Nordisk horror

Med nordisk horror mener man filmer som kommer fra Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland. Siden vi har to kategorier dedikert til norsk horror, nemlig Norsk horror - del 1 og Norsk horror - del 2, så velger vi å holde norske filmer utenfor i denne sammenheng.

Norden har ingen lang tradisjon innen horror, og det er flere grunner til det. Som påpekt under redegjørelsen av Norsk horror - del 1, så er det vel kun pornofilmer som har lavere status enn horror. Det var lenge, og er fortsatt for mange, nesten uttalt og vedtatt at slike filmer er altfor groteske, umoralske og meningsløse. Sjangeren passer kanskje ikke den milde og politiske korrekte nordiske væremåten. De offentlige finansielle støtteordningene innen filmbransjonen (som i realiteten bestemmer hvilke filmer som skal lages) har ikke akkurat overøst sjangeren med midler. Horrorfilmene har derfor lenge, og i stor grad fortsatt, måtte finansieres på andre måter, og dermed forholde seg til nokså små budsjetter. Å lage horror her i nord har derfor ofte krevd særlig hardt arbeid, idealisme, pågangsmot og genuin kjærlighet for sjangeren. Den negative holdningen til sjangeren medførte også lenge (og til en viss grad fortsatt) en nokså begrenset kinodistrubusjon. Og horrorsjangeren hadde lenge en formidal utfordrer i de svært strenge sensurreglene som Norden lenge hadde, for å beskytte sin befolkning for ubehagelige og skumle bilder. Det har altså ikke vært så enkelt å lage filmer som tør sparke godt fra seg her i nord. 

Men det betyr ikke at slike filmer ikke er blitt laget. Vi har tidlige eksempler på sjangeren i Victor Sjöströms Körkarlen (1921), den svensk/danske Häxan (1922) og Carl Theodor Dreyers Vampyr (1931). Senere kom klssikere som De Dødes Tjern (1958) og Bergmans Vargtimen (1968). 

Det har imidlertid vært nokså rolig på den nordiske horrorfronten frem til sjangeren fikk en liten oppsving på midten av 00-tallet. Greit, danskene ga oss Nattevakten og Siste Time på midten av 90-tallet, og vi husker disse filmene som noe av det skumleste vi har sett, og som holdt oss våkne altfor mange netter. Men det ble nokså stille fra danskene etter det. Vel, Lars von Trier fascinerte og skremte oss med Riget 1 og 2 i samme tiår, og Midtsommer dukket opp i 2003. Von Trier kom senere med den svært så kontroversielle Antichrist (2009), og ikke minst The House that Jack Built i 2018. Filmer som har skapt litt overskrifter:) Og svenskene ga oss filmer som Besökarna (1988), Evil Ed (1995) og Det Okanda (2000). Men det var ikke akkurat snakk om noen horrorbølge fra nord.

Det var primært Norge og Sverige som ga gass på midten av 00-tallet, med filmer som Rovdyr, Død Snø, Fritt Vilt, Villmark, Wither, La Den Rette Komme Inn og Frostbiten. Men også Finland kom på banen med filmer som Sauna (2008) og Rare Exports (2010). Kan jo nevne at Island også har noen horrorfilmer på samvittigheten, slik som Reykjavik Whale Watching Massacre (2009) og nylig slupne Jeg vet hvem du er (2017) Publikum flokket til kinosalene og viste at horrorfilmer har en solid fanskare der ute. Selv om vi mistenker "eliten" for å jobbe svært så aktivt for å holde sjangerens status lav.

Det kan være noe vrient å skulle finne klare fellestrekk mellom de nordiske horrorfilmene. Man snakker jo om en nordisk noir innen krim og thriller; den litt mørke, melankolske og kalde stemningen. Og kanskje kan man til en viss grad overføre det til horror også. Klart det er en klisje, men vi er muligens litt triste og mørke her oppe i Norden. Det er jo noe med den helvetes lange og mørke vinteren, og det gjør noe med oss. Dessuten er natur viktig for oss. Naturen fremstilles som skummel, destruktiv og svært farlig. Skoger og fjell er noe vi har flust av, og som antageligvis gjør oss litt unike i horrorsammenheng. I tillegg til den nevnte vinteren og lange mørketiden. De nordiske filmene sliter imidlertid litt med å kommunisere sine særtrekk internasjonalt. Mye av det som lages her i Norden er kopier av utenlandske filmer. Synd. Vi savner flere nordiske horrorfilmer som har både originalitet og en genuin/særegen identitet.

Som påpekt er det ikke et vell av horrofilmer som kommer fra Norden. Men Norden har definitivt produsert frem noen godbiter, og her er de vi ønsker å trekke frem:

 
lake.jpg

Lake Bodom (2016)

Fra de dype finske skoger kommer slasher-filmen Lake Bodom. Og dette er overraskende bra saker. Den leker fint med sjangeren og byr på et par morsomme overraskelser. Solid finsk horror!

Så hva handler den om? Vel, fire ungdommer skal campe på et sted hvor det for 50 år siden forekom noen grusomme drap. Drapsmannen ble imidlertid aldri tatt, og ungdommene drar opp for å teste ut noen teorier på hva som skal ha skjedd. Det skulle de kanskje ikke ha gjort.

Filmen ser bra ut. Den leverer deilige bilder fra den finske naturen og Taneli Mustonen, som primært lager komedie-filmer, har solid kontroll på regien. Særlig bil-scenen er overbevisende laget og uvanlig intens. Lake Bodom er både spennende og underholdende. Temaet er selvfølgelig dystert, men filmen har en avslappende tone som gjør den lett å like. Greit, etpar logiske brister og ubesvarte spørsmål, men vi skal ikke dvele så meget rundt det. Filmen har fint driv og nokså tøff action. Den er ikke spesielt grafisk eller brutal, men det er ikke alltid det trengs. Både karakterene og samspillet dem imellom funker, og bakteppet for historien er både realistisk og effektivt. Et friskt pust innen nordisk horror:)

7 bloddråper

 


la den rette.jpg

La Den Rette Komme Inn (2008)

Den svenske La den rette komme inn fra 2008, i regi av Thomas Alfredson, er kanskje den mest kritikerroste av de nordiske horrorfilmene. Vel, dette er mer drama enn skrekk, så ingen grunn til å frykte mareritt og våkennetter:) 

Filmen er basert på en bok av John Lindquist, som også skrev manus til filmen. Og det er det solide manuset, sammen med en stilsikker og dyktig regissør, som nok har gjort at filmen har markert så kraftig. Filmen fikk for øvrig en amerikansk remake i 2010, en overraskende god en, faktisk.

Året er 1981. I en forstad til Stockholm møter vi Oskar, en innadvent og spe gutt på 12 år, som blir mobbet på skolen og i det store og hele holder seg mest for seg selv. Plutselig får han en ny nabo, Eli, en jente på ca. hans alder, og som han fort blir småbetatt av. Det skal imidlertid vise seg at Eli er en vampyr. Greit, da har dere utgangspunktet for filmen. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer. 

Filmen er melankolsk, vakker og forførende. Den klarer å skape sitt eget uttrykk, det føles gammelt og moderne på en gang. Den er stemningsfull, med sine kalde farger og sosialrealistiske innhold. Den er ikke særlig skummel eller grafisk i sin skildring av volden og skrekken. Alfredson har valgt å tone dette ned, og i stedet fokuserer han på forholdet mellom Oscar og Eli. Og det er ikke så dumt. En slags romantisk barnefilm til tider. Filmen beveger seg rolig, men selvsikkert, fremover. Historien fortelles mer med bilder enn med ord. Ikke ulik A Girl Walks Home Alone At Night. Begge filmer har fantastiske bilder, som, ikke ulik sirenene i gresk mytologi, glatter over det brutale og skumle, og lokker deg inn i sin verden. Og vi lar oss lokke. For dette er ingen dum verden å tilbringe snaue to timer:) 

8 bloddråper


det okanda.jpg

Det Okända. (2000)

Så til den svenske rysaren Det Okända fra 2000. Dette er en lavbudsjettsfilm med svært aktivt bruk av håndholdt kamera. Filmen ble visstnok spilt inn på en ukes tid, og selv om den nok bærer preg av begrensede midler, så betyr ikke det at resultatet ikke blir bra. For dette er en riktig så festlig og effektiv liten skrekkfilm! 

Det er vanskelig å ikke skulle nevne Blair Witch Project som kom året før, både på grunn av det håndholdte kameraet, og fordi tematikken er nokså lik. Det Okända er Blair Witch Project møter... Vel, vi skal ikke si den siste filmen, for det vil avsløre for mye av filmen. Og noe slikt vil jo ikke Blodkubben finne på å gjøre:) Men i motsetning til Blair Witch Project er ikke dette en found footage-film. Kameraet er kun observatør, og ingen deltaker i filmen. Den har også noen likheter med The Ritual, men vi mener The Ritual har mer å lære av Det Okända enn omvendt. 

En gruppe forskere reiser inn i de svenske skoger for å undersøke noen merkelige fenomener som har dukket opp i form av brent skog. Deler av skogen er forunderlig nok fortsatt varm, og i den varmeste delen finner de hva som ligner å være et dyrefoster. Men hva er det gjengen har ramlet borti? 

For øvrig morsomt at det alltid er så dårlig mobil-dekning i den nordiske naturen:) Men vi kjøper den, og det er uansett digg å slippe unna mobilbruken. 

Vi vil trekke frem skuespillerne som alle gjør en solid innsats. Mye takket være et løst og ledig manus, som gjør at dialogene og karakterene fremstår både troverdig og interessante. Karakterene handler logisk og foretar (for det meste) fornuftige valg, hvillet er sjelden vare i sjangeren:) Den håndholdte kamerabruken funker veldig bra. Det blir aldri ordentlig slitsomt, som det ofte kan bli ved slik kamerabruk, men tvert i mot både spennende og intenst. Premisset i filmen er nokså catchy, og det er etpar scener som virkelig får hårene på armen til å reise seg. Den svenske skogen kan være riktig så skummel! 

Dette er regidebuten til Michael Hjorth, og en svært vellyket en som sådan. En undervurdert film som nok hadde fortjent mer oppmerksomhet. 

7 bloddråper


sauna-finnish-movie-poster.jpg

Sauna (2008)

Siden Sauna er en horrorfilm, er nok tittelen noe misvisende. Man forventer kanskje overlevelse i en låst badstue mens temperaturen som stiger, eller noe i den duren. Men nei, tittelen Sauna har i denne filmen en mer symbolsk verdi, og må sees i en annen sammenheng en den mer tradisjonelle oppvarmede sauna’en.

Sauna er virkelig ikke noen kommersiell, rollercoster av en horrorfilm. Ikke forvent det. Den er et historisk stykke langsomt drama, med tilsnitt av horror; det er mørkt, dystert og blottet for humor. Det gjennomgående alvoret kan nesten gi assosiasjoner til finsk fjernsynsteater. Merkelig nok. Ironisk.

Historien er lagt til de finske skoger i slutten av 1500-tallet, i et konfliktområdet  hvor  russere og svensker er i krig. Vi følger  to finske brødre som i samarbeid med russerne har som oppgave å trekke opp og markere landegrenser og landområder. På veien støter de borti lokalbefolkningen, og brødrene har også som oppgave å påse at menneskene de møter lever og oppfører seg i henhold til gjeldende lover og regler. Denne disiplineringen går litt over styr ved et tilfelle, og som kommer til å prege brødreparet på sin ferd…

Ja, man blir ganske raskt kastet ut i denne historiske settingen ved filmens start, og det er innimellom litt vanskelig å holde styr på hvem som er hvem, og hva som er det politiske bakteppet for historien. Finner og svensker vil kanskje lettere gripe an utgangspunktet for filmen, siden de nok kjenner sin historie bedre. Som nybegynner til stoffet kan det være litt komplisert i starten, men smått om senn skjønner man mer av greia, og historien begynner å ta form utover bare grensetvister og grenseopptrekking. 

Sauna er godt laget, lekkert filmet og inneholder mye flott natur. Naturen føles ekte og usminket; det er rått, kaldt og ugjestmildt. Den røffe naturen, den kalde årstiden, de endeløse skogene og myrene, setter en tone som kler filmen og historien godt. Filmen inneholder også god bruk av symboler og mystiskk, og som gjør som at filmen gir rom for tolkninger, uten at vi skal gå inn på hva vår tolkning er.

Original, ambisiøs og annerledes horror som absolutt er verdt å sjekke ut.

6 bloddråper


I Remember You (2017)

I Remember You (Ég Man Big) er en stemningsfull og vellaget horror fra Island. Et overnaturlig dramahorror om sorg, tap og mørke hemmeligheter. Filmens styrke er et godt manus og svært kledelige visuelle rammer. Den beveger seg sakte fremover, en såkalt slow-burner, men er hele tiden spennende og engasjerende.

Vi følger to parallelle historier. Den ene er om en far som har mistet sitt barn, og som skal hjelpe en etterforsker med å oppklare noen mystiske dødsfall. Den andre om tre unge mennesker som oppholder seg på en nedlagt hvalstasjon, som de planlegger å pusse opp til en bed & breakfast. Det skal vise seg at disse historiene er tett sammenkoblet.

Filmen inneholder en rekke elementer som kjennetegner Nordic Noir; den nordiske naturen, med sitt kalde og grå vær, de duse fargene og den melankolske stemningen. Karakterene har opplevd personlige tragedier, men forsøker å karre seg videre, med et innbitt og sorgtunget uttrykk. Som i en episode av Broen eller Forbrytelsen. Og i likhet med de nevnte tv-seriene ser det veldig bra ut. Kinematografien er utsøkt og den islandske naturen kler filmen svært godt.

Filmen lefler med det overnaturlige, og den klarer å balanserer dette fint. Den klarer hele tiden å presentere små vendinger som holder oss nysgjerrige på historiens utfall, og engasjerte i karakterene og deres skjebner. Og det hele nøstes fint opp, med en slutt vi mener sitter som et skudd. Greit, den er ikke fryktelig skummel, men den har noen smånifse scener og et par festlige jumpscares.

En mer en godkjent film fra våre «naboer» i vest.

7 bloddråper


koko-di koko-da.jpg

Koko-di Koko-da (2019)

Koko-di Koko-da vil neppe vekke unison begeistring hos sitt publikum, til det har den for mye egenart. Men vi vil ikke bli overrasket dersom den dukker opp på manges liste over årets beste filmer over 2019. Det er i hvert fall stor sjanse for at den ender opp på vår. For her er det mye å glede seg over!

Vi møter et par, som noen år etter de har vært gjennom en grusom tragedie, bestemmer seg for å dra på telttur i de svenske skoger. Men på natten blir de oppsøkt av noen mildt sagt pussige karakterer med mildt sagt skumle hensikter. Og dette skjer igjen natten etter. Og natten etter. Og natten etter.

Vi mener å ha lest noen omtale Koko-di Koko-da som Groundhog Day møter The Babadook. Og det er jammen meg ikke en dårlig beskrivelse av filmen. For dette er en treffende og kreativ fremstilling av sorg og lidelse, og om hvordan vi påvirkes av en tragedie. Hvordan det meningsløse triste, som kan skje når du minst aner det, spiser en opp innvendig som en ondartet svulst. Det er vondt, sårt og trist.

På en unik måte klarer filmen å skildre et tema som er tidløst og universelt som dagen er lang og ender i natt. Filmen er sjeldent original, både i sin narrative struktur og visuelle presentasjon. Den er leken og eksperimentell, men mister aldri fokus på hva den vil fortelle. Vi likte særlig godt innslagene av skyggeteateret, og skryt for kløktig bruk av kamera. Det røffe uttrykket med mye bruk av håndholdt kamera gjør at det føles intenst og nært. Og bruken av stillestående kamera øker realismen og gjør at seeren nærmest blir en deltager i filmen. Og alt ikledd et svært kledelig lydspor. Vi satt og nynnet på Koko-di Koko-da-låten en god stund etter visning.

Dette er en film som blir sittende. Den er vellaget, gjennomtenkt og smart, og er passe uforutsigbar i sin bevisste forutsigbarhet. Den er mer ubehagelig enn skummel. Og mer tankevekkende enn skremmende. En film som er vel verdt å sjekke ut!

8 bloddråper


nattevakten.jpg

Nattevakten (1995)

Danskene skremte oss godt på midten av 90-tallet, med filmene Nattevakten (1994) og Siste time (1995). Kan man snakke om en «liten dansk horror bølge» kanskje? Husker da man fikk spørsmål om hva man syntes var den skumleste filmen den gangen, så svarte man gjerne én av disse to filmene. Og det er ikke uten grunn; for disse filmene er faktisk ganske creepy. 

Nattevakten er Ole Bornedals gjennombruddsfilm, og som kom som ei kule i 1994, fra det ellers så bedagelige og hyggelige Danmark. Filmen introduserte et veldig enkel og catchy konsept, om en ung jusstudent som tar på seg jobb som nattevakt på sykehus, og som også kjenner på følelsen av at den nye jobben er litt uhyggelig. Sånn sett er det lett å identifisere seg med hovedpersonen; alle kan relatere seg til følelsen av å være alene i et stort hus, at det er mørkt, uoversiktlig og hvor irrasjonelle tanker og fantasi settes i sving. Man kan gå fra indre ro til full panikk, selv uten å ha noe som helst grunn til det. Klart, legger man til sykehus og likkjeller, så er det ikke rart at man kjenner litt ekstra på den irrasjonelle angsten.

Slik setter konseptet tonen for filmen, og realismen i skuespill og handling drar oss seere raskt inn i filmen. Det som er interessant med Nattevakten er at den også er en buddy-film med mye buddy-tematikk, representert med studiekompisene Martin (nattevakten) og Jens, og deres to kjærester Kalinka og Lotte. Store deler av filmen skildrer disse to venneparene, med særlig fokus på vennskapet mellom Martin (som den litt naive og fornuftige) og Jens (den mer viltre og gærne). Det er både hyggelig, morsomt, rørende og søtt, nesten litt sånn venneaktig-Notting Hill-hyggelig til tider. Noe som ikker er like hyggelig er at det går det en seriemorder løs i byen og som dreper prostituerte. Det tar ikke lange tida før en av ofrene dukker opp på sykehuset hvor nattevakten jobber, og uhyggen blir etterhvert mer og mer reell.

Filmen har en naturlig flyt og et driv som med en gang får deg engasjert. Dessuten blir man skikkelig glad i karakterene, for de er så menneskelige. Moro å se unge Nikolaj Coster-Waldau, Sofie Grobøl og ikke minst Kim Bodnia, som briljerer i rollene sine. Svært troverdig skuespill og lett å leve seg inn i karakterene. Videre tar filmen fascinerende vendinger, og veksler mellom uskyldig moro, menneskelig drama, blodig alvor, og ren terror. For eksempel scenen hvor Martin, etter et veddemål med Jens, har middag med den prostituerte Joyce, og hvor det går fra å være litt sånn gutta-tøys til å bli sårt og ubehagelig å se på. Nattevakten er en ambisiøs film som favner det meste, og som dessuten klarer å være overraskende underholdene. Masser av humor og varme, drama,  kjærlighet, krim og horror. Ganske imponerende satt sammen av Bornedal dette.

Historien  tar kanskje litt av etter hvert, for filmen har jo en seriemorder-gåte å nøste opp, og det går kanskje litt raskt i svingene i siste halvdel av filmen. Men OK, det får man godta. Og det er noen temmelige intense scener som utspiller seg i filmen som unektelig er horror-sjangeren verdig. Nattevakten kom ut i 1994, men er svært så fornøyelig også i dag:)

7 bloddråper.


Antichrist (2009)

Nå til Lars Von Triers mesterverk Anitchrist fra 2009. En brutal og fascinerende reise inn i menneskets mørke sinn.

Et ektepar, helt fremragende spilt av Willem Defoe og Charlotte Gainsbourg, drar til en isolert hytte i skogen for å bearbeide tapet av sitt lille barn, som tragisk falt fra verandaen i deres hjem mens de hadde usensurert samleie i dusjen (da vi først så denne på kino var det flere som gikk da de etter 30 sekunder ble utsatt for synet av en erigert penis. Kanskje like greit, for filmen viser etter hvert verre ting enn en stolt tissemann). Kvinnen opplever en ukontrollerbar og manisk sorg, og mannen, som er terapeut, bestemmer seg for å utsette henne for eksponeringsterapi på hytta, et sted de tilbrakte betydelig tid mens deres sønn var i live. En svært dårlig ide, for å si det mildt.

For i terapien lokkes det brutale og destruktive frem. Og ute i naturen forsterkes alle sanser og følelser. Og i naturen fins kaos. Og bak alt det vakre fins et mørke. Og ondskap. Og det er sistnevnte som fascinerer Von Trier. Og vi liker det.

Scenene i naturen er vakre, mystiske og skumle, og gir rom for interessante tolkninger, la det være nøttene som hagler på hyttetaket, trærne som omfavner parets mens de elsker, eller alle dyrene som til stadighet dukker opp på besøk, både døde og levende.

Von Trier har ikke akkurat det mest positive menneskesynet. Og også i denne filmen får mennesket (fortjent?) gjennomgå. Som vanlig er mannen litt av en drittsekk, men den største ondskapen har denne gang forbeholdt kvinnen. Det er visse scener her som nok får de fleste til titte bort i avsky. Vi skal ikke avsløre de, men det handler om kjønns- og kroppslemlestelse av svært grafisk og brutal karakter. Filmen har også noen ganske så hissige og voldelige sexscener. Volden er mørk, vond og grafisk. Paret viser sider av menneskets natur vi så desperat ønsker å fortrenge. Det er fascinerende, vondt og vakkert på en gang.

For vakkert er det. Skjønnhet og ondskap utelukker jo svært sjelden hverandre:)

8 bloddråper


wither.jpg

Wither (2012)

Fra våre tidligere union partnere i øst kom i 2012 zombie-filmen Wither. Dette er sveriges versjon av Evil Dead:) Og som sitt amerikanske forbilde er den full av grafisk vold og actionfylt moro.

Filmen tar utgangspunkt i en skapning i svensk folklore som heter Vittra (Wither på engelsk, derfor tittelen), en skapning som bor under jorden og som visstnok stjeler sjelen din dersom den får øyekontakt. 

Vi følger en vennegjeng som skal tilbringe helgen på en hytte i skauen, en hytte ingen av dem har vært på tidligere. Og denne hytta skjuler selvfølgelig en nokså mørk og hissig hemmelighet. 

Filmen kliner til og er proppfull av gore. Dette er boarderline splatter. Den leverer så mye action at du nesten blir litt lei og det føles dessverre noe repetitivt. Handlingen har vi sett utallige ganger tidligere. Det gjør for så vidt ikke no, premisset har vist seg å funke før og ingen grunn til at det ikke skal funke igjen:) Men endel av valgene våre karakterer gjør er i overkant lite troverdig. Ikke rart de går på smell etter smell inni huset. Hvis du allerede er en nervøs og usikker person, hvorfor i all verden tråkle ned en stige inn i en underjordisk kjeller i totalt mørke uten noen foranledning eller etablert incentiv. Selv ikke Batman ville gjort det med mindre han følte seg forpliktet. Flere pussige valg foretas, men skitt au, vi skal ikke være så strenge. Filmen har ok spesialeffekter, særlig vesenet i kjeller´n ser veldig bra ut, og filmen har massevis av energi. Det kjøres på i full guffe hele veien. Men du har som sagt sett dette gjort noen ganger før, og vi håpet på en en liten overraskelse eller morsom vri i løpet av vår reise. Det får vi dessverre ikke. Men er du på utkikk etter bøttevis med blod, solid dose splatter og stump vold så fins det verre måter å tilbringe 90 minutter. 

5 bloddråper