Norsk horror - del 1

Vi har valgt å dele opp de norske skrekkfilmene i Norsk horror - del 1 og Norsk horror - del 2.

I Norsk horror - del 1 tar vi for oss de mer kommersielle og mainstream horrorfilmene, hvor profesjonelle aktører (som oftest) står både foran og bak kameraet, og hvor distribusjonen faktisk har funnet sted. Med noen få unntak er dette nokså "snill" horror, hvor tanken er å treffe bredt. I Norsk horror - del 2 (som legges ut senere) tar vi for oss norsk undergrunns-horror. Dette er filmer skapt av folk med enorm entusiasme og pågangsmot som opererer med svært begrensede budsjetter. Disse filmene sparker også betydelig hardere fra seg enn de mer kommersielle filmene i del 1!

Horror i Norge er en ganske så smal sjanger. Vi har ingen voldsom stor produksjon å skryte av. Mye av grunnen er nok at skrekkfilmer lenge har hatt (og fortsatt har?) en lav status, ikke bare i Norge, men også i resten av Norden (se Nordisk horror), særlig blant de som deler ut støtte (og som i realiteten bestemmer hva som skal lages og ikke) og folk i posisjoner med innflytelse på hva mannen i gata bør mene og like. Er vel kun porno-filmer som et dårligere rykte. Et paradoks er at de regissørene (og filmene) som har blitt lagt merke til i utlandet, kommer fra horrosjangeren, se feks Roar Uthaug, Andre Øverdal og Pål Øie. Norsk horror har betydelig potensialet, synd vi ikke utnytter det bedre. 

Hva er så norsk horror egentlig? Er det noe spesielt som kjennetegner horror som kommer fra Norge? Er det grønnkledde skoger og langstrakte fjorder i kombinasjon med seriemordere, tortur og blodtørstige vestlendinger? Eller er det tusser og troll som hjemsøker gamle gårder der ingen kunne tru at nokon kunne bu? Klin gærne bygda folk iført bunad, som ligger å gjemmer seg i busker og trær, ventende på sitt neste uskyldige offer?

Vel, ja, det kan det for så vidt være. Men det er ikke noe som typisk preger horror fra norge. Vi er betydelig inspirert av horror fra utlandet som de den andre nordiske landene. Vi har ennå til gode å skape en egen identitet. 

Natur er imidlertid noe som går igjen i norske filmer. Det vakre, men samtidig brutale og skumle norske landskapet. Den vet vi å bruke, og den funker ofte fin-fint som bakteppe for en grusom historie. Tenk bare på Død Snø, Villmark, Rovdyr, Fritt vilt og De dødes tjern, for å nevne noen. Kanskje vi har en tendens til å ty til villmarken og det lumske naturen som utgangspunkt for horror? Vårt samfunn ellers er jo ikke akkurat kjennetegnet av brutalitet og aggressivitet.

Vi har ingen lang tradisjon innen sjangeren, de fleste filmene har kommet i løpet av de siste 20 årene. Norsk horror hadde sin "storhetstid" på midten av 2000-tallet, med filmer som Naboer, Villmark og Fritt vilt, og norsk horror ble ganske så populært. Vi viste at også Norge kunne lage god skrekkfilm, og nordmenn strømmet til kinoene. Muligens var det en konsekvens av blockbustere som Blair Witch Project (1999), The Ring (2002) og andre hits, især fra USA, og som vekket horror-interessen vår. Vi så et potensiale i horror, både kommersielt og kunstnerisk.

Men det er altså en ganske nisjete greie, og det meste av horror’en i Norge er som nevnt tydelig inspirerert av utenlandske filmer. Vi henger liksom litt etter, som i så mye forøvrig, men det er klart at med et smalt marked så begrenser det seg hva vi får utført. For å si det slik, nisjemarkedet i Norge kan dessverre aldri vokse seg særlig stort, vi er jo så himla få. Heldigvis har vi lyktes med å produsere og lage en viss dose med spenstig og heftig horror for et større publikum, hvorpå flere også har fått oppmerksomhet utenlands. Her er noen av dem:

 
autopsy.jpg

The Autopsy of Jane Doe (2016)

En imponerende Hollywood-debut av André Øvredal, som før denne filmen hadde laget suksessen Trolljegeren (2010). Dette er ingen norsk produksjon, men vi tar den med på grunn av Øvredal. Og fordi den er sabla god. Utrolig gøy at en nordmann klarer å lage en skrekkfilm som holder en såpass høy standard, og som oppleves genuint skummel.  

Far og sønn, to obdusenter, får inn et kvinnelik fra den lokale sheriffen sent om kvelden. Det er uklart hvem kvinnen er og hvordan hun har dødd. Sønnen skulle egentlig på date med kjæresten, men bestemmer seg for å hjelpe faren. Etter hvert som de begynner å obdusere, begynner mystiske ting å skje.

Meget godt skuespill av Brian Cox og Emile Hirsch som spiller henholdsvis far og sønn, og det er veldig bra kjemi mellom de to. Karakterene oppleves som troverdige sympatiske, hvor faren er læremester, og sønnen er hans lærling. Etterhvert som de fordyper seg i denne kvinnen, blir det temmelig uhyggelig, for det er noe galt med denne mystiske kvinnekroppen. De har aldri fått inn et lignende tilfelle før.  Effektene er realistiske og det føles veldig autentisk sånn rettsmedisinsk. Det er alltid vanskelig å holde på stemningen, og når filmen etter hvert skal begynne å forklare og «dra på» med historien, mister filmen noe av sin styrke; den stille, uhyggelige stemningen, mens man observerer de to gutta jobbe og tjatre sammen. Men det er absolutt innenfor, og helt OK dramaturgisk oppbygging tvers gjennom frem mot klimakset. Imponerende laget film som har en overraskende guffen historie som utgangspunkt, og som i tillegg ser veldig bra ut. Andre Øvredal har stålkontroll! Filmen fikk gode anmeldelser og Øvredal har nok skapt seg et navn i Hollywood med A.O.J.D., for det ser ut som det er flere amerikanske prosjekter som er linet opp for regissøren nå. Vel fortjent, og vi gleder oss til å følge med på Øvredal fremover.

8 bloddråper


naboer.jpg

Naboer (2005)

En aldri så liten norsk horror-klassiker fra 2005 regissert av Pål Sletaune. Vi husker godt da denne filmen kom på norske kinoer, en film som skapte sterke reaksjoner. Ikke før hadde man visstnok sett en så hissig og brutal norsk film. Kritikerne var i hovedsak samstemte om at Naboer var en god film, eller for å sitere anmelder i VG;  «Sykt. Sykt bra!»   

Ok, Naboer er strengt tatt en psykologisk thriller, men som har nok horror-elementer i seg til at den passer som en representant innen vår sjangergjennomgang. Og det er en god representant. Ikke bare fordi den gjorde seg såpass bemerket da den kom, men også fordi den er stilsikkert og solid laget, med en knallbra Kristoffer Joner i hovedrollen. Han overbeviser stort som den forvirrede og stakkarslige John.  

John har nettopp blitt dumpet av Ingrid, og vi ser Ingrid pakke ned sine ting mens den nye typen venter utenfor. John sliter med break-up’et, prøver å forsvare seg, men Ingrid har bestemt seg. Temmelig sår og vond åpningssekvens. Det neste som følger er en deprimert John som oppdager at han har fått nye naboer i blokka han bor, nemlig vakre Kim og Anne. Han hjelper til med innflyttingen, men blir skremt og samtidig fascinert av deres mystiske og forføreriske væremåte. Hvem er de, hva er deres agenda? 

Kristoffer Joner spiller nok en gang i en grøsser etter å skremt dritten av oss i Villmark (2003), og dette er tydeligvis en sjanger han mestrer godt. Det er lett å leve seg inn i karakterene han portretterer, de er rett og slett svært troverdige og engasjerende. 

Ok, nå er det på sin plass å komme med en liten spoiler–advarsel. Ikke les videre hvis du har tenkt å se filmen og ikke har sett den før!

Noe av svakheten med filmen, er at filmens plott, eller twist, blir veldig tidlig avslørt. Tegnene/hintene blir for tydelig presentert, og gjør det lett for seeren å konkludere med hva som faktisk skjer. Dermed taper spenningen seg betraktelig, og det er litt kjedelig å se på surrialisme, når man vet det er surrialisme. Og de to mystiske damene er i overkant mystiske. Klimakset i filmen mister noe av sin slagkraft når man relativt tidlig ser den komme. Hvis filmen hadde klart å spare avsløringene sine bedre, og dermed lure seeren i større grad, ville filmen lykkes betydelig i henhold til konsept og intensjon. På de fleste andre omrpder er dette imidlertid en knallbra film; godt håndverk av Sletaune, flott foto, atmosfærisk og guffen. Filmen var kontroversiell og gutsy (tenker her på den brutale sex-scenen som ga den 18 års aldersgrense), og den tok opp et viktig og ofte oversett problem. 

En artig trivia-opplysning var at manuset fikk skryt av selveste Paul Schrader (Taxi Driver), og som ønsket å lage en amerikansk oppfølger. Schrader kalte den «en moderne erotisk thriller» som har «noe David Lynch-aktig over seg». Og det stemmer i og for seg.

Foreløpig har det ikke kommet noen oppfølger. Men Pål Sletaune fikk virkelig vist seg som en dyktig regissør med Naboer, ingen tvil om det!

  6 bloddråper


thelma.jpg

Thelma (2017)

Å kalle Joachim Trier Norges beste regissør er ingen vågal påstand. Og med Thelma bekrefter han igjen hvor dyktig han er. Thelma er en stilsikker og imponerende laget film om fornektelse, besettelse og det å tre inn i voksenlivet og finne sin egen identitet.

Thelma kommer fra en svært kristen familie, og da hun begynner på Universitetet i Oslo føler hun seg ensom og utenfor. Inntil hun møter Anja. Thelma faller for Anja, men et slikt forhold står ikke helt i stil med Thelmas konservative oppvekst. For øvrig en oppvekst som skjuler noen mørke hemmeligheter som preger Thelma og hennes forhold til omverdenen.

Det første du legger merke til er den utsøkte kinematografien. Hver detalj i hvert bilde virker gjennomtenkt. Og Trier geleider oss fra den ene velkomponerte scenen til den andre. Fra de tunge grå bygningene på Blindern, til danseforestilling ved Den Norske Opera. Hva gjelder sistnevnte forestilling, viser for øvrig Trier her glimt av et stykke av koreografene Paul Lightfoot and Sol León, de kanskje fremste innen moderne dans. Igjen viser Trier at han har fortreffelig smak:)

Filmen er ikke fryktelig skummel. Thelma har noen smånifse og dramatiske scener, møysommelig og smart plassert, men den krever litt tålmodighet fra sitt publikum. Tankene gikk flere ganger til Tomas Alfredson's La den rette komme inn. Begge er mørke, vakre og såre.

Og Trier og hans faste samarbeidspartner Eskil Vogt har skrevet et fascinerende og fengslende drama med flere lag og interessante vendinger. Vi skal ikke si så mye om vår forståelse av filmen, da det er nær umulig å gjøre så uten å avsløre sentrale deler av filmens handling. Og det vil vi jo ikke. Men filmen etterlater unektelig rom for tolkning, for her gis ingen åpenbar fasit. Noen vil kanskje være frustrerte over hvor subtil og åpen film er. Mens andre vil sette pris på hvordan den etterlater til seeren selv å finne mening i det som skjer. Men en ting er sikkert; Thelma er en knallgod film!

8 bloddråper


død.jpg

Død Snø (2009)

Død Snø fra 2009 ble en kjempesuksess og Wirkolas store gjennombrudd. Filmen ble møtt med svært gode kritikker, og den ble også vist i utlandet på flere kjente horror festivaler, hvor den også ble nominert i ulike kategorier.

Død Snø er en herlig mix av flere velkjente horror-konsepter; ut i naturen (vennegjeng på hyttetur i dette tilfellet), teenage horror, zombies og splatter. Og filmen har også beina trygt plassert i horrorkomedie-sjangeren. Filmen er på mange måter en sjangerlek som både parodierer rundt typiske horror triks og narrative grep, og samtidig bidrar originalt med nye kreative innspill og ideer. Filmen inneholder blant annet flere referanser til andre filmer, og som en horrorfan kan dra kjensel på. Evil Dead og Braindead for å nevne noen. Derimot har vi aldri vørt borti nazi-zombies før, ikke oss bekjent hvertfall, og det er jo en utrolig morsom fiende. Zombiene kan til tider minne litt om orkene fra Ringenes herre-filmene; de er raske, slagkraftige, ganske monstrøse av utseende, og har personlige trekk. Død Snø er visstnok inspirert av spillet Call of Duty, et konsept som Wirkola mesterlig får overført i denne filmen her.

En vennegjeng reiser på hyttetur på vinterstid i vakker fjellnatur. Det spøkes og tulles blant vennene i klassisk horror stil. De ankommer hytta og finner seg til rette på den idylliske plassen. En sen kveld kommer en lokal kjentmann på besøk med en oppsiktsvekkende og skremmende historie om området. Selvsagt tas det ikke seriøst av gjengen. Lite aner de om hva som skjuler seg utenfor og venter.

Artig å se Bjørn Sundquivst i rollen som kjentmannen. Ingen spiller innbitt og alvorlig mann så bra som han, med et temperament som bare ligger og venter på å utløses. Veldig kul rolle. 

Filmen er også meget godt laget, med stram regi, knallbra manus og lekkert foto. Deillig å se horror i den norske fjellheimen. Og i dagslys! Veldig fett med horror som ikke gjemmer seg i mørket. Dett er en slags Veiviseren møter Jan Baalsrud, møter Nazi-zombies. Veldig kreativt og morsomt skrudd sammen. Skuespillet funker svært bra, alt fra den lette praten med jokes og tullball, til heftig action, frykt og panikk. Alt i alt meget god kjemi mellom skuespillerne, noe som nok skyldes et solid manus. Død Snø bød på overraskende morsomme scener og situasjonskomikk. Vi lo høyt, selv når helvete var løs. Mange tragikomiske splatter-scener for å si det sånn, med nyskapende og svært gøyal action og gore. Topp! 

Oppsummert; en herlig norsk horror film, som vi i Blodklubben anbefaler varmt og mye.

7 bloddråper


villmark.jpg

Villmark (2003)

Villmark kom i 2003 og ble en skikkelig hit. Ca 150 000 nordmenn karret seg til kinoen for å se Kristoffer Joner og Bjørn Floberg dra på en nifs hyttetur i marka. 

Joner spiller som vanlig meget bra. Floberg spiller som vanlig seg selv. Men best av dem alle er kanskje Eva Röse i rollen som Elin.

Et TV-team skal tilbringe en langhelg på en hytte for å bli en sammensveiset gjeng. Klassisk team-building her altså, en geskjeft vi håper og tror ikke lenger er på moten. Men på denne hytta skjer det selvfølgelig ting og tang, og vi aner nokså kjapt at her er det trøbbel i gjære. 

Og apropos det at vi tidlig skjønner at her er ting som ikke stemmer; det burde søren meg filmens karakterer og. Nesten i overkant komisk og frustrerende å se den ene bizarre og skumle hendelsen skje, uten at gjengen virker å bry seg stort. Det er først når en av de blir drept at de bestemmer seg for å respondere sånn halvveis fornuftig. Og da såvidt. 

Vi husker da filmen ble sluppet, og hvor skummel den var. Var nær umulig å dra på telt- eller hyttetur uten at den dukket opp i samtalen. Å se den i dag er imidlertid ikke like skummelt, dessverre. Den oppleves nokså datert. Men det betyr ikke at filmen er dårlig. Den har flere artige scener, solide skuespillere og et velfungerende manus. Samt et sjarmerende lavbudsjetts-feel over seg. Men det sparker aldri skikkelig. Kanskje derfor også 150 000 turte å se den på kino? Og noen logiske brister og løse tråder får vi også servert. Men slikt er vi villig til å tilgi.

Alt i alt så er dette en meget solid spillefilmdebut av Pål Øie, som også senere har vist at han kan sin grøsser (Skjult og Villmark 2). Så heng med på en underholdende og småskummel hyttetur anno tidlig oo-tallet:)

6 bloddråper


fritt vilt.jpg

Fritt Vilt (2006)

Det er vanskelig å plukke frem norske horrorfilmer uten å inkludere Fritt Vilt. Over 500 000 nordmenn så originalen og oppfølgeren på kino. Imponerende tall, mildt sagt. Men ulempen med å treffe et så stort publikum er nok at filmen må holde litt tilbake. Den er ikke så hissig som den burde og kunne være. Volden som utøves er effektiv, men ikke særlig original, drøy eller grafisk. Filmen mangler fandenivoldskhet. 

Fem ungdommer på snowboardtur må bryte seg inn på et nedlagt høyfjellshotell i Jotunheimen, ettersom en av de har brukket beinet. Men hotellet er ikke så ubebodd som de først trodde. Klassisk slasher etter en velkjent oppskrift, men en oppskrift som funker. Fortsatt. Hotellet er et fint sted for skummel moro. Og digg å være på fjellet uten mobildekning:)

Filmen ser bra ut. Veldig bra, faktisk. Foto er upåklagelig. Bildene er stilsikre, enten vi beveger oss gjennom vakkert landskap eller i trange rom på det nedlagte hotellet. Greit, så er historien noe forutsigbar og kjent, men skitt au. Noe av sjarmen med sjangeren er det gjenkjennelige. Men etpar "regler" brytes dog, feks at personen som er mest dydig tas knekken på først. Er jo som oftest den rappkjefta og sexfikserte som får den tvilsomme æren. Skuespillet er, for det meste, nokså solid. Selv om visse dialoger virker noe anstrengte og konstruerte. For øvrig et morsomt nikk til The Shining med rom 237. 

Vi skjønner at mange så denne filmen, den er slett ikke dårlig. Men den kunne nok ha turt litt mer. Men da selvfølgelig risikert å miste et par hundre tusen besøkende i forsøket. Så ikke vanskelig å ha forståelse for valgene som ble tatt:)

6 bloddråper


rovdyr.jpg

Rovdyr (2008)

Vi ønsker også å ta med Rovdyr fra 2008. En effektiv og sjangertro liten sak regissert av Patrik Syversen. Filmen tilfører unektelig lite nytt innen sjangeren, men har nok entusiasme og brutalitet til at den både underholder og sjarmerer. Med tanke på filmens budsjett er resultatet imponerende. 

Året er 1974. Vi møter fire unge mennesker som skal til en hytte i skauen. På veien dit ramler de selvfølgelig borti en gjeng gærne bygdefolk som ønsker å bruke disse frekke byfolka som byttedyr i en nokså hissig menneskejakt. Dette er klassisk Hillbilly horror. Det er jo på bygda det er skummelt! 

Filmen leverer svært så hissige scener. Og med overbevisning. Det ser skikkelig bra ut. Flott foto og smart klipping. Det er intenst, blodig og spennende. De stakkars byfolka får virkelig kjørt seg. Særlig karakteren til Henriette Brusgaard. Brusgaard gjør for øvrig en fremragende prestasjon. Det er morsomt å se en norsk film som tør kline til. Vi er fullstendig klar over at det er norske horrorfilmer der ute som går enda lengre (se Norsk horror - del 2), men dette er en av de mer brutale norske filmene som har fått skikkelig kinodistribusjon. Godt gjort. 

Som nevnt i introen er meste her gjort endel ganger tidligere. Filmen føles nokså gjenkjennelig og det er få overraskelser. Introen er nær identisk som Texas Chainsaw Massacre. Eneste som mangler er at også broren i Rovdyr sitter i rullestol. Og handlingen finner sted i 1974, samme år som Texas Chainsaw Massacre kom ut. Vi oppfatter det som en hommage til en av tidenes beste skrekkfilmer:) Vi mener det er helt greit at en film lar seg inspirere. Så lenge resultatet blir bra. Og det blir det her. 

Litt minus for at skurkene er noe blottlagt for personlighet. Du får ikke noe forhold til dem. Slik som du feks får i The Texas Chainsaw Massacre. Men på 73 minutter er det kanskje begrenset hvor mye tid en skal bruke på akkurat det:) 

Alt i alt er dette en svært så vellykket hyllest til 70-tallets slasher-horror, proppfull av vilje og vold. 

6 bloddråper


uskyldig.jpg

De uskyldige (2021)

Eskil Vogt har over lengre tid vist at han er kanskje norges fremste manusforfatter. Og med sin første spillefilm Blind (2014) viste han at han også er en dyktig regissør. Med De uskyldige bekrefter han å være en unik stemme i norsk film og en sjelden god formidler. Og når filmen har et upåklagelig visuelt uttrykk, en smart klipp og et svært smakfullt lydspor, så gir resultatet seg selv. De uskyldige er rett og slett en dritbra film.

Søstrene Ida og Anna har nettopp flyttet til en stor boligblokk. Anna er autistisk, noe som sliter på lillesøster Ida. De møter etterhvert noen andre barn i nærområdet, alle på søken etter noen å være sammen med. Mer skal vi ikke si om handlingen.

Dette er en film om det å vokse opp, og en øm skildring av ensomhet og det å være annerledes. Å føle seg litt på utsiden. En film om det å oppdage moral, skille rett fra galt, og ikke minst hvordan agere når urett oppstår. Og det hele krydret med overnaturlige elementer. For det skal vise seg at noen av barna har telekinetiske evner. Tankene gikk både til La den rette komme inn og It Follows. Og ikke minst til et annet av Vogts tidligere manus.

Boligblokkene og naturen rundt setter en fin ramme for den fascinerende historien, og Vogt velger ofte å trekke oss nært inn på filmens karakterer. Vi dras inn i deres verden, og tvinges til å se hendelsene fra små barns perspektiv. Og barns verden kan være svært så brutal. Og denne nærheten gjør at de voldsomme scenene gjør enda sterkere inntrykk. For er en av filmens store styrker er at den engasjerer. Det er for øvrig et smart trekk å ha barn i hovedrollene. For når barn utøver ondskap tvinges vi til å møte handlingene og menneskene med mer empati og forståelse. Og det grusomme blir ofte enda mer grusomt. Ingen er vel født med en iboende ondskap?

Filmen er fulladet med en sitrende og ubehagelig atmosfære fra nær første stund. Det ligger hele tiden noe og ulmer. Vogt balanserer drama med skrekk på en utmerket måte. Han deler jevnlig ut flere sterke scener som tilfører intensitet og spenning, og gjør filmen uforutsigbar i sin forutsigbarhet. Og Vogt bygger møysommelig opp til sine klimakser, og får godt betalt for det. For når det først skrus til blir det både ubehagelig og vondt. Det er sårt, ømt og trist. Og brutalt. Og avslutningen Vogt gir oss er både nedtonet og voldsom, og like tragisk som den er vakkert gjennomført.

8 bloddråper


Vikingulven (2022) 

Vikingulven er en vellaget, men kanskje litt trygg, film. En ungdomsfilm inspirert av de fleste varulvfilmer som er der ute, ref American Werewolf in London og Gingersnaps. Mye godt håndverk her; bra foto og flotte bilder av norsk natur, plassert i en typisk nordic noir miljø i en liten landsbygd i Telemark. Dette kunne vært en skikkelig god film, hadde den bare våget mer. 

Vi møter en nyinnflyttet familie til Nybo i Telemark, hvis mor har fått ny jobb i politiet. Tenåringsdatteren, Thale, har utfordringer med å tilpasse seg sin nye hverdag, og etter en ungdomsfest blir hun vitne til et brutalt angrep. Videre starter jakten på denne mystiske skapningen som ganske raskt blir hovedmistenkt i saken.

Vikingulven er en sjarmerende film, som skal ha for å lage en effektbasert, samtidig melankolsk varulvfilm. Spesialeffektene overbeviser, og vi ønsker å gi særlig skryt til transformasjonen som finner sted i bussen. Filmen inneholde det meste av klassiske varulvelementer, i tillegg til svært velkjente horrortriks for å skape spenning og uhygge. Vi skulle dog ønske at filmen tok en mer vågal kurs; enten gjøre den mørkere og nifsere, eller innføre mer humor. Det er fullt mulig å harselere både med subsjangeren (og ikke minst ulvefrykten). Vi opplevde at filmen ikke helt traff med sitt uttrykk, da den ga inntrykk av å være en seriøs coming-of-age ungdomsfilm, samtidig som den skulle være spenningsdrevet jaktfilm på denne mystiske ulven. Det ble litt stivbeint, konstruert og mindre fokusert. Og litt for safe. Uansett, det er gøy med slike definerte sjangerfilmer, og nokså uvant i norsk målestokk da vi ikke har sett varulven noe særlig her til lands.

Mange referanser til tidligere horror, visstnok særlig Jaws, og ikke minst varulv-subsjangeren. Så hyggelig med slik entusiasme og filmatiske nikk til sine forgjengere. Positivt også at det var, ja, skal vi si to kvinnelige hovedroller, henholdsvis mor og datter, og sånn sett skiller seg fra de andre varulvfilmer. Særlig Liv Mjönes, som spiller moren, gjøre en svært god innsats. Dessuten må vi berømme filmens noe kompromissløse ending, det blir nokså hissig og filmen tør å kline til. Så til å være en ungdomsgrøsser, så blir det rimelig voldsomt og dramatisk når filmen nærmer seg sin finale.

Oppsummert er dette en solid gjennomført film. Det ser riktig så bra ut. Greit, så er det mye som er velkjent her, samtidig som filmen kanskje primært er rettet mot et yngre publikum. Vi digger at det kan lages slike filmer her i Norge, og håper at publikum fikk enda mer lyst til å se norsk skrekk:)

6 bloddråper