Dette er en klassisk horrorsubsjanger. Zombies har inntatt alle deler av vår kultur, og ”zombie” har blitt et mainstream-begrep som brukes i alle slags sammenhenger: ”Jeg føler meg som en zombie i dag”, ”Hei, sjekk ut, han ser ut som en zombie!”, ”Sykt dårlig one-night stand, det var som å ligge med en zombie”, osv. Velkjent begrep, zombie altså, et synonym for kroppslig og mental utmattelse og apati.
Men hvor kommer ordet ”Zombie” fra egentlig? Wikipedia forteller at ”Ordet zombie skal komme fra nzambi, som på kikongo betyr «ånden til en død person». Videre står det hos Wikipedia at ”Zombie eller zombi ifølge afro-karibisk voodoo-kult, er en «levende død», det vil si en død kropp som gjenopplives av en overnaturlig kraft”.
Aha, ”levende død”… ikke rart vi assosierer zombie med slit og utmattelse. Døde som våkner, klart de er slække. Og i de tidligere zombie-filmene beveger de seg deretter, det vil si sakte, armene i rolige og fektende bevegelser foran seg. Stampende går de, og ikke minst er de svært stygge å se til. Dette er jo forråtnede lik, levende lik, med huden som faller av, knokler og innvoller stikkende ut, nesten skjellet-aktige, med andre ord en kropp i svært dårlig forfatning. I nyere zombie-filmer er imidlertid zombiene ofte kjappere og mer aggressive. De lunter ikke rundt, men er eksplosive og frenetiske.
Men det er ikke noe krav om at du må ha vært død for å bli zombie. Zombier kan grovt inndeles i to kategorier; de som dør og så vekkes til live som zombier. Og de som blir zombier uten å dø først, men etter å møtt på et skummelt virus eller annen smittsom kilde.
Zombiene har også en lei tendens til å bite, og da bite dem som ikke er zombier. De har en egen evne til å skille mellom hvem som er zombier og hvem som ikke er det, altså de vanlige levende. Ingen vet helt hvorfor de er besatt av å bite ikke-zombier, men de bare gjør det, som om det plutselig har blitt deres hovedoppgave etter at de har våknet opp fra de døde. Det som skjer, skulle man være så uheldig å bli bitt av en zombie, er at man selv blir akutt syk, med døden til følge, for deretter å våkne opp og bli zombie selv. Slik at man kan se på bitingen deres som en slags utrivelig og hissig rekrutteringsmetode. Og som vi har sett så mange ganger i populærkulturen, er dette svært effektiv. Selv om de ofte beveger seg sakte, så er det ikke alltid så lett å unnslippe bittet deres, når de flokker seg rundt deg. For de er nesten alltid mange. Veldig, veldig mange. Det er sjelden at kun et nabolag eller bygd blir angrepet av et "zombie-virus", disse filmene skildrer så godt som alltid en post-apokalyptisk samfunn.
Zombiens eneste akilleshæl er hodet, og kun penetrering av skallen funker skal man drepe en zombie. Halshogging kan også funke, men tommelfingerregelen er å alltid sikte mot hodet, for de overlever alt annet. Morsomt at det er så mange fastsatte regler omkring zombier, hvordan de opererer, hvordan de dreper, hvordan vi dreper dem osv. Som om de alltid har vært der, og vi alltid har visst hvordan zombiene oppfører seg og hvordan vi skal oppføre oss rundt dem. Derimot hvor de kommer fra, hvordan de første zombiene ble til og sånn, ja, det er litt mer uklart. Uansett; zombiene har kommet for å bli, og her er noen filmer som tar zombiene på alvor.
Night of the Living Dead fra 1968 er første film i George A. Romero´s trilogi. En skikkelig lavbudsjettsfilm, men som viser at du ikke trenger massevis av spesialeffekter for å underholde. Denne ble etterfulgt av Dawn of the Dead (se under) i 1978 og Day of the Dead fra 1985. Vi kunne også valgt sistnevnte, men vi mener at Night of the Living Dead er hakket hvassere, tatt i betraktning når den kom ut. Og mer relevant.
Hele filmen finner sted i et hus på landet, hvor noen mennesker har barrikadert seg. Utenfor har apokalypsen startet, og zombier er overalt. Romeros tre filmer tar egentlig for seg hele apokalypsen; den første finner sted i tiden før sivilisasjonens fall, nummer to mens samfunnet er i ferd med å kollapse, mens tredje film finner sted etter at verden vi kjenner har sluttet å eksistere. Slaget er tapt og nå gjelder det bare å finne en vei ut. Om mulig.
Night of the Living Dead har unektelig fortjent betegnelsen klassiker. Vi har full forståelse for at den skremte livskiten ut av publikum da den ble sluppet. En revolusjonerende film innen sin sjanger. Selv om tiden ikke har gjort den noen tjenester, så er den fortsatt spennende, og Romero får som vanlig frem hvor destruktivt menneskets natur kan være, og hvordan vi agerer under ekstremt press. Og som i hans andre filmer har også denne en tydelig politisk subtekst. Romero har full kontroll på galskapen, og klarer å skape en intens og trykkende stemning. Joda, det er laget hissigere zombie-filmer enn dette, men vi anbefaler at dere sjekker ut hvor det hele startet:)
8 bloddråper
Det skal vanskelig gjøres å anbefale filmer innen zombie-sjangeren uten å dra frem Dawn of the dead fra 1978. Greit, så har moderne zombiefilmer mer spektakulære spesialeffekter, og de er endel hakk skumlere, men George A. Romero´s klassiker har mer vidd, kynisme og satire.
Dette er oppfølgeren til Romeros debutfilm Night of the Living Dead (se over) fra 1968. I det filmen starter er allerede store deler av verden smittet og frykten og paranoien er total. Vi følger to politimenn, en tv-personlighet og hans gravide kone i det de flykter i et helikopter og ender opp med å søke tilflukt i et "forlatt" kjøpesenter. For det er selvfølgelig zombier overalt. De velger å slå seg til ro på dette kjøpesenteret, ettersom de mener at her har de alt de trenger. Filmen kan fint sees på som en kommentar til vårt materialistiske levesett, hvor overfladisk, dustete og hult det hele er. Zombiene som vaker rundt i butikkene ligner mest på vanlige folk som hjernevasket subber rundt letende etter ting de egentlig ikke trenger. Og våre helter lar seg hurtig rive med da de innser at de kan fråtse i alt et kjøpesenter kan tilby, la det være lekre klær, dyre smykker eller elektriske artikler. Selv når livet står i fare finner de lykke i å kunne plukke med seg kontanter fra den lokale bankfilialen.
Filmen har ikke akkurat Bergman-dialoger, men det funker, og skuespillerne er mer enn gode nok for denne type sjangerfilm. Filmen er nokså lang, og bruker god tid på skape en klasutrofobisk stemning og en følelse av at apokalypsen er rett rundt hjørnet. Filmen er fortsatt overraskende underholdende, ikke dårlig bare det for en zombiefilm fra slutten av 70-tallet:)
8 bloddråper
Okei, nå skal vi ta det opp noen hakk. Hvis du syns zombiene i ovenfor nevnte Dawn of the dead var noe trege og apatiske, så introduserer vi zombiene i Train to Busan, en sørkoreansk film fra 2016. Her snakker vi kjappere, skumlere og mer aggressive zombier, a la World War Z. Denne gjengen subber ikke rundt som søvngjengere, men kjører full speed. Hele tida. Det er uenighet om hva en "ekte" zombie er, noen mener de skal være litt av den slappe typen, a la walking dead, mens andre foretrekker at de er på amfetamin og med jaktinstinkt til en gjeng hyener. Ingen tvil om at det er sistnevnte du minst vil møte på.
I Train to Busan følger vi en gruppe togpassasjerer som forsøker å komme seg ut av byen, mens verden rundt faller fra hverandre. Hvor enn de stanser angripes de av bølger med zombier, og eneste redning er å få toget til endestasjonen, Busan. Dette er sjukt intens og hektisk. En skikkelig adrenalinpille. Det er som å være på en berg og dalbane, ikke et sekund hvile. Og det er gøy! Zombiene er knalltøffe, effektene upåklagelige og actionscenene er feilfrie. Særlig sluttscenen hvor zombiene forsøker å ta igjen det ensomme toget er spesielt tøff.
Som så mange andre zombiefilmer forsøker filmen å få frem menneskets bedritne sider, vår egoisme og feighet, samt et pek til et samfunn som er blitt mer kynisk og kaldt. Men det betyr ikke at filmen ikke også viser hva som bor i menneskets, vårt heltemot og offervilje. Filmen har faktisk litt følelser også. Og barneskuespilleren spiller sjukt bra. Det gjør nesten vondt å se på. Dette er en underholdende og farstfylt reise kyndig orkestrert av regissør Sang-ho Yeon.
8 bloddråper
Så til den kanskje tøffeste zombiefilmen av dem alle, nemlig 28 Days Later. Regien har selveste Danny Boyle (Trainspotting, Slumdog millionaire, 127 hours og Steve Jobs), så du veit det ikke blir dårlig.
Vi møter Jim, portrettert av den fantastiske Cillian Murphy i hans gjennombruddsrolle, som våkner opp på et tomt sykehus i London. Han går ut i gatene, men hele byen er tom for mennesker. Alltid fett å se en så stor metropol som London folketom, gir en nifs og ubehagelig stemning. Etterhvert møter Jim årsaken til at byen er forlatt, nemlig de infiserte/smittede; zombiene. I likhet med Train to Busan så snakker vi her kjappe og überaggressive zombier med kun en tanke i hodet; angripe mennesker. Og er det en ting Boyle fikser i filmen så er det zombieangrepene. De er knalltøffe! Hver gang zombiene dukker opp sitter du nesten og småløper i sofaen. Ta feks angrepet i tunnelen, blir ikke mer spennende enn det. Uansett, det viser seg at et virus er sluppet løs og nær hele befolkningen i Storbtitannia er enten smittet eller har flyktet fra øya. Jim møter på noen få andre overlevende, og sammen forsøker de å finne en base lenger nord hvor det visstnok skal være flere overlevende. Filmen gir oss en overbevisende skildring av et post-apokalyptisk samfunn, og påminner oss om en viktig ting; ofte er det mennesket selv som er det verste monsteret.
Filmen er spennende, intens og marerittaktig. Den gir samtidig skuespillerne nok rom til å bli karakterer du bryr deg om. Det morsomme med slike post-apokalyptiske filmer er diskusjon etterpå; hva ville du gjort om nær hele befolkningen var infisert? Dratt på hytta? Stjålet en båt og selit ut på fjorden (zombier er nokså dårlige til å svømme)? Gjemt deg i en kjeller? Gitt opp? Verdt å ha tenkt igjennom, du veit jo aldri...
9 bloddråper
Muligens en av de bedre oppfølgerne som er der ute, ikke verst med tanke på at forgjengeren var Danny Boyles klassiker 28 Days Later (se ovenfor). Og hvordan få til det? Vel, hva med å skru opp tempo og gjøre det bare enda mer intenst?
Jepp, for her er det no mercy, introen alene setter rimelig raskt tonen for hvor intenst og brutalt det kan bli. På sekunder bryter helvete bokstavelig talt løs.
Filmen spoler så 28 uker frem i tid. Under streng kontroll fra den amerikanske hæren er en del av London i ferd med å gjenoppbygges og repopulariseres. Epidemien synes å være over, og vi følger en gjenforent familie med far og sine to barn, starte sin nye tilværelse i et militarisert London. Men er faren virkelig over?
Vel, det må dere finne ut selv. Kan bare si at dette er et intenst og kompromissløst stykke zombie-action. Nesten litt slitsomt til tider, men du verden så underholdende. Pustende, pesende, hvesende. Glem de klassiske rolige, fektende og stønnende zombiene fra Walking Dead. Zombiene fra 28 days/weeks-universet er utrolig mye hissigere og farligere!
Historien hadde nok vært tjent med litt mer finesse og tid til utvikling, men samtidig er det noe av sjarmen også. Denne ivrige, nesten utålmodige fortellergleden, med en voldsom energi og kraft, er smittende (i ordets rette forstand:)). Må også fremheve den imponerende scenografien av et forlatt London, fullstendig folketomt. Kan ikke vært helt lett å få til. Makan til urbant post-apokalyptisk miljø skal man lete lenge etter.
28 Weeks Later, er på høyde med sin forgjenger, en film man typisk ville tro skuffet, men som viste seg å levere varene til gangs. Hadde vært gøy med en 28 years later, også da!
8 bloddråper
Det var en aldri så liten zombie- bølge på begynnelsen av 2000-tallet. Kanskje var det det dommedagsaktige tusenårsskiftet som inspirerte. Her må vi spesielt trekke frem Dawn of the Dead fra 2004, som sammen med 28 Days Later var med på å revitalisere zombie-sjangeren. Vi kom liksom inn i det 21 århundre av zombiefilmer. (Må heller ikke glemme Shaun of the Dead, meget vellaget og kul zombie-komedie, som forøvrig kom samme år som Dawn of the Dead. Ok da, Resident Evil filmene må nevnes og. Kom jo på samme tida).
Dawn of the Dead 2004 var en remake av ovenfor nevnte klassiker fra 1978. Zack Snyder fikk æren av å modernisere Romeros mesterverk. Ikke verst, egentlig, i og med at dette var Snyder sin debutfilm. Vel, han hadde et par dokumentarer fra før, men dette var hans første spillefilm. Historien i den nye versjonen følger mye det samme opplegget som i den gamle; en gruppe mennesker som søker tilflukt i et kjøpesenter, og som sammen må finne ut av denne prekære situasjonen, og helst overleve. Filmen kan føles som en lang episode av Walking Dead eller Fear the Walking Dead. Mange av de samme elementene er med, og det er tydelig at Walking Dead-gjengen har hentet mye av sin inspirasjon fra Dawn of the Dead-remaken. Supermarked som setting, ulike personligheter trengt sammen, og som må samarbeide, de må ta tøffe beslutninger, konflikter oppstår, etc. Kjent stoff. Forskjellen er at zombiene i Dawn of the Dead er raske! Vel, vi i Blodklubben er som nevnt fan av raske zombies. De er jo sjukt mye farligere, enn de mer sløve, late zombiene man f.eks finner i Walking Dead.
Filmen er laget med selvtillit, flere heftige scener som er overraskende spennende. Ikke minst introen er meget bra, med et passende Johnny Cash lydpor, og filmen setter raskt tonen for apokalypsen som nylig har inntruffet. Mange fete sekvenser i åpningen, man blir sugd inn i historien umiddelbart, og filmen er tvers gjennom underholdende. Dessuten må vi si at filmen ser meget bra ut, noe mange zombie-filmer forut for denne, ikke kan skryte like mye av. Tydelig at Zack Snyder fikk vist frem sitt talent og potensiale med Dawn of the Dead, for senere lagde han filmer som 300 (2006), Watchmen (2009) og Man of Steel (2013).
Den nye generasjons zombie-filmer fremsto som mye mer fresht og spennende, enn sine forgjengere, og Dawn of the Dead (2004) var (og er), en ypperlig representant for denne nye zombie-vinen. Dette er moderne zombie-film, både teknisk, filmatisk og dramaturgisk. Man kan dog ikke unngå å se alle parallellene med Walking Dead, og man savner å bry seg like mye om karakterene som man gjør i Walking Dead-serien. Uansett, Dawn of the Dead byr på gode nok personkarakteristikker til å være skviset ned inn i én spillefilm. Dessuten må man ikke glemme at det er Dawn of the Dead, og de andre filmene som kom ut på den tiden, som banet vei for nå tids zombie-serier og filmer, deriblant Walking Dead. Dermed kan man kanskje si at Dawn of the Dead fra både 1978 og 2004, var nyskapende på hver sine måter. Vel, Romero er strengt tatt skaperen, men skal ikke kimse av Snyder sin versjon heller! :) Morsomt også at Walking Dead-tegneserien er fra 2003, mens tv-serien er fra 2010. Åpenbart at det var en ny zombie-giv i først halvdel av 2010.
7 bloddråper
Yes, enda en zombie-film, gitt! Men begynner vi ikke egentlig å få litt nok av zombier, survival i ødemarka, menneskelige konflikter, og hele den formelen som følger omtrent hver eneste zombie-flick? Nei da! Små justeringer, og vipps så har man en unik zombiefilm. Og når alt kommer til alt; vi digger jo zombies:)
Ravenous fikk meget god omtale da den ble sluppet på Netflix, og selvsagt pirret det vår nysgjerrighet. Og, ja, Ravenous er en god film. På tross av den svært så velkjente sjangeren og hvor filmene tenderer til å bli temmelig like, så er det visse punkter som gjør at denne filmen skiller seg noe ut.
1. Den er kanadisk, og det har vi ikke sett før! Det snakkes fransk, hvilket gir filmen en annerledes og fresh vibb. Muligens fordi man er litt lei alt det amerikanske:)
2. Ravenous er filmet på den kanadiske landsbygda, og naturen er meget flott å se på. Minner en god del om skandinavisk natur faktisk, og filmen inneholder en rekke lekre naturscener.
3. Historien foregår om sommeren! Ikke den tunge, grå høsten man ofte finner i andre zombie/post apokalyptiske miljøer. Og det er faktisk befriende. Dessuten forsterker sommeren den fine naturen som vises.
4. Filmen er for det meste skutt i dagslys, og det synes vi er kult, da det er mer krevende å lage horror/spenning når sola skinner. I tillegg er det jo minst like farlig på dagen som om natten når man er på flukt fra zombies.
5. Filmen er stille og saktegående, ganske sparsommelig med dialoger, og den bruker god tid på å bygge opp uhygge og spenning. Det kule med det, foruten at det er realistisk med stillhet og man trenger jo ikke å prate hele tiden, er at når det det kommer en jump-scare, så blir det mer intenst. Mye listing, sniking og lytting etter farer i filmen, og sånn er det jo når man har zombies i hæla?
6. Zombiene er av den raske typen, de er ikke levende skjeletter med innvoller hengende ut, men ser ganske normale og menneskelige ut. Og de skriker høyt, mens de beiner etter deg! Temmelig gufne zombies. De skrikene er faktisk et meget effektivt grep, de går gjennom marg og bein.
7. Karakterene, som utgjør gruppen med de overlevende, oppleves veldig troverdige, sympatiske, og det er ingen stereotyper som man ofte finner i særlig amerikanske produksjoner. De er normale; slitne, redde, de vet ikke helt hva de skal gjøre, men prøver det de kan for å overleve.
8. Zombiene har fått en ekstra dybde i Ravenous, og som gjør de noe mer interessante og mystiske. Skal ikke røpe mer om det, men det er faktisk et kult og litt originalt grep som filmen gjør her, når det gjelder selve zombiene.
Ok, noen punkter her altså, som gjør at filmen er litt annerledes, enn sine «kolleger». Det er nok her filmens styrke ligger, dvs. at formmessig så bidrar den inn i sjangeren. På det innholdsmessige plan bringes det dog ikke særlig mye nytt til bordet. Det er survival det dreier seg om, og man sitter igjen med at zombier er no dritt når filmen er ferdig. Men som nevnt er det måten det gjøres på som gir en grad av originalitet, og som gjør det mer medrivende, realistisk, og vondt å se på. For det er noen ganske intense og ubehagelige scener i filmen.
Vel, trenger man å si så mye om storyen da? Tja, vi befinner oss på landsbygda i Quebec hvor vi møter noen overlevende, som i sin flukt fra zombiene finner andre som er i samme situasjon. Vi følger deretter gruppen i sin kamp om overlevelse.
Mer er det ikke så mye å si om den saken egentlig. Det er klassisk dystopi dette, som alt annet innen sjangeren. Men hvis man setter pris på håndverk og de punktene som er nevnt over, så kan denne filmen anbefales på det varmeste.
7 bloddråper
En stillferdig og nøktern zombie-film som engasjerer. Nok en gang har verden gått under grunnet en virusepidemi, og vi følger ei dame som gjør det hun kan for å overleve ute i villmarken. Det er tydelig at hun har lært seg et solid skillsett for overlevelse, for hennes metoder og teknikker blir skildret i detalj og er nokså funksjonelle. Det er ingen enkel sak å klare seg med det man har, finne mat, holde seg varm og tørr, og samtidig sikre seg mot farene som venter utenfor. Men hun dama her kan sin overlevelse.
Man kan si at filmen følger en tradisjon fra Walking Dead-universet, og kan minne om filmer som Ravenous og Lasten, både uttrykksmessig og innholdsmessig. Det er ingen spøk å være overlatt til seg selv og naturen, og man kjenner sterkt på ensomheten og desperasjonen.
Ensomheten blir dog brutt en dag hun støter på et par som også er i samme situasjon. Spørsmål om tillitt og samarbeid blir straks viktige problemstillinger, som alltid i slike post-apokalyptiske situasjoner. Hvem kan man egentlig stole på?
Filmen beveger seg veldig mot drama, temmelig lite horror-elementer her, men hvor zombiene utgjør et slags bakteppe for handlingen. Det blir litt som et kammerdrama etterhvert, med survival som en drivkraft i historien. Storyen er enkel og relativt plausibel gitt situasjonen, og som blir både en slags styrke og svakhet i filmen. Styrke, fordi filmen ikke tvinger frem uforholdsmessig konflikter og action, og svakhet fordi det kan bli litt tamt og man savner noe utvikling og driv. Filmen har dog noen scener i seg som er temmelig intense, så helt rolig er det ikke :)
Filmen bringer ikke særlig mye nytt på bordet, men funker som en fin liten, troverdig zombie/drama-historie, som dessuten er vellaget og flott filmet. Mange lekre naturområder, så hadde det ikke vært for apokalypsen og zombie-krisen, hadde det vært riktig så hyggelig her.
Dette er regissør Rod Blackhurst’s debutfilm, som tidligere har laget rekke suksessfulle kortfilmer og reklamefilmer. Her viser han at han også behersker full-lengde formatet.
6 bloddråper
World War Z er en intens og adrenalinfylt zombiefilm proppfull av storslagne scener. En ekstrovert 28 Days Later om du vil.
Verden blir angrepet av et virus som forvandler befolkningen til zombier, og det alarmerende kjapt. Det er opp til Brad Pitt å finne ut hva som har skjedd og om det fins en vaksine. Som spesialutsending for FN blir han først sendt til Sør Korea, så til Israel og til slutt til Wales i sin søken for redde verden. Han plukker opp små ledetråder på veien, og som vanlig kan vi stole på mister Pitt:)
I likhet med ovenfor nevnte 28 Days Later er zombiene her lynkjappe. Og sjukt aggressive. Og du verden så mye skumlere disse zombiene er enn de døsige alternativene du så ofte ellers møter. Disse zombiene kaster seg etter deg som om livet deres står på spill. De klatrer over murer, henger etter helikoptre og løper ned lastebiler, alt i et forsøk på å smitte. Og apropos førstnevnte, scenen hvor zombiene klatrer over muren i Israel er fantastisk gjennomført. Også åpningsscenen i Philadelphia svinger. Filmen har egentlig en rekke imponerende scener som gir deg følelsen at verden virkelig er i ferd med å gå under. Rett og slett en proff og overbevisende produksjon fra start til slutt. Den balanserer fint med å skildre verdens undergang med å holde fast på sine hovedkarakterer og deres relasjoner og skjebner. Du bryr deg akkurat nok.
Et godt stykke filmatisk arbeid som leverer det den skal; action- og spenningsfylt underholdning som holder deg våken de sene nattestimer. Topp underholdning!
7 bloddråper
Har det ikke vært produsert tilstrekkelig med zombie-filmer? Er vi ikke fullstendig stappmette etter The Walking Dead? Svaret er foreløpig nei. The Girl with All the Gifts viser at subsjangeren fortsatt er i live, for dette er et friskt tilskudd til zombie-subsjangeren, en knallbra film som faktisk tilfører noe nytt.
Filmen starter i en bunkers, hvor overlevende har gått i dekning for den stadig økende zombie-massen som truer utenfor. I bunkeres møter vi Melanie, en liten jente som de håper bærer på en vaksine mot sykdommen som herjer. For Melanie er spesiell. Noe filmens tittel også hinter om.
Foruten å være en spennende og actionfylt zombie horror er dette et solid drama. Filmen har følelser et moralsk kompass. Skuespillet er knallbra. Alle, fra den lille jenta (Sennia Nanua) til eldstemann i flokken (Glenn Close) gjør fremragende prestasjoner. De klarer å dra deg inn i det post-apokalyptiske universet, og får deg til å bry deg om både dem og deres kamp mot de aggressive skapningene. Og zombiene er tøffe. De er kjappe og aggressive, og særlig gnissingen av tennene er både creepy og effektfullt. Vi likte også fremstillingen av hvordan mennesker forvandles til zombier, eller «hungries» som de kalles i filmen. Jepp, dette er catchy saker.
Filmen er superb skutt. Det ser knallbra ut. Kulissene er tøffe og lydsporet sitter som et skudd. Dette er rett og slett en svært vellaget film. Kult at filmen tar utgangspunkt i et lite barn, og filmen bruker generelt barna kløktig i historien, noe som øker dramatikken og forsterker det tragiske.
Jepp, en sjeldent engasjerende zombie-film som faktisk har noe den ønsker å si.
8 bloddråper
Pontypool er en lavbudsjetts horror som viser hvor enkelt det kan gjøres, så lenge du har et velfungerende premiss og et velskrevet manus. Den er nedpå, smart og engasjerende. Et forfriskende innslag til en noe sliten subsjanger.
Så godt som hele filmen finner sted inne på en lokal radiostasjon, i en liten og døsig canadisk småby. Etter hvert som mistenkelige hendelser finner sted, gjør de tre ansatte et hederlig forsøk på å finne ut av, og formidle, hva som faktisk er i ferd med å skje i det lille samfunnet. For dritten er i ferd med å treffe vifta, for å si det mildt.
Filmen har en tøff oppbygging. Den tar sin tid, men det betyr også at vi blir godt kjent med filmens kule karakterer, vi synker inn i deres tilværelse, og filmen får mulighet til å, sakte med sikkert, bygge seg opp mot sitt klimaks. Våre helter i radiostasjonen får, i likhet med oss, all sin informasjon via innringere og små innslag fra nyheter på TV. Vi ser aldri hva som faktisk skjer utenfor bygningen, men får det beskrevet fra desperate innringere og øyevitner. Dette skaper en klaustrofobisk og ubehagelig stemning. Noen ganger er det skumlere når du ikke får se hva som skjer. Seerens fantasi er et ofte undervurdert element i slike filmer. Dialogene er smarte (og morsomme), her er det mye snacks å hente, og tematikken behandles på en nokså original måte. Mindre blod og gørr, mer stemning og uhygge.
Dette er en pussig film, som kanskje ikke faller i smak for alle. En annerledes zombie-film, om det i det hele tatt kan kalles en zombie-film. Vel, vi skal ikke krangle så mye, men stiller dog spørsmålet om ofrene for viruset faktisk blir forandret til zombier:)
7 bloddråper
Blood Quantum er en blodig og mørk zombiefilm. Men en film som vil mer enn å levere fartsfylt, brutal og grafisk underholdning.
Vi er i et lite og isolert reservat i USA, og hvor innbyggerne plutselig blir angrepet av en svært hissig sykdom, som gjør dem til zombier. Av den hurtige og aggressive sorten. Men det skal vise seg at urinnvånerne er immune mot sykdommen, det er kun hvite som blir smittet. Det er dermed opp til urinnvånerne å ta opp kampen, og eventuelt forsøke å starte et nytt samfunn skulle det gamle kollapse.
Filmen fungerer fin-fint som et bilde på det amerikanske samfunnet og dets sosiale strukturer. De enorme klasseskiller og den systematiske rasismen som der eksisterer, med en tydelig rangering av sine borgere. Noen er rett og slett mindre verdt, og mye baseres på hudfarge og økonomisk kapital. De lider også av interne stridigheter og destruktiv adferd. Noe systemet har gjort de svært sårbare og nesten forsvarsløse mot. De er ment å holdes nede.
Og særlig urinnvånerne har fått kjenne på denne urettferdigheten, fra den første hvite mann ankom og valgte å sette sitt umiskjennelige preg på dette territorie. Filmen er således meget symbolsk. Disse zombiene kunne like gjerne vært den hvite mann, som kom og drepte, voldtok og plyndret. Urinnvånerne klamret seg fast til et lite område, men selv det mistet de. De var i realiteten sjanseløse.
Dette er en mørk film. Og ikke minst blodig. Den starter også veldig bra. Tøffe karakterer introduseres i en tøff setting. Reservatet vi befinner oss i er skittent og hardt. Også kult med en cast nær full av amerikanske urinnvånere. Det tilfører filmen tyngde og relevans. Greit, så faller filmen noe midtveis. Men den plukker seg opp mot slutten og leverer en svært voldelig og dramatisk slutt.
En ujevn film, men som viser masse talent. Et friskt bidrag til subsjangeren!
7 bloddråper
En sen 80-talls klassiker dette, en skikkelig Wes Craven godbit, om voodoo og zombier i Haiti og med en Bill Pullman i skikkelig trøbbel. En av Pullmans tidligste filmer, og han bekler en rolle vi kjenner ham godt igjen i; for ingen er bedre på å spille Bill Pullman enn Bill Pullman selv. En slags cool, handlekraftig og selvsikker type, som også presterer å utstråle en viss engstelse. Kjempegøy.
FIlmen har et artig utgangspunkt; antropologen Dennis Alan (Pullman) påtar seg oppdraget med å reise til Haiti for å etterforske et zombie- tilfelle, og mer spesifikt selve voodoo-stoffet som har blitt benyttet av de som mistenkes å bedrive med slik svart magi. En ikke helt ufarlig reise dette.
En fornøyelig og sjarmerende film, som dessuten føles noe autentisk, takket være gode utendørs-scener, blant annet fra Haiti, noe som tilfører filmen en ekstra nerve. Filmen har mye fortelling den ønsker å formidle, og som gjør det til en underholdende og morsom filmopplevelse, selv om det blir litt hektisk til tider. Kan minne om en James Bond-setting; en kjekkas-helt i hovedrollen som befinner seg i et fremmed miljø med mange farer og bad guys ventende på lur; det er eksotisk, skummelt, mystisk og temmelig action-preget. Og selvsagt med en stor dose romantikk. Vel, flere vil nok mene at det hele kan virke en smule fordomsfullt og unyansert, litt enkelt kanskje i skildringene osv., men det glade 80-tallet var nok ikke alltid så opptatt av politisk korrekthet når man skulle lage underholdning. Så vi lar det bli med det.
Filmen har også en viss noir-stemning, mye pga. Pullmans voice-over, og som hele tiden forklarer historien for oss seere. Yes, vi liker det, blir ryddig og fint på den måten, og sånn passe nostalgisk. De ekte utendørs lokasjonene, de spennende miljøsettingene, det nesten krim-aktige eventyret, gir et preg av stor-skala-format til filmen. Derfor har den noe ambisiøst ved seg, sammenlignet med mye annen horror som har blitt laget. Det skal filmen ha.
En sjarmerende og underholdende retro-klassiker, som er verdt et gjensyn.
6 bloddråper
#Alive er en zombiefilm som treffer tiden godt, med covid-19 pandemien hengende over oss alle. En film om isolasjon, frykt og en utrettelig kamp for å unngå å bli smittet av en skummel sykdom. Greit, så er kanskje smittefaren og viruset i #Alive noe hissigere enn covid-19 :)
Tankene gikk umiddelbart til franske The Night Eats the World (2018), med vår egen Anders Danielsen Lie i hovedrollen. Premisset er nær identisk; en mann våkner opp i sin leilighet og opplever at alle utenfor er blitt zombier. Fanget i leiligheten følger vi hans kamp for overlevelse.
Dette er først og fremst en meget solid produksjon. Zombiene ser knallbra ut, alle detaljene er på plass. Effektene er upåklagelige. Og #Alive får mye ut av sitt nokså enkle premiss. Filmen har flere spennende, velkoreograferte og adrenalinfylte scener. Og litt humor også, faktisk. Vi kan like at det er et lite persongalleri, hvilket gir oss mulighet til å engasjere oss mer i filmens protagonister. Men vi opplevde dessverre aldri å bli tilstrekkelig kjent med våre to helter. Filmens utfordring blir å unngå det monotoniske og repetetive. Og selv om den er svært godt laget, og den fremstår mer moderne og aktuell enn de fleste av sine subsjanger-kollegaer, så er samtidig mye av dette kjent fra før. Vel, subsjangeren har sine begrensinger, så vi skal ikke være for strenge.
Dette er underholdende 90 minutter, og en nokså vellykket zombiefilm alt i alt:)
6 bloddråper
Dette er fjerde film i Geroge Romero's Living Dead-serie, og den med størst budsjett. Og selv om dette ikke er Romeros beste, så er den helt klart verdt en titt!
Vi befinner vi oss i et post-apokalyptisk og dystopisk USA, hvor en ny miniatyr sivilisasjon har oppstått, med de rike som bort fasjonabelt og komfortabelt i en skyskraper, mens de fattige bor på gateplan rundt. Alt beskyttet av enten høye gjerder eller vann, slik at zombiene (eller stenches, som de kalles i filmen) ikke kommer inn.
Vi syns Romero har klart å lage en fascinerende og tøff verden, tankene gikk flere ganger til Mad Max. Vi blir kjent med en rekke karakterer, som alle får tid og anledning til å sette sitt preg på filmen. Filmen har godt fremdrift og er overraskende engasjerende. Land of the Dead har flere politiske kommentarer, særlig knyttet til kapitalismen, grådighet og hvordan vi har skapt et samfunn av første- og annenklasses borgere. Filmen er svært grafisk og har en rekke groteske scener. Men filmen er ikke uten humor. Et lite must for zombie-fans:)
7 bloddråper
En nokså undervurdert og kanskje glemt film fra 1981. Men en film som med årene har fått et større publikum og mer anerkjennelse. Og det fortjener den, for dette er ingen dårlig film.
En plitimannen returnerer til den lille og døsige småbyen Potters Bluff, hvor han etterhvert oppdager en rekke mystiske dødsfall. Og enda mer mystisk, likene forsvinner. Han forsøker desperat å avsløre hva som skjer, men hvem kan han stole på?
Catchy, men sprøtt, premiss. Og egentlig et friskt pust hva gjelder subsjangeren. For zombier må jo ikke være råtne og/eller maltrakterte lik? Og filmen er både spennende og creepy. Med noen søte, og kanskje uunngåelige, tvister. Selv om disse tvistene medfører noen logiske brister. James Farantino spiller svært godt som den lettere forvirrede sheriffen. Og likeså gjør Jack Albertson i rollen som begravelsesmann. Det er i dialogene mellom disse at manuset skinner mest. For øvrig artig å se Robert Englund (Nightmare on Elm Street) i en liten rolle. Vi liker filmer fra amerikanske småbyer, og den rolige slappe stemningen som skjuler noe skummelt. Ikke ulikt The Fog (1980). Vi likte kameraarbeidet. De brutale scenene ser bra ut, og filmen tør kline litt til. Særlig det første offeret får kjørt seg bra. Artig å tenke på at filmen ble forbudt for visning på kino i Norge da den kom ut. Tidene har unektelig forandret seg:)
Jepp, en fin og sjarmerende liten reise tilbake i tid, men en film som holder seg overraskende godt, og som er vel verdt en titt den dag i dag.
7 bloddråper
The Cured er en irsk zombiefilm, men av den mer nedtonede og intime sorten.
Verden, og da særlig Irland, har opplevd et virusutbrudd, hvor mennesker forvandles til aggressive zombier. En ung mann, Sam, som er en av mange som har blitt kurert, skal forsøke å returnere til samfunnet og restene av sin familie. Men vil resten av samfunnet tilgi ham for det han, og de ndre zombiene, har gjort?
Filmen har en noe original vri på subsjangeren, etersom det her er utbruddet forsåvidt over og under kontroll. Det er etterspillet av et virusutbrudd som er i fokus. Og filmen er derfor også noe mer rolig.
En slags tilbakelent og sober 28 Days Later. Den forsøker å skildre de mer psykologiske effektene av et zombie-utbrudd, herunder et eventuelt oppgjør i ettertid med handligene utført, og sinnet mot de som utførte all brutaliteten, selv om de jo var smittet og uten stand til å kontrollere sine impulser. Filmen serverer således noen interessante og aktuelle dilemmaer. For zombiene kan brukes som metaforer for enhver gruppe som står utenfor, som gjøres til syndebukker, som er annerledes, skumle etc. Flyktninger er en gruppe det er nærliggende å tenke på. Vi ser således hvor filmen vil, men den treffer kanskje ikke helt. Dette er uansett en interessant og engasjerende film om frykt og tilgivelse. Og zombier, så klart.
Og for øvrig solide prestasjoner fra særlig Sam Keeley, men også Elliot (tidligere Ellen) Page.
6 bloddråper
Wyrmwood er en svært så sjarmerende australsk postapokalyptisk zombibefilm proppfull av blodig action. En perfekt film og se småbrisen med noen gode kompiser.
Vi befinner oss i Australia hvor vår helt Barry, en handlekraftig mekainker, leter etter sin søster, Brooke, ute på bygda etter at en mystisk infeksjon gjør at de aller fleste mennesker blir til zombier.
Premisset er jo ikke ukjent. Vi har jo sett vår dose av slike post apokalyptiske zombie-filmer. Selve handlingen er både tullete og lite logisk. Litt tegneseriaktig til tider. Men det spiller egentlig liten rolle. For dette er overraskende underholdene. Filmen har en artig tone. Den er både tilbakelent og agressivt. Den er selvsikker nok til å ikke ta seg selv særlig seriøst, og alle virker mest opptatt av å ha det moro. Og det smitter. Den introduserer også noen originale idder, blant annet har Brooke noen artige evner og zombiene kan her brukes til mer enn kanonføde.
Dette er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Kiah Roache-Turner. Filmen har en kledelig lavbudsjettsfølelse, men det ser fortsatt skikkelig faktisk bra ut. Det er blodig og brutalt, en underholdende Mad Max-inspirert voldsorgie. Så de av dere som ønsker å se en postakopolyptisk film som tar deg tett på karakterene og skildrer verdens undergang på en omfintlig, grundig og nær måte; dere bør velg en annen film.
7 bloddråper