Ikke ofte vi ser kombinasjon av horror og krig i film, litt rart da det er en ganske effektfull kombinasjon. Kan være flere grunner til det, at det er vrient å kombinere og behandle så tydelige sjangre sammen, enn hver for seg. For ikke å snakke om at krig i seg selv er som horror å regne, og at det er synonymt med horror å skildre alt det grusomme som skjer i krig. Vi husker jo så godt Apokalypse nå og Marlon Brandos ikoniske rolle Kirk som uttaler de berømte ordene “The horror, the horror”. Og så er det kanskje dem som synes at det er upassende å blande inn typiske horrorelementer inn i noe så alvorlig som krigs-skildringer.
Vel, gjøres det riktig så kan horror være med på å forsterke det totale marerittet som krig i grunn er, og underbygge det absurde og jævlige. For det er ikke å stikke under en stol at mange av krigsfilmene som er laget, har noe romantiserende, macho og litt tøft ved seg, og som nesten gjør det litt kult og ærefullt å verve seg og reise ut i krig. Vi tror vel at alle krigsfilmer utgir seg for å være anti-krigs filmer, men hvor mange på ekte anti-krigsfilmer er det der ute?
Det er mange filmer som omhandler soldater, og som tar for seg deres eskapader, la det være Predator (1987) eller Dog Soldiers (2002). Men vi har satt som et kriterium i denne subsjangeren at en krig/konflikt finner sted i filmen. Og det er denne konflikten som setter rammer for filmens handling.
Et klaustrofobiskt og tidvis spennende mysterie, godt hjulpet av de nifse rammene tilværelsen i en u-båt naturlig bringer med seg.
Året er 1943 og vi befinner oss i en u-båt i Atlanterhavet. U-båten kommer over tre overlevende fra et forlis som de tar ombord. Etter hvert begynner så mystiske ting å skje ombord u-båten, og panikken sprer seg like fort som ild i knusktørt gress.
Regissør er David Twohy, som et par år tidligere hadde stor suksess med Pitch Black. Noe sier oss han her forsøkte å gjenskape denne suksessen, uten å helt lykkes med det. For øvrig artig at Darren Aronofsky (Requiem for a Dream, Pi, The Fountain) er en av manusforfatterne.
Det er som allerede nevnt nifst å være i en u-båt. Og særlig den første timen har noen nervepirrende øyeblikk. Det er godt håndverk, kameraet beveger seg uanstrengt gjennom de trange korridorene. Og vi likte selve mysteriet. Greit, så kunne det vært servert på en noe mer original måte, og vi følte at filmen var litt redd for å slippe seg helt løs. Men historien funker, skuespillet holder bra nivå og den intense og paniske stemningen er godt skildret.
Er du på utkikk etter en smånifs krigsthriller som finner sted under vann, så er dette garantert filmen for deg. Vi lot oss i hvert fall underholde og engasjere!
6 bloddråper
Ghosts of War er en blanding av krigs- og spøkelsesfilm. En nokså ambisiøs film om krigens grusomheter, og de involvertes skyld og anger. Og som sagt; spøkelser.
Vi følger en gruppe amerikanske soldater i Frankrike som skal utføre et tokt under annen verdenskrig. De skal "passe på" et gammelt herskapshus på landsbygda slik at det ikke faller i tyske hender. Men dette huset skal vise seg å ha noen skumle hemmeligheter.
En av filmens styrker er dens gode karakterer. Solide skuespillere portretterer interessante karakterer med tilstrekkelig dose personlighet. Og filmen er nydelig skutt. Rett og slett en meget vellaget film. Dog et lite minus for etpar slappe spesialeffekter. Den delen av filmen som omhandler krig er helt klart best. det er spennende og brutalt. Spøkelsesbiten er så som så.
I denne filmen skal de fleste triksene i horrorboka dras frem. Tipper de har hatt en ganske så festlig brainstorming for å finne ut hva slags nifse scener som kunne legges inn i filmen. Filmen blir imidlertid i overkant ambisiøs og klarer ikke helt å nøste opp alle sine tråder. Det blir litt rotete og i overkant mange lag. Litt kjedelig å gi den for mye kritikk for akkurat det, da vi liker filmen som forsøker. Vi ser hvor den vil, den klarer bare ikke å lande helt.
Manus og regi er det Eric Bress (The Final Destination, The Butterfly Effect) som står for, og det gir jo kanskje noen der ute et lite hint om hva slags film dette er:)
6 bloddråper
En interessant, stemningsfull og ganske så creepy krigshorror, om en sørkoreansk patrulje under Vietnamkrigen som får i oppdrag å finne en savnet tropp. Det tar ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje, og som skal utvikle seg til et ganske så grufullt mareritt.
Filmen har en trykkende atmosfære, og det er noe småklaustrofobisk over det området de befinner seg i, på tross av den fine naturen. Det er en fascinerende setting, og regissør Su-chang Kong lykkes med å bevare nerven hele veien. Filmen er fra 2004, og på tross av noe utdatert lydspor muligens, synes vi filmen har holdt seg bra, med blant annet mye godt fotoarbeid.
Skuespillet kan synes til tider noe karikert, hvor det veksles raskt mellom humor, redsel og voldsomt sinne, men det funker i settingen. Filmen er engasjerende og man lurer veldig på hva det er som skjer med gjengen vi følger, og hva som skjuler seg bak mysteriet.
Vi blir kanskje ikke godt kjent med karakterene, men det kan virke som noe underordnet for historien, og muligens også intendert med tanke på premisset og rammen for historien. Det utvikler seg til å bli en nesten Lost-aktig setting, med mye mystikk og forvirring blant gjengen, og med Vietnamkrigen som bakteppe kjenner man noe på stemningen fra klassikeren Apokalypse nå! Det er noe mørkt og gåtefullt som hviler over filmen.
Rett og slett en severdig godbit dette, som nok ikke er kjent for de fleste, men som vi mener burde ha fått mer oppmerksomhet.
7 bloddråper
Overlord er en svært underholdende actionhorror fra 2018, dog med mer fokus på action enn horror. Dette er Inglorious Bastards på steroider dynket i blod og gore. Artig, med andre ord:)
Vi befinner oss i andre verdenskrig, dagen før de vestlige styrker invaderer den franske kysten i Normandie. En gruppe amerikanske soldater sendes på et hårete oppdrag hvor de skal lande bak fiendens rekker i Frankrike, for deretter å krangle seg frem til en liten landsby tett beleiret av tyske soldater og sprenge et radiotårn i luften. Men våre amerikanske venner finner mer enn et radiotårn i denne landsbyen, for under bakken driver tyskerne med noen groteske aktiviteter vi skal overlate til den enkelte seer å finne ut av hva er.
Filmen starter tøft, der hvor våre helter flyr over Atlanterhavet over en armada av allierte krigsskip på vei inn i fiendens ild. Allerede her settes tonen; det skal klines til!
Overlord innehar en rekke B-film elementer og har en grindhouse-feel over seg. Den er karikert, overdrevet og veldig voldelig. Men det skal vise seg at filmen er mer enn som så. Den er både ambisiøs og lettbeint, og balanserer fint det tullete og upretensiøse med alvorlig og brutal tematikk og handling. Det er vanskelig å ikke la seg sjarmere av filmens overskudd og energi. Og den ser knallbra ut. På sin litt glossy og tegneserieaktige måte. Spesialeffektene er upåklagelige.
Skuespillerne leverer. Særlig Pilous Asbæk og Wyatt Reynolds virker å stortrives som alfahanner på hver side av konflikten. Mye maskulinitet i filmen, for å si det mildt. Greit, så mister den litt tempo på midten, men den plukker nokså kjapt opp og kjører da full guffe til siste credits har forlatt skjermen.
Jepp, meget underholdende saker:)
7 bloddråper
Jakob’s Ladder fra 1990 er en liten psykologisk horrorklassiker, som dessverre har gått under radaren for mange. Årsaken er nok at den er ganske surrialistisk til tider, og dermed har hatt lett for å havne innunder den smale, ikke-kommerse kategorien. Synd, for dette er en snart 30 år gammel perle, som ikke føles utdatert, selv om du ser den i dag.
Surrealismen er sentralt for handlingen, og det er en kontekst her, hvor historien rulles opp sakte, men sikkert. Faktisk så er det handlingen og historien som er en av filmens hovedstyrke. Foruten den originale og fascinerende historien, er hovedrollen Jakob mesterlig spilt av Tim Robbins. Denne sympatiske og paranoide Vietnamveteranen som har problemer med å skille mellom fantasi fra virkelighet, i tillegg til å slite med savnet av sin døde sønn. Og de synene han ser er ordentlig kjipe og skumle. Som seer er man like usikker som Jakob selv, om hva som faktisk er tilfelle. Er han gal? Eller foregår det noe ordentlig kjipt her?
Jakobs Ladder er velspilt og vellaget, og regien er ved Adrian Lyne. Han har ikke regissert så mange filmer, men hadde noen hit’s på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Må nevne Flashdance, Fatal Attraction og 9 ½ Weeks som kanskje de mest kjente. Så absolutt en regissør som kan sitt håndverk. Jakobs Ladder er intet unntak i så måte, og Lyne lykkes med å skape en svært atmosfærisk, uhyggelig og engasjerende film, som føles like mye som drama som horror. Blandingen av disse to sjangrene oppleves sømløst og uanstrengt. Og det er imponerende! Derfor er Jakobs Ladder en unik film som må sees.
8 bloddråper
Trench 11 er en intens og klaustrofobisk krigshorror satt under jorden i en tysk bunker under annen verdenskrig. Og vi synes filmen får mye ut av sitt premiss og omgivelser.
De allierte mistenker at tyskerne har bedrevet skumle eksperimenter i en bunker dypt under jorden, en bunker som tyskerne ikke klarte å ødelegge etter at de trakk seg tilbake da de allierte var i ferd med å vinne krigen. En gruppe får i oppdrag å undersøke bunkeren og samle beviser på hva enn tyskerne har drevet med. Og det er selvfølgelig skumle saker.
Filmen er en artig miks av krig og action, grafisk horror og sci-fi. Den har noen brutale scener og tør kline til, hvilket kler filmen godt. Trench 11 serverer også solide spesialeffekter, det ser skikkelig bra ut. Noe monoton risikerer den jo å være, men det er spennende og energisk, filmen holder et høyt tempo hele veien. Så kjedelig blir det aldri!
Tankene gikk tidvis til So Above so Below. Også den med nifse og "deformerte" tyskere. Og joda, tyskerne er tidvis stereoptypiske; onde og sadistiske. Men ikke alle. Noe som er befriende. Trench 11 forsøker faktisk å reflektere over krigens galskap og meningsløshet.
Dette er kanskje en film som har gått litt under radaren, men en film som virkelig fortjener en titt!
7 bloddråper