Sci-fi horror

Neste sjanger ut er en populær sjanger innen horror-universet, nemlig Sci-fi horror. I følge Webster´s Dictionary så er sci-fi; 

"fiction dealing principally with the impact of actual or imagined science on society or individuals or having a scientific factor as an essential orienting component".

Sci-fi sjangeren generelt er en temmelig kreativ sjanger, men gjerne tuftet på delvis plausible teorier omkring vitenskap, teknologi og fremtidige samfunnssystemer. Sånn sett skiller sci-fi seg fra fantasy sjangeren, som har mer av overnaturlige fenomener og vesener. Sci-fi sjangeren er derfor liksom litt mer smart, siden historiene kan begrunnes og forsvares i mer eller mindre grad, og ofte briefer med vitenskaplige og kvasi-vitenskaplige teorier, ord og uttrykk. Og det fine med universet og at det tilsynelatende er uendelig, er at det kun er fantasien som setter grenser for hva som kan befinne seg der ute. I det store rommet kan alt skje.

En rekke sci-fi filmer foregår i space, men det kan vel så gjerne dreie seg om ny teknologi her på jorda og dystopiske fremtidsvisjoner ala Black Mirror, Children of Men, Brazil, Matrix, Blade Runner og Dark City. Eller Mad-Max-filmene og post-apokalyptiske verdener, hvor sivilsasjonen starter på nytt. Det er også en form for sci-fi. Steampunk, cyberpunk, diselpunk, atompunk osv, er stilmessige og estetiske grep man ofte kan finne i disse dystopiske fremtidsvisjonene. Sci-fi kan også foregå på det store dyp som i Spehere og Abyss, og hvor miljøet kan minne om universet, med vektløshet, totalt mørke, og uvissheten om hva som skjuler seg der nede.

Tidsreiser er også populært i sci-fi, som i 12 Monkeys og Looper, for ikke å snakke om aliens og monstre, og som det er utallige eksempler på i sjangeren. Vitenskapelige eksperimenter som feiler er et klassisk sci-fi grep, med Mary Shellys Frankestein (1818) som kanskje kroneksempelet. Jules Verne, H.G Wells, George Orwell, og i nyere tid Philip K. Dick og Arthur C. Clarke (for å nevne noen svært få), har alle gitt oss en rekk av interessante, kreative, originale, tankevekkende og spennende sci-fi historier, og hvor de fleste har blitt filmatisert. 

Sci-fi sjangeren er ENORM og vanskelig å definere, og det er mange andre undergrupper i sjangeren som ikke nevnes her, med parallelle universer som én av dem. Uansett, her er et forsøk når det gjelder fellestrekk innen sjangeren; ny teknologi og vitenskap (ligger jo i navnet egentlig; vitenskapelig fiksjon), nye teorier/idéer omkring samfunn og menneskets utvikling (individuelt og sosialt), og at sci-fi historiene har elementer av mystikk, spenning og noe som er skummelt og urovekkende. Og det siste her blir jo selvsagt dyrket innen sci-fi horror. Filmene er ment å skremme, men i en sci-fi kontekst, og når det funker så er det svært så effektivt.

Her er noen vi anser som svært gode representanter innen Sci-fi horror.

 
event.jpg

Event Horizon

Event Horizon (1997) har fått endel tyn fra diverse anmeldere, og den gikk skikkelig på trynet da den ble lansert. Det er ingen perfekt film, langt der ifra, men dårlig er den ikke. Den har også senere blitt en aldri så liten kult-film. 

En gjeng astronauter skal ut på en farefull redningsaksjon for å finne et romfartøy som har drevet rundt i 7 år. Ombord på dette romfartøyet er en dings som gjør det mulig å reise gjennom dimensjoner. Etter at dette fartøyet plutselig dukker opp og sender et noe nifst nødrop, er det opp til våre helter, anført av den alltid kule Laurence Fishburne (tror ikke han evner å spille noe annet enn sindig, klok og handlekraftig kar) og Sam Neill, som fortvilet forsøker å holde inn pappa-magen sin, å finne ut hva som faktisk har skjedd.

Filmen inneholder klassiske sci-fi ingredienser; tidsreiser og portaler inn i andre dimensjoner. Det er intenst, spennende og klaustrofobisk, slik det ofte er når du finner går inn i et øde romskip som flyter alene i verdensrommet. Filmen ser bra ut, har godt driv og flere gufne og nokså hissige scener. Dette er bokstavelig talt mørkt. Flere har omtalt filmen som The Shining i verdensrommet, og det er ikke så dumt sagt. Det må for øvrig være lov å si at Sphere som kom året etter unektelig har latt seg inspirere:) Uansett, dette er riktig så underholdende og en fint eksempel på subsjangeren!

7 bloddråper


the fly.jpg

The Fly (1986)

Dette er av mange omtalt som David Cronenbergs (Videodrome, The Brood, Scanners, A History of Violence og mange mange flere) beste verk, og vi skal ikke kaste bort tid på å krangle imot. For dette er unektelig en meget bra film. Romantisk sci-fi body horror av ypperste merke. 

Vi følger en smågal og eksentrisk (som de ofte er innen for subsjangeren) vitenskapsmann som har oppdaget hvordan man kan teleportere objekter. Det som gjenstår er å skulle teleportere mennesker. Og sistnevnte lykkes han bare sånn halvveis med, for da han skal teleportere seg selv sniker en flue seg inn i maskinen, med forferdelige konsekvenser. Vitenskapsmannen spilles av Jeff Goldbum, og hans kvinnelige motspiller av Geena Davis. Begge gjør en meget god jobb, særlig Goldblum. 

Filmen har et kult premiss, ingen tvil om det. Egentlig fascinerende hvor sjeldent disse vitenskapsmennene (er jo ofte menn) evner å se de mer kjipe konsekvensene av sin forskning, hva som kan gå galt. Her er det store egoer som raver rundt med katastrofale følger. Goldbums forvandling er mildt sagt fascinerende. Filmen tar seg tid, og det liker vi. Den er intens, ubehagelig og litt morsom og. Filmen er gjennomført, grotesk og catchy. The Fly var nokså hissig da den kom ut, og selv om tiden har gjort den betraktelig mindre skummel så sparker den fortsatt godt fra seg. En liten klassiker, det her. 

8 bloddråper


alien.jpg
aliens.jpg

Alien: Den 8. Passasjer (1979) / Aliens (1986)

Blir vanskelig å snakke om Sci-Fi horror, uten å ta med Alien-filmene. Alien-universet er på mange måter kvintessensen av Sci-fi horror, og som kanskje det folk flest tenker på av filmer når man hører begrepet. Vi ønsker å trekke frem de to første Alien filmene som vi, med mange, mener er de beste filmene i franchise’n; nemlig Alien (1979) og Aliens (1986).

Den første satte på mange måter standarden i henhold til stil, tone og stemning, og 2’ern videreførte uttrykket. Man kan kanskje si at film nummer 2, «dro på» litt mer, og tilførte ytterligere action og driv, ettersom handlingen i Aliens nok la til rette for mer fart og spenning. Historien i Aliens er en fortsettelse av Alien. Ripley har stått opp etter 57 års dvale, og skal sammen med en gruppe soldater utforske en kolonisert måne som virker forlatt. Dette er forsåvidt den samme månen hvor Ripley støtte på alien-monsteret første gang, og hun er vel ikke særlig keen på å dra tilbake, egentlig... Det er rimelig duket for space-horror, for å si det sånn, og med en gruppe pumped-up marines med på laget så blir det ganske så livlig og action-fylt. Bill Paxton er bra som gira machosoldat, kanskje ikke den smarteste i crew’et, mens Michael Biehn nok en gang fyller den mer seriøse action-helt rollen. Og selvsagt har vi vår heltinne Ripley i hovedrollen, fantastisk spilt av Sigourney Weaver. Denne ikoniske karakteren som hun gjorde helt til sin egen; Ripley er Sigourney og motsatt.

Begge filmer, den første regissert av Ridley Scott og den andre av James Cameron, er svært gode sci-fi filmer, som begge funker knallbra på hver sin måte. Der hvor den første er hakket mer stemningsfull, er film nummer 2 kanskje mer underholdende. Er jo ingen smågutter av noen regissører heller da, som i tillegg til enorm teft og talent, også på denne tiden var unge og sultne. I sin prime, kan man si! Alien og Aliens er innen space-delen av Sci-fi horror to ubestridte klassikere, som har vært inspirasjonskilder for en rekke andre tilsvarende filmer. De lagde malen, kan man kanskje si, over hvordan det skal gjøres. Imponerende at de fortsatt svinger like bra den dag i dag, snart 40 år siden de ble laget! 

Alien: Den 8 Passasjer - 10 bloddråper

Aliens - 9 bloddråper


re-ani.jpg

Re-Animator (1985)

Re-Animator er en skikkelig 80-talls kult-klassiker. En sci-fi/body/komedie-horror hvor regien er ved Stuart Gordon, en legende innen body horror. 

Vi møter en kontroversiell medisinstudent Herbert West, besatt på å vekke døde skapninger til live, som etter et mislykket eksperiment blir sparket ut av medisinskolen i Zurich. Herbert ankommer USA, og innstilt på å fortsette med sin eksperimentering får han hjelp av en annen medisinstudent med sitt banebrytende prosjekt…  

Herbert West er en klassisk gal og genial vitenskapsmann, skruppelløs og som bokstavelig talt går over lik for å gjennomføre sine eksperimenter. Filmen er løselig basert på en historie av H.P Lovecraft (1890-1937) som var mest kjent for sin horror litteratur, og som blir kalt den moderne horror’ens far. Han blir ofte nevnt i samme åndedrag som Edgar Allan Poen, siden begge leflet primært med horror, og hvor Lovecraft også var inspirert av Poe. H.P Lovecraft’s Reanimator var visstnok ment som en parodi på Mary Shelly’s Frankenstein, med mange referanser til Frankenstein-historien. Og det ser man for så vidt filmatiseringen fra 1985 også. 

Jeffery Combs tolkning av Herbert West er over-the-top, og  han ble en kult-skuespiller med denne ikoniske rollen, litt i samme gate som Bruce Campbell i Evil dead filmene. Det kom også to oppfølger-filmer: Bride of Re-Animator (1990) og Beyond Re-Animator (2003), og hvor oppfølgerfilmene var regissert av en annen body-horror legende, Brian Yuzna (for øvrig en kompis av Stuart Gordon).

Effektene var banebrytende  i sin samtid, og skremte nok dritten av de fleste da den kom. Filmen ble laget i en tid hvor det gjaldt å overgå hverandre med blodige og gory’e effekter, med bruk av så naturtro modeller og masker som mulig. Stuart Gordons Re-Animator er en klassiker i så måte, og som er like morsom som den er skummel. Vel, skummel er den jo ikke egentlig, den er helt klart et produkt av sin samtid, men på mange måter en obligatorisk Sci-fi horror for oss entusiaster og som er opptatt av filmhistorie.

6 bloddråper


from.jpg

From Beyond (1986)

Regissør Stuart Gordon står også bak denne lille klassikeren, løst basert på en novelle av kultforfatteren H.P. Lovecraft. Dette er samme gjengen som året før ga oss Re-Animator, se omtale ovenfor. Her blandes sci-fi, gore og body horror, og resultatet er svært så underholdende og bisart. 

Veldig kort fortalt så tar filmen utgangspunkt i to forskere som har laget et instrument som åpner dørene til en annen dimensjon. Greit, det er mer komplisert enn det, men usikker på hvor mye vi skal skrive om interdimensjonale portaler og stimulering av konglekjertler. Poenget er i hvert fall at ved å åpne den andre dimensjonen så slippes nokså umilde vesener gjennom. Og da starter moroa.

Filmen er herlig 80-talls, med sine store datamaskiner og strikkete ullgensere. Spesialeffektene er, med noen få unntak, svær solide. Det er kreativt, grotesk og morsomt. Særlig fornøyelig er hvordan konglekjertelen presser seg gjennom panna og blir til et tredje øye. Filmen har en nokså seksuell undertone og lefler ivrig med sadomasochisme. Kanskje litt for ivrig. Den kunne like gjerne vært satt i body horror subsjangeren, for her vris, forvandles og mishandles menneskekroppen til det ekstreme. Det er blodig, absurd og over the top. Og nevnte vi morsomt? Ja, det gjorde vi visst, men verdt å nevne igjen:) 

6 bloddråper