Det er sent på kvelden og du skal til å legge deg. Du sjekker at døra er låst en ekstra gang og tusler opp trappa til soverommet. Du pusser tenna, klyver inn i pyjamasen og legger deg under dyna. Lyset slukkes og det er helt stille i huset. Akkurat idet du er i ferd med å sovne, bråvåkner du av glass som knuses. Lyden kommer fra underetasjen. Instinktet forteller deg at noen prøver å bryte seg inn. Du hører romstering på kjøkkenet, og skap og skuffer som åpnes og lukkes. Frykten tar tak i kroppen din, pulsen øker. Idet du hører fottrinn opp trappene setter panikken inn, og du stormer mot soveromsdøra, låser den og kaster deg tilbake i senga stirrende mot døren. Plutselig ser du håndtaket sakte dras ned. Personen står rett utenfor soverommet ditt!
Dette er en klassisk mareritt-aktig situasjon som ingen ønsker å oppleve. En situasjon som skaper direkte og genuin frykt, fordi tryggheten som huset eller leiligheten representerer, har blitt brutt. Fra å være helt trygg, frykter man plutselig for eget eller familiens liv. Panikken, sjokket, hjelpesløsheten, redselen; alle følelser strømmer gjennom hodet. Vår "fight or flight response" blir umiddelbart trigget. Hva gjør man i en slik situasjon? Hvilke reflekser har man? Fryser man til? Blir man overmodig? Går man til motangrep? Alle reaksjoner er plausible.
Hjemmet har altså blitt invadert, og som er utgangspunktet for en rekke horrorfilmer. Home invasion er en sjanger som alle kan relatere seg til fordi det er en iboende frykt som blir trigget. Dessuten er dette et scenario som faktisk kan skje. Her er ingen overnaturlige fenomener, spøkelser eller annet utenomjordisk, tvert imot, her snakker man om en eller flere personer, med skumle hensikter, og som har pekt seg ut ditt hjem som sted for sine gjerninger. Og slike ting skjer jo tross alt daglig verden over, men man tror jo aldri at det skal skje en selv!
Det finnes et utall home invasion filmer, og noe av grunnen, tror jeg, er at dette er en meget effektiv måte å skape frykt på. Man trenger ofte ikke intrikate historier, fordi frykten blir så raskt trigget av å vise slik invadering av hjemmet. Agendaen til antagonisten(e) kan selvsagt variere, men prinsippet forblir det samme; "fight or flight response" for stakkaren(e) som befinner seg i huset. Og en seer kan meget lett identifisere med den/de som får sine trygge liv plutselig snudd opp ned. Selvsagt er det blitt laget mange dårlige og middelmådige home invasion filmer, antagelig siden det er et så populært og enkelt utgangspunkt for horror, men det er virkelig laget noen sluggere også!
Vi har plukket ut noen filmer som vi synes er gode Home Invasion representanter:
Vi kan ikke snakke om Home invasion uten å nevne the Home invasion movie! Vi snakker selvsagt om det famøse og jævlige mesterverket Funny Games fra 1997. Østerriksk horror signert av selveste Michael Haneke er ikke hverdagskost. Voldens meningsløshet og sadismens ondskap når nye høyder i denne filmen. Aldri før har vi som seer blitt vitne til det marerittet som utspiller seg på en så nær og nesten kikker-aktig måte. Dvelende og lange scener preger denne filmen, hvor vi bivåner den stakkars familien, som sakte men sikkert rives i stykker av inntrengerne. Det er så vondt å se på at vi flere ganger fikk jeg lyst til å skru av faenskapet. Problemet er at det er så innmari godt laget faenskap. Fantastisk skuespill, og med en regi og fortellerteknikk som vi ikke har sett tidligere. Her skal seeren dras inn i historien, sitte i sofaen ved siden av familien, og virkelig føle på terroren og smerten.
Vi møter et foreldrepar med sitt barn og familiens hund i vakre omgivelser ved en innsjø. Sikkert i Østerrike et sted. Plutselig dukker to fremmede menn kledd i hvitt opp på gårdsplassen. Noe rart, men de virker tilsynelatende hyggelige og høflige. De ønsker å låne egg, og noe motvillig, fordi ekteparet jo er litt skeptiske til dem, slipper de dem inn i huset. Nervøse dialoger utspiller seg, og familien ser helst at de to besøkende snart drar derfra. Men å låne egg var jo aldri intensjonen, som man etter hvert snart for se. De hvitkledde herrene trenger seg mer og mer på og til slutt holder de familien fanget i sitt eget hus. Herfra følger en serie av ”games” som inntrengerne ønsker å gjennomføre med familien. Og for å si det slik, temmelig sadistiske spill. Dette er bekmørke og vonde saker, hvor vi ser den ellers så vellykkede familien brytes fysisk og psykisk ned bit for bit. Reaksjonene til ofrene er så menneskelige og realistiske, og man lider virkelig med ofrene. Kudos til skuespillerne her, dette må ha vært en knallhard innspilling å gjøre, og alle spiller helt vanvittig bra.
Vi vil ikke si mer om historien, for denne filmen er i en annen liga enn annen Home invasion-film. Her skal seeren gjøre seg sine egne oppfatninger og tolkninger av filmen, lik en Lynch film nesten. Vår tanke er at filmen tematiserer rundt vold, sadisme og apati, og hva som kanskje preger en likegyldig og beskyttende tilværelse som mange av oss lever i. Filmen er en slags intellektuell skildring av terror slik den virkelig er, fullstendig usminket og hvor handlingenes meningsløshet og sadisme skal reise spørsmål om hvorfor vi faktisk liker å se vold og faenskap som underholdning. Liker vi det? Vi liker jo horror på samme måte som vi liker berg-og-dalbane; man liker kicket man får, kjenne på frykt i trygge former, få litt adrenalin. Eller ta eksempelvis all krig og elendighet som vi klikker oss inn på internett og den nysgjerrigheten vi har rundt disse foruten at vi selvsagt synes det er grusomt og forferdelig og tar sterkt avstand fra det. Men vi vil jo se! Og Funny Games er helt rå på å få seeren til å se, nærmest på en klinisk måte blir vi tvunget inn i scenene. Sånn sett er Funny Games litt mind-fuck, vi vil jo se, men samtidig ikke se. Vel, vi skal ikke spekulere for mye her hva filmen handler om, og filmen har sikkert blitt debattert i et utall fora, tidsskrifter, filmskoler ect. Mulig Haneke har en helt annen agenda med filmen også. Men han får seeren til å reflektere uansett, lenge etter at rulleteksten er spilt. Haneke er en meget dyktig og modig regissør som liker å ta opp kontroversielle temaer og behandle de på måter som er originalt og uvant. Sånn sett litt lik Lars von Trier. Men Haneke er enda mer sober og nøktern i filmspråket.
Det kom en amerikansk remake, også av Haneke, med blant annet kjente skuespillere som Tim Roth og Naomi Watts som spiller ekteparet. Litt merkelig remake, for den er helt lik, bare på engelsk. Og samme her, dritbra film, dritbra skuespill og egentlig bare en repetisjon av samme forferdelige historie. Han ønsket vel at det amerikanske publikumet skulle få med seg filmen:)
Anyways; Funny Games stikker seg ut på alle plan, den sparker som en fullblods hest rett i solar plexus, en klassiker innen sjangeren, og den kan selvsagt anbefales på det varmeste.
10 bloddråper.
Neste film ut er fransk/rumenske Ills eller Them fra 2006. Her har vi et ungt og forelsket par (spilt av Olivia Bonamy og Michael Cohen) som flytter inn i et idyllisk hus på landbygda. Ganske så klassisk utgangspunkt, men filmen strammer virkelig grepet utover resten av historien. Mystiske hendelser begynner å skje i huset, og entusiasmen over å ha kjøpt det perfekte landstedet begynner å dale, da paret innser at situasjonen plutselig ikke så ålreit lenger. Filmen er mesterlig på å bygge opp spenning, det er både sitrende og intenst, og man kjøper karakterene og deres reaksjoner uten å nøle. Dette er horror på sitt beste. Spenningen bare øker og øker, og sluttsekvensen er bare helt strålende. Overraskende og bekmørkt.
Et gjennomgående problem i slike sjangerfilmer er jo å holde koken helt til slutt. Ofte så taper filmen seg ved å avsløre antagonisten eller det som forårsaker faenskapet, for så å avslutte filmen med konvensjonell action, som oftest en katt og mus jakt. Eller at man prøver å skape en slutt, men som ikke står i stil med resten, for eksempel at slutten blir for enkel, for komplisert eller lite troverdig. Ills unngår helt klart denne vanskelige sjanger-fella, og man sitter og småsvetter og dirrer helt til rulleteksten kommer over skjermen.
Denne filmen gikk nok litt under radaren for de fleste, mye skyldes nok at vi til da ikke var så vant med fransk horror, i tillegg til at det kom en amerikansk remake The Strangers i 2008 med Liv Tyler i hovedrollen, og som Ills kanskje kom litt i skyggen av. The Strangers er faktisk ingen dårlig remake, noe som er for så vidt er ganske sjelden vare i en horror-tid som spyr ut elendige remakes, men sjekk først ut Ils. For uten å selvsagt overgå sin etterfølger, har den en herlig trykkende stemning hele veien, og man sitter igjen med følelsen av at det å flytte ut på landsbygda kan få katastrofale følger. Og jo; at filmen visstnok skal være basert på sanne hendelser tilfører jo en ekstra brodd på det hele.
8 bloddråper
Så til franske Inside, eller À l'intérieur som den heter originalt, fra 2007. Nok en fransk gysare altså, men absolutt verdt å nevnte innen Home invasion sjangeren. Inside regnes for å være den filmen som virkelig sparket i gang den franske bølgen (New French Extremity), og den skapte mye blest da den kom.
Vi møter den sørgende Sarah (meget godt spilt av Alysson Paradis) som nylig har mistet sin mann i en bilulykke. En kveld hun sitter hjemme og slapper av (og jo, glemte å si at Sarah også er høygravid med barnet til den forulykkede mannen), dukker det plutselig en kvinneskikkelse opp utenfor huset. Kvinneskikkelsen er forøvrig spilt av Beatrice Dalle, og hun er mesterlig uhyggelig! Suspensen er til å ta å føle på etter hvert som det viser at denne mystiske kvinnen har helt klare hensikter om å invadere hjemmet til stakkars Sarah. Filmen blir etter hvert en kamp på liv og død, og Sarah får kjørt seg ganske heftig her. At Sarah i tillegg er høygravid gjør at du som seer føler smerten og den harde medfarten Sarah får mye mer intenst. Skal ikke røpe for mye her, men den mystiske kvinnens onde agenda åpenbarer seg i en meget guffen og intens sluttsekvens som tar pusten fra deg.
At Inside fikk mye hype da den kom skyldes nok den intensiteten og brutaliteten offeret gjennomgår, og nærheten til karakterene og volden som utspiller seg. Og det er noen ordentlige reale basketak her mellom hovedrollene! Som Horror-fantast utgjør Inside et friskt pust i en ellers ganske utslitt sjanger. Noen humper i historien var det, blant annet noen unødvendige karakterer som involverer seg og som gjør så mange dumme og lite sannsynlige valg at man rett og slett blir litt irritert. Hadde det ikke vært for det så ville denne filmen fått topp score.
8 bloddråper
Regissør Fede Alvarez (som også ga oss den knalltøffe Evil Dead) står bak neste film, nemlig den kritikerroste Don’t Breathe fra 2016. Tre unge tjuvradder bestemmer seg for å bryte inn i huset til en eldre og blind mann, hvis rykter sier har noen hundre tusen dollar i kontanter gjemt unna. Loppe penger fra en gammel blind mann høres jo ikke så vrient ut? Hva hvis vi legger til at karen har en forhistorie i spesialstyrkene i militæret, og ikke bare det, men at han bærer på en grufull hemmelighet som han er villig til å gjøre alt for å beskytte. Syns dere fortsatt innbruddet høres ut som en god ide? Som dere sikkert har forstått er dette virkelig ikke huset å bryte seg inn i. Dette er en home invasjon film hvor det vanlige premisset blir snudd på hodet, fra å handle om en stakkars mann som blir invadert av unge drittsekker som er ute etter sparepengene hans, til en katt og mus jakt på de stakkars ungdommene som blir fanget i en labyrinth av et hus, hvor overraskelser og farer venter rundt hvert hjørne. En slags Home Alone hvis Macaulay Culkin var Michael Myers.
Alvarez har stålkontroll på regien sin. Han kan sitt fag, noe han også viste i Evil Dead. Han klarer å skape en deilig, mørk og klaustrofobisk stemning. Han tar seg akkurat passe tid til å introdusere karakterene, slik at vi faktisk bryr seg litt når alt begynner å gå til helvete. Ikke alltid det skjer. Etter en snau halvtime setter filmen inn et nytt gir, og når Alvarez først skrur opp tempoet så holder han det oppe hele veien inn. Filmen er sjukt intens og spennende. Nesten i overkant hektisk:) Og vi er nødt til å gi kred for at filmen har en aldri så liten tvist, som for øvrig er knalltøff. Vi setter STOR pris på filmer som har et ekstra gir inne, de som klarer å spare krefter til en liten sluttspurt når de er på oppløpssiden. Og det klarer Don’t Breathe. Dette blir mørkt, folkens. Og vi liker det!
8 bloddråper
En film som må sees, og som er en knallbra representant innen Home invasion subsjangeren, er Kidnapped fra 2010, eller som den heter på originalspråket; Secuestrados. Yes, en spansk film som kan minne litt om Funny Games, og da vet man at dette er lidelsesfulle saker. Stakkars, stakkars familie. Det er noe med disse filmene som klarer på nådeløst vis å skildre det marerittet som utspiller seg ved en invadering av heimen. Det må jo være helt jævlig! Og Kidnapped viser dette til fulle.
Vi møter en velstående familie på tre som nylig har flyttet inn i en fantastisk leilighet i Madrid. De er happy med det nye huset og er i ferd med å lage seg en bedre middag. Men, selvsagt er det noen utenfor som vil ødelegge idyllen, og brått så har vi home invasion gitt.
Familien får gjennomgå, mildt sagt. Det er grusomt å se på, og alt sammen er svært realistisk skildret. Karakterene er ytterst troverdige og man føler virkelig med ofrene, samtidig som man blir kjent med inntrengerne. Igjen, klare paralleller til Funny Games i den forstand at vi kommer tett inn på de berørte parter, men minus de games’a da. Her er det ren brutalisme og terror, intet mer eller mindre.
Den intense sekvensen hvor faren blir tvunget ut for å ta ut penger, mens familien blir holdt som gisler hjemme, er blant noe av det mest spennende vi har sett på lenge. Huff og huff. Filmer tar seg tid til å skape de rette stemninger med solide doser frustrasjon, forvirring, fortvilelse, panikk, og selvsagt lidelse. Natten som følger er et komplett mareritt. Kudos til regissør og temaet bak denne filmen, for det er rett og slett meget imponerende laget. Må nevne de mange one-shot tagningene som aksentuerer og forsterker realismen og spenningen i filmen. Og svært, svært troverdig skuespill tvers gjennom hele filmen.
Som fan av sjangeren er denne et must, men den kommer med et viss advarsel, for dette er sterk kost. Litt under radar’n, og kanskje ikke så mange som kjenner til denne perlen av en home invasion-film, men vi håper at denne anmeldelsen kan være med å løfte den frem. Kan anbefales meget sterkt, denne spanske hissigproppen.
(En liten trivia-opplysning helt på tampen; regissøren har også laget en spansk versjon av Inside, som kom i 2016. Originalen er jo steintøff, så en remake føles noe unødvendig, men som horror-fantaster er vi jo litt nysgjerrige:))
8 bloddråper
Vi må innrømme at vi hadde visse forventninger til denne filmen, og heldigvis ble alle innfridd og vel så det. I See You er smart, nifs og uforutsigbar. En film som fortjener mye mer oppmerksomhet enn den så langt har fått!
Vi følger en familie som forsøker å komme seg videre etter at en av foreldrene har vært utro. Samtidig opplever den lille byen de bor i at barn mystisk forsvinner. Faren i familien er politi og blir satt på saken. Vi har ikke lyst til å si så mye mer, jo mindre dere vet jo bedre.
Filmen klarer å engasjere. Du dras tidlig inn i historien og den dysfunksjonelle familien. Det er sårt og trist. Skuespillerne gjør en knallgod jobb, og det skader ikke å ha en ringrev som Helen Hunt med på laget. Etter hvert som mystiske ting begynner å skje i huset, mistenker vi at noe ikke stemmer. Men hva? Det er imidlertid vrient å skulle forutse alt som vil skje. For filmen byr på noen svært artige, og vellykkede, tvister og vendinger.
Regissør Adam Randall leverer et par svært solide jump scares, men fokuserer ellers mer på å skape en ubehagelig og nifs stemning. Noe han også lykkes godt med. Kameraføringen gir et avgjørende bidrag til dette. Det går en stund mellom hver gang vi ser så kløktig bruk av vinkler, tempo og bevegelser. Og lydsporet sitter som et skudd. Filmen er også full av små visuelle detaljer som forsterker helheten.
Ikke alle vil elske denne filmen. Den har en oppbygging som krever litt velvilje fra seeren, der vi plutselig hopper i tid og bytter både fokus og protagonister. Men vi fant det interessant hvordan filmen lykkes med å flytte vår sympati og vårt engasjement.
Filmen inneholder et engasjerende familiedrama, krim og skrekk. Her skal mørke hemmeligheter avdekkes og skjulte motiver frem i lyset. Noen pussige logiske brister dukker opp, men drit i det, dette var skikkelig underholdende og spennende. Og med en slutt vi faktisk ikke så komme, hvor alt nøstes sammen på en elegant måte. Jepp, denne bør dere se, folkens!
8 bloddråper
En actionfylt og nervepirrende thriller/horror hvor Megan Fox virkelig får kjørt seg.
En noe trist og nedbrutt ung dame (Megan Fox) er gift med en kjip riking, og de skal på hytta for å feire bryllupsdagen. Men den kjipe rikingen har en nokså bedriten agenda for helgen.
En intens katt og mus-lek finner så sted, hvor stakkars Megan må kjempe med alt hun har for å unnslippe med livet i behold. For det skal vise seg at hun ikke er alene på hytta lenge. Filmen bringer ikke så mye nytt til bordet, men den er effektivt skrudd sammen og mister aldri grepet på seeren, selv om nær hele filmen finner sted i et isolert vinterhus. Filmen serverer den ene hektiske og spennende scenen etter den andre. Noe repetitivt kan det jo oppleves, men heldigvis gjøres det akkurat passe smart. Når det er sagt, så er det fryktelig frustrerende at den jagede ikke fullfører jobben de gangene overgriperne er slått halvt i svime. Hvorfor løpe vekk når du kan ende alt der og da? Kom igjen! Vel, kanskje lett å si her fra sofaen med potetgull i munnviken og en kald pils i hånda.
Alt i alt er dette en helt grei og tilstrekkelig underholdende home invasion thriller, med en overraskende ressurssterk, kløktig og botoxpreget Megan Fox som heltinne.
6 bloddråper
En enkel og lett underholdene home invasion-grøsser, som selv om den er noe ujevn, og litt små-slapp manusmessig, likevel en en severdig liten sak.
I håp om å redde forholdet, reiser mor og far med sin datter til sørstatene, og nærmere bestemt til et isolert bayou-område i Louisiana. Her har de har leid et stort og vakkert hus for anledningen. I forbindelse med en handletur kommer de i kontakt med et par lokale som synes å være svært så interesserte i familien, og som inviterer dem på middag hos seg. Sånn passe motvillig blir familien enige om å dra på middagen, men i det de er i ferd med å gjøre seg klare for å dra, ringer det på døren…
Vi likte settingen med det stemningsfulle sørstatsmiljøet, og den hele tiden så populære set-up’en med byfolk som ikke er i sitt rette element i møte med bygdefolket.
Filmen byr på noen småinteressante vendinger underveis, og introduserte mulige narrative retninger for historien, (retninger vi heller skulle ønsket at de valgte ), men hvor filmen likevel tydde til løsninger vi opplevde litt i overkant enkle og noe tullete. Og karakterene gjør noen irriterende ulogiske valg som irriterte.
Det til tross; det er en solid første time som både underholdte og engasjerte med flere spennende og nokså nervepirrende scener som ble servert. Vi må fremheve cast’en som vi syntes var med på å løfte filmen, og som tilførte mer kvalitet og nerve til innholdet.
Filmen har et element av retro i seg, som kanskje særlig fremheves av musikken, og kan tidvis minne om en liten små-hyllest til B-sjangeren. Så hvis man går til denne filmen, men lave forventninger, med ønske om enkel underholdning; ja da kan det være verdt å sjekke ut denne:)
6 bloddråper
Lucky er en fascinerende og engasjerende film om kjønn og vold. En film som faktisk har noe på hjertet, og som formidler sitt budskap på en snedig og original måte.
May (Brea Grant) opplever å bli angrepet av en fremmed maskert mann hver eneste natt. Uansett hva hun gjør og hvem hun kontakter, så returnerer mannen. Hvorfor angriper han? Hva er det han vil?
Filmen har en pussig tone, med uforutsigbare dialoger og vendinger. Det er hele tiden noe som skurrer, uten at filmen velger å gi det unødig oppmerksomhet. Dette er en interessant film om kvinner og vold. La det være psykisk eller fysisk. Vold fra fremmede eller fra noen du holder nær. Og om hvordan samfunnet nesten har akseptert den utsatte posisjon kvinner befinner seg i. Hvordan de må lære å leve med å være ofre. Deres opplevelser blir nesten bagatellisert, og bistanden de mottar fra omgivelsene er i beste fall begrenset. Filmen lykkes svært godt, mener nå vi, i å få frem offerets fortvilelse og avmakt, og omgivelsenes apati. Og ikke minst hva det å leve i med slike trusler/opplevelser gjør med oss som mennesker.
Brea Grant har skrevet manuset og spiller hovedrollen. Begge deler gjør hun svært godt. Selv om filmen risikerer å oppleves noe flat og monoton, så holder filmens effektive og velfungerende premiss og solide manus oss interesserte de snaue 80 minuttene filmen varer. Helt klart en severdig film!
6 bloddråper
Motherly var en svært positiv overraskelse. Tross forbausende lav IMDb-score tillot vi oss å ha visse forventninger til filmen, og filmen overgikk disse med bravur. For dette er en effektiv, engasjerende og velspilt liten film om skyld, hevn og kjærlighet.
En mor og hennes unge barn bor på en isolert bondegård. Det viser seg at de er i et vitnebeskyttelsesprogram, da barnets far var involvert i en tragisk hendelse. Og det er en grunn til at disse to må beskyttes og holdes i skjul, for noen der ute etter dem. Men hvorfor?
Som nevnt innledningsvis fortjener alle foran kamera skryt. Særlig Lora Burke og Nick Smyth overbeviser, men de er ikke alene. Og med tanken på det gjerrige og antydende manuset, og den klaustrofobiske settingen, så er filmen helt avhengig av en solid casting. Hvilket filmen også heldigvis har. Hva gjelder manuset, så skal vi ikke si så mye, annet enn at det er både smart, lekent og upretensiøst. Dialogene funker godt og manuset gir akkurat den rette dose med hint og små avsløringer på akkurat de rette stedene. Det er først når filmen er over du innser hvor gjennomtenkt og gjennomført filmen faktisk er. Og slikt liker vi!
Regissør og manusforfatter Craig David Wallace har lang fartstid i bransjen, men har, foruten anmmasjonshorrorfilmen Todd and the Book of Pure Evil: The End of the End, primært arbeidet med TV-serier. Etter å ha sett Motherly håper vi kanadiske Wallace fortsetter med filmformatet og lar tv-seriene ligge litt på hylla fremover. For dette var virkelig bra!
7 bloddråper
I The Owners skal etablert velstand møte den unge og desperate generasjonen i det vaklende UK. Resultatet er ikke perfekt, men hvis du litt ukritisk lar deg rive med er dette nokså underholdende saker.
Fire unge småkriminelle bestemmer seg for å bryte seg inn hos et gammelt ektepar, hvis en diger safe i kjelleren gir håp om en betydelig økonomisk gevinst. Men først må gjengen få det gamle paret til å gi dem koden. Noe som skal vise seg å være litt av en utfordring.
The Owners har flere festlige øyeblikk og fint driv. Filmens 90 minutter fyker nokså raskt unna. Vi likte filmens karakterer, og da særlig de to sjanseløse skurkene Gaz og Nathan, overbevisende portrettert av Jake Curran og Ian Kenny. Også det gamle ekteparet ser ut til å kose seg i filmen:) Filmen har noen artige vendinger og en liten, om noe absurd, tvist mot slutten. Joda, mye av dette var vi sett før. Men filmens styrke er den noe uforutsigbare og pussige tonen. Du vet aldri helt hvor den vil. Den blir imidlertid aldri skikkelig brutal eller mørk, en slags snill utgave av Don't Breathe (2016). Og ja, det er litt kaotisk til tider, og ikke alt er like troverdig. Men moro lell!
6 bloddråper
Knock at the Cabin er meget solid gjennomført med en god og engasjerende historie i bånn. En overraskende effektiv og engasjerende film om to barneforeldre som settes i et nært umulig dilemma. For hva er du villig til å gjøre for å redde de du elsker? Filmen får maksimalt ut av sitt lettere absurde og samtidig nokså enkle premiss. Og dette særlig takket være fokusert og selvsikker regi, og et manus som behandler det hele med de rette doser alvor og galskap. Og ikke minst får vi servert meget godt skuespill.
Vi møter ei lita jente som med sine foreldre ferierer på en hytte i skogen. Det tar ikke lang tid før noen fremmede kommer på besøk, med et nokså spesielt ærend. Mer skal vi ikke si om historien.
Dette er på mange måter klassisk home invasion, men samtidig ikke. Joda, situasjonen er kjent, men denne gang er det gjort med en litt annen vri. Dette gjør filmen noe mer utforutsigbar og interessant. Filmen har ikke de samme kreative og overraskende tvistene og vendingene som regissør M. Night Shyamalan tidligere har servert. Knock at the Cabin er således en "enklere" film, men det trenger ikke være noe negativt. For det er et temmelig intenst mareritt som utspiller seg i den ellers så idylliske hytta. Tankene gikk faktisk litt til den grusomme Funny Games, i sin noe kompromissløse tilnærming. Filmen er effektiv og har en sterk nerve tvers igjennom, og som seer er det ikke lett å forestille seg i hvilken retning filmen skal ta.
Vi er ikke av de som mener dette er et slags comeback for regissør M. Night Shyamalan. Vi har også latt oss underholde av flere av hans nyere filmer, slik som The Visit og Old. Men det er ingen tvil om at Shyamalan her viser hvor dyktig regissør han er. Han lar aldri dette kammerdramaet bli monotont og kjedelig, noe det fort kunne blitt. Vi likte også hvordan han bekler historien med små tilbakeblikk som gir karakterene mer dybde og øker vårt engasjement. For Shyamalan er avhenig av at vi bryr oss.
Shyamalan har blitt en slags Stephen King innen regi og film, og kan vel kalles en spesialist innen horror og thriller. Han er åpenbart meget dyktig som regissør, en mester på å bygge opp spenning, og hvor filmene ofte har interessante og fascinerende plots og konsepter. Ikke like ofte lykkes han med sine konklusjoner, som dessverre kan sies å være et evig problem innen horrorsjangeren. Vel, her synes vi han treffer tilstrekkelig godt, og det er en solid og sitrende story vi bli servert.
Som nevnt innledningsvis, må vi gi kudos til skuespillerne som virkelig leverer varene, og kanskje særlig må vi trekke frem Dave Bautista’s skuespillerprestasjon. Sjeldent vi har sett en slik spesiell karakter i en film.
En fascinerende og annerledes vri på home-invsion konseptet som er vel verdt en titt!
7 bloddråper
Her var det mye å glede seg over! Little Bone Lodge har et kledelig ambisiøst manus, interessante karakterer portrettert av meget solide skuespillere og noen groteske og engasjerende tvister. En jevnt over meget solid film.
To kriminelle brødre oppsøker en isolert gård etter å ha havnet i en ulykke. På gården bor en mor og hennes tenåringsdatter, samt barnets far som sitter lettere neddopet i rullestol. Brødrene forsøker å ta kontroll over gården, men det skal vise seg at familien er tøffere enn første øyekast gir inntrykk av.
Little Bone Lodge er en smart og selvsikker home invasion-film som, i likhet med flere filmer de siste årene, snur litt om på subsjangerens formel og normer. Hvem fanger egentlig hvem? Filmen tør kline litt til og er ikke redd for å bevege seg inn i mørket, hvor den sakte men sikkert bretter ut en nokså brutal og vond historie med flere interessante vendinger. Det er både spennende og engasjerende.
Regissør Matthias Hoene og manusforfatter Neil Linpow (som også spiller en av brødrene) bruker, i hvert fall i forhold til hva som er normalen i sjangeren, god tid på å etablere karakterer og relasjoner. Det settes av særlig tid til relasjonen mellom brødrene Jack og Matt, og dette tilfører filmen både dybde og genuinitet. Vi liker filmer hvor karakterenes moralske kompass er noe tvetydig og du blir usikker på hvem du bør heie på.
Som nevnt får vi servert skuespill av høy klasse. Joely Richardson briljerer i rollen som den beskyttende moren, og både nevnte Neil Linpow og (særlig) Harry Cadby overbeviser i rollene som brødrene Jack og Matt.
Vi gir filmen 7, men dette er en sterk 7'er som snuser på en 8'er:)
7 bloddråper