Hillbilly horror

Denne gang skal vi ta for oss subsjangeren Hillbilly horror. Det ligger jo for så vidt i navnet hva dette handler om. Sjangeren tar utgangspunkt i den urbane befolkningens største frykt; nemlig bygda. Og med bygda mener vi ikke Skjeberg eller Blaker, men steder hvor leddbusser er like fremmed som flyvende biler, og det nærmeste du kommer kunst og kultur er utstopping av påkjørt småvilt. 

Vi hører titt og ofte folk som sier at de vil flytte på landet, til noe roligere og tryggere. Hvor barna kan gå fredfullt til skolen, og naboene hilser og inviterer på kaffe og småkaker. Hæ?! Disse folka har tydeligvis aldri sett en skrekkfilm. Det er jo på landet det skjer! Det er der de største gærningene bor. Hvor nysgjerrige blikk venter bak hvert eneste hjørne, og hvor hemmeligheter skjules i hvert fjøs og kjeller. Og hvor du må tråkke milevis gjennom tett skog og nedlagte sagbruk i din desperate søken etter hjelp, og da mest sannsynlig hos en lensmann som er svigerbror til karen som løper etter deg med øksen på slep, fortsatt dryppende av blod etter å ha hogd vennene dine i småbiter. Du er langt hjemmefra, kompis.

Utallige skrekkfilmer finner sted på landet, befolket av skråtobakktyggende, snekkerbuksebærende, banjospillende, kvegslaktende, hjemmehosmorboende, pickuptruckkjørende overgripere. Disse filmene spiller på, og forsterker, våre fordommer mot bygda og dets, ifølge sjangeren, enkle og småhissige innbyggere. Filmene kan være nokså nådeløse i sin stigmatisering. For eksempel fikk Deliverance (am. thriller/horror fra 1972) kraftig med kritikk fordi den fremstilte hillbillyene i the Appalachians som innavla og stokk dumme voldtektsmenn.

Tettstedene blir fremstilt som små samfunn som dekker over og holder tett om overgrepene, en kombinasjon av frykt og irritasjon over de arrogante og bedrevitende fremmede (les: byfolk), som enten er på kort besøk (gjerne hyttetur), eller på gjennomreise. Populære ofre er unge mennesker som snakker høyt, drikker høyt og puler ende høyere. Deres ungdommelige optimisme og livsglede vil få seg en solid knekk. Eplekjekk by-ungdom møter handlekraftig bygdenihilisme. Og vi liker det!

Vi har plukket ut noen filmer vi syns best får frem galskapen, klaustrofobien og brutaliteten.

 
51uBhqYdUZL.jpg

Texas Chainsaw Massacre (1974)

Første film ut er klassikeren Motorsagmassakren fra 1974. Kanskje tidenes beste skrekkfilm. Vi er i hvert fall tilbøyelig til å påstå det. Regissør Tobe Hooper klarte aldri følge opp denne klassikeren. Beklageligvis. Det ble med den ene filmen, men som til gjengjeld ville sette standarden for en hel filmsjanger. Han lagde en oppfølger i 1986, men den er virkelig ikke like bra. Mer blodig og voldelig, men uten uhyggen og sjarmen som i originalen.

Uansett, Motorsagmassakren trenger neppe noen lang introduksjon. Vi følger en gruppe unge mennesker på road trip som ramler borti en spik spenna gæren familie på bygda i Texas. Og utover kvelden og natten venter en marerittaktig reise inn i den amerikanske bygda, en glemt verden, hvor reglene er annerledes og menneskene likeså. Dette er en herlig familie, med Leatherface som den mest markante, selv om vi mener at faren i familien er verdt inngangspengene aleine. Rett og slett en av våre favorittbadguys, herlig spilt av Jim Siedow, med en djevelsk og sadistisk fremtoning. Filmen er visstnok (meget) løst basert på den famøse massemorderen Ed Gein.

Filmen skildrer bygda som et nedslitt, utdatert, brutalt, infisert, isolert, primitivt, og fortapt landskap. Og husk; du vet aldri hva som faktisk ligger og freser på grillen:)

10 bloddråper


220px-Hillshaveeyesposter.jpg

The hills have eyes (1977) 

Neste film ut er amerikanske The hills have eyes fra 1977, skrevet og regissert av Wes Craven (Nightmare on Elm Street, Scream og The serpent and the rainbow). Filmen oser 70-tallet. Karakterene er karikerte (men på en sjarmerende måte) og volden er usentimental og rett på sak. Her får en stakkars familie på uskyldig gjennomreise i sin campingbil gjennom den amerikanske ørkenen, et svært så ublidt møte med en familie med perverse hillbillykannibaler. Filmen har en fin atmosfære og fint driv. Selv om filmen ikke sjokkerer like mye i dag, så har den nok brutalitet og sjarm til at den har tålt tidens tann bedre enn de fleste andre skrekkfilmene fra samme tiår. Det den mangler i finesse tar den igjen i entusiasme. Alt foran og bak kamera er preget av et begrenset budsjett, men i skrekksjangeren betyr ikke det at resultatet ikke kan bli bra! Filmen er tydelig inspirert av ovenfor omtalte Motorsagmassakren, hvilket er helt greit for oss. Og selv om den ikke er like god, er den uansett verdt å sjekke ut! En fin-fin liten kultfilm. Og sjelden har hunden blitt fremstilt bedre som menneskets beste venn:)

7 bloddråper


frontieres-french-movie-poster-md.jpg

Frontiér(s)

Nå til en skikkelig go´bit, nemlig til franske Frontiér(s) fra 2007. Regien er av Xavier Gents. Filmen er del av New French Extremism, en rekke hissige franske filmer som kom på begynnelsen av dette århundre. Dette er en film som vil masse, og med bøttevis av entusiasme og pågangsmot kjører den på i full hastighet fra første scene. Den er vill og uhemmet, og den glefser og sparker fra seg i alle retninger. 

Vi er i Paris, en by preget av opptøyer og kaos. Fire unge personer, herunder en gravid kvinne, tvinges til å flykte fra byen for å unnslippe politiet, og søker tilflukt på et lite motell på den franske bygda. Det skulle de selvfølgelig aldri ha gjort. Dette motellet eies av en mildt sagt spesiell familie, med mer særtrekk og karakter enn det Björk og Andy Warhol har til sammen. Da de ankommer motellet møtes de av hva som i utgangspunktet fremstår som et drømmescenario, men hvis noe virker å være for godt til å være sant, så er det nok dessverre akkurat det. Datteren i familien, Gilberte, har så mye sexappell at hun får sirenene i gresk mytologi til å fremstå som en gjeng irriterende masekopper. Du veit hun er trøbbel, men vi har så altfor stor forståelse for at du ikke klarer å unngå å gå i fella. Sammen med sin bror, Goetz, lurer hun våre venner inn i en sadistisk felle. Og det hele orkestreres av patriarken i familien; Von Geisler, gamlefar selv. En fantastisk karakter, utmerket portrettert av Jean-Pierre Jorris. Og den typiske far, dersom den typiske far er en nazi-hillbilly som spiser menneskekjøtt og som nyter å torturere til døde de som ikke har "rent" blod. Faren er en blanding av dr. Joseph leiter i Human Centipede First Sequence og Jim Siedows karakter i Texas Chainsaw Massacre (1974). Et skikkelig sjarmtroll, med andre ord. 

Filmen spiller på et bredt register, og det ene horrortrikset etter det andre dras frem fra ermet. Det som venter våre venner på den franske bygda er non-stop fornedring og sadistisk tortur. Her blir akilleshæler kuttet med tang, kropper hengt opp i taket med kroker gjennom anklene, og folk stekt levende i kjempeovner. Det er beinhardt og blodig. Spesialeffektene er tipp-topp, og skuespillerne leverer som bare F. Særlig Karina Testa som spiller Yasmin. Ingen har vært mer dekket av blod i en film siden Sissy Spacek i Carrie. Dersom du liker energisk og voldelig skrekk, hvor alt er lov og den ene brutale handlingen etterfølges av den andre i imponerende tempo, så er dette underholdning fra øverste hylle. Kos deg!

"Here is to pure blood" - Von Geisler

8 bloddråper


3d86cf1a4e7ee7b0cdf04d5a49b3557b.jpg

The Devils Rejects

The Devils rejects fra 2005 av Rob Zombie er et annet godt godt eksempel på sjangeren. Dette er med tiden blitt en kultfilm, og er helt klart Zombies beste verk. Uten nevneverdig konkurranse.

Vi følger her en familie, «Firefly family» (Otis, Baby og Captain Spaulding), og deres sadistiske og blodige reise gjennom bakgårds-USA, full av eksentriske og brutale karakterer. Hele tiden på flukt fra den ampre sheriff Wydell og hans gruppe betjener.

I familien merket vi oss særlig Captain Spaulding, mesterlig fremstilt av kultskuespilleren Sid Haig. Filmen kliner til og holder foten på gasspedalen gjennom snaue 2 timer. Zombie lager film som han lager musikk. Dette er heavy metal horror; rølpete, rett på sak, voldsomt, kompromissløst, høylytt, bredbeint, og til tider nokså catchy. Den er mer blodig enn skummel, og underholder mer enn den skremmer og forstyrrer. Men det må jo være lov det og. Den har bøttevis med entusiasme og iver, og slikt smitter. Det er ingen perfekt film, langt derifra, men morsom nok til at vi velger å anbefale den.

"I am the devil, and I am here to do the devil’s work" - Otis

6 bloddråper


sheitan.jpg

Sheitan

Sheitan er en fransk hillbilly horror fra 2006. Og dette er nokså festlige saker. Den er støyende, absurd og grotesk. Laget med massevis av entusiasme fra debutant Kim Chaprion.

Tre kompiser ramler ut av nattklubb, etter at en av dem, nokså fortjent, har fått en vinflaske slått i hodet. De har møtt på en dame på klubben som inviterer dem hjem til seg på landet. De tar med seg den kvinnelige bartenderen fra klubben og lar sine pikker styre heretter. For de skulle virkelig ikke blitt med den mystiske dama til den franske landsbygda. Men, vi har alle vært kåte i vår ungdom og gjort dumme ting. Sjelden har vi imidlertid havnet i så store vansker som våre franske venner. 

Den franske bygda har får kjørt seg i filmer som Calvaire og det er tydeligvis et mørkt, møkkete, incestuøst og brutalt sted. Karakterene i filmen er fargerike og ubehagelige. Og den som skinner mest er gærningen selv, fremragende spilt av Vincent Cassel. For en fantastisk skuespiller. Han gir alt i denne filmen. Alt! 

Den verden som våre venner ramler inni er ikke lett å manøvrer seg i. Ingenting er som det skal, og det er bøttevis med hint om at her skal dere gjøre kun en ting; komme dere vekk. Men, som allerede påpekt, er du kåt så er du kåt.

Sheitan er ikke så blodig og brutal. Den spiller mer på spenning og stemning. Historien er tøff, selv om den er en smule forutsigbar. Og kompisgjengen foretar seg i overkant mange dårlige valg. Men den er overraskende morsom og med høyt tempo. Du rekker aldri å kjede deg. Sheitan har flere minneverdige scener, både absurde, ubehagelig og komiske. Vi kastet i oss popcorn og pils og humret oss gjennom de drøye 90 minuttene galskapen varte.

Jepp, den franske bygda er ikke noe sted du vil ende opp. Særlig ikke hvis det er Vincent Cassel som inviterer deg hjem. 

6 bloddråper