Horror/thriller

Hva er forskjellen mellom en thriller og horror? Kort oppsummert skal horrorfilmer skremme. Du skal rope i sofaen og hoppe i lufta av frykt. Thrillere på sin side skal skape spenning. Nervepirrende spenning. Det er selvfølgelig en rekke andre ting som skiller de to sjangerne, men det blir en for lang redegjørelse å ta her. 

Så ja, det er ingen tvil om at hver sjanger har sine særtrekk. Det er også liten tvil om at de to sjangeren overlapper, og det er ofte vrient å ta stilling til hvilken sjanger filmen primært hører hjemme. Svært ofte hører en film hjemme i begge sjangre, herunder betegnelsen horror/thriller.

I denne subsjangeren tar vi for oss filmer vi mener har en fot i hver leir. De skremmer akkurat nok til at de er horror, samtidig som de unektelig oppfyller kriteriene for å bli kalt thriller. De er spennende, flere av de fulle av tvister og overraskelser, har en artig uforutsigbarhet og en realisme knyttet til historien og universet de befinner seg i. Det er også mer fokus på antagonisten enn i den klassiske horrorfilmen. I thrillere er det som oftest skurken som driver handlingen fremover. Gjerne en utspekulert skurk som lurer sine ofre inn i feller og kinkige situasjoner. 

Filmer i denne subsjangeren har ofte et mer solid manus enn den klassiske skrekkfilmen. Siden de ikke belager seg på jump scares eller hissig og grafisk vold så må de ta i bruk andre hjelpemidler for å skape uhygge, spenning og frykt. Slikt krever kløkt og list. Historien er mer ambisiøs og komplisert, og evner å skape diskusjon om hva som faktisk har skjedd. Det er også satt av mer tid til å bygge opp karakterer, gi de en dybde som evner å engasjere seeren. Ofte psykisk ustabile karakterer du ikke helt vet om du kan stole på. Psykologiske horror/thrillere fins det plenty av, for å si det sånn. Og de finner sted i en verden du kjenner til, uten store innslag av overnaturlige elementer.

Her er noen eksempler på filmer som er spennende (thriller), men som også forsøker, og lykkes, med å skremme (skrekk). 

 
black.jpg

The Blackcoat´s Daughter (2015)

The Blackcoat´s Daughter er en amerikansk/canadisk psykologisk horror/thriller fra 2015. Dette er regidebuten til Oz Perkins (som for øvrig året etter ga oss I Am the Pretty Thing That Lives in the House). 

Vi befinner oss på Bramford, en katolsk skole for jenter i New York. Det nærmer seg ferie, men to av jentene blir ikke plukket opp av sine foreldre og må tilbringe de neste dagene alene på skolen (vel, sammen med noen av de ansatte). Den yngste av jentene, for øvrig meget godt portrettert av Kiernan Shipka (Mad Men), oppfører seg nokså pussig, og vi blir servert indikasjoner på at hun skjuler en ting eller to. Samtidig møter vi en ung dame (Emma Roberts), som sittende alene og lettere forvirret på en bussholdeplass sent på kvelden blir plukket opp at et ektepar som nettopp har besøkt sin datters gravplass. Og de skal samme vei som henne; til Bramford.

Filmen tar seg tid. Den bygger seg sakte, men sikkert opp. Heldigvis lyktes den med å skape en nokså nifs stemning. Dog med hjelp av et nokså insisterende lydbilde. Historien er ikke så aller verst, og omgivelsene (den nær forlatte skolen) setter en fin ramme rundt de mystiske hendelsene som oppstår. Filmen har få jump scares, lite brutalitet og grafisk vold. Den fokuserer i stedet på atmosfære og stemning. Den er både trist og nifs samtidig, og klarer hele veien å holde deg både fascinert og nysgjerrig, der den kaster om seg med mørke skygger, insinuasjoner, og melankoli. Ingen spesielt skummel film, så det er bare å la pynteputa bli liggende på sofaen. Men den er fin. Solid laget. Og interessant. Og da er vi fornøyde. 

6 bloddråper


dont.jpg

Don´t Look Now (1973)

Nicolas Roeg´s Don´t Look Now fra 1973 er ved flere anledninger blitt dratt frem som en av de beste britiske filmene gjennom tidene. Ikke så ofte det skjer med en horrorfilm:) Og ja, dette er en liten klassiker som fortsatt evner å gjøre inntrykk.

Et par mister sin lille datter i en tragisk drukningsulykke. Paret flytter til Venezia hvor mannen, John, (Donald Sutherland) jobber med å restaurere kirker. Men sorgen er det umulig å flykte fra. Hans kone, Laura, (Julie Christie) ramler borti en synsk dame som hevder å være i kontakt med deres døde barn. Laura lar seg forføre av damens lovnader, mens John er mer skeptisk. John begynner imidlertid etterhvert selv å se og oppleve mystiske hendelser, og innser sakte men sikkert at det er noe som ikke stemmer.

Dette er først og fremst en svært vellaget film. Det meste funker, la det være foto, klipp og lyssetting. Bildene er fulle av detaljer og selvsikkert komponert. Manuset (basert på en novelle av Daphne du Maurier) er meget godt skrevet. Det er en troverdig skildring av sorg og tap, med Venezia som forførende bakteppe og ramme. Byen fremstår mystisk, trang, uvennlig, mørk og vakker. De trange korridorene og utallige smale kanaler skaper en klaustrofobisk stemning. Og nettopp stemning er noe filmen lykkes svært godt med. Den har en ubehagelig stemning hele veien gjennom, der den tålmodig og bygger seg herlig opp mot filmens klimaks. En slutt som faktisk leverer og som blir sittende i en god stund etterpå.

Skuespillet er det lite å utsette på, og filmen inneholder en av sjangerens beste sexscener som skapte endel kontrovers da filmen kom ut. Dette er en mystisk og fascinerende film som engasjerer. En spennende reise inn i underbevisstheten. Hvor det overnaturlige, tragiske og melankolske tvinnes elegant sammen.

8 bloddråper


Pyewacket (2018)

Pyewacket er film nummer to fra regissør Adam MacDonald. Hans debutfilm var Backcountry, om et ungt par som møter en mildt sagt sinna bjørn i villmarka, en film vi i Blodklubben likte godt. MacDonald viser i begge filmer at han er svært god på å få maks ut av enkle premisser og historier.

Pyewacket handler om en tenåringsjente, Leah, og hennes mor. De sørger begge over tapet av deres ektemann/far, og har et anstrengt forhold som ikke blir bedre da moren selger huset og de må flytte fra hjemstedet og Leah´s venner. Leah sverger hevn på sin mor og påkaller den onde kraften Pyewacket. Men det skulle hun nok ikke ha gjort.

Utgangspunktet funker fint; en datter i følelsemessig opprør mot hva hun mener er en svært lite forståelsesfulle mor. Klassisk tenåring i opposisjon. Men hva er så denne Pyewacket som Leah påkaller? Ikke lett å si. Filmen gjør nok smart i å holde dette nokså skjult. Spørsmålet blir kanskje mer hva Pyewacket representerer. Og kan vi egentlig stole på Leah og alt hun ser og opplever?

Filmen har ikke mange jumpscares og er ikke dynket i blod og gore. Men den har en intens stemning, godt hjulpet av et hissig lydbilde. Og ikke minst MacDonalds stødige regi. Filmen har et fint tempo, er smart klippet sammen og mister aldri nerven. Og filmen skal etter hvert vise seg å bli riktig så spennende.

Det meste av handlingen finner sted på den lille familiens isolerte hus i skogen. Og ja, skogen er et virkelig skummelt sted. Pyewacket vises kun ved etpar anledninger, og som vanlig har det større effekt å holde det skumle skjult. Her har nok filmens lave budsjett spilt inn, men vi må innrømme at en av skikkelsene Pyewacket tar form som er mildt sagt creepy. Blir nok et bilde som vil dukke opp neste gang vi er på hytta i de svenske skoger og set film. Men det er en del av jobben:)

Skuespillerne leverer. Spesielt relasjonen mellom mor og datter er godt skrevet og levert. Vi kan føle datterens aggresjon go panikk, og morens desperasjon mens hun fortvilet forsøker på å knytte bånd til datteren. Dessverre er ikke de andre karakterene i filmen like overbevisende og engasjerende.

MacDonald viser igjen sine ferdigheter. Han er en regissør som får mye ut av nokså lite. Pyewacket er en film som leverer intens spenning og bittelitt skrekk. En fin liten sak:)

7 bloddråper


Green-Room-movie-poster.jpg

Green Room (2015)

Green Room er en treffsikker, energisk og underholdende horror/thriller fra 2015, både skrevet og regissert av Jeremy Saulnier. Saulnier ga oss for øvrig også den meget så solide Blue Ruin i 2013. 

Vi møter et lite punkrock band, The Aint Rights, som er på turne. En ikke så sjukt vellykket en, for øvrig. De blir plutselig booket til å spille på en isolert og øde klubb i ingenmannsland i det nord-vestlige USA. En gig de aldri skulle ha takket ja til. Foruten å drive Blodklubben spiller vi også i band, så vi veit litt om hva slags steder du kan ende opp på under turne. Visse steder holder du noe lavere profil, for å si det sånt. Vel, etter konserten bevitner bandet en voldsepisode backstage, og befinner seg plutselig fanget i sitt green room (rommet som artistene får tildelt backstage). For dette skulle de virkelig ikke ha sett. Og herfra følger vi deres kamp for å komme seg ut av klubben i live. Og det er lettere sagt enn gjort. Sa vi at klubben drives av nynazister? Vel, da er det også nevnt. 

Vi syns settingen er tøff, det å være fanget backstage på en nazi-klubb. Det funker. Du føler med de stakkars punk-rockerne. Greit, filmen er ikke særlig nyskapende, du har sett mye av dette tidligere. Men dette er svært godt skrudd sammen. Kinematografien, lydbildet, klippen. Alt sitter. Og skuespillerne leverer. Særlig morsomt å se Patrick Stewart (Star Trek) i rollen som nazi-leder. Filmen er intens og spennende. Hissig og klaustrofobisk. Men ikke uten humor. Dette er adrenalinfylt underholdning som fortjener en titt. 

7 bloddråper


Pledge (2018)

Pledge er en enkel, effektiv og svært så underholdende horror om pledging gone very, very wrong.

Vi følger tre kompiser som nettopp er ankommet universitetet, og som så gjerne ønsker å bli medlem av en fraternity. Men slikt er lettere sagt enn gjort, når du mangler både utseendet og sosiale ferdigheter. Vel, de får en invitasjon til å skulle pledge ved en noe mystisk fraternity, og de hopper på muligheten. Dårlig ide.

For de som ikke kjenner til pleding, så er det prosessen for å skulle bli medlem av en fraternity, et slags sosialt brorskap, ved et amerikansk (primært) universitet/college. Halvparten av Blodklubben har studert i USA og hatt sin omgang med ymse fraternites, en rar og fascinerende verden som så mange unge amerikanske menn ønsker å bli en del av. Forskjellige fraternities har ymse opptaksprøver av noe tvilsom karakter, men det er neppe noen som kjører samme opplegg som i denne filmen. For dette er nokså hissige saker. 

Filmen kaster ikke bort tid og kjører i full guffe de snaue 80 minuttene den klokker inn på. Alle karakterene er nokså stereotypiske, men skitt au, det er festlig å følge dem. Og våre helter må gjennom en rekke brutale og nedverdigende prøvelser. Filmen har flere blodige scener og et par artige tvister som hever totalinntrykket. Den sparker akkurat passe hardt, slik at den unngår å bli spekulativ og unødvendig «enkel». Dette er en artig satire på tilhørighet, nesten for enhver pris, og de maskuline og kyniske premisser som ofte er satt for disse unge menneskene. Filmen har nok et lite budskap pakket inn i moroa, men akkurat det forsvinner noe. Det er dog ikke så viktig, for filmen lykkes med det viktigste; den underholder! 

7 bloddråper 


split.jpg

Split (2016)

For en pussig karriere regissør M. Night Shyamalan har hatt. Etter at han debuterte med den kritikerroste Den Sjette Sansen har han, med noen få unntak, levert den ene svake filmen etter den andre. Nå ja, svake er kanskje å litt i, for flere av filmene er faktisk helt ok. Men de blir alle (nokså urimelig vil vi si, men slikt er det nå bare) målt opp mot hans debutfilm. Og der kommer de til kort. Men alle filmene hans innehar noe som gjør at en ikke mister trua. Så det er alltid forventinger til filmene hans, folk er nysgjerrige samme hvor mange ganger han ifølge kritikere og forståsegpåere trår feil. Og han fortsetter å prøve. Igjen. Og igjen. Og vi liker det:)

For i Split leverer han en nokså solid horror/thriller, med en fremragende James McAvoy i hovedrollen(e). Tre jenter blir tatt til fange av en psykisk syk mann som innehar 23 personligheter. Og alle hans personligheter har forskjellige fysiske og psykiske styrker og svakheter, Men en av personlighetene er imidlertid farligere enn de andre. Å skulle flykte fra denne mannen skal vise seg å være både komplisert og farlig. Og ikke minst underholdende. For det er virkelig denne filmen.

Vi har nevnt McAvoy´s skuespill, og det er en fryd å se alle hans personligheter dukke opp, den ene mer bizarr enn den andre. Premisset er kult og historien er overraskende solid. Shyamalan har god kontroll bak kamera. Det er tett, intenst og spennende, med flere minneverdige scener. 

Dette er for øvrig en film som med letthet kunne vært plassert i Psykologisk horror. Vi har imidlertid plassert den her da vi mener den er like mye thriller som horror. Den er nok mer spennende enn skummel, for å si det sånn:)

"The broken are the more evolved." - The Beast

7 bloddråper


Lost Highway (1997)

For mer utfyllende omtale av filmen, klikk her for å lese Blodklubbens artikkel i Dagbladet i anledning kåring av "Tidenes skrekk" 

David Lynch sin verden er både forstyrrende, vakkert, forvirrende og hypnotisk. Lynch er en mester i å skape ubehag, og den mest ubehagelige av dem alle er Lost Highway fra 1997.

Vi møter en jazzmusiker, Bill Pullman, og hans samboer, Patricia Arquette. Et par som tydeligvis har hatt bedre dager. De mottar mistenkelige og mildt sagt forstyrrende videokassetter utenfor døren til deres hjem. Noe er galt. Vi vet bare ikke hva. Ennå. Samtidig følger vi en ung mekaniker som lar seg forføre av en mafiaboss´ svært så vakre elskerinne, også henne spilt av Patricia Arquette. Dette leder den unge mannen inn i en mørk og farlig verden. 

Disse to historiene henger sammen. Hvordan skal vi selvfølgelig ikke si. Det er uansett ikke så enkelt. For i kjent Lynch stil er dette kompliserte og forvirrende saker. 

Fins det forresten noe mer forførende menneske enn Patricia Arquette? En herlig femme fatale. 

Filmen introduserer en av de mer skumle karakterene i moderne film. En mystisk og ubehagelig karakter spilt av Robert Blake. Hans intense ansikt etser seg fast til netthinnen din. Blake ble for øvrig i 2001 tiltalt for å ha drept sin kone. Han ble frikjent men senere dømt til å betale hans ekskones familie 15 million dollar i erstatning. Lost Highway ble Robert Blake´s siste rolle. Men den er til gjengjeld svært så minneverdig. Blake mente selv at karakteren hans var djevelen. Vi er tilbøyelig til å være enige.

Filmen er en eneste stor visuell nytelse. Foto og lys sitter som et skudd. En teknisk nær perfekt utført film. Smart og effektiv bruk av lys og skygger satt til mørk og suggerende musikk øker dramatikken og forsterker spenningen.

For lydbildet i filmen er fantastisk og bidrar til å skape en intens og uhyggelig stemning. Og det er nettopp stemningen som gjør filmen så skummel. Her er det minimalt med jump scares og utspekulert og grafisk vold. Til gjengjeld nær dirrer filmen av intensitet og uro. 

Filmens tempo er og avgjørende. Som i en jazzlåt (neppe tilfeldig at Pullman´s karakter er en jazz-saksofonist) bygger filmen seg tålmodig opp. Mens den hele tiden gir oss små herlige gufs. Og som i en jazzlåt eksploderer den når du minst aner det. At filmen er så uforutsigbar gjør den også enda mer forstyrrende og uhyggelig. Du vet aldri hvem du kan stole på. Den opererer i sin egen verden, med egne spilleregler. Og som i en drøm kan alt skje.

En film du ikke glemmer med det første. Det kan vi garantere.

8 bloddråper


misery.jpg

Misery (1990)

Dette er en av de aller beste filmatiseringene av en Stephen King roman. Regien har ringreven Rob Reiner (Stand By Me, Spinal Tap, The Princess Bride, A Few Good Men og mange mange flere), og som vet å lage effektiv underholdning. 

Denne thrilleren fra 1990 lever spenning fra øverste hylle. Og Kathy Bates sin karakter er vel så skummel som Michael Myers og Jason Vorhees. Herlig horror/thriller, med andre ord.

Vi følger en populær forfatter, fremragende spilt av James Caan, som på vei hjem fra en hytte i Colorado, hvor han nettopp har skrevet ferdig siste avsnitt i en populær bokserie om karakteren Misery, krasjer i en snøstorm og blir reddet ut av hva som virker som en barmhjertig samaritan i Kathy Bates sin skikkelse. Den reddende engelen er mildt sagt besatt av hans bøker og gjør alt hun kan for å lege hans sår og mørbanka kropp. Han innlosjeres i hennes isolerte hus i den amerikanske fjellheimen uten mulighet til å å kontakte omverdenen. Men da hun får lese manuset, og oppdager at Caan har valgt å ta livet av hovedkarakteren i boken, snur stemningen seg kjapt i heimen. 

Dette er så godt skuespill. Vi kommer nesten ikke på en film som er like velspilt og overbevisende. Caan og Bates briljerer i hver eneste scene. Og i en mindre rolle skinner også vår favoritt Richard Farnsworth som den aldrende og joviale sheriffen hvis oppdrag er å finne den savnede forfatteren. 

Dette er ikke første gang King setter handlingen til Colorado (The Shining), og sikkert med god grunn. Dette er et hyggelig og vakkert, men røft landskap, som skapt for spenning og skrekk. 

Men den som stjeler showet her er Kathy Bates som spik spenna gæren gla´kristen, med humørsvingninger ut av denne verden. Du skal ikke alltid tro at smykke med kors rundt halsen betyr omsorg, velvilje og forståelse. Vi har mer aktuelle eksempler på at det ikke er tilfellet:) 

Filmen har noen skikkelig tøffe scener. Sleggescenen (dere veit hvilken vi sikter til) er en umiddelbar klassiker. Det gjør skikkelig vondt å se på.

Hadde dette vært en reinspikka horror ville den elegant plassert seg i Fangenskap-subsjangeren. men dette er først og fremt en thriller. Dog med nok skrekkelementer til at vi mener den er en horror/thriller. 

En knallbra film som engasjerer fra første til siste scene. Herlig. 

8 bloddråper


what keeps.jpg

What Keeps You Alive (2018)

Så til den kanadiske What Keeps You Alive fra 2018. Filmen er skrevet og regissert av Colin Minihan (Grave Encounters og Still/Born, manus på sistnevnte). Dette er en film som ikke leverer så mye nytt, men det den leverer gjør den på en svinaktig bra måte. Den er intens, velspilt og nokså brutal. Rett og slett en meget solid film!

Et lesbisk par skal feire ett års bryllupsdag dypt inne i de kanadiske skoger på den ene jentas familiehytte. Det blir kassegitar, vin og sex. Klassisk hyttetur der, altså. Men det er selvfølgelig noe som ikke stemmer. Kjenner paret hverandre så godt som de tror? Mørke hemmeligheter tvinger seg frem, og den romantiske helgen utvikler seg snart til et brutalt mareritt for særlig den ene i forholdet. 

Filmens store styrke ligger i Minihan´s regi og Hannah Emily Anderson og Brittany Allens eminente skuespill. What keeps You Alive har en rekke flotte scener hvor vakker natur og menneskets brutalitet omfavner hverandre på en svært tilfredsstillende måte. Jevnt over utsøkt kinematografi. Scenen der de mørke motivene første gang avsløres er svært effektiv og kommer herlig brått på. Smart løst av Minihan. Skogen setter generelt fine rammer for det voldelige kammerdramaet som utspiller seg. Filmen er både spennende og fascinerende. Men selv om den har noen overraskelser på lur så hadde den ikke tatt skade av en ytterligere liten tvist eller to mot slutten:) Og så går den i en klassisk sjangerfelle ved å la offeret foreta noen svært så klønete og korttenkte handlinger. Men filmen holder jevnt over et stramt grep både på historien, dets karakterer og ikke minst sitt publikum. Minihan viser med dette at han er en svært dyktig regissør og vi gleder oss allerede til hans neste film! 

7 bloddråper


spoorloos-movie-cover.jpg

The Vanishing (Spoorloos) (1988)

Ikke ofte man kommer over nederlandsk horror, og som i tillegg har fått et aldri så lite klassiker-stempel. The Vanishing, eller Spoorloos som den heter på originalspråket er i utgangspunktet en thriller. Men den er til tider skikkelig skummel og ikke sjeldent dukker den opp på ymse horror-lister, så vi ønsker derfor å ta den med på siden vår. En annen grunn er selvsagt det faktum at dette er en meget god film. 

Spoorloos har blitt kåret av Entertainment Weekley som den 25te mest skremmende film gjennom tidende, og selveste Stanley Kubrick mente Spoorloos var det skumleste han noensinne hadde sett, mer skummel enn hans egen Ondskapens hotell. Regien er ved George Sluizer som kanskje er mest kjent for denne filmen. Han kom for øvrig også med en amerikansk versjon i 1993, men som skal være langt svakere. Nok et eksempel på at ingenting slår originalen. 

Noe av det verste folk kan oppleve er at noen de er glad i forsvinner sporløst. Følelser som panikk, fortvilelse, angst, sorg og sinne skyller inn over deg, og fortvilelsen over å ikke vite hva som har skjedd er uutholdelig. Ja, et fryktelig mareritt ingen ønsker å oppleve. Men kidnappinger skjer daglig, og i skrivende stund er det antagelig  noen som blir revet bort fra sine kjære. En forferdelig tanke…

Dette skrekkscenario’et er selvsagt utgangspunktet for Spoorloos. Det forelskede paret Rex og Saskia er på bilferie i Europa og stopper på en bensinstasjon i Frankrike. Saskia går inn i butikken for å kjøpe noe leskende, Rex står igjen utenfor. Tiden går, hvor blir det av Saskia? Hun kommer ikke. Rex begynner å få panikk, leter febrilsk etter sin kjære. Men Saskia er søkk borte.

3 år har gått, og Rex begynner å motta brev fra en mann som hevder å sta bak forsvinningen. Den desperate jakten er i gang. 

Hva er det med Frankrike og kidnappinger? Ta for eksempel Frantic hvor Harrison Ford leter etter sin kone i Paris, eller Missing sesong 1, hvor det stakkars ekteparet mister sin sønn på bilferie ute på den franske landsbygda. Gjelder å være på vakt når man er i Frankrike gitt.

Spoorloos skildrer dette marerittet på en svært intens og virkelighetsnær måte. Det er vondt å se på, og man føler så inderlig med desperasjonen til Rex. Filmen har liten grad av sentimentalitet i seg. Den er nokså nådeløs og realistisk i tonen. Typisk europeisk er det ikke? Samtidig gjør filmen et originalt grep ved å formidle to historier ut i fra to ulike perspektiver, og som etter hvert kobles sammen på kløktig, og skal vi si dystert, vis. 

Vel, så er det litt 80-talls preg på filmen når det gjelder musikk og utseende, men ser man bort i fra dette så sitter man igjen med en svært mørk og intens historie. Vi er litt i et Haneke-univers her; det er kompromissløst, og det er vanskelig å vite hvilke vendinger filmen tar. At det er uforutsigbart gjør det selvsagt spennende, interessant og engasjerende. Europeisk film tvinger ofte seer til ikke å kunne ta noe for gitt, og vi liker denne manglende kontrollen som publikummer. Vi er liksom fullstendig overlatt til mediet; det gjelder å bare bli med og se på. Hele veien til slutten. Og for en slutt det er i Spoorloos. Beinhardt.

Dette er en film man ikke klarer å slippe så lett etter å ha sett den.

8 bloddråper


Deliverance (1972)

Kultklassikeren Deliverance fra 1972 er først og fremst et thrillerdrama, men den har tilstrekkelig med horrorelementer til at vi mener den bør med.

Fire kompiser (for øvrig godt portrettert av Burt Reynolds, Ned Beatty, Jon Voight og Ronnie Cox) planlegger å padle ned en elv i det svært så rurale Georgia. Ved ankomst klarer ikke gjengen å unngå å gjøre narr av de lokale hillbilliene. Vi liker særlig kommentaren fra en av de lokale, etter at gjengen kommer med noen nedsettende kommentarer; «You dont know nothing». Noe gjengen snart vil erfare. For på dag to ramler Beatty og Voight borti to hillbillier som voldtar Beatty, før Reynolds kommer dem til unnsetning. Voldtektsscenen er svært vond å se på. Beatty tvinges til å opptre som en purke, hvilket tenner overgriperen. Hvem husker vel ikke de ikoniske replikkene «Squeal like a pig!» og «He´s got a purdy mouth, aint he?». Det er ydmykende og brutalt. Skikkelig horror. Og herfra og ut må gjengen flykte for å unngå hevn fra de lokale, og en farefull ferd venter dem ned elven.

Filmen er ikke nådig, og svært unyansert, i sin skildring av den amerikanske bygda. Her blir de fleste fordommer bekreftes. Vi snakker innavl, dyresex og andre overgrep. Stakkars Billy Redden, som ble plukket ut til å spille den banjospillende guttungen på grunn av sitt snåle utseende, og som i lang tid (og fortsatt?) ble eksemplifikasjon på innavl på bygda. Kjipt. Fortsatt den dag i dag er det umulig å plukke opp en banjo uten at noen i rommet kommer med en henvisning til filmen, eventuelt nynner på filmens hovedtema «Dueling banjos». For øvrig en jævli bra låt.

Det hele er svært vakkert filmet. Særlig padlescenene er godt satt sammen. De grusomme handlingene er innrammet av majestetisk natur. Filmen er vakker, vond, spennende ikke minst brutal. Den har flere lange scener, typisk for 70-tallet, og som drar deg inn i historien.

Filmen klarer fortsatt å sjokkere og fascinere. Det er hardt og kompromissløst. En svært god film som blir sittende. Og som for øvrig ble nominert til tre Oscars, blant annet for beste film.

Filmen kan tolkes på flere måter. En nærliggende er at den setter det moderne/urbane opp mot det gammeldagse/rurale. Fortid mot fremtid. Filmen virker å si at det moderne mennesket må anerkjenne samfunnets fremgang og utvikling. At et ønske om å stanse/reversere utviklingen og trekke seg tilbake og tettere på naturen og «gamledager» ikke lenger er mulig, og kun vil føre til en ting; din undergang.

8 bloddråper


the perfection.jpg

The Perfection (2019)

The Perfection er en film med originalitet og mot. En film som tar sjanser. Den har et uttrykk og en energi som gjør det vanskelig å ikke la seg rive med, særlig takket være eminent skuespill og en fascinerende historie fra et like fascinerende miljø.

Vi møter Charlotte, som før hun måtte passe på sin syke mor i ti år, var en av verdens fremste cellister. Hun gjenopptar kontakten med sine tidligere lærere og knytter et særlig tett bånd til deres nye protege, Lizzie. Etter en fremføring i Shanghai bestemmer Charlotte og Lizzie seg for å ta en liten ferie sammen i det rurale Kina, og her begynner moroa. Vi har ikke lyst til å si så mye mer om handlingen. Jo mindre du vet, jo bedre.

Først må vi gi skryt til de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne; Allison Williams (Charlotte) og Logan Browning (Lizzie), som tolker sine karakterer på utmerket måte. Særlig sistnevnte gir alt. De gjør filmen sexy, ingen tvil om det. Men ingen overraskelse, cello er kanskje det mest sexy instrumentet:)

Første del av filmen er knalltøff. Den har nesten ingen svakheter. Det er intenst, sexy og uforutsigbart. Kult at handlingen er satt til Shanghai og det rurale Kina, det skaper en interessant ramme rundt handlingen.

Filmen har en interessant oppbygging og noen originale tvister, uten at vi skal si så mye mer om det. Og den ser bra ut. Foto og klipp sitter som et skudd. Den inneholder også noen nokså hissige og groteske scener som er overbevisende skildret. Så selv om du ikke skulle like filmen, så kan vi nesten garantere at det er scener her du vil huske med et smil.

Skal vi trekke noe så må det være at visse deler oppleves noe konstruerte og lite troverdige. Ikke alt i manus virker like gjennomtenkt. Men skitt au, dette svinger bra uansett.

7 bloddråper


The Skin I Live In (2011)

Dette er Pedro Almodovar´s forsøk sjangeren, eller som han selv sier «a horror story without screams or frights».

En svært dyktig kirurg (Antonio Banderas), som etter å ha mistet sin kone i en bilulykke, dedikerer all sin tid til å utføre eksperimentell forskning. Han er særlig opptatt av å utvikle en kunstig og svært motstandsdyktig type hud, men han lefler også med kjønnsskifteoperasjoner. Og i sentrum for det hele er kirurgens stakkars forsøkskanin; en ung kvinne han har låst inne i sitt overdådige hus.

Dette er ingen spesielt skummel film. Faktisk er den ikke skummel i det hele tatt. Men den er mørk. Og sadistisk. Banderas spiller overbevisende som den kompromissløse og uhyggelig kalde kirurgen, en slags kinky Frankenstein med dametekke. Filmen er skrudd og pervers, og med herlige tvister som hever filmen flere hakk. Filmens psykoseksuelle fokus er like vellykket som det er fascinerende.

Det er ingen tvil om at dette er en vellaget film. Almodovar har, i likhet med David Lynch, Wes Anderson og en håndfull andre, lyktes med å skape et eget uttrykk, og hans avtrykk er også tydelig her. Han forteller historien på en elegant måte, akkompagnert av et mildt sagt vakkert visuelt uttrykk.

Greit, så er kanskje filmens avslutning et lite antiklimaks, vi skulle personlig sett at Almodovar sparket endel hardere. Men vi kan også forstå hvorfor han velger en noe mer sober og «tryggere» avslutning. Filmen forsøker å sjokkere med sin historie og tematikk, ikke med grafisk vold og spekulativ skildring av lidelse. Filmen risikerer også ved noen anledninger å fremstå noe monoton, men den klarer akkurat å beholde nerven og seerens interesse hele veien gjennom.

Kort oppsummert; en småpervers og vakker film om galskap og seksualitet.

7 bloddråper


The Cleaning Lady (2018)

The Cleaning Lady er fullengdeversjonen basert på en kortfilm av samme navn, begge skrevet og regissert av Jon Knautz og Alexis Kendra, hvor sistenevnte spiller en av hovedrollene.

Vi følger Alice, en «kjærlighetssyk» kvinne som har innledet et forhold med en gift mann, et forhold hun egentlig ønsker å komme seg ut av. For å distrahere seg fra de vonde følelsene blir hun venn med vaskekvinnen som jobber hos seg, Shelly. Et gjensidig motivert vennskap, men med litt forskjellige agendaer for å si det slik.

Shelly er både guffen og stakkarslig på samme tid. Hun har en fascinerende fremtoning og væremåte; forsiktig, stillfaren og med en nesten truende tilstedeværelse. Og at halve ansiktet hennes er heftig brannskadet, tilfører ytret en ekstra dimensjon, kan man si.

Filmen har et forholdsvis rolig tempo, og hvor karakterene og dramatikken får en naturlig utvikling. Man kommer tett på karakterene i motsetning til mange andre skrekkfilmer, og som er noe av filmens styrke. Filmatisk er det en ganske nedtonet affære, og lite flashy med tanke på store produksjonsmidler og effekter. Ikke forvent en visuell fest for øye, men mer en sober fortalt historie i et nærmest TV-aktig format. Men dette kler egentlig filmen og historien, og når filmen etter hvert sparker fra seg, så blir kontrastene veldig effektfulle. For det er virkelig noen scener her som blir riktig så ubehagelige. Det er temmelig kompromissløst og vondt.

Det er fort gjort å forvente seg noe annerledes når man setter på The Cleaning Lady, tittelen er nesten litt flåsete, og gir inntrykk av en lettbeint horror sak, som noe fra 80-tallet. Men dette er mørkt. Et vondt og smertefullt drama på alle måter, tankene går nesten til den brutale realismen til Jack Ketchum. Skuespillet er knallbra, særlig mellom de to personene som historien i hovedsak dreier seg rundt.

Filmen er mer creepy enn den er direkte skummel, og set-up’en er jo nokså åpenbar, noe tittelen alene antyder. Men den kryper inn under huden på deg, og etter hvert som historien ruller opp, er dette temmelig disturbing materiale.

7 bloddråper


The Dead Center (2018)

The Dead Center er en tett, effektiv og stemningsfull lavbudsjets horror/thriller, hvor mennskelig galskap og overnaturlig ondskap tvinnes sammen i en engasjerende historie.

Filmen starter med en obduksjon av hva som med all tydelighet virker å være en død person. Etter obduksjonen blir mannen lagt i en pose, men hvor han plutselig våkner og flykter ut av lokalet og inn på en institusjon for psykisk syke. Uten navn eller minne mottar han behandling fra den hardtarbeidende og idealistiske doktor Forester. Men det er noe som ikke stemmer med den gjenoppstående mannen. Selvfølgelig.

Vi tilbringer mye av tiden på institusjonen og dets korridorer, og jepp, slike steder er skumle, ingen tvil om det. Med lange kalde ganger, nakne rom, og beboere med uforutsigbar adferd. Regissør Senese kompenserer for sitt lave budsjett med smart kamerabruk og klipp. Vi ser ikke så mye av de voldelige utbruddene, filmen fokuserer heller på å skape en uhyggelig og guffen stemning. Og det klarer den. Men når det er sagt, så girer filmen opp mot slutten og leverer fin dose brutalitet. Filmens styrke er imidlertid dens atmosfære, en konstant tilstedeværelse av mørk og ubehagelig forvirring.

Manuset funker. Filmen har et kult premiss og godt driv. Vi går nokså raskt på sak, og en mørk og svært så dramatisk historie utfoldes. Greit, så halter det narrative her og der, det er ikke alle delene av historien som faller like naturlig på plass. Men det er spennende og fascinerende.

Hovedrollen innehar Shane Carruth (Primer), og han gjør en knakende god jobb. Han bærer mesteparten av filmens emosjonelle tyngde på sine skuldre og gir en svært overbevisende prestasjon som legen Forrester. Vi likte også Jeremy Child’s (Preacher) portrettering av den underlige, stakkarslige og creepy mannen Forrester forsøker å behandle. Joda, mannen trenger behandling, men ikke den Forrester har å ilby.

7 bloddråper


vacancy.jpg

Vacancy (2007)

En underholdende, rett-frem, horror-thriller, og noen ganger er det akkurat det du er keen på. Og så er det jo gøy da, med konseptet slitent motell, creepy motell-eier, ut i middle-of-nowhere et sted, midt på natta… For dette road-motel-konseptet har noe sjarmerende ved seg, og som filmen klarer å skvise overraskende mye spenning ut av.

På vei hjem fra en familiesammenkomst, og på en øde strekning langt unna allfarvei, får ekteparet Fox problemer med bilen,og må kjøre inn til siden. Alt er stengt, bilen kan ikke fikses på denne tiden av døgnet, så de bestemmer seg for å ta inn på det slitne motellet langs veien. Yes, en beslutning de selvsagt kommer til å angre på at de gjorde…

En blanding av Psycho, The Strangers, og en dose 8 MM, en oppskrift du veit kommer til å funke. Kan kanskje føles føles litt konstruert, og i overkant standard thriller-opplegg, men det er helt greit. For den har et spenningsnivå som aldri slipper taket, godt hjulpet av solid skuespill fra Kate Beckinsale og Luke Wilson som spiller det stakkars ekteparet som får gjennomgå.

Ok, så blir man litt frustrert over valg karakterene tar, nøling, drøying, hvorfor de gjør som de gjør, osv, osv..., men det får være greit, tenker vi. Egentlig ikke så lett å vite hvordan man selv ville agert i en slik situasjon uansett, i tillegg til at man tross alt sitter og ser på en god, gammeldags horror-thriller! Da er det jo en del av moroa at man roper ut forslag og frustrasjon ut mot tv’en, er det ikke? :)

En effektiv og underholdende liten sak, skikkelig fun-ride horror film, og som klarer å beholde spenningen helt til slutt. Nesten litt stressende spennende til tider, og det er jo alltid et godt tegn!

6 bloddråper


The_Neighbor-205348457-large.jpg

The Neighbour (2016)

Fra mannen som ga oss The Collector og The Collection, kommer The Neighbour. En beintøff thriller med tilsnitt av horror, så da tenker vi at den hører med på siden:)

Vi møter et narkosmuglende kjærestepar ute på bygda i USA, som mens de planlegger å slutte med sin lysskye business, får seg en aldri så kjip overraskelse i form av sin nabo…

Filmen tar seg nokså god tid med å etablere miljø, karakterer, og bygge opp suspense, noe som helt klart er filmens styrke. Dette kriminelle hillbilly-universet er ikke særlig hyggelig, og som vår anti-helt (må vi nesten si) skal få oppleve. Det er nådeløst og ganske så noia. Flere av scenene er så spennende at det nesten blir litt slitsomt. Og det er godt tegn!

Rett og slett veldig mye som klaffer i den filmen her; alt fra musikken, build-up'en, skuespillet, karakterene, og gjennomføringen. Kanskje litt små-harry, hektisk og action-preget siste del av filmen, men pytt; det er det som er litt kult med filmen også. En slags enkel, tøff, B-aktig film, som ikke tar seg alt for seriøst.

Alt i alt; en solid og effektiv horror/thriller, om et naboskap man gjerne skulle vært foruten.

7 bloddråper


ma.jpg

Ma (2019)

Nok en Blumhouse produksjon og som det var knyttet en god del forventninger til da den utkom. Innfridde den? Tja :)

Et enkelt og effektivt premiss, om en highschool vennegjeng som i sin søken etter fest og alkohol får innpass hos den litt snodige Sue Ann, som stiller sin kjeller til disposisjon  for den festglade gjengen. Men hva slags agenda har egentlig Sue Ann med sin gjestfrihet? 

Regissøren Tate Taylor, har uttalt i et intervju at “Ma has the DNA of Carrie and Misery”, en påstand som vi etter å ha har sett filmen, må si oss ganske enige i. Octavia Spencer som spiller Sue Ann, eller Ma som hun senere blir kalt, gjør en strålende innsats som den tilsynelatende enkle, søte og sjarmerende kvinnen, men som i brøkdelen av et sekund kan endre sitt humør og skape nokså ubehagelige situasjoner. Ikke lett å vite hvor du har henne, og som vennegjengen snart skal få oppleve. Åpenbart en klasseskuespiller, Spencer, kanskje mest kjent for sine drama-roller, men som her også vet å formidle skumle, sammensatte karakterer. Hennes register hva angår mimikk og ansiktsuttrykk er fascinerende bra. Mye som minner om karakteren til Kathy Bates i Misery i både personlighet og uttrykk.

Historien sentrerer seg rundt Sue Ann, og vi ser lokalsamfunnets karakterer er brikker i Sue Anns motiver. Det hele funker bra, selv om det virker nokså konstruert, som for å fremtvinge en spennende historie. Historien bærer preg av plankekjøring, og du sitter med følelsen av at du veit hva du får. Og du får det! :)

6 bloddråper


rental.jpg

The Rental (2020)

The Rental føles som en klassisk horror film, men som vi likevel ble noe overrasket av. Og det er kult!

To kjærestepar, hvor gutta er brødre, reiser på helgetur til et avsidesliggende vakkert landsted ved kysten, for avslapning og hygge. Vel, kanskje ikke så hyggelig likevel, etter hvert som de mistenker at noen overvåker dem i huset.

The Rental er en effektiv og spennende film, som holder på oppmerksomheten til seeren. Ok, så er det klassisk setting, men det er så lekkert satt sammen og filmet, og alt flyter fint av gårde. Filmen har gode karakterer som sampiller godt, og som skaper interessant dynamikk dem imellom.

Selv om set-up’en var av den tradisjonelle sorten, ble vi likevel litt overrasket over hvor det hele bar hen til slutt. Dette er ganske gufne saker!

The Rental er en film som er vel verdt en titt folkens. Vellaget og proff sak, med en godt sammenskrudd historie.

7 bloddråper


Run-poster-1.jpg

Run (2020)

En spennende og effektiv thriller/horror om et mor og datter-forhold, hvis datteren begynner å mistenke at morens tilsynelatende  beskyttende hensikter kanskje ikke er så beskyttende likevel. Datteren sliter nemlig med diverse helseproblematikk og er også lam i beina, men etter at datteren undersøker sine medisiner nærmere, så begynner hun å ane ugler i mosen. 

Filmen setter raskt tonen og grunnlaget for det som kommer til å skje. Det drøyes ikke for å si det slik, og filmen har derfor et bra driv, hvor vi følger filmens narrativ fra datterens perspektiv. Sarah Paulson som spiller moren, har tydeligvis gjort det til sin spesialitet å spille gufne roller. Med overbevisning og hun skuffer heller ikke her. Kudos også til datteren spilt av Kiera Allen som utstråler en sterk tilstedeværelse og bidrar med masse intensitet, og som gjør det medrivende å følge med på.

Run er i hovedsak en thriller, og vi hadde kanskje håpet at den “dro på” enda litt mer. Men filmens utgangspunkt og tematikk har nok likevel gitt den et horror-stempel. Ok, tidvis ganske nervepirrende scener, så vi får godta sjangerplasseringen :)

Vi anbefaler også at man ikke ser traileren, da den avslører så og si hele filmen. For premisset er forholdsvist enkelt og filmen såpass historiedrevet, så man danner seg kjapt et inntrykk av historien bare ved å se traileren. 

Uansett; streit thriller/horror med knallbra skuespill, som gir deg en god halvannen times underholdning.  

7 bloddråper


get in.jpg

Get In (Furie) (2019)

Franskmenn vet å lage sitrende, spennende thrillere, og som heller ikke går av veien for å vise kompromissløs, brutal vold. Vi glemmer aldri New French Extremity-bølgen på 2000-tallet. Vel, nå er ikke dette i nærheten av like hissig, men den har likevel noe trykkende og ulmende ved seg, og som også skal få sitt klimaks.

Da Paul og hans familie kommer hjem fra ferie, finner de sitt hjem okkupert av menneskene de hadde leid ut huset til før ferien. En pussig og fortvilt situasjon og som særlig kommer til å prege familiefaren Paul, og sette ham ut på en eksistensiell og farlig reise.

Dette er en film som ønsker å være noe mer en horror, og mange vil nok argumentere for at det faktisk ikke er horror også. Den har klare elementer av drama hvor den, representert gjennom faren, forsøker å tematisere rundt mannlig identitet, fordommer og urettferdighet. 

Det noe pussige premisset danner foranledningen for det som skal utspille seg, og som på mange måter er bakteppet for hele dramaet. En slags trigger som setter igang handlingen og som utgjør en slags birolle i det som skal handle om så mye mer. Og det funker, selv om det innimellom kan kjennes noe konstruert og ikke alltid like troverdig med tanke på karakterenes og historiens utvikling. 

Likevel, det er nokså fengende saker som holder på oppmerksomheten, godt hjulpet av solid produksjon, skuespill og en trykkende nerve som filmen lykkes med å skape.

6 bloddråper


tenant.jpg

The Tenant (1976)

Siste film i den såkalte Leilighets-trilogien til Roman Polanski med Repulsion (1965) som den første, og Rosemarys Baby (1968) som nummer to, er The Tenant fra 1976. Fellesnevneren for filmene og horror’en er altså at de har leilighet og bygård som ramme for historien, med byfolk som deltakere i det skumle universet. Morsomt utgangspunkt som Polanski briljant utnytter. Fascinerende hvor mye uhygge han får ut av et slikt rammeverk, og han trakterer en slags Hitchcock finesse og teknikk i håndverket, kombinert med Lynch sitt marerittaktige og urovekkende univers.

Vi møter byråkraten Trelkovsky som flytter inn i en gammel og slitt leilighet i en bygård i Paris. Lykken over å ha flyttet inn begynner etterhvert å slå sprekker i tråd med utleiers strenge regler og flere av leieboernes oppførsel, ikke minst leilighetens dystre fortid med forrige leietager. Sakte, men sikkert vikles Trelkovsky inn i en farlig verden av paranoia og galskap det skal vise seg å bli vanskelig å kommer seg ut av.

Med utsøkt scenografi og kinematografi setter Polanski opp scener det sitrer av. Scenene i The Tenant besitter en slags indre, febril uro, hvor vi følger den stakkars Trelkovsky gjennom historien. Selv om filmen tar seg tid, noen vil kanskje kalle den en slow-burner, er det likevel fascinerende engasjerende. Dette har noe med spenningen og uroen som preger scenene, den litt pussige fremdriften og ikke minst pussige hovedpersonen. Vi ønsker å vite hva som skjer med Trelkovsky, og å finne ut av hva det er som forårsaker all denne uhyggen! Den er kanskje ikke like vass som Rosemary’s Baby, men den er annerledes og om ikke enda mer gåtefull og mystisk.

Vi synes Polanski kler hovedrollen godt, med en stille, sympatisk og litt snodig fremtoning; rett og slett en artig karakterer hvor handlingen sentrerer rundt. 

Mange vil nok si at dette er mer thriller enn horror, i hvert fall etter dagens standard. Mon tro om ikke filmen ble oppfattet som mer skrekk da den utkom i 1976. Uansett;  det er likevel elementer av horror her, om enn av den innadvendte, lavmælte sorten.  Det som er moro med Polanski, og hans subtile gufne filmer, er at den skumle stemningen sniker seg sakte inn etterhvert som spilletiden går, og på en måte befester seg i kroppen. Det blir liksom plutselig veldig uhyggelig, uten at man helt klarer å sette fingeren på hva det er som forårsaker det.

Stilistisk en meget estetisk film som alltid når det er en Polanski film, og skildringen av den parisiske, gamle leiligheten har nærmest taktile kvaliteter, og spiller på alle sansene våre. Svært godt gjengitt og gir oss følelsen av å formelig være i leiligheten sammen med Trelkovsky.  

Dessuten er det en del ute-scener fra Paris, og alltid gøy med slike urbane, samtidsbilder hvor man ser Paris fra 70-åra både på gateplan, men også på diverse pub’er og restauranter. Med andre ord, mye historisk interiør, eksteriør og miljø og glede seg over for den  som er interessert i slikt :) 

Det er nok av filmer som tar utgangspunkt i horror på bygda, med landsbyfolka som gærne psykopater man skal vokte seg vel for. Da er det godt at det finnes et motsats til dette, filmer som tar utgangspunkt foregår i en urban setting, hvor det er byfolka som oppleves kjipe. Overraskende få filmer som gjør det faktisk, men Polanski lagde en trilogi ut av det altså. Det er noe med fremmedfølelsen en by kan gi, ensomheten, og en potensiell falsk følelse av trygghet. At det å ha folk rundt seg i blokka der man bor, kanskje ikke er så trygt likevel, men hvor man heller burde ha vært på en hytte langt inn i skauen i stedet...

7 bloddråper


rain.jpg

Fear of Rain (2021)

Dette er unektelig mer thriller og drama enn det er horror, så de som er på utkikk etter noe skikkelig skummelt bør kanskje velge en annen film. Men Fear of Rain har sine mørke øyeblikk, og vi syntes den fungerte såpass bra at vi velger å inkludere den på siden vår.

Tenåringsjenta Rain kommer endelig hjem fra sitt lange opphold på institusjon. Rain lider av schizofreni og hallusinasjoner, og etterhvert som hun mener å bevitne noen grove lovbrudd i nabolaget blir spørsmålet om hun kan stoles på, og i hvilken grad.

Vi lot oss imponere av en sjeldent god skildring av en fascinerende og brutal mental lidelse. Regissør Castille Landon behandler Rain med varsomhet og alvor. Det er tydelig at filmen bryr seg om henne. Filmen skiller seg således ut fra de mange andre mer spekulative psykologiske thrillere som omhandler mennesker med forskjellige psykiske lidelser. Og vi likte svært godt Madison Iseman i rollen som Rain. Egentlig leverer begge tenåringene i filmen. Derimot litt trist å se Kathrine Heigl, som hennes mor, hvis all moderlig omsorg og varmhet viskes ut av årelang og intens botox-behandling.

Filmen har en engasjerende historie og noen artige tvister på lur. Du vet hva som kommer, men samtidig ikke. Vi kjedet oss aldri og opplevde Fear of Rain som solid psykologisk thriller!

7 bloddråper


stylist.jpg

The Stylist (2021)

The Stylist er en film om ensomhet og besettelse. En venneløs frisør (Claire) får plutselig spørsmål om hun kan ordne håret til en kommende brud (Olivia). Claire ser på dette som en mulighet til å knytte vennskapsbånd, men ting går ikke helt som planlagt.

Filmen lider dessverre av å være noe treg. Vi liker at filmer har selvtillit til å ta seg tid, men her er fremdriften i overkant langsom. Regissør Jill Gevargizian bruker litt for lang tid til å etablere scener og skape en følelse av ensomhet og tristesse. Filmen kunne inneholdt mer action, samt gitt mer info om Claires bakgrunn, og ikke minst en grundigere titt på hennes dyptliggende motiver.

Men Gevargizian viser at hun har talent. The Stylist er nemlig visuelt upåklagelig. Bildene er like elegante og vakre som Claires umiddelbare fremtoning. Og filmen har også noen morbide og smågroteske scener. Ispedd litt mørk humor, synes nå vi. Og Najarra Townsend spiller sabla godt som den den ustabile frisøren. For øvrig heller ikke noe å si på innsatsen til Brea Grant som den litt surrete, men godhjertede kvinnen som snart skal bli brud.

Jepp, det er vanskelig å få nye venner. I hvert fall når du er så forknytt, anspent og desperat som Claire.

6 bloddråper


Old (2021)

Regissør Shyamalan bidrag til horrorsjangeren er betydelig og han er vel nesten for en veteran å regne. Utvilsomt en dyktig regissør, kjent for godt håndverk, mesterlig formidlingsevne, fascinerende plots, og ikke minst hans hit nummer en; The Sixth Sense (1999). Han leverer horror-varene kan man si og filmteknisk er han høyt der oppe med de dyktigste i bransjen. Meeen … filmene hans har ofte noe uforløsende, kan vi si, ved seg; som om han besitter gode ideer, men ikke helt vet hvordan han skal ro det hele i land. Han tyr ofte til enkle grep og løsninger for å lande historien og få sin avslutning, og det står ikke alltid helt i stil med utgangspunktet. Synd for mange av filmene er lovende, men hvor det altfor ofte taper seg utover spilletiden. 

Denne gang lykkes han relativt godt, og kommer greit i land med sin historie. Ok, så må man «svelge noen kameler», da det var elementer i historien vi stusset over, som et par logiske brister og manusmessige klønerier, men hvis man klarer å se bort i fra disse, så hang det hele delvis sammen. En ganske så fiffig og fascinerende historie egentlig :)

En barnefamilie på fire reiser til en luksusresort i Mexico for kvalitetstid og rekreasjon, og omgivelsene de befinner seg er idylliske som i et postkort. Vel, denne idyllen gjenspeiler seg ikke helt hos foreldreparet, da de gjennomgår en krise seg i mellom. Likevel, sjefen for resorten tilbyr dem en utflukt ut til en øde, bortgjemt strand, noe familien raskt blir med på. En avgjørelse som skal vi seg å være skjebnesvanger…

Som tittelen antyder dreier dette seg om aldringsprosess, men hvor denne prosessen skjer i skremmende rask takt. Dette byr selvsagt på interessante og absurde konsekvenser for de involverte, et pussig premiss som således danner motoren i hele filmen og som dramatikken utspiller seg fra. Et effektivt dramaturgisk grep. Ja, så er det ting i historien man kan kritisere underveis, men i det store og hele er det som skjer på stranden ganske godt og engasjerende skildret.

Så setter man pris på godt håndverk, medrivende fortelling og premiss, samtidig som man ikke henger seg alt for mye opp i de nevnte humpene på veien, så synes vi dette var en severdig filmopplevelse alt i alt.

7 bloddråper


Dashcam (2021)

En effektiv liten politisk thriller, og en skikkelig lavbudsjettsfilm, men som er smart nok til å få mye ut av lite. Så lenge historien er fengende, protagonisten likandes og virkemidlene effektive. Det hjalp kanskje også at vi hadde begrensede forventninger til filmen:)

Jake sitter i sin leilighet og klipper ferdig et nyhetsinnslag, da han ved en feil mottar noen hemmelige filer som viser et mulig politisk attentat. For Jake blir det et spørsmål om dette er noe han skal agere på, eller la hemmelig forbli hemmelig.

Så godt som hele filmen finner sted i den lille leiligheten til Jake, hvor han jobber i herdig i Adobe Premiere (et redigeringsprogram) og chatter med sin kjæreste på skype. Det er vel totalt kun 5-6 karakterer i hele filmen. Personlig fant vi mye av den møysommelige og detaljerte skildringen av hvordan jobbe i Premiere festlig, ettersom vi selv har jobbet endel i programmet de siste årene i anledning kortfilmer vi har klippet sammen. Det gir også filmen autentisitet. Filmen er også smart klippet sammen. Den har et fint driv og det blir aldri kjedelig. Det er artig hvordan regissør og manusforfatter Christian Nilsson klarer å få en nokså stor historie få utspille seg, til tross for at vi sitter pall fast i den lille New York-leiligheten. Og historien er spennende nok, den. Et lite politisk mysterie skal avdekkes, men spørsmålet er om det er en god ide, for storebror ser deg:)

Okei, så er den noe forutsigbar og historien har noe uforløst over seg. Men vi anerkjenner forsøket, særlig med tanke på mikrobudsjettet dette må ha vært gjennomført på, og vi syns virkelig Nilsson og gjengen er inne på noe her. Dette er en smart måte å lage film på, og vi gleder oss allerede til Nilssons neste prosjekt!

6 bloddråper


In Fear (2013)

In Fear er en minmalistisk og effektiv irsk horror om et ungt kjærestepar, Tom og Lucy, som kjører seg vill på den irske bygda, og som opplever at noen, tilsynelatende fullstensddig umotivert, begynner å jakte på dem.

In Fear viser på mange måter hvor enkelt ting kan gjøres. For dette er en film som får forholdsvis mye ut av forholdsvis lite. Den har få karakterer, det meste skjer i parets bil og manuset er nedstrippet og økonomisk. Filmen scorer imidlertid høyt på nerve og intensitet. Regissør Jeremy Lovering er god til å skildre den paniske paranoiaen vi har stor forståelse for at paret opplever. Det er klaustrofobisk og spennende. Jepp, det er virkelig lov å få litt hetta under slike omstendigheter.

Filmen gir små interessante hint om hendelser som kan ha forårsaket den situasjonen paret befinner seg i, men dessverre samles ikke trådene tilstrekkelig og filmen oppleves noe uforløst. Og synd at Tom fremstår såpass usympatisk. Vi bryr egentlig ikke særlig om han kommer ut av knipen eller ikke. Paret har nylig blitt sammen, og det merkes. De har en rufsete kjemi, på godt og vondt. Dersom padde paret hatt en mer interessant fortid sammen, eller vi så for oss at de sammen hadde en fremtid, så hadde vi kanskje engasjert oss enda litt mer. Men intenst og underholdende er det lell:)

6 bloddråper


Roadgames (1981)

Roadgames er en stilig og engasjerende landeveisfilm, med solid foto, et velskrevet manus og en overbevisende Stacy Keach i hovedrollen som den likandes lastebilsjåføren Pat. En noe oversett liten klassiker fra "down under".

Pat er en ensom lastebilsjåfør som begynner å mistenke at en stadig tilbakevendende grønn varebil er ansvarlig for bortføringer og drap av unge kvinnelige haikere. Pat tar på seg jobben for å forsøke å avsløre drapsmannen.

Det er artig å være på den australske landeveien. Mange kule filmer fra det rurale Australia, som Wake in Fright, Long Weekend og Wolf Creek. Det er tørt, støvete og varmt. Og ikke minst øde. Her kan man finne på mye rart uten at så mange verken bryr seg eller får det med seg.

Manuset er overraskende morsomt. Pat har flere festlige kommentarer på lur. Og Pat er for øvrig en godt skildret karakter. Du blir godt kjent med ham. En enkel, men reflektert mann, med sterkt moralsk kompass og et nokså skarpt hode. Stacey Keach gjør som nevnt her en meget god innsats. Det er også morsomt å se igjen en ung Jamie Lee Curtis, som virkelig etablerer seg som en horrorprinsesse i denne perioden.

Roadgames er unektelig mer thriller enn horror. Den er både spennende og fascinerende, og har noe Hitchcok-aktig over seg. Her kan man ta å føle på paranoiaen, i det Pat stadig blir mer forvirret. Ser han syner? Finner han på alt? Den australske landeveien er unektelig et sted det er lett å bli smågal.

Filmen har flere riktig så gode og intense scener. Og med en ulmende stemning som varer hele veien ut. Særlig første timen er riktig så god. Roadgames har deilige 70-talls vibber. Den er sjarmerende, egenrådig og tålmodig. Her får scenene spille seg ordentlig ut.

Regissør Richard Franklin sitt talent ble tydeligvis lagt merke til, da han et par år senere regisserte oppfølgeren til en av sjangerens store klassikere; Psycho.

7 bloddråper


The Killing of a Sacred Deer (2017)

En småsurrialistisk film om en legefamilie, hvis familiefar inviterer en ung gutt han har blitt kjent med inn til sin egen familie. Litt etter litt avdekkes relasjonen faren har til gutten, og etter hvert også guttens skumle hensikter.

Filmen har noe kompromissløst og kjølig ved seg. Det er usentimentalt og klinisk, både når det gjelder filmspråk, handling og skuespill. En slags karikert og pussig fremstilt historie, med undertoner av nesten noe bibelsk og teateraktig. Visstnok henspiller tittelen på en gresk tragedie, noe som kan virke passende med tanke på innholdet i filmen, og ikke minst at regissøren Yorgos Lanthimos er fra Hellas da!

En film av de sjeldne, og ikke typisk horror. Virkelig ikke, og horror-entusiaster kan nok bli skuffet over filmens saktegående stil og fravær av de mer klassiske horror-elementene. Men horror’ren er subtil, snikende, og filmens nådeløshet og mørke gir den likevel horror-preg. Filmen lykkes med å lage ubehagelige og sitrende scener, godt hjulpet av glimrende skuespill fra alle involverte (her må vi nesten fremheve Barry Keoghans rolletolkning av Martin og hans gufne, kjølige og pussige fremtoning), og det er tidvis nokså vondt å se på. Fælt å bevitne hva denne familien får gjennomgå, og det er noe nådeløst over fortellerstilen.

Filmens insisterende og kompromissløse stil, det nesten alltid tilstedeværende gufne lydsporet, i kombinasjon med det merkelige og dramatiske innholdet, kan gi følelsen av å virke bittelitt pretensiøst, synes vi. Som om filmen ønsker å sjokkere for å skape oppmerksomhet, uten at man helt ser dybden i historien. Helhetsinntrykket kan derfor, paradoksalt nok, virke noe overfladisk på en måte. For det er såpass stilisert i alle ledd av produksjonen, at det tilfører en slags kunstig distanse mellom seer og film.

Uansett, dette var helt klart en spesiell og unik filmopplevelse, og enda en film som plasserer regissør Lanthimos (Dogtooth, The Lobster) oppe blant de mer spennende vi har om dagen.

Mon tro om han ikke er inspirert av filmene til Michael Haneke og Stanley Kubrick, for det er flere likhetstrekk med tanke på det formmessige, atmosfæriske og det visuelle uttrykket. Det er kaldt, hardt og nådeløst, og stilmessig svært gjennomført.

7 bloddråper


Always Shine (2016)

Dette er mer en psykologosk thriller enn det er horror, men den har noen skrekkelementer som gjør at vi ønsker å ta den med på siden vår. Og ikke minst er dette en veldig god film! Den er fascinerende, engasjerende og relevant.

To venninner, Anna og Beth, skal tilbringe helgen i Big Sur (California). Begge er hardtarbeidende skuespillerinner, men det viser seg fort at den enes karrière har gått betraktelig bedre. Noe som oppleves som ubehagelig for dem begge. I løpet av helgen skal nettopp deres veivalg, karrière, og ikke minst forskjellige personligheter, sette vennskapet på betydelig prøve.

Filmen fungerer som en meget skarp og aktuell kommentar til kvinnerollen generelt, og kvinnerollen i filmindustrien spesielt. Det er svært interessant å se hvordan Anna og Beth, som er svært forskjellige som personer, blir behandlet og mottatt av omverdenen. Menn blir tiltrukket av den stille og (tilsynelatende) sårbare typen, men utrygge og usikre rundt kvinnen som prater, spøker og tar plass. I det en kvinne i realiteten kun oppfører seg slik menn gjør, så trekker menn seg unna. Kvinner likeså. Dette stemmer nok, som en grov generalisering. Og i filmbransjen blir kvinnen ofte degradert til noe sexy, noe som skal begjæres og beskyttes, og noe mindre kompetent. Her må både industrien spesielt, og menn generelt, skjerpe seg.

Vi skal ikke si så mye om handlingen i filmen. Men noe mystisk skjer mot slutten, hvor rollene og karakterene tvinnes sammen på en interessant og vellykket (synes nå vi) måte. Tanken gikk litt til Mulholland Drive, faktisk. Manuset til Lawrence Michael Levine, som for øvrig også spiller rollen som den hippieaktige Jessie, er sylskarpt. Det er krutt i dialogene, og flere av scenene er mesterlig skrudd sammen. Skryt også til regissør Sophia Takal, og vi la også merke til at filmen er snedig og effektiv klippet sammen, med smidige overganger og smakfulle hint om hva som venter. Skuespillet er svært godt. Mackenzie Davis og og Caitlin FitzGerald briljerer, og noen av scenen de har sammen dirrer av intensitet, ubehag og nerve. Vi fant karakteren Anna særlig interessant. Forførende, truende og sårbar.

Dette er ingen skummel film, så er dere herved "advart". Men den er lettere forstyrrende, spennende og mørk. Og en film vi varmt kan anbefale.

7 bloddråper


Resurrection (2022) 

Resurrection er en intens psykologisk thriller med skrekkelementer. Filmen fikk en del hype da den ble lansert, så det var med en viss forventning at vi benket oss ned i sofaen. Filmen er like absurd som den er mørk, og en film som kanskje vil dele sitt publikum. Men la oss med en gang si at vi tilhører den delen som syntes dette var skikkelig bra! 

En vellykket karrierekvinne bor sammen med sin tenåringsdatter. På en konferanse dukker plutselig en mann opp fra da moren var ung voksen, og moren blir tvunget til å konfrontere sin vonde fortid. 

Dette er en grotesk og tragisk fortelling om sorg og tap, og hvordan traumer kan sette dype og brutale spor. En fortelling som er så sprø, at vi til tider finner det vanskelig å vite hva som faktisk er ekte og fantasi. Men Rebecca Hall spiller så sjukt overbevisende som den fortvilede moren at vi kjøper det bizarre premisset. Denne karakteren er svært godt skildret og fremstilt. Skuespillet er for øvrig jevnt over enestående. 

Filmen er intens og nervepirrende. Dette er knakende godt laget. Flere av scenene er mesterlig skrevet og komponert, og takket være arbeidet til Rebecca Hall og Tim Rith, så dirrer atmosfæren fra nær første stund. Det er vondt å se hvordan Hall sliter med sine demoner og en mildt sagt traumatisk fortid. 

Filmen er modig som tar sjansen på at publikum er med på en nokså uvanlig reise. Hvordan filmen slutter og om den tilfredsstiller, skal vi la hver og en avgjøre. Men reisen dit er uansett fascinerende, engasjerende og som allerede nevnt; mørk.

7 bloddråper


Watcher (2022)

Watcher er kort oppsummert en meget vellaget film og en svært effektiv skildring av en frykt så altfor mange kvinner til daglig må leve med. Frykten for menn. At dette er spillefilmdebuten til regissør Chloe Okunu gjør Watcher bare enda mer imponerende. 

Filmen starter med at Julia flytter til Bucuresti, ettersom hennes kjæreste, Francis, har fått fancy jobb i et fancy reklameselskap i byen. Det tar imidlertid ikke lang tid før Julia opplever at noen i nabobygården ofte står i vindu og ser på henne. Og da nyheten om at flere unge kvinner i byen har blitt angrepet og drept, begynner Julia å frykte at hun er i fare.

Manuset oppleves kanskje noe trygt og kjent, men samtidig skildres historien på en meget engasjerende og filmatisk overbevisende måte. Her sitter det meste. Foto, lyd og klipp. Det er elegant og kaldt. Tett, intenst og spennende. Flere av scenene dirrer skikkelig. Til tider litt Hitchcock-aktig. Og Julias paranoia, frustrasjon og klaustrofobi forsterkes av å være i et fremmed land med uvante vaner og språkbarrierer. Maika Monroe (It Follows) er for øvrig knallbra i rollen som nevnte Julia. 

For en mann er det nær umulig å forstå den trusselen mange kvinner opplever at menn faktisk utgjør. Hvor mange kvinner som føler seg truet og overvåket, som må leve i frykt og usikkerhet. Og samtidig risikere å bli opplevd som paranoid, gal og hysterisk. Dette mener vi filmen lykkes godt med å få frem. 

7 bloddråper


Candy Land (2022)

En gritty, mørk og nokså brutal horror-thriller om en gruppe unge prostituerte som bedriver sitt yrke på en øde truckstop, hvor de også går under navnet «lot lizards».

De møter på en type sekt der predikanten forsøker å vende dem vekk fra levemåten deres. Det ender heller med at predikantens naive datter slutter seg til “lot lizards”, og finner tilhørighet hos sine nye venner.

Vi trenger ikke å si så mye mer om historien enn at det nokså dystre og heftige ting som kommer til å utspille seg. Det tar litt av, for å si det mildt, men filmens realistiske uttrykk både forsterker og modererer innholdet, og tilfører en slags troverdighet i all galskapen. Tidvis kunne det føles som en krysning av Joyride og I drift mot Idaho.

Filmen holder ikke igjen hva gjelder grafisk innhold enten det det dreier seg om brutalitet eller eksplisitte naken-scener. Kudos til skuespillerensemblet som innehar en naturlig og troverdig kjemi seg imellom, og som gir alt i rollene sine.

Man kan kanskje si at filmen kan oppleves bittelitt stillestående, og nesten monoton i sitt uttrykk og handling. For selv om det er aldri så mye som skjer, (for som sagt, det tar ganske av!), så hadde vi likevel ønsket noe som kanskje brøt opp handlingen litt, introdusert nye elementer, tilført noe med større dybde, skifte av miljø eller lignende. Pussig at det kan føles litt flatt selv om mye i handlingen er over-the-top!

Vel; filmen har mange kvaliteter, både når det gjelder setting, foto og skuespill, og den skal ha for å kline til, og å være kompromissløs i sitt uttrykk og handling. Og settingen som er plassert et sted i Montana, omgitt av øde fjell og flott natur, gir en interessant dimensjon og bakteppe til den harde virkeligheten og det brutale som skjer. Kan vel nesten kalle det en slags Americana-horror. Tøffe saker! :)

7 bloddråper


Play Dead (2022)

Play Dead er en overraskende spennende og velkomponert skrekkthriller, med betydelig punch og kreativitet. 

En ung kvinne (Chloe) og hennes bror (TJ) står i fare for å miste sitt hjem, de trenger sårt penger. Broren bestemmer seg for å utføre et ran, men det går skikkelig galt. Ok, lang historie kort; søsteren må inn på et likhus for å slette bevis om brorens deltakelse. Men likhuset driver med mer enn å ivareta døde kropper. 

Så godt som hele filmen finner sted på likhuset. Budsjettet her er neppe stort, men det merkes ikke. For regissør Patrick Lussier har full kontroll på moroa, og han får imponerende mye ut av rammene som foreligger. Vel, det er nokså absurde hendelser vi får servert, her skjer det en del urealistiske ting. Men la oss ikke pirke borti detaljer, for dette er jevnt over heseblesende moro. 

Jepp, det går det fort i svingene Den ene adrenalinfylte scenen etterfølger den andre. En skikkelig katt og mus-lek, med en svært ressurssterk ung kvinne som protagonist. Er nesten litt Ethan Hunt-vibber (Mission Impossible) over henne. Det er velkoreografert og intenst, kledelig brutalt og grafisk. Det er lite å utsette på spesialeffektene. Og skuespillerne virker engasjerte i prosjektet. 

Filmen finner ikke opp kruttet, men vi likte det kreative premisset og dens nokså ambisiøse set-up. Et fornøyelig opphold i et svært luguber likhus.

7 bloddråper