Zombie

Dette er en klassisk horrorsjanger. Zombies har inntatt alle deler av vår kultur, og  ”zombie” har blitt et mainstream-begrep som brukes i alle slags sammenhenger: ”Jeg føler meg som en zombie i dag”, ”Hei, sjekk ut, han ser ut som en zombie!”, ”Sykt dårlig one-night stand, det var som å ligge med en zombie”, osv. Velkjent begrep, zombie altså, et synonym for kroppslig og mental utmattelse og apati. 

Men hvor kommer ordet ”Zombie” fra egentlig? Wikipedia forteller at ”Ordet zombie skal komme fra nzambi, som på kikongo betyr «ånden til en død person». Videre står det hos Wikipedia at ”Zombie eller zombi ifølge afro-karibisk voodoo-kult, er en «levende død», det vil si en død kropp som gjenopplives av en overnaturlig kraft”.

Aha, ”levende død”… ikke rart vi assosierer zombie med slit og utmattelse. Døde som våkner, klart de er slække. Og i de tidligere zombie-filmene beveger de seg deretter, det vil si sakte, armene i rolige og fektende bevegelser foran seg. Stampende går de, og ikke minst er de svært stygge å se til. Dette er jo forråtnede lik, levende lik, med huden som faller av, knokler og innvoller stikkende ut, nesten skjellet-aktige, med andre ord en kropp i svært dårlig forfatning. I nyere zombie-filmer er imidlertid zombiene ofte kjappere og mer aggressive. De lunter ikke rundt, men er eksplosive og frenetiske. 

Zombiene har også en lei tendens til å bite, og da bite dem som ikke er zombier. De har en egen evne til å skille mellom hvem som er zombier og hvem som ikke er det, altså de vanlige levende. Ingen vet helt hvorfor de er besatt av å bite ikke-zombier, men de bare gjør det, som om det plutselig har blitt deres hovedoppgave etter at de har våknet opp fra de døde. Det som skjer, skulle man være så uheldig å bli bitt av en zombie, er at man selv blir akutt syk, med døden til følge, for deretter å våkne opp og bli zombie selv. Slik at man kan se på bitingen deres som en slags utrivelig og hissig rekrutteringsmetode. Og som vi har sett så mange ganger i populærkulturen, er dette svært effektiv. Selv om de ofte beveger seg sakte, så er det ikke alltid så lett å unnslippe bittet deres, når de flokker seg rundt deg. For de er nesten alltid mange. Veldig, veldig mange. Det er sjelden at kun et nabolag eller bygd blir angrepet av et "zombie-virus", disse filmene skildrer så godt som alltid en post-apokalyptisk samfunn. 

Zombiens eneste akilleshæl er hodet, og kun penetrering av skallen funker skal man drepe en zombie. Halshogging kan også funke, men tommelfingerregelen er å alltid sikte mot hodet, for de overlever alt annet. Morsomt at det er så mange fastsatte regler omkring zombier, hvordan de opererer, hvordan de dreper, hvordan vi dreper dem osv. Som om de alltid har vært der, og vi alltid har visst hvordan zombiene oppfører seg og hvordan vi skal oppføre oss rundt dem.  Derimot hvor de kommer fra, hvordan de første zombiene ble til og sånn, ja, det er litt mer uklart. Uansett; zombiene har kommet for å bli, og her er noen filmer som tar zombiene på alvor.

 
 
affiche-zombie-le-crepuscule-des-morts-vivants-dawn-of-the-dead-1978-3.jpg

Dawn of the dead (1978)

Det skal vanskelig gjøres å anbefale filmer innen zombie-sjangeren uten å dra frem Dawn of the dead fra 1978. Greit, så har moderne zombiefilmer mer spektakulære spesialeffekter, og de er endel hakk skumlere, men George A. Romeros klassiker har mer vidd, kynisme og satire.

Dette er oppfølgeren til Romeros debutfilm Night of the living dead fra 1968. I det filmen starter er allerede store deler av verden smittet og frykten og paranoien er total. Vi følger to politimenn, en tv-personlighet og hans gravide kone i det de flykter i et helikopter og ender opp med å søke tilflukt i et "forlatt" kjøpesenter. For det er selvfølgelig zombier overalt. De velger å slå seg til ro på dette kjøpesenteret, ettersom de mener at her har de alt de trenger. Filmen kan fint sees på som en kommentar til vårt materialistiske levesett, hvor overfladisk, dustete og hult det hele er. Zombiene som vaker rundt i butikkene ligner mest på vanlige folk som hjernevasket subber rundt letende etter ting de egentlig ikke trenger. Og våre helter lar seg hurtig rive med da de innser at de kan fråtse i alt et kjøpesenter kan tilby, la det være lekre klær, dyre smykker eller elektriske artikler. Selv når livet står i fare finner de lykke i å kunne plukke med seg kontanter fra den lokale bankfilialen.

Filmen har ikke akkurat Bergman-dialoger, men det funker, og skuespillerne er mer enn gode nok for denne type sjangerfilm. Filmen er nokså lang, og bruker god tid på skape en klasutrofobisk stemning og en følelse av at apokalypsen er rett rundt hjørnet. Filmen er fortsatt overraskende underholdende, ikke dårlig bare det for en zombiefilm fra slutten av 70-tallet:)

8 bloddråper


busan-poster-art.jpg

Train to Busan

Okei, nå skal vi ta det opp noen hakk. Hvis du syns zombiene i ovenfor nevnte Dawn of the dead var noe trege og apatiske, så introduserer vi zombiene i Train to Busan, en sørkoreansk film fra 2016. Her snakker vi kjappere, skumlere og mer aggressive zombier, a la World War Z. Denne gjengen subber ikke rundt som søvngjengere, men kjører full speed. Hele tida. Det er uenighet om hva en "ekte" zombie er, noen mener de skal være litt av den slappe typen, a la walking dead, mens andre foretrekker at de er på amfetamin og med jaktinstinkt til en gjeng hyener. Ingen tvil om at det er sistnevnte du minst vil møte på. 

I Train to Busan følger vi en gruppe togpassasjerer som forsøker å komme seg ut av byen, mens verden rundt faller fra hverandre. Hvor enn de stanser angripes de av bølger med zombier, og eneste redning er å få toget til endestasjonen, Busan. Dette er sjukt intens og hektisk. En skikkelig adrenalinpille. Det er som å være på en berg og dalbane, ikke et sekund hvile. Og det er gøy! Zombiene er knalltøffe, effektene upåklagelige og actionscenene er feilfrie. Særlig sluttscenen hvor zombiene forsøker å ta igjen det ensomme toget er spesielt tøff. 

Som så mange andre zombiefilmer forsøker filmen å få frem menneskets bedritne sider, vår egoisme og feighet, samt et pek til et samfunn som er blitt mer kynisk og kaldt. Men det betyr ikke at filmen ikke også viser hva som bor i menneskets, vårt heltemot og offervilje. Filmen har faktisk litt følelser også. Og barneskuespilleren spiller sjukt bra. Det gjør nesten vondt å se på. Dette er en underholdende og farstfylt reise kyndig orkestrert av regissør Sang-ho Yeon. 

8 bloddråper


7b9312ba186885025feda04e73fc088f.jpg

28 days later

Så til den kanskje tøffeste zombiefilmen av dem alle, nemlig 28 Days later. Regien har selveste Danny Boyle (Trainspotting, Slumdog millionaire, 127 hours og Steve Jobs), så du veit det ikke blir dårlig. 

Vi møter Jim, portrettert av den fantastiske Cillian Murphy i hans gjennombruddsrolle, som våkner opp på et tomt sykehus i London. Han går ut i gatene, men hele byen er tom for mennesker. Alltid fett å se en så stor metropol som London folketom, gir en nifs og ubehagelig stemning. Etterhvert møter Jim årsaken til at byen er forlatt, nemlig de infiserte/smittede; zombiene. I likhet med Train to Busan så snakker vi her kjappe og überaggressive zombier med kun en tanke i hodet; angripe mennesker. Og er det en ting Boyle fikser i filmen så er det zombieangrepene. De er knalltøffe! Hver gang zombiene dukker opp sitter du nesten og småløper i sofaen. Ta feks angrepet i tunnelen, blir ikke mer spennende enn det. Uansett, det viser seg at et virus er sluppet løs og nær hele befolkningen i Storbtitannia er enten smittet eller har flyktet fra øya. Jim møter på noen få andre overlevende, og sammen forsøker de å finne en base lenger nord hvor det visstnok skal være flere overlevende. Filmen gir oss en overbevisende skildring av et post-apokalyptisk samfunn, og påminner oss om en viktig ting; ofte er det mennesket selv som er det verste monsteret.

Filmen er spennende, intens og marerittaktig. Den gir samtidig skuespillerne nok rom til å bli karakterer du bryr deg om. Det morsomme med slike post-apokalyptiske filmer er diskusjon etterpå; hva ville du gjort om nær hele befolkningen var infisert? Dratt på hytta? Stjålet en båt og selit ut på fjorden (zombier er nokså dårlige til å svømme)? Gjemt deg i en kjeller? Gitt opp? Verdt å ha tenkt igjennom, du veit jo aldri...

9 bloddråper


large_yfqsgzW6AQYmBjIEIq0y9EB1Rgl.jpg

Dawn of the dead (2004)

Det var en aldri så liten zombie- bølge på begynnelsen av 2000-tallet. Kanskje var det det dommedagsaktige tusenårsskiftet som inspirerte. Her må vi spesielt trekke frem Dawn of the Dead fra 2004, som sammen med 28 Days Later var med på å revitalisere zombie-sjangeren. Vi kom liksom inn i det 21 århundre av zombiefilmer. (Må heller ikke glemme Shaun of the Dead, meget vellaget og kul zombie-komedie, som forøvrig kom samme år som Dawn of the Dead. Ok da, Resident Evil filmene må nevnes og. Kom jo på samme tida). 

Dawn of the Dead 2004 var en remake av ovenfor nevnte klassiker fra 1978. Zack Snyder fikk æren av å modernisere Romeros mesterverk. Ikke verst, egentlig, i og med at dette var Snyder sin debutfilm. Vel, han hadde et par dokumentarer fra før, men dette var hans første spillefilm. Historien i den nye versjonen følger mye det samme opplegget som i den gamle; en gruppe mennesker som søker tilflukt i et kjøpesenter, og som sammen må finne ut av denne prekære situasjonen, og helst overleve. Filmen kan føles som en lang episode av Walking Dead eller Fear the Walking Dead. Mange av de samme elementene er med, og det er tydelig at Walking Dead-gjengen har hentet mye av sin inspirasjon fra Dawn of the Dead-remaken. Supermarked som setting, ulike personligheter trengt sammen, og som må samarbeide, de må ta tøffe beslutninger, konflikter oppstår, etc. Kjent stoff. Forskjellen er at zombiene i Dawn of the Dead er raske! Vel, vi i Blodklubben er som nevnt fan av raske zombies. De er jo sjukt mye farligere, enn de mer sløve, late zombiene man f.eks finner i Walking Dead.

Filmen er laget med selvtillit, flere heftige scener som er overraskende spennende. Ikke minst introen er meget bra, med et passende Johnny Cash lydpor, og filmen setter raskt tonen for apokalypsen som nylig har inntruffet. Mange fete sekvenser i åpningen, man blir sugd inn i historien umiddelbart, og filmen er tvers gjennom underholdende. Dessuten må vi si at filmen ser meget bra ut, noe mange zombie-filmer forut for denne, ikke kan skryte like mye av. Tydelig at Zack Snyder fikk vist frem sitt talent og potensiale med Dawn of the Dead, for senere lagde han filmer som 300 (2006), Watchmen (2009) og Man of Steel (2013). 

Den nye generasjons zombie-filmer fremsto som mye mer fresht og spennende, enn sine forgjengere, og Dawn of the Dead (2004) var (og er), en ypperlig representant for denne nye zombie-vinen. Dette er moderne zombie-film, både teknisk, filmatisk og dramaturgisk. Man kan dog ikke unngå å se alle parallellene med Walking Dead, og man savner å bry seg like mye om karakterene som man gjør i Walking Dead-serien. Uansett, Dawn of the Dead byr på gode nok personkarakteristikker til å være skviset ned inn i én spillefilm. Dessuten må man ikke glemme at det er Dawn of the Dead, og de andre filmene som kom ut på den tiden, som banet vei for nå tids zombie-serier og filmer, deriblant Walking Dead. Dermed kan man kanskje si at Dawn of the Dead fra både 1978 og 2004, var nyskapende på hver sine måter. Vel, Romero er strengt tatt skaperen, men skal ikke kimse av Snyder sin versjon heller! :) Morsomt også at Walking Dead-tegneserien er fra 2003, mens tv-serien er fra 2010. Åpenbart at det var en ny zombie-giv i først halvdel av 2010.

7 bloddråper


ravenous.jpg

Ravenous

Yes, enda en zombie-film, gitt! Men begynner vi ikke egentlig å få litt nok av zombier, survival i ødemarka, menneskelige konflikter, og hele den formelen som følger omtrent hver eneste zombie-flick? Nei da! Små justeringer, og vipps så har man en unik zombiefilm. Og når alt kommer til alt; vi digger jo zombies:)

Ravenous fikk meget god omtale da den ble sluppet på Netflix, og selvsagt pirret det vår nysgjerrighet. Og, ja, Ravenous er en god film. På tross av den svært så velkjente sjangeren og hvor filmene tenderer til å bli temmelig like, så er det visse punkter som gjør at denne filmen skiller seg noe ut.

1.       Den er kanadisk, og det har vi ikke sett før! Det snakkes fransk, hvilket gir filmen en annerledes og fresh vibb.  Muligens fordi man er litt lei alt det amerikanske:)

2.       Ravenous er filmet på den kanadiske landsbygda, og naturen er meget flott å se på. Minner en god del om skandinavisk natur faktisk, og filmen inneholder en rekke lekre naturscener.

3.       Historien foregår om sommeren! Ikke den tunge, grå høsten man ofte finner i andre zombie/post apokalyptiske miljøer. Og det er faktisk befriende. Dessuten forsterker sommeren den fine naturen som vises.

4.       Filmen er for det meste skutt i dagslys, og det synes vi er kult, da det er mer krevende å lage horror/spenning når sola skinner. I tillegg er det jo minst like farlig på dagen som om natten når man er på flukt fra zombies.

5.       Filmen er stille og saktegående, ganske sparsommelig med dialoger, og den bruker god tid på å bygge opp uhygge og spenning. Det kule med det, foruten at det er realistisk med stillhet og man trenger jo ikke å prate hele tiden, er at når det det kommer en jump-scare, så blir det mer intenst. Mye listing, sniking og lytting etter farer i filmen, og sånn er det jo når man har zombies i hæla?

6.       Zombiene er av den raske typen, de er ikke levende skjeletter med innvoller hengende ut, men ser ganske normale og menneskelige ut. Og de skriker høyt, mens de beiner etter deg! Temmelig gufne zombies. De skrikene er faktisk et meget effektivt grep, de går gjennom marg og bein.

7.       Karakterene, som utgjør gruppen med de overlevende, oppleves veldig troverdige, sympatiske, og det er ingen stereotyper som man ofte finner i særlig amerikanske produksjoner. De er normale; slitne, redde, de vet ikke helt hva de skal gjøre, men prøver det de kan for å overleve.

8.       Zombiene har fått en ekstra dybde i Ravenous, og som gjør de noe mer interessante og mystiske. Skal ikke røpe mer om det, men det er faktisk et kult og litt originalt grep som filmen gjør her, når det gjelder selve zombiene.

Ok, noen punkter her altså, som gjør at filmen er litt annerledes, enn sine «kolleger». Det er nok her filmens styrke ligger, dvs. at formmessig så bidrar den inn i sjangeren. På det innholdsmessige plan bringes det dog ikke særlig mye nytt til bordet. Det er survival det dreier seg om, og man sitter igjen med at zombier er no dritt når filmen er ferdig. Men som nevnt er det måten det gjøres på som gir en grad av originalitet, og som gjør det mer medrivende, realistisk, og vondt å se på. For det er noen ganske intense og ubehagelige scener i filmen.

Vel, trenger man å si så mye om storyen da? Tja, vi befinner oss på landsbygda i Quebec hvor vi møter noen overlevende, som i sin flukt fra zombiene finner andre som er i samme situasjon. Vi følger deretter gruppen i sin kamp om overlevelse. 

Mer er det ikke så mye å si om den saken egentlig. Det er klassisk dystopi dette, som alt annet innen sjangeren. Men hvis man setter pris på håndverk og de punktene som er nevnt over, så kan denne filmen anbefales på det varmeste.

7 bloddråper