I cyber horror er det teknologi som står i fokus, og da mer presist; datamaskiner og internet. Disse filmene kan presentere en gal seriemorder, et gjenferd eller en skummel sekt, men som alle har til felles at de benytter seg av cyberspace for å utføre sine tvilsomme handlinger. Disse filmene har ofte en mer realistisk tilnærming til sitt materie. Noe av det som gjør disse filmene skumle er at de tar utgangspunkt i noe som faktisk kan skje, i teknologi som fins der ute og som vi alle benytter oss av.
For det er noe med dette digitale universet mennesket så ivrig har skapt. Vi innser ennå ikke helt konsekvensene av våre oppfinnelser, hvilke muligheter de åpner og hvordan de kan misbrukes. Vi er mer opptatte av å finne opp nye ting (som gjør at noen tjener penger på å gjøre våre liv på papiret mer komfortabelt), enn å foreta en grundig vurdering av hvilken effekt disse oppfinnelsene vil ha på oss alle. Vi har god grunn til å dempe vår nesegruse beundring av alle teknologiske fremskritt og heller vurdere å bremse opp. Noen mener teknologien vil bli vår redning. Men mye tyder på at det er det motsatte, at teknologien vil bli vår undergang. Uansett, nå sporer vi litt av. Poenget er i hvert fall at cyberspace er et egnet sted for å skape horror. Det er forvirrende, altomfattende og ikke minst skummelt.
Cyber horror kan gjerne deles inn i en ny underkategori; screen life horrorfilmer. Det vil si filmer hvor all handling skjer gjennom kameraer knyttet til de teknologiske duppedittene, slik kameraene på din iPhone eller PC/Mac. Og flere av filmene under tilhører denne underkategorien.
Vi har lyst til å gi et lite nikk til den eminente tv-serien Black Mirror. Greit, så er ikke alle episodene cyber horror, men den gir et fascinerende, skummelt og dystopisk blikk på fremtiden og konsekvensene av våre digitale oppfinnelser. Et must-see!
Vi mener denne subsjangeren har et betydelig potensialet, og vi er litt overrasket over at det ikke er flere (gode) horrorfilmer som er laget med cyberspace som utgangspunkt. Men her er i hvert fall noen filmer vi liker og som gir et godt bilde av hva cyber horror er:
Amerikanske The Den fra 2014 er regidebuten til Zachary Donohue. Filmen tar for seg vår generasjons store skrekk, nemlig nettet og sosiale medier. Og en film som var blant de første som innførte noe nytt innen found footage-subsjangeren. Den valgte (og turte) å basere hele handlingen på opptak gjort gjennom webkameraer. Og det funker overraskende bra. Og en ting lærer filmen oss; sosiale medier er skumle saker!
Filmens protagonist, Elisabeth, har et prosjekt hvor hun skal chatte med så mange mennesker mulig på sosiale medier. I den prosessen starter hun en ubehagelig chat med en fremmed kvinne, som først ikke har et webcam som funker. Plutselig slår webkameraet seg på, og vi ser en kvinne bli myrdet. Okei, fra her og inn følger en intens jakt på sannheten, og ikke minst, en desperat flukt fra hvem enn som er ansvarlig for det Elisabeth har bevitnet. For de som står bak begynner sakte med sikkert å snike seg innpå Elisabeth og terrorisere hennes tilværelse.
Filmen tar deg med på en svært underholdene reise inn i nettets mørke kroker. Historien funker og dersom du kjøper premissene, og er litt raus her og der, så har du noen spennende og creepy 90 minutter foran deg. Regel nr. 1; aldri logg deg på internett!
7 bloddråper
Spree en er overraskende morsom og treffsikker mockumentary om en influencer som er villig til å gjøre alt for å bli berømt. Det er gøy å se en film som tar samtiden såpass på kornet, både visuelt og tematisk.
Filmen handlet om den 23-årige influenceren Kurt, som ved siden av å kjøre en slags Uber forøker å skaffe følgere til sin profil kalt Kurts World. Som så mange andre dustete influencere der ute handler profilen hans om å vise dagligdagse hendelser, gi teite og selvsagte tips om hvordan leve livet, samt gjennomføre idiotiske stunts. Han makter sjelden å få mer enn tosifret seere og følgere og innser at noe dramatisk må gjøres. Han bestemmer seg derfor for å gjøre mer hissige stunts, mildt sagt.
Filmen er smart skrevet og har en rekke kreative, komiske og uforutsigbare scener. Og den treffer svært godt i sin satire over dagens ungdom og dens bruk av sosiale medier. Hvordan så altfor mange jobber så altfor hardt for å få følgere til sitt meningsløse innhold på sine meningsløse sider og profiler. Tidligere spurte man; "hvis et tre faller ned i skogen og ingen hører det, lager det da en lyd?” I dag kan man like gjerne spørre; “hvis du har opplevde noe, gjort noe, følte noe, men ikke lagt det ut på sosiela medier, har det da i det hele tatt skjedd?” For så mange er det å bli sett av andre, og da helst så mange som mulig, det viktigste i livet. Spør du unge hva de ønsker å bli når de vokser opp er svaret rik og berømt. Så mens samfunnet trenger flere sykepleiere og lærere, så ender vi da opp med en haug av selvopptatte influencere.
Men generasjonen som ser disse vokse opp har lite å klage på, da det er vi som har skapet SOME og derfor om noe burde beklage til kommende generasjoner for dette destruktive leketøyet. I det minsre regulere og begrense monsteret. Filmen får frem det latterlige, triste og meningsløse med SOME. Ikke bare gjennom karakteren Kurt, men også de han møter på sin vei, som alle, i varierende grad, lever sine liv gjennom SOME. Spree peker også på hvordan vi i dag så enkelt kan henge ut enkeltpesoner, hvor mye makt det ligger i å ha millioner av følgere (en slags lydig arme), og hvor nær umulig det er å ta opp kampen mot disse aktørene skulle du føle deg angrepet.
Alle scenene er opptak gjort av Kurt sine mange kameraer, som han primært har rigget opp i bilen sin. Og dette fungerer svært godt. Filmen har en moderne profil. det er som å se en film på mobilen din, men uten at det oppleves hektisk og kaotisk. Den drar også smart nytte av den kommunikasjonen influencere har med sine følgere, hvordan dette samspillet fungerer og hvordan de danser etter hverandres piper.
Vi må gi ros til Joe Keery (Stranger Things) som spiller den unge influenceren Kurt, og som klarer å gjøre karakteren både likandes, trist og morsom. Det er nesten så vi heier på Kurt i all galskapen han skaper. Og artig å se ringreven David Arquette som Kurts rufsete far.
Jepp, dette er morsomt, dere :) Spree lykkes svært godt; underholdene, aktuell og brutal. Denne kan varmt anbefales!
7 bloddråper
Unfriended er en amrikansk cyber-horror fra 2015. Og i likhet med ovennevnte film baseres hele filmen seg på opptak gjort gjennom karakterenes webkameraer. Men her under et Skype-treff hvor hele handlingen utspiller seg «live» i ett sammenhengende opptak.
Fem venner skyper med hverandre på et chatrom, hvor de plutselig får besøk av en anonym bruker. De forsøker først å kvitte seg med denne innpåslitne personen, men det lar seg ikke gjøre. Uansett hva de gjør dukker vedkommende opp. Og den mystiske personen har en agenda. For alle de fem vennene har skjeletter i skapet, og i løpet av kvelden skal disse frem i lyset.
Greit, en må venne seg litt til filmens format. At alt vises “live” via PC-skjermer oppleves umiddelbart som noe hektisk og masete. Mye scrolling og klikking, med en mengde små skjermer som flyttes rundt omkring for å få frem alt som foregår. Men det tar ikke lang tid før du venner deg til det, og etter det flyter filmen uanstrengt fremover mot sitt uunngåelige klimaks.
Filmen er effektivt fortalt med et stramt manus. Skuespillet er godkjent, filmen har mye energi og entusiasme som smitter over på seeren. Og ikke minst er den spennende. Rammene rundt filmen og de ubehagelige hendelser som de fem vennene opplever er like enkelt som det er smart. Okei, så burde kanskje gjengen umiddelbart ha logget seg ut før de sitter dypt i dritten, men det er samtidig ikke utenkelig at fem tenåringer ikke evner å håndtere en slik merkverdig situasjon bedre.
Jepp, ingen tvil om at internet har sine baksider. Særlig hva gjelder mobbing, sosialt press- og ekskludering. En fin liten film som, i likhet med de fleste innen subsjangeren, illustrerer hvor galt det kan gå hvis du ikke er forsiktig ute i den digitale verdenen.
6 bloddråper
Denne filmen har et lignende konsept som ovennevnte (Unfriended). En slags oppfølger, om du vil. Men denne filmen har en mer ambisiøs handling enn sin forgjenger. Den ønsker virkelig å vise nettet fra sin mørkeste side. Nær bokstavlig talt.
Vi møter en ung kar som nettopp har rappet en PC. Han skyper litt med sin kjæreste, før han, som i Unfriended, ender opp i et chatrom med sine venner. Snart oppdager han at det er noe mistenkelig med PC´en han har «funnet». Den inneholder noen mystiske filmer, og det tar ikke lag tid før den tidligere eieren klarer å logge seg på i et forsøk på å få tilbake PC´en og da særlig innholdet som gjengen etter hvert innser er av den kriminell sorten. For via PC´en åpner det seg en portal inn i the Dark Web, og plutselig befinner gjengen seg på dypt vann, omringet av personer med mildt sagt tvilsom agenda.
Premisset for filmen er catchy. Hva er det som ligger på PC´en? Hvem er den tidligere eieren, hva har han gjort og hvordan klare å komme seg unna ham? Som nevnt er handlingen her mer ambisiøs enn i sin forgjenger Unfriended. Det er artig med en film som vil noe mer ennå vise en gærning som stalker deg på nettet. Her settes ondskapen i system, et gjennomtenkt og utspekulert som sådan, og slikt er alltid mer skummelt. Okei, så er ikke manuset alltid like elegant skrevet, men filmen klarer i hvert fall å finne en plausibel måte å holde vennene fanget i chat-rommet. Hvor de synker dypere og dypere inn i den mørke delen av nettet, og snart innser de at det kanskje ikke er noen vei ut.
Det er vanskelig å si hvor realistisk dette er, men det er unektelig mye som skjer på nettet som vi ikke vet om. Og skulle ikke forundre oss om noe av dette faktisk finner sted der ute. For nettet er et svært egnet sted for mørke sinn å kunne møtes og dele sine sadistiske fantasier, og ikke minst leve de ut.
7 bloddråper
Pulse (Kairo) er en japansk cyber horror fra 2001, regissert av Kiyoshi Kurosawa. Den ble vist under Cannes festivalen samme år og har med tiden blitt en liten kult-klassiker.
Premisset er like enkelt som det er artig; spøkelser invaderer vår verden gjennom internet. Tja, hvorfor ikke? Vi følger to historier som har til felles at de har logget seg på nettet og oppdaget at de blir kontaktet av ånder fra en annen verden.
Filmen er fra 2001 og internettets nokså spede begynnelse. Så mye av det digitale føles utdatert. Men konseptet funker. Og det er noe treffende symbolsk at spøkelsene kontakter oss via internettet. I dag blir vi jo invadert av den ene ulemskheten etter den andre via denne portalen, la det være fake news, porno eller meningene til en eller annen dustete blogger. Er det noe som fort kan bli vår undergang er det nettopp dette digitale “underverket”.
Pulse (Kairo) innehar de typiske kjennetegn til asiatisk horror; mer fokus på stemning og atmosfære enn jump-scares, gjennomtenkt og fascinerende manus og ikke minst spøkelser. Alt i duse farger. Dette er ingen fryktelig skummel film. Men den er creepy. Og den leverer noen tøffe scener; vi likte godt scenen med den mystiske kvinnen som beveger seg sakte mot den vettskremte mannen bak sofaen. Japanerne har unektelig sansen for skumle kvinneskikkelser. Og scenen hvor en kvinne hopper fra en bygning ser svært ekte ut.
Skuespillet virker imidlertid nokså slapt, men vrient å si, vi er ikke fryktelig kjent med japansk væremåte og adferd, pluss alt skjer jo på et fremmed språk.
Våre helter bor i mørke og triste leiligheter med vinduer ut til ingenting. De beveger seg rundt i en nær folketom by hvor solen såvidt klarer å skinne gjennom den tette lufta. Dette er på mange måter en film om ensomhet. Om mennesker som er alene og som ikke klarer å etablere relasjoner med hverandre. Verden går under, ikke med et brak, men ved at vi mister hverandre. Og oss selv.
7 bloddråper
Neste film ut er kritikerroste Cam, en psykologisk horror/thriller som var en av 2018´s store positive overraskelser. Dette er første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var imponerende gøy synes vi.
Webcam-jenta Alice (aka Lola som hun kaller seg på internett) gjør det hun kan for å tiltrekke seg nye følgere og likes, med stadig flere utfordrende, drøye og seksuelt ladete videoer. Men så plutselig en dag oppdager Alice at en annen person, som er prikk lik henne (!), har begynt å poste videoer fra hennes egen webcam-konto. Og hvor opptakene dessuten finner sted i hennes eget rom. Supercreepy... Alice må finne ut hvem denne mystiske dobbeltgjengeren er, og samtidig finne ut hva i helv.....te er det som skjer!
Premisset kan minne litt om en Black Mirror-episode ved at den skildrer en form for dystopisk, digital virkelighet, som med sine sosiale medier får oss til å jage etter å bli sett og likt. En virkelighet som for så vidt ikke er langt unna dagens. Filmen er lite voldelig, og innimellom tok vi oss i å lure på om dette egentlig kunne kalles horror. Men psykologisk horror er en subsjanger som sjelden er veldig grafisk. Her skal det fokuseres i større grad på uhygge, skrudde virkelighetsoppfatninger og noia-stemninger. Så jepp, Cam er horror.
Filmen er godt laget, med et svært catchy premiss som fortelles på en engasjerende og underholdende måte. Samtidig er det mye finurlig bruk av foto, blant annet kombinasjonen av normal filming og webcam, som skaper en interessant og uhyggelig dynamikk. Det visuelle er generelt viktig i filmen og det legges mye vekt på farger og interiør som stemningsskapere. Nesten så det blir litt David Lynch-aktig til tider, hvor også surrialisme, identitetsforvirring, angst, og destruktive, seksuelle undertoner, er viktige komponenter i historien .
Artig trivia er at filmen har mange referanser til Alice i Eventyrland og som man kan gjenkjenne utover i filmen. Litt pussig kobling der altså, dette må i så fall være voksenversjonen.
Meget bra casting, og må fremheve Madeline Brewer, som gjør en strålende innsats i rollen som Alice. Hun fremstår svært ekte og autentisk, og får virkelig vist sitt register i Cam.
Filmen har dessverre noen mangler, som for eksempel at historien etter hvert tar en del snarveier uten å gi særlige forklaringer. Dette kan oppleves litt irriterende, og som nok kunne vært unngått hvis man hadde brukt mer tid på manusdelen. Noe sløvt av manusforfatterne, men vi legger godvilja til. For ellers funker filmen veldig bra, og som med sitt underholdende og originale premiss, gjør dette til en svært severdig horror-go´bit.
Første langfilm til Daniel Goldhaber, og vi gleder oss til å følge med på han fremover, for dette var overraskende gøy.
7 bloddråper
Host er en effektiv og nifs cyber horror om en seanse gjort over Zoom som slår fryktelig feil. Dette er ouija for generasjon Z, hvor en vennegjeng forsøker å tilkalle ånder gjennom internettet.
Dette er den mindre ambisiøse lillebroren til Unfriended og Unfriended: Dark Web. Også her foregår alt i realtime, og all handling skjer på skjermen. Klassisk cyber horror. Men premisset og handlingen er noe enklere i Host. Men det betyr ikke at Host ikke evner å underholde. For her får du flere gode scares iløpet av den snaue timen filmen varer. Noen hår vil nok kunne reise seg og litt skvetting er nesten garantert. Du får snedige kameratriks og en kledelig dose velgjorte spesialeffekter. Filmen er tilstrekkelig smart og sjarmerende upretensiøs. Tankene gikk også ved flere anledninger til The Blair Witch Project. Begge får maksimalt ut av et enkelt premiss, makter på en effektiv måte la det overnaturlige blende inn med det hverdagslige, og skildrer frykt og paranoia på en overbevisende måte. Og ikke minst viser begge filmene at man ikke trenger store budsjetter for å lage noe skummelt.
Også kult at den tar utgangspunkt i krorona-pandemien, hvor alle i filmen sitter i karantene. Det setter en tidsriktig og ubehagelig ramme på det hele. Og som i pandemien er fienden usynlig og skaper både frykt og panikk.
Jepp, en svært så underholdende time venter, folkens :)
7 bloddråper
Influencer er en vellaget og spennende film, som nyter godt av et catchy premiss, deilige lokasjoner og et velskrevet manus.
Influenceren Madison er i Thailand på en luksusresort, hvor hun venter på sin kjæreste, Ryan, som grunnet arbeid har latt henne feriere alene. Madison tar masse uinteressante og dustete bilder av hva hun gjør og spiser, samt gir kleine råd om hvordan leve lykkelig, til sine mange like dustete følgere. Influencere som fenomen er like fascinerende som det er unyttig og trist. Uansett, Madison møter etter hvert CW, en ung kvinne som viser Madison de mer eksotiske stedene Thailand har å by på. Men hva er egentlig CW sin agenda?
Vi likte at filmens ofre var navlebeskuende og overfladisk influencere. Joda, de er duster, men så mye lidelse fortjener de kanskje ikke? Det skjer nok oftere og oftere at nettopp denne gruppen mennesker skrives inn i skrekkfilmer, og da som intetanende ofre. For de fremstår ofte naive og forfengelige. Filmen hadde en gedigen sjanse til å si noe meningsfullt om dagens SOME generelt, og influencere spesielt. Men den sjansen glapp, dessverre. Greit, en viss kritikk foreligger, men vi opplevde dessverre ikke at et dypere budskap ble formidlet.
Filmen har en leken tone. Den tar noen gjennomtenkte og velfungerende vendinger, og får oss hele tiden til å gjette hvor den er på vei. Den bygger seg fint opp, og dialogene er velskreve og smarte. Det er til tider riktig så fornøyelig å være på tur med denne gjengen. Cassandra Naud spiller for øvrig godt i rollen som den mystiske og mørke CW. Det er Naud som bærer filmen.
Regissør og medmanusforfatter er Kurtis David Harder, som i 2019 ga oss den meget solide Spiral. Dette er en mann som vet å lage engasjerende og underholdende mysterier, og som klarer å knytte handlingen til aktuell tematikk. Og vi liker det!
7 bloddråper
Like Me er en original og visuelt fascinerende film. En film om ensomhet og tilhørighet, om galskap og sosiale medier. En tidvis treffende portretteringen av Gen Z, men samtidig blir for den for ufokusert og retningsløs til at den treffer skikkelig.
En ung kvinne gjør opptak av sine kriminelle handlinger og legger de ut på sosiale medier. Kriminelle handlinger i form av å ydmyke og skade andre personer. Og videoene begynner etter hvert å få et godt antall seere. Hun knytter så et visst bånd med et av sine ofre.
Historien er nokså tynn. Vi følger den unge kvinnen og hennes offer, mens de beveger seg mellom virkelighet og fantasi. Den unge kvinnen har en interessant dualitet; ren, ung og uskyldig på den ene siden, manipulativ, kynisk og brutal på den andre. Skuespillet er solid. Addison Timlin er har en nesten hypnotisk sjarm, og det er alltid artig å se en av indie-horrorens virkelige kjemper; Larry Fessenden, gjøre det han kan best. Vi opplever at regissøre og manusfofatter Robert Mockler har noe han ønsker å si. Men det kan disukteres hvor godt den treffer i sin satire over sosiale medier og jakten etter likes og anerkjennelse. Dette er for øvrig spillefilmdebuten til Mockler, og om ikke annet viser filmen et Mockler har talent og en det er verdt å følge videre.
Filmen er uforutsigbar. Og eksperimentell. Den har en interessant visuell idenitet, med hissig fargebruk og intense og smågroteske bilder, hektisk klippet sammen til en slags marerittaktig reise. Den kan være tidvis fristrerende, men hele tiden tilstrekkelig engasjerende. Kanskje ikke for alle, men vi mener den er verdt en titt.
6 bloddråper
Dette er kanskje den første screen life skrekkfilmen. Video-chatting hadde såvidt begynt rundt tusenårsskiftet, så The Collingswood Story er en pioner innen subsjangeren. Er den skummel? Nei, ikke så veldig. men den har en nifs stemning og atmosfære. En sjarmerende sak for de som er voksne nok til å mimre tilbake til internettets spede begynnelse.
Rebecca har flyttet til Collingswood (New Jersey), og derfra video-chatter hun med sin kompis Johnny som ble boende i Virginia, og som for øvrig er fryktelig forelsket i Rebecca. På Rebecca sin bursdag leier Johnny inn et medium for en video-samtale, og det tar ikke lange tiden før mediumet oppdager at huset Rebecca bor i skjuler noen mørke hemmeligheter.
Det er gøy å se hvordan internettet så ut tidlig 2000. Filmen er således herlig nostalgisk. Sett fra i dag er filmen noe klønete og teit, men med tanke på at filmen er fra 2002, så er vi faktisk litt imponert. Det er engasjerende og spennende. Du ser allerede her hvor mye potensialet subsjangeren har. Og ikke minst hvor mye moro du kan få ut av et nesten ikke-eksisterende budsjett.
6 bloddråper