Kan egentlig animasjonsfilmer være skumle? Vi skal ikke besvare dette spørsmålet, kun kaste det ut for ettertanke. For det kan være noe utfordrende å skulle skape en reell frykt hos seeren når alt som vises på skjermen er tegnet, hvorpå mye av realismen og kontakten med filmens karakterer risikerer å forsvinne. I andre subsjangrene kan man i det minste imitere en slags dokumentarlignende tilnærming og lettere knytte det som skjer opp til en faktisk verden, med faktiske mennesker og faktiske hendelser.
Fordelen med animasjon er derimot at de filmatiske mulighetene er store, ved at man slipper (hvert fall på samme måte) å ta hensyn til naturlige forutsetninger, locations, logistikk, statister, og andre produksjonsmessige forhold som typisk kjennetegner levende film. Animasjon muliggjør en type kreativ frihet i uttrykk og historiefortelling, som gjør at subsjangeren kanskje i større grad vil appellere til fantasien til seeren. Og det er det som gjør animasjon-formatet spesielt og interessant!
Det er laget en rekke anime tv-serier som faller fint inn under subsjangeren, men vår side er dedikert til filmer og ikke tv-serier, og derfor holdes disse utenfor. Det er for øvrig laget en rekke svært gode animasjonsfilmer som mange drar frem på ymse horror-lister, slik som Coraline, The Nightmare Before Christmas og Corpse Bride, men vi mener de ikke er tilstrekkelig horror og inkluderes derfor ikke her.
Vi har valgt ut filmer som viser noe av spennvidden innen subsjangeren, samtidig som de er gode eksempler på at også animasjonsfilmer kan være ubehagelige, groteske, brutale og/eller mørke. De gir deg kanskje ikke mareritt, men et par av de kan fort etterlate et varig inntrykk.
Mad God er en stop-motion animasjonsfilm, skrevet og regissert av Phil Tippett. Og Tippet er ingen hvem som helst i bransjen. Han har jobbet på klassikere som de første Star Wars-filmene og Jurassic Park. Hans hjertebarn Mad God tok over 30 år å fullføre, og filmen så endelig dagens lys først i 2022, takket være funding gjennom kickstarter. Tippett fikk for øvrig et sammenbrudd før filmen ble ferdig og ble innlagt på psykiatrisk sykehus.
Filmen starter med at en soldat blir fraktet ned i en brutal underverden, og vi følger hans reise mot en noe uforklart destinasjon. Hva han skal der er litt vanskelig å si, handlingen er ikke det som får størst fokus i denne filmen. Filmen skal oppleves, ikke forstås. Men filmen kan kanskje sees på som en kommentar til menneskets enorme ødeleggeler, krig og ondskap, og all den smerte vi påfører våre omgivelser.
Å kalle Mad God mørk er en underdrivelse. Dette er en møkkete reise gjennom et frådende helvete, med det ene monsteret mer groteskt enn det andre. Det er tortur og lidelse, og tilsynelatende meningsløs sadisme. Vi lot oss virkelig imponere over det håndverket som ligger bak. Denne verdenen og dets skapninger Tippett og hans venner har klart å skape er proppfull av detaljer og kreative påfunn. Mad God viser at du ikke trenger masse med CGI for å lage noe visuelt imponerende og uttrykksfullt. Men slikt tar tilsynelatende tid. Mye tid.
Mad God ligger godt an til å bli en skikkelig kultfilm. For du har neppe sett noe lignende.
7 bloddråper
En fransk antologi animasjonsfilm i svart hvitt, med en rekke forskjellige historier fra en rekke forskjellige kollaboratører, hvor den røde tråden er menneskets frykter.
Det beste segmentet er helt klart historien om en sjenert og klønete ung mann som mot alle odds møter en ung kvinne, og som blir fanget i et mildt sagt destruktivt forhold. Denne er skrevet, tegnet og regissert av Charles Burns og er verdt kinobilletten alene. De andre segmentene fungerer greit, men kan fremstå noe tamme. Dog likte vi veldig godt bruken av svart hvitt, de harde strekene og den minimalistiske tilnærmingen til det visuelle. Det er behagelig og fascinerende. Og med en interessant tematikk og gode historier i bunn. Alle historiene er mørke og tragiske, og med et fokus på ubehag og angst. En interessant film og et godt eksempel på en noe minimalitisk tilnærming til subsjangeren.
6 bloddråper
Dette er en polsk animasjonsfilm. Tegningene er grove og ubehagelige. Nesten barnslige, men hele tiden met et voksent blikk.
Vi skal ikke forsøke å redegjøre for mye av handlingen, men dette er en fascinerende og marerittaktig reise inn det absurde. Det er helt klart lite å utsette på fantasien til regissør Mariusz Wilczunski. Vi opplevde at Kill it and Leave This Town har mye på hjertet, men en film som ikke alltid er like lett å få taket på. Den serverer imidlertid en rekke minneverdige sekvenser, både groteske og smått komiske.
Dette er en film som krever sitt av seeren, men hvis du lar deg rive med vil du få en film du neppe glemmer med det første. Det er bisart, litt kinky og svært mørkt. Ingen film å dra frem på første stevnemøte:)
6 bloddråpert
Denne biopunk filmen er del av den japanske Resident Evil-franchisen (i Japan bedre kjent som Biohazard), som også består av videospill, tv-serier, bøker, filmer og mye mer. Resident Evil: Degeneration er første animasjons(spille)film som selskapet (Capcom) ga ut. Senere kom Resident Evil: Damnation, som vil bli omtalt nedenfor.
Hva gjelder filmens handling så er et skummelt virus sluppet løs, og det er opp til vår helt Leon Kennedy å redde verden. Foruten zombier og muterte monstre blander filmen inn storpolitikk, aksjemarkedet og korrupte og grådige folkevalgte.
Det er ikke vanskelig å se at filmen er basert på et dataspill, og du føler deg neste som en deltaker i spillet. Vi har ikke spilt Resident Evil, men det er sikkert artig. Filmen er heseblesende actionfylt, med artige monstre og hvor alt er på hengende håret. Filmen har et nesten komisk antall nedtellinger, og får James Bond til å fremstå som en tilbakelent Olsenbanden-film. Det er lite å utsette på animasjonen, det meste ser veldig bra ut. Så hvis du er på utkikk etter animasjon, horror og action, så kan du velge betraktelig dårligere enn dette.
6 bloddråpe
Fire år etter Resident Evil: Degeneration ankom oppfølgeren Resident Evil: Damnation. Og disse filmene har mer til felles enn hva som skiller dem.
Vi befinner oss i det østeuropeisk landet Eastern Slava, hvor dte pågår en slags borgerkrig. Igjen er det biologiske våpen som er i fokus, og igjen er det skumle virus som begge sider benytter seg av i kampen for makt og kontroll.
Som hos sin forgjenger er animasjonen også her overbevisende, med en rekke kule detaljer og festlige monstre. Og apropos sistnevnte, så er monstrene vår helt Leon Kennedy hakket hvassere her enn i Resident Evil: Degeneration. De enorme skikkelsene som dukker opp mot slutten ville nok fått de fleste til å skjelve i støvlene. Det er intenst og adrenalinfylt. Filmen serverer også noen svært så imponerende damer. De kaster seg ned fra titalls meters høyde og lander som en katt i høyhælte sko, mens de i neste sekund tar rundspark selv Jean Claude Van Damme ville misunt. Sterke damer med store pupper.
Det er imidlertid vanskelig å komme utenom alle de dårlige replikkene i denne filmen. Du verden så mange pinlige one-liners. Nå ja, det er kanskje for de skarpe dialogene folk velger seg ut denne filmen.
6 bloddråper
Dette er animasjonsfilmen basert på tv-serien fra 2010. Å ha sett tv-serien er nok en fordel for å få det fulle bildet av dette småfestlige universet, men filmen klarer for det meste å stå på egne bein. Den fins ikke skummel, men kompenserer med fin dose sjarm og teit humor.
Vi møter Todd, en langhåret tenåring, som, sammen med sine venner, må finne og bekjempe en demonisk bok. En bok som forsøker å tilkalle "the true evil one" som skal få verden til å gå under.
Premisset er like dustete som filmen selv. Og her ligger også filmens styrke. Den virker befriende likegyldig til hvordan den fremstår og blir oppfattet. Humoren er småflau og barnslig. Dette er en gory utgave av Beavis and Butthead møter Southpark. Storparten av spøkene handler om sex, og da særlig ereksjon, eller mangel på sådan. Det tegnes også ivrig store pupper. Det er lettere infantilt, men det kler både manuset og universet. Her hjelper det å skru hodet tilbake noen år. Karaktergalleriet i dette universet er passe fargerikt, og handlingen er såpass sprø at vi lot oss underholde de snaue 80 minuttene filmen varte. Animasjonen er nokså enkel, men igjen; sjarmerende.
6 bloddråper