Hva er egentlig body horror? Er det digge kropper som blir utsatt for de groveste ting? Er det for eksempel Kim Kardashian gone horribly wrong? Eller kanskje er det horror som tar for seg grusomhetene omkring klær som ikke lar seg kneppe opp tilstrekkelig? Barn som øyeblikkelig vender seg mot sine foreldre når de får på seg sin beryktede body? Hmmm…nei.
Merkelig kategori dette. Vel, kategorien tar for seg kropp og de ulike former den kan ta. Og gjerne kropper som gjennomgår svært alvorlige og utilsiktede transformasjoner. Kropper som plutselig kan bli ens egen fiende, og andres også, for den saks skyld.
Body horror er en interessant kategori, en kategori som har kroppen som utgangspunkt og hvor historien dreier seg rundt kropp; kroppslige abnormaliteter og deformasjoner, anatomi, sykdommer, degenerasjon, og ja, alt ekkelt som kropp har å by på egentlig.
Body horror fungerer som et slags motsvar til alt kroppshysteri som preger store deler av mediabildet i dag. Her er alle typer kropper tillatt. Nesten en befriende kategori, og hvis man er skeptisk til egen kropp og at den ikke lever opp til idealet, ja, da anbefaler vi å se bodyhorror. Her er det det dysfunksjonelle og ulekre som forherliges. Ikke noe kroppspress her altså.
Mange regissører har latt seg fascinere av kroppens horrorpotensiale. Må nevne David Cronenberg, Frank Henenlotter, Brian Yuzna, Stuart Gordon, Lloyd Kaufman, og Clive Barker, som kjente regissører innen sjangeren. En sjanger som ble særlig gjeldende på 80 tallet, og hvor effektene hadde bli såpass ”bra” at det tillot å skildre grafisk og fryktelig body horror på realistisk vis.
Vi har plukket ut noen filmer som vi synes representer sjangeren godt, og starter ganske så freidig med en klassisker: Videodrome fra 1983, skrevet og regissert av David Cronenberg. En regissør som mange mener har vært den største bidragsyteren innen bodyhorror. Videodrome er en kultfilm som sprengte grenser da den kom, og som både var kontroversiell og utfordrende. Filmen varslet en type mediakultur som har mange paralleller med mediasituasjonen i dag. Ja, vold og sex selger, og mediabildet blir mer og mer grafisk etter hvert som vi bli mer og mer immune. En skummel utvikling, men mediabildet har en tendens til å bli røffere og mer realistisk ettersom tiden går. Det er de kommersielle kreftene som rår, og vår dyriske etterspørsel etter å se grusomheter, blir aldri tilfredsstilt nok.
Vi møter Max Renn (James Woods), en noe slesk kar som driver en liten tv stasjon som sender soft-core porno og hardcore vold. Max er ute etter enda drøyere ting å vise, jo mer realistisk jo bedre. I sin leting kommer han over et mystisk tv-signal, som heter Videodrome, og som sender noe som ser ut som snuff, dvs. tortur på virkelig. Max blir veldig interessert, og nærmest besatt på å finne ut mer om Videodrome. Hva er det, og hvem står bak Videodrome? Han begynner å record´e det han ser. Etter hvert som han utforsker mer om Videodrome, begynner det å bli tilsvarende vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet, og Max begynner å hallisunere…
Videodrome er en spesiell og tankevekkende film, og som nok kan tolkes på mange måter. Den har også mange sci-fi elementer i seg, og vi ønsker å se Videodrome som en dyster kommentar på en utvikling som foregår i mediaverden, og at overgangen mellom virtuell og reell virkelighet kan oppleves veldig glidende.
Videodrome kan på mange måter minne om en lang episode av den geniale tv-serien Black Mirror. Sjekk forresten ut VR hjelmen som Max får på seg ved en anledning i filmen. Ganske heftig, må jo være en av de første og siste i sitt slag:) Bodyhorror-sekvensene er godt laget, særlig etter datidens standard, og det er prisbelønnede Rick Baker som står for spesialeffektene. Vi vil si at det er det psykologiske aspektet som står mest sentralt i filmen, og de typiske gory bodyhorror sekvensene er ganske sparsommelig plassert og benyttet. Det gjør det jo gjerne mer effektfullt, i tillegg til at også en del effektmakeri omkring fysiske gjenstander som tar nye former, og som gir inntrykk av å være levende og kroppslig. Det er for så vidt bodyhorror det og.
Man må selvsagt ha i bakhodet at filmen er fra 1983, og det anbefales å være noe opplagt når man ser filmen, for den tar seg til tider ganske god tid :)
7 bloddråper
Neste film ut er Tusk fra 2014. Regi og manus er av Kevin Smith, som gjorde braksuksess med sin debutfilm Clerks i 1994, men som siden har laget mest dritt (kanskje med unntak av Dogma i 1999). I Tusk følger vi Wallace (spilt av Justin Long), en nokså kjip fyr som sammen med en kompis (spilt av Haley Joel Osment) har en podcast hvor han finner og gjør narr av dustete hjemmevideoer. Han drar til Canada for å intervjue en slik hjemmevideolager, bare for å oppdage at vedkommende har tatt livet sitt. Greit nok. Men Wallace syns han har dratt litt for langt uten å kunne ta med en historie tilbake, og da han kommer over en liten håndskrevet annonse hvor det tilbys losji og nok røverhistorier til å vare livet ut, så tar han kontakt i håp om å allikevel få noe ut av turen. Wallace ender opp på en diger herregård, hvor det bor en eldre stusselig fyr i rullestol. Fyren virker jo harmløs, men det er han selvfølgelig ikke, da ville jo filmen vært helt meningsløs. Vel, i hvert fall ikke en horror. Vi skal ikke si så mye mer om hva som skjer herfra og ut, men hvis du ser på tittelen og sjangeren vi har plassert filmen i, så bør du klare å legge sammen to og to. Hint; kropp som gjennomgår en svært alvorlig og utilsiktede transformasjon.
Vi er nødt til å dra frem Michael Parks som spiller den gamle mannen i rullestol. Makan til god skuepiller. Det er en fryd å se ringreven Parks boltre seg i det absurde universet Smith har skapt. Bare så synd at man caster Justin Long og en korpulent voksenutgave av Haley Joel Osment som filmens to kjekkaser. Vanskelig å kjøpe. Og verdt å merke seg at Johnny Depp gjør en ukreditert birolle, som for øvrig ikke tjener filmen, heller tvert imot.
Filmen er langt i fra dritbra, til det er handlingen litt for tynn. Men vi digger konseptet og humret vel og lenge flere ganger under filmen. Smith gir filmen en passe intens og ubehagelig stemning, og sørger for at den har en fin dose mørke og groteskhet. Filmen er en slags The Human Centipede, dersom sistnevnte hadde noen fornuftige ambisjoner om å være en komedie. For Tusk er nok først og fremst morsom. Hvis du klarer å le av noe annet enn Adam Sandler-filmer.
7 bloddråper
Society av Brian Yuzna fra 1989, er en herlig og crazy film. En aldri så liten klassiker innen body horror.
Bill Whitney, en klassisk high-school jock, bor med sin familie i upperclass Beverly Hills. Skikkelig sånn superoverfladisk rikmannsmiljø. Bill får etter hvert en snikende følelse av at det er noe som ikke stemmer med familien, og som forsterkes av at han ser syner som er absurde og creepy. Paranoian begynner å ta overhånd, og han føler seg mer og mer fremmed overfor både sin familie og hele samfunnet i Beverly Hills. Er det bare tull, begynner han å bli gal? Hva er det egentlig som foregår i Beverly Hills, og hva er dette Society?
Filmen er en ordentlig 80-talls horror, og looken bærer veldig preg av det, for ikke å snakke om musikken. Det kule med det er at det bare forsterker innholdet og budskapet i filmen, for ikke noe var mer overfladisk og kaldt som det jappete 80-tallet. Filmen er en åpenbar satire, nærmest en skrekkparodi, på et overfladisk rikmanns-samfunn i USA, og som navnet Society kledelig henspiller på. Det spilles veldig på navnet, og «Socitey» brukes symbolsk og i ordspill gjennom hele filmen. Musikken, synthmusikk selvsagt, spilles i nesten hver scene, insisterende på å tydeliggjøre det satiriske innholdet.
Moro å se Billy Warlock i hovedrollen her, mest kjent fra tv serien Baywatch, og som funker overraskende bra i rollen. Sympatisk og jovial type, og som blir motstykke til de fleste andre her i filmen, etter hvert som han havner i en temmelig eksistensiell krise. Society er en morsom og skrudd film, og kan til tider minne om en David Lynch satire om et tilsynelatende perfekt samfunn, men som skjuler noe forferdelig bak fasaden.
Det er selvsagt bodyhorror-elementer hele veien, mye gjennom Bills hallusinering, og det vises anatomi i alle former og varianter. Veldig kult laget. Han som laget modellene og spesialeffektene, kalles intet mindre enn Screaming Mad George, en legende innen bodyhorror sjangeren. Sluttsekvensen er hysterisk morsom og grotesk, og må være noe av det ypperste som bodyhorror har gitt oss. Dette er bodyhorror-kunst.
7 bloddråper
Må anbefale en Cronenberg-film til; Dead Ringers fra 1988. Kanskje ikke den mest kjente Cronenberg-filmen, men som vi mener er en av hans aller beste.
Dette er en tung og mørk familieaffære mellom to brødre. Minner nesten om noe fra en gresk tragedie. Filmen er helt klart i drama-land, men har noen temmelig ubehagelige bodyhorror elementer i seg. Dessuten er kropp og anatomi et viktig tema gjennom hele filmen.
De eneggete tvillingene Elliot og Beverly Mantle, to fremragende og briljante gynekologer, driver en fruktbarhetsklinikk for kvinner. De er kjente for sine radikale og innovative metoder, og er de fremste i sin bransje. Elliot er sjarmerende og sosial, mens Beverly er mer den innadvendte forskertypen. Men samarbeidet fungerer perfekt og de utfyller hverandre. Alt endrer seg dagen da Beverly tar i mot en kjent skuespiller, Claire, for behandling. Hun har en "spesiell" livmor som brødrene blir veldig interessert i, særlig Elliot. Elliot gir seg ut for å være sin bror og overtar behandlingen, og som den storsjarmøren han er, kurtiserer han henne. Det hele utvikler seg til å bli et dobbeltspill, hvor Beverly etterhvert overtar affæren, ettersom Elliot går lei.
Komplikasjoner oppstår, siden Claire begynner å mistenke at hun dater to personer. I mellomtiden har Beverly rukket å bli forelsket i Claire, og dobbeltspillet til Elliot og Beverly får usunne konsekvenser. Vel, høres kanskje ikke ut som noen horror-film det her, men det er det. Eller mer presist; et karakterdrevet, psykologisk, bodyhorror-drama. Tvillingenes sterke bånd og forhold er både rørende og vondt å se på, og det blir rimelig twisted etter hvert.
Mannen som bærer det hele, og som spiller begge tvillingene, er Jeremy Irons. Og han er helt superb i rollen, som den mer selvsikre Elliot, til den mer sårbare og usikre Beverly. Han er så dyktig på å få frem nyansene i karakterene, og det er ikke slik at de er helt ulike som personer, nei, det er subtile variasjoner som skiller dem. Med ørsmå forskjeller i mimikk, kroppsspråk og måte å snakke på, skaper han to meget troverdige karakterer. Man glemmer etter hvert at samme skuespiller har begge rollene. Meget imponerende, og det er synd at Jeremy Irons ikke fikk Oscar her, for dette er en skuespillerprestasjon av de sjeldne. Han gir alt i rollen! Dessverre var nok filmen for smal for en slik statue.
Dead Ringers er en vakker og estetisk film, og Howard Shore´s nesten Mahler-aktige musikk danner et nydelig bakteppe. Filmen er samtidig ytterst mørk og alvorlig, for ikke å si makaber. Gynekologiske instrumenter designet for muterte kvinner lover sjeldent godt. Så med andre ord, Cronenbergs fascinasjon for anatomi og kropp som et uhyggelig og symbolsk virkemiddel, er slående også i Dead Ringers.
Ellie: I've often thought there should be beauty contests for the insides of bodies. You know, best spleen…Most perfectly developed kidneys... Why don't we have standards of beauty...for the entire human body... ..inside and out?
8 bloddråper
Ja, hva skal man si om denne filmen egentlig, annet enn at det er en ambisiøs, heftig og noe syrete film? Det er litt vanskelig å få helt taket på filmen, for den minner om mye man har sett, samtidig som den er helt original. Regissør Ken Russell har en enorm katalog og gitt oss utrolig mange spennende og kreative filmer. Og Altered States er intet unntak. Altered States er dog kanskje blant de mer kjente filmene hans, og et must for fans av sci-fi horror, og mer spesifikt body horror.
En genial og noe gal forsker/professor, Eddie Jessup (William Hurt), er på søken etter… ja, det opprinnelig liv, eller noe i den duren. Gjennom å plassere seg i en isolasjonstank opplever han sterke hallusinasjoner, ofte av religiøs art. Synene han får antyder noe stort og sublimt, noe som gir vår eksistens mening. Besatt på å forfølge denne oppdagelsen videre, oppsøker han en indianerstamme i Mexico som er kjent for å ta hallusinogener. Dermed får Eddie ideen å kombinere disse drogene med å være i isolasjonstanken, for max effekt!
Ja, eksperimentet tar litt av kan man si, og Eddie får virkelig føle på kroppen det han utsetter seg selv for. De andre rundt ham også, må man si, ikke lett å være pårørende overfor en slik besatt forsker som bruker mildt sagt kontroversielle metoder i et like kontroversielt prosjekt.
Dette var William Hurt sin debutrolle, og en svært så overbevisende skuespillerdebut. Han gir alt i rollen, i en film han virkelig brant for. Visstnok opplevde han ekte hallisunasjoner i tanken da de spilte inn. Filmen er basert på en roman av Paddy Chayefsky., Han var dog ikke særlig fornøyd med hvordan filmen utviklet seg, og Russel var samtidig svært misfornøyd med Chayefsky’s manus og innblanding. Det gikk så å langt at Russel fikk ham kastet vekk fra settet. Chaefsky på sin side prøvde å få Russel fjernet fra filmen. Så en noe trøblete innspilling tydeligvis, og det hjalp nok heller ikke at Russel var mye full under produksjonen av filmen. (Han hadde visst prøvd magic mushgroom under innspillingen også, og som resulterte i en bad trip.)
Filmen floppet greit da den kom ut, og sammen med Russels oppførsel på settet, fikk Russel derfor et noe frynsete rykte i Hollywood. Altered States var også hans første amerikanske produksjon.
På tross av alle tumultene fremstår Altered States som en kompromissløs, kreativ og fargerik film. De visuelle effektene var banebrytende i sin tid og filmen regnes for å være blant de første med enkel bruk av CGI. Den er tankevekkende i sin tematikk og innhold, og man sitter å kjenner mye på 2001 av Kubrick og Cronenbergs univers når man ser filmen. Skuespillet er upåklagelig, og vi må fremheve den flotte musikken som både er dyster og storslagen, og som gjorde seg såpass bemerket at den ble nominert til Oscar. En aldri så liten body horror klassiker, vil vi si.
7 bloddråper
Lifechanger er en kanadisk body horror som faktisk klarer tilføre noe nytt til subsjangeren. Den oppleves i hvert fall som et friskt innslag. Den er stram, effektiv og velskrevet.
Vi møter en hamløper (shapeshifter) som beveger seg fra kropp til kropp med en ting for øye; å gjenoppleve kjærligheten han en gang mistet. Jepp, den er faktisk litt romantisk.
Filmen har et bra driv, den kaster ikke bort tiden og går rett på sak. Og den klarer å beholde tempoet gjennom de drøye 80 minuttene den varer. Deilig. Spesialeffektene er svært gode uten at det overdrives. Det er både fascinerende og groteskt å se på. Også skryt til foto og klipp som bidrar til at filmen hele tiden har nerve og spenning. Dette er en tragisk kjærlighetshistorie om tap og savn. Og manuset er velskrevet nok til at vi faktisk bryr oss om filmens karakterer. Ikke så ofte vi gjør det i sjangeren. Godt hjulpet av solid skuespill.
En film som nok har gått litt under radaren, men som vi mener er vel verdt å sjekke ut.
7 bloddråper
Contracted er en guffen og ekkel body-horror om stakkars Samantha, som etter å ha blitt dopet og voldtatt på en fest, pådrar seg noe som er mye, MYE, verre enn en vanlig kjønnssykdom…
Vi følger hennes fysikalske forandring over 3 dager, og som skildres i minste grusomme detalj. Man synes virkelig synd på Samantha, en transformasjon som er vondt å bevitne, og som byr på mye trøbbel med omverdenen etterhvert som hun forsøker å skjule de tiltagende plagene sine, og gå videre med livet sitt.
Man kan undre seg over den manglende forståelsen personene rundt Samantha viser i hennes fortvilte situasjon, for det er ganske lett å se at hun sliter med åpenbare problemer.
Men kanskje dette er temaer som filmen forsøker å ta opp, på en direkte, brutal og noen vil si enkel måte; hvor body-horror’en fungerer som en slags manifestasjon på traumet, skamfølelse og omverdenens ignoranse. Et effektivt grep som filmen gjør, er at igangsetteren av marerittet, overgriperen, forblir en mystisk skikkelse gjennom filmen, og hvor fokuset hviler på offeret, og som tross alt må leve i dette helvete.
Vel, med fare for å bli for metaforisk, mulig regissør Eric England har en helt annen versjon av hva som foregår :) En film som nok deler publikummet utifra hvordan man tolker hendelsene og utviklingen, eller om man behandler den som en rett-frem horror film. Det er en stødig film, men snubler innimellom med middels skuespill (dog med unntak av hovedrollen) og keitete dialoger. Filmatisk er det vel heller ingen høydare, men evner å fortelle det den skal med de virkemidler som trengs. Kan kanskje minne om en solid tv-film, som gjør sitt beste ut fra sitt relativt lave budsjett.
At den er temmelig kompromissløs, er ganske sikkert, og skildrer en type body-horror realisme, som tidvis er kvalmende og vondt å se på. Godt spill av Naraja Townsend (Samantha), som leverer en rolle vi tror på og bryr oss om, og som derfor gjør det hele enda mer smertefullt. På tross av det grusomme og dystre, har den et driv og tempo som engasjerer og fenger, og som også leverer et nokså overraskende klimaks til slutt. Alt i alt en severdig body-horror som er verdt å sjekke ut.
6 bloddråper
Sjelden vi har sett et så idyllisk og flott sted fremstå som så kjipt og marerittaktig. Nesten godt gjort.
Et ungt par ankommer et strandhus for sin planlagte romantiske utflukt, men overraskes av et annet eldre par, som også har planer om å låne huset. Ikke optimalt selvsagt, men ingen visste at noe enda verre kommer til å prege utflukten, noe mye mer altoppslukende og inngripende…
Filmen har noe trykkende apokalyptisk ved seg og som er nokså uventet med tanke på premisset; romantisk utflukt i de herligste omgivelser. Det lukter ikke så mye apokalypse over det, men det blir det altså.
Like uventet er all body-horror’en som dukker opp i filmen. Det er ekle kroppslige saker som disse stakkarene blir utsatt for, og som i tillegg er meget godt laget. Guffent.
Det er noe med rytmen i filmen som oppleves noe pussig kanskje, og at den har en narrativ fremdrift som veksler mellom å gi følelsen av å rush’e, mens andre ganger at det går litt sakte. Men samtidig tilfører det noe odde tempoet til filmens historie, hvor det gir en slags effekt som bygger oppunder klaustrofobien og det dommedagsaktige marerittet som utspiller seg. Poenget er kanskje at man uansett må sette av litt tid når man skal se denne filmen, investere litt.
For filmen har noe spesielt ved seg, noe uforklarig og mystisk. For dyster body-horror ved et strandhus er noe vi ikke har sett før, og som skaper et utgangspunkt som er fascinerende og uventet.
Sjekk ut, dette syntes vi var fascinerende og ikke minst ganske så uhyggelig.
7 bloddråper
Finske Hatching var en svært positivt overraskelse. En stilsikker og vellaget film om den kompliserte relasjonen mellom mor og datter.
Vi introduseres for en nær perfekt familie i den finske forstaden, hvis mor er en ivrig blogger og influencer, og hvor nettopp familiens perfekte tilværelse skal deles og selges. Her er det avgjørende at den plettfrie fasaden vedlikeholdes, for den tåler tydeligvis ikke en skramme. Tinja, datteren i familien, finner en dag et fugleegg, og bestemmer seg for å ta vare på det og sørge for at det klekkkes. Men ut av egget kommer en mildt sagt grotesk overraskelse, og som skal sette familien på uante prøver.
Filmens start er nær en komedie å være. Skildringen av den perfekte familien og morens maniske behov for å dele deres nøye koreograferte stunder med omverdenen, er fryktelig festlig. Karakterer, kulisser, lyddesign. Alt sitter. Regissør Hanna Bergholm velger å bruke duse pastellfarger og glatte overflater. All varme er visket bort. Det er klinisk, glatt og falskt. Det distanserte og overfladiske trumfer det nære og ekte. Og dette er herlig skildret. Et fint stikk til de mange influencere og bloggere der ute, samt de av oss andre som så ivrig vil dele vår nøye kuraterte tilværelse.
Bergholm velger og evner, som mange av sine kvinnelige kollegaer, å bevege seg tett på sine karakterer, og med stødig finger pirke borti deres delikate og kompliserte bånd og relasjoner. Karakterene blottlegges, og deres svake, og til tider komiske, egenskaper vises elegant frem.
Som nevnt innledningsvis fokuserer filmen på relasjonen mellom mor og datter. Hvordan barn forsøker å leve opp til sine foreldres forventinger. Hvordan barn kan bli avvist og såret. Men barna kommer alltid tilbake. De tilgir. Barna forsøker å frigjøre seg, bli egne individer, uten at dette alltid går smertefritt. De voksne er ofte mer opptatt av seg selv, enn å se sine egne barn. Faktisk se dem. Alle disse temaene blir forsterket gjennom relasjonen mellom datteren og vesenet som klekkes i egget. Filmen tar for seg press, forventninger, spiseforstyrrelser og mye mer. Historien har flere lag, og det er opp til seeren å trekke sine egne konklusjoner.
Spesialeffektene er for øvrig imponerende. Det er veldig stilig at de her bruker en dukke, og ikke CGI.
Dette er La den rette komme inn møter E.T. møter David Cronenberg. En film vi sterkt kan anbefale. Vi gir den ern sterk 7er.
7 bloddråper
Lenge siden David Cronenberg har gitt oss ordentlig horror, er vel egentlig over 20 år siden sist, med kanskje eXistenZ (1999) som forrige horror-bidrag(!). Siden den gang har det primært vært mørke drama og thrillere han har holdt på med. Men med Crimes of the Future er han virkelig tilbake i sitt morbide horrorunivers, en film som synes å oppsummere hele hans horrorfascinasjon og -stil. For her tar han sin body horror til nye høyder, selvsagt ikke uten sci-fi elementer og heller ikke helt uten erotiske, fetish-aktige undertoner. Han formelig velter seg i sitt eget signatur-univers og som han har blitt så kjent for. Det kan nesten virke som dette er filmen han alltid har drømt om å lage. Menneskets mørke og destruktive sider skal males kompromissløst utover det store lerret.
Vi følger et eksentrisk kunstnerpar innen performance sjangeren, som spesialiserer seg på kropp som uttrykksform, av den svært så dystre og morbide sorten. Ved hjelp av en nokså utradisjonell og høyteknologisk stol, skal det foran et skuelystent publikum, kuttes og skjæres, dissekeres og åpnes, og kroppens indre som skal frem i lyset.
Parallelt med denne groteske kunsten, følger vi en mordsak, hvis barn er drept av sin mor, og det tar ikke lang tid før disse to narrativer veves sammen til en blodig og skremmende affære.
Filmen har et tydelig sci-fi preg, og selvsagt med fokus på menneksts organisme og dets organer. Her er det at body horror'en virkelig gjør seg gjeldende, og for å si det slik; det er ikke første gang Cronenberg lar seg bli betatt av våre indre organer. Dead Ringers fra 1988, eller Tvillingskjebner som den heter på norsk, hvor Jeremy Irons spiller de to gynokolog-tvillingene, er en klar refereansefilm. Også her snakkes det om å lage en skjønnhetskonkurranse for de indre organer.
Utstyret som brukes i Crimes of the Future har også et organisk preg, la det være stolen, robotarmene, etc, en estetikk som tydeligvis går igjen i flere av Cronenbergs filmer, hvor funksjonalitet, high-tech og det visuelt, organisk makabre blandes sammen.
Det ligger en kul historie her, men Cronenberg beveger seg veldig tett på sin materie, slik at den større historien kommer litt i bakgrunnen. Vi likte hvordan Cronenberg tar utgangspunkt i menneskets evne til destruksjon og tilpasning. Dette tilspisses på en interessant måte. Filmen oppleves også som en kritikk, eller kommentar, til dagens skjønnhetsideal, og menneskets evige trang til å søke det perfekte utseendet. Og det perfekte kan like gjerne være det uperfekte, det vakre det groteske, osv.
Cast’en leverer varene, og en solid Viggo Mortensen bekler en hovedrolle som vanlig. Men vi må kanskje fremheve Kristen Stewart som vi syntes spilte spesielt bra, og som har lagt seg til en spesiell tøff diksjon for sin rolle. En fascinerende karakter!
Cronenbergs umiskjennelige og kompomissløse stil preger hele filmen og produksjonen, selvsagt akkompagnert av hans langvarige musikalske partner, Howard Shore. En kar som virkelig vet å tonesette disse spesielle filmene. Musikken tilfører alltid en ekstra mørk stemning, og det blir både vakkert, trist og skummelt på samme tid.
Crimes of the Future er en dvelende, mørk og atmosfærisk film, om et noe dystopisk og morbid univers. En film som nok ikke er for alle, både med tanke på filmens karakter og stil, og ikke minst med tanke på alt det groteske som skjer…
7 bloddråper
The Seed er som jenta du var småforelsket i da du var 15 år; bedre utseende enn personlighet. Filmen er nemlig visuelt meget solid, men manuset halter, dessverre.
Tre venninner skal tilbringe en helg i ørkenen for å observere et meteorregn. To av jentene er irriterende og selvopptatte influencere, mens den tredje er deres strake motsatte. Vel, i løpet av meteorregnet lander en mystisk skapning i bassenget. En skapning med en nifs agenda.
Karakterene er festlige, men karikerte. Du verden så lett det er å mislike dagens ungdom, når de fremstilles som SOME-avhengige narsissister. Sånt sett har vi ikke all verdens sympati med våre "heltinner", selvfølgelig med unntak av den uskyldige og "selvstendige" Charlotte. Skuespillerinnene gjør en god jobb. Særlig Lucy Martin i rollen som Deidre. De gir karakterene nok karisma og utstråling, og ikke minst får de virkelig kjørt seg når dritten treffer viften.
Som nevnt innledningsvis ser filmen bra ut. Det er digg å være i en luksusvilla i ørkenen med vakre unge mennesker. Spesialeffektene og da særlig sminken, ser overbevisende ut. Vi anerkjenner alt arbeidet som ligger bak jentenes "transformasjon".
Filmen har lenge en fin og lett tone. Men manuset er dessverre ikke sterkt nok. Det starter nokså bra, men en time ut så begynner filmen å halte. Hvilket er synd. For det meste lå til rette for at dette skulle funke riktig så bra. Vi ser imidlertid tilstrekkelig med talent hos debutregissør Sam Walker, og er sikre på at han, med et bedre manus, vil levere varene neste gang!
6 bloddråper
Swallowed er en god film som kunne vært skikkelig bra. Det er mye som funker her, særlig den første timen, men den klarer dessverre ikke å dra det hele trygt i land.
To kompiser bestemmer seg, for å tjene litt ekstra penger før den ene drar til California for å bli pornoskuespiller, å smugle litt dop. Hva er vel det verste som kan skje?
Vi likte filmens premiss, som er like enkelt som det er effektivt. Filmens første time er intens og velskrevet. Vi får smarte og kvikke dialoger, og kreative situasjoner med interessante utfall. Filmen velger også kule settinger med kledelig set-design. Det er også lite å si på skuespillerne. En film om hvordan "små" valg kan endre alt. Hvor fort kaos kan overta tilværelsen. For disse gutta havner i skikkelig trøbbel.
Vi har skrytt godt av filmens første time. Dessverre lugger det noe mot slutten. Det oppleves repetitivt og uforløst, vi mister noe av engasjementet. Filmen kan gi inntrykk av at det vil bli servert skikkelig body horror, men coveret lover mer enn den kan innfri. Joda, kroppen er helt klart sentral, men kostnadene på spesialeffekter kan unektelig ikke ha vært så høye, for å si det sånn.
6 bloddråper