Gothic horror

Gothic horror (gotisk horror) er på mange måter horror-subsjangerens mor eller far. Nesten fristende å kalle den horror'ens svar på Downton Abbey. For dette er den elegante, overnaturlige horroren, gjerne satt til miljøer som er litt upper class. Gamle kirker som lyser opp i tordenvær, mektige eiketrær som leder opp til et fryktinngytende slott inntyllet i tåke, svartkledde damer som kommer til syne bak store vinduer, aristokratiske menn som tørster etter blod…

Jepp, klassiske saker, og mye av dagens horror-grep og triks er takk skyldig denne gotiske subsjangeren.

Gothic horror stammer fra litteraturen, og nærmere beste en roman som het The Castle of Otranto – A Gothic Story av Horace Walpole (1764). Mye av den skumle tematikken og estetikken i boka, har blitt inspirasjonskilden for det meste som fulgte videre innenfor sjangeren. Utover 1800-tallet ble det stadig mer populært å skrive fiksjon med hensikt å skremme og spille på leserens frykt. For å nevne noen kjente forfattere; Mary Shelly (Frankestein 1818), Victor Hugo (Ringeren i Notre Dame 1831), Edgar Allan Poe (The Fall of the House of Usher 1839, The Pit and the Pendulum 1842), Robert Louis Stevenson (Dr Jekyll and Mr Hyde 1886) og Bram Stoker (Dracula 1897). Spøkelser, vampyrer, monstre… Jepp, det var the shit.

Selvsagt har horror-stories alltid hatt et publikum, og man kan lett forestille seg våre gamle forfedre sitte rundt bålet om kveldene og skremme livskiten ut av hverandre med spøkelseshistorier og annet overnaturlig materiale. Men det var liksom på 1800-tallet at horror, eller gothic horror, fikk en reell stemme i populærkulturen, og at sjangeren for alvor slo gjennom i litteraturen.

Ordet «gothic» gir selvsagt assosiasjoner til gotisk arkitektur, som på 1200 og 1300-tallet var en yndet arkitekturform for kirker, slott og andre bygninger i Europa på den tiden. Spisse tårn, spissbuede vinduer, og detaljrik ornamentikk og utsmykning var forbildene. Foruten at stilen løste et arkitektonisk problem forbundet med den foregående romanske stilen, skulle de gotiske bygningene fascinere, peke mot høyere makter, og ikke minst gjøre mannen i gata fylt med gudfryktighet og andektighet.

Et slikt arkitektonisk miljø inspirerte forfattere, og ga utgangspunkt for en rekke skumle og atmosfæriske bøker utover 1800-tallet. 

Dessuten var 1800-tallet preget av romantikkens lengsel etter det opprinnelige, det naturlige, og ikke minst, mystikk og det okkulte. Gamle slott, kirker og gravlunder, omkranset av hengende busker og planter skapte den perfekte bakgrunn for slike stemningsfulle og spennende historier. Romantikken var på mange måter et slags motsvar til den mer kjedelige og nøkterne opplysningstiden på 1700-tallet. Romantikken inneholdt selvsagt lidenskapelig kjærlighet mellom kjønnene, et element som kom til å prege flere av disse kjente romanene, med Bram Stokers Dracula som et svært godt eksempel.

Filmens inntog på 1900-tallet omfavnet i stor grad denne gotiske horror’en, og hvor for eksempel skuespillerne Bela Lugosi og Boris Karlof landet sine ikoniske roller som henholdsvis Dracula og Frankenstein på 30-tallet. Etterhvert ble gotisk horror særlig synonymt med Hammer Film Productions, etablert 1934, og som produserte en bråte gotisk horror på 50, 60 og 70-tallet. Cristopher Lee, aka Saruman, var en kjær skuespiller i disse tiårene i Hammer films historie. Med sin dype røst og mektige tilstedeværelse portretterte han en rekke legendariske og «gotiske» karakterer.

Vi har kommet frem til et knippe filmer som vi mener er svært så representative «gothic horror»-filmer. Noen gamle, noen nye…

 

 
black.jpg

Black Sunday (også kjent som Mask of Satan)

Mario Bavas klassiker fra 1960. En stemningsfull og dyster gotisk horror, om en dømt heks som 200 år etter sin henrettelse våkner opp fra de døde, og som sammen med sin tjener starter en hevn-kampanje overfor vakre prinsesse Katja og hennes familie. 

Ja, det er en gammel film, og det merkes. Men den visuelle stilen i sort hvitt,  stemningene i bildene, gjør at det er en severdig filmopplevelse den dag i dag. Det stiliserte uttrykket skaper en deilig klassisk horrorstemning og som på mange måter kjennetegner gotisk sjangeren. Det er stilfullt, lekkert og atmosfærisk. Må også nevnes at introen "drar på litt", med en overraskende hissig maske-henrettelse...  

Bavas debut-film, og som senere skulle bli mer kjent for å forme Giallo-sjangeren, men som i denne filmen fikk vist frem sitt talent som filmskaper innen gotisk horror. Dette er virkelig gotisk med stor G, for her har vi hekser, vampyrer, besettelse, åpne kister, kirkegård, krypt, slott, aristokrati, leger, ja alt som tilhører sjangeren egentlig. Kamerateknisk gjorde filmen seg  bemerket, med kreative og innovative vinkler og bevegelser, for å skape den rette atmosfæren i scenene. Black Sunday kom også til å sparke i gang karrieren til Barbara Steel som den nye horror-dronningen, og som her spiller henholdsvis heks og heltinne. 

Bare å sette seg ned i en behagelig chesterfield stol, helle seg et stort glass med konjakk, og dykke inn i gothic-klassikeren Black Sunday

6 bloddråper


frank.jpg

Frankenstein (1931)

Vi kan ikke ta for oss gothic horror uten klassikeren Frankenstein fra 1931. Få filmer har hatt like stor innflytelse på horror-sjangeren. Ja, den er blitt noen år gammel, men den lykkes fortsatt med å underholde selv nærmere 90 år etter sin fødsel. 

Historien er vel kjent for de fleste. En gal/genial forsker, Frankenstein, lapper sammen en menneskekropp med kroppsdeler han finner på ymse gravplasser. Han stjeler en hjerne og vips så ligger alt til rette for å skape liv. Og Frankenstein lykkes, men resultatet ble ikke helt hva han hadde forestilt seg.

Dette er klassisk gothic horror. Her får du skummelt lyssatte kirkegårder og gamle slott dynket i regn og tåke. Det er mystisk og estetisk. Kinematografien er upåklagelig. Filmen har en deilig mørk tone, med detaljrike bilder og herlig lyssatte scener. Regissør James Whale gjør en meget god jobb i å fortelle en historie både effektivt og med entusiasme og kjærlighet. For dette er en tragisk historie. Et mørkt eventyr for voksne, hvor monsteret vekker både sympati og frykt. Monsteret er for øvrig fremragende portrettert av den legendariske Boris Karloff. Her leker mennesket Gud, vekker det døde til live, men kun for å forkaste sitt skaperverk og etterlate det hjelpesløst og forvirret. Menneskets galskap og genialitet har sjeldent vært portrettert bedre. Monsteret er kun det han er skapt som. Det er ikke hans feil. 

Filmen er både spennende, nifs, tragisk og ikke minst trist. Og inneholder en av sjangerens beste og mest kjente slutter. For scenene fra vindmøllen glemmer du ikke. En udiskutabel klassiker med en av sjangerens mest ikoniske monstre.

8 bloddråper


orphanage.jpg

The Orphanage

Regissør J. A. Bayona ga oss i 2007 den gotiske spøkelsesfilmen The Orphanage, produsert av Guillermo Del Toro. Dette var Bayonas spillefilm-debut, og en svært overbevisende en som sådan. Han har for øvrig kun 32 år gammel da filmen ble ferdigstilt. Imponerende. 

Et par, Carlos og Laura, med at adoptert barn, Simon, skal gjenåpne et barnehjem, hvor for øvrig Laura bodde som barn. Et gammelt, stort og ærverdig herskapshus omringet av bratte klipper, tåke og et nedlagt fyrtårn. Ganske så gotisk, ja. Dette huset bærer selvfølgelig på noen mørke hemmeligheter. Det tar ikke lang tid før lille Simon får nye venner. Det er bare det at det kun er han som kan se dem. Dramatiske hendelser og ulykker finner sted, men vi skal ikke si mer om handlingen. Bedre å se den uten å vite så mye:) 

For historien er god. Den er enkel, men smart. Her er det ikke masse spesialeffekter, blod og monstre, men en velskrevet fortelling som trekker deg inn i en mørk og overnaturlig verden. Og som holder grepet hele veien inn, mens den leverer flere overraskende og finurlige vendinger. Den har også den fantastiske innsatsen til Belen Rueda (Laura) å takke. Jepp, dette er solid håndverk. The Orphanage har en rekke flotte og detaljrike bilder som gir filmen en nifs og drømmeaktig stemning. Og særlig de spennende scenene i det store og tomme (?) huset, etter hvert som Laura begynner å mistenke at noe ikke stemmer, er mesterlig håndtert. Den tyr ikke til billige triks, men tør stole på det universet den har skapt. Og det gjør den lurt i. 

The Orphanage er både trist, spennende og vakker. En liten gotisk perle. 

7 bloddråper


woman in.jpg

The Woman in Black

En stilfull og stemningsfull rysare, som har beina godt plantet i den gotiske subsjangeren. Klassisk britisk på alle måter. En sliten, sorgtung advokat reiser på oppdrag til en isolert landsby for å ordne med papirene omkring et salg av en vakker, øde plassert eiendom og villa. Flere han møter i bygda er skeptiske til at han skal reise ut dit, men selvsagt trosser han advarslene og reiser ut eiendommen. Hans besøk utløser en rekke  mystiske hendelser, og som kommer til å terrorisere den stakkars bygda.

Herlig gotisk liten sak, som er overraskende guffen og creepy. Som tittelen antyder er det en rimelig kjip skikkelse som herjer der ute, og som er ganske så uhyggelig. 

De fleste  kjennetegnene til gotisk horror er representert i filmen, både estetisk og storymessig, så dette er på langt nær noe banebrytende saker. Men det er helt OK. Er bare å lulle seg inn mystikk, tåke, spøkelser, britisk overklasse og underklasse, mosegrodde steingjerder, svære eiketrær osv osv. Deilig. Det er noe trygt og godt med slik horror. Og ingen ringere enn Hammer Films er et av produksjonsselskapene som står bak filmen. De kan sin gotiske horror for å si det slik. Selv om det er noe «koselig og trygt» med slik gotisk horror, så klarer den likevel å skremme. The Woman in Black har en genuin dyster og skummel historie i bånn.

Daniel Radcliffe leverer en solid rolle, som den sørgende advokaten, og han viser med The woman in Black, at han er mer enn bare Harry Potter. (Kan nevne at dette er første film etter at han har gitt seg som Harry Potter).

En vellaget film, lekkert filmet med flere flotte scener fra den engelske landsbygda, ikke minst lavvann-scenene ut til den skumle huset skildrer et nokså spektakulært landskap. Og det er skummelt, og man tar seg selv i å skvette flere steder, selv om settingen jo er noe forutsigbart. Imponert over advokatens mot, når han velger å overnatte i dette åpenbart hjemsøkte huset. Dumdristig vil noen si, men ja, det tjener filmen godt:)

Klar for litt klassisk britisk uhygge? Sett på The Woman in Black, som forøvrig ligger på Netflix.

7 bloddråper


usher.jpg

House of Usher

På 60-tallet ga Roger Corman oss en rekke lavbudsjett gothic-filmer basert på Edgar Allen Poe. Roger Corman skulle bli en slags ambassadør for lavbudsjett B-filmer, og som etter hvert på 70-tallet banet vei for regissører som Scorsese, Coppola, Lucas og Spielberg. For å nevne noen småkarer.

Med en Vincent Price på høyden, og med kreative, samt tro mot originalen, tilnærminger til dette klassiske materialet, skapte Roger Corman små horror-klassikere basert på historier av Edgar Allan Poe. House of Usher er kanskje en av de mer kjente i serien (Roger Corman lagde 8 Poe-filmer).

Philip Winthrop (Mark Damon) er på vei til sin forlovende Madeline Usher (Myrna Fahey) og kommer opp til deres store slott/villa.  Tåken ligger tykt rundt denne fryktinngytende, dog storslåtte bygning, men Philip lar seg ikke skremme og banker på den store døren. Etter litt overtalelse med butleren, slippes han inn, og møter den mildt sagt spesielle broren Roderick Usher (Vincent Price), som har tatt på seg oppgaven å passe på sin søster, Madeline. Roderick forklarer for Philip at hele Usher familien er forbannet, at hans søster er dødssyk, og at det ikke er noe håp. En evt. forlovelse er latterlig, det er bare for Philip å dra derfra! Men Philip vil ikke dra derfra, uten sin forlovende…

Jepp, dette får selvsagt konsekvenser. Og overraskende kjapt. Huset og Usher- familien slår sprekker, bokstavelig talt. Et hus i oppløsning.

Vincent Price spiller mesterlig som denne mystiske Roderick. Plaget, redd og sint på samme tid. Scenen hvor han etter middagen skal underholde med svært så atonalt og innadvendt lutt-spill er fantastisk. Åpenbart ingen stemningsskaper.

En herlig liten gothic-sak og som viser hvor mørke disse Poe-historiene er. Historier som kryper inn på deg, og hvor galskap, mørke, desperasjon er tett sammenkoblet. Man kan bare tenke på hvordan Edgar Allen Poe hadde det i sin samtid. Poe sitt mørke skal man lete lenge etter. Hans forfatterarv og talent har gitt oss en gullgruve innen horror. Og Corman sin versjon av The Fall of the House of Usher, mener no vi, formidler Poe sin galskap og uhygge på perfekt måte.

7 bloddråper


the pit.jpg

The Pit and The Pendulum (1961)

Dette er den andre filmen i Roger Corman’s Poe-syklus (hvor House of Usher var den første), og igjen har vi Vincent Price i hovedrollen, denne gang som den sorgtunge Nicholas Medina.

Filmen starter med Francis Barnard som reiser opp til det storslagne Medina slottet som ligger lekkert til ved kysten. Moro med disse Corman-slottene, som ser rimelig tegnet inn i bildet, men det gjør ikke noe, gir nesten en litt kul eventyraktig kulisse-effekt.:)

At filmen starter med en reisende person, som med sitt ærend reiser opp til et mystisk, skremmende slott, er tydeligvis en klassisk gotisk begynnelse på en fortelling. Hvertfall hvis man tar i betraktning House of Usher og Pit and the Pendulum. Så å si en identisk intro. Må nevne Black Sunday som har en tilsvarende start, for ikke å glemme Bram Stokers Dracula, som også har en slik reise-opp-til-et-slott ganske tidlig i filmen. Personen eller personene som «kommer på besøk» er også som regel de «normale» i filmen. Det er bak slottets vegger at galskapen hviler… uansett, en liten digresjon der altså, men en noe artig observasjon av subsjangeren.

Barnards søster har dødd på dette slott, og Barnard er selvsagt interessert i hva som har skjedd. Nicholas Medina, mannen til søsteren, er tydelig preget av sin kones bortgang, men samtidig hemmelighetsfull over hva som som har skjedd.

Videre følger en serie av rare og mystiske hendelser, og Barnard blir mer og mer skeptisk til hva som egentlig har skjedd i slottet. Slottet skjuler en grusom historie, og Nicholas har, i tillegg til sin sorg, et nokså vanskelig farskompleks… Skal ikke si så mye mer om historien men filmens tittel, og cover, kan gi en slags pekepinn på hva som kommer. En ganske hissig device.

Yes, nok en gang spiller Vincent Price en mann som sliter, og her sliter han mer enn noen gang. Svært fragil, nesten litt komisk ustø til tider. Kan man snakke om litt overspill fra godeste Price? Vel, vi skal ikke gå mer inn på det, føles blasfemisk å være kritisk overfor en slik legende. Filmen er fra 1961, folkens, så her må man vise en dose godvilje :). Og det er en ganske interessant historie som nøstes opp med en temmelig smart finale. Litt sånn Poirot-krim til tider, litt Psycho, og selvsagt mye Poe. Det er denne herlige dystre stemningen som kjennetegner Poe sine historier, og med det psykologiske tilsnittet, hvor hovedpersonen er en mann på randen. Galskapen er aldri langt unna i Poe sin verden.

Også gøy å se Barbara Steel som denne vakre, mystiske kona til Nicholas, som fikk sitt gjennombrudd året før med Black Sunday. Hun har et perfekt utseende for gotisk horror.

Pit and The Pendulum er en liten gotisk klassiker, som er et must for entusiaster av sjangeren. 

6 bloddråper