Politisk horror

I denne subsjangeren skal vi ta for oss skrekkfilmer som har en politisk undertekst. Disse filmene kommenterer det samfunnet de er en del av. Filmene inneholder som oftest en kritikk og/eller advarsel rettet mot politiske systemer, hendelser og/eller teorier. Eller de tar for seg andre kjennetegn til et samfunn, slik som for eksempel fremmedfrykt, konservatisme og/eller (mangel på) solidaritet. Disse filmene er ofte både kreative og smarte, og har en hakket mer ambisiøs agenda enn andre filmer innen horrorsjangeren.

Eksempler på regissører som åpenbart har laget filmer med en tydelig politisk undertekst er George Romero (Night of the living dead, The Crazies og Dawn of the dead) og John Carpenter (The Thing og They Live). Disse filmene, i likhet med de beste i denne subsjangeren, klarer å gi relevante kommentarer til det samfunnet de er/var del av. Hver tid har sine filmer som skildrer de samfunnsmessige og politiske utfordringer de stod ovenfor. La det være Mccarthyismen på 50-tallet, den kalde krigen på 80-tallet, eller dagens kapitalistiske konsumersamfunn. Vi antar at Trump-administrasjonen i tiden fremover vil gi en rekke regissører inspirasjonen til en bråte med skrekkfilmer fulle av politisk og kulturelt aggresjon. Noe annet vil være en bortkastet mulighet.

De beste filmene innen denne sjangeren klarer å bli del av det kulturelle og intellektuelle klima i sin tid. De er ofte forstyrrende og ubehagelige, ettersom de tar utgangspunkt i samfunnet og det politiske- og kulturelle landskapet vi er en del av. Monsteret er ikke en glupsk hai eller et bittert gjenferd. Monsteret i disse filmene befinner seg inne i oss alle, da vi alle er del av menneskeheten og det menneskeskapte samfunn, på godt og vondt. Du utfordres til å se dine omgivelser i nytt og lite flatterende lys. Noen av filmene er nokså tydelige i sitt språk, mens andre er mindre insisterende og åpenbare. Begge deler funker så lenge det gjøres riktig:)

Vi har valgt ut noen filmer vi mener viser at også skrekkfilmer kan ha en politisk brodd og relevans.

 
GetOutcover.jpg

Get out

Get Out ble sluppet i 2017 til nesten unison hyllest. Alle likte denne filmen, og vi har for så vidt forståelse for hvorfor. Den er ikke spesielt skummel, så ihuga horrorfantaster bør være advart. Men den er spennende. Og smart. Og ikke minst, original. Innenfor skrekksjangeren er det svært ofte vi sitter med følelsen av at dette har vi sett før. Men Get Out klarer faktisk å tilføre noe nytt. Takket være et bra konsept og smart manus.

Regien har Jordan Peele, som kanskje flere enn oss kjenner fra humor-programmene Mad Tv og Key and Peele. Morsomt at dette er filmen han valgte å regi-debutere med. 

Chris skal for første gang møte foreldrene til hans kjæreste, Rose. Han er imidlertid noe nervøs for hvordan de skal reagere på at han er svart, ettersom Rose er blendahvit (Allison Williams fra Girls stråler i rollen), og foreldrene likeså. Foreldrene er for øvrig dyktig portrettert av Catherine Keener (Being John Malkovich) og Bradley Whitford (Revenge the nerds 2). Premisset kunne vært et godt utgangspunkt for en komedie eller blytungt drama. Men det funker også overraskende bra som skrekk. Innenfor sin sjanger er filmen sjeldent relevant, både kulturelt og politisk. Filmen pirker borti samfunnets inngrodde stereotypier og fordommer. Og ikke minst det amerikanske klasseskille, og den hvite manns posisjon som premissleverandør og maktelite. Den underholder samtidig som den har noe viktig å si. Ikke så ofte det skjer i skrekksjangeren:) 

Den er som innledningsvis nevnt ikke spesielt skummel. Men det betyr ikke at den ikke er mørk, og den har noen scener som (nesten) får hårene til å reise seg. Vi likte spesielt scenen i hagen på nattestid, hvor en person kommer løpende rett imot. Så enkelt, men så fryktelig effektivt. Peele har garantert sett kortfilmen 2AM The smiling man:) Filmens styrke er dets manus, superb levert av solide skuespillere. Greit, så er slutten ikke optimal, og en viss karakter er noe irriterende (dere veit hvem vi sikter til), men dette er alt i alt topp underholdning. Dette er en "snill" skrekkfilm, som trygt kan anbefales til de av dere som egentlig syns skrekkfilmer kan være noe ubehagelig å se på. Denne kan dere trygt se sammen med dama/typen, uten å skulle fornedrige dere selv med å ty til sofaputene hvert femte minutt.

7 bloddråper


invasionofthebody1.jpg

Invasion of the Body Snatchers (1978)

Så til den fantastiske Invasion of the Body Snatchers fra 1978. Dette er Philip Kaufmans remake av klassikeren fra 1956. 

En planteart ankommer jorden, med den egenskap at den kan få mennesker til å duplisere seg. Elisabeth (Brooke Adams, også kjent fra Terrence Malicks Days of Heaven) merker at hennes samboer har forandret seg, og mistenker at noe er galt. Kvikk jente. Sammen med sin gode venn Matthew (spilt av alltid stødige Donald Sutherland) forsøker de å avsløre hva som har skjedd, ikke bare med Elisabeths samboer, men stadig flere av innbyggerne i San Fransisco. 

Mens originalen fra 1956 handlet om frykten for kommunismen, så omhandler remaken av 1978 på mange måter om amerikanernes frykt og mistro til myndighetene. Særlig i kjølvannet av Vietnam-krigen og Watergate-skandalen. Det er interessant å se hvordan menneskene som blir dupilsert oppfører seg. De er følelses- og identitesløse. Apatiske. Menneskene har sånt sett mange likheter med zombiene i Romero´s Dawn of the dead. For å overleve må du være som de dupliserte, det vil si ikke skille deg ut, men være konform. En slags samfunnsmessig reaksjon på den utagerende og liberale hippietiden som nettopp var avsluttet. Filmen skildrer et samfunn hvor folk er redde og paranoide, og hvor de som er annerledes, det vil si ikke er blitt duplisert, pekes ut og jages. Hvem kan du stole på? En nokså mørk beskrivelse av et amerikansk samfunn i endring, og et forvarsel om hva som kommer til å skje i USA det neste ti-året.

Uansett, dette er en knallbra film. Rett og slett. Har du ikke sett denne, så er det bare å sette av kvelden. 

8 bloddråper


91RB4q+lLML._SY445_.jpg

They Live

Vrient å skulle diskutere denne subsjangeren uten å dra frem John Carpenters sci-fi horror fra 1988. Vi har i hvert fall ikke sett en horrofilm som er mer politisk ladet. Her skal det moderne samfunnet settes på plass. Hele filmen er et stort og velfortjent Fuck You til den amerikanske drømmen. Dette er ikke blant Carpenters mer kjente filmer, men vi liker den. Et underholdende og tankevekkende verk. 

En hjemløs kar, spilt av ingen ringere enn Roddy Piper (må jo være flere enn oss som husker ham som en av de mer karismatiske karakterene i WWF-sirkuset på 80-tallet), ramler over noen briller som lar ham se det "ekte" samfunnet. Gjennom brillene ser han hvordan alle reklamer, magasiner og underholdning på TV kun har som formål å sløve og fordumme befolkningen. Målet er å skape en apatisk og massekonsumerende masse, som ikke stiller spørsmål eller tenker selv. Filmen er i så måte høyst aktuell den dag i dag. Dessverre. Gjennom brillene ser vi at de rike, vellykkede, de med makt og autoritet, faktisk er aliens. Jepp, de er ikke mennesker. Og det er opp til Roddy Piper å avsløre spillet og sette en stopper for det hele.

Når vi ser disse romvesenene så minnes vi på at filmen er fra 80-tallet, de er ikke sjukt overbevisende. Og Carpenter var tydeligvis klar at Roddy Piper var en av sin tids største wrestlere i WWF, for filmen har en av de lengste slåss-scenene vi kan huske å ha sett. Som for øvrig dagen etter ikke har etterlatt så mye som et skrubbsår på de to kamphanene:) Filmen har unektelig sine svakheter, men det er en film med en agenda. Og det verdsettes. Filmen skaper et mørkt, destruktivt og nær håpløst bilde av det neo-liberale kapitalistiske samfunn. Og vi kan ikke annet enn å si at filmen fremstår som enda mer treffsikker i dag. 

6 bloddråper


429153b5e894d32598c206e02735cf4cd4b30717.jpg

The Purge

The Purge: Anarchy, er nummer 2 i rekken 3 filmer. Den anses for å være den mest vellykkede av de 3, men de er alle bygget over samme konsept, og slik sett temmelig like. Denne anbefalingen kan gjelde heler Purge-universet, men er basert på film nummer 2 og 3 (Anarchy og Election year).

For skal man være helt ærlig så er det nok premisset som gjør disse filmene er spesielt severdige og unike. Det er fascinerende og skremmende på samme tid; at én dag i året (i en tolvtimers periode), så gjelder ingen lover og regler, og folk står fritt til å gjøre hva de vil. Og når Purge-dagen er omme, så er allting glemt, og ingen vil bli straffeforfulgt. Premisset som ligger til grunn, er at når folk får én dags frihet til å ventilere og få utløp for aggresjon og perversiteter, vil det stagge kriminelle handlinger ellers i året. Filmene foregår i nær fremtid, hvor myndighetene har sett behovet for en slik dag, og hvor hensikten er at det skal ha preventiv effekt. Purge-konseptet er en dystopisk fremtidsvisjon, om menneskenes villskap og evne til faenskap, satt i system, og utnyttet av myndighetene. Litt sånn George Orwell-aktig nesten, med en sterk stat, som har iverksatt et tiltak som er ment å gange samfunnet, men som vil kreve sine ofre.

Menneskers indre galskap må få spillerom, og det er bedre at de får ut alt sammen i  en tolv-timesperiode, enn at det spres ut over hele året. Alt er lov, og alle er fritt vilt under Purge. For dem som ikke ønsker å være med, gjelder det å skalke lukene og holde seg innendørs, for ute hersker det en crazy, Mad Max verden (bare i 12 timer da).

Filmene er ellers temmelig enkle, og er til tider mer actionfilmer å regne, enn horror. Det er særlig tiden frem mot selve Purge-klokkelsettet som er fascinerende og spennende. Nervøsiteten som bygger seg mer og mer opp, etter hvert som galskapen gradvis tar overhånd i bybildet. 

Good-guys’ene, tar selvsagt avstand fra Purge, og for dem handler det egentlig bare om å overleve dagen. Her hviler mye av ansvaret på Sergeant, en slags tøff livvakt type spilt av Frank Grillo (i film 2 og 3). Han spiller for øvrig overraskende bra som action-helt. Minner litt om undervurderte Michael Biehn som kicka ass på 80 tallet. Frank Grillo følger litt den samme tradisjonen; action-helter som er sultne på å vise seg, og som gir alt i rollen sin.

Uansett; Purge-filmene er underholdende og ganske så fascinerende saker, kunne kanskje vært en episode av Black Mirror, men som nå har rukket å bli en filmserie, med nummer 4 på vei. Morsomt at det er en fyr som står bak alle filmene, James DeMonaco, som åpenbart har hatt suksess med sitt Purge-konsept.

6 bloddråper