Sci-fi er en svært populær subsjanger innen horror-universet. I følge Webster´s Dictionary så er sci-fi;
"fiction dealing principally with the impact of actual or imagined science on society or individuals or having a scientific factor as an essential orienting component".
Sci-fi er en temmelig kreativ sjanger, men gjerne tuftet på delvis plausible teorier omkring vitenskap, teknologi og fremtidige samfunnssystemer. Sånn sett skiller sci-fi seg fra fantasy sjangeren, som har mer av overnaturlige fenomener og vesener. Og vi velger også å skille sci-fi fra Cosmic horror, da sistnevnte har mindre fokus på teknologi og menneskets bruk av det, og mer på det mystiske og ukjente i universet; et univers hvor mennesket spiller en svært begrenset rolle.
Sci-fi sjangeren kan gjerne oppleves som smart, siden historiene kan begrunnes og forsvares i mer eller mindre grad, og ofte briefes med vitenskaplige og kvasi-vitenskaplige teorier, ord og uttrykk. Og det fine med universet og at det tilsynelatende er uendelig, er at det kun er fantasien som setter grenser for hva som kan befinne seg der ute. I det store rommet kan alt skje.
En rekke sci-fi filmer foregår i space, men det kan vel så gjerne dreie seg om ny teknologi her på jorda og dystopiske fremtidsvisjoner ala Black Mirror, Children of Men, Brazil, Matrix, Blade Runner og Dark City. Eller Mad-Max-filmene og post-apokalyptiske verdener, hvor sivilsasjonen starter på nytt. Det er også en form for sci-fi. Steampunk, cyberpunk, diselpunk, atompunk osv, er stilmessige og estetiske grep man ofte kan finne i disse dystopiske fremtidsvisjonene. Sci-fi kan også foregå på det store dyp som i Spehere og Abyss, og hvor miljøet kan minne om universet, med vektløshet, totalt mørke, og uvissheten om hva som skjuler seg der nede.
Tidsreiser er også populært i sci-fi, som i 12 Monkeys og Looper, for ikke å snakke om aliens og monstre, og som det er utallige eksempler på i sjangeren. Vitenskapelige eksperimenter som feiler er et klassisk sci-fi grep, med Mary Shellys Frankestein (1818) som kanskje kroneksempelet. Jules Verne, H.G Wells, George Orwell, og i nyere tid Philip K. Dick og Arthur C. Clarke (for å nevne noen svært få), har alle gitt oss en rekk av interessante, kreative, originale, tankevekkende og spennende sci-fi historier, og hvor de fleste har blitt filmatisert.
Sci-fi sjangeren er ENORM og vanskelig å definere, og det er mange andre undergrupper i sjangeren, et par har vi nevnte ovenfor. Vi velger å trekke frem følgende fellestrekk innen subsjangeren; ny teknologi og vitenskap (ligger jo i navnet egentlig; vitenskapelig fiksjon), nye teorier/idéer omkring samfunn og menneskets utvikling (individuelt og sosialt), og at sci-fi historiene har elementer av mystikk, spenning og noe som er skummelt og urovekkende. Og det siste her blir jo selvsagt dyrket innen sci-fi horror. Filmene er ment å skremme, men i en sci-fi kontekst, og når det funker så er det svært så effektivt.
Her er noen vi anser som svært gode representanter innen Sci-fi horror.
Event Horizon (1997) har fått endel tyn fra diverse anmeldere, og den gikk skikkelig på trynet da den ble lansert. Det er ingen perfekt film, langt der ifra, men dårlig er den ikke. Den har også senere blitt en aldri så liten kult-film.
En gjeng astronauter skal ut på en farefull redningsaksjon for å finne et romfartøy som har drevet rundt i 7 år. Ombord på dette romfartøyet er en dings som gjør det mulig å reise gjennom dimensjoner. Etter at dette fartøyet plutselig dukker opp og sender et noe nifst nødrop, er det opp til våre helter, anført av den alltid kule Laurence Fishburne (tror ikke han evner å spille noe annet enn sindig, klok og handlekraftig kar) og Sam Neill, som fortvilet forsøker å holde inn pappa-magen sin, å finne ut hva som faktisk har skjedd.
Filmen inneholder klassiske sci-fi ingredienser; tidsreiser og portaler inn i andre dimensjoner. Det er intenst, spennende og klaustrofobisk, slik det ofte er når du finner går inn i et øde romskip som flyter alene i verdensrommet. Filmen ser bra ut, har godt driv og flere gufne og nokså hissige scener. Dette er bokstavelig talt mørkt. Flere har omtalt filmen som The Shining i verdensrommet, og det er ikke så dumt sagt. Det må for øvrig være lov å si at Sphere som kom året etter unektelig har latt seg inspirere:) Uansett, dette er riktig så underholdende og en fint eksempel på subsjangeren!
7 bloddråper
Dette er av mange omtalt som David Cronenbergs (Videodrome, The Brood, Scanners, A History of Violence og mange mange flere) beste verk, og vi skal ikke kaste bort tid på å krangle imot. For dette er unektelig en meget bra film. Romantisk sci-fi body horror av ypperste merke.
Vi følger en smågal og eksentrisk (som de ofte er innen for subsjangeren) vitenskapsmann som har oppdaget hvordan man kan teleportere objekter. Det som gjenstår er å skulle teleportere mennesker. Og sistnevnte lykkes han bare sånn halvveis med, for da han skal teleportere seg selv sniker en flue seg inn i maskinen, med forferdelige konsekvenser. Vitenskapsmannen spilles av Jeff Goldbum, og hans kvinnelige motspiller av Geena Davis. Begge gjør en meget god jobb, særlig Goldblum.
Filmen har et kult premiss, ingen tvil om det. Egentlig fascinerende hvor sjeldent disse vitenskapsmennene (er jo ofte menn) evner å se de mer kjipe konsekvensene av sin forskning, hva som kan gå galt. Her er det store egoer som raver rundt med katastrofale følger. Goldbums forvandling er mildt sagt fascinerende. Filmen tar seg tid, og det liker vi. Den er intens, ubehagelig og litt morsom og. Filmen er gjennomført, grotesk og catchy. The Fly var nokså hissig da den kom ut, og selv om tiden har gjort den betraktelig mindre skummel så sparker den fortsatt godt fra seg. En liten klassiker, det her.
8 bloddråper
Blir vanskelig å snakke om Sci-Fi horror, uten å ta med Alien-filmene. Alien-universet er på mange måter kvintessensen av Sci-fi horror, og som kanskje det folk flest tenker på av filmer når man hører begrepet. Vi ønsker å trekke frem de to første Alien filmene som vi, med mange, mener er de beste filmene i franchise’n; nemlig Alien (1979) og Aliens (1986).
Den første satte på mange måter standarden i henhold til stil, tone og stemning, og 2’ern videreførte uttrykket. Man kan kanskje si at film nummer 2, «dro på» litt mer, og tilførte ytterligere action og driv, ettersom handlingen i Aliens nok la til rette for mer fart og spenning. Historien i Aliens er en fortsettelse av Alien. Ripley har stått opp etter 57 års dvale, og skal sammen med en gruppe soldater utforske en kolonisert måne som virker forlatt. Dette er forsåvidt den samme månen hvor Ripley støtte på alien-monsteret første gang, og hun er vel ikke særlig keen på å dra tilbake, egentlig... Det er rimelig duket for space-horror, for å si det sånn, og med en gruppe pumped-up marines med på laget så blir det ganske så livlig og action-fylt. Bill Paxton er bra som gira machosoldat, kanskje ikke den smarteste i crew’et, mens Michael Biehn nok en gang fyller den mer seriøse action-helt rollen. Og selvsagt har vi vår heltinne Ripley i hovedrollen, fantastisk spilt av Sigourney Weaver. Denne ikoniske karakteren som hun gjorde helt til sin egen; Ripley er Sigourney og motsatt.
Begge filmer, den første regissert av Ridley Scott og den andre av James Cameron, er svært gode sci-fi filmer, som begge funker knallbra på hver sin måte. Der hvor den første er hakket mer stemningsfull, er film nummer 2 kanskje mer underholdende. Er jo ingen smågutter av noen regissører heller da, som i tillegg til enorm teft og talent, også på denne tiden var unge og sultne. I sin prime, kan man si! Alien og Aliens er innen space-delen av Sci-fi horror to ubestridte klassikere, som har vært inspirasjonskilder for en rekke andre tilsvarende filmer. De lagde malen, kan man kanskje si, over hvordan det skal gjøres. Imponerende at de fortsatt svinger like bra den dag i dag, snart 40 år siden de ble laget!
Alien: Den 8 Passasjer - 10 bloddråper
Aliens - 9 bloddråper
Re-Animator er en skikkelig 80-talls kult-klassiker. En sci-fi/body/komedie-horror hvor regien er ved Stuart Gordon, en legende innen body horror.
Vi møter en kontroversiell medisinstudent Herbert West, besatt på å vekke døde skapninger til live, som etter et mislykket eksperiment blir sparket ut av medisinskolen i Zurich. Herbert ankommer USA, og innstilt på å fortsette med sin eksperimentering får han hjelp av en annen medisinstudent med sitt banebrytende prosjekt…
Herbert West er en klassisk gal og genial vitenskapsmann, skruppelløs og som bokstavelig talt går over lik for å gjennomføre sine eksperimenter. Filmen er løselig basert på en historie av H.P Lovecraft (1890-1937) som var mest kjent for sin horror litteratur, og som blir kalt den moderne horror’ens far. Han blir ofte nevnt i samme åndedrag som Edgar Allan Poen, siden begge leflet primært med horror, og hvor Lovecraft også var inspirert av Poe. H.P Lovecraft’s Reanimator var visstnok ment som en parodi på Mary Shelly’s Frankenstein, med mange referanser til Frankenstein-historien. Og det ser man for så vidt filmatiseringen fra 1985 også.
Jeffery Combs tolkning av Herbert West er over-the-top, og han ble en kult-skuespiller med denne ikoniske rollen, litt i samme gate som Bruce Campbell i Evil dead filmene. Det kom også to oppfølger-filmer: Bride of Re-Animator (1990) og Beyond Re-Animator (2003), og hvor oppfølgerfilmene var regissert av en annen body-horror legende, Brian Yuzna (for øvrig en kompis av Stuart Gordon).
Effektene var banebrytende i sin samtid, og skremte nok dritten av de fleste da den kom. Filmen ble laget i en tid hvor det gjaldt å overgå hverandre med blodige og gory’e effekter, med bruk av så naturtro modeller og masker som mulig. Stuart Gordons Re-Animator er en klassiker i så måte, og som er like morsom som den er skummel. Vel, skummel er den jo ikke egentlig, den er helt klart et produkt av sin samtid, men på mange måter en obligatorisk Sci-fi horror for oss entusiaster og som er opptatt av filmhistorie.
6 bloddråper
Possessor er en knallbra film. Det må bare sies først som sist. En dystopisk og nihilistisk sci-fi body horror. Vi lot oss virkelig imponere av hva regissør og manusforfatter Brandon Cronenberg (jepp, sønn til legendariske David Cronenberg) har klart å skape. Det er mørkt, groteskt og fascinerende. Og uhyre vellaget.
Tasya Vos jobber i et noe tvilsomt selskap, som benytter seg av teknologi som tillater Vos å ta over kroppen til andre mennesker for å utføre grusomme handlinger. Vos sitt neste oppdrag er å ta over kroppen til Colin, men alt går ikke helt etter planen.
Vi må også skryte av Andrea Riseborough og Christopher Abbott som henholdsvis Vos og Colin. Rett og slett imponerende innsats av begge, og som lykkes med å fange, og holde på, vår oppmerksomhet i hver eneste scene. For dette er engasjerende saker. En film om identitet og roller. Om forventninger til disse, og hva det innebærer å skulle være seg selv. Greit, så makter kanskje ikke Cronenberg å komme helt innpå våre karakterer, det blir for det meste litt pirking i overflaten. Men premisset er såpass fengende, og handlingsforløpet såpass spennende, at vi lot oss rive med.
Og filmen ser fantastisk ut. Spesialeffektene er utsøkte. Og vi får servert noen svært grafiske scener. Med mye blod. Så sarte sjeler er herved advart. Jepp, deilig å se at det meste funker, la det være klipp, foto og ikke minst lyd. Rett og slett en helstøpt film.
8 bloddråper
Regissør Stuart Gordon står også bak denne lille klassikeren, løst basert på en novelle av kultforfatteren H.P. Lovecraft. Dette er samme gjengen som året før ga oss Re-Animator, se omtale ovenfor. Her blandes sci-fi, gore og body horror, og resultatet er svært så underholdende og bisart.
Veldig kort fortalt så tar filmen utgangspunkt i to forskere som har laget et instrument som åpner dørene til en annen dimensjon. Greit, det er mer komplisert enn det, men usikker på hvor mye vi skal skrive om interdimensjonale portaler og stimulering av konglekjertler. Poenget er i hvert fall at ved å åpne den andre dimensjonen så slippes nokså umilde vesener gjennom. Og da starter moroa.
Filmen er herlig 80-talls, med sine store datamaskiner og strikkete ullgensere. Spesialeffektene er, med noen få unntak, svær solide. Det er kreativt, grotesk og morsomt. Særlig fornøyelig er hvordan konglekjertelen presser seg gjennom panna og blir til et tredje øye. Filmen har en nokså seksuell undertone og lefler ivrig med sadomasochisme. Kanskje litt for ivrig. Den kunne like gjerne vært satt i body horror subsjangeren, for her vris, forvandles og mishandles menneskekroppen til det ekstreme. Det er blodig, absurd og over the top. Og nevnte vi morsomt? Ja, det gjorde vi visst, men verdt å nevne igjen:)
6 bloddråper
Life er en sci-fi horror hvor vi nok en gang befinner oss lost in space. Dette endeløse verdensrommet som fungerer som et perfekt bakteppe for fascinerende, skremmende og fryktinngytende historier. Fantasien kan løpe løpsk, for vi vet ikke hva som kan eksistere der ute. Alt kan potensielt skje!
De kommer med jevne mellomrom disse space-filmene, og når de i tillegg har betegnelsen horror, kribler det litt ekstra i sci-fi nerden i oss.
Life ble kanskje ikke noen umiddelbar hit blant folk, på tross av kjente navn som Jake Gyllenhall og Ryan Reynolds. Mulig den kom noe i skyggen av Alien Covenant som ble sluppet like etter, men ja, ja, var for så vidt ingen innertier den heller. Vi mener nå det er plass til flere Space-filmer der ute, og tar i mot med takk de som kommer vår vei. For det krever litt ekstra å lage filmer med verdensrommet som ramme, og det synes vi skal berømmes. Det er nemlig ingen enkel sak å lage god space horror. For ikke bare skal man tilfredsstille et kresent nerde-publikum, men man skal også forsøke å appellere til et publikum som ikke liker Space-filmer i det hele tatt(!). For mange synes nok det blir for fjernt, og sliter med å relatere seg til historier som befinner seg såpass langt utenfor rekkevidde.
Vel, nok digresjon!
Life er en klassisk, Alien-inspirert historie, om et romskip som med sitt crew som har hatt som oppdrag å innhente prøver fra Mars, i håp om å finne liv. Og ja, de kommer over noe som ligner liv, av den encellede enkle typen. Revolusjonen er et faktum, det er liv på Mars! Full jubel. Men så begynner den lille kameraten å vokse, ganske smart er den også. I utgangspunktet spektakulært og selvsagt megainteressant for forskerne, men litt guffent også. Og det tar ikke all verden med tid før det plutselig ikke er så gjevt med en marsboer ombord likevel...
Regissert av Daniel Espanosa, mannen som gjorde seg internasjonalt kjent med Snabba Cash i sin tid, en film som skulle bane vei for Hollywood og amerikanske storproduksjoner. For ikke å snakke om at Snabba Cash også ble et slags gjennombrudd for Joel Kinnaman, og som nå for øvrig er et rimelig hett navn i Hollywood han og.
Daniel Espanosa med sitt crew lykkes med å lage en solid og underholdende sci-fi grøsser, som kanskje heller litt mer mot thriller enn horror. Den er vellaget, har bra med tempo og vi må påpeke filmens imponerende bruk av vaiere for å simulere vektløs tilstand. Vektløs action kan være riktig så heftig. Interiøret er også realistisk, og hvor nesten alt av historien foregår i romskipet. Dette skaper en intens og klaustrofobisk uhygge, og som ikke blir mindre intenst etter hvert som «blindpassasjeren» krever det meste av oppmerksomheten. Skuespillerne gjør også jobben, man ser virkelig verdien av å bruke kvalitetskuespillere og som er med på å løfte filmen opp på et over middels nivå. Morsomt at Gyllenhall og Reynolds sa ja til å bli på denne filmen, ikke så ofte vi ser A-skuepsillere involvere seg i sci-fi horror. Mer av det takk!
Problemet er at filmen ikke bringer noe nytt til bordet, og man sitter med en sterk følelse av at man har sett dette før. Den nevnte Alien-koblingen er i overkant tydelig, selv om filmen visstnok skal være inspirert av filmen. Jo da, lov å være inspirert, men man kan jo prøve å skape en original vri på det, synes vi. Konfliktene som utspiller seg på romskipet er velkjent og utviklingen følger en noe utslitt formel. Det er synd, for vi hadde satt pris på en mer kreativ og ambisiøs historie. På tross av dette, redder filmen seg inn noe mot slutten med et nokså tøft klimaks. Vel, er man i humør for en vellaget, rett frem, Alien-basert space-film, så er ikke Life et dumt valg.
6 bloddråper
Cube er en kanadisk sci-fi horror fra 1997. Filmen fikk gode anmeldelser og ble en favoritt blant de mange filmfestivaler den ble vist.
Seks personer våkner opp, fanget, i hva som viser seg å være en enorm kube med utallige rom. Oppgaven er like vanskelig som den er enkel; de må finne en vei ut. Om det i det hele tatt fins en vei ut. For å gjøre oppgaven enda mer vrien er en rekke av rommene rigget med dødelige feller.
Filmen hadde et svært lavt budsjett (kun 350 000 dollar), men den viser hvor mye man kan utrette på begrensede midler. Og selv om filmen har vært rimelig å lage, så ser den ikke billig ut. Det hele er svært godt gjennomført. Filmen er intens, spennende og klaustrofobisk. Premisset funker, det er både fascinerende og brutalt, og vi kan se flere av dagens filmer som nok har latt seg inspirere. Og Cube har også et manus som er hakket mer ambisiøst enn de fleste andre i sin sjanger. Det som skjer fremstår herlig meningsløst. Slikt livet også til tider kan gjøre. Greit, så har den en nokså kjølig tone, og karakterene klarer ikke helt å skape nok engasjement hos seeren. Men den enkle og presise gjennomføringen sjarmerer. En fin liten film.
Dette er for øvrig debutfilmen til regissør Vincenzo Natali, som senere har vist sitt talent med Cypher, Splice og Westworld. Flink fyr.
7 bloddråper
Timecrimes er en spansk sci-fi horror. En film som både fascinerer, underholder og utfordrer. For her gjelder det å følge med i svingene, ettersom våre karakterer skal hoppe frem og tilbake i tid, med uante og dramatiske konsekvenser.
Hector skal tilbringe helgen med sin kjære på deres landsted. Mens hans kjære er i byen på ærend, legger Hector merke til en maskert mann som holder ham under oppsikt fra skogen. Hector går inn i skogen, bare for å finne en kvinne ligge der livløs. I det Hector skal hjelpe henne blir han plutselig angrepet av en fremmed mann, og livredd løper Hector til et nærliggende hus for å søke etter hjelp. Dette huset er imidlertid et forskningslaboratoriet som besitter en tidsmaskin. Jepp, mer skal vi ikke si:)
Dette er lavbudsjettsfilm hvor fokuset er på historien. Og det liker vi. Premisset er like enkelt som det er velfungerende. Hva som burde være en helt ordinær helg for et helt ordinært par, forvandles til et lite helvete grunnet noen skjebnesvangre valg. Manuset er velskrevet. Det er fullt av overraskelser og interessante vendinger, og det klarer akkurat å holde seg innenfor de logiske rammene som så mange tidsreise-filmer tråkker over.
Som de fleste filmer som tar for tidsreiser er det om å gjøre å holde styr på handlingen og de mange historier som krysser seg selv. Du kan bli litt svett, men det er samtidig veldig moro! Filmen er kaotisk, forvirrende, morsom og ikke minst tragisk. Regissør Nacho Vigalondo, som også har skrevet manus og besitter en av hovedrollene, gjør flere smarte valg, og forteller historien på en sober og effektiv måte. Han skildrer godt panikken og desperasjonen til Hector, som fortvilet forsøker å rydde opp i sine feil, bare for å begå nye. Den stakkars mannen får livet snudd på hodet i løpet av en time. Den lengste timen i hans liv.
En svært festlig sci-fi horror som vi trygt kan anbefale:)
7 bloddråper
En proff og solid sci-fi horror som leverer varene, kan man si. En familie opplever gufne hendelser i sitt hjem mye pga. av de enkelte familiemedlemmenes merkelige adferd. En slags Poltergeist møter Signs møter Nærkontakt av tredje grad. Jepp, vi har å gjøre med noe overnaturlig og overjordisk, og hvor denne sympatiske familien utgjør midtpunktet.
Spenningen ligger i oppbyggingen, etterhvert som ting eskalerer rundt dem, og som skjer i rolig og stødig tempo. Det blir aldri helt trygt, farene ligger og lurer konstant mens de tiltar i styrke. Etterhvert får filmen en grad av X-Files ved seg, som i og for seg er litt koselig, men kanskje litt tamt også.
Vel, filmen byr på noen nokså gufne scener, men det hele fremstår nokså ufarlig. Jo, familien blir så absolutt satt på prøve av det mystiske som foregår, det er noe kraftfull og skummelt som ligger bak, men fordi det hele er ganske konvensjonelt satt sammen, så uteblir den sitrende, farlige spenningen. At det kjennes en smule polert er kanskje en grei beskrivelse.
Alt i alt en vellaget sci-fi horror, som innehar en god del spenning, og godt levert skuespill fra de involverte. Du får egentlig litt som forventet, men fungerer som et godt filmvalg hvis man en kveld er litt usikker på hva man vil sette på:)
6 bloddråper
Fra regissøren som ga oss den svært underholdende Upgrade (2018), følger han opp med nok en sci-fi basert horror, The Invisible Man. En film som nok fikk en litt trøblete start grunnet premiere rett før Korona-epidemien, men hvor strømmetjenestene heldigvis kom til unnsetning. Et OK alternativ å se kinofilmer fra sofaen også :)
En solid og velsmurt film, som i tillegg byr på eminent skuespill av hovedrolleinnehaver Elisabeth Moss. Hun skuffer sjeldent, aldri må vi nesten si, og bidrar til å gjøre denne nokså streite thriller-affæren hakket mer interessant og engasjerende.
Vi møter Cecilia som etter å ha klart å flykte fra sin kjæreste fortsatt sliter med angst for at eks’en skal dukke opp igjen. Da hun får vite at han angivelig har tatt livet sitt, samt at hun arver en pen slump penger, ser ting plutselig lysere ut. Men gleden er kortvarig etterhvert som hun begynner å mistenke at noen fortsatt følger etter henne... Noen hun ikke kan se! Kinkig situasjon og det blir vel heller ikke lettere når hun skal prøve å overbevise de andre om hva som foregår.
Basert på en bok med samme navn av H. G. Wells fra 1897, er Invisible Man 2020 en remake av et velkjent konsept som flere andre filmer før denne har hatt som utgangspunkt. Men kanskje var det på tide med en oppdatert versjon, og som kanskje kan yte historien om ikke enda mer rettferdighet pga. dagens moderne filmteknikk.
Vi må jo si at filmens premiss er ganske så catchy. Å ha en usynlig kar i hæla er rimelig kjipt. Her snakker vi om stalking på høyt nivå, og vi kan lett se for oss alle peeping tom’s der ute bli temmelig misunnelige på antagonistens usynlighets-evner.
Vi var litt spente på hvor godt de lyktes med å vise en slik “usynlighets-fiende” på film, og uten at det så fjollete ut. Men de lykkes godt for de konfrontasjonene som etterhvert utspiller seg ser overbevisende og troverdige ut. Noen ganske fornøyelige sekvenser som serveres i denne forbindelse, og hvor det går temmelig hardt for seg. Med andre ord, kløktig kinematografi og filmteknikk, tydelig at Leah Whannel kan sitt håndverk. Hva gjelder skuespillet, har vi allerede nevnt Elisabeth Moss sin ypperlige innsats; hennes register når det gjelder mimikk og uttrykk er imponerende, alt fra små nyanser til full panikk. Virkelig en klasse skuespillerinne.
Filmen tar dog ingen sjanser, og vi savnet nok litt mer kreativitet og guts fra historien og skaperne. Nettopp dette litt konvensjonelle og tradisjonelle, som sammen med noen pussige logiske brister her og der, er med på å trekke ned helhetsopplevelsen noe. Det er liksom lite som stikker seg særlig bra ut, kanskje med unntak av Moss sitt briljante spill muligens. Litt små-tamt føles det. Men det er greit, denne filmen har som mål å appellere til folk flest, og da må man vel bevege seg innenfor trygge rammer. Og som nok er noe av grunnen til at den har blitt den suksessen den har blitt.
Dette er proffe saker, og man får egentlig som man forventer: en solid horror-pakke som veit å underholde.
7 bloddråper
Splice er et svært vellaget og velspilt sci-fi horrordrama, om når mennesket leker Gud og forsøker å tukle med naturen og dens skaperverk.
Kjæresteparet Clive (Adrien Brody) og Elsa (Sarah Polley) jobber på et laboratorium hvor de forsker på genspleising. Uten at ledelsen vet om det igangsetter de et noe spesielt prosjekt, hvor de skaper en menneskelignende skapning som de holder skjult fra sin arbeidsgiver og kollegaer.
Som nevnt innledningsvis gjør skuespillerne en formidabel innsats, og da særlig Brody og Polley. Og mye av filmens styrke ligger nettopp i deres relasjon og kjemi. Paret fanger vår interesse, vi bryr oss og ønsker å vite hva som skjer med dem, i deres kamp for hvordan håndtere sin nye kreasjon, og ikke minst sine indre demoner.
Premisset for filmen er ikke ukjent, men dette gjøres på en såpass overbevisende måte at det føles overraskende friskt. Filmen omhandler like mye menneskets destruktive og arrogante forhold til naturen, og mangel på respekt og empati for andre arter, som det er en vellykket metafor for det å skulle bli foreldre. Filmen er skrudd og freaky, med smakfulle doser body horror og noen scener som fikk oss til å humre godt. Også pluss i boka for svært solide spesialeffekter.
Regissør Vincenzo Natali har vært ute en vinternatt før, med filmer som Cube, Cypher, Haunter og In the Tall Grass på CV’en. Og bidrag i prominente tv-serier som American Gods og Westworld. Dette er helt klart en fyr som kan sitt fag.
7 bloddråper
En interessant og pussig film om et søskenpar, hvis broren etter flere forsøk på å ta sitt eget liv, oppdager at han stadig gjenfødes gjennom et «vagina»-aktig portal i veggen. Leiligheten regelrett fylles av hans egne døde kropper, og søsteren må hjelpe han med å kvitte seg med sine lik, før den sinte naboen får nyss om hva som skjer. Et rimelig sprøtt premiss, men som funker, godt hjulpet av intenst skuespill mellom søsknene. Blir nesten et slags kammer-horror, hvor alt foregår i leiligheten og hvor vi følger samspillet mellom de to midt opp i all galskapen.
Filmen handler også om mental lidelse, og effekten den kan ha på eget sinn og omgivelsene rundt, og det er ganske opprørende til tider å bevitne dynamikken mellom søsknene; med den depressive suicidale broren og søsteren som på den ene siden er veldig glad i ham, men samtidig også lei og sliten. Det er ganske fælt til tider, og det sprøe som skjer er vel også ment som metaforer på dette destruktive relasjonelle, og kompleksiteten i psykiske lidelser og påvirkningskraften det kan ha. Det er mørke saker, og selv om humoren jo er der, i surrialismen og det absurde, er det likevel ganske tung tematikk som ligger til grunn, og det er lov å bli en smule deppa etter å ha sett denne.
Og når det gjelder de mulige metaforiske elementene, er det ikke så lett å si hva det skal bety konkret, og kanskje man også kan finne det en smule pretensiøst, hvor man lurer på hvor de vil med symbolikkbruken. Kan nesten kjennes en smule konstruert for behandle et alvorlig tema, samtidig som man lager horror.
Ok, det at det er et lavbudsjett kammerdrama, funker langt på vei, og selv om man lurer på hvilken retning historien skal ta (og som er bra!), oppleves det noe monotont til tider, mye pga. premissets egenart og enkelthet. Det står litt fast, som i og for seg gjenspeiler historien, men som seer skulle man kanskje ønske en større utvikling.
Greit, dette er en interessant film, og som vil passe folk som har sett mye horror, og som er på utkikk etter noe nytt og originalt. Vi er i Cronenberg-landskap, en regissør filmen skal være mye inspirert av, og tankene går også til Charlie Kaufman og hans originale, tankeeksperimenterende fortellinger. Med andre ord; det er noe kreativt og spennende over dette lille horror-sci fi-dramaet, og som gjør den verdt en titt.
6 bloddråper
The Cell er en visuell nytelse, men en film som dessverre lider av et svakt manus og en noe pussig casting. Her får du mer stil enn innhold, med andre ord. Men for noen er jo utseendet viktigst:)
En politimann (Vince Vaughn) skal forsøke å finne det siste offeret til en svært så sadistisk seriemorder (Vincent D'Onofrio). Eneste problemet er at seriemorderen er i koma. De må derfor ta i bruk ny og spenstig teknologi som gjør det mulig å tre inn i seriemorderens hode. Politimannen får her hjelp av en ung sosialarbeider (Jennifer Lopez).
Som sagt er filmens store styrke dens solide kinematografi og øye for detaljer. Joda, noen ganger er filmen noe overtydelig i sitt visuell uttrykk, men vi får servert noen fantastiske kulisser og tablå, i dette drømmeaktige universet filmen tilbringer mye av sin tid i. Men her er også en annen utfordring; hvis alt foregår i drømme, er det egentlig farlig? Kan det bli skikkelig skummelt hvis alt som skjer egentlig ikke skjer? Det er jo ikke Freddy Krueger de hanskes med her:)
Men det er gøy å en film som forsøker. The Cell gir indikasjoner på at regissør Tarsem Singh har ambisjoner og originalitet. Noe som også ble bekreftet noen år senere da han ga oss den knallgode The Fall; en sjarmerende eventyrfilm som er vel verdt å sjekke ut.
6 bloddråper
Vi må innrømme at vi her hadde visse forventninger, ettersom det er kompisene Justin Benson og Aaron Moorhead som har regi og manus. For disse gutta har virkelig levert tidligere, med sterke filmer som Resolution, Spring og The Endless på CVen. Og Synchronic har flere av guttas særtrekk; det er fascinerende og komplisert, kreativt og ambisiøst. Men som vi skal komme tilbake til falt ikke alt like godt på plass denne gang for Benson og Moorhead. Dessverre.
Steve og Dennis er bestekompiser og jobber som ambulansesjåfører i New Orleans. Steve er singel og lever et liv som er like fritt som det er tomt. Dennis er gift og har en 18 år gammel datter å bekymre seg over. Og det har han grunn til, for i byen fins et designerdop ved navn Synchronic som tar sine brukere med på en svært hissig trip.
Det er mye som funker i filmen. Det er gøy å følge gutta på jobb i New Orleans sine mørke områder. Det er gritty og smånifst. Karakterene er likandes og interessante, og de to (Anthony Mackie og Jamie Dornan) har god kjemi. Og ingen dum ide å bruke et designerdop som utgangspunkt for å skulle leke med tid og rom. For hva om det du ser og opplever under din verste bad trip faktisk skjer? Det er bare det at designerdopet har noe i overkant hissige effekter på de som tar det. Filmen vippet over til det absurde til tider. Og når du introduserer tidsreiser, så er det nesten som å be om trøbbel, for logikk og tidsreiser går sjelden hånd i hånd. Men vi liker at Benson og Moorhead har ambisjoner, at de nesten alltid forsøker å lage filmer med egenart og dybde. Og hvis du ikke stiller så mange kritiske spørsmål, men aksepterer filmens premisser og handlingsforløp, så vil du nok kose deg. For Benson og Moorhead vet å lage film. Det er bare det at de har gjort dette bedre og smartere tidligere.
6 bloddråper
Horror på en øde gård, forårsaket av et ku-eksperiment gone wrong? Kan det bli skummelt? Tja, om ikke så innmari skummelt, så hvertfall ganske intenst!
En underholdende liten sak, som innholdsmessig kan gi et preg av å være litt B-aktig, men som er overraskende godt laget. Og nærmest tullete seriøs. For på tross av det noe absurde premisset, så er det et tema som blir høyst alvorlig behandlet, sterk hjulpet av engasjerte skuespillere som gir alt i rollene sine. Her er det lite humor å spore, kun heftig dramatikk på en liten avsidesliggende gård i Irland.
For å tjene ekstra penger har gårdeier Dan tillatt et aldri så lite gen-eksperiment på hans kuer, styrt av et lite forskerteam. Selvsagt går dette eksperimentet “åt skogen”, og Dan og co. kastes så ut i en kamp om overlevelse.
Opplegget og premisset minte oss ikke lite om den fornøyelige, newzealandske Black Sheep (2006). Men bare uten humor, for det er ikke noe kødd med de “kyrne” her! :)
Isolation er en effektiv og underholdene film, som funker knallbra takket være solid regi, godt skuespill og enkle, men godt utførte effekter.
Vi lot oss sjarmere av dette spetakkelet ute på den irske bygda! :)
7 bloddråper
Meander er en intens, velspilt og ikke minst klaustrofobisk fransk sci-fi horror.
En ung kvinne våkner opp fanget i et slags rørsystem. På armen er festet en klokke, og inne viss tid må hun forsøke å krabbe seg gjennom forskjellige utfordringer, med livet som innsats.
Filmens styrke ligger i nerven og gjennomføringen. Den er visuelt overbevisende, med en imponerende set design. Gaia Weiss gjør også en solid innsats i rollen som den stakkars fangede kvinnen. Det kan bli temmelig panisk og trangt i tunnelene, så de av dere med klaustrofobi er herved advart.
Selve historien i manuset kunne nok trengt noen flere runder på kammerset. Det føltes noe svulstig og plumpt etterhvert som det hele ble rullet opp. Vi sitter med en følelse av at filmen ønsker å si mer enn den egentlig har på hjertet. Og at det skulle rettferdiggjøre å ha en ramme på filmen. Hvorfor? Hvordan? Hvem? Det er endel spørsmål vi nok var tjent med å la ligge.
For det er i tunnelene det skjer, og som gjør denne filmen særlig severdig. For dette er som nevnt meget godt filmatisk håndverk. Regissør Mathieu Turi klarer å dra deg inn i de trange tunnelene og det intense dramaet son der utspilles.
Konseptet kan kanskje høres ut som en blanding av Saw og Escape Room. Men filmen har ikke så mye til felles med disse filmene. Filmen har et konsept og fremdrift som minner mer om et dataspill, hvor hovedpersonen skal forsere og løse ulike puzzle's, hele tiden med små ørsmå marginer, bli jaget av ekle vesener som man så vidt slipper unna, og når situasjonen pauser opp så starter neste utfordring. Enkelt og effektivt konsept. Og i filmsammenheng blir det viktig at gjennomføringen sitter. Og det gjør det i Meander!
7 bloddråper
En søvnig liten, kanadisk indie-film om tenåringsjenta Sarah, som melder seg på et søvneksperiment i håp om litt spenn og god natts søvn. Vel, det blir kanskje ikke helt sånn...
Come True er en lavmælt, saktegående, suggererende og noe syrete film. En stille, nesten poetisk skildring, av de ulike stadier innen drømming, dog selvsagt med fokus på de gufne elementene. Ikke forvent et fyrverkeri av en film, her er det tung atmosfære som gjelder.
Må rekke frem Julia Sarah Stone gjør en innmari bra hovedrolle synes vi, som med sitt uttrykksfulle ansikt, og sterke tilstedeværelse, evner paradoksalt nok å si mye uten å si så mye. Og det er godt gjort!
Visuelt sett en meget imponerende film, og filmspråket synes helstøpt, hvor de ulike elementer, kler hverandre godt. Drømmesekvensene er svært kunstferdig utført, som fascinerende malerier eller tablåer, av skikkelig mørk karakter. Vanligvis finner vi slike drømmesekvenser litt kjedelige, grunnet at det er jo noe som ikke “skjer” i virkeligheten, men akkurat disse her, i Come True, synes vi funker riktig så bra.
En estetisk gjennomført film, med sterke kunstneriske kvaliteter, som i tillegg har en tilbakeskuende 80-90 talls vibb, i form av musikk og design. Ganske populært med denne retrostilen, mange filmer som lar seg inspirere av denne epoken om dagen. Men vi synes at det her inkluderes smakfullt inn, på en nokså diskret, stilig måte, uten at det kjennes påtrengende.
Både idé og atmosfære kan kanskje minne litt om Alex Garland (Annihilation, Ex Machina, Devs) hvor mystikk, teknologi og en poetisk, nesten melankolsk historiefortelling, smeltes sammen til en enhet. Samme gjelder også her med Come True, dog er den kanskje ikke like filosofisk som Garland sine filmer.
Ok, så er det et særlig fokus på atmosfære i denne filmen, til fordel for mer narrativ fremdrift, og det gjelder tvers gjennom hele filmen. Og flere vil nok synes at det blir vel atmosfærisk til tider med mange av scenene som kjennes i overkant lange og dvelende. Litt monotont blir det og filmen kan noen ganger helle mer mot “skummel musikkvideo”, enn skummel film.
Vi anbefaler derfor kanskje ikke å sette på filmen sent om kvelden, det er greit med et visst søvnoverskudd når man ser denne. Filmen dreier seg tross alt om søvn og drømmer, og da kan det være greit å være våken selv :)
Vel, denne monotonien til tross; vi setter da pris på annerledeshet, og dette er en film som byr på nettopp det!
7 bloddråper
Jordan Peeles film nummer 3 i rekken, og som vi selvsagt hadde store forventninger til. Og da er det ekstra gøy at den innfrir!
Ikke like politisk denne gang, mer reinspikka underholdning som serveres, og en film som inneholder det meste. Sci-fi, western, horror og komedie i en salig blanding; sjangeroverskridende moro, og som funker overraskende godt sammen.
Vi følger søskenparet OJ (Daniel Kaluuya) og Emerald (Keke Palmer) Haywood som driver en hesteranch hvor de trener opp hester til ulike film- og underholdningsoppdrag. En forretning som støter på uventede utfordringer etter hvert som mystiske hendelser kommer til å prege dalen de befinner seg i…
Peele utstråler og utviser en enorm teft og entusiasme omkring filmfaget med Nope. Kan minne om en filmatisk tilnærming ikke helt ulik Tarantino sin; sjangre blandes, det er referanse-tungt, med en smittende og boblende fortellerglede. Som en slags hyllest til film som kunstart, og Nope er rett og slett en sann glede og oppleve for filmentusiaster. Her blandes sjangrene, men på en måte som virker uanstrengt og nokså naturlig. Og det er godt gjort, med tanke på at det er tross alt ganske absurd mix!
Humoren og satiren som Peele er så kjent for er kanskje ikke like fremtredene og skarp i Nope, men det funker likevel godt. Bihistorien med den erkeamerikanske fornøyelsesparken som er lokalisert ikke langt fra ranch’en er vittig og små-parodisk fremstilt. Og med den karismatiske, overentusiastiske og profittjagende sjefen for parken, strålende portrettert av Steven Yeun. Parken kunne minne om noe hentet fra Breaking Bad-universet, kjent for sine komiske karakteristikker av amerikansk kultur, samfunn og karakterer.
Filmen byr også på en rekke creepy sekvenser, enten filmen beveger seg på små flater eller på stor-skala nivå ala Nærkontakt av tredje grad. Som om Spielberg møter Shyamalan. Ikke minst er lydpsoret i Nope meget gjennomført, og som forsterker og løfter scenene til nye høyder. For det spares ikke på kruttet her!
Og det må være sagt at selv om Peele benytter seg av flere kjente sjangergrep, så gjør han det på en måte som virker frisk og lekent, og der sammensetningen og resultatet likevel føles originalt. Det er flere elementer i filmen som overrasker, og i den forbindelse må vi fremheve historien om sjimpansen som går amok(!), som er både hissig, intenst og skaper en ekstra nerve til hovedhistorien.
I Nope er det mye som skjer, og filmen er både lang og innholdsrik. En smule for lang muligens, men det er greit, de i overkant 2 timene gikk relativt kjapt!
Vi ser en litt ny side av Peele med Nope. Det er noe deilig og befriende å se filmer som nesten skamløst ønsker å underholde, og heller omfavner klisjeer enn å holde tilbake. Peele går all in! En film som fremstår som en ambisiøs, oppvisning av en stor-film, og som plasserer Jordan Peele blant de store i bransjen.
8 bloddråper
Nok en interessant og kreativ sci-fi-preget film av de visjonære filmskaperne Justin Benson og Aaron Moorhead. Disse to har tidligere gitt oss knallgode filmer som The Endless (2017), Resolution (2012), Synchronic (2019) og Spring (2014). Og deres femte fullengder skuffer ikke, selv om den kanskje ikke er helt på nivå med deres tidligere beste arbeid.
Vi møter naboene John (Moorhead) og Levi (Benson) i en småslitt bygård i L.A, som en dag oppdager et merkelig lysfenomen i leiligheten til Levi. I håp om at dette fenomenet skal gjenta seg, bestemmer de seg for å lage en dokumentar for å forhåpentligvis komme til bunns i mysteriet. Det er som de endelig har funnet sitt kall i livet; å avdekke et mysterium som vil gi berømmelse og penger. Dette fører dem til et nettverk av hint og spor, og all verdens konspirasjonsteorier og mulige vitenskapelige forklaringer skal settes på prøve. Vi snakker tidenes «rabbit hole», og det er ganske så underholdende å følge disse to hobby-etterforskere på ferden.
Manuset er, som vanlig fra disse gutta, mer enn smart nok. Det er intrikat, uforutsigbart og spennende. Men filmens største styrke er svært godt skuespill og sjeldent god kjemi mellom Levi og John. Dialogene og samspillet dem i mellom føles både naturlig, komisk og intenst. Det er artig å følge relasjonen og dynamikken mellom gutta, mens de utforsker sitt mysterium, og som er et likeså viktig aspekt i filmen.
Vi skal ikke gå inn på alt av handling og de intrikate teoriene som blir presentert og undersøkt, her blir det mye opp til seer å tolke. Men det er engasjerende og underholdene, og det er spennende å følge guttas vei inn i kaninhullet.
Filmen har en slags egen rytme og tone, og selv om alt er tilsynelatende nokså «off» og rart, ikke bare alt som skjer, men også karakterenes personligheter og samspill, så virker det også fascinerende naturlig og troverdig. Filmen har en slags slentrende, men også selvsikker og overbevisende rytme og flyt, og som funker til de grader. Selv om det er indie, lavbudsjett, så er det altså overraskende bra laget. Skikkelig gjennnomarbeidet, med flere flotte og visuelt fine scener. L.A har noe mystisk, nedslitt og magisk over seg, og som filmen får frem på en ypperlig måte.
For Something in the Dirt viser hvordan kreativitet og talent kan kompensere for et lavt budsjett, herunder store kulisser og dyre CGI-effekter. Filmen ble skutt under covid-pandemien, med et lite crew og hvor de fleste opptak ble gjort i leiligheten til Benson. Benson og Moorhead spiller også begge hovedrollene som Levi og John. Dette er rett og slett en oppvisning i hvordan lage noe helstøpt med svært lite økonomiske midler.
Filmen har nok delt publikum noe, og kan hende er det fordi historien er noe løst satt sammen, og hvor balansen mellom det overnaturlige og virkelige etter hvert kan kjennes litt rotete, og som muligens mangler litt retning. Filmen bobler av kreativitet og fortellerlyst, men den klarer dessverre ikke å lande like stødig som den tok av. Interessen dabbet litt av mot slutten.
Uansett; vi satte pris på denne originale historien og synes at Justin Benson og Aaron Moorhead serverer oss en fascinerende, kreativ og original film. Åpenbart noen av de mer interessante regissører vi har om dagen, temmelig unik i film- og horrorsammenheng.
7 bloddråper
M3gan er en proff og solid Blumhouse film som er ment å treffe bredt, og det er alltid gøy og se såpass solid håndverk i en horrorfilm.
James Wan har vært med å skrive denne sci-fi horror’en om kunstig intelligens og de farene det kan føre med seg. Vi har sett det mange ganger i andre kjente sci-fi produksjoner, som 2001: En romodyssé, Terminator, Blade Runner, eller i noe fra en Black Mirror-episode.
Så velkjent tematikk altså, men vi syntes dette fungerte meget godt i settingen og premisset for filmen. Og muligens ekstra spennende og relevant i disse dager, med tanke på at vi faktisk står på terskelen til AI-universet, uten helt å forutse hvilke konsekvenser det kan få for menneskeheten. Og hvor vi sitter med en følelse av vår tilnærming til denne nye teknologien er like naiv som den er grådig.
Vi møter Gemma som jobber med å utvikle smarte leker for barn. Når hun plutselig må påta seg ansvar til sin foreldreløse niese, bestemmer hun seg for å prøve ut sin nyeste innovasjon; den menneskelignende dukken M3gan. Tanken er å gi sin niese trøst og støtte, samtidig som M3gan kan utføre oppgaver og passe på ungen når Gemma er opptatt med sitt arbeide. Dette blir utfordrende etter hvert som M3gan utvikler seg til å bli i overkant “levende”.
Det er spennende med kunstig intelligens som utgangspunkt for å skape horror, og vi synes de lykkes godt med M3gan. M3gan er en fascinerende og tidvis karismatisk dukke. Den gir unektelig noen betraktninger og refleksjoner omkring AI, og hvilken rolle og funksjon den kan ha i samfunnet. Er det til vår fordel i det lange løp? Eller kan det få katastrofale følger? Mye tyder enn så lenge på sistnevnte. Således er filmen mer skummel enn den er klar over selv. Vel, horrormessig er dette en forholdsvis snill og safe film. Og den er ikke uten humor. Men den har noen creepy scener, og dukken er svært god laget med en kombinasjon av faktisk skuespill, CGI og animering. Fra vårt ståsted ville nok filmen tjent på å være enda mørkere og slemmere, og ikke minst mindre forutsigbar. Men med tanke på filmens tiltenkte publikum har vi forståelse for hvorfor den valgte en annen vei.
Alt i alt en vellykket og godt laget sci-fi horrorfilm, om kunstig intelligens på avveie.
7 bloddråper
En interessant og fascinerende horror, regissert av sønnen til David Cronenberg; Brandon Cronenberg. Mye stemning og tematikk som går igjen i filmene til far og sønn, to regissører som liker å gå egne veier og som tør å kline til.
Vi møter ekteparet James (Alexander Skarsgård) og Em (Cleopatra Coleman) Foster. James er en strebende forfatter på søken etter inspirasjon for nytt materiale, og samtidig på kjærlighetstur med sin rike kone.
De møter et annet par hvis kvinnen, Gabi, (forøvrig fantastisk spilt av Mia Goth), er stor beundrer av forfatteren. Sammen bestemmer parene seg en dag å reise på en utflukt ut på bygda, en tur som skal vise seg å bli skjebnesvanger.
Her er det mye som funker, la det være setting, story, filming og skuespill. Det er lekkert og estetisk laget, og med en historie som ulmer av energi og som oppleves uforutsigbart. Nokså spennende og engasjerende, og innimellom noe syrete og sprøtt. Kan hende at noen av sekvensene er vel lange og drømmeaktige, og at det går utover historiens fremdrift. Men slike scener tilfører creepy atmosfære og som vi syntes passet OK i settingen.
Vanskelig å tolke filmen, for den har et mystisk thrilleraspekt, med et nihilistisk, sci-fi-preget tilsnitt. Kunne tidvis minne litt om Eyes Wide Shut og Clockwork Orange, og ikke minst tidligere Cronenberg sr. selv, filmer med tanke på det morbide erotiske med eksperimentelle sci-fi-elementer.
Vi likte premisset i filmen. Og dette merkelige, fiktive ferieparadiset, hvor den idylliske resorten rikfolket boltrer seg i, og som står i sterk kontrast med den fattige bygda rundt. Det hviler noe tungt og truende rundt det inngjerdede området. Man får absolutt en satire-vibb av historien med de rike menneskene og deres fasadepregete, hedonistiske levemåte, og dynamikken som oppstår med lokalsamfunnet. Det er heftig, skrudd og overdrevet, med pessimistiske undertoner.
Dette er en spesiell film, men som vi likevel syntes var underholdende i sin annerledeshet, med strålende skuespill-prestasjoner, og ikke minst en spennende utvikling i historien.
7 bloddråper