Denne gang skal vi ta for oss subsjangeren Hillbilly horror. Det ligger jo for så vidt i navnet hva dette handler om. Sjangeren tar utgangspunkt i den urbane befolkningens største frykt; nemlig bygda. Og med bygda mener vi ikke Skjeberg eller Blaker, men steder hvor leddbusser er like fremmed som flyvende biler, og det nærmeste du kommer kunst og kultur er utstopping av påkjørt småvilt.
Vi hører titt og ofte folk som sier at de vil flytte på landet, til noe roligere og tryggere. Hvor barna kan gå fredfullt til skolen, og naboene hilser og inviterer på kaffe og småkaker. Hæ?! Disse folka har tydeligvis aldri sett en skrekkfilm. Det er jo på landet det skjer! Det er der de største gærningene bor. Hvor nysgjerrige blikk venter bak hvert eneste hjørne, og hvor hemmeligheter skjules i hvert fjøs og kjeller. Og hvor du må tråkke milevis gjennom tett skog og nedlagte sagbruk i din desperate søken etter hjelp, og da mest sannsynlig hos en lensmann som er svigerbror til karen som løper etter deg med øksen på slep, fortsatt dryppende av blod etter å ha hogd vennene dine i småbiter. Du er langt hjemmefra, kompis.
Utallige skrekkfilmer finner sted på landet, befolket av skråtobakktyggende, snekkerbuksebærende, banjospillende, kvegslaktende, hjemmehosmorboende, pickuptruckkjørende overgripere. Disse filmene spiller på, og forsterker, våre fordommer mot bygda og dets, ifølge sjangeren, enkle og småhissige innbyggere. Filmene kan være nokså nådeløse i sin stigmatisering. For eksempel fikk Deliverance (am. thriller/horror fra 1972) kraftig med kritikk fordi den fremstilte hillbillyene i the Appalachians som innavla og stokk dumme voldtektsmenn.
Tettstedene blir fremstilt som små samfunn som dekker over og holder tett om overgrepene, en kombinasjon av frykt og irritasjon over de arrogante og bedrevitende fremmede (les: byfolk), som enten er på kort besøk (gjerne hyttetur), eller på gjennomreise. Populære ofre er unge mennesker som snakker høyt, drikker høyt og puler ende høyere. Deres ungdommelige optimisme og livsglede vil få seg en solid knekk. Eplekjekk by-ungdom møter handlekraftig bygdenihilisme. Og vi liker det!
Vi har plukket ut noen filmer vi syns best får frem galskapen, klaustrofobien og brutaliteten.
Første film ut er klassikeren Motorsagmassakren fra 1974. Kanskje tidenes beste skrekkfilm. Vi er i hvert fall tilbøyelig til å påstå det. Regissør Tobe Hooper lagde en oppfølger i 1986, men den er virkelig ikke like bra. Mer blodig og voldelig, men uten uhyggen og sjarmen som i originalen.
Uansett, Motorsagmassakren trenger neppe noen lang introduksjon. Vi følger en gruppe unge mennesker på road trip som ramler borti en spik spenna gæren familie på bygda i Texas. Og utover kvelden og natten venter en marerittaktig reise inn i den amerikanske bygda, en glemt verden, hvor reglene er annerledes og menneskene likeså. Dette er en herlig familie, med Leatherface som den mest markante, selv om vi mener at faren i familien er verdt inngangspengene aleine. Rett og slett en av våre favorittbadguys, herlig spilt av Jim Siedow, med en djevelsk og sadistisk fremtoning. Filmen er visstnok (meget) løst basert på den famøse massemorderen Ed Gein.
Filmen skildrer bygda som et nedslitt, utdatert, brutalt, infisert, isolert, primitivt, og fortapt landskap. Og husk; du vet aldri hva som faktisk ligger og freser på grillen:)
10 bloddråper
Neste film ut er amerikanske The hills have eyes fra 1977, skrevet og regissert av Wes Craven (Nightmare on Elm Street, Scream og The serpent and the rainbow). Filmen oser 70-tallet. Karakterene er karikerte (men på en sjarmerende måte) og volden er usentimental og rett på sak. Her får en stakkars familie på uskyldig gjennomreise i sin campingbil gjennom den amerikanske ørkenen, et svært så ublidt møte med en familie med perverse hillbillykannibaler. Filmen har en fin atmosfære og fint driv. Selv om filmen ikke sjokkerer like mye i dag, så har den nok brutalitet og sjarm til at den har tålt tidens tann bedre enn de fleste andre skrekkfilmene fra samme tiår. Det den mangler i finesse tar den igjen i entusiasme. Alt foran og bak kamera er preget av et begrenset budsjett, men i skrekksjangeren betyr ikke det at resultatet ikke kan bli bra! Filmen er tydelig inspirert av ovenfor omtalte Motorsagmassakren, hvilket er helt greit for oss. Og selv om den ikke er like god, er den uansett verdt å sjekke ut! En fin-fin liten kultfilm. Og sjelden har hunden blitt fremstilt bedre som menneskets beste venn:)
7 bloddråper
Nå til en skikkelig go´bit, nemlig til franske Frontiér(s) fra 2007. Regien er av Xavier Gents. Filmen er del av New French Extremism, en rekke hissige franske filmer som kom på begynnelsen av dette århundre. Dette er en film som vil masse, og med bøttevis av entusiasme og pågangsmot kjører den på i full hastighet fra første scene. Den er vill og uhemmet, og den glefser og sparker fra seg i alle retninger.
Vi er i Paris, en by preget av opptøyer og kaos. Fire unge personer, herunder en gravid kvinne, tvinges til å flykte fra byen for å unnslippe politiet, og søker tilflukt på et lite motell på den franske bygda. Det skulle de selvfølgelig aldri ha gjort. Dette motellet eies av en mildt sagt spesiell familie, med mer særtrekk og karakter enn det Björk og Andy Warhol har til sammen. Da de ankommer motellet møtes de av hva som i utgangspunktet fremstår som et drømmescenario, men hvis noe virker å være for godt til å være sant, så er det nok dessverre akkurat det. Datteren i familien, Gilberte, har så mye sexappell at hun får sirenene i gresk mytologi til å fremstå som en gjeng irriterende masekopper. Du veit hun er trøbbel, men vi har så altfor stor forståelse for at du ikke klarer å unngå å gå i fella. Sammen med sin bror, Goetz, lurer hun våre venner inn i en sadistisk felle. Og det hele orkestreres av patriarken i familien; Von Geisler, gamlefar selv. En fantastisk karakter, utmerket portrettert av Jean-Pierre Jorris. Og den typiske far, dersom den typiske far er en nazi-hillbilly som spiser menneskekjøtt og som nyter å torturere til døde de som ikke har "rent" blod. Faren er en blanding av dr. Joseph leiter i Human Centipede First Sequence og Jim Siedows karakter i Texas Chainsaw Massacre (1974). Et skikkelig sjarmtroll, med andre ord.
Filmen spiller på et bredt register, og det ene horrortrikset etter det andre dras frem fra ermet. Det som venter våre venner på den franske bygda er non-stop fornedring og sadistisk tortur. Her blir akilleshæler kuttet med tang, kropper hengt opp i taket med kroker gjennom anklene, og folk stekt levende i kjempeovner. Det er beinhardt og blodig. Spesialeffektene er tipp-topp, og skuespillerne leverer som bare F. Særlig Karina Testa som spiller Yasmin. Ingen har vært mer dekket av blod i en film siden Sissy Spacek i Carrie. Dersom du liker energisk og voldelig skrekk, hvor alt er lov og den ene brutale handlingen etterfølges av den andre i imponerende tempo, så er dette underholdning fra øverste hylle. Kos deg!
"Here is to pure blood" - Von Geisler
8 bloddråper
The Devils rejects fra 2005 av Rob Zombie er et annet godt godt eksempel på sjangeren. Dette er med tiden blitt en kultfilm, og er helt klart Zombies beste verk. Uten voldsom sterk konkurranse.
Vi følger her en familie, «Firefly family» (Otis, Baby og Captain Spaulding), og deres sadistiske og blodige reise gjennom bakgårds-USA, full av eksentriske og brutale karakterer. Hele tiden på flukt fra den ampre sheriff Wydell og hans gruppe betjener.
I familien merket vi oss særlig Captain Spaulding, mesterlig fremstilt av kultskuespilleren Sid Haig. Filmen kliner til og holder foten på gasspedalen gjennom snaue 2 timer. Zombie lager film som han lager musikk. Dette er heavy metal horror; rølpete, rett på sak, voldsomt, kompromissløst, høylytt, bredbeint, og til tider nokså catchy. Den er mer blodig enn skummel, og underholder mer enn den skremmer og forstyrrer. Men det må jo være lov det og. Den har bøttevis med entusiasme og iver, og slikt smitter. Det er ingen perfekt film, langt derifra, men morsom nok til at vi velger å anbefale den.
"I am the devil, and I am here to do the devil’s work" - Otis
6 bloddråper
Sheitan er en fransk hillbilly horror fra 2006. Og dette er nokså festlige saker. Den er støyende, absurd og grotesk. Laget med massevis av entusiasme fra debutant Kim Chaprion.
Tre kompiser ramler ut av nattklubb, etter at en av dem, nokså fortjent, har fått en vinflaske slått i hodet. De har møtt på en dame på klubben som inviterer dem hjem til seg på landet. De tar med seg den kvinnelige bartenderen fra klubben og lar sine pikker styre heretter. For de skulle virkelig ikke blitt med den mystiske dama til den franske landsbygda. Men, vi har alle vært kåte i vår ungdom og gjort dumme ting. Sjelden har vi imidlertid havnet i så store vansker som våre franske venner.
Den franske bygda har får kjørt seg i filmer som Calvaire og det er tydeligvis et mørkt, møkkete, incestuøst og brutalt sted. Karakterene i filmen er fargerike og ubehagelige. Og den som skinner mest er gærningen selv, fremragende spilt av Vincent Cassel. For en fantastisk skuespiller. Han gir alt i denne filmen. Alt!
Den verden som våre venner ramler inni er ikke lett å manøvrer seg i. Ingenting er som det skal, og det er bøttevis med hint om at her skal dere gjøre kun en ting; komme dere vekk. Men, som allerede påpekt, er du kåt så er du kåt.
Sheitan er ikke så blodig og brutal. Den spiller mer på spenning og stemning. Historien er tøff, selv om den er en smule forutsigbar. Og kompisgjengen foretar seg i overkant mange dårlige valg. Men den er overraskende morsom og med høyt tempo. Du rekker aldri å kjede deg. Sheitan har flere minneverdige scener, både absurde, ubehagelig og komiske. Vi kastet i oss popcorn og pils og humret oss gjennom de drøye 90 minuttene galskapen varte.
Jepp, den franske bygda er ikke noe sted du vil ende opp. Særlig ikke hvis det er Vincent Cassel som inviterer deg hjem.
6 bloddråper
En vennegjeng er på tur for å gå The Appalachian Trail i USA. Den ca. 350 mil lange turstien snirkler seg gjennom skoglandskapet på den amerikanske østkysten og krysser noen av de mest rurale og utdaterte områdene i USA. Vennegjengen havner (selvfølgelig) utenfor oppmerka sti og inn på territoriet tilhørende The Foundation, en gjeng som har holdt til i området i hundrevis av år og som ikke er særlig glad i turister for å si det slik.
Selve utgangspunkt til filmen er like gammelt som The Foundation selv; En gjeng naive og eplekjekke kompiser på tur som konfronteres av skumle krefter ute i naturen er vel ett av de mest brukte utgangspunkt i horrorsjangeren. Men selv om premisset er nærmest tynnslitt, så er det fortsatt overraskende underholdende. Særlig hvis det gjøre på den bra måten. Og det gjør det til tider her!
Den første timen var særlig fornøyelig. Her får vi flere spenstige og velkomponerte scener. Det er en bra sammensetning av karakterer, og de har troverdig kjemi. Som tilskuer er man tett på dem, mye hjulpet av dyktig kameraarbeid, og det er lett å engasjere seg i historien. Filmen er heller ikke redd for å kline til. Sminkeavdelingen må ha hatt mye å gjøre. Voldsomme greier, og det er jo moro med filmer som tør å sparke litt fra seg :)
Filmen har en tydelig politisk undertone, uten at den treffer helt blink med akkurat det. Men vi liker at den er endel hakk mer ambisiøs enn sine forgjengere i franchisen. Noe også lengden på snaue 2 timer gir indikasjoner på. Her er det egentlig flere filmer dyttet inn i en, med vekslende hell.
At historien har to parallelle løp, i nåtid og fortid, synes vi også funker godt her. Med en far som leter etter sin datter i det ene historieforløpet, og datteren som er med vennegjengen, i det andre. Det er solid skrudd sammen med en naturlig og fin flyt i fremdriften. I hvert fall frem til ca siste tredjedel. For her begynner det dessverre å lugge.
Det var mye som skulle nøstes sammen mot slutten, og det kjentes både rotete og klønete fortalt. Som om filmskaperne hadde det travelt mot slutten og måtte ty til noen enkle billige løsninger. En rekke logiske brister irriterte og gikk utover troverdigheten både med tanke på historie og karakterer.
Vel, når det er sagt, så er det uansett såpass mye som fungerer i Wrong Turn og som gjør filmen severdig tross alt:)
6 bloddråper
En slags remake av Tobe Hoopers klassiker fra 1974. Filmen fikk tyn av kritikerne, men ble en skikkelig hit blant publikum og er (i skrivende stund) den meste innbringende filmen i dette filmuniverset.
Fem ungdommer på vei til Lynyrd Skynyrd konsert i Dallas plukker opp en forvirret ung kvinne. Kvinnen er åpenbart på flukt fra noe, og disse ungdommene vil selvfølgelig snart finne ut fra hva.
Trengte vi en remake av kanskje den kuleste skrekkfilmen noensinne? Nei, det gjorde vi ikke. Men dette universet er såpass catchy og disse sadistiske kannibalene av en familie såpass festlige at vi ikke har noe imot å ta ytterligere en tur ned til støvete Texas. Rurale Texas kan virkelig fremstå som et ytrygt sted. Mildt sagt.
Filmen er skitten. Og slem. Disse ungdommene møter på en kompromissløs ondskap og står på mottagende side av store doser lidelse og smerte. Filmen forsøker å bygge opp flere nervepirrende og adrenalinfylte scener, med en livredd og sexy Jessica Biel i hovedrollen. Og joda, Biel vet å bekle rollen som vettskremt og sexy offer, der hun vrikker, åler og løper rundt i en kort og gjennomsiktig topp. Som selvfølgelig blir klissvåt. Det er farstfylt og nokså underholdende. Og ikke minst leverer R. Lee Ermey i rollen som gærningenes pater familias. Ermey er for øvrig tidligere krigsveteran som ble skuespiller, og som fikk sitt gjennombrudd i Kubricks Full Metal Jacket hvor han også fikk en Oscar-nominasjon.
Okei, en nokså unødvendig film, men som viser at dette filmuniverset fortsatt fenger.
7 bloddråper
Denne filmen tar for seg hva som skjedde før ungdommene i filmene av 1974 og 2003 dukker opp. Vi får se den dramatiske fødselen til Leatherface og hvordan denne stakkaren slet med å passe inn i samfunnet. Og som vanlig ender vi opp med en gjeng ungdommer i varebil som intetanende kommer kjørende gjennom dette øde og ugjestmilde landområde.
Denne filmen og utgaven av 2003 har mer til felles enn hva skiller dem. Men skitt au, det er også noe av sjarmen til dette filmuniverset; en haug med hasjrøykende ungdommer som kaster rett inn i armene til Leatherface og hans brokete familie, og som blir plaget og torturert før de kuttes opp i småbiter. Ingen dum oppskrift, for så vidt.
Denne filmen er imidlertid kanskje hakket slemmere enn utgaven av 2003. Mer stump og sint. Filmen har ikke samme tålmodige og gjennomtenkte oppbygning hva gjelder spenning og nerve, men filmen kan samtidig by på enda flere brutale scener. Vi mener faktisk at hovedskurken selv (hvis vi ser bort fra Leatherface), Sheriff Hoyt, fremragende spilt av R. Lee Ermey, er hakket festligere i denne filmen. Og vi likte at det er samme skuespillere som dukker opp som den mildt sagt dysfunksjonelle familien; R. Lee Ermey, Kathy Lamkin, Terrence Evans og Marietta Marich.
I skrivende stund har Motorsagmassakren av 1974 generert 8 etterfølgere. Vi blir tydeligvis aldri lei. Og vi kan forstå hvorfor, for det er nokså artig å være på den amerikanske bygda. Snakk som stigmatisering av det rurale USA. Men dette filmuniverset, og kanskje subsjangeren for øvrig, kan nok trenge et par doser kreativitet og oppfinnsomhet, skal det fortsette å fenge. For noen av triksene begynner å bli gamle. Men som tidligere nevnt, det er kanskje også noe av sjarmen.
7 bloddråper
Nok et artig bidrag til denne stadig voksende franchisen, et univers vi tydeligvis aldri går lei av. Et overdrevet, møkkete og ultravoldelig hillbilly-univers, som Motorsagmassakren fra 1974 satte standarden for. Litt morsomt at den originale faktisk ikke var SÅ grafisk, men antydet mer enn den viste i detalj, som sammen med et effektivt lydspor, ga oss opplevelsen av å ha sett noe helt forferdelig. Vel, oppfølgerne som kom utover 2000 tallet, valgte den litt mer enkle, og grafiske fremgangsmåten, og som dette siste bidraget tar til nye høyder. Her er det ikke mange som slipper unna Leatherface’s fryktede motorsag, og kroppsdeler flyr formelig veggimellom.
Vi spoler nesten 50 år (!) frem i tid og vi møter enn gjeng idealistiske, entrepenør- hipstere har kjøpt seg inn i den forlatte byen Harlow ute på bygda i USA, med håp om å sette opp nye, moderne sjapper i klassisk hipsterånd. Hva med et rustikk-brunsjsted, en obskur tegneseriesjappe, eller en feinschmecker cocktailbar? Stedet har kjempepotensiale. Vel, en viss Leatherface er kanskje ikke sånn kjempepositiv til dette hipster-prosjektet…
Motorsagmassakren-universet har liksom tillatelse til å skildre den mest brutale og stumpe volden som eksisterer på film om dagen; vi blir på en måte ikke brydd og støtt som når vi ser filmer som gjerne hører innunder subsjangeren Disturbing. Nei, det er vel noe mer «tegneserie» over det som skjer i dette fryktelige hillybilly-miljøet, som gir det en type letthet, selv om det er aldri så grovt og hissig. Ikke minst er det meget godt laget, kvalmende godt, kan vi nesten si, når saga borer seg inn i de ulike kroppsdelene til stakkarene. Ikke digg.
Regien er ved David Blue Garcia som tok over etter at Ryan og Andy Tohill, etter én uke inn i filmingen, forlot produksjonen grunnet kreative uenigheter. Etter at den var ferdig, var testvisningene av filmen også så dårlige, at kino-premiere ble skrinlangt, og filmen solgt til Netflix. Med andre ord; mye som talte i mot at denne skulle funke, men vi syntes likevel den leverte varene! Enkel underholdning, effektiv, vellaget og tro mot forgjengerne. Skal kanskje ikke ha de høyeste forventninger, men hvem har egentlig det med tanke på at dette er 9ende film i rekken? Vi vet jo liksom hva vi går til! :)
Uansett; morsomt med premisset med de unge hipsterne, som vil starte diverse kaffebarer, kunstsjapper, og annen nisje’te næring i dette svært ugjestmilde miljøet. Vi snakker gentrifisering gone terribly wrong!
Vi stusset kanskje litt over alderen til Leatherface, som nå kanskje er godt inn i 80 åra, hvis vi skal følge tidslinjen her. Åpenbart at han holder seg svært godt! Samme gjelder for så vidt Michael Myers i Halloween, spreke karer dette her, tydelig at det å være psykopatisk, massemorder holder en evig ung.
Morsomt, brutalt, herlig overdrevet og underholdene, akkurat som vi ønsker det når vi setter på en Motorsagmassaker’n-film.
7 bloddråper