Apokalyptisk horror

Du står opp. Det er ingen i huset. Det er dødsens stille. Du har forsovet deg til jobben og har dårlig tid. Du setter på radioen av ren rutine, men fordi du har det så travelt så får du ikke med deg de urovekkende nyhetene fra en opprørt reporter. Dusj, påkledning og frokost går unna i en fei. Plutselig kjører en brannbil med fulle sirener utenfor huset ditt. Ikke lenge etter følger en rekke politibiler. Hmm…det var da merkelig, tenker du mens du titter ut av vinduet. Gatene er tomme, ingen å se utenfor. Du hører sirenene forsvinne etter hvert som de kommer lengre unna. Stillheten brer seg utover nabolaget igjen. Shit, du har dårlig tid, du har et møte som starter om 15 minutter! Du stormer ut av huset, setter deg inn i bilen og vrir om tenningen. Bilen starter ikke. Du prøver på nytt, flere ganger. Samme resultat. Faen, nei, ikke nå! Bilen vil ikke starte. Hissig hopper du ut av bilen og smeller stresskofferten i bildøren. Faen! I samme øyeblikk dundrer det forbi flere militærkjøretøy, og det høres en speaker-stemme som oppfordrer alle til å holde seg innendørs. Lyden av kjøretøyene er øredøvende. Den bakerste bilen i konvoien mister plutselig kontrollen, svinger hardt ut av veien og krasjer momentant i et tre. Sjåføren kastes brutalt ut gjennom frontruten og ned på bakken. Sjokkskadet stirrer du på den smadrete bilen, og på den livløse kroppen som ligger der mens resten av konvoien kjører voldsomt på videre. Lukten av bensin og svidd gummi stikker i nesen. I det du skal til å gå mot ulykkesstedet reiser sjåføren seg sakte opp, han hveser og grynter, og før du vet ordet av det kommer han løpende mot deg. Du legger på sprang, og mens han jager deg nedover gaten ser du andre tilsvarende hissige skapninger ramle ut av hager og andre stikkveier, og hvor alle som én, begynner å jage deg!

Vel, et lite forsøk på å skissere en typisk dommedags-aktig scene, og som jo er temaet for denne subsjangeren som vi har valgt å kalle Apokalyptisk horror. Dette er filmer som tar for seg sivilisasjonens undergang. Mange filmer har som utgangspunkt at noe verdensomspennende og ødeleggende har skjedd. Vi vet ofte ikke helt hva som er årsaken, men plutselig er verden snudd på hodet, og overlevelse er det eneste som gjelder. Hvorfor ting har blitt som de har blitt, er irrelevant, nå må man forholde seg til den nye virkeligheten, en virkelighet som er brutal, nådeløs, og livsfarlig. En apokalypse introduserer en rekke farer, representert i form av zombier, vampyrer, muterte skapninger, og ikke minst andre mennesker. Gærne mennesker.  Yes, mennesker utgjør ofte den største faren i et post-apokalyptisk univers. Se bare på Walking dead, eller The Road for den saks skyld. Det er kritisk å komme i kontakt med andre mennesker, for når det er survival of the fittest som gjelder, går folk bokstavelig talt over lik for å overleve. I tillegg innebærer apokalypsen en ny start og en ny verdensordning. Man starter liksom på scratch igjen. Tilfeldig sammensatte grupper vokser opp, siden overlevelse alene er så å si umulig, og de utvikler seg gjerne til å bli små, totalitære terrorregimer, med en enehersker på toppen. En sterk leder må styre gruppen, en leder som dessverre har en lei tendens til å misbruke sin uinnskrenkede makt. Og religiøse fanatikere får nesten fritt spillerom, ettersom mennesket har en bånnløs svakhet for religion i møte med store kriser. Ikke lett å være reflekterende enkeltindivid i et slikt miljø. Og de demokratiske verdiene er for lengst kastet på båten. 

Apokalypse, ragnarok, armageddon, dommedag eller verdens undergang. Kjært barn har mange navn, og som har skremt og fascinert oss i uminnelige tider. Det er jo et mareritt-aktig scenario som selvsagt ingen ønsker å oppleve på virkelig, men som funker svært så bra som horror-underholdning.

Verdt å bemerke at det er en forskjell mellom apokalyptiske og post-apokalyptiske filmer. Mens handlingen i apokalyptiske filmer finner sted rett før, under, eller rett etter at siviliasjonen har gått på en gigantisk smell, så befinner post-apokalyptiske filmer sted en god stund etter apokalypsen. Vi følger nye sivilisasjoner og samfunn utfolde seg, se feks Mad Max og 12 Monkeys. Vi ser imidlertid ingen grunn til å skille mellom de to, så filmene vi har plukket ut kan falle i begge kategorier. 

Her er noen godbiter vi ønsker å anbefale:

 
Stake Land.png

Stake Land

Stake Land fra 2010 er en overraskende god film. Filmen har et gjennomført apokalyptisk univers som føles troverdig og autentisk. Det er usentimentalt, og rett på sak. Survival er det eneste som teller her, ikke no' poeng å legge seg ned å grine, liksom.

Vi befinner oss i typisk Walking Dead landskap, med små forlatte tettsteder omringet av høstskog. Zombier er byttet ut med hissige vampyrer, og det artige med vampyrer er at de er sterke, raske og vanskelige å drepe. De er rett og slett farligere enn zombiene. I tillegg kommer de i mange varianter, og det gjelder å kjenne sin vampyrtype skal de kunne bekjempes.

En som kan sin vampyr og vet å drepe dem, er Mister (Nick Damici), en hard og rufsete Mr. Myagi-type. Han er nådeløs og kontant, en svært så handlekraftig mann. Etter å ha reddet en gutt, Martin (Connor Paolo), fra et vampyrangrep, tar han Martin under sine vinger. Martin blir en slags apprentice, som læres opp i vampyr-nærkamp og overlevelse. Vi følger dem gjennom dette farefulle post-apokalyptiske vampyr-landskapet, hvor flere smått fortapte sjeler etter hvert joiner de to på deres ferd. I klassisk apokalyptisk stil er det ikke bare vampyrer som utgjør den store faren, det er noen ordentlig bad-guys her og. Mennesket fremstår flere ganger som et større monster enn de instinktdrevne vampyrene. 

Stake Land er brutal og nådeløs, og ikke minst meget godt laget. Regien av Jim Mickle er overbevisende, og filmen har i tillegg til flott foto og et voldsomt driv. Ikke mye pusterom her. No-nonsense, hardcore, post-apokalyptisk vampyraction!

7 bloddråper


large_aNAgmnLyK0EsPzsjR2i1wHQufjf.jpg

Night of the living dead (1968)

Det er nær umulig, og ville være høyst urimelig, å skulle ta for seg denne subsjangeren uten å inkludere en zombie-film. Zombie-filmer har nesten alltid som premiss at samfunnet vi kjenner til har kollapset og en ny sivilisasjon venter. Og skal vi først plukke ut en zombie-film, så bør det være en til George Romero. Valget falt på debuten hans Night of the living dead fra 1968. Dette er først film i hans trilogi. En skikkelig lavbudsjettsfilm, men som viser at du ikke trenger massevis av spesialeffekter for å underholde. Denne ble etterfulgt av Dawn of the dead i 1978, som er omtalt i zombie-subsjangeren, og Day of the dead fra 1985. Vi kunne også valgt sistnevnte, men vi mener at Night of the living dead er hakket hvassere, tatt i betraktning når den kom ut. Og mer relevant.

Hele filmen finner sted i et hus på landet, hvor noen mennesker har barrikadert seg. Utenfor har apokalypsen startet, og zombier er overalt. Romeros tre filmer tar egentlig for seg hele apokalypsen; den første finner sted i tiden før sivilisasjonens fall, nummer to mens samfunnet er i ferd med å kollapse, mens tredje film finner sted etter at verden vi kjenner har sluttet å eksistere. Slaget er tapt og nå gjelder det bare å finne en vei ut. Om mulig.

Night of the living dead har unektelig fortjent betegnelsen klassiker. Vi har full forståelse for at den skremte livskiten ut av publikum da den ble sluppet. En revolusjonerende film innen sin sjanger. Selv om tiden ikke har gjort den noen tjenester, så er den fortsatt spennende, og Romero får som vanlig frem hvor destruktivt menneskets natur kan være, og hvordan vi agerer under ekstremt press. Og som i hans andre filmer har også denne en tydelig politisk subtekst. Romero har full kontroll på galskapen, og klarer å skape en intens og trykkende stemning. Joda, det er laget hissigere zombie-filmer enn dette, men vi anbefaler at dere sjekker ut hvor det hele startet:)

8 bloddråper


comes.jpg

It Comes at Night

It comes at night (2017) er en post-apokalyptisk perle av en film. En film som både er stillfaren, intens, uhyggelig og stemningsfull, og hvor paranoia’n aldri er langt unna. 

Vi følger en liten familie som har søkt tilflukt langt inne i skogen. Her har de klart å skape seg en form for tilværelse, ved hjelp av disiplin og strenge husregler. Pappa’n Paul (Joel Edgerton) en handlekraftig mann, gjør det han kan for å beskytte sin familie fra smittefaren som lurer der ute. Det er Walking Dead regler som gjelder; overlevelse for deg og dine nærmeste er det eneste som teller, her gjelder det å være kompromissløs. Disse reglene blir satt på prøve den dagen en fremmed mann kommer til tomta, som søker hjelp til seg og sin familie. Er han til å stole på? For som alle vet; når apokalypsen inntreffer, er det å møte nye mennesker svært så risikofylt, ettersom alle har den samme egoistiske strategien for overlevelse.

It comes at night blir effektivt fortalt, man havner rett inn i den klaustrofobiske post-apokalyptiske historien, og vi følger karakterene veldig tett på. Filmen utvikler seg nesten til å bli et horror-kammerdrama, svært velspilt som sådan, og det sitrer av spenningene som oppstår. Dette er rett og slett en meget vellykket film, som både er skrevet og regissert av Trey Edward Shults (hans andre film), en åpenbart talentfull regissør som man må følge med på fremover. Merk også Joel Edgerton, som har en egen evne til å velge seg ut gode kvalitetsfilmer å spille i. Dyktig regissør er han og, som han viste med The Gift. Imponerende. 

8 bloddråper


crazies.jpg

The Crazies (2010)

Nå til The Crazies fra 2010, en remake av George Romeros klassiker ved samme navn fra 1973. Dette er en film som ikke bringer mye nytt til bordet, men vi krever heller ikke at alle filmer skal finne opp hjulet på ny. 

Vi befinner oss på den amerikanske bygda. Vårt favorittsted. Hvor "byen" består av en liten gate, hvor alle hilser på alle, og det er kornåkre så langt blikket kan fare. Sheriff David Dutton (spilt av Timothy Olyphant, som slo gjennom som sheriff (jepp, der og) i den fantastiske tv-serien Deadwood) begynner å legge merke til bisarr og destruktiv oppførsel blant folk i byen, og da han oppdager at et militært fly har krasjet og forgiftet drikkevannet, så er han glup nok til å legge sammen to og to. Et dødelig virus har brutt ut, og det starter en hissig kamp for å overleve, samt for å unngå at smitten sprer seg.

Filmen er uprentesiøs og deilig amerikansk. Med det mener vi at den er proft laget. Det ingenting å utsette kinematografien, og heller ikke spesialeffekter og make-up. Den har en rekke adrenalinfylte skvette-scener, og (en drøss av) situasjoner hvor helten kommer unna i siste nanosekund. He he ... amerikanerne veit å pøse på. Men det funker faktisk. Det er både spennende og underholdende. Vi blir servert en dæsj B-horror, noe sci-fi og litt action-horror, satt i en pre-apokalyptisk setting. Eneste som mangler er en bøtte med popcorn dynket i smør:)

6 bloddråper


cloverfield.jpg

10 Cloverfield Lane

Så til 10 Cloverfield Lane, en intens og klaustrofobisk dommedags kammerdrama som funker overraskende bra. Mye takket være gode skuespillere, solid manus og trykkende stemning. Dette er en imponerende regidebut fra Dan Trachtenberg.

En ung kvinne, Michelle, våkner opp etter en bilulykke låst inne i et rom i en underjordisk bunker. Hun er fraktet dit av av Howard, fremragende spilt av John Goodman, som forteller henne at verden utenfor har kollapset, og at deres eneste mulighet for overlevelse er å holde seg i bunkeren. Howard er en prepper, og dermed godt forberedt på dette scenariet. Sammen med de to er en annen person, Emmett, som Howard har forbarmet seg over. Michelle er, naturlig nok, noe skeptisk til Howard, særlig etter at de er innelåst i bunkeren uten mulighet til å forlate gjemmestedet. Men har Howard rett? Har apokalypsen kommet? Eller er han spik spenna gæren, og hennes eneste mulighet for å overleve er å flykte? 

Filmen klarer, som innledningsvis nevnt, å skape en nifs og ubehagelig stemning i bunkeren. Den er effektiv og sparsommelig, og skildrer på en troverdig måte tilværelsen til de tre fanget under jorden. Godt kameraarbeid, smart bruk av de trange lokalene og gnistrende samspill mellom de tre i bunkeren øker intensiteten. Du kan ikke unngå i bli engasjert og ikke minst nysgjerrig på hva som eventuelt venter våre venner der ute. Filmen klarer å holde tilbake, og lykkes med å bygge opp solid spenning før filmen når sitt, på mange måter, uunngåelige klimaks. Virkelig ingen dum film og vel verdt å sjekke ut.

7 bloddråper


A Quiet Place (no.plakat).jpg

A Quiet Place

Jepp, sånn skal det gjøres! Hatten av for John Krasinski, som i sin regidebut gir oss en av de siste års beste grøssere. Filmen er som en giftig slange; stille, nifs og effektiv. Rett og slett en knallbra film.

Vi befinner oss et par år frem i tid i et post-apokalyptisk USA. Menneskeheten er nær utryddet, og de få som har overlevd må gjøre én ting for å holde seg i live; være stille. HELT stille. Vi følger en liten familie i deres hverdag og kamp for overlevelse. Hvilket er en utfordring, ettersom det minste nys vil kunne påkalle en grufull skjebne. 

At fienden er avhengig av å høre sitt bytte er et catchy premiss og som bidrar til øke spenningen i filmen betraktelig. Stillhet er mye skumlere. Og unektelig mer effektivt når det gjøres riktig. Det er også befriende å ikke ha så mye tjatring. Alt må sies med korte setninger, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Dette krever mer av skuespillerne, men du verden så de leverer, i sær Emily Blunt i hennes (med letthet) beste rolle så langt. 

Du dras inn i deres verden, og du kan nesten kjenne familiens frustrasjon, fortvilelse og redsel. For denne gjengen får kjørt seg. Filmen gir oss en rekke svært tøffe og nervepirrende scener. Og det er enda mer spennende fordi filmen får seeren til å bry seg om karakterene. Filmen har faktisk hjerte. 

A Quiet Place gir oss flotte bilder. Landskapet i det nord-østlige USA fungerer utmerket som visuell ramme. Og lydbildet i filmen er upåklagelig. Filmen har riktig tempo og vet når den skal slippe løs og når den skal holde igjen. Den er spennende, vakker, nifs og trist. Dette er It Comes At Night møter Alien

8 bloddråper


end-of-the-line-movie-poster-md.jpg

End of the Line

End of the Line, skrevet og regissert av Maurice Devereaux, er en kanadisk film fra 2007. Filmen er en liten rakker av en apokalyptisk subway horror, som var en stor positiv overraskelse da den kom ut, og som ble vist på rekke kredible festivaler rundt om. 

Sykepleieren Karen, tar siste t-bane hjem etter et lengre skift. Midtveis stopper t-banen, det er noe som ikke stemmer. Ikke lenge etter begynner grusomme ting å skje, og sammen med andre livredde medpassasjerer starter en kamp for  overlevelse fra religiøse gærninger og noen uhyggelige, mystiske skapninger.

Artig konsept som funker ganske så bra. Man sitter og lurer litt på hva som har skjedd og hvorfor, men skitt au. Er bare å slenge seg med på historien. For dette er en fun-ride av en film. Brutalt, og med en entusiasme og ivrig fortellerglede som smitter. Dette er en lavbudsjett indie-film, men regissøren har virkelig fått max ut av produksjonsmidlene. Spesialeffektene ser troverdige ut og volden er temmelig hissig og grafisk skildret. Historien er engasjerende (selv om man stusser på enkelte ting), den har et voldsomt driv, og man lar seg imponere over den intense action’en som utspiller seg på t-banen og i tunnelene. 

Skuespillet er så som så, og noen av karakterene er rimelig fjollete, men slikt må man nesten forvente av en indie-film som vil masse, hele tiden. For det gjør den. Den skyter ut av rampa fra starten, og bare gønner på videre. Det skal litt til å opprettholde en slik intensitet over tid, men filmen skal ha for å prøve. Den kommer så å si helskinnet i mål, og vi koste oss masse underveis. 

6 bloddråper