Cyber horror

I cyber horror er det teknologi som står i fokus, og da mer presist; datamaskiner og internet. Disse filmene kan presentere en gal seriemorder, et gjenferd eller en skummel sekt, men som alle har til felles at de benytter seg av cyberspace for å utføre sine tvilsomme handlinger. Disse filmene har ofte en mer realistisk tilnærming til sitt materie. Noe av det som gjør disse filmene skumle er at de tar utgangspunkt i noe som faktisk kan skje, i teknologi som fins der ute og som vi alle benytter oss av.

For det er noe med dette digitale universet mennesket så ivrig har skapt. Vi innser ennå ikke helt konsekvensene av våre oppfinnelser, hvilke muligheter de åpner og hvordan de kan misbrukes. Vi er mer opptatte av å finne opp nye ting (som gjør at noen tjener penger på å gjøre våre liv på papiret mer komfortabelt), enn å foreta en grundig vurdering av hvilken effekt disse oppfinnelsene vil ha på oss alle. Vi har god grunn til å dempe vår nesegruse beundring av alle teknologiske fremskritt og heller vurdere å bremse opp. Noen mener teknologien vil bli vår redning. Men mye tyder på at det er det motsatte, at teknologien vil bli vår undergang. Uansett, nå sporer vi litt av. Poenget er i hvert fall at cyberspace er et egnet sted for å skape horror. Det er forvirrende, altomfattende og ikke minst skummelt.

Cyber horror kan gjerne deles inn i en ny underkategori; de filmer hvor all handling skjer gjennom kameraer knyttet til de teknologiske duppedittene, slik kameraene på din iPhone eller PC/Mac. Og flere av filmene under tilhører denne underkategorien.

Vi har lyst til å gi et lite nikk til den eminente tv-serien Black Mirror. Greit, så er ikke alle episodene cyber horror, men den gir et fascinerende, skummelt og dystopisk blikk på fremtiden og konsekvensene av våre digitale oppfinnelser. Et must-see!

Vi mener denne subsjangeren har et betydelig potensialet, og vi er litt overrasket over at det ikke er flere (gode) horrorfilmer som er laget med cyberspace som utgangspunkt. Men her er i hvert fall noen filmer vi liker og som gir et godt bilde av hva cyber horror er:

 
poster 2.jpg

The Den (2014)

Amerikanske The Den fra 2014 er regidebuten til Zachary Donohue. Filmen tar for seg vår generasjons store skrekk, nemlig nettet og sosiale medier. Og en film som var blant de første som innførte noe nytt innen found footage-subsjangeren. Den valgte (og turte) å basere hele handlingen på opptak gjort gjennom webkameraer. Og det funker overraskende bra. Og en ting lærer filmen oss; sosiale medier er skumle saker!

Filmens protagonist, Elisabeth, har et prosjekt hvor hun skal chatte med så mange mennesker mulig på sosiale medier. I den prosessen starter hun en ubehagelig chat med en fremmed kvinne, som først ikke har et webcam som funker. Plutselig slår webkameraet seg på, og vi ser en kvinne bli myrdet. Okei, fra her og inn følger en intens jakt på sannheten, og ikke minst, en desperat flukt fra hvem enn som er ansvarlig for det Elisabeth har bevitnet. For de som står bak begynner sakte med sikkert å snike seg innpå Elisabeth og terrorisere hennes tilværelse.

Filmen tar deg med på en svært underholdene reise inn i nettets mørke kroker. Historien funker og dersom du kjøper premissene, og er litt raus her og der, så har du noen spennende og creepy 90 minutter foran deg. Regel nr. 1; aldri logg deg på internett!

7 bloddråper


unfriended.jpg

Unfriended (2015)

Unfriended er en amrikansk cyber-horror fra 2015. Og i likhet med ovennevnte film baseres hele filmen seg på opptak gjort gjennom karakterenes webkameraer. Men her under et Skype-treff hvor hele handlingen utspiller seg «live» i ett sammenhengende opptak.

Fem venner skyper med hverandre på et chatrom, hvor de plutselig får besøk av en anonym bruker. De forsøker først å kvitte seg med denne innpåslitne personen, men det lar seg ikke gjøre. Uansett hva de gjør dukker vedkommende opp. Og den mystiske personen har en agenda. For alle de fem vennene har skjeletter i skapet, og i løpet av kvelden skal disse frem i lyset.

Greit, en må venne seg litt til filmens format. At alt vises “live” via PC-skjermer oppleves umiddelbart som noe hektisk og masete. Mye scrolling og klikking, med en mengde små skjermer som flyttes rundt omkring for å få frem alt som foregår. Men det tar ikke lang tid før du venner deg til det, og etter det flyter filmen uanstrengt fremover mot sitt uunngåelige klimaks.

Filmen er effektivt fortalt med et stramt manus. Skuespillet er godkjent, filmen har mye energi og entusiasme som smitter over på seeren. Og ikke minst er den spennende. Rammene rundt filmen og de ubehagelige hendelser som de fem vennene opplever er like enkelt som det er smart. Okei, så burde kanskje gjengen umiddelbart ha logget seg ut før de sitter dypt i dritten, men det er samtidig ikke utenkelig at fem tenåringer ikke evner å håndtere en slik merkverdig situasjon bedre.

Jepp, ingen tvil om at internet har sine baksider. Særlig hva gjelder mobbing, sosialt press- og ekskludering. En fin liten film som, i likhet med de fleste innen subsjangeren, illustrerer hvor galt det kan gå hvis du ikke er forsiktig ute i den digitale verdenen.

6 bloddråper


creep-movie-poster.jpg

Unfriended: Dark Web (2018)

Denne filmen har et lignende konsept som ovennevnte (Unfriended). En slags oppfølger, om du vil. Men denne filmen har en mer ambisiøs handling enn sin forgjenger. Den ønsker virkelig å vise nettet fra sin mørkeste side. Nær bokstavlig talt.

Vi møter en ung kar som nettopp har rappet en PC. Han skyper litt med sin kjæreste, før han, som i Unfriended, ender opp i et chatrom med sine venner. Snart oppdager han at det er noe mistenkelig med PC´en han har «funnet». Den inneholder noen mystiske filmer, og det tar ikke lag tid før den tidligere eieren klarer å logge seg på i et forsøk på å få tilbake PC´en og da særlig innholdet som gjengen etter hvert innser er av den kriminell sorten. For via PC´en åpner det seg en portal inn i the Dark Web, og plutselig befinner gjengen seg på dypt vann, omringet av personer med mildt sagt tvilsom agenda.

Premisset for filmen er catchy. Hva er det som ligger på PC´en? Hvem er den tidligere eieren, hva har han gjort og hvordan klare å komme seg unna ham? Som nevnt er handlingen her mer ambisiøs enn i sin forgjenger Unfriended. Det er artig med en film som vil noe mer ennå vise en gærning som stalker deg på nettet. Her settes ondskapen i system, et gjennomtenkt og utspekulert som sådan, og slikt er alltid mer skummelt. Okei, så er ikke manuset alltid like elegant skrevet, men filmen klarer i hvert fall å finne en plausibel måte å holde vennene fanget i chat-rommet. Hvor de synker dypere og dypere inn i den mørke delen av nettet, og snart innser de at det kanskje ikke er noen vei ut.

Det er vanskelig å si hvor realistisk dette er, men det er unektelig mye som skjer på nettet som vi ikke vet om. Og skulle ikke forundre oss om noe av dette faktisk finner sted der ute. For nettet er et svært egnet sted for mørke sinn å kunne møtes og dele sine sadistiske fantasier, og ikke minst leve de ut.

7 bloddråper


pulse.jpg

Pulse (Kairo) (2001)

Pulse (Kairo) er en japansk cyber horror fra 2001, regissert av Kiyoshi Kurosawa. Den ble vist under Cannes festivalen samme år og har med tiden blitt en liten kult-klassiker.

Premisset er like enkelt som det er artig; spøkelser invaderer vår verden gjennom internet. Tja, hvorfor ikke? Vi følger to historier som har til felles at de har logget seg på nettet og oppdaget at de blir kontaktet av ånder fra en annen verden.

Filmen er fra 2001 og internettets nokså spede begynnelse. Så mye av det digitale føles utdatert. Men konseptet funker. Og det er noe treffende symbolsk at spøkelsene kontakter oss via internettet. I dag blir vi jo invadert av den ene ulemskheten etter den andre via denne portalen, la det være fake news, porno eller meningene til en eller annen dustete blogger. Er det noe som fort kan bli vår undergang er det nettopp dette digitale “underverket”.

Pulse (Kairo) innehar de typiske kjennetegn til asiatisk horror; mer fokus på stemning og atmosfære enn jump-scares, gjennomtenkt og fascinerende manus og ikke minst spøkelser. Alt i duse farger. Dette er ingen fryktelig skummel film. Men den er creepy. Og den leverer noen tøffe scener; vi likte godt scenen med den mystiske kvinnen som beveger seg sakte mot den vettskremte mannen bak sofaen. Japanerne har unektelig sansen for skumle kvinneskikkelser. Og scenen hvor en kvinne hopper fra en bygning ser svært ekte ut.

Skuespillet virker imidlertid nokså slapt, men vrient å si, vi er ikke fryktelig kjent med japansk væremåte og adferd, pluss alt skjer jo på et fremmed språk.

Våre helter bor i mørke og triste leiligheter med vinduer ut til ingenting. De beveger seg rundt i en nær folketom by hvor solen såvidt klarer å skinne gjennom den tette lufta. Dette er på mange måter en film om ensomhet. Om mennesker som er alene og som ikke klarer å etablere relasjoner med hverandre. Verden går under, ikke med et brak, men ved at vi mister hverandre. Og oss selv.

7 bloddråper


hell.jpg

Cam (2018)

Neste film ut er kritikerroste Cam, en psykologisk horror/thriller som var en av 2018´s store positive overraskelser. Dette er første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var imponerende gøy synes vi.

Webcam-jenta Alice (aka Lola som hun kaller seg på internett) gjør det hun kan for å tiltrekke seg nye følgere og likes, med stadig flere utfordrende, drøye og seksuelt ladete videoer. Men så plutselig en dag oppdager Alice at en annen person, som er prikk lik henne (!), har begynt å poste videoer fra hennes egen webcam-konto. Og hvor opptakene dessuten finner sted i hennes eget rom. Supercreepy... Alice må finne ut hvem denne mystiske dobbeltgjengeren er, og samtidig finne ut hva i helv.....te er det som skjer!

Premisset kan minne litt om en Black Mirror-episode ved at den skildrer en form for dystopisk, digital virkelighet, som med sine sosiale medier får oss til å jage etter å bli sett og likt. En virkelighet som for så vidt ikke er langt unna dagens.  Filmen er lite voldelig, og innimellom tok vi oss i å lure på om dette egentlig kunne kalles horror. Men psykologisk horror er en subsjanger som sjelden er veldig grafisk. Her skal det fokuseres i større grad på uhygge, skrudde virkelighetsoppfatninger og noia-stemninger. Så jepp, Cam er horror.

Filmen er godt laget, med et svært catchy premiss som fortelles på en engasjerende og underholdende måte. Samtidig er det mye finurlig bruk av foto, blant annet kombinasjonen av normal filming og webcam, som skaper en interessant og uhyggelig dynamikk. Det visuelle er generelt viktig i filmen og det legges mye vekt på farger og interiør som stemningsskapere. Nesten så det blir litt David Lynch-aktig til tider, hvor også surrialisme, identitetsforvirring, angst, og destruktive, seksuelle undertoner, er viktige komponenter i historien . 

Artig trivia er at filmen har mange referanser til Alice i Eventyrland og som man kan gjenkjenne utover i filmen. Litt pussig kobling der altså, dette må i så fall være voksenversjonen.

Meget bra casting, og må fremheve Madeline Brewer, som gjør en strålende innsats i rollen som Alice. Hun fremstår svært ekte og autentisk, og får virkelig vist sitt register i Cam

Filmen har dessverre noen mangler, som for eksempel at historien etter hvert tar en del snarveier uten å gi særlige forklaringer. Dette kan oppleves litt irriterende, og som nok kunne vært unngått hvis man hadde brukt mer tid på manusdelen. Noe sløvt av manusforfatterne, men vi legger godvilja til. For ellers funker filmen veldig bra, og som med sitt underholdende og originale premiss, gjør dette til en svært severdig horror-go´bit. 

Første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var overraskende gøy.

7 bloddråper