Antologi

I denne subsjangeren består filmen av flere kortere filmer, som oftest med flere regissører på lag, hvor hver regissør lager sin lille film, med ett mål for øye; skremme livskiten ut av deg. Noen av filmene har en en råd tråd, en overhengende historie som binder historiene sammen, mens andre er løsere sammenvevd, om i det hele tatt. Vi vokste selv opp med skrekkhistorier fortalt på tiden det tar å snurre en episode av Family Guy, feks i Tales from the Crypt, Creepshow og The twilight zone. Og vi elsket det:)

Endel skrekkfilmer kan virke noe langdryge, og du merker at regissør og/eller manusforfatter har dratt ut historien, at den ville vært bedre og mer effektiv dersom den var kortere. Som oftest er jo en skrekkfilm basert på en ide eller et spennende premiss, uten at det trengs 90 minutter å formidle det. Hvor ofte har vi ikke sagt; "Kult, men en halvtime for lang". Vel, det problemet forsøker antologi-filmene å løse. Her rekker du ikke kjede deg før neste historie fortelles. Historiene går rett på sak, de er effektive og intense. Disse filmene er perfekte for den rastløse titter, eller han/hun som ikke har hele kvelden ledig, men som ønsker en halvtime med adrenalinfylt moro. For det er bare å sette på pause og se resten seinere. Hvis du klarer!

Okei, her er noen utvalgte filmer innen antologi-horror:

 

V/H/S

Først ut er V/H/S fra 2012. Filmen har fått to oppfølgere; V/H/S 2 og V/H/S: Viral, men vi mener originalen er best. Filmen inneholder seks historier på ca 20 minutter hver. Alle historiene er filmet med håndholdt kamera, såkalt found footage materiale, og de er vevd sammen på følgende måte: En grupper kjeltringer påtar seg å bryte seg inn et hus for å få tak i en VHS-kassett. I dette mildt sagt mistenkelige huset finner de en død person sittende foran en TV. Huset er fullt av VHS-kassetter, og mens gjengen samler alle kassettene for å sikre at har med den riktige, blir en av dem sittende hos den døde mannen å se på TV. Hva han ser der vil være filmens fem andre historier. 

Vi kan ikke gå gjennom alle historiene, men vi vil bruke noen setninger på den første historien kjeltringene får servert, for den er knallbra! Fyttirakkern så tøff den er. En gjeng ungdommer skal på byen, og filmer det hele via et brillekamera. De plukker opp noen damer og ender opp på et nachspiel på motellet. Høres jo riktig så koselig ut. Men en av damene, som har oppført seg mistenkelig hele kvelden, har noen hissige overraskelser for de feststemte gutta. Det er bare å nyte hvor godt gjennomført denne lille historien er, og la den være til advarsel til de som ikke ser noen fare med å ta med en fremmed dame til hotelrommet:)

V/H/S er helt klart blant de bedre antologi filmene, med solide regissører som Adam Wingard (You´re next og The Guest) og Ti West (The House of the devil og The Sacrament) blant bidragsyterne. Selv om ikke alle historiene er like sterke, og du blir litt svett av det håndholdte kamera som kastes rundt i 90 minutter, så er flere av historiene originale, kreativt fortalt, effektive og nokså uhyggelige. Det er spesielt spennende å følge kjeltringene i åpninghistorien og hva som faktisk skjer i det i utgangspunktet tomme huset de har brutt seg inn i:) 

Så det er bare å sette seg i go´stolen med chips og holiday-dipp, og la VHS-kassettene invitere deg med på en herlig liten horroraften.

7 bloddråper


d5_southbound.jpg

Southbound

Neste film ut er Soutbound fra 2015. En rekke regissører har her gått sammen og laget en underholdende og skrekkfylt reise fra USAs øde lanedevei. Blant regissørene finner vi Radio Silence, en trio regissører som også deltok i ovennevnte V/H/S. Filmen gir oss fem historier som glir i hverandre. Felles for historiene er skyld og anger, og alle inneholder en fin dose gore blandet med det overnaturlige. All handling finner sted i den amerikanske ørkenen, på et øde veistrekke, hvor alle mørke hemmeligheter og bedritne valg blir flombelagt, og dødens engler har kommet for å høste. Selv om det er noe uforløst over historiene, så klarer de å smyge inn under huden din, med sine løse ender og rom for tolkninger, og overlater til seeren å fylle ut de manglende bitene i puslespillet. Et deilig nikk tilbake til klassikere som Creepshow og Tales from the crypt. Det er godt laget, historiene er effektivt fortalt og med skuespillere som leverer. Filmen har ingen umiddelbare høydepunkt, men heller ingen direkte svake deler. Det er surrealistisk og ofte vakkert. For det fins ingen bedre kulisser enn den amerikanske landeveien. Du får lyst til å hoppe inn i en Lincoln Continental, kaste GPS´en ut av vinduet (er for pyser), fylle tanken full og se etter eventyr. Men helst litt mindre makabre enn det vi her får levert. 

7 bloddråper


the-abcs-of-death-2.jpg

The ABC of death 2

Oi, her var det mye morsomt! The ABCs of Death 2 er nok en samling 26 kortfilmer, og som baserer seg på alfabetets 26 bokstaver (Æ, Ø og Å er da ikke med ☺). Som i originalen utgjør hver bokstav første bokstav i kortfilmens tittel, og ideen er å vise 26 måter å dø på. Kreativt og morsomt konsept, og det er noen effektive kortfilmer som presenteres her; noen veldig bra, noen ok, og noen not-so-much. 26 regissører som har fått frie tøyler, og som eksperimenterer og leker seg med sjangeren og formatet. Fordelen er at filmene er såpass korte, rundt 5 min, så får man ikke helt fot på en kortfilm, så er det ikke lenge å vente til den neste. Kortfilmer er et herlig format, gitt.

The ABCs of Death 2 er underholdende saker, små godteposer av noen horrorfilmer, og hvor det er overraskende mye humor, mest frivillig, men også noe ufrivillig. The ABCs of Death 2 funker som en knallbra vorspiel film, hvertfall for dem som liker horror. Passer dog ikke like bra i klasseromssettinger, som visstnok en lærer i USA skal ha trodd. Ingen god måte å lære alfabetet til kidsa på. 

Her er noen av kortfilmene vi ønsker å trekke frem (men anbefaler å sjekke ut alle, mye moro her):

G is for Grandad: Et noe atypisk bestefar og sønnesønn forhold, kan man si.

K is for Knell: En guffen og marerittaktig sekvens. Godt laget, stemningsfull, og ikke for dem som lider av forfølgelsesvanvidd.

M is for Masticate: Morsom, slow-mo sekvens, med en vill, crazy fyr i hovedrollen. Ikke en du vil møte på gata. Funny ending.

S is for Split: Effektiv og brutal home-inavsion kortfilm, og med en twist! Meget godt laget og fortalt, og på såpass kort tid, a gitt. Rett og slett imponerende. En av de helt klart beste.

V is for Vacation: En feriesamtale med kjæresten, som spinner helt ut av kontroll! Drøy og original.

W is for Wish: En hysterisk parodi på en 80 talls leketøysreklame, med to kids som leker med action-hero dukker. Havner inn i en verden som ikke var helt som forventet.

X is for Xylophone: Oooo, dette var drøyt. Fransk horror sparker bra gitt. Barnevakt fra helvete, og selvsagt er det hu kjipe fra Inside som spiller barnevakta. Creepy saker, og mildt sagt disturbing.

Z is for Zygote: Knallbra bodyhorror! Dog ikke noe gravide kvinner bør se, en annerledes og temmelig morbid graviditet dette. 

7 bloddråper


061013013409_l.jpg

Three... Extremes

Til slutt skal vi ta for oss den asiatiske Three... Extremes fra 2004. Tre svært så solide regissører har laget hvert sitt segment i denne kritikerroste antologi-filmen. 

Først ut er "Dumplings" av Fruit Chan. Denne kortfilmen slo såpass an at den samme år ble utvidet og sluppet som en egen spillefilm. Den er estetisk, saktegående og ytterst morbid. Skal ikke røpe for mye, men disse klassiske, kinesiske dumplingene inneholder noen ganske så utradisjonelle ingredienser. Den tidligere TV-stjernen Mrs. Li er desperat etter å se ung ut. Hun oppsøker en meget spesiell kokk, tante Mei som serverer dumplings som visstnok får deg til å se ung ut. Gjett hva tante Mei´s hemmelige ingrediens er? Hint; tante Mei var en gynekolog i sine yngre dager og utførte flere tusen aborter. Ja, ja, aborter og dumplingser i skjønn forening her altså. Bra foto og en film som er vakkert laget, men du verden så ekkelt.

Under filmens del to, «Cut», er det Park Chan-wook (Oldboy, Sympathy for Mr. Vengeance og Thirst) som sitter bak rattet. Segmentet omhandler en suksessrik regissør som tas til fange sammen med sin kone, av en statist som tydeligvis ønsker å gi regissøren en liten lærepenge. Regissøren våkner opp på sitt eget filmsett, bundet. Han ser kona sitte foran pianoet, men med stålvaiere surret rundt all hennes fingre. Dette er utgangspunktet, og herfra er det vår svært syke, men nokså morsomme, statist som bestemmer hva som skal skje. Segmentet har et kult utgangspunkt, og det er visuelt flott og selvsikkert gjennomført. Historien har også en fin liten tvist/overraskelse. Men det hele har noe uforløst ved seg, og slutten sitter ikke helt. Synd, for dette kunne vært skikkelig moro!

Sist ut er Takashi Miike (Audition og Itchi The Killer) og hans «Box». Vi følger Kyoko, en 25 år gammel kvinne, som sliter med minnene fra da hun var del av et lite sirkus sammen med sin søster, men hvor søsteren ble utsatt for en tragisk ulykke. Vi skal ikke si så mye mer, fordi vi vil ikke avsløre moroa, og fordi vi egentlig ikke er 100 % sikre på hva som faktisk skjer:) Dette er nokså typisk asiatisk, med lange dvelende scener, flotte kulisser, noe animerte karakterer, kreativt og mørkt, og alt pakket inn i et drømmeaktig teppe med et hint av det overnaturlige. Ikke så skummelt, men nokså fascinerende.

6 bloddråper


german.jpg

German Angst

German Angst. En tittel som ikke tuller. Ærlig, direkte og tydelig. Hva er så dette som tyskerne engster seg over? Vel, tre regissører har hver sine tolkninger av temaet representert gjennom tre korte novelle filmer, og som til sammen utgjør antologien German Angst. Og en ting er sikkert; dette er heftige saker.

Man trenger kanskje ikke å si så mye om filmene, utover at samtlige byr på interessante og originale historier. Det er kreativt, brutalt, til tider voldsomt grafisk, og alltid med et slags kunstnerisk eller politisk tilsnitt. Blodklubben fikk veldig lyst til å tolke de ulike segmentene på forskjellige måter, især med utgangspunkt i de utfordringene landet har stått overfor etter krigens dager. Vel, vi skal ikke dvele mer rundt det, det vil bli opp til den enkelte seer å danne seg en mening om dette. Men tittelen German Angst kan gi visse assosiasjoner til en følelse rundt landets voldsomme innflytelse det siste århundret.

Uansett; Jörg Buttgereit er først ut med sitt segment "Final Girl": et stille og rolig portrett om en enslig jente som lever i en sliten leilighet, omgitt av marsvin og en mann bundet til en seng. Odd, skremmende, mørkt og tragisk. Overgrep er helt klart et tema her. Deretter følger Michal Kosakowski med sitt segment "Make a Wish". Et kjærestepar blir brutalt angrepet av en gjeng bøller. En historisk twist kommer til å få heftige konsekvenser for både paret og gjengen. Her er det fremmedfrykt som er i fokus. Til slutt gir Andreas Marschall oss segmentet "Alraune". En mann vikler seg inn i en S/M møter Eyes Wide Shut verden, etter at han blir overmåtelig betatt av en mystisk kvinne. Mørke og lukkede kulter og ukontrollerbar kåthet er imidlertid sjelden en god kombinasjon, noe han sårt vil få erfare. Her er menneskets (mannens?) destruktive forhold til sex og nytelse, og vår evige søken etter drøyere og mer, et hett tema. Hvem sa Serbian Film?

Blodklubben koste seg gløgg gjennom alle disse tyske novellefilmene; filmer som skremmer, underholder og er overraskende spennende. Og som att på til skaper refleksjon og diskusjon. Blir jo ikke bedre enn det! 

8 bloddråpe