Asiatisk

Okei, asiatisk horror er egentlig ingen horror-sjanger, sier jo bare at det er horror fra et asiatisk land. Flere av subsjangrene vi gjennomgår på siden vår er selvfølgelig også å finne i Asia. Men det er noen typiske kjennetegn fra horror i Asia som vi ønsker å snakke litt om. Enten det er den langhåra, krumryggete dama fra The Ring, den kompromissløse volden i Audition, den estetiske kameraføringen i Dumplings, eller de sykt drøye scenene fra Visitor Q

Asiatisk horror bryter gjerne regler og skaper sine egne. Det vil si, de går helt egne veier. Man kjenner gjerne igjen en asiatisk horror film ved at det føles annerledes. Det er uforutsigbart, har et annet tempo og behandler historier på en helt annen måte enn i Vesten. Humor og romantikk kan plutselig dukke opp, etterfulgt av intens tortur eller sadisme man ikke så komme. Det narrative eller det dramaturgiske følger ofte en helt annen utvikling enn vi er vant til fra vestlig horror, hvor vi føler en viss kontroll. Her er vi helt overlatt til andre krefter. Og det er så deilig!

Innledningsvis nevnte vi noen typiske kjennetegn av asiatisk horror. De har en forkjærlighet for spøkelser og det overnaturlige, og da tydeligvis gjerne i form av en langhåret og sorthåret demonkvinne slik som i The Ring og Grudge (Takashi Shimizu- Japan). Dernest liker de det visuelt vakre og stiliserte, og som vi ofte finner i filmer som Hero og Crouching Tiger, men også i Dumplings (Fruit Chan – Hong Kong), I saw the Devil (Jee won Kim – Sør-Korea) og Thirst (Chan-wook Park – Sør-Korea). Og sist, men ikke minst, tabubrytende og grafisk skildrende voldelige filmer som Audition (Takashi Mike – Japan), Visitor Q og Ichi The Killer (Takashi Mike), og Groutesque (Kôji Shiraishi – Japan). Vel, dette er bare noen få av svært mange filmer fra dette kontinentet, og selvsagt går de ulike kjennetegnene igjen i flere av filmene, ofte i kombinasjon. 

Skal ikke virke fordomsfull og skjære alle over en kam, da det er flere land og regissører å snakke om her, men likevel føler vi at det er noe gjennomgående og typisk asiatisk i en asiatisk film. Beklager hvis det oppleves som en enkel beskrivelse av et enormt og mangfoldsrikt horrorkontinent, og tilgi oss denne forenklingen. Dette er litt for å gjøre sjangerbehandlingen lettere håndterbar og ikke altfor dyptpløyende. Må nevne at det legendariske DVD-distribusjonsselskapet Tartan Films lagde en egen serie som de kalte Tartan Asia Extreme, med ønske om å bringe hissig asiatisk horror ut til det vestlige publikum. Så asiatisk film og horror som et eget fenomen, er ikke noe nytt.

Og takk og pris for det. Asiatisk horror er grensesprengende, nytenkende, filmatisk og tematisk spennende og interessant, og ikke minst; heftig.

Vi har valgt ut noen filmer som vi mener på hver sin unike måte illustrerer kjennetegn ved, og spennvidden til, asiatisk horror:

 
6c8f9ff3b6d6136031df69a6f0d9c11a.jpg

Audition

Først ut er Audition av Takashi Mike fra 1999. En slags romantisk horror affære som ender i noe av det grusomste vi har sett. Rett og slett banebrytende. Det som gjør den så bra, er den sakte og rolige oppbyggingen med den stakkars enken Shigeharu Aoyama, som gjennom en kompis, organiserer en fake audition for å finne en han kan date. Han velger seg ut den mystiske Asami, som han etter hvert forelsker seg i. Men hva vet han egentlig om denne dama?

Filmen er svært kritikerrost, og flere mener filmen var starten på torture porn-sjangeren. Det skal ikke vi uttale oss så mye om, men vi har merket oss at Eli Roth har selv uttalt at han lagde Hostel etter at han så Audition.  Filmen er i hvert fall et godt eksempel på hissig og grafisk vold, noe denne subsjangeren ikke frykter:) Filmen kan oppfattes som noe lang og dvelende, slik at den som er ute etter en kjapp og disturbing horror-affære, må enten se andre steder, eventuelt smøre seg med litt tålmodighet. Vi anbefaler det siste, da vi kan nesten garantere at det er verdt ventetiden…

7 bloddråper


Unknown.jpg

The Wailing

Neste film ut er The Wailing av Hong-Jin Na. Hong-Jin Na ga oss for øvrig klassikeren Chaser, en knalltøff thriller som absolutt må sjekkes ut! Uansett, denne sør-koreanske skrekkfilmen fra 2016 er blitt litt av en kritikeryndling, med en 99 % approvalrating på Rotten tomatoes. Og den har for så vidt gjort seg fortjent til litt skryt, for dette er en meget bra film. Men like greit å advare med en gang; filmen er lang, den runder nesten 3 timer. Så sett av kvelden, folkens. Men vi lover at det er verdt det. Den bygger seg opp, legger lag på lag, kaster inn noen finter, og klarer faktisk å få til en solid slutt.

Vi følger en politimann som forsøker å oppklare en rekke mystiske drap i sin lille landsby. Byen virker å være under en forbannelse, og det hele blir enda mer personlig da det viser seg at også politimannens datter er «smittet». Hva som følger herfra og ut skal vi ikke si så mye om, men politimannen og hans hjelpere står overfor en betydelig utfordring.

Den er på mange måter en god oppsummerer av den asiatiske horrorsjangeren; den er vakkert laget, den tar seg god tid, den har en ambisiøs handling, og innehar overnaturlige og mytiske trekk. Og den kliner til når den må. Den har faktisk også visse komiske elementer, noe som heller ikke er sjelden i sjangeren. Påls kone så den (les: ble overtalt til å se den) og ga den 1 i terningkast; «Aldri har jeg så grundig kastet bort 3 timer av mitt liv». Så den er kanskje ikke for alle:) Men vi liker den og tror de fleste av dere vil og!

7 bloddråper


i-saw-the-devil-movie-poster.jpg

I Saw The Devil 

Neste film vi ønsker å ta for oss er den sør-koreanske klassikeren I Saw the Devil fra 2010. Kanskje mer enn thriller enn horror, men vi mener at den inneholder såpass mange skrekkelementer at den kan tas med. Og så er den så jævli bra! For en ting er sikkert; ingen kan hevn bedre en asiaterne. Den er så snedig og slemt orkestrert at du ikke aner hva som skjer før hevnen plutselig inntreffer. Og sadismen... sadismen… ikke bare skal du knekkes fysisk, men også mentalt, og det til bristepunktet.

En sadistisk seriemorder er løs, og psykopatens ofre er kvinner og barn. En dag blir datteren til en pensjonert politimann funnet brutalt drept. Forlovenden, en hemmelig agent, sverger selvsagt hevn, og gjør dette til sin livs oppgave å få fanget den skyldige. Men hevnen har en artig tvist; ikke bare skal han finne seriemorderen for så å torturere ham, men han skal slippe ham fri og fange han igjen og gjenta torturen. Den terroriserende seriemorderen skal selv terroriseres, og på den måten få smake sine egen medisin, igjen og igjen! Veldig kult konsept. Og ja, han får kjørt seg, til gangs. Seriemorderen er for øvrig spilt av Min-Sik Choi kjent fra filmer som Chaser og Oldboy, og han fungerer utrolig bra som bad-guy’en her. Skuespilleren har en subtil komisk timing, og gjør seriemorderen nesten menneskelig, selv om han er psykopat. Og når han hele tiden jaktes ned av hevneren, ser vi han slites ned mer og mer, og han blir etter hvert så lei av å få juling! Fantastisk hevnkonsept; hvor hevneren omtrent blir psykopaten, samtidig som seriemorderen blir mer menneskeliggjort.

Utrolig mye kult i den filmen her, blant annet når seriemorderen på et tidspunkt besøker sin seriemorderkompis (!) og henger ut i hans designede torturhus, eller den legendariske slåsskampen i taxi’en hvor alt er skutt i 360 grader one-take. Yes, filmen er mesterlig håndverksmessig, helt nydelig fotografert, i tillegg til å være en meget original, intens og fascinerende hevnfilm. Avslutningen er rett og slett helt fantastisk, og inneholder en temmelig dyster og overraskende scene. Hevn på sitt aller beste og mørkeste!

9 bloddråper


ringu.jpg

Ringu (1998)

Hideo Nakata leverte med Ringu en av de mer ikoniske asiatiske horrorfilmene, som senere kom i en nokså solid amerikansk remake i 2002 (les mer om den filmen HER) av Gore Verbinski. Men det er mange gode grunner til at du heller skal sjekke ut originalen. 

Plottet er nok kjent for de fleste. En videokassett er i omløp, og dersom du ser på filmen så vil du en uke etter motta besøk fra en mild sagt urovekkende og skummel skikkelse som tar livet av deg ved ren frykt. Vi følger en ung kvinne som, sammen med sin eksamann ser på filmen, og deretter må forsøke å nøste opp hva som ligger bak det hele, for å redde ikke bare sine egne liv, men også deres sønn som dessverre også har sett filmen. De klarer å avdekke hvem som står bak og den tragiske skjebnen den mystiske skikkelsen har lidd. Men er det nok til å fri dem fra forbannelsen? 

Originalen er betraktelig kortere enn remaken, og den føles strammere og smartere. Ringu er mørk og nifs og klarer å blande det overnaturlige med det moderne. Den holder på spenningen hele veien og har en slutt som blir sittende. Og skikkelsen som skjuler seg i videoen og som oppsøker de stakkars ofrene er en av sjangerens skumleste. Filmen belager seg ikke på jump scares eller skumle spesialeffekter, men atmosfære og stemning. Men det er konseptet som funker best. Å være forfulgt av noe du ikke klarer å kjempe imot, og som du vet vil ta deg uansett hva du gjør. Med mindre... Et konsept lettere imitert i filmer som It Follows (hvor det funker) og Truth or Dare (hvor det ikke funker så bra). Ringu startet en bølge av japanske horrofilmer (Ju-on, Dark Water, Kairo etc) og ikke minst en trend med å lage vestlige remakes av asiatiske filmer, se feks The Grudge (basert på Ju-on). Filmen har fått flere oppfølgere. Men det er originalen som er best:)

Ikke vrient å skjønne at dette ble en hit, og heller ikke vanskelig å se at noen så gevinsten i å lage en amerikansk remake. Begge filmer funker, men se denne først.

7 bloddråper


MV5BMjI5OTMyOTUzN15BMl5BanBnXkFtZTcwMzc4OTg2Nw@@._V1_UY1200_CR105,0,630,1200_AL_.jpg

Visitor Q

Vi avslutter med en ny film av Takashi Mike, nemlig Visitor Q fra 2001.

Shit, dette var galskap.  Denne filmen har til hensikt å sprenge alle grenser. Pussig at Takashi Mike lagde denne filmen, etter suksessen med Audition, for dette minner nesten om et lavbudsjett studentprosjekt. Vel, vel, vi snakker om en regissør med over 100 filmtitler under beltet, så han ligger ikke på latsiden. At en og annen kuriositet dukker opp er vel å forvente, og dette er i aller høyeste grad en kuriositet.

Snakk om dysfunksjonell familie; faren, en mislykket tv-reporter, forsøker å lage en dokumentar om vold og sex blant unge. Samtidig har han regelmessig sex med sin datter, som er prostituert (selvsagt), i tillegg til at han snikfilmer sin sønn bli mobbet og slått av sine medelever… aaaa… dette er slitsomt og veldig, veldig ille. Så kommer det inn en fremmed inn i familien, Q, og alt bare tar av fra der. Her har vi pedofili, incest, nekrofili, sadisme, lakterende bryster, ja, you name it. Man ender opp som matt og sliten, og passe resignert etter å ha sett filmen. Men likevel er det gøy at slike filmer faktisk lages, og filmen er et svært godt eksempel på hvor absurd, hemningsløs og kompromissløs sjangeren er. 

Takashi Mike er unektelig det vi kaller en loose cannon! Crazy film, men det blir litt tullete altså. Ærlig talt.

5 bloddråper