Ingen tvil om det kan være nokså utfordrende å finne gode skrekkfilmer der ute som er umiddelbart tilgjengelige. Utvalget hos de store strømmetjenestene er dessverre noe begrenset. Men noe bra har de liggende:) Vi har gått gjennom tilbudet på Netflix og funnet de filmene vi mener er best. Netflix forandrer jo hele tiden sin katalog, og vi skal forsøke å holde dere oppdaterte på hvilke (gode) filmer som er tilgjengelige.
Greit, nok prat. Dette er hva vi mener er de beste skrekkfilmene Netflix har å by på.
Robert Rodriguez sin kultfilm fra 1996 er en blanding av B-Horror, exploitation, vampyr, action og komediehorror.
Filmen er skrevet av Quentin Tarantino, noe vi særlig merker i filmens første halvdel (for dette føles som to filmer satt sammen til en), som er klassisk Tarantino, med fiffige og morsomme små samtaler mellom pussige og sære karakterer. Vi følger her et brødrepar, spilt av Tarantino og George Clooney, som har ranet en bank, og i prosessen drept en sheriff. De kidnapper en stakkars familie, spilt av blant andre Harvey Keitel og Juliette Lewis (jepp, mange gode skuespillere med på moroa), og sammen reiser de til en noe tvilsom bar i Mexico, hvor brødrene skal møte noen som skal redde de ut av all faenskapet. Og her begynner del to av filmen, som har et mildt sagt annet uttrykk. For på denne baren er alle ansatte vampyrer, og det venter en lang og brutal natt for de som ønsker å overleve besøket.
Del to er reinspikka actionhorror, fullstappet av vold, blod og gore. Tempoet skrus plutselig opp fra 6 til 10, og vi havner i en action-fylt og festlig voldsbonanza, som varer filmen ut. Det er humoristisk, vulgært, og det hele er laget med overskudd og entusiasme. Og ikke minst, den inneholder filmhistoriens kanskje mest sexy scene. De som har sett filmen vet selvfølgelig hva vi sikter til, nemlig Salma Hayeks forførende dans i rollen som Santanico Pandemonium. Damn! Alle menn på 90-tallet ønsket at de var Tarantino i den scenen. Vel, til å begynne med.
Uansett, filmen skal ikke tas alvorlig. Dette er topp underholding av to karer som helt tydelig elsker film. Den er ikke uten feil, men det bryr vi oss lite om, for den har såpass mye sjarm og energi at den leverer som bare det. Og med et sjukt bra soundtrack!
7 bloddråper
Da var oppfølgeren der, en film vi må si vi hadde forventninger til og også gledet oss til, så klarte den å innfri? Ja, det må vi vel si. En oppfølger de løste godt, og vi ser heller ikke helt hvordan de kunne gjort det så mye annerledes. Demoner går i arv er en direkte oppfølger, noen tiår etter tragedien fra den første filmen, og det er mye å like i denne oppfølgeren hva gjelder historie og utvikling.
Vi følger Emma (Fanny Leander Bornedal), medisinstudenten og datteren til Martin (Nikolaj Coster-Waldau), som får jeg jobb som nattevakt på sykehuset hun og. Familien sliter med de gamle traumene, og Emma bestemmer seg for å konfrontere seriemorderen Wörmer som sitter inne i fengsel. Alt for å få en slags closure, men som skal vise seg å ha motsatt effekt…
Det skal jo godt gjøres å overgå 1’eren, den store danske 90-talls klassikeren som gjorde så fryktelig inntrykk. Det har nok mye med tiden filmen utkom i, alder man var i, det nye, kule filmen representerte og serverte. Alt fra skuespillere, setting, effektene, brutaliteten; ja vi ble såpass tatt på senga av den danske rysaren at vi, sett i sammenheng med Siste time (1995), snakket om en slags dansk horrorbølge.
Så hvorfor nå en oppfølger? Tja, kommersielt kan det kanskje ha sine fordeler. En ny nattevakt-film for ny generasjon kan slå an det. Så er det jo de åpenbare nostalgiske grunner, for det er jo veldig hyggelig med gjensyn med samme cast’en. Proft laget er det også, Ole Bornedal er tilbake i regissørstolen, og alt synes solid og godt sydd sammen. Og så er det jo mer historie å bygge på her da, hvor de har funnet en vei videre, og som absolutt funker i sammenheng med forgjengeren. Eneste er vel at selve nattevakt-konseptet som var så skremmende i den forrige, jo er tatt og gjort, så mystikken og det skumle er sånn sett noe punktert.
Å se Nattevakten nå igjen, og kanskje særlig denne oppfølgeren, gir en følelse av å se en dansk krim-film, eller noe nordisk noir. Det er klare elementer av slasher, seriemorder og ikke minst whodunit. Generelt sett kan man kanskje si at skandinavisk krim i stor grad har blitt temmelig voldsom og brutal, for ikke å si i grenseland horror. For flere av bøkene som de bygger er jo også ekstremt grafisk skildret. Så disse Nattevakten-filmene føyer seg på en måte litt i rekken her av brutal, skandinavisk krim.
Vi vil si at dette var en solid oppfølger, mange vil sikkert synes den er noe unødvendig, og vi skjønner det og, men vi synes uansett det var et hyggelig og vellykket gjensyn med Nattevakten :)
7 bloddråper
Wolf Man er en vellaget og effektiv film. Et godkjent bidrag til subsjangeren, men kanskje ikke en film som tilfører så mye nytt til varulf-folkloren.
En liten familie på tre oppsøker et dødsbo dypt inne i skogene i Oregon, men møter der på farer i form av, ja... det sier jo seg selv.
Vi har fått med oss at filmen har fått litt tyn, og det er mulig våre moderate forventinger gjorde at ble positivt overrasket. For det er mye her å like. Særlig den første drøye timen er meget underholdende. Vi likte oppbyggingen, hvordan den skaper engasjement for karakterene, og ikke minst lot vi oss imponere av spesialeffektene. Transformasjonen til varulv er solid gjennomført. Det ser skikkelig bra ut. Men filmen oppleves samtidig som noe trygg, den kunne tjent på å ta noen sjanser.
Regi har Leigh Whannell (Upgrade, Saw, Insidious, The Invisible Man og mye annet), og mannen kan helt klart sjangeren. Det er lite å utsette på regien. Scenene er velkomponerte, filmen har et fint tempo og kaster ikke bort mye tid. Manuset funker, selv om siste tredjedel virker noe uinspirert. Det er også på sin plass å gi skryt til Christopher Abbott og Julia Garner i hovedrollene. De klarer å trekke oss inn i filmen.
Alt i alt en helt klart severdig varulv-film!
7 bloddråper
Robert Eggers er nok en av de mer interessante regissørene som er der ute, og lager kompromissløse filmer, med sin særegne stil. Nosferatu er intet unntak i så måte, og som er Eggers til nå fjerde helaftens film. Gøy for oss at det nok en gang dreier seg om horror, og intet mindre enn nyversjon av klassikeren Nosferatu.
Denne Dracula-rip off'en som ble en stumfilm i 1922, og som har fått kultstatus siden. Tydelig at Eggers er tro mot materialet, og det filmatiske er klart inspirert av klassikeren fra 1922.
Historien er den samme; vi er i den fiktive byen Wisburg i Tyskland. Året er 1838. Eidendomsmegler Thomas Hutter reiser til grev Orlok, på oppdrag fra sin overordnede herr Knock, for å sikre en eiendomsavtale. Og denne grev Orlok er mildt sagt en guffen type som Hutter får et ublidt møte med. Samtidig følger vi Hutter sin forlovede som drømmer om denne mystiske skumle skapningen som lokker på henne fra det fjerne…
Stillmessig og håndverksmessig er det en utsøkt film, og som nesten er å forvente fra denne visjonære og perfeksjonistiske regissøren. Alt er perfekt iscenesatt, scenografi, landskaper, bildekomposisjoner, farger osv. Det er lekkert og smakfullt laget.
Det som dessverre er et minus, er at innholdsmessig og historiemessig, blir det noe uengasjerende og monotont. Som om filmen kunne ha vært tjent med mer av det overdådige operatiske hos Coppola eller hatt mer av det melankolske, sensitive i Herzog’s versjon fra 1979. Filmen besitter en slags flat dynamikk, og det førte til at vi ikke brydde oss nevneverdig om verken historien eller karakterene. Det til tross for strålende skuespill fra alle parter, især rollen til Lily-Rose Depp som virkelig ga alt i rollen.
Så vi ble kanskje ikke helt revet med av denne, men lekkert laget, og jada, i aller høyeste grad. For når det gjelder det visuelle og estetiske, så er det absolutt en severdig godbit.
7 bloddråper
The Wolfman er en klassisk gotisk horror. En stilig film som dessverre mangler nerve. Filmen ser skikkelig bra ut; den har kledelige kulisser og smakfullt foto og lys. Men manuset lugger litt og det blir aldri skikkelig skummelt.
Året er 1891, og Lawrence Talbot (del Toro) returnerer til sitt hjem i England etter å ha fått vite at broren er drept i sammenstøt med et ukjent dyr. På jakt etter dette dyret blir Lawrence bitt, og … ja, du kan jo se for deg hva som da skjer.
Dette er en remake av den kritikerroste filmen fra 1941 med samme navn. Men den nye utgaven ble aldri den hit’en de hadde håpet de. Manuset er dessverre litt traurig og kjedelig. Dialogene er korte og effektive (som for så vidt ikke gjøre noe), men de er i overkant svulstige og karikerte. Du blir egentlig ikke særlig godt kjent med karakterene og det følelsemessige engasjementet uteblir.
Men filmen drar nytte av solide skuespillere; Benicio del Toro, Anthony Hopkins, Emily Blunt og Hugo Weaving. Og den ser som sagt veldig bra ut. Spesialeffektene er tøffe, Rick Baker fikk også Oscar for sitt arbeid. Men filmen har et litt kjedelig klimaks. Vi serveres mye action uten skikkelig nerve.
The Wolfman er ingen dårlig film. Dette er en vellaget gotisk horror. Men den klarer dessverre ikke å bite nok fra seg (pun intended) til at vi virkelig ble sjarmert.
6 bloddråper
Final Destination Bloodlines var en svært positiv overraskelse. Rett og slett en veldig underholde film. Og unektelig filmserien beste film. Enn så lenge.
Stefani sliter på universitetet ettersom hun ikke får sove på grunn av konstante mareritt om hennes bestemor, som i drømmen dør i en makaber og voldsom ulykke på en restaurant. Stefani oppsøker bestemoren, som for øvrig er utstøtt av familien grunnet sine mildt sagt sære forestillinger om døden, i håp om å få marerittene til å slutte.
Filmens start på restauranten Sky View setter umiddelbart tonen. Et intenst og vellaget kaos. En finfin miks av splatter, spenning og komikk. Og filmen beveger seg deretter uanstrengt videre til neste kreative og grafiske dødsfall. Dødsfallene er nokså groteske, noe som filmens lette tone imidlertid får oss til å glemme litt. For det er morsomt. Tidvis veldig morsomt. Dødsfallene er for øvrig imponerende velkomponerte, alle detaljer i oppbyggingen sitter.
Final Destination Bloodlines klarer å få mye av filmseriens velkjente og velfungerende premiss, samtidig som den tilfører noen nye kledelige elementer. Greit, så er ikke manuset fryktelig nyskapende og innovativt, men historien funker og bekles av sympatiske karakterer vi bryr oss om. En av manusforfatterne er også Guy Busick, som har skrevet de siste Skrik-filmene, Ready or Not og Abigail. En svært dyktig fyr.
8 bloddråper
Grave Torture er an ambisiøs slowburner. Historien er både komplisert og fascinerende, men den risikerer også å bli i overkant kronglete og unødig innviklet. Men vi likte at filmen tar sin tematikk seriøst, og den har et tøft klimaks.
En søster og bror opplever å se sine foreldre drept av en religiøs selvmordsbomber. Søsteren bestemmer seg for å avsløre de religiøse motivene til selvmordsbomberen, hun vil bevise at det kun er tullete overtro.
Filmen tar seg god tid med å bygge opp historien. Det er svært grundig fortalt. Og det kan vi like, for historien er heldigvis nokså interessant. Likeså er filmens karakterer. Konseptet med å bli torturert i graven etter sin død er jo litt catchy. Så vi lot oss engasjere hele filmens nesten to timer lange spilletid.
Filmen har flere helt ok jump scares, men de er ikke fryktelig innovative eller skumle. Men som nevnet har filmen en nokså heftig slutt.
Filmen er skrevet og regissert av rutinerte Joko Anwar (Satan's Slaves (2017), Impetigore (2019), Satan's Slaves 2: Communion (2022), og mye mer). En svært produktiv kar.
En film som kanskje ikke har fått så mye oppmerksomhet, men som vi mener er et godkjent tilskudd i Netflix-katalogen.
7 bloddråper
The Last House er en litt typisk Netflix-produksjon. Den er vellaget med et catchy premiss, men oppleves unødig lang, trygg og litt generisk. Dette er en god film som kunne vært bedre om den hadde tatt litt risiko.
En familie oppdager plutselig at de ikke kommer ut av sitt eget hus. Det skal vise seg at dette ikke bare gjelder dem, men hele nabolaget. Hva er det som holder de inne og hvorfor?
Filmen er visuelt solid. Det hele ser svært bra ut. Louis Leterrier er en dyktig regissør, ingen tvil om det. Og skuespillet er svært godt. Alle foran kameraet har god kjemi og klarer å formidle frustrasjonen og desperasjonen på en troverdig og engasjerende måte. Det er disse relasjonene og dynamikken dem imellom som holder oss interesserte hele veien ut.
Som sagt blir filmen kanskje i overkant lang. Det er veldig mange scener av familien som forsøker å skape en ny hverdag i huset sitt. Det blir litt monotont. Ideen til filmen er god, men manuset kunne gjerne vært enda mer gjennomarbeidet. Heldigvis klarer manusforfatter Matthew Robinson å skrive inn noen spennende scener som holder oss interesserte.
Filmen er ikke fryktelig subtil med sitt budskap, men greit nok. Det blir litt lettvint og forutsigbart. Men filmen er skapt for et større publikum og ønsker å treffe bredt. Noe den sikkert også gjør.
En solid produksjon, det er mye å sette pris på her, men fryktelig minneverdig er filmen dessverre ikke.
6 bloddråper
Overlord er en svært underholdende actionhorror fra 2018, dog med mer fokus på action enn horror. Dette er Inglorious Bastards på steroider dynket i blod og gore. Artig, med andre ord:)
Vi befinner oss i andre verdenskrig, dagen før de vestlige styrker invaderer den franske kysten i Normandie. En gruppe amerikanske soldater sendes på et hårete oppdrag hvor de skal lande bak fiendens rekker i Frankrike, for deretter å krangle seg frem til en liten landsby tett beleiret av tyske soldater og sprenge et radiotårn i luften. Men våre amerikanske venner finner mer enn et radiotårn i denne landsbyen, for under bakken driver tyskerne med noen groteske aktiviteter vi skal overlate til den enkelte seer å finne ut av hva er.
Filmen starter tøft, der hvor våre helter flyr over Atlanterhavet over en armada av allierte krigsskip på vei inn i fiendens ild. Allerede her settes tonen; det skal klines til!
Overlord innehar en rekke B-film elementer og har en grindhouse-feel over seg. Den er karikert, overdrevet og veldig voldelig. Men det skal vise seg at filmen er mer enn som så. Den er både ambisiøs og lettbeint, og balanserer fint det tullete og upretensiøse med alvorlig og brutal tematikk og handling. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av filmens overskudd og energi. Og den ser knallbra ut. På sin litt glossy og tegneserieaktige måte. Spesialeffektene er upåklagelige.
Skuespillerne leverer. Særlig Pilous Asbæk og Wyatt Reynolds virker å stortrives som alfahanner på hver side av konflikten. Mye maskulinitet i filmen, for å si det mildt. Greit, så mister den litt tempo på midten, men den plukker nokså kjapt opp og kjører da full guffe til siste credits har forlatt skjermen.
Jepp, meget underholdende saker:)
7 bloddråper
Tenåringsjenta Gretchen (Hunter Schafer) flytter noe motvillig med sin far og hans nye kone til et avsidesliggende feriested i de tyske alper. Den eksentriske eieren av stedet (Dan Stevens) gir Gretchen jobb i hotellets resepsjon. Og Gretchen oppdager snart at ikke alt er som det skal i det tilsynelatende idylliske lille samfunnet.
Cuckoo er en pussig liten sak. Mildt sagt. Det tar imidlertid ikke lang tid før du innser at Cuckoo har noe å fare med. Den er visuelt upåklagelig, og med et narrativ du neppe ser komme. Dette er Wes Anderson møter David Lynch. Like estetisk som det er forvirrende. Den har en veldig kul setting og kledelige kulisser, med tysk retroarkitektur og alpelandskap. Det ser skikkelig stilig ut. Og vi likte karaktergalleriet. Alle de involverte, med unntak av vår heltinne, fremstår pussige og underlige. Ikke ulikt Lynch sin Twin Peaks. Og det meste er uforutsigbart og ulogisk. Fengslende og engasjerende. Og litt teit.
Denne tysk-amerikanske produksjonen består av mange veldig kule deler og scener, kreative og originale ideer, som hver for seg både fascinerer og imponerer. Men de passer kanskje ikke helt sammen i en helhet, som et uferdig puslespill. Hvilket er synd. Men særlig den første timen lot vi oss virkelig imponere. Det er sjeldent originalt og lekent. Skryt også til Hunter Schafer og Dan Stevens som har de mest sentrale rollene i filmen.
Dette er en film som kan tolkes og forstås på flere forskjellige måter. Vi har våre tanker, men vi skal ikke avsløre noe unødig. Når det er sagt, så er det lettere sagt enn gjort å si hva som egentlig skjer. Regissør og manusforfatter Tilman Singher (Luz) har også sagt at det er opp til hver enkelt å lese filmen slik de selv vil. Litt usikre på hvor godt vi liker en slik tilnærming.
7 bloddråper
Sinners er en mørk og pulserende reise inn i segregerte Mississippi på 1930-tallet. En film dynket i sprit, sex og heftig bluesmusikk. En meget visuelt sterk, stemningsfull og velspilt film. Full av liv og kaos. Og en film nær unisont hyllet som en av de beste filmene som kom ut i 2025. Vi er enige i at her er det mye å like, samtidig som vi kanskje ikke i like stor grad lot oss forføre av alt som ble servert.
Tvillingbrødrene Smoke og Stack returnerer til sin lille hjemby i Mississippi, etter å ha arbeidet i Chicago for ymse gangstere og tjent seg søkkrike. Akkurat hva de har gjort får vi ikke vite, men pengene de har tjent skal brukes på å omgjøre en gammel låve til en klubb og konsertsted. Men brødrene skal møte på uventede utfordringer allerede på åpningskvelden.
Regissør og manusforfatter Ryan Coogler er ingen nykommer, og har tidligere levert blockbustere som Creed (2015), Black Panther (2018) og Black Panther: Wakanda Forever (2022), samt mer nedtonede Fruitvale Station (2013). Michal B. Jordan har for øvrig spilt i nær alle filmene til Coogler.
Og Coogler får til mye med Sinners. Vi likte soundtracket, og ikke minst musikk-scenene i filmen, særlig den hvor filmen tillater seg å reise i tid og sted og koble forskjellige musikkstiler sammen. Det er lekent, effektivt, og imponerende koreagrofert og iscenesatt. Kunne minne om noe fra Baz Luhrmann og hans mange overdådige musikk-og danse-sekvenser. Og vi likte godt filmens første halvdel, hvor engasjerende og fargerike historier og karakterer introduseres, og som det vies nokså mye tid til.
Vi fikk dog ikke helt fot på filmens siste tredjedel og dens klimaks. De actionfylte scenene opplevdes i overkant beleilige og konstruerte. Det ble nesten litt rånete. Selv om alt ser veldig bra ut. Vi skal være forsiktig med å ikke avsløre noe, men vi opplevde filmens forsøk på å toppe vampyr-klimakset ikke fungerte særlig godt. Vi var ikke tilstrekkelig investerte i den konflikten, og skyte-scenen var noe slapt (og i overkant lite troverdig) gjennomført. Vi følte også at filmens mange interessante historielinjer ikke ble godt nok fulgt opp. Joda, her har nær alle hovedrolleinnehaverne samleie, men det betyr ikke at vi bryr oss noe mer om verken dem eller deres relasjon seg imellom.
Det er nær umulig å ikke la tankene gå til Tarantino og Rodriguez sin klassiker From Dusk Till Dawn fra 1996. Likhetene er for mange til å skulle nevnes. Coogler har visstnok også innrømmet at denne filmen har vært til stor inspirasjon. Sinners mangler utvilsomt førstnevntes humor og sjarm. Til gjengjeld er Sinners en mer imponerende produksjon med betydelig høyere ambisjonsnivå.
Litt som en salig blanding av alt, skulle filmen skildre både historie, drama, musikk, erotikk, horror og action. Det er klart det blir mye. For det føltes innimellom noe retningsløst og rotete, og fokuset og tonen skiftet lett fra det ene scenen til den andre.
Oppsummert en ambisiøs film, med mye talent og som oser av overskudd og fortellerglede. Spriker litt i flere retninger og hadde nok hadde vært tjent med strammere regi og manus.
7 bloddråper
Jennifer's Body er en film om tenåringer, sex og high school. Og demoner.
Jennifer og Needy er bestevenninner, noe de ar vært siden de var knøttsmå. Jennifer er den smellvakre og promiskuøse chearleaderen som vet å bruke sin seksualitet for alt det er verdt, mens Needy er den mer usynlige, men desto mer sympatiske, jenta med hyggelig og nerdete kjæreste. Jennifer's naive tilnærming til sine omgivelser gjør at hun havner i trøbbel. Skikkelig trøbbel. Med skumle og overnaturlige konsekvenser.
Filmen velger å bruke god tid i scener som ikke er avgjørende for filmens handling, men som gir karakterene mer dybde og filmens univers mer fylde. Dialogene mellom de frustrerte og usikre tenåringene er godt skrevet. Manusforfatter Diablo Cody har da også skrevet andre solide filmer Juno og Young Adult. Og det hele ser veldig bra ut. Regissøren er for øvrig Karyn Kusama, som noen år senere ga oss den meget severdige The Invitation (2015).
Er filmen skummel? Nei, den er ikke det. Til det er den for snill. Filmen blander horror, komedie og tenåringsdrama, og klarer vel egentlig ikke å treffe blink i noen leir. Men det er en jevnt over vellykket skildring av tenåringers seksuelle frustrasjon, usikkerhet og ikke minst ondskapen i, og konsekvensen av, overgrep. Og Megan Fox er som skapt for rollen som succubus. Hun er forførende og karismatisk, med et fandenivoldskt og usympatisk glimt i øyet.
En underholdende og vellaget film for de lettskremte.
6 bloddråper
I Maxxxine følger vi pornostjernen Maxine Minx (Mia Goth), hvis største ønske er å bli berømt, og som iherdig forsøker å lande hovedrollen i en større skrekkfilm. Men hun har en fortid som er i ferd med å innhente henne.
Maxxxine er siste film i Ti West sin trilogi, hvor Pearl (2022) og X (2022) var de to første. Maxxxine er oppfølgeren til sistnevnte. En gjennomført og vellaget trilogi, som nok vil bli stående som en av de bedre innen sjangeren. Vi anbefaler dere å ha sjekke ut Pearl og X før deres snurrer Maxxxine.
Dette er en vellaget, nostalgisk 80-talls horror film. Som så ofte før viser regissør Ti West at han mestrer håndverket og tidskoloritten, og serverer her en lekker 80-talls godbit. For det er mye som minner om horror fra dette tiåret, deriblant en salig mix av giallo inspirerte scener, som noe hentet fra De Palma eller Argento.
Filmen(e) fungerer som et spark til underholdningsindustrien og dens kyniske kapitalistiske motor, som frister og utnytter sarte, ambisiøse sjeler til å gjøre alt for litt suksess innen bransjen. Og Maxine er en representant for sistenevnte, for å lykkes innen bransjen er det eneste som står i hodet på henne. Det er en brutal bransje, og som filmen ønsker å vise på mest tilskrudde vis. Bakteppet er L.A og Hollywood på 80 tallet med alskens sex, drugs and rock`n roll, hvor i tillegg dekadansens skyggesider, brutte drømmer, vold, død og fordervelse brer om seg.
Filmen er visuelt upåklagelig. Alt oser 80-tallet. En hommage og hyllest til film generelt, og til den tids skrekkfilmer spesielt. Filmer som jo var blodige, grafiske og småerotiske. Fra å holde det nifse og makabre skjult, skulle nå det meste eksponeres. Og alt her ser veldig bra ut. Fra de brutale drapene til fremstillingen av glorete og neonbelyste Los Angeles.
I denne suppa er det altså Maxine forsøker å komme seg opp og frem i.
Dette skal vise seg å bli problemfylt for å si det mildt. Mia Goth leverer (som vanlig), hun har en egen evne til å utstråle en merkelig blanding av tøff, henslengt naivitet, og gåtefull galskap. En kandidat til vår tids skrekkdronning sammen med Maika Monroe. Må også nesten trekke frem rollen til Kevin Bacon som spiller den über-sleske og noe pussige privatdetektiven John Labat. Vi ble kanskje ikke helt klok på denne karakterens agenda og handlemåte, men likefullt kult å se Bacon spille en så outrert, slibrig type, som hentet fra en hardkokt tegneserie.
Minuset med filmer er kanskje at vi ikke ble engasjert nok av historien. Det til tross for nydelig foto, kledelig lydspor, tidskoloritt og herlig 80 talls atmosfære. Filmen har et B-preg og vi må tillate friheter når det gjelder å tøye konseptene kontinuitet, troverdighet og andre realisme-fremmede deler av historien, og kanskje spesielt når filmen er satt i en 80 talls epoke.
Det går likevel an å skape underholdende materiale, og Maxxxine lykkes ikke helt med å bringe slik B-film entusiasme når det gjelder rytme, dramaturgi og historie. Ellers kan man si at Maxxine har en leken og upretensiøs tone, med artige karakterer og dialoger med snert. Noen ganger på grensen til det komiske, men det mistenker vi også er intensjonen.
Men når det gjelder den mer overbyggende historien og dens oppbygging, så synes vi filmen sliter med å opprettholde trykket i fremdrift, og gjøre oss skikkelig nysgjerrige på utviklingen. Hadde innholdet matchet utseendet, så ville dette vært en meget, meget god film. Men dessverre er ikke handlingen vært like engasjerende og interessant som vi hadde håpet. Ti West virker mer interessert i hvordan det hele ser ut.
Uansett en meget godt laget film, det er det ingenting å si på, og det er alltid gøy å dykke inn i et 80-talls L.A, i all dens skitne og glorete prakt.
7 bloddråper
The Rite treffer ikke helt blink, dessverre, men dette er ingen dårlig film. Den er vellaget, stemningsfull og med solide skuespillere. Men den er dessverre noe tam og tafatt. Den oppleves i overkant trygg og forutsigbar.
Vi møter Michael (Colin O’Donoghue), en tvilende prestestudent som blir sendt til Roma for å ta utdannelse som eksorsist. Her møter han den rutinerte exorsisten Lucas (Anthony Hopkins), og Michales tvil og tro vil bli satt på prøve.
Filmen er inspirert av den sanne historien om presten Gary Thomas som dro til Roma for å bli eksorsist. Alltid festlig når viss hendelser visstnok skal være sanne. Vel, hvem kan egentlig si hva som er sant. Thomas er også hovedperson i boken The Rite: The Making of a Modern Exorcist av Matt Baglio.
Vi likte særlig filmens første time. Her lykkes regissør Mikael Håfström godt med å bygge spenning og engasjement. Roma gir flotte kulisser til tematikken og de første oppdragene til Micael og Lucas er både interessante og nøkternt skildret. Og det er alltid gøy å se Hopkins på skjermen. Selv om det er vanskelig å ikke la tankene vandre til hans Hannibal Lecter tolkning i Nattsvermeren (1991). Blikket, bevegelsene og toneleiet er jo nokså likt.
Filmen er som sagt noe trygg og tam. Og regissør Håfström har kanskje en noe tung hånd på rattet. Eksorsist-scenene er uten særlig spesialeffekter, kun litt sminke for å skape ekstra dramatikk. De blir aldri skikkelig skumle eller groteske. Men det er jo heller ingen absolutt nødvendighet.
Vi likte filmens sobre tilnærming til tematikken. Den velger å ta dette med demonisk besettelse på alvor. Men den klarer dessverre ikke å holde løpet ut. Filmen snubler dessverre i sin siste tredjedel. Her blir manuset slapt og klimakset forutsigbart og i overkant beleilig.
6 bloddråper
Guillermo del Toro har en fascinasjon for episke og mytologiske monster-fortellinger, og denne gang serverer han kanskje den klassiske av dem alle, nemlig Frankenstein.
Filmen er basert på Mary Shelleys kjente roman fra 1818. Her møter vi den geniale Victor Frankenstein (Oscar Isaac), hvis store drøm er å skape nytt liv ved hjelp av anatomisk vitenskap. Han får ubegrenset økonomisk støtte fra en bemidlet våpenhandler Harlander (Christoph Waltz) for å utføre sitt monstrøse eksperiment. Resultatet skal vise seg å bli skjebnesvangert, som ikke helt uventet får dype konsekvenser for de involverte.
Ja, dette er et klassisk verk som fremstår solid tidløst også i del Toros filmversjon. Det er dramatisk, romantisk og visuelt storslått. Et episk eventyr med tragiske undertoner, som vi lot oss engasjere av. Det er visuelt svært overbevisende og fantastisk, ikke ulik Bram Stoker's Dracula (1992) eller Nosferatu (2025), men med en historie som fenget i større grad, og som også hadde noe oppløftende ved seg. For del Toro fokuserer nok mer på de følelsesmessige aspektene ved historien, enn han gjør det skumle. Men filmen kan tidvis være nokså grafisk.
For man synes jo synd på denne skapningen, som havner i denne kyniske og nådeløse verden, som med sitt genuine og naive virkelighetsperspektiv egentlig bare vil bli likt. En ensom og forvirret skapning utstøtt av samfunnet, da dens utseende alene skaper både frykt og raseri. Vi mennesker er jo som kjent ikke så rause mot skapninger som ikke ligner helt på oss selv. Så det er rørende dimensjon ved historien som gjør det hele litt søtt og sentimentalt.
Det sagt; filmen har en noe monoton tone, det er alvorspreget og dramatisk, og den hadde nok vært tjent med noen tonale skifter her og der. Dessuten er det en lang film, to og en halv time er i meste laget selv for en episk grøsserfilm.
Men dette er et solid eventyr, må tro denne yter originalen rettferdighet, samtidig som det er en umiskjennelig del Toro film.
En svulstig film om kjærlighet og tilgivelse. Og et fascinerende lite dykk inn i menneskets ondskap og galskap.
7 bloddråper
The Purge: Anarchy, er nummer 2 i rekken av Purge-filmer. Den anses for å være den mest vellykkede så langt, men de er alle bygget over samme konsept, og slik sett temmelig like. Denne anbefalingen kan gjelde heler Purge-universet, men er basert på film nummer 2 og 3 (Anarchy og Election Year).
For skal man være helt ærlig så er det nok premisset som gjør disse filmene er spesielt severdige og unike. Det er fascinerende og skremmende på samme tid; at én dag i året (i en tolvtimers periode), så gjelder ingen lover og regler, og folk står fritt til å gjøre hva de vil. Og når Purge-dagen er omme, så er allting glemt, og ingen vil bli straffeforfulgt. Premisset som ligger til grunn, er at når folk får én dags frihet til å ventilere og få utløp for aggresjon og perversiteter, vil det stagge kriminelle handlinger ellers i året. Filmene foregår i nær fremtid, hvor myndighetene har sett behovet for en slik dag, og hvor hensikten er at det skal ha preventiv effekt. Purge-konseptet er en dystopisk fremtidsvisjon, om menneskenes villskap og evne til faenskap, satt i system, og utnyttet av myndighetene. Litt sånn George Orwell-aktig nesten, med en sterk stat, som har iverksatt et tiltak som er ment å gange samfunnet, men som vil kreve sine ofre.
Menneskers indre galskap må få spillerom, og det er bedre at de får ut alt sammen i en tolv-timesperiode, enn at det spres ut over hele året. Alt er lov, og alle er fritt vilt under Purge. For dem som ikke ønsker å være med, gjelder det å skalke lukene og holde seg innendørs, for ute hersker det en crazy, Mad Max verden (bare i 12 timer da).
Filmene er ellers temmelig enkle, og er til tider mer actionfilmer å regne, enn horror. Det er særlig tiden frem mot selve Purge-klokkelsettet som er fascinerende og spennende. Nervøsiteten som bygger seg mer og mer opp, etter hvert som galskapen gradvis tar overhånd i bybildet.
Good-guys’ene, tar selvsagt avstand fra Purge, og for dem handler det egentlig bare om å overleve dagen. Her hviler mye av ansvaret på Sergeant, en slags tøff livvakt type spilt av Frank Grillo (i film 2 og 3). Han spiller for øvrig overraskende bra som action-helt. Minner litt om undervurderte Michael Biehn som kicka ass på 80 tallet. Frank Grillo følger litt den samme tradisjonen; action-helter som er sultne på å vise seg, og som gir alt i rollen sin.
Uansett; Purge-filmene er underholdende og ganske så fascinerende saker, kunne kanskje vært en episode av Tv-serien Black Mirror, men som nå har rukket å bli en filmserie, med nummer fem som kom i 2021.
6 bloddråper
Det har kommet en rekke spin-offer fra The Conjuring-universet, med mildt sagt varierende kvalitet. Vi mener imidlertid Annabelle: Creation er en av de som klarer seg best. Greit, oppskriften vi får servert er velkjent, men dette er en velsmurt produksjon som klarer å by på noen nokså nifse scener.
Vi befinner oss på 50-tallet hvor en gruppe foreldreløse barn skal flytte inn i et stort (og isolert) hus på den amerikanske bygda. Det gjestfrie eldre paret som så generøst åpner sitt hjem for disse barna opplevde imidlertid en tragedie for flere år siden som fortsatt hjemsøker dem. Noe barna snart vil oppdage.
De unge skuespillerne gjør en solid jobb, ingenting å utsette på deres innsats. Og filmen har en fin, mørk og ubehagelig atmosfære hele veien gjennom. Regissør David F. Sandberg vet hva han gjør. Vi får her en leksjon i hvordan bruke skygger, lys og mørke for alt det er verdt. De skumle scenene i huset, særlig i filmens første del, er godt iscenesatt og gjennomført.
Som oppfølger overgår Annabelle: Creation sin forgjenger og den ligger tettere på The Conjuring i uttrykk og tone. Settingen og premisset funker, og alle som vokste opp med tv-serien Malstrøm (1985) vet at dukker kan være nokså nifse. Filmen leverer plenty av jump scares, men de oppleves ikke som masete. Et par av de er også svært så effektive.
Greit, så er det litt pussig at noen av barna ikke engang roper om hjelp når de blir angrepet av de mørke kreftene. Skulle tro det var en god ide å vekke huset for mulig bistand. Og som påpekt innledningsvis, dette er ikke filmen som finner opp kruttet på ny. Men den er effektiv og proff. Og litt nifs.
7 bloddråper
Neste film ut er The Cabin in the Woods fra 2012. Filmen er nok mer morsom enn skummel, men det er ofte filmene innen tenåringshorror. Og filmens konsept kunne ikke passet sjangeren bedre; veldig pene unge mennesker som skal på en isolert hytte for å feste å ha det moro. Vi snakker dop, pupper og pils. Gjengen oppdager at hytta har en kjeller som er full av sære gjenstander. De plukker opp en gammel bok, leser fra den, og vipps så har de vekket til live en gjeng zombiedrapsmenn. De vil snart oppdage et hytta skjuler en rekke hemmeligheter, til og med skumlere enn zombiedrapsmenn. Herfra starter våre helter en nokså festlig kamp for å komme seg vekk fra hytta og samtidig avsløre de som står bak det hele.
Filmen har, i likhet med tenåringer selv, masse energi, selvtillit og pågangsmot. Den har en fin balanse mellom splatter/gore og humor. Den er voldelig og blodig, men avvæpnende og sjarmerende. Og smart. Plottet er faktisk ikke så verst, det er både kreativt og lekent, og skuespillerne gjør en god jobb. De er faktisk mer enn bare bare pene. Filmen tar et uhøytidelig blikk på horror-sjangeren og klarer å pirke borti sjangerens klisjeer på en morsom måte. Litt på samme måte som Scream-filmene gjør. Skummel? Egentlig ikke. Underholdende? Jepp.
7 bloddråper
Lights Out er en underholdende og effektiv grøsser om et monster som synliggjør seg når lyset skrus av. Catchy, ikke sant? Basert på kortfilmen med samme navn fra 2013, som ble såpass populær at regissør David F. Sandberg fikk midler til å lage en helaftens.
Utfordringen er selvsagt å konstruere en overbevisende historie rundt dette ellers så underholdende konseptet. Og vi må si de lykkes tilfredsstillende med å få til det.
Vi møter Rebecca (Teresa Palmer) som oppdager at hennes lillebror er livredd for å bo med mor. Som om det er noen skumle krefter som besitter huset. I forsøk med å beskytte sin bror, reiser Rebecca over dit for å konfrontere sin mor. Mor benekter det hele, men det tar ikke lang tid før Rebecca innser at det er noe ondt og farlig som regjerer i huset.
Filmen bruker ikke lang tid til å fortelle sin historie, tonen settes raskt, og det hele er over på drøye en time og et kvarter. Mye på grunn av at Rebecca på rekordtid klarer å sette puslespillbitene riktig sammen. Men det funker og føles ikke stresset, derimot gir det lite rom for dødtid, og underholdningsnivået holdes oppe hele veien.
Filmen følger en formel, særlig uforutsigbart er det ikke. Men det effektivt fortalt og med flere gode, gufne scener.
Alt i alt en vellykket film basert på et fiffig og overraskende skummelt konsept.
7 bloddråper
Dette er tredje film i Conjuring-serien. Nok en gang står det noe uvanlige etterforskerparet overfor en ny sak, eller ny demon om dere vil. Og nok en gang er det like vanskelig å få has på faenskapet!
Ed og Lorraine Warren utfører en eksorsisme på en liten besatt gutt, en seanse som ikke går helt som planlagt. Demoner kan selvsagt hoppe fra person til person! Ed blir skadet under ritualet og våkner opp på sykehuset, overbevist om at faren ikke er over. Noe han selvsagt skal få rett i!
Filmen har dessverre fått noe hard medfart i kritikkene, sammenlignet med de to foregående. Noe ufortjent synes vi, for vi opplever at den ikke skiller seg så nevneverdig fra de andre. Vel, kanskje ikke like effektiv og skummel, men det er jo mer av det samme. Og med samme solide og proffe produksjon, heftige effekter, mektig lydspor og dyktige skuespillere. Og filmen byr også på noen nokså creepy scener og gufne karakterer.
Vi vil si at filmen er underholdende og medrivende nok og at man får mye demonisk moro for pengene. Fortellingen har et godt driv, og vi rakk vel egentlig aldri å kjede oss.
Kan tenkes at Conjuring-universet er i overkant tværet ut nå, noe som ikke er så rart med tanke på alle spin-off’ene som har kommet i kjølvannet. Og muligens har vi blitt litt vant med konseptet, og at det derfor ikke engasjerer og skremmer i like stor grad som i starten av franchisen. Kanskje skaperne burde ha tenkt enda mer kreativt rundt den tredje installasjonen og kommet på noen nye interessante løsninger i sin tilnærming til det skumle stoffet.
For Conjuring 3 kjører tross alt i et velkjent spor, hvor dramatikken øker i takt med besettelsens kraft, og hvor Ed og Lorraine havner i virkelig trøbbel i kampen mot det onde. Ok, så er kanskje ikke nummer 3 like hvass som 1 og 2, men pytt; vi koste oss med nok et gjensyn hevertfall. Fortsatt synes vi at de originale Conjuring-filmene er vesentlig sterkere enn sine spin-off’s, og slikt sett skuffet ikke nummer tre heller :)
7 bloddråper
Nobody Sleeps in the Woods Tonight er noe så sjeldent som en polsk slasher, en tenårings horror som vi må si overrasket oss positivt. For her var det rett og slett mye å like.
Vi følger en gjeng ungdommer som har ankommet en slags sommerleir, for å bli bedre kjent med seg selv, omfavne naturen, kjenne på mestring, detox fra mobiler, etc. Dette skal vise seg å bli skjebnesvangert da det er noe der ute som ikke akkurat har gode hensikter.
Set up'en i filmen er meget kjent for å si det slik, alt fra karakterer, miljø, ting som blir sagt og den første halvtimen er OK tidtrøyte med veldig klassisk, nesten nostalgisk oppbygging til subsjangeren.å være. Karakterene er tidsriktige; en usikker og myk gutt som har et tøft ytre som fasade, en skeiv hvis foreldre ikke vil godta hans legning, en blondine som er frustrert over at folk bare tror hun er dum og deilig, m.m. Hva gjelder sistnevnte så gjør hun for øvrig virkelig ikke mye for å endre omgivelsenes oppfatning av henne, tvert i mot.
Halvveis ut i filmen er det som om filmen skrur til grepet, og det blir riktig så heftig og voldsomt. De stakkars ungdommene får gjennomgå for å si det sånn. Filmen tør kline til. Nå skal ikke vi snakke så mye om hva som skjuler der ute, og som forårsaker all faenskapet, men dette var godt og småoriginalt løst, synes vi. Joda, litt teit er det jo, men det er også noe av det som er subsjangerens sjarm. Filmens antagonister fortjener å komme høyt opp på en liste over “folk du ikke vil møte på i en mørk bakgate”!
Alt flyter fint i filmen og historien henger bra sammen. Vi får også servert flere innslag av kledelig humor. Vi likte for øvrig at nær hele filmen finner sted i dagslys. Gjør det jo mer krevende å være skummel. Det var også noen interessante valg hva gjelder lydsporet, vi får både klassisk musikk og svisker, men låtene passet overraskende greit inn.
En absolutt godkjent retro slasher-sak med masse entusiasme og filmglede, og som i tillegg var solid laget.
7 bloddråper
En morsom og useriøs sexkomedie-horror om en nyttårsfest som går av skaftet. Filmen starter som en åstedsbeskrivelse og det naturlige spørsmålet er; hva var det som gikk så innmari galt? Jepp, det er det filmen handler om.
Dette er ganske så underholdende, det er mye gøy som skjer. En slags horror-variant av American Pie, og det må jo bli gøy. Denne filmen kunne for øvrig aldri vært verken skrevet eller regissert av en kvinne. Vi har sjelden sett så mange mannlige sex-fantasier samlet i en film. La det være den sprengkåte MILF'en som hungrer etter unge menn, to smellvakre tvillinger med kjempebryster som vil ha seg med alt og alle, nerde-jenta som innerst inne er et rovdyr i senga, m.m. I likhet med filmer fra 70- og 80-tallet, får vi her servert massevis av pupper og halvnakne kropper. Litt festlig at det fortsatt er de der ute som tør/gidder (stryk ut det du mener er riktig) å tillate seg å være såpass spekulativ og ukorrekt.
Filmen er veldig “amerikansk”, men det funker også på polsk, og regissøren får mye ut av både handling og skuespillerne sine. Ingen figurer som peker seg ut som nevneverdig sympatiske, alle er nokså kjipe, men det passer til settingen. Vi trenger ikke bry oss så mye om dem.
Det hele er godt laget og skrudd sammen. Filmen har et fint driv og hopper uanstrengt mellom de forskjellige konflikter/situasjoner. Sånn veldig horror er det kanskje ikke, mer fjollete humor, med en ganske så over-the-top utvikling av historien. Hvordan de havner der de havner, er fornøyelig og underholdende å se på.
Klar for upretensiøs og lettfordøyelig moro? Da er det bare å sette på All My Friends Are Dead.
6 bloddråper
En effektiv, dog noe generisk, survival thriller, som gjør seg severdig grunnet et interessant premiss, godt foto og flere intense og spennende scener. En film som er ute etter en enkel ting; å underholde. Noe vi mener den også i det store og hele klarer.
Stakkars Iris skal ut i naturen (nærmere bestemt Big Sur-området i California) for å besøke stedet hvor hennes lille sønn mistet livet, bare for å ble neddopet av en seriemorder som planlegger å tilbringe helgen for å torturere og ta livet av henne.
Å se en ung kjekk psykopatisk mann jakte en ung søt kvinne i naturen er ikke noe nytt, la det være filmer som Curve (2015), Alone (2020) eller See For Me (2021). Dette er også filmer som kler sin samtid.
Vi likte castingen. Både Kelsey Asbille og Finn Wittrock gjør en solid innsats som henholdsvis bytte og jeger. Og premisset fungerer også greit, at Iris må forsøke å unnslippe mens kroppen sakte, men sikkert, slutter å fungere. For dopet hun har fått har den effekten.
Filmen skaper som sagt flere spennende scener, som dog ligner litt på hverandre, en viss risiko for gjentakelse er til stede. Men de er godt skrevet og velkomponerte, med innslag av tøff grafisk vold. Så får vi heller se bort i fra at svært lite av det som skjer fremstår særlig troverdig og realistisk.
En helt grei film å snurre på en regntung tirsdag kveld :)
6 bloddråper
Et ungt par med et liten datter er i økonomiske vansker og leier ut sitt hjem til to eldre damer. Men de tilsynelatende perfekte leietagerne har en mildt sagt mørk agenda.
Denne thailandske skrekkfilmen var en positiv overraskelse. Den er ambisiøs, engasjerende og interessant. Vi likte hvordan den velger å fortelle historien fra flere vinkler, noe som beriker og løfter filmen. Den har også en kledelig tvist som fint forklarer de mange pussige handlingene og valgene som tas, og setter alle puslespillbitene bedre på plass.
Filmen varer i to timer, mulig den kunne vært kortet ned noe, men vi synes historien er såpass fengende og vi bryr oss nok om filmens karakterer til at tiden går greit unna. Skuespillet er for øvrig godt.
Filmen er løst basert, eller inspirert er kanskje en bedre formulering, på sanne hendelser, visstnok en historie om en mor som drepte sitt barn fordi stemmer ba henne ofre henne.
Filmen er ikke redd for å pøse på med overnaturlige elementer, hvilket krever at seeren er med på premissene, som jo er lettere absurde. Men filmen er også et godt drama, om det være foreldre, om savn og sorg, og ikke minst hvor langt man vil strekke seg for å redde sitt avkom.
Rett og slett en god film, som kanskje aldri blir skikkelig skummel, men som har flere scener som nok vil få noen til å både grøsse og skvette. Og så har filmen en svært følelsesladd slutt.
Dette er nok en film som nok har gått litt under radaren, men som vi mener er verdt å sjekke ut.
7 bloddråper
Veronica er løst basert på den sanne historien om tenåringen Estefanía Gutiérrez Lázaro, som døde i 1991 etter å ha gjennomført en seanse med ouijabrett. Hun hadde forsøkt å kontakte kjæresten til en vevvinnne, og etter seansen fikk hun kraftige anfall og hallusinasjoner. Hennes død er visstnok fortsatt et mysterie. Filmen er imidlertid ikke så opphengt i å være en presis gjenfortelling, og tar seg en rekke friheter. Naturligvis.
Unge Sandra Escacena gjør en formidabel innsats i rollen som Veronica. Hun går virkelig inn i sin karakter med alt hun har. Og det trengs, for denne demonen, i mangel på en bedre betegnelse, går ikke stille i dørene. Subtil er filmen ikke. Demonen lusker ikke stille rundt, den dukker ikke gradvis opp, men kliner nokså umiddelbart til. Voldsomme greier. Men som vanlig lurer vi på hva demonen egentlig ønsker å oppnå? Annet enn å plage og skremme små barn.
Men det er vellaget, og regissør Paco Plaza (som for øvrig også ga oss klassikeren Rec (2007)) maner frem den ene intense scenen etter den andre. Her er det nifse skygger og skumle karakterer som lusker i mørket. Nær hele tiden. Ekstra slitsomt blir det når ofrene er små barn, som fortvilet løper rundt med en ond demon i hælene. Men veldig skummelt blir det sjeldent. Ingen solide jump scares eller minneverdige grøss. Men du får en jevn strøm av smånifse hendelser.
Filmen ikke voldsom original, noe forutsigbar er den for de som kjenner subsjengeren, men den er iherdig og insisterende. Den tar aldri foten av gasspedalen. Og den klarer å engasjere samt skape en nifs og klaustrofobisk atmosfære. Litt mer sprut i manus, så kunne dette blitt riktig så bra.
Men en finfin film for tenåringer som ønsker en småskummel aften i mørket. De vil nok neppe leke rundt med et ouijabrett i nærmeste fremtid :)
6 bloddråper
Meksikanske Disappear Completely (Desaparecer por completo) er velskrevet og velspilt, uten store jump scares eller fryktelig nifse øyeblikk, men med en suggerende nerve hele veien gjennom.
Den skruppelløse fotografen Santiago oppsøker, etter tips fra politiet, ulykker, drap og andre tragiske hendelser, som han tar bilde av og selger til aviser. Hjemme har han en sympatisk kone som alltid kommer i andre rekke. Men Santiagos liv vil få en dramatisk endring etter at han sniker seg inn i en villa og tar bilde av en døende politiker.
Jepp, Santiago blir utsatt for en forbannelse av de sjeldne. Like catchy som den er brutal. Her skal sanser forsvinne og andre kroppslige funksjoner forfalle. Og når paranoiaen og frykten tar overhånd er man i stand til å gjøre det meste.
Filmen er smart bygget opp, hele tiden spennende og ikke minst engasjerende. Regissør Luis Javier Henaine tvinger oss tett på antagonisten, og vi føler virkelig at vi er med på hans mildt sagt ubehagelige reise. Et reinspikka mareritt. Og reisen er godt skildret gjennom meget solid filmatisk håndverk, la det være et svært effektivt lydbilde eller snasen kinematografi.
Mørke valg bringer en til mørke steder. Vil Santiago finne befrielse, eller er han evig fordømt?
7 bloddråper
Malefique er en effektiv og spennende grøsser om fire veldig forskjellige innsatte på en fengselcelle, og som en dag kommer over en gjemt og mystisk bok. Og denne boka skal by på noen fixe ideer!
Dette er en meget spesiell og original film, som overrasket oss positivt. En film som får mye ut av sitt premiss og omgivelser. Dessuten nokså brutal og kompromissløs, for ikke å si uforutsigbar.
Malefique er en liten lavbudsjettsfilm, hvor alt nesten foregår i den trange, deprimerende cellen. Men det er effektivt satt sammen, og filmen har en nerve hele veien. Den starter imidlertid nokså rolig, så greit å smøre seg med litt tålmodighet. Småklaustrofisk er det, og man kjenner på følelesen av å være innesperret, og ønsket om å komme seg ut. Og boka byr på mildt sagt spesielle måter å få det til på. Et slags kammerdrama som møter boka fra The Evil Dead.
Filmen er ganske så heftig med en del magiske og overnaturlige elementer i seg, men som balanserer godt med den veldig dystre virkeligheten. Spesialeffektene er noe daterte, men de funker. Og persongalleriet er det lite å si på, rimelig spesiell sammensatt gjeng som historien utspiller seg rundt.
Filmen er mørk og dyster, og som tør å kline til. Den innehar en type filmatisk selvsikkerhet som tilfører en unikhet og gjør at den skiller seg fra mye annet som er der ute. Vi var litt nysgjerrige på hvordan regissør Eric Valette skulle hale det hele i land, men vi mener filmen her gjorde flere artige valg og vendinger.
En smart liten godbit det her, som kan anbefales for dem som ønsker noe litt annerledes.
7 bloddråper
En nokså oppskriftsmessig tenåringshorror, men med humor, sjarm og gore. Den har en frisk og lett tone, masse energi og en fin dose villskap.
Mobbeofferet Cole har ennå barnevakt, den smellvakre og dritkule Bee. Alle unge gutters drøm. Det er bare at Bee har en mørk agenda for hvorfor hun er barnevakt, noe Cole denne helgen skal finne ut av.
Filmen finner ikke opp kruttet, men den underholder. Den er effektiv og fornøyelig, og den tør kline litt til. Dødsfallene er nokså grafiske. Den er uhøytidelig og tullete. Nær alle karakterene er stereotypiske, la det være sports-kjekkasen, cheerleaderen, nerden, den intellektuelle, m.m.. Og med en spilletid på 80 minutter blir det aldri kjedelig. En slags hommage til 80-tallets slashere, en coming-of-age film med en likandes protagonist og festlig antagonist. For Samara Wearing (Ready or Not) er fantastisk som den forførende og karismatiske Bee.
Det kom for øvrig en oppfølger i 2020 ved navn The Babysitter: Killer Queen.
Greit, så er ikke filmen fryktelig minneverdig, men vi mistenker at dens ambisjoner heller ikke er akkurat det. En lettbeint og underholdende liten sak vi mener treffer oftere enn den bommer.
6 bloddråper
Polske The Lure er en mildt sagt original film. En artsy musikal med horrorelementer. Filmen treffer ikke blink hver gang den fyrer av, men mye av dette har du neppe sett før, og vi liker film med egenart. Dette er som om Björk skulle ha laget La den rette komme inn.
Vi følger to havfruer som får jobb som underholdere på en liten klubb i Warszawa, Polen. Deres opphold kompliseres av at den ene forelsker seg, for kjærlighet mellom menneske og havfrue har visstnok sine utfordringer.
Filmen har en tydelig og sterk visuell profil. Det meste ser virkelig bra ut, med tøffe kulisser, kul lyssetting og stødig kamerarbeid. Og det hele akkompagneres av kledelig og fengende diskomusikk. Og synkronisert dans. Det er kitchy og catchy. Ekstra skryt til regissør Agnieszka Smoczynska som håndterer denne perverse og drømmeaktige kjærlighetshistorien med kraft, kjærlighet og entusiasme.
Filmen lider dessverre av litt tempoproblemer og mister noe av intensiteten og engasjementet halvveis. Og du kommer aldri skikkelig innpå karakterene og dermed kjærlighetshistorien som er filmens midtpunkt. Men filmen kompenserer med å servere fascinerende og absurd galskap det er vanskelig å ikke la seg underholde av. Filmen er ikke spesielt skummelt, men noen artige og grafiske scener venter. For disse havfruene er ikke så uskyldige som de kan gi uttrykk for.
7 bloddråper
Vikingulven er en vellaget, men kanskje litt trygg, ungdomsfilm, inspirert av de fleste varulvfilmer som er der ute, ref American Werewolf in London og Gingersnaps. Mye godt håndverk her; bra foto og flotte bilder av norsk natur, plassert i en typisk nordic noir miljø i en liten landsbygd i Telemark. Dette kunne vært en skikkelig god film, hadde den bare våget mer.
Vi møter en nyinnflyttet familie til Nybo i Telemark, hvis mor har fått ny jobb i politiet. Tenåringsdatteren, Thale, har utfordringer med å tilpasse seg sin nye hverdag, og etter en ungdomsfest blir hun vitne til et brutalt angrep. Videre starter jakten på denne mystiske skapningen som ganske raskt blir hovedmistenkt i saken.
Vikingulven er en sjarmerende film, som skal ha for å lage en effektbasert, samtidig melankolsk varulvfilm. Spesialeffektene overbeviser, og vi ønsker å gi særlig skryt til transformasjonen som finner sted i bussen. Filmen inneholde det meste av klassiske varulvelementer, i tillegg til svært velkjente horrortriks for å skape spenning og uhygge. Vi skulle dog ønske at filmen tok en mer vågal kurs; enten gjøre den mørkere og nifsere, eller innføre mer humor. Det er fullt mulig å harselere både med subsjangeren (og ikke minst ulvefrykten). Vi opplevde at filmen ikke helt traff med sitt uttrykk, da den ga inntrykk av å være en seriøs coming-of-age ungdomsfilm, samtidig som den skulle være spenningsdrevet jaktfilm på denne mystiske ulven. Det ble litt stivbeint, konstruert og mindre fokusert. Og litt for safe. Uansett, det er gøy med slike definerte sjangerfilmer, og nokså uvant i norsk målestokk da vi ikke har sett varulven noe særlig her til lands.
Mange referanser til tidligere horror, visstnok særlig Jaws, og ikke minst varulv-subsjangeren. Så hyggelig med slik entusiasme og filmatiske nikk til sine forgjengere. Positivt også at det var, ja, skal vi si to kvinnelige hovedroller, henholdsvis mor og datter, og sånn sett skiller seg fra de andre varulvfilmer. Særlig Liv Mjönes, som spiller moren, gjøre en svært god innsats. Dessuten må vi berømme filmens noe kompromissløse ending, det blir nokså hissig og filmen tør å kline til. Så til å være en ungdomsgrøsser, så blir det rimelig voldsomt og dramatisk når filmen nærmer seg sin finale.
Oppsummert er dette en solid gjennomført film. Det ser riktig så bra ut. Greit, så er det mye som er velkjent her, samtidig som filmen kanskje primært er rettet mot et yngre publikum. Vi digger at det kan lages slike filmer her i Norge, og håper at publikum fikk enda mer lyst til å se norsk skrekk:)
6 bloddråper
Hellhole er et vellaget og stilsikkert mareritt som klarer å skape sin egen identitet i en nokså regeltro subsjanger.
Vi følger en politimann som skal gå undercover som en prest ved et isolert, nedslitt og mildt sagt dedikert kloster. Flere unge kvinner har forsvunnet den siste tiden, og klosteret mistenkes for å ha noe med dette å gjøre.
Filmen har et velkomponert og tøft uttrykk. Den er møkkete og mørk, og nesten insisterende intens og ulmende. Samtidig kan dette oppleves som noe monotomt, å tilbringe 90 minutter omringet av grå vegger, blafrende stearinlys og kornete filter. Ikke så mye variasjon å hente. Men filmen kjenner samtidig sin besøkelsestid, og klarer, særlig mot slutten, å hente seg inn og holde på interessen. For det skjer endel festlige ting på veien. Her får du blant annet litt kannibalisme, ok doser med blod og tortur, og et par artige tvister. Dialogene funker, skuespillet likeså, og historien er enkel, men effektv. Spesialeffektene er også solide.
Filmen kunne fort falt i endel klisjeer, men den klarer å styre unna de fleste, samt ha en slutt det står litt respekt av. Det skikkelig tøft, både visuelt og tematisk. Et artig gjensyn med polsk horror, et land som tidligere har gitt oss underholdende filmer som Demon og The Lure.
6 bloddråper
Nok en storsatsing fra Netflix; en gotisk preget horrorfilm om et militærakademi på 1800-tallet som opplever at en av sine kadetter har dødd på mystisk vis. Etterforskeren Landor (Christian Bale) blir satt på saken, og han får hjelp av en av de andre kadettene, som er ingen ringere enn Edgar Allan Poe (Harry Melling). Sammen forsøker de å komme til bunns i mysteriet, et mysterium som vil ta noen ganske så uante vendinger.
Å plassere historien tilbake i eldre tid tilfører et forhøyet ambisjonsnivå med tanke på scenografi og filmatisk uttrykk, og som vi vet å sette pris på. Mye som funker hva angår setting, skuespill, foto og stemning. Filmen fremstår gjennomført stilistisk, har troverdig tidskoloritt tvers gjennom og miljøskildringen er upåklagelig. For ikke å snakke om samspillet mellom Bale og Melling som innehar interessant dynamikk og god kjemi seg imellom.
Vi ble noe skuffet over historien, etter hvert som mysteriet skulle nøstes opp. Det kunne synes noe konstruert og i overkant basert på pussige tilfeldigheter for at det hele skulle gå opp. Men dette er tross alt en proff og solid film, i konvensjonell og tradisjonell forstand. Regien er av Scott Cooper, en dyktig regissør som tidligere har laget anerkjente filmer som blant annet Crazy Heart og Hostiles. Du vet liksom at du får servert kvalitet når du ser en av hans filmer. Muligens litt trygt denne gangen, og vi hadde håpet filmen kanskje tok noen sjanser og klinte til mer.
Ok, slik tradisjonell klassisk stil funker som regel bra i periode-filmer, og sånn sett føyer filmen seg greit i rekken. Det er en klassisk stil og form på det hele, og vi må si at selv om filmspråket var bittelitt semi-traust, så hadde den en underliggende nerve som engasjerte og underholdte. Stilen kler dette vinterlige og mørke filmatiske landskapet, og det var hele tiden pent å se på. Den forholdsvis lange spilletiden føltes med andre ord ikke så lang.
En mørk og gotisk inspirert sak, ispedd dystre og makabre elementer, som opplevdes mer som et en murder-mystery enn horror. Men for de som setter pris på stemningsfull og klassisk uhygge-spenning, så leverer den varene på godkjent vis.
6 bloddråper
1922 er basert på Stephen King sin roman av samme navn. Og dette er en jevnt over nokså vellykket versjon av King sin historie om mord og grådighet. Vi fant i hvert fall filmen både vellaget og underholdende.
Vi befinner oss i USA og året er (selvfølgelig) 1922. Den hardtarbeidende gårdsbrukeren Wilfred får utfordringer da hans kone ønsker å selge deler av deres eiendom (som hun har arvet av sin far) for å starte et nytt liv i byen. Deres tenåringssønn ønsker heller ikke å forlate gården, og de bestemmer seg for å finne en permanent løsning på problemet.
Filmen bringer kanskje ikke så mye nytt til bordet, men dette er en mer enn solid produksjon. Filmen oppleves kanskje i overkant "trygg", uten store overraskelser eller temposkifter. Men historien om skyld og anger er godt fortalt, manuset er effektivt og økonomisk og filmen har et fint driv. Skuespillerne leverer, særlig Thomas Jane gjør seg minneverdig i rollen som den på grensen til komisk maskuline gårdsbrukeren Wilfred, hvis undergang bevitnes i nesten sakte film. Men også selve produksjonen har god kvalitet. Det meste ser og føles bra ut. Vi synes regissør og anusforfatter Zak Hilditch har levert en engasjerende skildring av hvordan skyldfølelse kan spise deg opp innvendig, og hvordan fatale valg kan få fatale konsekvenser.
6 bloddråper
Day Shift er en fjærlett og underholdende vampyrfilm, som er like overfladisk og glatt som den er velsmurt og vellaget.
Jamie Fox spiller Bud, en hardtarbeidende familiefar hvis inntektskilde er å ta livet av vampyrer for deretter å selge hoggtennene. Vi følger hans kamp for å skrape sammen nok penger slik at moren til hans barn ikke trenger å flytte til sin familie i Florida.
Netflix bør være takknemlig for at de fikk med den mer enn solide Jamie Foxx på laget, og rundt seg har han både kapable skuespillere og karismatiske kjendiser. Flere av dialogene og karakterene er dog klisjefylte, men mye reddes av skuespillernes gode kjemi og filmens sjarmerende og uanstrengte tilstedeværelse. Day Shift serverer bøttevis med heftig action og heseblesende kampscener. Filmen er til tider svært så festlig å se på. De snaue to timene føk unna. Jepp, filmen virker å krysse av de fleste boksene i Netflix sine velfungerende algoritmer.
Filmen er NESTEN så underholdende at man ser forbi hvor slapp historien er. Vi blir kastet inn i en verden hvor vampyrer bor blant oss og hvor en måte å tjene penger på å er å skaffe og selge deres hoggtenner. Vi får ikke særlig forklaring på hvorfor det er blitt slik det er blitt. Og vi blir heller ikke særlig kjent med sentrale karakterer i filmen, la det være Dave Franco sin karakter Seth, eller Fox sin protagonist Audrey San Fernando, spilt av Karla Souza. Så særlig engasjerende blir det derfor aldri.
Day Shift serverer mye staffasje og lite innhold. Men greit, filmen skal vel bare servere lettbeint underholdning, noe den også lykkes svært godt med.
7 bloddråper
Nok et artig bidrag til denne stadig voksende franchisen, et univers vi tydeligvis aldri går lei av. Et overdrevet, møkkete og ultravoldelig hillbilly-univers, som Motorsagmassakren fra 1974 satte standarden for. Litt morsomt at den originale faktisk ikke var SÅ grafisk, men antydet mer enn den viste i detalj, som sammen med et effektivt lydspor, ga oss opplevelsen av å ha sett noe helt forferdelig. Vel, oppfølgerne som kom utover 2000-tallet, valgte den litt mer enkle, og grafiske fremgangsmåten, og som dette siste bidraget tar til nye høyder. Her er det ikke mange som slipper unna Leatherface’s fryktede motorsag, og kroppsdeler flyr formelig veggimellom.
Vi spoler nesten 50 år (!) frem i tid og vi møter enn gjeng idealistiske, entrepenør- hipstere har kjøpt seg inn i den forlatte byen Harlow ute på bygda i USA, med håp om å sette opp nye, moderne sjapper i klassisk hipsterånd. Hva med et rustikk-brunsjsted, en obskur tegneseriesjappe, eller en feinschmecker cocktailbar? Stedet har kjempepotensiale. Vel, en viss Leatherface er kanskje ikke sånn kjempepositiv til dette lettere absurde hipster-prosjektet…
Motorsagmassakren-universet har liksom tillatelse til å skildre den mest brutale og stumpe volden som eksisterer på film om dagen; vi blir på en måte ikke brydd og støtt som når vi ser filmer som gjerne hører innunder subsjangeren Disturbing. Nei, det er vel noe mer «tegneserie» over det som skjer i dette fryktelige hillybilly-miljøet, som gir det en type letthet, selv om det er aldri så grovt og hissig. Ikke minst er det meget godt laget, kvalmende godt, kan vi nesten si, når saga borer seg inn i de ulike kroppsdelene til stakkarene. Ikke digg.
Regien er ved David Blue Garcia som tok over etter at Ryan og Andy Tohill, etter én uke inn i filmingen, forlot produksjonen grunnet kreative uenigheter. Etter at den var ferdig, var testvisningene av filmen også så dårlige at kino-premiere ble skrinlangt, og filmen solgt til Netflix. Med andre ord; mye som talte i mot at denne skulle funke, men vi syntes likevel den leverte varene! Enkel underholdning, effektiv, vellaget og tro mot forgjengerne. Skal kanskje ikke ha de høyeste forventninger, men hvem har egentlig det med tanke på at dette er 9ende film i rekken? Vi vet jo liksom hva vi går til! :)
Uansett; morsomt med premisset med de unge hipsterne, som vil starte diverse kaffebarer, kunstsjapper, og annen nisje’te næring i dette svært ugjestmilde miljøet. Vi snakker gentrifisering gone terribly wrong!
Vi stusset kanskje litt over alderen til Leatherface, som nå kanskje er godt inn i 80 åra, hvis vi skal følge tidslinjen her. Åpenbart at han holder seg svært godt! Samme gjelder for så vidt Michael Myers i Halloween, spreke karer dette her, tydelig at det å være psykopatisk, massemorder holder en evig ung.
Morsomt, brutalt, herlig overdrevet og underholdene, akkurat som vi ønsker det når vi setter på en Motorsagmassaker’n-film.
7 bloddråper
La den rette komme inn fra 2008 er regissert av Thomas Alfredson. Filmen er basert på en bok av John Lindquist, som også skrev manus til filmen. Og det er det solide manuset, sammen med en stilsikker og dyktig regissør, som gjør at denne filmen er noen hakk over de fleste av sine kollegaer i subsjangeren. Filmen fikk en amerikansk remake i 2010, en overraskende god en, faktisk.
Året er 1981. I en forstad til Stockholm møter vi Oskar, en innadvent og spe gutt på 12 år, som blir mobbet på skolen og i det store og hele holder seg mest for seg selv. Plutselig får han en ny nabo, Eli, en jente på ca. hans alder, og som han fort blir småbetatt av. Det skal imidlertid vise seg at Eli er en vampyr. Greit, da har dere utgangspunktet for filmen. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer.
Dette er en snill skrekkfilm. Den er mer drama enn skrekk, og kan sees uten frykt for mareritt eller andre traumer. Filmen er melankolsk, vakker og forførende. Den klarer å skape sitt eget uttrykk, det føles gammelt og moderne på en gang. Den er stemningsfull, med sine kalde farger og sosialrealistiske innhold. Den er ikke særlig skummel eller grafisk i sin skildring av volden og skrekken. Alfredson har valgt å tone dette ned, og i stedet fokuserer han på forholdet mellom Oscar og Eli. Og det er ikke så dumt. En slags romantisk barnefilm til tider. Filmen beveger seg rolig, men selvsikkert, fremover. Historien fortelles mer med bilder enn med ord. Ikke ulik A Girl Walks Home Alone At Night. Begge filmer har fantastiske bilder, som, ikke ulik sirenene i gresk mytologi, glatter over det brutale og skumle, og lokker deg inn i sin verden. Og vi lar oss lokke. For dette er ingen dum verden å tilbringe snaue to timer:)
8 bloddråper
En typisk tenårings-slasher, som selv om den foregår i nåtid, inneholder en god dose 80-talls nostalgi. Mye retro-sjarm musikkmessig, miljømessig og handlingsmessig, men hvor utstrakt mobilbruk og et mer tidsriktig skildret mangfold, plasserer filmen i vår tid.
Vi følger tenåringsjenta Makani Young, som ved siden av å slite med noe som har hendt i fortiden, forsøker å leve et normalt liv med sin bestemor i en små by i Nebraska. Det skal bli alt annet enn normalt etter hvert som en maskert morder er løs i byen, med utvalgte elever på sin drapsliste.
Makani og hennes venner må forsøke å avsløre identiteten til morderen før de selv blir ofre.
Vi synes filmen lykkes bra med å kombinere nostalgi med det moderne, og i tillegg til å se veldig bra ut, er det nokså underholdende saker også. Filmen har et godt premiss, en solid cast og flere velkomponerte drap. Jepp, skaperne vet åpenbart å lage effektiv slasher-underholdning.
Problemet er at handlingens struktur og premiss svekkes utover filmen, og det blir noe tynt etter hvert som filmen skal få sin store finale. Det er småambisiøse narrativer som bygges opp, med protagonistens perspektiv og bakgrunn på den ene siden, og antagonistens agenda og motiv på den andre. Men løsningene står ikke i stil med oppbyggingen, men kjennes lettvint og noe uinspirert.
Ok, med fare for å bli for streng, som underholdene slasher-flick er dette greit nok godkjent, og produksjonsmessig temmelig udiskutabelt og solid gjennomført. En slags oppdatert tenårings-slasher, kan vi kanskje si.
6 bloddråper
No One Gets Out Alive er vellaget og spennende, med en engasjerende historie og en antagonist du virkelig bryr deg om.
Immigranten Ambar har kommet seg til et kjølig og hjerterått Cleveland i jakten på den amerikanske drømmen. Med lite penger på seg, finner hun etterhvert husrom i et gammelt og slitent pensjonat. Et sted man sjekker inn og som hun vil oppdage at det er vanskelig å sjekke ut fra...
Ambars bakgrunn og situasjon gjør filmen mer relevant enn de fleste av sine sjangerfrender. Og filmen er sterkest der den klarer å skildre Ambar sin slitsomme og fortvilte tilværelse, og de mørke og mystiske krefter som ønsker å utnytte Ambars sårbahet. De onde kreftene i filmen kan således fint symbolisere noe mer virkelig og ekte som bor i altfor mange av oss mennesker.
Filmen er en påminnelse om hvor tilfeldig alt er, hvor priviligert de fleste av oss er. Uten at vi nok virkelig setter pris på det, men istedet føler oss berettiget til alt og gjerne enda mer.
Skuespillet er mer enn godkjent, men særlig Cristina Rodlo overbeviser i rollen som Ambar. Hun formidler en rolle vi virkelig bryr oss om, og hennes situasjon og skjebne er vond å bevitne.
Filmen mister noe av sin nerve og mystikk halvveis ut, da de overnaturlige og drømmeaktige elementene begynner å ta litt mye plass. Det er alltid vrient å finne den rette balansen i slike filmer, og vi opplevde at regissør Santiago Menghini dessverre ble et snev for ivrig i å vektlegge, og vise frem, de overnaturlige kreftene. Konsekvensen kan bli at seeren får følelsen av at alt potensielt kan skje i slike scener, og da går det noe utover spenningen i handlingen, synes vi. Og filmen etterlater noen løse tråder og ubesvarte spørsmål.
Vel, vi skal ikke bli for kritiske.
For dette er en solid produksjon, du merker fort at det er dyktige folk som står bak filmen. Alt ser meget bra ut, enten det er smart og effektiv bruk av lys og skygger, la det være i huset, mørke bakgater eller tomme t-banevogner, med gufne vesener som lurker i bakgrunnen, hele tiden sett fra karakterens Ambars perspektiv. Vi blir introdusert for noen ganske hissige og interessante karakterer også. Dessuten er filmen tidvis nokså slem og tør å kline til, som gjør at denne filmen inneholder det meste i horrorsammenheng. De leker ikke horror, skaperne her, for å si det sånn! :) Så filmen oppleves nokså helstøpt, selv om det innimellom ble i overkant overnaturlig.
7 bloddråper
Netflix sin store skrekk-satsing av 2021 er intet mindre enn en trilogi basert på en populær skrekk-bokserie for ungdommer som utkom på 90-tallet. Med en nesten 6 timers sammenhengende historie spunnet over 3 tidsperioder er dette temmelig ambisiøse saker. Litt av en utfordring å få det til å henge sammen, skulle man tro.
Lykkes de? Ja, det synes vi!
For dette er underholdende og morsomme saker; det er lettbeint, actionfylt og passe tullete, med en gjeng ungdommer i sentrum som skal forsøke å løse et skummelt mysterium og hamle opp med overnaturlige krefter.
Handlingen starter i 1994 i en fiktiv amerikansk by som heter Shadyside. Shadyside har, som navnet antyder, vært preget av mye drap og kriminalitet opp gjennom historien, sammenlignet med den mer vellykkede nabobyen med det passende navnet Sunnyside, hvor selvsagt de rike bor. Det foregår bitter rivalisering mellom disse byer, nesten som en klassekamp.
Vi møter Deena og broren som bor i Shadyside og deres to tenåringsvenner. Etter en sørgemarkering for et grusomt massedrap på et kjøpesenter i Shadyside, vikler tenåringene seg inn litt av et mysterium, hvor Deena’s store forelskelse, tenåringsjenta Sam, kommer til å spille en sentral rolle.
Det er mye historie som skal fortelles her, og som brettes utover tre filmer og tre tidsperioder. For når første filmen befinner seg på 90-tallet, spoler man ca 20 år tilbake i film nummer to, for deretter å hoppe over 300 år (!) tilbake til 1666 i siste installasjon. Vi er i utgangspunktet ikke særlig fan av å hoppe så mye bakover i tid for å få lange bakgrunnsforklaringer på noe vi allerede vet skal komme til å skje. Men her synes vi det funker, da det er et mysterium som skal rulles opp, med mange ubesvarte spørsmål, og at filmene derfor funker bra isolert sett (dog må de sees i riktig rekkefølge og i sammenheng:) )
Dessuten er det morsomt med de distinkt forskjellige tidsperiodene da det innebærer veldig ulike stiler, visuelt sett og at filmene er plassert i tre ulike miljøer, henholdsvis by, sommerleir og gammel landsby. I de to første filmene har de også klint til med mye tidsriktig musikk som selvsagt er veldig morsomt gjenhør. Må ha kostet noen kroner å få all den musikken på plass!
I og med at det er mye handling, skal det godt gjøres å få alt til å henge like bra sammen. Enkelte ganger stusset vi litt på vendingene, at innimellom ble ting litt hastig forklart, eller at det ble tatt noen narrative snarveier for enten dramatisk effekt, eller for å få historien til å gå opp. Men dette er pirk; alt i alt synes vi de dro det fint i land, og at det ble en god og tilfredsstillende slutt på dette lange omfattende mysteriet.
Filmene er stappfull av referanser til filmer som Friday the 13th, Halloween, Scream, Carrie, A Nightmare on Elm Street, The Goonies og mange, mange flere. Og siste film i trilogien (Fear Street: 1666) er mer som folk horror å regne, hvor tankene går til filmer som The Witch og Apostle. Med andre ord bør det være noe for enhver smak her!
Filmene byr på interessante og engasjerende karakterer som vi bryr oss om, godt hjulpet av dyktig skuespill fra alle parter. Vi tror det relativt unge skuespillerensemblet kommer til å ha en god karriere foran seg, for her synes vi de overbeviste stort. Må særlig fremheve imponerende innsats av Kiana Medeira i rollen som Deena, som portretter en sterk rolle som vi tror på.
Selv om disse filmene har stor kommersiell appell og har som ønske å treffe bredt, så er det forbausende voldelig til tider. De tør å kline til og er en endel blodigere enn de slasher-filmene vi vokste opp med, for å si det sånn. For eksempel er film nummer 2 (Fear Street: 1978) en svært brutal og nostalgisk nikk til filmer som Friday 13th, Sleepaway Camp og Burning. Her er dødstallene like høye som ofrene er unge.
Oppsummert er Fear Street-trilogien en meget overbevisende produksjon. Det både ser og høres bra ut, og selv om det er mye nostalgi, så er det moderne og tidsriktig skrudd sammen. Kult med kvinnelig regissør, og særlig imponerende ettersom Leigh Janiak har kun én tidligere spillefilm på sin CV. Men den er til gjengjeld vel verdt en titt; Honeymoon.
7 bloddråper
De fleste dyr er blitt demonisert i skrekkfilm-sjangeren. Og i Svermen er det de skumle gresshoppernes tur! Men er det egentlig så veldig skummelt da? Tja, enkeltvis er de nokså uskyldige, men er de mange nok kan de bli temmelig kjipe!
Og det er nettopp det denne franske rysaren har som utgangspunkt; en enslig mor som driver en lite innbringende gresshoppe-farm, men som ved en tilfeldighet oppdager at blod fungerer som steroider for dem. En forretningshemmelighet hun gjør alt for å skjule, noe som skal vise seg å bli skjebnesvangert.
Enkelt og effektivt premiss, og det funker langt på vei, takket være solid håndverk og godt skuespill. Dessuten er det mye heftig og overbevisende drama som utspiller seg mellom barna, moren og de rundt henne, og som eskalerer i takt med morens desperate søken etter mer “mat” for sine gresshopper. Det går hardt for seg.
Ok, så blir det kanskje ikke veldig skummelt, selv om vi har lest og hørt om ødeleggende gresshoppesvermer før (tross alt en av Bibelens store landeplager). Men det er noe med selve gresshoppen som muligens ikke instinktivt fremstår som særlig skummelt.
Vel, Svermen gjør hvertfall et ærlig forsøk på å skape horror ut av denne skapningen, som dessuten er en adskillig hissigere variant enn de søte sirissene vi har i hagen om sensommeren :) Og vi tror det vanskelig kan gjøres noe særlig bedre hvis man skal lage en skummel film om gresshopper.
Debutfilm til Just Philippot, som sånn sett imponerer, for gjennomføringen er det rett og slett lite å si på.
6 bloddråper
Red Dot er en overraskende spennende og effektiv film om et gravid kjærestepar som på tur i ødemarka opplever å bli jaktet på. Er du på utkikk etter nervepirrende survival horror, så kan du gjøre fryktelig mye dårligere enn dette!
Særlig første halvdel er særlig vellykket. Filmen drar nytte av herlig foto, godt skuespill og en rekke velkomponerte og adrenalin-fylte scener. Det er sjeldent intenst. Jepp, dette paret får virkelig kjørt seg. Filmen snubler kanskje bittelitt mot slutten, men ikke nok til at vi likte hvordan det hele ble nøstet opp. Vi er generelt tilhengere av manusforfattere som forsøker å gjøre det som skjer del av en større historie, hvilket gir handlingene mer mening og antagonisten en dypere hensikt. Motiv er viktig.
Filmen finner ikke opp kruttet på ny. Den har et enkelt og velkjent premiss. I likhet med flere av sine venner i subsjangeren så løper den også en risiko for at all katt og mus-leken kan fremstå noe monoton og repetitiv. Red Dot er heldigvis veldig godt laget og smart skrudd sammen, og den klarer å holde et godt grep nær hele veien gjennom. Og som allerede påpekt gir den en verdig slutt på all galskapen.
6 bloddråper
En effektiv og underholdende italiensk grøsser, og som er nettopp det tittelen sier; en veldig klassisk grøsserhistorie:) Her er det referanser til mye; Cabin in the Woods, Cabin Fever, Midsommar, The Wicker Man, Scream, osv, osv. Italienere har jo en voldsom grøssertradisjon, så dette er noe de absolutt kan. Og dette fungerer som slags hyllest til det meste, og mer presist grøsserfilmer av den mer hissige og mørke sorten. For filmen er virkelig ikke redd for å kline til og skildre temmelig vonde og grafiske scener. Deriblant en grov versjon av Misery’s grusomme scene hvor et visst par ankler får et heller ublidt møte med en klubbe.. Au, au, au...
En gjeng car-pool’ere på vei til Sør-Italia og stemningen er tilsynelatende munter og lystig. Vel, hyggen får en brå idet bilen skrenser utenfor og de kræsjer inn i tre. Når de omsider våkner opp, oppdager de at de er dypt inne i skogen, langt unna folk. Veien de kom fra er helt borte. Hva har skjedd, hvor er de, og hvem bor i det super-creepy huset der borte?
Klassisk set-up, i god grøsser forstand selvsagt.
Selv om det ble gjort noen effektive forsøk på å bli kjent med karakterene, så rakk vi vel aldri å engasjere oss så veldig i dem. Til det gikk det for kjapt til gjengen ble kastet ut i marerittet de utsettes for. Men det gjorde liksom ikke noe, for skuespillet satt såpass bra, omstendighetene var såpass intense og absurde, og den kvinnelige protagonisten var såpass overbevisende i sin fremtoning. Forøvrig samme kvinnen som spilte hovedrolle i den forrykende fransk-belgiske Revenge fra 2017, Matilda Anna Ingrid Lutz. Hun vet å portrettere kvinner i voldsom nød, men som også kan kick’e ass! :)
Dessuten var filmen svært vellaget; flott scenografi og foto, gode oppbygde scener, mye nerve og intensitet, og innimellom littegrann skummelt. For selv om det er mange gjenkjennbare elementer her (på grensen til det parodiske), noen narrative snarveier, så synes vi at filmen likevel lykkes med å ha nok egenart til å formidle en spenning og stemning ute i skogen. Og så har den en twist, og som vi syntes funket godt nok. Plausibelt og realistisk? Neppe. Men det er uansett noe prisverdig med filmer som forsøker å overraske og som har en gjennomtenkt idé og tanke bak sin historie. Så det synes vi fortjener en tommel opp :)
En fornøyelig italiensk go’ bit som overrasket oss positivt. PS; husk å fortsette å se når rulleteksten kommer :)
7 bloddråper
Blood Red Sky er et blodig og actionfylt kapringsdrama i 10 000 meters høyde med slemme terrorister og blodtørstige vampyrer. En skikkelig popcorn-film som er akkurat det den gir uttrykk for; lettbeint underholdning som best nytes sammen med et par kald pils og en stor pose Mexican Fiesta.
Et fly på vei til New York blir kapret av islamistiske terrorister. Ombord på flyet befinner seg en syk mor og hennes lille gutt. Morens mystiske sykdom skal imidlertid vise seg å gi kaprerne, og for øvrig alle ombord, uante utfordringer.
Dette er From Dusk Till Dawn møter Snakes on a Plane. En slags grøsserversjon av Air Force One med Harrison Ford. For blander man inn overnaturlige vesener, ja, da har slike thrillere en tendens til å tippe over i grøssersjangeren.
Det er lite å si på den tekniske gjennomføringen. Det er intenst og nervepirrende, og oppskriftsmessig utført med de elementer som gjerne preger en slik skildret konflikt. Samtidig oppleves særlig siste del av filmen noe oppskriftsmessig og "safe". Her tar actionsekvensene fullstendig overhånd, og filmens siste del er en hektisk katt og mus lek. Men mange liker jo slikt:)
I tillegg til konflikten ombord får relasjonen mellom mor og sønn mye spilletid, samt bakgrunnen for mors sykdom. Og det er dette som gjør at filmen skiller seg litt ut av kapringsthrillere, for ikke å snakke om vampyrsjangeren, og som tilfører en sterkere dramatisk nerve. Forsåvidt et godt narrativt grep og som også gjør at vi engasjerer oss mer i historien og karakterene. Utfordringen med slik utbrodering er kanskje at spilletiden blir i overkant lang, over 2 timer er vel mye i horrorsammenheng.
Vel, dette er likevel underholdene saker, som nok vil tilfredsstille mange som er på utkikk etter noe adrenalinfylt og ukomplisert å se en fredagskveld:)
6 bloddråper
In the Tall Grass er ingen dårlig film. Tvert i mot, den er faktisk ganske så vellaget. En film som ser virkelig bra ut, og som har et fengende premiss og dedikerte skuespillere. Men som dessverre, i likhet med sine karakterer, går seg litt bort i historien.
Filmen starter med at en gravid dame og hennes bror stanser ved en stor åker i hva vi oppfatter er staten Kansas. Fra åkeren kan de høre en ung gutts rop om hjelp, og de bestemmer seg for å hjelpe dette barnet. Det skulle de ikke ha gjort.
For i åkeren regjerer mystiske krefter, og en vei ut av åkeren skal vise seg å være vanskelig å finne. I åkeren finner etter hvert søskenparet den lille gutten og hans foreldre. Men noe er ikke som det skal være.
Filmen er basert på en novelle Stephen King skrev sammen med sin sønn Joe Hill (Joseph Hillström King)
Som sagt likte vi godt premisset. Det er både spennende og engasjerende. Og filmen drar nytte av at regissør Vincenzo Natali er en erfaren kar. Det er egentlig lite å utsette på det visuelle. Men historien oppleves etter hvert noe monoton og repeterende. Historien blir noe tynn, og filmens klimaks oppleves noe anstrengt.
Tross narrative utfordringer lot vi oss underholde, en film som er verdt en titt om forventingen skrus noe ned.
6 bloddråper
Lamberto Bavas store kommersielle suksess, og en aldri så liten italiensk horror klassiker.
En gjeng tilfeldig sammensatt gruppe mennesker har blitt invitert på kino, til en visning av en mystisk skrekkfilm. Denne filmen kommer til å få uante konsekvenser for de fremmøte publikummere.
Nå er vel ikke dette strengt tatt giallo, da zombie-demoner ikke har noe særlig der å gjøre, men filmen inneholder likevel en del filmatiske kjennetegn som preger nevnte subsjanger; kreativ fargebruk og lyssetting, estetisk interiør og stilisert scenografi, førsteperson bilder av personer som holder opp en kniv klar til hugg, dramatiske nærbilder, grafisk og til tider vulgær og spekulativ vold, eksplisitte seksuelt ladede scener, nakenhet, kvinner i nød, etc.
At giallo elementene synes tydelig er nok ikke tilfeldig; regissør Lamberto Bava er sønn av selveste gudfaren innen italiensk horror, Mario Bava, og dessuten er det giallo eksperten Dario Argento som har produsert denne, og som har samarbeidet med Bava Jr. i flere av sine produksjoner tidligere. Og så er det ekstremt 80-talls da, med et slags kitchy, lekent og skamløst uttrykk,og selv om handlingen er lagt til Berlin, snakker alle selvfølgelig italiensk. Filmen har kanskje et noe B-preg og er raus med logiske brister, fjollete karakterer, og dustete reaksjoner og handlingsmønstre. Skuespillet er vel heller ikke spesielt minneverdig, og ingen bidrar nevneverdig til å løfte filmen ytterligere, for å si det slik.
Samma det, mon tro om kravet til troverdighet ikke var like nøye når det gjaldt horror på 80-tallet, og at standarden er hevet noen hakk siden den gang! :)
Det er likevel mye som er moro med den filmen her, og vi må si at de gory elementene, som det forsåvidt er mye av, faktisk ser overraskende bra ut. Det minner oss om at praktiske effekter ofte er gøyere, og noen ganger bedre enn mye av de dataanimerte greiene vi har idag. Musikken er også upåklagelig, herlig 80-talls, og inneholder også flere originallåter fra datidens rockestjerner. Må trekke frem scenen med den kokainsniffende punke-gjengen, som i bil cruiser rundt i Berlins gater, akkopagnert av Billy Idols White Wedding. Tøffe saker! :) Premisset er også små-morsomt, pga. meta elementet med “filmen-i-filmen-konseptet”, og som vi tenker er litt fiffig og kreativt kokt sammen. Særlig med tanke på at dette er nokså gammel film. Og til slutt; veldig moro å se Berlin på 80-tallet, like før murens fall. Det gir selvsagt en ekstra, historisk dimensjon og alltid gøy å se slike samtidsbilder siden det er en del scener som er skutt utendørs.
Så, oppsummert kan vi vel si at er man klar for en real italiensk horror-fest er det bare å sette på Dèmoni!
6 bloddråper
Velkommen til en nifs og spennende reise inn i de skumle svenske skoger. Dette er The Blair Witch Project møter Midsommar. En film om maskulinitet, sårbarhet og skyldfølelse.
Fire britiske kompiser er på telttur i Nord-Sverige. Da de bestemmer seg for å ta en snarvei for å spare tid, går de seg bort i den store skogen, samtidig som de oppdager at de blir forfulgt av noe eller noen.
The Ritual er en frustrerende film. Den kunne vært så innmari bra, men så snubler den når det gjelder som mest. For første drøye timen er bra. Skikkelig bra. Settingen funker, det er alltid skummelt i skauen. Særlig her. Det er velkjent og effektivt. Og velspilt. Du blir ikke fryktelig godt kjent med kompisgjengen, men tilstrekkelig til at du skjønner at det er friksjoner og slitasje dem imellom. Og filmen er nifs. Det er intenst, skummelt og nervepirrende. Vi hadde også fått paranoia av betraktelig mindre enn det gutta opplever.
Filmen er imidlertid en ny bekreftelse på at det er skumlere og mer spennende når du ikke vet hva som skjuler seg der ute i mørket. For som vanlig blir det et antiklimaks når faren blottlegger seg. The Ritual kunne vært skikkelig bra, dersom slutten hadde vært håndtert bedre. Den velger dessverre en i overkant voldsom og noe "enkel" løsning på det hele. Vi skal ikke si så mye mer, og vi ønsker heller ikke legge en for stor demper på moroa. Men det er ingen tvil om at filmen snubler de siste 20 minuttene. Hvilket er synd.
David Bruckner har laget mye bra (The Signal og segmenter i antologifilmene Southbound og V/H/S. Hva gjelder sistnevnte var Bruckner ansvarlig for Amateur Night, det helt klart beste bidraget til filmen), og han viser på ny at han kan sjangeren. Rett og slett en svært dyktig kar.
6 bloddråper
His House er intens, engasjerende og nifs. Dette er en mer enn godkjent debutfilm fra regissør Remi Weekes, og en overraskende relevant film til sjangeren å være.
Vi følger et par og deres unge datter som flykter fra Sudan til England. Etter en strabasiøs ferd forsøker de å tilpasse seg sin nye hverdag i et fremmed land og i et fremmedfiendtlig klima. Men det skal vise seg at den hardeste kampen skal utkjempes i deres nye leilighet, hvor skumle krefter har tatt bolig.
Filmen er som sagt nifs. Den har flere scener som får hårene til å reise seg. Men den ønsker ikke bare å skremme. Filmen har noe den vil si. Og har en historie verdt å fortelle. His House er således en frisk take på haunted house subsjangeren. Og vi likte premisset, dens ambisiøse tilnærming og de sosialpolitiske rammene. Og at filmen bryr seg. Disse spøkelsene er noe mer enn skumle gjenferd. De er metaforer for noe større og viktigere. Skuespillet er for øvrig svært overbevisende. Filmen har en vellykket tvist mot slutten, selv om vi sitter med en følelse av at denne kunne vært utnyttet i enda større grad.
His House kjører nokså på. De skumle scenene kommer ofte og tett på. Risikoen er at så du venner deg litt til det nifse. Således kunne den muligens holdt litt igjen, og delt ut sine skumle øyeblikk med mer omhu og presisjon. Det er ofte skumlere når du ikke helt vet hva som skjuler seg i mørket. Men skitt au, her får du mye jump scares og ekle spøkelser for pengene.
Dette er en film om traumer, sorg og skyldfølelse. Om skjebner som ønsker det så mange andre tar for gitt. Og hva det kan koste. En film om å få et nytt forsøk. Eller som paret selv beskriver det: We´re born again.
7 bloddråper
Spanske Don't Listen er en til de grader klassisk haunted house-film. Her pøses det på med jump scares og skumle gjenferd, alt akkompagnert av et iherdig lydspor. Nesten så det blir litt for mye av det gode:)
En liten familie på tre skal pusse opp et gammelt herskapshus, men det tar ikke lange tiden før den lille gutten i familien begynner å oppføre seg noe merkverdig. Det er noe som skjuler seg i det store huset. Mer skal vi ikke si.
Filmen starter rett på og kjører i høyt tempo hele veien ut. Og den klarer heldigvis å skru til noen hakk utover dens drøye 90 minutters varighet. Greit, her serveres ikke så mye nytt. Men regissør Ángel Gómez Hernández klarer å få nokså mye ut av et velkjent premiss og oppskrift. Filmen tør også bryte et par klassiske sjangerregler, uten at vi skal si hvilke, vi vil jo ikke avsløre filmens handling. Og så har den en liten tvist også. Og det hele er godt laget. Det ligger solid håndverk i bunn, og filmen leverer flere tøffe og velkomponerte scener. Spesialeffektene er jevnt over upåklagelige.
Risikoen er at det kan bli noe monotont og repetitivt, når det skal være skummelt nesten hele tiden. Flere scener har dessverre ikke en tilstrekkelig oppbygging, regissør Hernández kunne kanskje turt å roe ned flere steder, slik at vi som seere rekker å investere og engasjere oss sterkere i hendelsene. For i likhet med god mat kan ofte mindre porsjoner utgjøre et bedre måltid. Hernández lykkes bedre i filmens først del, hvor det såre familiedrama gjør at vi dras inn og bryr oss om filmens karakterer.
Virker som om gjengen bak filmen har sett sin del av subsjangeren, og ivrig plukket ut de de liker best og samlet alt i en voldsom og nokså underholdende pakke.
7 bloddråper
#Alive er en zombiefilm som treffer tiden godt, med covid-19 pandemien hengende over oss alle. En film om isolasjon, frykt og en utrettelig kamp for å unngå å bli smittet av en skummel sykdom. Greit, så er kanskje smittefaren og viruset i #Alive noe hissigere enn covid-19 :)
Tankene gikk umiddelbart til franske The Night Eats the World (2018), med vår egen Anders Danielsen Lie i hovedrollen. Premisset er nær identisk; en mann våkner opp i sin leilighet og opplever at alle utenfor er blitt zombier. Fanget i leiligheten følger vi hans kamp for overlevelse.
Dette er først og fremst en meget solid produksjon. Zombiene ser knallbra ut, alle detaljene er på plass. Effektene er upåklagelige. Og #Alive får mye ut av sitt nokså enkle premiss. Filmen har flere spennende, velkoreograferte og adrenalinfylte scener. Og litt humor også, faktisk. Vi kan like at det er et lite persongalleri, hvilket gir oss mulighet til å engasjere oss mer i filmens protagonister. Men vi opplevde dessverre aldri å bli tilstrekkelig kjent med våre to helter. Filmens utfordring blir å unngå det monotoniske og repetetive. Og selv om den er svært godt laget, og den fremstår mer moderne og aktuell enn de fleste av sine subsjanger-kollegaer, så er samtidig mye av dette kjent fra før. Vel, subsjangeren har sine begrensinger, så vi skal ikke være for strenge.
Dette er underholdende 90 minutter, og en nokså vellykket zombiefilm alt i alt:)
6 bloddråper
En kompromissløs og brutal sci-fi horror, som tar oss inn i en dystopisk, sadistisk virkelighet, hvor ressursene er få, og overlevelse er det som gjelder.
Handlingen er satt til en et type langstrakt, vertikalt fengsel hvor fangene er innordnet etter etasjenivåer som strekker seg nedover hele sjakten. Én gang om dagen sendes det via et hull i taket, ned et matbord med mat, og som fangene må forsyne seg av, før det sendes videre til etasjen under. Her gjelder det å være rask, for det er ikke noen etterforsyninger for å si det slik, etter hvert som maten sendes nedover. Dette konseptet fører selvsagt med seg mye grådighet, desperasjon og survival-innstinkt, noe vår protagonist raskt kommer til å merke. Men finnes det en måte å overleve dette tilsynelatende endeløse marerittet på, og kan man overvinne systemet?
Filmens premiss føles som et ultra kynisk psyko-sosio-politisk-eksperiment, en dystopisk marerittaktig setting, hvor menneskets iboende grådighet og egoistiske natur blir direkte konfrontert og synliggjort. Hullet har en soleklar samfunnspolitisk brodd, nesten satirisk, og kan således minne litt om Terry Gilliam’s Brazil og muligens noe søkt George Orwell’s Animal Farm, men hvor denne handlingen foregår i en Cube-aktig, supervoldelig, sadistisk klaustrofobisk sfære.
Det er lett å tolke «Maten» som selve bildet på den overfloden av ressurser vi har i verden, og den mildt sagt urettferdige distribusjonen som foregår, med en kapitalistisk elite som sitter på godene. Filmen studerer menneskes råskap i møtet med «Maten», som tross alt handler om liv og død for dem. Er det mulig å mane til solidaritet og rettferdig fordeling, når nøden og desperasjonen er som verst?
Foto og kinematografi er meget solid og estetisk gjennomført, med en regi som er stram og oser av selvtillit. Imponerende med tanke på at dette er debutfilmen til Galder Gaztelu-Urrutia. Men som vi så ofte har erfart med debutfilmer; de besitter gjerne en egen intensitet og energi, med et voldsomt ønske om å fortelle en historie. Og det kan man trygt si om den filmen her.
Hullet har mottatt svært god respons både hos anmeldere og publikummere; en ambisiøs film som virkelig tør å trøkke til, med et svært så overbevisende politisk budskap.
En real kraftsalve av en film!
8 bloddråper
Wounds er andre film av Babak Anvari, en film Blodklubben har gledet seg til etter den strålende debutfilmen Under The Shadow. Og til vår like gledelige overraskelse hadde Wounds premiere på Neflix, samme dag som vi hadde filmkveld :)
Med Wounds begir Anvari seg nok en gang ut på horror-terreng, med en historie basert på novellen Visible Filth, av Nathan Ballingrud.
En bartender finner en gjenglemt mobiltelefon etter et seint skift i baren. I sitt forsøk på å kontakte den rettmessige eier for å gi den tilbake, oppstår det uforklarlige og forstyrrende hendelser, som sakte men sikkert leder den stakkars bartenderen inn i et aldri så lite mareritt.
Wounds har fått svært blandet mottakelse, og fått ufortjent mye tyn fra både anmeldere og publikum. Merkelig, for dette er en bra film, folkens!
Vi tror at grunnen til de mange lunkne kritikkene er at handlingen ikke får den konklusjonen mange krever. Det er en historie som bygger seg opp uten å gi de helt store svarene, og som gir rom for tolkninger. Det som er synd er at det skal gå på bekostning av filmen i sin helhet, for denne filmen dreier seg vel så mye om reisen frem til målet, enn selvet målet. Ta f.eks en David Lynch-film, som sjelden har en film som «går opp» i tradisjonell narrativ forstand, men hvor helhetsopplevelsen er at man sett noe virkelig skremmende, urovekkende og interessesant. Vi nyter filmens reise underveis, og så sitter vi kanskje igjen da, med noen spørsmål i etterkant. Men det er greit, og det uforklarlige og mystiske, noen ganger ulogiske, er på mange måter det som gjør at vi finner innholdet creepy og skummelt.
Kanskje er det lurt å ha en slik Lynch-aktig innstilling når man går inn i denne filmen også.
Fristende å trekke inn en David til, nemlig David Cronenberg, for Wounds har en del gjenkjennbare elementer som minner om tidlig Cronenberg. Ikke bare er det flere innslag av body-horror også her, men vi følger en hovedperson som sakte, men sikkert vikler seg inn i et tilsynelatende endeløst mareritt med overnaturlige ingredienser.
Babak Anvari viser nok en gang sine evner som talentfull regissør med Wounds. Han er rett og slett mesterlig på å bygge opp spenning, med en flyt og rytme som virker helt uanstrengt. Håndverket er meget solid utført, alt flyter klokkerent. Ingen scener er overflødige, men henger elegant sammen med den neste, og hvor spenningsnivået skrus til kontiunerlig underveis. For det er tidvis meget guffent, med en trykkende stemning som ligger og lurer, godt hjulpet av et dronete og durende lydspor.
At handlingen foregår i New Orleans med en bar som utgangspunkt synes vi er et spennende og interessant valg. Det gir en slags gjenkjennbar og jordnær setting som gjør det lett for seer og engasjere seg i historien og marerittet som etter hvert utspiller seg for vår protagonist. At vi følger hovedpersonen tett på i timene og dagene etter den første bar-vakta som filmen starter med, skaper en nesten jovial tone, med en miljøskildring som gir assosiasjoner til den fabelaktige New Orleans serien Treme. Men det tar ikke så lang tid før det ikke er så hyggelig å være i New Orleans likevel :)
Skuespillerne leverer varene, og må trekke frem hovedpersonen spilt av Armie Hammer. Han formidler en karakter vi bryr oss om; en likandes, easygoing kar, som plutselig står midt i denne kjipe situasjonen. Transformasjonen og utviklingen denne karakteren gjennomgår formidles svært overbevisende av skuespilleren.
Filmens historie og innhold gir som nevnt rom for tolkninger, og det kan sikkert diskuteres betydningene og hva de ulike bildene, all mystikken etc., kan symbolisere. Det skal vi ikke gjøre her, for det må filmen analyseres ytterligere. Men uavhengig av all evt. underliggende budskap, så har filmen et meget underholdende og spennende thriller-driv tvers gjennom, og som gjør at vi sitter som klistret til skjermen.
Seint på kvelden satte vi på denne, noe overrumplet av at den plutselig lå på Netflix, men all trøtthet forsvant i det filmen startet. Vi blei som sugd inn i historien med en gang. Og det er det jammen ikke alle skrekkfilmer som evner å få til! Faktisk så bra var den, at vi ikke ønsket at den skulle slutte :).
Denne må sjekkes ut, fascinerende og suggererende greier som i tillegg er svært godt laget.
8 bloddråper
Eli er en solid og velregissert film, om en gutt som på grunn av en spesiell form for allergi, må gjennomgå en uortodoks og røff behandlingform.
En film med relativt høyt ambisjonsnivå, og som gaper over flere subsjangre. En slags mix av litt dramahorror, litt gotisk horror, litt bodyhorror, det er spøkelser, skumle barn, for ikke å snakke om at filmen har en twist mot slutten! Heftige saker, og det er mye denne filmen forsøker å favne. Problemet er muligens at man sitter med en følelse av at dette har man sett før, bare i andre versjoner. Filmen låner og henter elementer som er gjenkjennbart, og med en ganske saktegående oppbygging føles det tidvis noe trått. Filmen mangler på en måte egen identitet.
Men for all del; det er en godt laget film, og noen av scenene er temmelig kreativt og spektakulært utført. Dette gjelder særlig de mer voldsomme sekvensene, hvor moderne og fiffig filmteknikk gjør at det ser innmari bra ut. Og filmen tør å sparke fra seg, til eksempel behandlingen som gutten må gjennomgå er til tider smertefull å se på. Her drar filmen på, for å si det slik.
Slutten er av den overraskende og heftige sorten, og kudos til filmskaperne som virkelig kliner til her. Utfordringen med slutten slik vi ser, er at den bryter såpass med tempoet og flyten (siden filmen har en nesten treg oppbygging), og oppleves til en viss grad uproporsjonal og noe hastig forklart. Vel, dette er nok delte meninger om, men det er synd hvis en twist ikke får den effekten man ønsker.
Alt i alt en severdig film, og en fint horrorbidrag til den stadige voksende Netflix-katalogen.
6 bloddråper
Seneste film av Zak Hilditch, som forrige gang ga oss den solide dramahorror'en 1922 basert på en novelle av Stephen King. Zak Hilditch, som både har skrevet og regissert Rattlesnake er åpenbart en mann med teft for horror, men lykkes han like bra denne gang? Vel..
Rattlesnake er en horror-thriller om en mor som etter at dattera har blitt bitt av en klapperslange, blir konfrontert av et meget vrient moralsk dilemma; hvor langt er man villig til å gå for å redde sitt barn? Langt.
Filmen har et engasjerende premiss, og dette dilemmaet som utspiller seg er ganske spennende skildret. Særlig godt hjulpet av Carmen Ejogo som spiller moren, og som tilfører den nødvendige nerven til historien. Vi liker også at filmen er satt til et støvete, western-aktig landskap, og som skaper en kledelig og interessant miljøramme for filmen.
På tross av dette nokså positive utgangspunktet, så holder det ikke helt til mål. De mer bakenforliggende overnaturlige elementene i historien mangler gode nok forklaringer, og det føles lettvint og i overkant tradisjonelt de vendingene som filmen etter hvert tar. Dessuten oppleves filmen ganske monoton med tanke på stemning og historieoppbygging. Ved filmens slutt sitter man igjen med den noe utilfredsstillende «tja»-følelsen, på tross av digg landskap, overbevisende skuespill og egentlig et spennende premiss. Flere som har sammenlignet filmen med en episode fra Twilight Zone eller Tales from the Crypt, og kanskje filmen hadde vært bedre tjent med å være nettopp det; en episode.
5 bloddråper
The Perfection er en film med originalitet og mot. En film som tar sjanser. Den har et uttrykk og en energi som gjør det vanskelig å ikke la seg rive med, særlig takket være eminent skuespill og en fascinerende historie fra et like fascinerende miljø.
Vi møter Charlotte, som før hun måtte passe på sin syke mor i ti år, var en av verdens fremste cellister. Hun gjenopptar kontakten med sine tidligere lærere og knytter et særlig tett bånd til deres nye protege, Lizzie. Etter en fremføring i Shanghai bestemmer Charlotte og Lizzie seg for å ta en liten ferie sammen i det rurale Kina, og her begynner moroa. Vi har ikke lyst til å si så mye mer om handlingen. Jo mindre du vet, jo bedre.
Først må vi gi skryt til de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne; Allison Williams (Charlotte) og Logan Browning (Lizzie), som tolker sine karakterer på utmerket måte. Særlig sistnevnte gir alt. De gjør filmen sexy, ingen tvil om det. Men ingen overraskelse, cello er kanskje det mest sexy instrumentet:)
Første del av filmen er knalltøff. Den har nesten ingen svakheter. Det er intenst, sexy og uforutsigbart. Kult at handlingen er satt til Shanghai og det rurale Kina, det skaper en interessant ramme rundt handlingen.
Filmen har en interessant oppbygging og noen originale tvister, uten at vi skal si så mye mer om det. Og den ser bra ut. Foto og klipp sitter som et skudd. Den inneholder også noen nokså hissige og groteske scener som er overbevisende skildret. Så selv om du ikke skulle like filmen, så kan vi nesten garantere at det er scener her du vil huske med et smil.
Skal vi trekke noe så må det være at visse deler oppleves noe konstruerte og lite troverdige. Ikke alt i manus virker like gjennomtenkt. Men skitt au, dette svinger bra uansett.
7 bloddråper
Velvet Buzzsaw er en nokså stor satsning fra Netflix. Og når du ser hvem som står bak (Dan Gilroy) og foran kamera (Jake Gyllenhaal, Toni Collette, John Malkovitch ++), så må vi innrømme at vi hadde visse forventninger. De ble dessverre ikke helt innfridd.
Vi befinner oss i kunstmiljøet i Los Angeles. Et snobbete, kynisk og beinhardt miljø hvor alt handler om hvem som klarer å finne det neste stjerneskuddet og hvordan tjene mest mulig penger på vedkommende. En skikkelig drittbransje virker det som. Uansett, vi følger her kunstkritikeren Morf (Gyllenhaal), agenten Rhodora (Rene Russo) og hennes ambisiøse assistent Josephina (Zawe Ashton), som alle ramler borti en samling bilder fra en kunstner som blir funnet død i sin leilighet. Og her skal det tjenes penger. Det eneste er at det hviler en forbannelse over disse bildene, slik at alle som befatter seg med dem vil lide en grufull skjebne.
Premisset er ikke dumt. Og regissør Gilroy, som for øvrig ga oss den solide Nightcrawler, skaper en interessant og fascinerende verden med en rekke artige karakterer. Jake Gyllenhaal er fantastisk i rollen som Morf. En av vår generasjons beste skuespillere. Det er generelt upåklagelig skuespill over hele linja. Her er også filmens styrke; eminent skuespill og et selvsikkert visuelt uttrykk. Det ser knallbra ut. Og filmen er morsom. En treffende satire på et overfladisk og usmakelig miljø. Men filmen klarer ikke dra det hele i land. Det som kunne vært en knalltøff historie smuldrer bort i enkle løsninger og antiklimakser. Blir du underholdt? Joda, det er mye her som funker. Men du sitter også igjen litt skuffet. Det kunne vært så mye bedre. Synd.
6 bloddråper
En Netflix-produksjon med selveste Sandra Bullock i hovedrollen. Denne gangen gjelder det å ikke se, for ikke lenge siden gjaldt det å ikke å ikke lage en lyd med A Quiet Place. Nok en gang et enkelt, konkret premiss for en horror film, men som også her fungerer svært så effektivt.
Vi starter med Malorie (Sandra Bullock) som desperat instruerer sine to barn med å forberede seg og gå ut i båten, og som angivelig skal ta dem den til en koloni som er trygg. Og for guds skyld ikke se! Alltid ha bind for øynene når man er ute. Situasjonen er prekær og vi skjønner at her står man overfor en verden som har gått til helvete. Det gjelder å lukke øynene skal man være utendørs.
Kjapt spoler man 5 år tilbake i tid, og en høygravid Malorie med sin søster reiser til et sykehus for kontroll. På nyhetene hører man om opptøyer og masseselvmord i Europa. Noe galt er på ferde i verden. Etter kontrollen på sykehuset nybegynner merkelige og svært urovekkende ting å skje. Opplevelsene fra Europa har åpenbart fått fotfeste også over Atlanteren. Det tar ikke lang tid før Malorie må flykte inn i et hus med en gjeng andre overlevende.
Vel, disse to historiene skal man følge videre, før og etter, og det gjøres meget kløktig og smidig. Man forstår mer og mer om nåtid etter hvert som bakgrunnshistorien rulles opp. Ofte så er det litt kjedelig med slik bakgrunnshistorie, for man vil jo bare komme frem til nåtid. Men Susanne Bier (regissør) lykkes meget godt med å lage en engasjerende og spennende bakgrunnshistorie med mange spennende konflikter og karakterer. Gøy for eksempel å se John Malkovich som den enerverende og tvilende Douglas. Mange og interessante konflikter som utspiller seg blant de overlevende.
Filmens styrke ligger i dramaet og det gode skuespillet, i tillegg til at historien er godt satt sammen. Susanne Bier kan dette med menneskelig drama, og man kan ikke unngå å bli berørt som seer. Dessuten er alt herlig tonesatt av Trent Reznor fra Nine Inch Nails, og som bare forsterker scenene på mesterlig og dystert vis. Denne apokalyptiske verdenen er for såvidt noe vi har sett før, og tankene går lett til Walking Dead og 28 Days Later. Men Bird Box klarer likevel å tilføre dette lille nye, som gjør at man som seer er engasjert og ivrig etter å vite hvordan det går. Man står overfor en ny fiende man ikke har sett før. Og som man absolutt ikke vil se!
7 Bloddråper
Apostle er en voldelig reise inn i en mørk verden hvor religion og overtro styrer med hard hånd. En nokså fascinerende og vellaget film med regissør Gareth Evans (The Raid-filmene) som sikker sjåfør.
Vi er i England og året er 1905. En ung mann, Thomas, skal infiltrere en kult på en liten øy, hvor hans søster holdes kidnappet for løsepenger. For å redde søsteren må han avdekke hva som faktisk skjer på denne øya, og det viser seg nokså tidlig at han står opp mot ganske så formidable krefter.
Øya styres av en selvutnevnt profet og hans medsammensvorne. Du bør for øvrig generelt være skeptisk til de som tilbyr deg frihet. For hva er prisen? Ofte innebærer det underkastelse. Friheten de tilbyr er friheten de selv ønsker for å regjere og underkaste andre.
Filmen er svært brutal. Den er grafisk, med bøtter av blod og viser tortur og lidelse uten å feige unna. Den har flere nokså hissige scener og vet å skru til når det trengs. Bokstavelig talt i dette tilfellet.
Vanskelig å ikke nevne The Wicker Man. En tydelig inspirasjonskilde. Men Apostle klarer allikevel å gjøre sin egen greie. Den tipper to timer, og bruker mye tid på å bygge opp en tung og mørk stemning. Ikke mange jump scares her, men den leverer et konstant ubehag og plenty med spenning.
Det hele er flott filmet. rett og slett bunnsolid produksjon. Omgivelsene rammer det hele flott inn. Den barske, øde og brutale naturen setter fine rammer for historien. I motsetning til andre okkulte filmer, som The Wicker Man, får vi her servert hele historien, hva som faktisk ligger og skjuler seg bak, og det skal vise seg at innbyggerne på den lille øya har all grunn til å frykte den guden de tilber.
7 bloddråper
Ok, så skriver vi primært om film på denne siden, men en sjelden gang kommer det en horror-serie som fortjener oppmerksomhet. Vel, nå har jo denne fått en god del oppmerksomhet og skryt allerede, og i skrivende stund ligger den på imponerende 8.9 på Imdb. Skaperen Mike Flanagan, som tidligere har gitt oss solide Oculus, Hush, og Geralds Game, er åpenbart en mann med teft for horror, og som her viser at han også behersker serie-formatet til fulle. Horror-serier har ofte en tendens til å skuffe, for det er vanskelig å opprettholde intensitet og engasjement i en skrekkhistorie som skal spres utover flere episoder. Det sier seg nesten selv. American Horror Story har dog hatt suksess med formatet, men hvor de ulike sesong-konseptene har vært av svært så ujevn kvalitet. De to første sesongene (Murder House og Asylum) var knallbra, men så har det dabbet av, selv om sesong 4 (Freak Show) hadde sine øyeblikk.
Nå skal det sies at Haunting of Hill House også er et resultat av en lengre horrortradisjon og som selvsagt benytter mange av triksene i boka. At en familie flytter inn i et gammelt og skummelt hus er muligens det mest velbrukte av alle sjangergrep innen horror. Men det er måten det gjøres på. Og Mike Flangan lykkes med å sette en gjennomgående creepy tone og stemning som varer serien ut. Dessuten fungerer Haunting of Hill House vel så mye som en en overbevisende mellommenneskelig dramaserie, nesten ala Six Foot Under, og som gjør at man som seer bryr seg mer om karakterene og historien. Serien lykkes svært godt med å kombinere det skumle og det drama-messige og skaper en ideell balanse mellom de forskjellige stemningene.
Rett og slett en overbevisende haunted house-historie som er svært vellaget og imponerende satt sammen. Den er overraskende nervepirrende (serien byr på noen aldeles herlige og uventede jump-scares) samtidig som den beveger og rører som et helstøpt stykke drama. Mike Flanagan har laget en perle av en serie og vi mener at Haunting of Hill House er en av årets store horror-høydepunkter.
9 bloddråper.
Nå til en skikkelig go´bit, nemlig Under the Shadow, regidebuten til iranske Babak Anvari. Dette er en nervepirrende og effektiv skrekkfilm satt under krigen mellom Irak og Iran på 80-tallet. Denne filmen burde ha fått et mye større publikum, for dette er bra saker!
Vi er i Teheran på midten av 80-tallet, mens konflikten mellom Irak og Iran er på det hissigste. Bomber faller over den livredde befolkningen, og stadig flere flykter fra byen. Vi møter Shideh, som er kastet ut av universitetet grunnet sitt politiske engasjement, hennes mann, Iraj, en doktor, og deres lille datter, Dorsa. Iraj blir kalt ut til militærtjeneste, og Shideh og Dorsa må klare seg alene i leiligheten i den store bygården. Dorsa begynner å se og høre mistenkelige ting i leiligheten, og snart innser også Shideh at noe her ikke stemmer. Overnaturlige krefter har trengt seg inn.
Filmen gir et interessant innblikk i det iranske samfunnet på 80-tallet og da særlig det kvinneundertrykkende aspektet. Iran var på 70-tallet et nokså liberalt og frisinnet samfunn. Mye forandret seg dessverre da Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Filmen har en ubehagelig og trykkende stemning. At bombene faller, hvilket tvinger beboerne til å søke tilflukt i byggets kjeller, bidrar til å forsteker intensiteten og spenningen. Og den er spennende! Mye takket være smart kinematografi, gode skuespillere (særlig barnet spiller veldig overbevisende), effektivt lydbilde og solid regi. Filmen er rett og slett fryktelig vellaget. Den bygger seg sakte, men sikkert opp, og makter å dra deg inn i historien og dets karakterer. I motsetning til mange andre skrekkfilmer klarer den faktisk å engasjere. Den har en rekke skvette-scener, og svært solide som sådan. Vi blir servert arabisk folketro og demoner fra arabisk mytologi. Og dette er catchy saker.
Mekk litt popcorn, inviter en kompis eller overtal din kjære, slå av lyset, sett opp lyden, og dra frem puta. Vi håper dere hygger dere like mye som vi gjorde:)
8 bloddråper
Etter noen nøye vurderinger har vi blitt enige om ta med denne filmen på siden vår. Det er egentlig en drama thriller, eller post apokalyptisk thriller som den også blir kategorisert som, men som Netflix har på grøsserlisten sin. Og siden den inneholder flere horror-elementer, i tillegg til at den faktisk var ganske god, så tenkte vi det var synd å ikke ha den med blant våre Netflix-anbefalinger. Så derfor er den med:)
Lasten, eller Cargo som den heter på engelsk, er en av de nyere tilskuddene på Netflix, og som det har vært en del hype rundt. Martin Freeman i et australsk post-apokalyptisk zombie-drama er ikke hverdagskost. Dette må man jo få med seg. Sist vi så han møte zombier var i tulle-zombie filmen Shaun of the Dead, men her bærer han hele filmen selv. Og Cargo er alt annet en tullball; dette er en seriøs og alvorlig zombie-flick.
Cargo er basert på en kortfilm fra 2013 og det skulle ta fire år før Ben Howling og Yolanda Ramke fikk lagd langversjonen. Filmen fokuserer på det medmenneskelige og det følelsesmessige, og den fortvilte situasjonen disse menneskene befinner seg i. Den nedprioriterer i større grad den mer vanlige zombie-gore action’en, og det er nok derfor den får thriller-drama stempel, fremfor horror-drama. Flere av scenene er likevel så intense og fryktelige, at den bryter over i horror-sjangeren ved flere anledninger.
Martin Freeman (dvs. hans rollefigur) med sin kone og deres lille barn reiser gjennom den australske ødemarken. En epidemi har herjet landet. Familien er på jakt etter proviant som alle er i en slik situasjon, og farer lurer rundt et hvert hjørne. Det er en kamp for overlevelse. Vil ikke si så mye om historien egentlig, men det er ganske beinhardt. Og når det er barn inni bildet som er helt hjelpeløse, og som må passes ekstra på, ja, da blir det svært engasjerende å se på.
Cargo kan kanskje miinne litt om Train to Busan; det er intenst, smertefullt og rørende. Det handler om overlevelse ikke bare for deg, men også for dine nærmeste. Martin Freeman tilfører mye menneskelighet og varme i sin karakter, som han ofte gjør, og han har også innslag av komikk for å lette stemningen. Alle skuespillerne leverer varene, troverdig og engasjerende. Filmen handler egentlig om mennesker og håp, man skal aldri gi seg.
Parallellt med familiens historie følger vi ei lita jente; en australsk urinnvåner på leting etter sin familie. Filmen tar opp viktige miljø- og samfunnpolitiske temaer og ønsker å rette et fokus på australiske urinnvånere, som gis en sentral og viktig rolle i historien. Mye symbolikk i filmen som peker på den hvitr manns herjinger og undertrykkelse, og urbefolkningens evne til å leve i pakt med naturen og med hverandre. Urinnvånere generlt har jo ofte blitt neglisjert i underholdnings-industrien, og sjeldent blitt fremstilt på en korrekt, respektfull og menneskelig måte. Er jo galskap egenlig. Tenk bare på Danser med Ulver som egentlig var den første filmen som tok de amerikanske urinnvånerne på alvor, og den kom ikke før i 1990! Fader meg på tide at vi får disse filmene hvor minoriteter blir løftet frem på en ordentlig og respektfull måte. Nå er ikke vi eksperter på dette området, men vi synes at denne filmen lyktes med å portrettere urinnåvenerne, tatt i betrakning at apokalypsen hadde inntruffet. Da var det jo liksom back to basic, for å si det sånn. Så det ble ganske primitivt, men greit nok.
Vel, vel, en liten godbit av en film dette, med unntak av noen snarveier og lette løsninger i historien her og der. Var også til tider litt i overkant dramatisk og sentimental, men hei, det er innafor. I en brutal og hjerteløs verden er det godt med menneskelig varme og kjærlighet. Merket vi tenkte litt på denne filmen i ettertid.
7 bloddråper
Dette er to svært så sjarmerende og underholdende found footage horrofilmer fra Patrick Brice og Mark Duplass. Her gjøres det enkelt og effektivt, og filmene gir både latter og spenning. Særlig takket være en fantastisk innsats av Duplass i hovedrollen som den noe pussige og uberegnelige Josef.
Konseptet i begge filmene er nokså likt; to fotografer skal tilbringe tid med Josef, som bor aleine i skauen, for å filme hans daglige gjøremål, mot god betaling og forventet diskresjon. Det tar imidlertid ikke lang tid før de blir noe usikre på hva slags motiv Josef har med filmingen.
Vi må med en gang påpeke at dette ikke er skikkelig skummelt. Gutta tøyser endel med sjangeren, og filmene inneholder såpass mye komedie at du sikkert ler mer enn du skvetter. Men filmene leverer også effektiv og solid spenning, og flere av scenene er både ubehagelige og skumle.
Bruken av håndholdt kamera funker som bare det, og du føler med disse stakkars fotografene som fortvilet forsøker å holde følge med Josef og hans noe komplekse hode. Vi ble veldig sjarmert av originalen, og faktisk enda mer overbevist i oppfølgeren. Ikke så ofte en oppfølger er like god, om ikke bedre, enn originalen.
Det er nær umulig å ikke bli sjarmert av disse filmene. De bobler av overskudd og fortellerlyst. Du sitter med følelsen av at det har vært like morsomt å lage filmene som det har vært å se på. Og vi tar gjerne en tredje film, karer!
8 bloddråper
Gerald’s Game er neste film ut, basert på en Stephen King roman med samme navn. Filmen befinner seg i grenselandet mellom psykologisk horror og dramahorror.
Gerald og Jessie er på vei til sitt idylliske landsted ved sjøen. Det legges ikke skjul på at Gerald er klar for litt kinky hygge, for han har pakket ned to håndjern i veska si. Etter at de har installert seg på den luksuriøse hytta, er Gerald ivrig på å komme igang med sexleken. Kona er i utgangspunktet positiv hun og, men det viser seg ganske snart at det ikke var så kult å bli påsatt håndjern likevel.
Selv om utgangspunktet for filmen er noe tragikomisk, så handler Gerald’s Game i hovedsak om alvorlige temaer som overgrep og traumer, og hvor vanskelig det kan være å si ifra. Filmens alvorlige tematikk kan kanskje minne litt om Dolores Claiborne (1992), som forsåvidt er skrevet av Stephen King den og. Stakkars Jessie. Dette her har hun virkelig ikke fortjent. Filmen passer derfor godt inn i dagens «me too» klima, med dominerende og manipulative menn, som utfører grovt misbruk. Flere av scenene er opprørende og vondt å se på. Helvetes menn, så mye drit de forårsaker.
Gerald’s Game er ganske fiffig lagd, og har en kreativ og original dramaturgi og form. Likevel er det umiskjennelig Stephen King, som stilistisk gir oss en følelse av amerikansk 50- og 60-talls forstadsidyll (selv om det er nåtid:)), og hvor idyllen selvsagt ikke er vedvarende.
Må fremheve det imponerende skuespillet til Carla Gugino (Jessie) og Bruce Greenwood (Gerald), for det er de to som bærer filmen. Det er vondt, sårt og intenst, og man tror fullt og helt på karakterene. Det er jo et slags kammerdrama og de briljerer i rollene sine.
Men er det horror? Dette høres jo ut som drama! Joda, men det er klare horror-elementer her, som dere vil få se, og det foregår en del skumle ting i huset. F.eks så var det en scene som var så vond å se på, at den ene halvparten av Blodklubben, faktisk måtte snu seg bort. Og det skjer ikke så ofte! :)
Stødig regi av Mike Flanagan, som forøvrig har en annen film på Netflix, nemlig home-invasion filmen Hush, men her er han i annet farvann, og han lykkes bra synes vi. Ganske snedig satt sammen film, og på mange måter ingen enkel film å formidle.
Summa summarum er Gerald's Game en god film; helstøpt med en sterk historie og med skuespillere som stråler i rollene sine. Så da gjenstår det egentlig bare å ta frem håndjerna, lenke seg fast foran tv’en, og sette på Gerald's Game! Eller kanskje i annen rekkefølge...
7 bloddråper
En meget fornøyelig og artig slasher-komedie om en gjeng på firmatur for å markere igangsettelsen av et kjøpesenter ute på landsbygda et sted i Sverige. Det skal vise seg at dette kjøpesenteret ikke er helt ukontroversielt, da det kommer til å få store påvirkninger på området og de som bor der. De ankommer campingområdet de skal bo, hvor de i tillegg til å gjennomføre konferanse, skal bedrive teambuilig og annen fest og moro. Duket for å en klassisk jobbtur, altså, men som kommer til å ta en ganske så annen vending.
Filmen har en rekke av gjenkjennelige påfunn og elementer som typisk preger slike jobbturer. Det er småkleint og artig skildret og og med et morsomt persongalleri som passer godt inn i en slik setting. Varierer veldig blant dem som er supergira for denne turen, og de som nok helst skulle ønske de ble hjemme.
Tankene gikk til blant annet den strålende britiske Severance om en jobbtur som går skikkelig åt skogen. En slags Office/ Etaten gjeng på teambuilding-tur, og det blir det selvsagt bra komedie av.
Vi hadde kanskje håpet på enda flere morsomme scener, da det er så mye potensiale i slik humor, men at dette nok ikke ble fullt ut utnyttet. Uansett, moro var det, og etter hvert dreier filmen seg i retning av overlevelse. For relativt tidlig i filmen forstår man at noen har onde hensikter med denne gjengen.
En enkel, fornøyelig film, trygt forankret i slasher-tradisjonen, med en svært så gøyal setting. Og filmen holder virkelig ikke tilbake på det grafiske, for det er noen virkelig kreative grusomheter som påføres disse stakkarene.
6 bloddråper
Under Paris er en underholdende og småspennende hai film, hvor historien originalt nok befinner seg i Seinen midt i Paris. En nokså spennende og catchy premiss som funker.
Vi møter haiforskeren Sophia (Bérénice Bejo) og en aktivitsgruppe som mistenker at en stor hai har forvillet seg inn i Seinen midt i Paris. Borgermesteren er fast bestemt på å gjennomføre et triatlon i Seinen som en PR stunt for et fremtidig sommer OL i byen. Sophia må forsøke å hindre et potensielt blodbad i byen.
Joda, det er en haifilm, og det er flust av karakterer her som gjør dumme ting, og saker som skjer som blir lite forklart. Men innenfor subsjangeren synes vi det er godkjent, og det er tøft med hai som blander seg inn i en urban setting. Filmen følger en velkjent formel innen subsjangeren, dog slutten ble vi faktisk litt positivt overrasket av.
Det er nettopp denne koblingen mellom hai og by som gjør det ekstra interessant og fiffig. For filmen har masser av klima-tematikk i seg, og det er nokså utrolig at dette kunne bli et scenario midt i Paris. Selvsagt over-the-top historie, men hvem vet hva som kan være konsekvenser av klimaendringer og hvordan dette påvirker naturen på sikt. Så det er litt gøy at de leker seg med denne ideen, og vi må si de lykkes nokså godt. Og moro å se en horror film, hvor handlingen er lagt til en by man kjenner så godt, ikke minst Seinen og det man husker fra OL 2024.
Spesialeffektene er godkjent, haien ser nokså bra ut, selv om noen av sekvensene har litt middels CGI preg. Uansett; godkjente saker fra Xavier Gens som i sin tid ga oss den tøffe Frontière(s) fra 2007. Her har han laget en kul hai film, som visstnok skal få en oppfølger.
6 bloddråper