En subsjanger som er relativt selvforklarende, og som kombinerer to temmelig definerte sjangre; western og horror.
En noe spesiell subsjanger muligens, og som kanskje ikke innehar det helt store antallet filmer. Men det er flere som har forsøkt seg på å koble horror og western, og som har lyktes godt. Å ha et western-bakteppe for en horror-historie gir blant annet store muligheter når det gjelder å skildre stemninger og atmosfære, som regel ved å gi naturen en betydelig rolle. Det visuelle og estetiske står ofte sentralt, gjerne representert av godt fotografisk håndverk.
Typiske westernfilmer blir fort assosiert med cowboy’er og indianere (eller amerikanske urinnvånere som nå er den korrekte benevnelsen), borgerkrigs-problematikk, nybyggere, eller rett og slett skildringer av et mer eller mindre lovløst samfunn i andre del av 1800-tallet. Sånn sett kan western-sjangeren bli noe utslitt, og som nok har gjort sitt til at sjangeren har hatt sine opp- og nedturer med hensyn til popularitet. Derfor kan det være friskt å blande inn en ny sjanger; horror. En sjanger som aldri går av moten:)
Når man snakker om western horror trenger historiene nødvendigvis ikke være lagt til 1800- eller tidlig 1900-tallet. Poenget er at filmene har stilistiske western-trekk som f.eks store isolerte landskap, hesteridning, støvete landsbyer, cowboyer, pistolskytende bander, osv.
Det er også noe befriende med slik western horror, som ikke forstyrres av ny teknologi og irriterende mobiltelefoner som gjerne preger dagens filmer. Vi er på en måte back-to-nature.
Vi har plukket ut noen western horror’s, som vi synes sparker godt fra seg.
The Wind er velspilt og stemningsfull horror satt til den amerikanske prærien på 1800-tallet. Dette er debutfilmen til regissør Emma Tammi. Og Tammi vet hva hun driver med, for filmen har egenart og originalitet både hva gjelder utseende og innhold.
Et ungt par (Lizzie og Isaac) flytter ut på den amerikanske prærien. De er eneste bosetterne på mils avstand, inntil et annet ungt par bosetter seg ved siden av. Isolasjonen setter sitt preg på tilværelsen, og det hjelper ikke at Lizzie begynner å mistenke at de er omringet av mørke og demoniske krefter.
Det er en visuell nytelse å se filmer satt på den amerikanske prærien. Et majestetisk og ubarmhjertig landskap som setter fine rammer for historien. Du er virkelig hjelpesløs der ute. Jepp, det er tøft med horror på prærien.
Filmen har svært lite dialog, Vi tilbringer mye av tiden inne i hodet til Lizzie, et hodet som mer og mer preges av de røffe forholdene, ensomheten og økende paranoia. Filmen har stemning og atmosfære. Den er mystisk og intens. Hva er det egentlig som gjemmer seg der ute? Hvem er det Lizzie kjemper imot?
Filmen benytter seg av noen klassiske horror-triks, men dette er ingen typisk skrekkfilm. Den vet å holde igjen der den sniker seg sakte frem mot sitt klimaks, men klarer å holde på interessen hele veien ut. Filmen er full av metaforer og symboler, og overlater til seeren å nøste det hele sammen for å finne ut av hva som faktisk har skjedd.
Dette er en film om ensomhet og isolasjon. Sjalusi og depresjon. En interessant og kreativ skildring av en kvinnes kamp for å overleve uten å miste forstanden. Lizzie er helt klart en tøff og handlekraftig dame. Det krever mer guts enn det vi besitter å være aleine på prærien, omringet av alt og ingenting.
7 bloddråper
Nå til en pinlig oversett film, som kanskje ble satt i skyggen av Tarantinos The Hateful Eight, en annen western som ble sluppet nokså samtidig. Den fikk minimal distribusjon og oppmerksomhet, og det er en synd og skam, for dette er en av de beste filmene vi har sett på lenge, og kongen av western horror i vår bok. Velkommen til Bone Tomahawk, regissert av Craig Zahler!
Vi er i det ville vest, hvor en ung kvinne i et lite nybyggersamfunn blir kidnappet av en ukjent indianerstamme, og en gjeng helter sendes ut på en redningsaksjon. Tøffere og mer samspilt skuespillerensemble skal du forresten lete lenge etter. Kurt Russel, Matthew Fox, Peter Jenkins og Patrick Wilson gjør en så formidabel innsats at det hele er en ren nytelse å bivåne. Herlige dialoger og fantastisk kjemi. Deilig!
Og filmen, folkens, den er så godt skrevet og regissert. Store deilige bilder i et fantastisk landskap, med en historie som drar deg inn og holder deg fast til siste scene. Den bygger seg rolig opp (noen vil si langsom, men det får så være), men beveger seg selvsikkert fremover med betydelig pondus. Den er suggerende, skitten, spennende, original, uforutsigbar og ikke minst brutal. For det som venter våre helter er mørke og skumle saker. Vi skal ikke avsløre mer, annet enn at dette er spennende! Og hardt! Her er det bare å glede seg:)
Zahler har for øvrig senere laget den voldsomt (bokstavelig talt) underholdende Brawl in Cell Block 99. Ingen horror, men en film dere helt klart bør sjekke ut!
9 bloddråper
Vi tar også med Ravenous fra 1999, med noe så sjangersjeldent som en kvinnelig regissør, Antonia Bird.
Filmen har et særdeles sterkt skuespillerensemble med Guy Pierce og Robert Carlyle (da han faktisk var kul) i front. Vi er på et lite og isolert militærfort i fjellene i California (Sierra Nevada) på midten av 1800-tallet, hvor en liten gruppe menn (og en kvinne) holder stasjon. Her ramler en utslitt og nær utsultet Carlyle inn døra og forteller at gruppen han reiste med ble fanget av uvær og måtte søke ly i en grotte. Her var de tvunget til å bo uten mat inntil sulten ble så stor at menneskekjøtt ble et fristende alternativ. Carlyle opplyser at de begynte å spise hverandre, og at han flyktet derfra i frykt for en i gruppa som gikk fullstendig amok, men at han feigt etterlot seg en ung kvinne i gærningens fangenskap. Gjengen på fortet bestemmer seg for å redde denne stakkars kvinnen, og herfra starter moroa.
Det er deilig å være ute i villmarken, og det isolerte og harde terrenget setter en fin ramme for dramaet som skal utspille seg. Lydsporet til filmen står Damon Albarn og Michael Nyman bak. Og det låter fint. Historien er like tåpelig som den er fengende, men viktigst; det er moro med kannibaler i det ville vest!
Ifølge filmen har den amerikanske urbefolkningen et navn på de som spiser et annet menneske; Wendigo. En Wendigo vil kunne ta over den andre personens styrke, men samtidig bli en demon som umettelig må fortære nye mennesker. Filmen har humor, og det er vanskelig å ikke tenke at den er ment som et stikk til det materialistiske amerikanske levesettet; grådighet og fråtseri, et umettelig behov for mere. Sånt sett fungerer kannibalen som en fint metafor; et destruktiv vesen som aldri blir mett. Tror vi alle kan kjenne oss litt igjen.
7 bloddråper
En neo-western og kult-klassiker, og Kathryn Bigelow´s første film som (enslig) regissør.
Vi møter Caleb, en kjekkas bondesønn, som i sitt forsøk på å kurtisere ei pen jente, ender opp med å bli bitt av henne. Mot sin vilje blir han så dratt med av en «blodtørstig» reisende gjeng, på drapstokt gjennom midtvesten USA…
Historien er satt til nåtid, dvs. 1987, men som tydelig er inspirert av tradisjonell westernfilm, med tanke på scenografi og at vampyrene oppfører seg som en gjeng lovløse cowboy’er. De store områdene i det amerikanske ørkenlandskapet er nydelig fotografert og skildret, nesten som om Wim Wenders skulle gjort det. Dramatikken som utspiller seg kombineres godt med western-estetikken som omfavner historien.
Det er lurt å ha på seg nostalgiske 80-talls briller når man ser denne, for på tross av den i utgangspunktet jordnære look-en, oser den 80-tallet. Det er litt keitete og overdrevent til tider, og skuespillet likeså. Men pytt, dette er ingen kult-klassiker for ingenting.
Musikken, komponert av synth gruppa Tangerine Dream, og som tonesatte en rekke filmer på 80-tallet, bidrar selvsagt til å forankre filmen i det tiåret den er fra. Kanskje ikke det beste soundtrack’et fra dem, men de har en egen evne med å lage smakfull og atmosfærisk elektronisk musikk.
Også gøy å se en yngre Lance Henriksen som den karismatiske vampyr-lederen Jesse Hooker, og ikke minst Bill Paxton som den bøllete villbassen av en vampyr, Severen. Fristende å si at Bill Paxton satte standarden for hvordan være bølle på 80-tallet (se også hans rolle i komedien Weird Science). For så vidt ikke uten grunn at disse ble med i Near Dark, for Bigelow´s fremtidig ektemann James Cameron foreslo å benytte skuespillerensemblet som var med i hans Aliens året før.
Vi koste oss mens vi så denne, en vampyr-klassiker, for ikke å si en 80-talls klassiker med sterkt western preg.
6 bloddråper
Eller Evil Underground som den også heter, er en stemningsfull og stødig western horror som har mange av de kvalitetene vi satte så pris på med Bone Tomahawk (2015). Mon tro sistenevnte var litt inspirert av denne, for det er klare likhetstrekk hva gjelder historie, stemning, karakterer og utvikling. Og ikke minst når det gjelder det fotografiske, med vakre panoramabilder av storslått amerikansk ødeland og villmark.
En nybyggerfamilie har forsvunnet på mystisk vis, og en gruppe røffe karer påtar seg oppdraget med å finne dem. I troen på at forsvinningen var som følge av fiendtlig inngripen fra de innfødte, vil de snart oppdage at årsaken er noe helt annet. En fiende som følger deres jakt, på kloss hold, under bakken…
The Burrowers føles som en genuin western, samtidig som den åpenbart har innslag av reinspikka horror. Vi setter pris på denne kombinasjonen av western og horror, og dette er intet unntak. Nokså vellykket satt sammen, tør vi påstå. Filmen lykkes med å skape en fiendtlig og truende atmosfære, på flere plan. Ja, den handler selvsagt om noe mystisk, og skal vi si overnaturlig fiende, som terroriserer gruppen på makabert vis. Men de fryktelige, rasistiske holdninger den hvite mann hadde overfor sorte og de amerikanske urinnvånerne på den tiden, med de forferdelige overgrepene, er også et viktig tema gjennom filmen. Det er brutalt og nådeløst, og det er lite her som romantiserer livet på prærien. Det er tidvis hardt og vondt å se på.
Tempoet er rolig og saktegående hvilket kler filmen. Som seer blir vi som en del av gruppen, og er med på reisen. Selv om premisset virker temmelig kjent, er det likevel uforutsigbart og fascinerende spennende, og særlig med tanke på de vendingene filmen når det gjelder karakterenes utvikling, og de situasjonene som oppstår.
Vi likte denne solide og vellagede western horror’en, som nok hadde fortjent en mer prominent plass innen en nokså snever subsjanger.
7 bloddråper