Seriemordere

Hva er egentlig en seriemorder? En ok definisjon er:

"A person who commits a series of murders, often with no apparent motive and typically following a characteristic, predictable behaviour pattern."

Men hvor mange mord må til før en gjerningsmann/kvinne kan kalles en seriemorder? De fleste setter et krav om minimum tre mord, mens FBI definerer seriemorder som "a series of two or more murders, committed as separate events, usually, but not always, by one offender acting alone". Ofrene til seriemordere har ofte likhetstrekk og blir ofte myrdet på mer eller mindre samme måte. Det gjør det mulig å koble mord til en seriemorder.

En seriemorder får utløp for noe ved å drepe. Det er noe som drar han/henne til å utføre sine drap. Ofte er det seksuelt motivert. Men også sinne, spenning og behov for oppmerksomhet kan være motiv. Morderen har så godt som alltid diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse. La det være at han/hun er psykopat eller sosiopat. Felles er en likegyldighet overfor andre menneskers ve og vel. Deres brutale og perverse oppførsel har en enorm tiltrekningskraft hos publikum. Bare tenk på filmer som Nattsvermeren og Seven

Og denne gjengen er skummel. Først og fremst fordi seriemordere fins. Det blir vi dessverre påminnet om nokså ofte. Dette er ikke vampyrer, zombier eller andre overnaturlige monstre. Men monstre er de. De skyr ingen midler for å oppnå sine mål. Og de er vanskelige å oppdage. Seriemordere kan virke helt normale og til og med sjarmerende og likandes. Det kan være naboen din. Eller en kollega. Og ofrene plukkes, som oftest, ut nokså tilfeldig. Hvilket betyr at neste offer kan være deg:) 

Vi har valgt ut filmer som fokuserer på seriemorderen. Det er flust av filmer som omhandler en gjeng uskyldige ofre som blir slaktet ned av en gærning som vi såvidt blir kjent med og hvor gjerningsmannens bakgrunn og motiv ikke blir tillagt mye oppmerksomhet (se feks Slasher-subsjangeren). Vi ønsker imidlertid å plukke ut filmer hvor det er seriemorderen som står i sentrum. 

Her er et knippe filmer som tar for seg seriemorderen på en overbevisende måte:

 
peeping.jpg

Peeping Tom (1960)

Vi starter med en klassiker, nemlig Peeping Tom fra 1960. Den fikk skikkelig slakt da den kom ut, men har med tiden fått den anerkjennelse den fortjener. Som de fleste eldre filmer fremstår den ikke like skummel i dag, men det betyr ikke at dette er en dårlig film. Den holder seg overraskende godt og portretterer seriemorderen på en meget solid måte.

En ung kameramann tar livet av kvinner mens han filmer hele seansen. Han filmer også det han kan av etterforskningen, med mål om å lage en dokumentar av det hele. Han tilbringer kveldene i sin leilighet hvor han lettere besatt klipper opptakene sammen. Det er imidlertid en ting han ønsker å fange på film mer enn noe annet. Men hva det er må du se filmen for å finne ut av. 

Filmen drar oss inn i morderens univers, og vi blir deltagende tittere til hans handlinger. På en måte er det kameraet som blir overgriperen. Den var modig og original da den kom ut, men er fortsatt svært relevant den dag i dag. Peeping Tom er ikke blodig eller brutal. Langt der i fra. Den spiller mer på ubehag og spenning. Og den lykkes godt med det. Filmen lar oss komme tett innpå morderen, hans motiv og bakgrunn. Vi får et blikk inn i et svært sykt hode, men regissør Michael Powell behandler morderen med respekt og alvor. Du syns nesten litt synd på karen. 

Martin Scorsese er for øvrig en ihuga fan av filmen og har uttalt at: “I have always felt that Peeping Tom and 8 1/2 (Federico Fellini) say everything that can be said about filmmaking."

En meget solid film som fortsatt gjør inntrykk. Uten at den gir mareritt:)

6 bloddråper


long-pigs-movie-poster-2010-1020687395.jpg

Long Pigs

Nå til en herlig liten sak fra Canada, nemlig Long Pigs fra 2007. Dette er en lavbudsjetts mockumentary film som svinger overraskende bra. En åpenbar inspirasjon er nok den belgiske kultfilmen Man Bites Dog fra 1992. Og det fins verre filmer å dra inspirasjon fra:) 

To ambisiøse filmskapere skal lage en dokumentar om en 33 år gammel kannibalistisk seriemorder. De følger seriemorderen, Anthony, i det han planlegger og gjennomfører sine drap, og ikke minst konsumerer ofrenes kropper på en måte som ville gjort selv Gordon Ramsey imponert. Og hvor langt er våre venner fra filmbransjen villige til å gå for den rette historien? Langt. Altfor langt.

Vi må først gi skryt til seriemorderen, Anthony. For en festlig type, og svært overbevisende portrettert av Anthony Alviano. Anthony er en utadvent, stusselig, jovial, sadistisk, vennlig og hensynsløs fyr som det er svært underholdende å følge i de drøye 60 minuttene filmen varer. Anthony både sjarmerer og skremmer. Og du kan ikke unngå å få litt sympati med karen, selv om han har utført noen helt grusomme ting.

Filmen har ikke mange brutale og hissige scener. men når de først dukker opp så gjøres det med overbevisning. Det er groteskt, morsomt og brutalt. 

Dette er som nevnt en mockumentary hvilket innebærer at kameraet er noe mer kontrollert, i motsetning til found footage filmer hvor de håndholdte kameraene kastes rundt omkring. Filmen er dermed mindre hektisk. Og det kler den. Den evner å roe ned når den skal.

Long Pigs føles frisk og uanstrengt. Vi koste oss veldig og kan trygt anbefale filmen.

7 bloddråper


Henry.jpg

Henry: Portrait of a Serial Killer

Vi kan ikke ta for oss seriemorder-filmer uten å ta med denne klassikeren fra 1986. En kontroversiell, men også kritikerrost film. Filmen er visstnok løst basert på de ekte seriemorderne Henry Lee Lucas og Otis Toole.

Vi følger Henry og hans kompis Otis som begge nokså nylig har sluppet ut av fengsel. Henry trekker Otis inn i sin nihilistiske og brutale verden, og sammen utfører de en rekke grusomme handlinger. Otis sin søster kommer på besøk og faller for Henry. For Henry kan være nokså sjarmerende og omtenksom, slik mange seriemordere visstnok kan være. Men Henry er Henry, og et kjærlighetsforhold står ikke akkurat skrevet i stjernene for denne gærningen.

Vi får et knallhardt og mørkt portrett av en mann som innehar de fleste av karakteristikkene til en typisk seriemorder. Skuespillet er fremragende. Både Michael Rooker (Henry) og Tom Towles (Otis) overbeviser i sine roller. Særlig Towles gir alt. Vi får vite om Henry´s bakgrunn, selv om vi ikke er sikre på om alt han forteller er sant. Men noen hyggelig barndom har han helt klart ikke hatt. Det er vanskelig å bli fryktelig overrasket over at han er blitt som han har blitt. Ikke akkurat utypisk for seriemordere å ha en trøblete bakgrunn.

Filmen har flere svært hissige scener. Vi kan forstå at den var kontroversiell da den ble sluppet. Særlig scenen hvor de invaderer en familie og deres tenåringssønn, samt en voldsom voldtekt noe senere, gjør inntrykk. Dette er brutale saker. Henry og Otis sin likegyldighet og aggressive adferd er både fascinerende og skremmende.

Dette er mørkt, trist og white trash. Alt virker fortapt og meningsløst. Dette er mennesker nederst på rangstigen i USA, uten håp og fremtid. Du verden så bra denne filmen er:) 

8 bloddråper


psycho-poster.jpg

Psycho (1960)

Vi må selvfølgelig også ta med en av filmhistoriens største klassikere, nemlig Hitchcock´s mesterverk Psycho fra 1960. Innehaver av sjangerens kanskje tøffeste filmtittel og en film som fortsatt evner å gi både "chills and thrills". 

Vi følger en ung kvinne på rømmen, etter at hun har stjålet 40 000 dollar fra sin arbeidsgiver. Hun tar inn på Bates Motel under falskt navn, et motell drevet av den lettere forstyrrede Norman Bates. De fleste kjenner nok til hva som skjer herfra. Og for de som ikke vet det skal vi ikke avsløre mer. 

Dette er rett og slett en veldig bra film. Den flyter fint avgårde. Med fine bilder, smart kamerabruk (se for eksempel scenen hvor etterforskeren går inn i huset til Norman Bates) og velskrevet manus. Filmen bruker lang tid på å etablere den unge kvinnen. Og det er et smart trekk som gir den brutale vendingen etter ca 50 minutter større effekt. Dialogene sitter overraskende bra med tanke på at filmen er fra 1960:) Og skuespillet er svært overbevisende. Særlig Anthony Perkins i rollen som Norman Bates er fremragende. Lydsporet funker også som bare det. Temaet til dusjscenen er vel gjenkjennbart for de fleste. Filmen er ikke grafisk. Nesten i overkant tilbakeholden. Du skulle tro at det var mer blod og sår etter noen av scenene:) 

En bunnsolid film og klassiker. Engasjerende og spennende hele veien. Dette er klassisk psykologisk horror med en av filmhistoriens mest fascinerende skurker. Hitchcock´s beste, og det sier jo litt. 

"A boys best friend is his mother" - Norman Bates

8 bloddråper


tony.jpg

Tony

Tony (2009) er en annerledes og spesiell seriermorder-horror og som fikk svært gode kritikker da den ble sluppet. Tony, en ensom stakkar, vandrer rundt i utkantens London, i et temmelig deprimerende britisk forstadsmiljø. Folkene han støter på i sine daglige og nattlige vandringer er for det meste usympatiske og ufine, og Tony med sin odde og noe naivistiske oppførsel har en tendens til å havne i dårlig selskap.

Hjemme bruker han tiden til å titte på gammel 80-talls action på VHS, lese porno, og innimellom ta livet av folk, for så å hugge de opp og dumpe de i elva. Yes, dette er en ganske røff og usentimental skildring av en type virkelighet som nok ikke har særlig god innflytelse på Tony. 

Hvem er Tony egentlig? Det sier ikke filmen noe særlig om, det er et karakterportrett man kommer rett inn i, og følger filmen ut. Men man får litt sympati med fyren faktisk, på tross av de mildt sagt tvilsomme handlingene hans. For stakkarsligheten og inntrykket av at han ønsker å bli sosialt akseptert, at han ønsker å knytte sosiale bånd, gjør at man synes litt synd på han. Tony kan minne om Travis Bickle i Taxi Driver, med tanke på urban fremmedgjørelse og utenforskap, bare at Tony er enda mer fremmed i denne verden. For ikke å si mye mer rar.

Filmen har doser med beksvart humor, for det er en del kleine og små-absurde scener, som gjør at man må humre litt av både Tony og menneskene han møter. Samtidig er det veldig trist og dystert, forsterket av filmens visuelle stil og musikk. Tony er vellaget med mange stemningsfulle og stygg-vakre bybilder, kombinert med hard realisme. Peter Ferdinando gjør en fantastisk innsats som Tony, og har skapt en karakter som filmhistorien ikke har sett maken til. Dette er karakter-spill på høyt nivå. Tony er skrevet og regissert av Gerard Johnson, en imponerende filmdebut, og som ga ham masse oppmerksomhet. Artig trivia er at broren hans Matt Johnson, som står for den stemningsfulle musikken, er ellers kjent som vokalist og låtskriver  i legendariske bandet The The. Åpenbart et brødrepar med teft.

Må påpeke at filmen er lite grafisk, horror’en ligger mer fordekt i historiens dystre og triste innhold. Flere av scenene tar seg god tid, som for å underbygge ensomheten i Tonys tilværelse. Tony’s verden er ikke en verden du har lyst til å bo i.

Så oppsummert; Tony er en fascinerende og beksvart film om en stakkarslig og ensom outcast av en seriemorder.

6 bloddråper


maniac.jpg

Maniac (2012)

Dette er remaken av filmen med samme navn fra 1980. En nokså brutal slasher film, hvor Elijah Wood (Frodo Baggins) spiller hovedrollen som en skalperende seriemorder. 

Frank (Elijah Wood) er en seriemorder på utkikk etter unge kvinner som han kan skalpere og deretter stifte håret til mannekenger han har stående rundt i leiligheten. Du kjenner typen. Frank eier en mannekeng-butikk som han har arvet av sin promiskuøse mor. For Frank har hatt en nokså annerledes oppvekst, med mindre du mener at en sexavhengig og kokainsniffende mor er normalen. En dag møter han Anna (Nora Arnezeder) og han virker å ha funnet noen som han er komfortabel å være rundt. Kanskje er hun den rette? Selvfølgelig ikke. Frank er jo en spik spenna gæren seriemorder. 

Dette er en nokså grafisk film, med scener som viser detaljert lemlestelse av diverse kroppsdeler. Har du en fobi mot å se skalperinger så bør du velge en annen film, for å si det sånn. Og vi liker at filmen tør kline til. Den setter tonen umiddelbart ved det første drapet og makter å holde koken hele veien ut. Den har flere svært brutale scener, la det være drapet på parkeringsplassen, skalperingen på senga, og ikke minst den svært blodige sluttscenen. Vi ser hele filmen gjennom seriemorderens øyne. Dette øker intensiteten og du kommer nærmere på Frank. Ved at det er kamera som er gjerningsmannen oppleves også scenene hvor ofrene tas livet av tettere på.

Originalen er som nevnt fra 1980, og remaken har beholdt 80-talls lydbildet. Det låter overraskende bra. Tenk John Carpenter møter Goblin. I remaken er handlingen satt i Los Angeles, og lydbildet kler de kalde gatene i englenes by. Gater som for øvrig er mistenkelig øde under flere av scenene hvor Frank jakter sine kvinnelige ofre:) 

Manuset er litt rufsete og flere av dialogene noe keikete. Arnezeders innsats i rollen som Anna er også forbausende slapp. Men Maniac sparker godt fra seg takket være flere tøffe og blodige scener, og den klarte å holde oss engasjerte i de snaue 90 minuttene den varer. Er du på utkikk etter en brutal seriemorder-film så kan du finne langt verre filmer enn dette:)

6 bloddråper