Remakes

Remakes. Bare ordet bør gjøre deg skeptisk og avventende. Hva er egentlig poenget med å skulle lage samme film en gang til, spesielt hvis det var gjort jævli bra tidligere? Vi tviler sterkt på at det er et kunstnerisk motiv, eller ønske om å gjøre noe nytt og spennende, som ligger bak. Som oftest er motivet økonomisk. Greit nok. Penger er viktig, vi ser den. Og remakes av gamle publikumsfavoritter er nesten garantert å bringe inn penger i kassa. De som likte originalen er nysgjerrige, og nye generasjoner liker å se klassikerne i et mer moderne uttrykk. Men la det være sagt med en gang; så godt som hver eneste gang anbefales heller å se originalen, om det skulle være Oldboy eller The Wicker Man. Uhyggen, spenningen, og ikke minst det overraskende og originale forsvinner, og vi sitter igjen med silikon- og botoxutgaven av det vakre som en gang var. Budsjettene er større, og produksjonen likeså. Og med mer penger inn, kommer forventingene om mer penger tilbake. Så resultatet blir ofte for glatt og tilrettelagt, kynisk gjennomført og sjelløst. Men spesialeffektene er som oftest bedre, og skuespillet likeså. Det er mer skrik, mer blod og mer lidelse. Jepp, det ser ofte bra ut, det skal de ha, men filmene skuffer så godt som alltid. "Hva var poenget med dette?", spør vi oss nesten hver eneste gang. Nesten. For det er noen filmer som faktisk klarer å tilføre noe. Som klarer å stå på egne bein, ikke bare hvile seg på det fagre brystet til sin mor. Og som kanskje til og med forbedre noe aspekter ved originalen. Gode eksempler på dette er Invasion of the Body Snatchers fra 1978 og The Thing fra 1982. Disse har vi imidlertid valgt å plassere i andre subsjangre, henholdsvis Politisk horror og Monster

Vi har valgt ut filmer vi mener lykkes godt, mot alle odds. Okei, la oss sette i gang.

 
MPW-87369.jpg

Evil Dead (2013) 

Første film ut er Evil Dead fra 2013, som er en remake av klassikeren fra 1981. Originalen, av Sam Raimi, som senere ble en triologi (Evil Dead 2 og Army of Darkness) var en lavbudsjett film, full av blod og vold. En tour de force i adrenalin skrekk. Som barn satt den dype spor. Vi turte nesten ikke være med familien på hytta i frykt for at også den hytta var besatt av demoner, med eneste utvei at vi måtte hogge våre foreldre i småbitar med en motorsag. Fyttirakkern så skummel den var. Egentlig ikke så rart at det kom en remake, da alt lå til rette for å dytte mer penger inn, freshe opp spesialeffektene og pøse på med mer ekstrem vold og ubehageligheter. Og det gjør sannelig meg remaken. Det den mangler i sjarm tar den igjen i intensitet og brutalitet. Filmen kliner til. Den holder ikke noe tilbake og leverer som bare det. Det er lenge siden vi har sett en så hissig film. Den er ikke like festlig som originalen, og mangler Bruce Campell:) Men den lyktes med å skape sin egen identitet. Denne bør faktisk sjekkes ut!

8 bloddråper


71zSwj8z4sL._SY445_.jpg

I Spit On Your Grave (2010) 

Neste film ut er kanskje den beste remaken i skrekkfilmens historie, nemlig I spit on your grave fra 2010, som er en kopi av filmen med samme navn fra 1978. Filmen tar utgangspunktet i en svært brutal gjengvoldtekt som dras ut i det nær uutholdelige. Vi følger så kvinnens jakt på hevn over de bedritne rasshølene av noen kujoner som har utsatt henne for de mest nedverdigende og voldelige overgrep. Originalen sjokkerte publikum, men virker doven og uinspirert i dag. Remaken er intet mindre enn urovekkende brutal og treffsikker. Den dveler ved hver scene, bygger seg opp til vanvittige klimakser, og er utfordrende og kompromissløs både i sin tematikk og visuelle fremstilling. Den er rett og slett sjukt bra. Det er nesten flaut å anbefale den, så hissig er den. Men vi har her intet valg. Se den og få et nytt referansepunkt hva gjelder overgrep og oppfinnsom hevn.

9 bloddråper


51BEV0KYGDL._SY445_.jpg

The Hills Have Eyes (2006)

Så har vi remaken av klassikeren The hills have eyes fra 1977, regissert av mesteren Wes Craven. Den nye utgaven av 2006 står Alexandre Aja bak, mannen som ga oss den meget solide franske skrekkfilmen Haute Tension (High Tension/Switchblade Romance). Aja har snublet litt i nyere tid, men disse to filmene vitner i hvert fall om at mannen har talent. The hills have eyes fra 2006 leverer, og vel så det! Vi følger familien Carter som er på reise gjennom den amerikanske ørkenen. Ved en bensinstasjon får de tips om en snarvei gjennom ørkenfjellene, men som vi har lært utallige ganger i skrekksjangeren; aldri stol på en fremmed i den amerikanske bakgård, spesielt ikke i ørkenen. For i disse fjellene møter familien på noen hissige skapninger, en mutantfamilie med en noe brutal agenda. Filmen er voldsom og intens, og våre helter kastes inn i en forskrudd verden av frykt og smerte. Filmen har masse atmosfære, godt tempo og solide skuespillere (blant annet Ted Levine, en av våre favoritter). Er remaken bedre enn originalen? Vi er usikre, og bare det er en hyllest til filmen i seg selv.

«Mister, will you play with us?» 

Ehhh… Nei, takk.

7 bloddråper


large_tpjP9MLDRq6aC1MTpFcJEOYOGtj.jpg

Last house on the left (2009)

Last house on the left fra 2009 er en remake av Wes Cravens klassiker fra 1972. Inget vondt ord om originalen, men remaken er betraktelig tøffere. Først og fremst er det en svært vellykket casting. Skurkene spilles fremragende av Garret Dillahunt og Aaron Paul. Sistnevnte er som skapt for rollen. 

Filmen starter med at en politibil blir kjørt ned av en pick-up truck, med formål å redde skurken i baksetet. Litt merkelig at det kraftige krasjet etterlater de to politimennene i forsetet halvt i hjelt slått, mens skurken i baksetet ikke har en skramme. Skitt au, alt kan ikke være 100 % realistisk. Uansett, denne gjengen får etterhvert tak i to unge jenter som de utsetter for noen grusomme overgrep. Litt I Spit On Your Grave-vibber. Volden er stump og brutal, og det er vondt å se på. På grunn av et uvær søker gjengen tilflukt på et landsted, intetanende om at paret som bor der er foreldrene til jenta de nettopp har misbrukt. Greit, vi tenker dette holder med tanke på handlingen, resten kan dere se og finne ut av sjæl. Men vi kan love at dette blir moro.

Regissør Illiades skaper en spent og ubehagelig stemning i huset i møtet mellom paret og overgriperne, og gjør en rekke effektive og vellykkede valg for å tilspisse spenningen. Litt minus for noe lange slåss-scener. Skuddvekslinger og slåss-scener på film er ofte svært kjedelig å bevitne, da de mangler troverdighet og er neddopa på testosteron. Og synd filmen ikke tør kline ordentlig til i siste scene, for her feiges det litt ut. Men vi tilgir deg, Illiades, for mye annet gjør du veldig riktig!

7 bloddråper 


The Strangers (2008)

The Strangers en amerikansk remake av den franske Ils (2006), men som foruten home invasion-aspektet egentlig er nokså annerledes. Vi møter kjæresteparet James og Kristen kjørende hjem til hytta si etter en fest en sen kveld. Stemningen er mildt sagt laber, og som skyldes et mislykka frieri fra James. Skuffelsen hans er til å ta og føle på, for et antiklimaks hytteturen har blitt. Men den harmløse uoverensstemmelsen mellom de to er ingenting i forhold hva som venter dem senere samme natt. For noen banker på og vil inn...

Ingen dum film dette, den evner å skildre intens, realistisk spenning og uhygge, og følelsen av å bli invadert kjennes troverdig og jævlig. Det er lett å bli glad i hovedkarakterene, og introen alene gjør at vi raskt bryr oss om kjæresteparet. Et smart og effektivt grep, og som selvsagt tilfører enda mer spenning når de etter hvert blir satt under alvorlig press. Kameraføringen tilfører også mye nerve og tilstedeværelse i filmen, slik at man som seer kommer veldig tett på situasjonene som utspiller seg. Uvissheten hvem disse inntrengeren er, og hvorfor de gjør dette, bidrar til ytterligere panikk og fortvilelse hos paret. Det hele er ganske ekkelt å se på faktisk. For et mareritt disse to stakkarene må gjennomgå. 

En vellykket og solid horrorfilm, som viser nok en gang viser hvor effektivt home invasion premisset er. For dette er horror på virkelig. 

7 bloddråper


it.jpg

It (2017)

Ja så kom den da omsider, remaken av It, Stephen King klassikeren fra 1990. Ekstreme forventninger, siden mange hadde et såpass sterkt forhold til originalen. De fleste forbinder nok killer clown-konseptet fra nettopp Stephen Kings miniserien. Så hvordan skulle den nye IT leve opp til forventningene? Vel, ved å rett å slett være bedre som film, og hvor klovnen er enda mer creepy.

Og det er den nye It; freshere og smoothere, mer moderne (hei, det er 2017), selvsagt vassere filmteknisk, og med en klovn som funker dritbra (strålende portrettert av Bill Skarsgård). Samtidig beholder den sjarmen, med en 80-talls nostalgi sjarm ala Stranger Things. Han ene kid’en spiller jo for øvrig en av hovedrollene i Stranger Things:) Nerdete gutter på BMX, som sykler gjennom brede gater i en amerikansk forstad, er nesten en egen 80-talls estetikk å regne. Forfulgt av bully’s, for det er aldri langt unna med bøllete karer i forstads-USA, må nerdene holde sammen, og samtidig utforske det store, skumle mysteriet som preger tettstedet.

Dermed klarer filmen å knytte fortid med nåtid, og sånn sett blidgjøre fansen, samt knytte til seg nye publikummere.

Kids’a får kjørt seg. Er det ikke herr Pennywise, så er det mobberne eller kjipe foreldre. Det er nesten som at samfunnet de lever de er like ondt som selve klovnen. Det gjelder å passe seg og passe på hverandre. Overraskende brutalt til tider, til å være en kommers film. Ikke ofte man ser unge/ungdom få en så røff behandling. Flere hissige scener. Bare introen alene, med den lille gutten som mister papirbåten, som får et rimelig ublidt møte med Pennywise.

En remake som funker godt, og som har fortjent en remake. Det er noe med dagens teknologi og moderne tilnærming til film som virkelig kan gi de gamle filmene nytt liv. It har blitt en stor suksess og oppfølgere venter. Mr. Pennywise is back! 

7 bloddråper


It Chapter Two (2019)

Vi tar også med del 2 av remaken av Stephen King´s klassiker. Pennywise er tilbake, og denne gangen spares det ikke på kruttet. It Chapter Two gir deg nesten tre timer med vellaget og skrekkfylt underholdning. Greit, så er den kanskje en halvtime for lang, men her får du i hvert fall mye moro for penga!

Vi skal igjen tilbake til den lille byen Derry, hvor våre helter gjenforenes 27 år senere, slik de hadde lovet hverandre å gjøre skulle Pennywise returnere. Noe han selvfølgelig har gjort. Og herfra og ut følger vi deres kamp mot filmhistoriens kanskje mest omtalte klovn.

La oss bare slå en ting fast; dette er en fryktelig godt laget film. Filmen er visuelt upåklagelig, smart klippet sammen og med et lydspor som holder deg godt våken gjennom filmens lange spilletid. Jepp, det tar ikke mange minuttene før vi skjønner at regissør Muschietti vet hva han driver med. Den første voldsscenen vi får servert er både brutal og vond, godt hjulpet av intense lydeffekter. Herfra og ut pøser filmen på med en lang rekke skrekkfylte scener, alle kløktig orkestrert og effektivt satt sammen. Du får servert bøttevis med jump scares og en haug med skumle skapninger som kaster seg frådende mot lerretet. Blir det kanskje litt i overkant? Tja, mulig at noen av scenene nesten spenner bein på hverandre i iveren etter å skremme oss, og det risikerer å bli noe repeterende, men vi koste oss! Vi fant flere av scenene både oppfinnsomme og smånifse. Vi likte særlig godt den med Beverly og den gamle damen, scenen med alle speilene, og det lille barnet som møter Pennywise under tribunen. Creepy. Muschietti er kanskje i overkant ivrig hva gjelder bruk av CGI-effekter, men så lenge effektene er såpass vellykkede som her, så er det innafor.

Filmen får mye igjen for bruk av mer enn solide skuespillere. De guider oss trygt gjennom kaoset og klarer å knytte nødvendige bånd til seeren. For det er ingen tvil om at sjarm og nærhet er en utfordring for filmen. Vi likte særlig godt castingen av Bill Hader som Richie. Hader (SNL, Tropic Thunder, Hot Shots, m.m.) er en av de morsomste der ute, mener nå vi, og han evner å gi filmen tiltrengt comic relief. Apropos humor, så var det artig med en cameo av Peter Bogdanovich, og selveste Stephen King dukker også opp i en liten rolle. Og festlig at karakteren til James McAvoy er en populær forfatter som skriver bøker nesten alle liker, men som nesten alle misliker hvordan ender. Lurer på hvem de sikter til her, gitt:)

Filmen er som nevnt lang. It Chapter Two klokker inn på nesten 2 timer og 50 minutter, men tiden gikk overraskende fort unna. Filmen er velsnekret og inneholder såpass mange artige scener at du aldri rekker å kjede deg. Men fyll opp potetgull-bollen og vannflaska. Og husk en tur på toalettet. God film!

8 bloddråper