Home Invasion

Det er sent på kvelden og du skal til å legge deg. Du sjekker at døra er låst en ekstra gang og tusler opp trappa til soverommet. Du pusser tenna, klyver inn i pyjamasen og legger deg under dyna. Lyset slukkes og det er helt stille i huset. Akkurat idet du er i ferd med å sovne, bråvåkner du av glass som knuses. Lyden kommer fra underetasjen. Instinktet forteller deg at noen prøver å bryte seg inn. Du hører romstering på kjøkkenet, og skap og skuffer som åpnes og lukkes. Frykten tar tak i kroppen din, pulsen øker. Idet du hører fottrinn opp trappene setter panikken inn, og du stormer mot soveromsdøra, låser den og kaster deg tilbake i senga stirrende mot døren. Plutselig ser du håndtaket sakte dras ned. Personen står rett utenfor soverommet ditt!

Dette er en klassisk mareritt-aktig situasjon som ingen ønsker å oppleve. En situasjon som skaper direkte og genuin frykt, fordi tryggheten som huset eller leiligheten representerer, har blitt brutt. Fra å være helt trygg, frykter man plutselig for eget eller familiens liv. Panikken, sjokket, hjelpesløsheten, redselen; alle følelser strømmer gjennom hodet. Vår "fight or flight response" blir umiddelbart trigget. Hva gjør man i en slik situasjon? Hvilke reflekser har man? Fryser man til? Blir man overmodig? Går man til motangrep? Alle reaksjoner er plausible.

Hjemmet har altså blitt invadert, og som er utgangspunktet for en rekke horrorfilmer. Home invasion er en sjanger som alle kan relatere seg til fordi det er en iboende frykt som blir trigget. Dessuten er dette et scenario som faktisk kan skje. Her er ingen overnaturlige fenomener, spøkelser eller annet utenomjordisk, tvert imot, her snakker man om en eller flere personer, med skumle hensikter, og som har pekt seg ut ditt hjem som sted for sine gjerninger. Og slike ting skjer jo tross alt daglig verden over, men man tror jo aldri at det skal skje en selv!

Det finnes et utall home invasion filmer, og noe av grunnen, tror jeg, er at dette er en meget effektiv måte å skape frykt på. Man trenger ofte ikke intrikate historier, fordi frykten blir så raskt trigget av å vise slik invadering av hjemmet. Agendaen til antagonisten(e) kan selvsagt variere, men prinsippet forblir det samme; "fight or flight response" for stakkaren(e) som befinner seg i huset. Og en seer kan meget lett identifisere med den/de som får sine trygge liv plutselig snudd opp ned. Selvsagt er det blitt laget mange dårlige og middelmådige home invasion filmer, antagelig siden det er et så populært og enkelt utgangspunkt for horror, men det er virkelig laget noen sluggere også!

Vi har plukket ut noen filmer som vi synes er gode Home Invasion representanter:

 
 
Funny_Games_1997.jpg

Funny Games (1997)

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

Vi kan ikke snakke om Home invasion uten å nevne the Home invasion movie! Vi snakker selvsagt om det famøse og jævlige mesterverket Funny Games fra 1997. Østerriksk horror signert av selveste Michael Haneke er ikke hverdagskost. Voldens meningsløshet og sadismens ondskap når nye høyder i denne filmen. Aldri før har vi som seer blitt vitne til det marerittet som utspiller seg på en så nær og nesten kikker-aktig måte. Dvelende og lange scener preger denne filmen, hvor vi bivåner den stakkars familien, som sakte men sikkert rives i stykker av inntrengerne. Det er så vondt å se på at vi flere ganger fikk jeg lyst til å skru av faenskapet. Problemet er at det er så innmari godt laget faenskap. Fantastisk skuespill, og med en regi og fortellerteknikk som vi ikke har sett tidligere. Her skal seeren dras inn i historien, sitte i sofaen ved siden av familien, og virkelig føle på terroren og smerten.

Vi møter et foreldrepar med sitt barn og familiens hund i vakre omgivelser ved en innsjø. Sikkert i Østerrike et sted. Plutselig dukker to fremmede menn kledd i hvitt opp på gårdsplassen. Noe rart, men de virker tilsynelatende hyggelige og høflige. De ønsker å låne egg, og noe motvillig, fordi ekteparet jo er litt skeptiske til dem, slipper de dem inn i huset. Nervøse dialoger utspiller seg, og familien ser helst at de to besøkende snart drar derfra. Men å låne egg var jo aldri intensjonen, som man etter hvert snart for se. De hvitkledde herrene trenger seg mer og mer på og til slutt holder de familien fanget i sitt eget hus. Herfra følger en serie av ”games” som inntrengerne ønsker å gjennomføre med familien. Og for å si det slik, temmelig sadistiske spill. Dette er bekmørke og vonde saker, hvor vi ser den ellers så vellykkede familien brytes fysisk og psykisk ned bit for bit. Reaksjonene til ofrene er så menneskelige og realistiske, og man lider virkelig med ofrene. Kudos til skuespillerne her, dette må ha vært en knallhard innspilling å gjøre, og alle spiller helt vanvittig bra.

Vi vil ikke si mer om historien, for denne filmen er i en annen liga enn annen Home invasion-film. Her skal seeren gjøre seg sine egne oppfatninger og tolkninger av filmen, lik en Lynch film nesten. Vår tanke er at filmen tematiserer rundt vold, sadisme og apati, og hva som kanskje preger en likegyldig og beskyttende tilværelse som mange av oss lever i. Filmen er en slags intellektuell skildring av terror slik den virkelig er, fullstendig usminket og hvor handlingenes meningsløshet og sadisme skal reise spørsmål om hvorfor vi faktisk liker å se vold og faenskap som underholdning. Liker vi det? Vi liker jo horror på samme måte som vi liker berg-og-dalbane; man liker kicket man får, kjenne på frykt i trygge former, få litt adrenalin. Eller ta eksempelvis all krig og elendighet som vi klikker oss inn på internett og den nysgjerrigheten vi har rundt disse foruten at vi selvsagt synes det er grusomt og forferdelig og tar sterkt avstand fra det. Men vi vil jo se! Og Funny Games er helt rå på å få seeren til å se, nærmest på en klinisk måte blir vi tvunget inn i scenene. Sånn sett er Funny Games litt mind-fuck, vi vil jo se, men samtidig ikke se. Vel, vi skal ikke spekulere for mye her hva filmen handler om, og filmen har sikkert blitt debattert i et utall fora, tidsskrifter, filmskoler ect. Mulig Haneke har en helt annen agenda med filmen også. Men han får seeren til å reflektere uansett, lenge etter at rulleteksten er spilt. Haneke er en meget dyktig og modig regissør som liker å ta opp kontroversielle temaer og behandle de på måter som er originalt og uvant. Sånn sett litt lik Lars von Trier. Men Haneke er enda mer sober og nøktern i filmspråket.

Det kom en amerikansk remake, også av Haneke, med blant annet kjente skuespillere som Tim Roth og Naomi Watts som spiller ekteparet. Litt merkelig remake, for den er helt lik, bare på engelsk. Og samme her, dritbra film, dritbra skuespill og egentlig bare en repetisjon av samme forferdelige historie. Han ønsket vel at det amerikanske publikumet skulle få med seg filmen:)

Anyways; Funny Games stikker seg ut på alle plan, den sparker som en fullblods hest rett i solar plexus, en klassiker innen sjangeren, og den kan selvsagt anbefales på det varmeste.

10 bloddråper.


ils-them-movie-poster1_3455.jpg

Ils (Them)

Neste film ut er fransk/rumenske Ills eller Them fra 2006. Her har vi et ungt og forelsket par (spilt av Olivia Bonamy og Michael Cohen) som flytter inn i et idyllisk hus på landbygda. Ganske så klassisk utgangspunkt, men filmen strammer virkelig grepet utover resten av historien. Mystiske hendelser begynner å skje i huset, og entusiasmen over å ha kjøpt det perfekte landstedet begynner å dale, da paret innser at situasjonen plutselig ikke så ålreit lenger. Filmen er mesterlig på å bygge opp spenning, det er både sitrende og intenst, og man kjøper karakterene og deres reaksjoner uten å nøle. Dette er horror på sitt beste. Spenningen bare øker og øker, og sluttsekvensen er bare helt strålende. Overraskende og bekmørkt.

Et gjennomgående problem i slike sjangerfilmer er jo å holde koken helt til slutt. Ofte så taper filmen seg ved å avsløre antagonisten eller det som forårsaker faenskapet, for så å avslutte filmen med konvensjonell action, som oftest en katt og mus jakt. Eller at man prøver å skape en slutt, men som ikke står i stil med resten, for eksempel at slutten blir for enkel, for komplisert eller lite troverdig. Ills unngår helt klart denne vanskelige sjanger-fella, og man sitter og småsvetter og dirrer helt til rulleteksten kommer over skjermen.

Denne filmen gikk nok litt under radaren for de fleste, mye skyldes nok at vi til da ikke var så vant med fransk horror, i tillegg til at det kom en amerikansk remake The Strangers i 2008 med Liv Tyler i hovedrollen, og som Ills kanskje kom litt i skyggen av. The Strangers er faktisk ingen dårlig remake, noe som er for så vidt er ganske sjelden vare i en horror-tid som spyr ut elendige remakes, men sjekk først ut Ils. For uten å selvsagt overgå sin etterfølger, har den en herlig trykkende stemning hele veien, og man sitter igjen med følelsen av at det å flytte ut på landsbygda kan få katastrofale følger. Og jo; at filmen visstnok skal være basert på sanne hendelser tilfører jo en ekstra brodd på det hele.

8 bloddråper


99295bb2242342284b53d0b85c0ec0c1982eb1ae_hq.jpg

Inside

Så til franske Inside, eller À l'intérieur som den heter originalt, fra 2007. Nok en fransk gysare altså, men absolutt verdt å nevnte innen Home invasion sjangeren. Inside regnes for å være den filmen som virkelig sparket i gang den franske bølgen (New French Extremity), og den skapte mye blest da den kom.

Vi møter den sørgende Sarah (meget godt spilt av Alysson Paradis) som nylig har mistet sin mann i en bilulykke. En kveld hun sitter hjemme og slapper av (og jo, glemte å si at Sarah også er høygravid med barnet til den forulykkede mannen), dukker det plutselig en kvinneskikkelse opp utenfor huset. Kvinneskikkelsen er forøvrig spilt av Beatrice Dalle, og hun er mesterlig uhyggelig! Suspensen er til å ta å føle på etter hvert som det viser at denne mystiske kvinnen har helt klare hensikter om å invadere hjemmet til stakkars Sarah. Filmen blir etter hvert en kamp på liv og død, og Sarah får kjørt seg ganske heftig her. At Sarah i tillegg er høygravid gjør at du som seer føler smerten og den harde medfarten Sarah får mye mer intenst. Skal ikke røpe for mye her, men den mystiske kvinnens onde agenda åpenbarer seg i en meget guffen og intens sluttsekvens som tar pusten fra deg.

At Inside fikk mye hype da den kom skyldes nok den intensiteten og brutaliteten offeret gjennomgår, og nærheten til karakterene og volden som utspiller seg. Og det er noen ordentlige reale basketak her mellom hovedrollene! Som Horror-fantast utgjør Inside et friskt pust i en ellers ganske utslitt sjanger. Noen humper i historien var det, blant annet noen unødvendige karakterer som involverer seg og som gjør så mange dumme og lite sannsynlige valg at man rett og slett blir litt irritert. Hadde det ikke vært for det så ville denne filmen fått topp score.

8 bloddråper


MV5BZGI5ZTU2M2YtZWY4MC00ZDFhLTliYTItZTk1NjdlN2NkMzg2XkEyXkFqcGdeQXVyMjY5ODI4NDk@._V1_UY1200_CR60,0,630,1200_AL_.jpg

Don´t Breathe

Regissør Fede Alvarez (som også ga oss den knalltøffe Evil Dead) står bak neste film, nemlig den kritikerroste Don’t Breathe fra 2016. Tre unge tjuvradder bestemmer seg for å bryte inn i huset til en eldre og blind mann, hvis rykter sier har noen hundre tusen dollar i kontanter gjemt unna. Loppe penger fra en gammel blind mann høres jo ikke så vrient ut? Hva hvis vi legger til at karen har en forhistorie i spesialstyrkene i militæret, og ikke bare det, men at han bærer på en grufull hemmelighet som han er villig til å gjøre alt for å beskytte. Syns dere fortsatt innbruddet høres ut som en god ide? Som dere sikkert har forstått er dette virkelig ikke huset å bryte seg inn i. Dette er en home invasjon film hvor det vanlige premisset blir snudd på hodet, fra å handle om en stakkars mann som blir invadert av unge drittsekker som er ute etter sparepengene hans, til en katt og mus jakt på de stakkars ungdommene som blir fanget i en labyrinth av et hus, hvor overraskelser og farer venter rundt hvert hjørne. En slags Home Alone hvis Macaulay Culkin var Michael Myers. 

Alvarez har stålkontroll på regien sin. Han kan sitt fag, noe han også viste i Evil Dead. Han klarer å skape en deilig, mørk og klaustrofobisk stemning. Han tar seg akkurat passe tid til å introdusere karakterene, slik at vi faktisk bryr seg litt når alt begynner å gå til helvete. Ikke alltid det skjer. Etter en snau halvtime setter filmen inn et nytt gir, og når Alvarez først skrur opp tempoet så holder han det oppe hele veien inn. Filmen er sjukt intens og spennende. Nesten i overkant hektisk:) Og vi er nødt til å gi kred for at filmen har en aldri så liten tvist, som for øvrig er knalltøff. Vi setter STOR pris på filmer som har et ekstra gir inne, de som klarer å spare krefter til en liten sluttspurt når de er på oppløpssiden. Og det klarer Don’t Breathe. Dette blir mørkt, folkens. Og vi liker det!

8 bloddråper


Kidnapped.jpg

Kidnapped

En film som må sees, og som er en knallbra representant innen Home invasion sjangere, er Kidnapped fra 2010, eller som den heter på originalspråket; Secuestrados. Yes, en spansk film som kan minne litt om Funny Games, og da vet man at dette er lidelsesfulle saker. Stakkars, stakkars familie. Det er noe med disse filmene som klarer på nådeløst vis å skildre det marerittet som utspiller seg ved en invadering av heimen. Det må jo være helt jævlig! Og Kidnapped viser dette til fulle.

Vi møter en velstående familie på tre som nylig har flyttet inn i en fantastisk leilighet i Madrid. De er happy med det nye huset og er i ferd med å lage seg en bedre middag. Men, selvsagt er det noen utenfor som vil ødelegge idyllen, og brått så har vi home invasion gitt.

Familien får gjennomgå, mildt sagt. Det er grusomt å se på, og alt sammen er svært realistisk skildret. Karakterene er ytterst troverdige og man føler virkelig med ofrene, samtidig som man blir kjent med inntrengerne. Igjen, klare paralleller til Funny Games i den forstand at vi kommer tett inn på de berørte parter, men minus de games’a da. Her er det ren brutalisme og terror, intet mer eller mindre.

Den intense sekvensen hvor faren blir tvunget ut for å ta ut penger, mens familien blir holdt som gisler hjemme, er blant noe av det mest spennende vi har sett på lenge. Huff og huff. Filmer tar seg tid til å skape de rette stemninger med solide doser frustrasjon, forvirring, fortvilelse, panikk, og selvsagt lidelse. Natten som følger er et komplett mareritt. Kudos til regissør og temaet bak denne filmen, for det er rett og slett meget imponerende laget. Må nevne de mange one-shot tagningene som aksentuerer og forsterker realismen og spenningen i filmen. Og svært, svært troverdig skuespill tvers gjennom hele filmen.

Som fan av sjangeren er denne et must, men den kommer med et viss advarsel, for dette er sterk kost. Litt under radar’n, og kanskje ikke så mange som kjenner til denne perlen av en home invasion-film, men vi håper at denne anmeldelsen kan være med å løfte den frem. Kan anbefales meget sterkt, denne spanske hissigproppen. 

(En liten trivia-opplysning helt på tampen; regissøren har også laget en spansk versjon av Inside, som kom i 2016. Originalen er jo steintøff, så en remake føles noe unødvendig, men som horror-fantaster er vi jo litt nysgjerrige:))

8 bloddråper