Dilemma-subsjangeren (som vi har kalt den) er en av våre absolutt favoritter. Premisset er såre enkelt; du er fanget i en situasjon hvor du blir tvunget til å foreta et valg som medfører ekstreme konsekvenser enten for deg selv eller andre. Dersom du nekter er det over og ut. Hva gjør du? Hvor hardt må du presses? Hvor langt er du villig til å gå? Hva er du villig til å ofre? Hva tåler du av smerte, og hva bør andre tåle? Er du villig til å ofre andres liv? Dilemma-filmene tester ikke bare personens fysiske og psykiske styrke, men også dets moral og mot. Og når dette gjøres riktig er det svært lite som er like underholdende å se på. Disse filmene bobler av kreativitet og utspekulert vold!
Det intuitive er å forsøke å komme seg ut av situasjonen du er fanget i. Først med trusler, så med bønn og trygling. Når ikke det funker slår de mer primale instinkter til, og som en hare i en revesaks forsøker du å gnage deg ut. Men når heller ikke det går, så er det bare en ting å gjøre; være med på leken:) Det beste er når gjerningsmannen har en tanke bak det hele, et catchy motiv, og hvor ofrene ikke er tilfeldig valgt ut, og det er en rød tråd gjennom det hele. Men fyttirakkern så artige disse filmene kan være også uten det.
Disse filmene krysser ofte over til torturporno, da de er svært grafiske og brutale, og lidelsen skildres i detalj og med skarp linse. Vi har imidlertid valgt å lage en egen kategori med dilemma-filmer, da vi mener dette er en egen subsjanger. De skiller seg fra annen torturporno ved at de gir protagonisten en viss grad av kontroll. Han/hun er ikke kun en passiv mottager av tortur og lidelse, men foretar selv valg basert på et enten/eller-konsept. Spenningen ligger i hvilke valg vedkommende velger og de påfølgende (svært så brutale) konsekvensene. Denne deltagelsen fra offeret mangler i andre mer ekstreme torturfilmer som feks Hostel og the Collector. Vi anerkjenner at det er viss spennvidde innenfor dilemma-sjangeren, men vi velger å fokusere på de mer hissige, og holder oss unna de som feiger unna:)
Disse filmene er ikke for de som drar frem puta når det dukker opp blod eller smerte på skjermen. Så er det sagt. Som vi skal komme tilbake til nedenfor er Saw-filmene de kanskje mest vellykkede, og kjente, innenfor sjangeren. Men det er flere go-biter der ute, så la oss sette i gang!
Først ut er (selvfølgelig) Saw fra 2004, med James Wan som regissør. Vi tar det nesten for gitt at alle har sett Saw, men for de få som ennå ikke har hatt gleden, her er premisset; en sadistisk jævel som kaller seg Jigsaw tar folk til fange og plasserer dem i sjukt ekstreme situasjoner, for å teste hvor mye psykisk og fysisk tortur de er villig til å gjennomgå for å holde seg i live.
Filmen er såpass hissig at den har klart å terge på seg en del kritikere og tittere, som med høy røst har avfeid filmen som kynisk og spekulativ torturporno. Vi derimot, syns denne filmen er absolutt fabelaktig. Testene ofrene blir utsatt for er komisk kreative og dritbra gjennomført. I vår bok er dette (så langt) den ultimate filmen innen dilemma-sjangeren. Disse testene, eller dilemmaene, ofrene blir utsatt for, introduserer seeren for en nye type brutalitet, og filmen setter av god tid til å vise ofrenes lidelse og desperasjon. Det gjør faktisk litt vondt å se på. Og det er ment som skryt. Den er brutal, blodig, sadistisk, skitten og kald. Stort pluss i boka at ofrene ikke er tilfeldig utvalgt, og at Jigsaw selv har et motiv for sine handlinger. Og slutten, folkens! For en fantastisk slutt! Shit, vi får grøsninger på ryggen bare av å sitte her å prate om den. Hvis noen finner en bedre slutt på en skrekkfilm så vil vi vite om det. Seriøst.
Morsomt å tenke på at det tok tid før manuset ble plukket opp, og at Wan måtte lage en miniutgave av filmen (kortfilm av en av de mer sentrale scenene) for å lokke til seg investorer. Tipper de som takket nei til manuset angrer i dag, for som de fleste av oss kjenner til endte den første filmen opp med å få hele 7 (!) oppfølgere. Ikke alle spesielt gode, de blir mer og mer spekulative og drøye for hver gang. Men nummer 2 er faktisk ikke så ille. Wan har for øvrig siden Saw blitt en meget anerkjent og populær skrekkregissør, med filmer som Insidious (1 og 2) og Conjuring (1 og 2) på samvittigheten.
Nei, fyttirakkern så bra denne filmen er.
9 bloddråper
Neste film ut er Would you rather fra 2012. Denne amerikanske dilemma-filmen har et enkelt, men effektivt, premiss; 10 desperate personer er frivillige deltakere i et middagsselskap, som skal sette rammen for en ekstremt voldelig konkurranse, hvor deltagerne blir tvunget til å foreta en rekke valg, som innebærer å utføre groteske og brutale handlinger, dersom de ønsker å komme seirende (og levende) ut av det hele. Vi får et særlig kjennskap til Iris, som er med i konkurransen for å tjene penger slik at hennes syke bror skal få den behandlingen han er avhengig av. Svært så nobelt, med andre ord. Og under middagen starter moroa! Alle deltagerne blir utsatt for en rekke dilemmaer der de må velge mellom to nokså kjipe alternativer, for eksempel; would you rather stab the person next to you in the thigh with an icepick, or would you rather whip the person in front of you three times with a sjambok? De får også muligheten til å enten påføre seg selv smerte, eller en av de andre deltagerne. Og under leken kommer personenes (og menneskets) sanne natur frem. Hvor langt er du villig til å gå hvis belønningen er stor nok? Jævli langt, skal det vise seg!
Filmen har flere svært hissige (og artige) scener, og dilemmaene deltagerne blir stilt overfor er både kreative og vel gjennomførte. Vi veit at filmen fikk nokså lunkne kritikker, men det driter vi i. Vi storkoste oss:) Filmen har masse energi og et morsomt ensemble. Den kliner til og viker ikke unna når det gjelder som mest. Vi syns også filmen er hakket smartere enn mange andre dilemma-filmer (alle kan ikke være like smarte som Saw, dessverre). Rett og slett veldig underholdende!
7 bloddråper
Vile fra 2011 er neste film ut. En gruppe mennesker har blitt kidnappet og holdes fanget i et hus. En guffen vitenskapsdame forteller dem via en videosnutt, at eneste vei ut er via smerte. De har alle fått koblet på et type apparat festet til bakhodet, og som måler de kjemikaliene hjernen skiller ut ved påført smerte og tortur. Det er disse naturlige kjemikaliene som bakmennene er ute etter. Når ”smertemåleren” når 100% blir de alle løslatt, men for å få til det må de altså, ja, torturere hverandre.
Et temmelig hissig og nådeløst premiss som fungerer ganske så godt. Deltakerne, selvsagt forferdet over sin tilsynelatende håpløse situasjon, blir nødt til å samarbeide og prøve å finne ut av hvordan de skal løse dette. Og på veien må ta relativt brutale og smertefulle valg.
Vile er effektivt fortalt og inneholder noen virkelige vonde og ubehagelige scener. Filmen er tydelig inspirert av Saw filmene, som også har som utgangspunkt å sette mennesker opp i ekstreme situasjoner, og som må gjøre drastiske valg. Et utgangspunkt som funker som bare rakkeren. Det morsomme med Vile-plottet er at det så enkelt og effektivt og som vi faktisk ikke har sett før; kun gjennom ekstrem smerte vil man slippe ut. Og når man i tillegg har en gruppe mennesker hvor alle er i samme situasjon, fungerer premisset også som et perfekt utgangspunkt for mellommenneskelige konflikter.
Vile er til tider noe B-aktig. Troverdigheten til noen av karakterene, deres reaksjoner og det filmatiske er litt TV-film aktig. Filmens styrke derimot er det effektive, og underholdene plottet (det kjennes overraskende originalt også), og den har noen scener som virkelig sparker godt fra seg.
6 bloddråper
For de som syns det blir litt mye torturporno i de ovennevnte filmene, og som har lyst til å tone det litt ned, så introduserer vi Cheap thrills, en amerikansk film fra 2013. Roald Dahl møter James Wan. Hvorfor funker denne? Vel, konseptet er enkelt og greit; to smådesperate og stusselige venner sitter og drikker på en bar, hvor de møter en eksentrisk karakter med digg dame på slep, som inviterer de hjem til sin fasjonable mansion. Der blir de introdusert for en rekke små, og til å begynne med, uskyldige veddemål med en betydelig økonomisk gevinst. Men innsatsen blir stadig høyere. Og høyere. Vi skal som vanlig ikke avsløre hva som skjer, men vi kan love en ting; dette blir både brutalt og morsomt.
Filmen lyktes med en viktig ting; den klarer å forbli creepy og ubehagelig, samtidig som vi ler. Vi føler med de stakkars gutta, og har nesten lyst til å trekke de ut av den stadig mer smertefulle fellen som snøres rundt dem. Eller har vi? Og filmen har faktisk en nokså bra slutt. Kudos! All honnør til de involverte skuespillerne. Kult å se David Koechner i en annen rolle enn det vi er vant til, og Pat Healy og Ethan Embry leverer som bare faen. Fyll opp ølglasset og del opp grandisen, for her venter mye moro! Hvor mye skulle du ha betalt for å drite i naboens stue? 5000 kroner? 50 000 kroner? La oss la Pat og Ethan svare.
8 bloddråper
13 Sins er en svært underholdende dilemma-film, dynket i beksvart humor og kreative måter å gjøre det ubehagelig for både hovedrolleinnehaver og deg som seer. Dette er for øvrig en remake av den thailandske 13 Beloved fra 2006.
En svært stakkarslig ung mann, Elliot, møter motstand på nær alle kanter. Ingenting virker å gå hans vei. Og snart venter han og kjæresten barn. Blakk og desperat tar han imot en invitasjon til å delta i et spill, hvor han kan tjene store penger mot å utføre visse oppdrag. Oppdragene er i begynnelsen svært enkle (selvfølgelig), så vi har en viss forståelse for at Eliot takker ja. Men det skal ikke en hjerneforsker til for å innse at dette kommer til å bli vanskeligere. Mye vanskeligere.
Mark Weber gjør en god innsats i rollen som Elliot. Du føler virkelig med ham. Han skildrer en mann som får sine moralske verdier utfordret, og som tvinges til å omfavne de mer tvilsomme sidene av seg selv. For vi har nok alle et lite monster inni oss.
Dette er unektelig mer underholdende enn det er skummelt. Som nevnt i introen er dette morsomt. Og pinlig. Nesten litt slitsom til tider:) Utfordringene Elliot må utføre er både morbide, festlige og flaue. Joda, et lignende premiss er blitt brukt i en rekke andre filmer, men det betyr ikke at det ikke også funker her. Filmen har få problemer med å holde vår oppmerksomhet gjennom de 90 minuttene den svært artige og mørke reisen varer. Og hvor en selv kan stille seg spørsmålet; for den rette sum, hadde du gjort det?
Vi skal ikke si så mye om slutten, men filmen mangler i hvert fall ikke vendinger og overraskelser. Og får filmen alle puslebitene til å passe? Det skal vi la dere finne ut av selv.
7 bloddråper
La calendrier er en fransk/belgisk horror som tar utgangspunkt i et velkjent fenomen innen sjangeren; moralske dilemmaer. Hvor langt er du villig til å gå for å få din største drøm oppfylt?
Den tidligere danserinnen Eva ble for noen år siden utsatt for en bilulykke, hvor hun endte opp sittende i en rullestol. Hennes hverdag er utfordrende, med en forferdelig jobb, en syk far og et ikke-eksisterende kjærlighetsliv. Hun får så en mystisk, og tilsynelatende uskyldig, adventskalender i gave fra sin bestevenninne. Men kalenderen skal vise seg å ha noen triks opp ermet, og snart er Eva fanget i et farlig spill, hvor ikke bare hennes eget liv står i fare.
Filmens styrke er dets artige premiss. Og filmens historie snor seg uanstrengt fremover med et par uforutsigbare vendinger. Det er lekent og kreativt, og til tider svært så underholdende. Samtidig som du sitter med en følelse av at dette er velkjent territorie. Regissør og manusforfatter Patrick Ridremont gjør lurt i å la oss bli godt kjent med filmens protagonist slik at vi bryr oss om henne. En protagonist som heldigvis, for det meste, ikke gjør irriterende irrasjonelle valg, noe sjangeren dessverre er plaget med. Filmen serverer en rekke smånifse og spennende øyeblikk, men den har dessverre ikke mot til å sparke skikkelig fra seg, Dette er nokså tilbakeholdent og familievennlig. Men selv om filmen oppleves i overkant trygg og velkjent, så kjedet vi oss ikke. Du finner helt klart dårligere underholdning enn dette!
7 bloddråper