Art-horror

I denne subsjangeren finner du ikke de skumleste filmene, la det være sagt med en gang. Her fokuseres mer på det estetiske og visuelle. Disse filmene skildrer fascinerende verdener og evner å fortelle originale historier på en særegen måte. Historier som ofte har flere lag og betydelig rom for tolkning. Kinematografi og musikk får nær full utfoldelse. Dette er en subsjanger som tiltrekker ambisiøse og særegne regissører. Nyskapende regissører med en klar identitet og uttrykk. Her skal det eksperimenteres og utfordres. Hvilket innebærer at disse filmene ofte vil være noe krevende for det store publikum. 

Selv om ikke filmene er så fryktelig skumle, så inneholder de en betydelig mengde mørke og ubehag. Disse filmene kan være nokså forstyrrende. De er ikke redd for å ta opp groteske og provoserende temaer og tør være nokså grafiske i sin skildring av sitt materie. Men først og fremst stoler de på at det er stemning og stil som vil skape en nervepirrende opplevelse for seeren. Og her er noen filmer vi mener lykkes med akkurat det: 

 
under the skin.jpg

Under the Skin

Jonathan Glazer, som tidligere har gitt oss den tøffe Sexy Beast, ga oss i 2014 denne fascinerende filmen med Scarlett Johansson i hovedrollen.  

En sexy dame av utenomjordisk herkomst plukker opp enslige og småkåte menn i sin varebil, men med en noe tvilsom agenda. De ledes inn i en annen verden, nakne og sårbare, hvor en brutal skjebne venter. 

Dette er først og fremst en fryktelig godt laget film. Det er ikke vanskelig å forstå at Glazer også har laget flere av musikkvideoene til Radiohead og Thom Yorke, for han har unektelig en kreativ og visuell teft. Jepp, Under the Skin ser råflott ut. Vi likte særlig godt den nifse og vakre verdenen som de stakkars mennene blir lurt inn i, men også skildringen av det urbane og rurale Skotland. Superb kinematografi. Og svært kledelig musikk. Filmen er ikke skummel i ordets rette forstand, men den leverer et mørke. En ubehagelig stemning med ubestemmelig frykt og uviss lidelse.

Filmen krever nok litt av sitt publikum. Den beveger seg sakte, med flere lange monotone scener pakket inn i tung musikk. Men hvis du lar filmen slippe inn får en du en nokså uforglemmelig reise. Den er både hypnotisk og vakker. Og ikke minst trist. Særlig i dens skildring av menneskets natur. På en personlig note så var det, etter å ha observert Johanssons jakt på disse gutta, vanskelig å ikke tenke tilbake til sin egen ungdom. En tid da one night stands ikke bare var ønsket, men også forventet. Det å plukke opp ukjente mennesker for å dekke egoistiske og primale behov, uten nevneverdig omtanke på den andres forventninger og følelser. Det kan være nokså tomt og destruktivt. Og trist. Okei, det siste ble kanskje litt mørkt og personlig, men skitt au, vi lar det stå:) 

En veldig god film som, hvis du gir den en sjanse, etterlater et varig inntrykk. 

7 bloddråper


a field.jpg

A Field in England

Britiske Ben Wheatley er en meget spennende regissør. I 2011 ga han oss den fantastiske Kill List og året senere den hysterisk morsomme Sightseers. Vi så imidlertid ikke A Field in England komme i 2013. For dette er spesielle saker:) 

Vi befinner oss på en åker i England under et blodig slag i den engelske borgerkrigen på midten av 1600-tallet. Fire menn flykter fra slaget og legger ut på en felles reise. En av karene overbeviser gruppen til å hjelpe ham med å finne en skatt som skal være gravd ned i området. Tror ikke vi skal avsløre så mye mer. Men det som skjer er både absurd og brutalt. 

Dette er en utfordrende film. Et slags kostymedrama på syretripp. En uforglemmelig mørk reise inn i en marerittaktig verden full av hallusinasjoner og aggressivitet. Den er til tider nokså morsom, samtidig som den er beksvart. Det er kaotisk og hypnotiserende. Overraskende underholdende og overraskende ubehagelig.  

Filmen er for øvrig skrevet av Wheatkey´s kone Amy Jump, som også skrev Kill List. Så du veit at det ikke kan bli dårlig. Og det blir det heller ikke. Tvert imot. Dette er både originalt, krevende, hypnotisk og forstyrrende. Vi ber ikke om mer:)

8 bloddråper


suspiria.jpg

Suspiria (1977)

Et annet godt eksempel på Art-horror er Dario Argento´s Suspiria fra 1977. En ikonisk film, og kanskje Argento´s mest kjente og kritikerroste verk. 

En ung amerikansk danserinne, Suzy, ankommer Freiburg, Tyskland, for å starte på en prestisjefull danseskole. Allerede ved ankomst bevitner Suzy mystiske hendelser, og hun får snart mistanke om det noe som ikke stemmer ved skolen. Og siden dette er en horrorfilm, så har hun selvfølgelig rett i det. 

Suspiria er en visuell nytelse, en orgie av lys og farger. Og med et av filmhistoriens beste lydspor, signert det italienske prog-bandet Goblin. Deres musikk setter unektelig sitt preg på det hele. Og det låter tøft. Filmen inneholder noen fantastiske bilder. Lyset og fargene lager en drømmeaktig og forførende verden, det er både estetisk vakkert og forstyrrende. Her er det nok flere regissører som har latt seg inspirere, fra Nicolas Winding Refn til Wes Anderson. Det ser bra ut, helt klart. Og det er det visuelle som er filmens utvilsomme styrke. Men det er ikke alltid nok for å kompensere for en haug med haltende dialoger og middelmådig skuespill. For ikke alt som skjer i filmen er like overbevisende. Synd, for Argento er farlig nær å lage et lite mesterverk. 

Filmen blir aldri riktig skummel. Men den er spennende. Og den tør være nokså grafisk. Struper kuttes, kropper spiddes og blodet fosser. Vi syns særlig scenen med piggtråd var fiffig. Historien er god og settingen creepy og klaustrofobisk. Det er kanskje å banne i kirka, men vi har en viss forståelse for at det kommer en remake senere i 2018, for med bedre skuespillere og strammere manus kan dette bli riktig så bra. 

7 bloddråper


neon demon.jpg

The Neon Demon

Den danske regissør Nicolas Winding Refn er en artig skrue. Han ga oss kanskje skandinavias tøffeste film med Pusher, og viste med Drive at han er en av de største regissørene som Norden har fostret. Og med The Neon Demon befester han sin posisjon som en original og spennende stemme. Han er både sterkt mislikt og bejublet. Og det er gøy med folk som skaper engasjement. 

Filmen finner sted i det overfladiske og kyniske modell-miljøet i Los Angeles. Vi har begge tilbrakt nok tid i LA til å skrive under på at dette kan være et mørkt og usympatisk sted. Og Refn er ikke nådig i sin skildring av de forfengelig og sjelløse karakterene som forsøker å skape en karriere basert på sitt utseende. Motebransjen er kanskje den mest bedritne og unødvendige bransjen mennesket har skapt. Vi ville helt klart vært et bedre samfunn uten. 

En tenåring ankommer LA for å bli modell, og hennes naturlige skjønnhet skaper umiddelbart irritasjon og frykt hos de etablerte modellene. Hvordan håndterer damene at en ny, og ikke minst yngre og flottere, konkurrent kommer inn? Og hvordan håndterer den unge jenta å plutselig få så mye oppmerksomhet rundt sitt utseende? 

Kinematografien er fantastisk. Filmen er en visuell nytelse med sitt hissige bruk av lys og farger. Refn sitt signatur-uttrykk er helt klart på plass. Han har kommet en lang vei siden Pusher, for å si det mildt. Men selv om det hele ser bra ut, er filmen dessverre litt som dens karakterer; noe overfladisk. 

Dette er ingen typisk horror, men filmen har flere uhyggelige scener og en intens stemning hele veien ut. Den er grafisk i sin skildring og kaster seg over temaer som nekrofili og kannibalisme. The Neon Demon tar for seg kjønn, makt, sårbarhet og grådighet, og maler et svært dystert bilde.

Jepp, skjønnhet er farlig og forfengelighet uhyre usexy.

7 bloddråper


mandy.jpg

Mandy

Mandy er en eksplosjon av en film. Et visuelt psykedelisk fyrverkeri. Like surrealistisk som den er voldelig og like kompromissløs som den er original. En übervoldelig fantasy/hevn-film. Dette er heavy metal horror!

Se for at deg at Nicolas Winding Refn og David Lynch skal gå sammen for å lage en slags Mad Max-film satt i året 1983. Og begge to er proppfulle av LSD. Noe slikt er Mandy.

Filmen setter umiddelbart tonen, der den beveger seg sakte inn i en mørk skog med tonene til King Crimson i bakgrunnen. Du aner allerede her at dette er kan bli bra. Vi blir kjent med et par, Mandy og Red (spilt av Nicolas Cage og Andrea Riseborough), som bor alene og isolert inne i skogen. Deres fredlige idyll blir brått avbrutt da en liten, men svært så dedikert, sekt oppdager Mandy og bestemmer seg for å kidnappe henne. Vi skal ikke si noe mer om handlingen, dette får dere finne ut av selv. Men vi kan avsløre at Cage ikke er av den tilgivende og passive sorten:)

Vi er nødt til å si noen ord om Nicolas Cage. Mannen gir alt i en av sine morsomste roller på år og dag. Han er rett og slett perfekt i rollen. Og snakk om perfekt for rollen; Andre Riseborough er fantastisk som Mandy. For et ansikt. For et utrykk. For en tilstedeværelse.

Det øvrige persongalleriet i filmen er både fargerikt og over the top. Særlig Linus Roache leverer i rollen som den eksentriske, psykopatiske og nokså latterlige sektlederen Jeremiah Sand. En svært så festlig karakter:)

Greit, så starter filmen noe tregt, men når den etterhvert finner sitt tempo, så ruller den uanstrengt avgårde. Og det er nytelse å se Cage sin hevntokt. Volden er både kreativ og grafisk, og filmen serverer noen scener som får deg til å både humre og grøsse av fryd.

Filmen har unektelig et B-preg, men er så sabla godt gjennomført at det ender mer opp som art-horror. Regissør Panos Cosmatos (for øvrig sønn av George Cosmatos som ga oss filmer som Rambo II, Cobra og Tombstone) virker å vite akkurat hvor han vil med filmen, og han guider oss med stødig hånd inn i sin groteske og surrealistiske verden proppfull av vakre og fascinerende bilder. Hvert eneste bilde har en intens energi og skrudd til det ytterste hva gjelder dets visuelle uttrykk. Musikken glefser mot deg og pisker filmen videre inn i dets eget frådende gap. Cosmatos holder ikke tilbake en centimeter. Han går «all in». Og det gjør han klokt i.

Dette vil nok samtidig medføre at publikums opplevelse av filmen er en av to; enten syns du dette er fantastisk eller så syns dette er to timer med fargerik dritt. Vi mener åpenbart førstnevnte:)

8 bloddråper