Horror/thriller

Hva er forskjellen mellom en thriller og horror? Kort oppsummert skal horrorfilmer skremme. Du skal rope i sofaen og hoppe i lufta av frykt. Thrillere på sin side skal skape spenning. Nervepirrende spenning. Det er selvfølgelig en rekke andre ting som skiller de to sjangerne, men det blir en for lang redegjørelse å ta her. 

Så ja, det er ingen tvil om at hver sjanger har sine særtrekk. Det er også liten tvil om at de to sjangeren overlapper, og det er ofte vrient å ta stilling til hvilken sjanger filmen primært hører hjemme. Svært ofte hører en film hjemme i begge sjangre, herunder betegnelsen horror/thriller.

I denne subsjangeren tar vi for oss filmer vi mener har en fot i hver leir. De skremmer akkurat nok til at de er horror, samtidig som de unektelig oppfyller kriteriene for å bli kalt thriller. De er spennende, flere av de fulle av tvister og overraskelser, har en artig uforutsigbarhet og en realisme knyttet til historien og universet de befinner seg i. Det er også mer fokus på antagonisten enn i den klassiske horrorfilmen. I thrillere er det som oftest skurken som driver handlingen fremover. Gjerne en utspekulert skurk som lurer sine ofre inn i feller og kinkige situasjoner. 

Filmer i denne subsjangeren har ofte et mer solid manus enn den klassiske skrekkfilmen. Siden de ikke belager seg på jump scares eller hissig og grafisk vold så må de ta i bruk andre hjelpemidler for å skape uhygge, spenning og frykt. Slikt krever kløkt og list. Historien er mer ambisiøs og komplisert, og evner å skape diskusjon om hva som faktisk har skjedd. Det er også satt av mer tid til å bygge opp karakterer, gi de en dybde som evner å engasjere seeren. Ofte psykisk ustabile karakterer du ikke helt vet om du kan stole på. Psykologiske horror/thrillere fins det plenty av, for å si det sånn. Og de finner sted i en verden du kjenner til, uten store innslag av overnaturlige elementer.

Her er noen eksempler på filmer som er spennende (thriller), men som også forsøker, og lykkes, med å skremme (skrekk). 

 
black.jpg

The Blackcoat´s Daughter (2015)

The Blackcoat´s Daughter er en amerikansk/canadisk psykologisk horror/thriller fra 2015. Dette er regidebuten til Oz Perkins (som for øvrig året etter ga oss I Am the Pretty Thing That Lives in the House). 

Vi befinner oss på Bramford, en katolsk skole for jenter i New York. Det nærmer seg ferie, men to av jentene blir ikke plukket opp av sine foreldre og må tilbringe de neste dagene alene på skolen (vel, sammen med noen av de ansatte). Den yngste av jentene, for øvrig meget godt portrettert av Kiernan Shipka (Mad Men), oppfører seg nokså pussig, og vi blir servert indikasjoner på at hun skjuler en ting eller to. Samtidig møter vi en ung dame (Emma Roberts), som sittende alene og lettere forvirret på en bussholdeplass sent på kvelden blir plukket opp at et ektepar som nettopp har besøkt sin datters gravplass. Og de skal samme vei som henne; til Bramford.

Filmen tar seg tid. Den bygger seg sakte, men sikkert opp. Heldigvis lyktes den med å skape en nokså nifs stemning. Dog med hjelp av et nokså insisterende lydbilde. Historien er ikke så aller verst, og omgivelsene (den nær forlatte skolen) setter en fin ramme rundt de mystiske hendelsene som oppstår. Filmen har få jump scares, lite brutalitet og grafisk vold. Den fokuserer i stedet på atmosfære og stemning. Den er både trist og nifs samtidig, og klarer hele veien å holde deg både fascinert og nysgjerrig, der den kaster om seg med mørke skygger, insinuasjoner, og melankoli. Ingen spesielt skummel film, så det er bare å la pynteputa bli liggende på sofaen. Men den er fin. Solid laget. Og interessant. Og da er vi fornøyde. 

6 bloddråper


dont.jpg

Don´t Look Now (1973)

Nicolas Roeg´s Don´t Look Now fra 1973 er ved flere anledninger blitt dratt frem som en av de beste britiske filmene gjennom tidene. Ikke så ofte det skjer med en horrorfilm:) Og ja, dette er en liten klassiker som fortsatt evner å gjøre inntrykk.

Et par mister sin lille datter i en tragisk drukningsulykke. Paret flytter til Venezia hvor mannen, John, (Donald Sutherland) jobber med å restaurere kirker. Men sorgen er det umulig å flykte fra. Hans kone, Laura, (Julie Christie) ramler borti en synsk dame som hevder å være i kontakt med deres døde barn. Laura lar seg forføre av damens lovnader, mens John er mer skeptisk. John begynner imidlertid etterhvert selv å se og oppleve mystiske hendelser, og innser sakte men sikkert at det er noe som ikke stemmer.

Dette er først og fremst en svært vellaget film. Det meste funker, la det være foto, klipp og lyssetting. Bildene er fulle av detaljer og selvsikkert komponert. Manuset (basert på en novelle av Daphne du Maurier) er meget godt skrevet. Det er en troverdig skildring av sorg og tap, med Venezia som forførende bakteppe og ramme. Byen fremstår mystisk, trang, uvennlig, mørk og vakker. De trange korridorene og utallige smale kanaler skaper en klaustrofobisk stemning. Og nettopp stemning er noe filmen lykkes svært godt med. Den har en ubehagelig stemning hele veien gjennom, der den tålmodig og bygger seg herlig opp mot filmens klimaks. En slutt som faktisk leverer og som blir sittende i en god stund etterpå.

Skuespillet er det lite å utsette på, og filmen inneholder en av sjangerens beste sexscener som skapte endel kontrovers da filmen kom ut. Dette er en mystisk og fascinerende film som engasjerer. En spennende reise inn i underbevisstheten. Hvor det overnaturlige, tragiske og melankolske tvinnes elegant sammen.

8 bloddråper


Pyewacket (2018)

Pyewacket er film nummer to fra regissør Adam MacDonald. Hans debutfilm var Backcountry, om et ungt par som møter en mildt sagt sinna bjørn i villmarka, en film vi i Blodklubben likte godt. MacDonald viser i begge filmer at han er svært god på å få maks ut av enkle premisser og historier.

Pyewacket handler om en tenåringsjente, Leah, og hennes mor. De sørger begge over tapet av deres ektemann/far, og har et anstrengt forhold som ikke blir bedre da moren selger huset og de må flytte fra hjemstedet og Leah´s venner. Leah sverger hevn på sin mor og påkaller den onde kraften Pyewacket. Men det skulle hun nok ikke ha gjort.

Utgangspunktet funker fint; en datter i følelsemessig opprør mot hva hun mener er en svært lite forståelsesfulle mor. Klassisk tenåring i opposisjon. Men hva er så denne Pyewacket som Leah påkaller? Ikke lett å si. Filmen gjør nok smart i å holde dette nokså skjult. Spørsmålet blir kanskje mer hva Pyewacket representerer. Og kan vi egentlig stole på Leah og alt hun ser og opplever?

Filmen har ikke mange jumpscares og er ikke dynket i blod og gore. Men den har en intens stemning, godt hjulpet av et hissig lydbilde. Og ikke minst MacDonalds stødige regi. Filmen har et fint tempo, er smart klippet sammen og mister aldri nerven. Og filmen skal etter hvert vise seg å bli riktig så spennende.

Det meste av handlingen finner sted på den lille familiens isolerte hus i skogen. Og ja, skogen er et virkelig skummelt sted. Pyewacket vises kun ved etpar anledninger, og som vanlig har det større effekt å holde det skumle skjult. Her har nok filmens lave budsjett spilt inn, men vi må innrømme at en av skikkelsene Pyewacket tar form som er mildt sagt creepy. Blir nok et bilde som vil dukke opp neste gang vi er på hytta i de svenske skoger og set film. Men det er en del av jobben:)

Skuespillerne leverer. Spesielt relasjonen mellom mor og datter er godt skrevet og levert. Vi kan føle datterens aggresjon go panikk, og morens desperasjon mens hun fortvilet forsøker på å knytte bånd til datteren. Dessverre er ikke de andre karakterene i filmen like overbevisende og engasjerende.

MacDonald viser igjen sine ferdigheter. Han er en regissør som får mye ut av nokså lite. Pyewacket er en film som leverer intens spenning og bittelitt skrekk. En fin liten sak:)

7 bloddråper


Green-Room-movie-poster.jpg

Green Room (2015)

Green Room er en treffsikker, energisk og underholdende horror/thriller fra 2015, både skrevet og regissert av Jeremy Saulnier. Saulnier ga oss for øvrig også den meget så solide Blue Ruin i 2013. 

Vi møter et lite punkrock band, The Aint Rights, som er på turne. En ikke så sjukt vellykket en, for øvrig. De blir plutselig booket til å spille på en isolert og øde klubb i ingenmannsland i det nord-vestlige USA. En gig de aldri skulle ha takket ja til. Foruten å drive Blodklubben spiller vi også i band, så vi veit litt om hva slags steder du kan ende opp på under turne. Visse steder holder du noe lavere profil, for å si det sånt. Vel, etter konserten bevitner bandet en voldsepisode backstage, og befinner seg plutselig fanget i sitt green room (rommet som artistene får tildelt backstage). For dette skulle de virkelig ikke ha sett. Og herfra følger vi deres kamp for å komme seg ut av klubben i live. Og det er lettere sagt enn gjort. Sa vi at klubben drives av nynazister? Vel, da er det også nevnt. 

Vi syns settingen er tøff, det å være fanget backstage på en nazi-klubb. Det funker. Du føler med de stakkars punk-rockerne. Greit, filmen er ikke særlig nyskapende, du har sett mye av dette tidligere. Men dette er svært godt skrudd sammen. Kinematografien, lydbildet, klippen. Alt sitter. Og skuespillerne leverer. Særlig morsomt å se Patrick Stewart (Star Trek) i rollen som nazi-leder. Filmen er intens og spennende. Hissig og klaustrofobisk. Men ikke uten humor. Dette er adrenalinfylt underholdning som fortjener en titt. 

7 bloddråper


split.jpg

Split (2016)

For en pussig karriere regissør M. Night Shyamalan har hatt. Etter at han debuterte med den kritikerroste Den Sjette Sansen har han, med noen få unntak, levert den ene svake filmen etter den andre. Nå ja, svake er kanskje å litt i, for flere av filmene er faktisk helt ok. Men de blir alle (nokså urimelig vil vi si, men slikt er det nå bare) målt opp mot hans debutfilm. Og der kommer de til kort. Men alle filmene hans innehar noe som gjør at en ikke mister trua. Så det er alltid forventinger til filmene hans, folk er nysgjerrige samme hvor mange ganger han ifølge kritikere og forståsegpåere trår feil. Og han fortsetter å prøve. Igjen. Og igjen. Og vi liker det:)

For i Split leverer han en nokså solid horror/thriller, med en fremragende James McAvoy i hovedrollen(e). Tre jenter blir tatt til fange av en psykisk syk mann som innehar 23 personligheter. Og alle hans personligheter har forskjellige fysiske og psykiske styrker og svakheter, Men en av personlighetene er imidlertid farligere enn de andre. Å skulle flykte fra denne mannen skal vise seg å være både komplisert og farlig. Og ikke minst underholdende. For det er virkelig denne filmen.

Vi har nevnt McAvoy´s skuespill, og det er en fryd å se alle hans personligheter dukke opp, den ene mer bizarr enn den andre. Premisset er kult og historien er overraskende solid. Shyamalan har god kontroll bak kamera. Det er tett, intenst og spennende, med flere minneverdige scener. 

Dette er for øvrig en film som med letthet kunne vært plassert i Psykologisk horror. Vi har imidlertid plassert den her da vi mener den er like mye thriller som horror. Den er nok mer spennende enn skummel, for å si det sånn:)

"The broken are the more evolved." - The Beast

7 bloddråper


Lost Highway (1997)

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

David Lynch sin verden er både forstyrrende, vakkert, forvirrende og hypnotisk. Lynch er en mester i å skape ubehag, og den mest ubehagelige av dem alle er Lost Highway fra 1997.

Vi møter en jazzmusiker, Bill Pullman, og hans samboer, Patricia Arquette. Et par som tydeligvis har hatt bedre dager. De mottar mistenkelige og mildt sagt forstyrrende videokassetter utenfor døren til deres hjem. Noe er galt. Vi vet bare ikke hva. Ennå. Samtidig følger vi en ung mekaniker som lar seg forføre av en mafiaboss´ svært så vakre elskerinne, også henne spilt av Patricia Arquette. Dette leder den unge mannen inn i en mørk og farlig verden. 

Disse to historiene henger sammen. Hvordan skal vi selvfølgelig ikke si. Det er uansett ikke så enkelt. For i kjent Lynch stil er dette kompliserte og forvirrende saker. 

Fins det forresten noe mer forførende menneske enn Patricia Arquette? En herlig femme fatale. 

Filmen introduserer en av de mer skumle karakterene i moderne film. En mystisk og ubehagelig karakter spilt av Robert Blake. Hans intense ansikt etser seg fast til netthinnen din. Blake ble for øvrig i 2001 tiltalt for å ha drept sin kone. Han ble frikjent men senere dømt til å betale hans ekskones familie 15 million dollar i erstatning. Lost Highway ble Robert Blake´s siste rolle. Men den er til gjengjeld svært så minneverdig. Blake mente selv at karakteren hans var djevelen. Vi er tilbøyelig til å være enige.

Filmen er en eneste stor visuell nytelse. Foto og lys sitter som et skudd. En teknisk nær perfekt utført film. Smart og effektiv bruk av lys og skygger satt til mørk og suggerende musikk øker dramatikken og forsterker spenningen.

For lydbildet i filmen er fantastisk og bidrar til å skape en intens og uhyggelig stemning. Og det er nettopp stemningen som gjør filmen så skummel. Her er det minimalt med jump scares og utspekulert og grafisk vold. Til gjengjeld nær dirrer filmen av intensitet og uro. 

Filmens tempo er og avgjørende. Som i en jazzlåt (neppe tilfeldig at Pullman´s karakter er en jazz-saksofonist) bygger filmen seg tålmodig opp. Mens den hele tiden gir oss små herlige gufs. Og som i en jazzlåt eksploderer den når du minst aner det. At filmen er så uforutsigbar gjør den også enda mer forstyrrende og uhyggelig. Du vet aldri hvem du kan stole på. Den opererer i sin egen verden, med egne spilleregler. Og som i en drøm kan alt skje.

En film du ikke glemmer med det første. Det kan vi garantere.

8 bloddråper


misery.jpg

Misery (1990)

Dette er en av de aller beste filmatiseringene av en Stephen King roman. Regien har ringreven Rob Reiner (Stand By Me, Spinal Tap, The Princess Bride, A Few Good Men og mange mange flere), og som vet å lage effektiv underholdning. 

Denne thrilleren fra 1990 lever spenning fra øverste hylle. Og Kathy Bates sin karakter er vel så skummel som Michael Myers og Jason Vorhees. Herlig horror/thriller, med andre ord.

Vi følger en populær forfatter, fremragende spilt av James Caan, som på vei hjem fra en hytte i Colorado, hvor han nettopp har skrevet ferdig siste avsnitt i en populær bokserie om karakteren Misery, krasjer i en snøstorm og blir reddet ut av hva som virker som en barmhjertig samaritan i Kathy Bates sin skikkelse. Den reddende engelen er mildt sagt besatt av hans bøker og gjør alt hun kan for å lege hans sår og mørbanka kropp. Han innlosjeres i hennes isolerte hus i den amerikanske fjellheimen uten mulighet til å å kontakte omverdenen. Men da hun får lese manuset, og oppdager at Caan har valgt å ta livet av hovedkarakteren i boken, snur stemningen seg kjapt i heimen. 

Dette er så godt skuespill. Vi kommer nesten ikke på en film som er like velspilt og overbevisende. Caan og Bates briljerer i hver eneste scene. Og i en mindre rolle skinner også vår favoritt Richard Farnsworth som den aldrende og joviale sheriffen hvis oppdrag er å finne den savnede forfatteren. 

Dette er ikke første gang King setter handlingen til Colorado (The Shining), og sikkert med god grunn. Dette er et hyggelig og vakkert, men røft landskap, som skapt for spenning og skrekk. 

Men den som stjeler showet her er Kathy Bates som spik spenna gæren gla´kristen, med humørsvingninger ut av denne verden. Du skal ikke alltid tro at smykke med kors rundt halsen betyr omsorg, velvilje og forståelse. Vi har mer aktuelle eksempler på at det ikke er tilfellet:) 

Filmen har noen skikkelig tøffe scener. Sleggescenen (dere veit hvilken vi sikter til) er en umiddelbar klassiker. Det gjør skikkelig vondt å se på.

Hadde dette vært en reinspikka horror ville den elegant plassert seg i Fangenskap-subsjangeren. men dette er først og fremt en thriller. Dog med nok skrekkelementer til at vi mener den er en horror/thriller. 

En knallbra film som engasjerer fra første til siste scene. Herlig. 

8 bloddråper


what keeps.jpg

What Keeps You Alive (2018)

Så til den kanadiske What Keeps You Alive fra 2018. Filmen er skrevet og regissert av Colin Minihan (Grave Encounters og Still/Born, manus på sistnevnte). Dette er en film som ikke leverer så mye nytt, men det den leverer gjør den på en svinaktig bra måte. Den er intens, velspilt og nokså brutal. Rett og slett en meget solid film!

Et lesbisk par skal feire ett års bryllupsdag dypt inne i de kanadiske skoger på den ene jentas familiehytte. Det blir kassegitar, vin og sex. Klassisk hyttetur der, altså. Men det er selvfølgelig noe som ikke stemmer. Kjenner paret hverandre så godt som de tror? Mørke hemmeligheter tvinger seg frem, og den romantiske helgen utvikler seg snart til et brutalt mareritt for særlig den ene i forholdet. 

Filmens store styrke ligger i Minihan´s regi og Hannah Emily Anderson og Brittany Allens eminente skuespill. What keeps You Alive har en rekke flotte scener hvor vakker natur og menneskets brutalitet omfavner hverandre på en svært tilfredsstillende måte. Jevnt over utsøkt kinematografi. Scenen der de mørke motivene første gang avsløres er svært effektiv og kommer herlig brått på. Smart løst av Minihan. Skogen setter generelt fine rammer for det voldelige kammerdramaet som utspiller seg. Filmen er både spennende og fascinerende. Men selv om den har noen overraskelser på lur så hadde den ikke tatt skade av en ytterligere liten tvist eller to mot slutten:) Og så går den i en klassisk sjangerfelle ved å la offeret foreta noen svært så klønete og korttenkte handlinger. Men filmen holder jevnt over et stramt grep både på historien, dets karakterer og ikke minst sitt publikum. Minihan viser med dette at han er en svært dyktig regissør og vi gleder oss allerede til hans neste film! 

7 bloddråper


spoorloos-movie-cover.jpg

The Vanishing (Spoorloos) (1988)

Ikke ofte man kommer over nederlandsk horror, og som i tillegg har fått et aldri så lite klassiker-stempel. The Vanishing, eller Spoorloos som den heter på originalspråket er i utgangspunktet en thriller. Men den er til tider skikkelig skummel og ikke sjeldent dukker den opp på ymse horror-lister, så vi ønsker derfor å ta den med på siden vår. En annen grunn er selvsagt det faktum at dette er en meget god film. 

Spoorloos har blitt kåret av Entertainment Weekley som den 25te mest skremmende film gjennom tidende, og selveste Stanley Kubrick mente Spoorloos var det skumleste han noensinne hadde sett, mer skummel enn hans egen Ondskapens hotell. Regien er ved George Sluizer som kanskje er mest kjent for denne filmen. Han kom for øvrig også med en amerikansk versjon i 1993, men som skal være langt svakere. Nok et eksempel på at ingenting slår originalen. 

Noe av det verste folk kan oppleve er at noen de er glad i forsvinner sporløst. Følelser som panikk, fortvilelse, angst, sorg og sinne skyller inn over deg, og fortvilelsen over å ikke vite hva som har skjedd er uutholdelig. Ja, et fryktelig mareritt ingen ønsker å oppleve. Men kidnappinger skjer daglig, og i skrivende stund er det antagelig  noen som blir revet bort fra sine kjære. En forferdelig tanke…

Dette skrekkscenario’et er selvsagt utgangspunktet for Spoorloos. Det forelskede paret Rex og Saskia er på bilferie i Europa og stopper på en bensinstasjon i Frankrike. Saskia går inn i butikken for å kjøpe noe leskende, Rex står igjen utenfor. Tiden går, hvor blir det av Saskia? Hun kommer ikke. Rex begynner å få panikk, leter febrilsk etter sin kjære. Men Saskia er søkk borte.

3 år har gått, og Rex begynner å motta brev fra en mann som hevder å sta bak forsvinningen. Den desperate jakten er i gang. 

Hva er det med Frankrike og kidnappinger? Ta for eksempel Frantic hvor Harrison Ford leter etter sin kone i Paris, eller Missing sesong 1, hvor det stakkars ekteparet mister sin sønn på bilferie ute på den franske landsbygda. Gjelder å være på vakt når man er i Frankrike gitt.

Spoorloos skildrer dette marerittet på en svært intens og virkelighetsnær måte. Det er vondt å se på, og man føler så inderlig med desperasjonen til Rex. Filmen har liten grad av sentimentalitet i seg. Den er nokså nådeløs og realistisk i tonen. Typisk europeisk er det ikke? Samtidig gjør filmen et originalt grep ved å formidle to historier ut i fra to ulike perspektiver, og som etter hvert kobles sammen på kløktig, og skal vi si dystert, vis. 

Vel, så er det litt 80-talls preg på filmen når det gjelder musikk og utseende, men ser man bort i fra dette så sitter man igjen med en svært mørk og intens historie. Vi er litt i et Haneke-univers her; det er kompromissløst, og det er vanskelig å vite hvilke vendinger filmen tar. At det er uforutsigbart gjør det selvsagt spennende, interessant og engasjerende. Europeisk film tvinger ofte seer til ikke å kunne ta noe for gitt, og vi liker denne manglende kontrollen som publikummer. Vi er liksom fullstendig overlatt til mediet; det gjelder å bare bli med og se på. Hele veien til slutten. Og for en slutt det er i Spoorloos. Beinhardt.

Dette er en film man ikke klarer å slippe så lett etter å ha sett den.

8 bloddråper


Deliverance (1972)

Kultklassikeren Deliverance fra 1972 er først og fremst et thrillerdrama, men den har tilstrekkelig med horrorelementer til at vi mener den bør med.

Fire kompiser (for øvrig godt portrettert av Burt Reynolds, Ned Beatty, Jon Voight og Ronnie Cox) planlegger å padle ned en elv i det svært så rurale Georgia. Ved ankomst klarer ikke gjengen å unngå å gjøre narr av de lokale hillbilliene. Vi liker særlig kommentaren fra en av de lokale, etter at gjengen kommer med noen nedsettende kommentarer; «You dont know nothing». Noe gjengen snart vil erfare. For på dag to ramler Beatty og Voight borti to hillbillier som voldtar Beatty, før Reynolds kommer dem til unnsetning. Voldtektsscenen er svært vond å se på. Beatty tvinges til å opptre som en purke, hvilket tenner overgriperen. Hvem husker vel ikke de ikoniske replikkene «Squeal like a pig!» og «He´s got a purdy mouth, aint he?». Det er ydmykende og brutalt. Skikkelig horror. Og herfra og ut må gjengen flykte for å unngå hevn fra de lokale, og en farefull ferd venter dem ned elven.

Filmen er ikke nådig, og svært unyansert, i sin skildring av den amerikanske bygda. Her blir de fleste fordommer bekreftes. Vi snakker innavl, dyresex og andre overgrep. Stakkars Billy Redden, som ble plukket ut til å spille den banjospillende guttungen på grunn av sitt snåle utseende, og som i lang tid (og fortsatt?) ble eksemplifikasjon på innavl på bygda. Kjipt. Fortsatt den dag i dag er det umulig å plukke opp en banjo uten at noen i rommet kommer med en henvisning til filmen, eventuelt nynner på filmens hovedtema «Dueling banjos». For øvrig en jævli bra låt.

Det hele er svært vakkert filmet. Særlig padlescenene er godt satt sammen. De grusomme handlingene er innrammet av majestetisk natur. Filmen er vakker, vond, spennende ikke minst brutal. Den har flere lange scener, typisk for 70-tallet, og som drar deg inn i historien.

Filmen klarer fortsatt å sjokkere og fascinere. Det er hardt og kompromissløst. En svært god film som blir sittende. Og som for øvrig ble nominert til tre Oscars, blant annet for beste film.

Filmen kan tolkes på flere måter. En nærliggende er at den setter det moderne/urbane opp mot det gammeldagse/rurale. Fortid mot fremtid. Filmen virker å si at det moderne mennesket må anerkjenne samfunnets fremgang og utvikling. At et ønske om å stanse/reversere utviklingen og trekke seg tilbake og tettere på naturen og «gamledager» ikke lenger er mulig, og kun vil føre til en ting; din undergang.

8 bloddråper


the perfection.jpg

The Perfection (2019)

The Perfection er en film med originalitet og mot. En film som tar sjanser. Den har et uttrykk og en energi som gjør det vanskelig å ikke la seg rive med, særlig takket være eminent skuespill og en fascinerende historie fra et like fascinerende miljø.

Vi møter Charlotte, som før hun måtte passe på sin syke mor i ti år, var en av verdens fremste cellister. Hun gjenopptar kontakten med sine tidligere lærere og knytter et særlig tett bånd til deres nye protege, Lizzie. Etter en fremføring i Shanghai bestemmer Charlotte og Lizzie seg for å ta en liten ferie sammen i det rurale Kina, og her begynner moroa. Vi har ikke lyst til å si så mye mer om handlingen. Jo mindre du vet, jo bedre.

Først må vi gi skryt til de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne; Allison Williams (Charlotte) og Logan Browning (Lizzie), som tolker sine karakterer på utmerket måte. Særlig sistnevnte gir alt. De gjør filmen sexy, ingen tvil om det. Men ingen overraskelse, cello er kanskje det mest sexy instrumentet:)

Første del av filmen er knalltøff. Den har nesten ingen svakheter. Det er intenst, sexy og uforutsigbart. Kult at handlingen er satt til Shanghai og det rurale Kina, det skaper en interessant ramme rundt handlingen.

Filmen har en interessant oppbygging og noen originale tvister, uten at vi skal si så mye mer om det. Og den ser bra ut. Foto og klipp sitter som et skudd. Den inneholder også noen nokså hissige og groteske scener som er overbevisende skildret. Så selv om du ikke skulle like filmen, så kan vi nesten garantere at det er scener her du vil huske med et smil.

Skal vi trekke noe så må det være at visse deler oppleves noe konstruerte og lite troverdige. Ikke alt i manus virker like gjennomtenkt. Men skitt au, dette svinger bra uansett.

7 bloddråper


The Skin I Live In (2011)

Dette er Pedro Almodovar´s forsøk sjangeren, eller som han selv sier «a horror story without screams or frights».

En svært dyktig kirurg (Antonio Banderas), som etter å ha mistet sin kone i en bilulykke, dedikerer all sin tid til å utføre eksperimentell forskning. Han er særlig opptatt av å utvikle en kunstig og svært motstandsdyktig type hud, men han lefler også med kjønnsskifteoperasjoner. Og i sentrum for det hele er kirurgens stakkars forsøkskanin; en ung kvinne han har låst inne i sitt overdådige hus.

Dette er ingen spesielt skummel film. Faktisk er den ikke skummel i det hele tatt. Men den er mørk. Og sadistisk. Banderas spiller overbevisende som den kompromissløse og uhyggelig kalde kirurgen, en slags kinky Frankenstein med dametekke. Filmen er skrudd og pervers, og med herlige tvister som hever filmen flere hakk. Filmens psykoseksuelle fokus er like vellykket som det er fascinerende.

Det er ingen tvil om at dette er en vellaget film. Almodovar har, i likhet med David Lynch, Wes Anderson og en håndfull andre, lyktes med å skape et eget uttrykk, og hans avtrykk er også tydelig her. Han forteller historien på en elegant måte, akkompagnert av et mildt sagt vakkert visuelt uttrykk.

Greit, så er kanskje filmens avslutning et lite antiklimaks, vi skulle personlig sett at Almodovar sparket endel hardere. Men vi kan også forstå hvorfor han velger en noe mer sober og «tryggere» avslutning. Filmen forsøker å sjokkere med sin historie og tematikk, ikke med grafisk vold og spekulativ skildring av lidelse. Filmen risikerer også ved noen anledninger å fremstå noe monoton, men den klarer akkurat å beholde nerven og seerens interesse hele veien gjennom.

Kort oppsummert; en småpervers og vakker film om galskap og seksualitet.

7 bloddråper