blitt fremstilt på en korrekt, respektfull og menneskelig måte. Er jo galskap egenlig. Tenk bare på Danser med Ulver som egentlig var den første filmen som tok de amerikanske urinnvånerne på alvor, og den kom ikke før i 1990! Fader meg på tide at vi får disse filmene hvor minoriteter blir løftet frem på en ordentlig og respektfull måte. Nå er ikke vi eksperter på dette området, men vi synes at denne filmen lyktes med å portrettere urinnåvenerne, tatt i betrakning at apokalypsen hadde inntruffet. Da var det jo liksom back to basic, for å si det sånn. Så det ble ganske primitivt, men greit nok.
Vel, vel, en liten godbit av en film dette, med unntak av noen snarveier og lette løsninger i historien her og der. Var også til tider litt i overkant dramatisk og sentimental, men hei, det er innafor. I en brutal og hjerteløs verden er det godt med menneskelig varme og kjærlighet. Merket vi tenkte litt på denne filmen i ettertid.
7 bloddråper
Yes, enda en zombie-film, gitt! Men begynner vi ikke egentlig å få litt nok av zombier, survival i ødemarka, menneskelige konflikter, og hele den formelen som følger omtrent hver eneste zombie-flick? Nei da! Små justeringer, og vipps så har man en unik zombiefilm. Og når alt kommer til alt; vi digger jo zombies:)
Ravenous fikk meget god omtale da den ble sluppet på Netflix, og selvsagt pirret det vår nysgjerrighet. Og, ja, Ravenous er en god film. På tross av den svært så velkjente sjangeren og hvor filmene tenderer til å bli temmelig like, så er det visse punkter som gjør at denne filmen skiller seg noe ut.
1. Den er kanadisk, og det har vi ikke sett før! Det snakkes fransk, hvilket gir filmen en annerledes og fresh vibb. Muligens fordi man er litt lei alt det amerikanske:)
2. Ravenous er filmet på den kanadiske landsbygda, og naturen er meget flott å se på. Minner en god del om skandinavisk natur faktisk, og filmen inneholder en rekke lekre naturscener.
3. Historien foregår om sommeren! Ikke den tunge, grå høsten man ofte finner i andre zombie/post apokalyptiske miljøer. Og det er faktisk befriende. Dessuten forsterker sommeren den fine naturen som vises.
4. Filmen er for det meste skutt i dagslys, og det synes vi er kult, da det er mer krevende å lage horror/spenning når sola skinner. I tillegg er det jo minst like farlig på dagen som om natten når man er på flukt fra zombies.
5. Filmen er stille og saktegående, ganske sparsommelig med dialoger, og den bruker god tid på å bygge opp uhygge og spenning. Det kule med det, foruten at det er realistisk med stillhet og man trenger jo ikke å prate hele tiden, er at når det det kommer en jump-scare, så blir det mer intenst. Mye listing, sniking og lytting etter farer i filmen, og sånn er det jo når man har zombies i hæla?
6. Zombiene er av den raske typen, de er ikke levende skjeletter med innvoller hengende ut, men ser ganske normale og menneskelige ut. Og de skriker høyt, mens de beiner etter deg! Temmelig gufne zombies. De skrikene er faktisk et meget effektivt grep, de går gjennom marg og bein.
7. Karakterene, som utgjør gruppen med de overlevende, oppleves veldig troverdige, sympatiske, og det er ingen stereotyper som man ofte finner i særlig amerikanske produksjoner. De er normale; slitne, redde, de vet ikke helt hva de skal gjøre, men prøver det de kan for å overleve.
8. Zombiene har fått en ekstra dybde i Ravenous, og som gjør de noe mer interessante og mystiske. Skal ikke røpe mer om det, men det er faktisk et kult og litt originalt grep som filmen gjør her, når det gjelder selve zombiene.
Ok, noen punkter her altså, som gjør at filmen er litt annerledes, enn sine «kolleger». Det er nok her filmens styrke ligger, dvs. at formmessig så bidrar den inn i sjangeren. På det innholdsmessige plan bringes det dog ikke særlig mye nytt til bordet. Det er survival det dreier seg om, og man sitter igjen med at zombier er no dritt når filmen er ferdig. Men som nevnt er det måten det gjøres på som gir en grad av originalitet, og som gjør det mer medrivende, realistisk, og vondt å se på. For det er noen ganske intense og ubehagelige scener i filmen.
Vel, trenger man å si så mye om storyen da? Tja, vi befinner oss på landsbygda i Quebec hvor vi møter noen overlevende, som i sin flukt fra zombiene finner andre som er i samme situasjon. Vi følger deretter gruppen i sin kamp om overlevelse.
Mer er det ikke så mye å si om den saken egentlig. Det er klassisk dystopi dette, som alt annet innen sjangeren. Men hvis man setter pris på håndverk og de punktene som er nevnt over, så kan denne filmen anbefales på det varmeste.
7 bloddråper
Dette er to svært så sjarmerende og underholdende found footage horrofilmer fra Patrick Brice og Mark Duplass. Her gjøres det enkelt og effektivt, og filmene gir både latter og spenning. Særlig takket være en fantastisk innsats av Duplass i hovedrollen som den noe pussige og uberegnelige Josef.
Konseptet i begge filmene er nokså likt; to fotografer skal tilbringe tid med Josef, som bor aleine i skauen, for å filme hans daglige gjøremål, mot god betaling og forventet diskresjon. Det tar imidlertid ikke lang tid før de blir noe usikre på hva slags motiv Josef har med filmingen.
Vi må med en gang påpeke at dette ikke er skikkelig skummelt. Gutta tøyser endel med sjangeren, og filmene inneholder såpass mye komedie at du sikkert ler mer enn du skvetter. Men filmene leverer også effektiv og solid spenning, og flere av scenene er både ubehagelige og skumle.
Bruken av håndholdt kamera funker som bare det, og du føler med disse stakkars fotografene som fortvilet forsøker å holde følge med Josef og hans noe komplekse hode. Vi ble veldig sjarmert av originalen, og faktisk enda mer overbevist i oppfølgeren. Ikke så ofte en oppfølger er like god, om ikke bedre, enn originalen.
Det er nær umulig å ikke bli sjarmert av disse filmene. De bobler av overskudd og fortellerlyst. Du sitter med følelsen av at det har vært like morsomt å lage filmene som det har vært å se på. Og vi tar gjerne en tredje film, karer!
8 bloddråper
Gerald’s Game er neste film ut, basert på en Stephen King roman med samme navn. Filmen befinner seg i grenselandet mellom psykologisk horror og dramahorror.
Gerald og Jessie er på vei til sitt idylliske landsted ved sjøen. Det legges ikke skjul på at Gerald er klar for litt kinky hygge, for han har pakket ned to håndjern i veska si. Etter at de har installert seg på den luksuriøse hytta, er Gerald ivrig på å komme igang med sexleken. Kona er i utgangspunktet positiv hun og, men det viser seg ganske snart at det ikke var så kult å bli påsatt håndjern likevel.
Selv om utgangspunktet for filmen er noe tragikomisk, så handler Gerald’s Game i hovedsak om alvorlige temaer som overgrep og traumer, og hvor vanskelig det kan være å si ifra. Filmens alvorlige tematikk kan kanskje minne litt om Dolores Claiborne (1992), som forsåvidt er skrevet av Stephen King den og. Stakkars Jessie. Dette her har hun virkelig ikke fortjent. Filmen passer derfor godt inn i dagens «me too» klima, med dominerende og manipulative menn, som utfører grovt misbruk. Flere av scenene er opprørende og vondt å se på. Helvetes menn, så mye drit de forårsaker.
Gerald’s Game er ganske fiffig lagd, og har en kreativ og original dramaturgi og form. Likevel er det umiskjennelig Stephen King, som stilistisk gir oss en følelse av amerikansk 50- og 60-talls forstadsidyll (selv om det er nåtid:)), og hvor idyllen selvsagt ikke er vedvarende.
Må fremheve det imponerende skuespillet til Carla Gugino (Jessie) og Bruce Greenwood (Gerald), for det er de to som bærer filmen. Det er vondt, sårt og intenst, og man tror fullt og helt på karakterene. Det er jo et slags kammerdrama og de briljerer i rollene sine.
Men er det horror? Dette høres jo ut som drama! Joda, men det er klare horror-elementer her, som dere vil få se, og det foregår en del skumle ting i huset. F.eks så var det en scene som var så vond å se på, at den ene halvparten av Blodklubben, faktisk måtte snu seg bort. Og det skjer ikke så ofte! :)
Stødig regi av Mike Flanagan, som forøvrig har en annen film på Netflix, nemlig home-invasion filmen Hush, men her er han i annet farvann, og han lykkes bra synes vi. Ganske snedig satt sammen film, og på mange måter ingen enkel film å formidle.
Summa summarum er Gerald's Game en god film; helstøpt med en sterk historie og med skuespillere som stråler i rollene sine. Så da gjenstår det egentlig bare å ta frem håndjerna, lenke seg fast foran tv’en, og sette på Gerald's Game! Eller kanskje i annen rekkefølge...
7 bloddråper
En mystisk meteoritt har truffet et fyrtårn ved kysten i USA et sted, og som danner et stadig voksende fluoriserende lysskjold rundt treffestedet. Et militært forskningssenter som overvåker dette fenomenet, har sendt ut flere ekspedisjoner inn i «The Shimmer», men uten at noen har klart å komme seg ut. Til nå. Sammen med en gruppe kvinnelige forskere, og i et forsøk på endelig å finne ut av hva som skjedde med hennes mann, blir biologen Lena (Natalie Portman) med på en ny ekspedisjon som skal ta de inn i ukjente The Shimmer, og forhåpentligvis komme til bunns i mysteriet…
Basert på bok nr. én i boktrilogien «Southern Reach» av Jeff VanderMeer, ønsket Alex Garland å lage filmen ut ifra sitt første minne av boka, for å gi den en slags drømmeaktig karakter. En effekt som han lykkes god med må vi si; for filmen oser av dette milde drømmeaktige, stemningsfulle universet som er like forlokkende som det er skremmende.
Filmen innehar en kledelig, nesten svevende rytme, som i en drøm, hvor tid og rom kjennes irrelevant, men der opplevelsene blir desto sterkere og mer intense. Det interessante er nettopp dette forsiktig surrealistiske, for den blir aldri helt «syrete», men på en måte har en fot innenfor både det virkelige og fantasifulle. Denne miksen kjennes sømløs og naturlig, og som gir en narrativt driv midt opp i alt det mystiske.
Visuelt og tematisk er det ikke helt ulikt Lovecraft sin Color Out of Space, tenker da særlig på filmatiseringen fra 2019, hvor en meteoritt og dens destruktive mystiske kraft påvirker de rundt seg, og som blant annet skaper disse flotte og forlokkende kreasjonene. Artig estetisk grep er de fargerike plantene som vokser på steder som de ikke vanligvis vokser. Det danner en spennende og litt “off” krysning, og som fremkaller en følelese av uhygge og beundring på samme tid. Musikken og er heller ikke helt ulik! Mye kreativ bruk av lyder for å forsterke og underbygge det visuelle, nærmest som et element i seg selv til tider. Nå skal det sies at Annihilation kom først av disse to filmene, så spørs om ikke Annihilation kan ha vært om noe til inspirasjon i denne sammenheng. Hva vet vi. Likhetstrekk er det hvertfall. Utover over dette stopper nok sammenligningen da Annihilation oppleves mer alvorlig, større, dystrere og kan vi si «dypere» i sin tematikk.
Filmen kan oppleves som en metafor for krefter som ikke bare truer oss enkeltmennesker på individnivå, men hvor celledeling og mutasjoner får en såpass akselererende og voldsom kraft, at den truer menneskeheten i sin helhet og alt rundt oss. En slags altomfattende og altoppslukende kreft (!), hvor et episenter av celledeling gone-bananas, har skapt en «svulst» som bare vokser og vokser, og som ødelegger og endrer alt på sin vei. Det gjelder å komme inn i kjernen av kreften før spredningen er komplett. Vel, et ærlig forsøk på å tolke denne filmen på, og som det nok finnes en god del andre forklaringer på, men skremmende og mystisk er den, det er hvert fall helt sikkert.
En film som sitter i etter rulletekstene er spilt, og som nå kjennes om mulig enda mer relevant ettersom vi i skrivende stund står overfor en ukontrollerbar corona-pandemi som sprer seg nådeløst rundt om i verden. Huff, ganske dystert egentlig, men filmen heter jo ikke Annihilation uten grunn.
Alex Garland vet å lage interessante, tankevekkende og fascinerende filmer, og som med sin nesten ettertenksomme og subtile regi-stil, formidler det mystiske og atmosfæriske på en intelligent og fortryllende måte. Visuelt er Annihilation imponerende, hvis ikke spektakulær, med noen scener som innehar en komposisjon og koreografi, og kinematografi som skaper en visuell fest for øyet.
Filmen er lang, mye lengre enn tradisjonell horror, og nå skal det også sies at dette uansett ikke er noen typisk horrorfilm heller. Men den har sekvenser i seg som har elementer av horror, med noen nokså grafiske og utrivelige scener. Interessant at da filmen utkom, var at ingen betegnet den som horror den gang, men i senere tid har fått horror-stempelet ved siden av å være et drama, sci-fi-eventyr.
Annihilation kan beskrives som et drømmeaktig, skummelt-vakkert møte med det ukjente, en poetisk og visuell perle, som du sent vil glemme.
8 bloddråper
Franskmenn vet å lage sitrende, spennende thrillere, og som heller ikke går av veien for å vise kompromissløs, brutal vold. Vi glemmer aldri New French Extremity-bølgen på 2000-tallet. Vel, nå er ikke dette i nærheten av like hissig, men den har likevel noe trykkende og ulmende ved seg, og som også skal få sitt klimaks.
Da Paul og hans familie kommer hjem fra ferie, finner de sitt hjem okkupert av menneskene de hadde leid ut huset til før ferien. En pussig og fortvilt situasjon og som særlig kommer til å prege familiefaren Paul, og sette ham ut på en eksistensiell og farlig reise.
Dette er en film som ønsker å være noe mer en horror, og mange vil nok argumentere for at det faktisk ikke er horror også. Den har klare elementer av drama hvor den, representert gjennom faren, forsøker å tematisere rundt mannlig identitet, fordommer og urettferdighet.
Det noe pussige premisset danner foranledningen for det som skal utspille seg, og som på mange måter er bakteppet for hele dramaet. En slags trigger som setter igang handlingen og som utgjør en slags birolle i det som skal handle om så mye mer. Og det funker, selv om det innimellom kan kjennes noe konstruert og ikke alltid like troverdig med tanke på karakterenes og historiens utvikling.
Likevel, det er nokså fengende saker som holder på oppmerksomheten, godt hjulpet av solid produksjon, skuespill og en trykkende nerve som filmen lykkes med å skape.
6 bloddråper