Disturbing

Nå er vi kommet til den kanskje mest ekstreme subsjangeren, nemlig Disturbing. Dette er filmene som provoserer bare i egenskap av sin eksistens. Filmer som pusher grensene for hva som kan vises, både tematisk og visuelt. De kaster seg over tabubelagte temaer og fargelegger det hele med overdreven bruk av vold og sex. Et tidlig eksempel er Pasolinis 120 Days in Sodom fra 1975. En svært ubehagelig og mildt sagt kontroversiell film. Men verdt å sjekke ut! Bare å prate om disse filmene får folk til å riste på hodet og respondere; "Din sjuking, hvorfor i all verden utsetter du deg for denne dritten?" Vel, det er først og fremst gøy å se filmer som tør å ta sjanser, som sparker fra seg og utfordrer seeren. Disse filmene gjør det nesten umulig å være likegyldig. De tar utfordringen; hva kan du vise, hvor mye kan du vise, og ikke minst hvordan? Og ja, ofte er filmene no' skikkelig dritt. Men en gang i blant dukker det opp filmer som ikke umiddelbart kan avfeies. Vi kan dele opp sjangeren i undersjangere som torturporno, hevnporno, splatter, extreme etc. Og det kommer vi til å gjøre senere:) Men vi vil starte med å introdusere noen filmer vi mener representerer denne subsjangeren på "best" måte. Og noen er faktisk er jævli bra!

Okei, la oss sette i gang:

 
o_a-serbian-film-uncut-rare-with-english-subtitles-1cd5.jpg

A Serbian Film

Den første filmen vi vil dra frem er den serbiske klassikeren A Serbian Film fra 2010. Filmen ble totalforbudt i Norge i sin uklippede versjon. Uten at det trenger å si så mye. Men lukk øynene og se for deg de mest kontroversielle seksuelle tabuer, de mest perverse handlinger, og du er kanskje halvveis inne på noe. Filmen er ment å være en skildring av de serbiske myndigheters overgrep mot sin befolkning, og som regissør Spasojević uttalte; "You have to feel the violence to know what it's about."

Vi følger en pensjonert pornoskuespiller på hva som skal være hans siste og mest innbringende filmoppdrag. Lite vet han om hva som faktisk venter. Han tvinges til å utføre den ene scenen mer ekstrem enn den andre. Han geleides inn et bunnløst mørke, hvor hva som er film og hva som er virkelighet blir mer og mer uklart. Men en ting er sikkert; dette er ingen vanlig pornofilm. Vi skal ikke avsløre mer, men vennlig advare om at denne filmen ikke er for alle. For de færreste faktisk. Mer tabulagt seksuell vold skal du lete lenge etter. Og vi håper du aldri finner det. Men det venter en belønning for de som klarer å se forbi dette. Det klaustrofobiske og brutale universet byr på en overraskende solid historie, med en rekke tvister og overraskelser, og hvor skuespillerne gir alt i hver eneste scene. Og slutten er drøyere enn Pamela Anderson var hot på 90-tallet. Denne kullsorte brønnen er det vanskelig å krabbe opp av! 

9 bloddråper


MOV_a56ff144_b.jpg

The Human Centipede - First Sequence

Neste film ut er The Human Centipede – First Sequence fra 2009. Denne kultklassikeren fra regissør Tom Six har gitt opphav til to oppfølgere, med påfølgende dalende kvalitet. Human Centipede 2 - Full Sequence er møkkete latterlig brutal. Noe fascinerende, men først og fremst slitsom å se på. Human Centpede 3 - Final Sequence er mer morsom og over the top. Her tar hovedrolleinnehaver Dieter Laser fullstendig av:)

Nei, det er den første som er interessant. Filmen har blitt et popkulturelt fenomen, og kanskje ikke så rart. Den er så absurd at det er vanskelig å titte bort når den ruller sine bisarre scener over skjermen. Filmen omhandler en, vi må vel kunne si sinnssyk kirurg, som tar til fange to kvinnelige amerikanske turister i Tyskland, og en ung japansk mann, med hensikt å utføre et noe ambisiøst medisinsk eksperiment. Til de av dere som ikke kjenner filmen, og ikke vil vite hva den handler om, hopp over de neste to setningene. Kirurgens mål er nemlig å lage et menneskelig tusenbein (derav tittelen), ved å kirurgisk sy sammen mennesker munn-til-anus. Den første i rekken mates, og viderefører næring til de andre. Jepp, så enkelt og dustete kan det gjøres. 

“Create something new, push boundaries, why else bother?” – Tom Six

Som dere kan dere se for dere, medfører dette en rekke groteske og fornedrende scener, hvor galskap og desperasjon går hånd i hånd. Er jo egentlig ikke helt innafor å heie på skurken i en slik film, men vi blir jo nysgjerrig på hva han håper å oppnå. Kirurgen er for øvrig fremragende spilt av Dieter Laser, som pøser på (nesten litt for mye) i hver eneste scene. At to unge kvinnelige turister lar seg invitere inn og beverte av en slik åpenbar psycho er kanskje noe lite troverdig, men skitt au, la oss være i det rause hjørnet. Men kjære herr Six, ingen flere oppfølgere nå, den første var egentlig plenty.

Katsura: «Oh Shit. I have to take a shit! Sorry!”

7 bloddråper


salo-or-the-120-days-of-sodom_thumb.jpg

Salo or 120 days in Sodoma

Så til allerede nevnte Salo or 120 days in Sodoma av Pier Pasolini. Filmen kom ut i 1975, kun noen uker etter at Pasolini ble funnet drept på stranda, hodet knust, det ene øret revet av, og kroppen brutalt banket opp til det ukjennelige. Salo or 120 days in Sodoma skulle vise seg å være hans mest kontroversielle verk, og filmen ble forbudt i en rekke land frem til vårt århundre. Filmen er basert på boken The 120 days of Sodom av Marquis de Sade, og tar for seg fire velstående og sadistiske jævler under fascistiske Italia på 40-tallet. Disse gutta kidnapper 18 ungdommer og utsetter de for de groveste og mest fornedrende handlinger. I flere måneder blir ungdommene voldtatt og banket opp, og det er svært ubehagelig å bevitne. De velstående lar sine sadistiske og perverse lyster få fritt spillerom, og når du tenker at disse stakkars ungdommene ikke kan lide mer, så avsluttes filmen med hissig tortur, som utstikking av øyeeple, skalpering, påtenning av genitalier og annet dritt. Og apropos dritt, så er det bokstavelig talt innholdet i en festmiddag i et absurd giftermål. Vi fatter at filmen gjorde inntrykk da den ble sluppet, og den sparker fortsatt godt fra seg. Et slags spark til menneskets dekadente og perverse sider og en advarsel om hva som kan skje dersom moral kastes ut av vinduet og makt faller i gale hender. For disse gutta veit å utnytte sin posisjon. Filmen har jo blitt noen år, men er fortsatt et must-see innen subsjangeren. 

7 bloddråper


cannibal.jpg

Cannibal Holocaust

Cannibal Holocoust (1980) er en italiensk produksjon, regissert av Ruggero Deodato. Filmen skapte så mye rabalder at regissøren ble arrestert og tiltalt for å ha drept flere av skuespillerne. Han fikk heldigvis bevist sin uskyld etter å ha bragt med seg alle skuespillerne inn i retten og vist at de faktisk levde! Så ille er filmen, vel datidens publikum hadde i hvert fall aldri sett maken før.

For dette er en mannevond og dyrevond film, alle får unngjelde her, ja, selv publikum. Det er som en møkkete og stygg og B-aktig versjon av Heart of Darkness, et helvete i jungelen, eller ”green inferno”, som de kaller det i filmen. 

Et filmteam, på leting etter isolerte indianerstammer, er forsvunnet langt inn i Amazonas. En sosialantropolog tar på seg oppgaven for å lete etter dem. Han kommer i kontakt med en indianerstamme, kannibaler forøvrig, og hvor han finner kamerarullene til det forsvunne temaet. Yes, klassisk found footage. Innholdet i rullene viser hvor nådeløst filmteamet har operert i villmarken og herjet med indianerne for å lage en god og underholdende dokumentar. Filmrullene avslører også etter hvert den grusomme skjebnen som de til slutt stod overfor.  Tror dere evner å gjette sånn ca. hva som skjedde. 

Filmen forsøker også å være samfunns –og mediakritisk, for dette dokufilm-teamet er egentlig bare interessert i å filme fryktelige og grusomme scener, i sin søken etter sensasjonsstoff. Og de er noen ordentlig sadistiske, skruppelløse svin, som fortjener det de har i vente.  Som sosialantropologen så klokt sier avslutningsvis i filmen; ”I wonder who the real cannibals are”… Temmelig overtydelig symbolikk her, men filmen er blant de første filmene, hvertfall innen horrorfilm, som forsøker å rette en slik form for kritikk, selv om det gjøres på en nokså plump og enkel måte. I tillegg er C.H skamløst politisk ukorrekt (selv om den jo prøver å være nyansert med tanke på kritikken av media og den hvite manns herjinger). Men makan så primitivt indianerne blir fremstilt i filmen, seriøst, det blir for dumt, borderline rasistisk.

Filmen er støtende i alle former, både innholdsmessig og visuelt. Det er tidvis vondt og slitsomt å se på, og man får innimellom lyst til å skru av. Det er fristende å kalle det en møkkafilm.

Men en fascinerende møkkafilm, for det stygge blir nesten en egen estetikk her. Den dokumentariske, håndholdte stilen er også godt gjennomført, og nytt i horror-sammenheng, og som bidrar til intensiteten. Må også påpeke at de grafiske scenene med avkutting av lemmer, spising av kjøtt av ymse slag, etc, er relativt godt laget og overraskende realistisk å se på. Ganske så ekkelt. 

Aller verst var helt klart å se dyrene som ble drept og mishandlet på ordentlig, og det ofte på en svært brutal og smertefull måte. Det var en ren lidelse å se på. Man kjenner at man blir forbannet og trist og man får egentlig bare lyst til å filleriste regissør og hele crewet som tillot og gjøre dette. At det i tillegg foregikk i underholdningens navn er bare så meningsløst og forkastelig at man mangler ord. Dyresekvensene minner om scener fra Faces of death-serien. Dette er ikke bra, og sånt gjør man bare ikke. Forferdelig og fullstendig unødvendig.

Ok, filmen er blant de første i sitt slag med tanke på found footage og mocumentary-horror, hvis ikke den første, og det er gjennomført laget. Det skal den ha. Men vi opplever at filmen prøver for hardt, en slags barnslig lyst til å ville sjokkere og provosere hele tiden. Det hjelper lite at filmen forsøker å rettferdiggjøre det voldelige og sadistiske, for ikke å si rasistiske innholdet, med enkel og banal mediakritikk. Det man sitter igjen med er en ganske så spekulativ og tåpelig film. 

For oss blir det under middels, på tross av klassiskerstatusen. Den totale mangelen på dyrevelferd, trekker også særlig ned.  

4 bloddråper


cc.jpg

Christmas Cruelty (O´Hellige Jul!) 

Vi har lyst til å dra frem en norsk film, nemlig Christmas Cruelty (O´Hellige jul!) fra 2013. En alternativ julefilm for de som ikke kommer i rett stemning av Love Actually. Dette er Hjelp, det er juleferie! neddynket i alkohol og med en dæsj A Serbian Film. Her serveres kompromissløs og grenseoverskridende julevold fra en gjeng med like mye pågangsmot som de har talent. Det er vanskelig å ikke bli sjarmert i løpet av de 90 minuttene moroa varer:) 

Regien har Magne Steinsvoll og Per-Ingvar Tomren, som også spiller de største rollene, sammen med Eline Aasheim. Sistnevnte har også har vært med på manusbiten. Og la oss først gi skryt til skuespillerne i filmen. Kjemien og timingen dem imellom er god, og dialogene fremføres uanstrengt og naturlig. Kult at filmen tar seg tid til å gjøre oss kjent med filmens "helter". For dette er morsomme karakterer som du tror på, og som vi rekker å bli litt glad i før dritten treffer vifta. 

Vi følger den ovenfor nevnte trioen, primært, mens de drikker seg gjennom jula, uvitende om at det vanker en sadistisk jævel der ute, overbevisende spilt av Tormod Lien, med mildt sagt uvennlige og brutale intensjoner for kvelden. Rett og slett nissen fra helvete.

Filmen fremstår i utgangspunktet som Slasher, men har noen scener som drar den ut i disturbing sjangeren. Vanskelig å ikke ende opp der når du kvester et nyfødt barn med sirkelsag og en kvinnes genitalier voldtas med en kjøkkenkniv. Filmen kunne for øvrig også falt inn under Home Invasion, og den har også en politisk subtekst

Filmen er ekstremt voldelig, og det er kreativt og svært vel gjennomført. Alle voldsscenene ser overbevisende ut. Det ligger helt tydelig mye arbeid bak. Vi la også merke til kamera-arbeidet. Det er mange fine bilder, og smarte overganger mellom flere scener bidrar til at filmen flyter fint avgårde. Dette er åpenbart laget av folk som er mer enn gjennomsnittlig glad i film, og deres entusiasme og energi trenger gjennom skjermen. Filmen har særpreg, og den klarer å skape en egen identitet i en sjanger (slasher) som hungrer etter originalitet. Godt gjort.

Det er i Norge flere dyktige og ressurssterke folk som evner å lage film nær på dugnad. Som klarer å samle nok folk og talent, slik at en film faktisk kan realiseres. Det står respekt av slikt. Kjør på, fortsett og lag, og vi kommer til å fortsette å sjekke de ut! 

Julegløggen vil aldri smake det samme etter dette:) 

7 bloddråper