Tenåringshorror

Denne gangen skal vi ta for oss selve «pengemaskinen» innen horror-sjangeren. Tenåringshorror/popcornhorror er mainstream filmene som bringer inn mest cash, får størst popularitet og som settes opp på de fleste kinoene verden rundt. Det er kanskje ikke de filmene som høster de beste kritikker (med noen få unntak), men det spiller jo ingen rolle, siden kids’a elsker dem. Og målgruppen er jo nettopp kids eller rettere sagt ungdommer; de er kanskje ikke like kritiske, de er opptatt av å ha det gøy, ta med seg kjæresten på kinodate, spise godis og bli underholdt. Disse filmene inviterer ikke til dype refleksjoner, de prøver ikke å utfordre moralske temaer eller provosere og skape debatt. Her skal det underholdes, og skremmes! Og spises popcorn. Lik en fun-ride i en fornøyelsespark.

Horror er nok for mange en temmelig smal sjanger og ikke den sjangeren som folk flest er spesielt bevandret i. Unntaket er dog tenåringshorror eller popcornhorror (vi kommer sikkert til å bruke tenåring -og popcorn -begrepene om hverandre, men dette er bare to begreper som begge omhandler samme type horror). Mange av oss har blitt skremt av Mike Myers i Halloween, hatt mareritt om Freddie Kruger fra Nightmare on Elm street, fått en økt respekt for hvithaien i Haisommer og moret oss over at det ikoniske Skrikmaleriet ble et utgangspunkt for antagonisten(e) i Scream-filmene. Hadde det ikke vært for disse filmene, hadde horror-sjangeren antagelig bare vært en sjanger for de spesielt interesserte. Vi trenger popcorn-horror’en, for den holder liv i horrorsjangeren i sin helhet, styrker sjangerens popularitet og gjør det attraktivt for produsenter og regissører å begi seg inn på horror. I tillegg åpner tenåringshorroren opp for økt nysgjerrighet og interesse omkring horror, og slikt sett skaper et større publikum, og trigger nye unge og blivende regissører og manusforfattere.

Tenåringshorror er gjerne vårt første møte med horror. Det ligger jo tross alt litt i navnet; dvs. at man er tenåring når man ser disse filmene. Man er ung, nysgjerrig og opptatt av spenning og lett underholdning. I tillegg evner man kanskje, i motsetning til den gang man var barn, å skille mellom fiksjon og virkelig. Med det mener vi at man kan la seg skremme, men for gøy, og ikke bli delvis traumatisert over det man har sett. Man kjenner blodet bruse, frykten bli pirret – igjen, som når man tar en berg –og –dalbane på Tusenfryd.

I tillegg så er det jo gjerne ungdommer som spiller i disse filmene og som gjør typisk ungdommelige aktiviteter: De går på skole, drar på hyttetur, er på date’s og har romanser, intriger oppstår, de er opptatt av å bli populære, de krangler med foreldrene, og møter utfordringer som typisk preger en tenårings hverdag. Slikt sett så vil det unge publikummet lettere relatere seg til rollefigurene og historiene.

Ok, nå over til de filmene vi ønsker å anbefale!

 
it-follows-dvd-cover.jpg

It Follows

Først ut er It Follows fra 2014, som både er skrevet og regissert av David Robert Mitchell. Herlig, stemningsfull 80-tallspastisj, som klarer å levere en solid dose uhygge.

Vi følger en kvinne (Jay) som, etter å ha hatt sex med en fyr, plutselig blir forfulgt av et type overnaturlig vesen/demon. Dette «It» har blitt overført på henne etter samleiet, og som har åpenbare onde hensikter overfor Jay.  Det utvikler seg til å bli en paranoiasituasjon hvor Jay må finne ut, sammen med sine venner, hvordan hun skal klare å unngå å bli innhentet og drept av dette «It». Kan nesten minne om en kjønnssykdom man virkelig ikke vil pådra seg? Kanskje It follows egentlig bareer en skjult kampanje mot ubeskyttet sex blant unge? Ha, ha, neida.

Å se It follows er litt som å gå tilbake til barndommen og se horrorfilm på nytt, mye nostalgi her. Men plottet føles originalt og fresht, og filmen bygger opp spenning og stemning på en mesterlig måte. Den er ganske så slow-pace, nydelig fotograferte scener, filmen akkompagneres av herlig 80 talls musikk, og det er til tider meget guffent. At plottet kanskje gjør det noe krevende for å få historien helt i mål, trekker kanskje noe ned, men dette er en ambisiøs film. Den føles både nostalgisk og moderne på samme tid. Dette er faktisk en film vi gikk og tenkte på lenge i ettertid.  Man får lyst til å se den på nytt, noe vi også gjorde, og det er ikke mange horror-filmer som klarer det. Stilsikkert og selvsikkert laget, og imponerende med tanke på at dette bare er regissørens andre film.

En regissør å følge med på fremover altså, for dette var virkelig bra saker. Vil vil være så freidige å kalle It Follows en moderne klassisker.

9 bloddråper.


1200x630bb.jpg

Cabin in the woods

Neste film ut er The Cabin in the woods fra 2012. Vi har diskutert frem og tilbake om filmen fortjener å bli dratt frem, og har (som dere allerede har forstått) falt på at ja, den gjør nok det. Filmen er dustete, og mer morsom enn skummel, men det er ofte filmene i denne subsjangeren. Filmens konsept kunne ikke passet sjangeren bedre; veldig pene unge mennesker som skal på en isolert hytte for å feste å ha det moro. Vi snakker dop, pupper og pils. Gjengen oppdager at hytta har en kjeller som er full av sære gjenstander. De plukker opp en gammel bok, leser fra den, og vipps så har de vekket til live en gjeng zombiedrapsmenn. De vil snart oppdage et hytta skjuler en rekke hemmeligheter, til og med skumlere enn zombiedrapsmenn. Herfra starter våre helter en nokså festlig kamp for å komme seg vekk fra hytta og samtidig avsløre de som står bak det hele. 

Filmen er nok noe oppskrytt, men endel honnør fortjener den. Filmen har, i likhet med tenåringer selv, masse energi, selvtillit og pågangsmot. Den har en fin balanse mellom splatter/gore og humor. Den er voldelig og blodig, men avvæpnende og sjarmerende. Smart. Plottet er faktisk ikke så verst, det er både kreativt og lekent, og skuespillerne gjør en god jobb. De er faktisk mer enn bare bare pene. Filmen tar et uhøytidelig blikk på horror-sjangeren og klarer å pirke borti sjangerens klisjeer på en morsom måte. Litt på samme måte som Scream-filmene gjør. Skummel? Egentlig ikke. Underholdende? Faktisk. 

7 bloddråper


Joy_Ride_Poster.jpg

Joyride

Vi må også dra frem Joy Ride fra 2001, regissert av John Dahl. En riktig så bra tenåringshorror-flick, men akk så oversett! Mye skyldes nok tittelen; Joyride, liksom. En helt håpløs filmtittel. Gir assosiasjoner til nok en dårlig Adam Sandler komedie, eller en B-pornofilm fra 70-tallet, eller i beste fall en Pixar barnefilm. Helt feil. Jepp, et eksempel på en meget svak tittel som fikk folk til å styre unna. Synd, for dette er en liten perle av en horrorfilm.

To brødre i 20-årene (Paul Walker og Steve Zahn) reiser på biltur. De leker seg med CB-radioen i bilen og finner frekvensen som trailersjåfører kommuniserer gjennom. De får en kjempeide om å “pranke” dem ved å late som de er en dame, Candy Cane, som er hypp på et heftig møte med en av disse truckers-kara. Det skulle de aldri gjort, for én av disse truckerne, som passende kaller seg Rusty Nail, svarer på henvendelsen. De begynner å kommunisere og etter hvert avtaler å møtes...

Dette er unge folk, rett fra college, det er begjær, drikking, festing… og en klin gæren trucker dude.  Strålende samspill mellom Walker og Zahn troverdig og bra buddykjemi, og man føler virkelig med gutta når de etter hvert oppdager at de har kødda med feil fyr.

Et utmerket tenåringshorror-konsept, som drar det lenger enn de fleste filmer innen sjangeren. Filmen serverer også noen utrolig intense, og sitrende scener og storyen er meget effektivt fortalt. Noen som klarer å gjette hvem som har den hardbarkete stemmen til Rusty Nail? Hint; tidligere spilt massemorder i en film som vant 7 Oscars i 1991.

Den uskyldige leken til gutta skal vise seg å bli skjebnesvanger, og moralen er som følger; ikke kødd med trailersjåfører, de gjør en kjempejobb, la dem være i fred. Og ingen voksne menn foretrekker pink champagne.

 (Filmen ble etter hvert lansert med alternative filmtitler rundt om i verden, bl.annet ”Roadkill”, og som jo er en mye tøffere tittel. Dessverre er ”Joyride” det offisielle navnet her til lands hvertfall).

8 bloddråper


Scream_movie_poster.jpg

Scream (1996-2011)

Vi kommer ikke utenom tenåringshorror uten å snakke om Scream filmene (Scream 1-4) av Wes Craven (en storhet innen horror, og før Scream, særlig kjent for klassikerne Last house on the Left (1972), The Hills Have Eyes (1977) og Nightmare on Elm Street (1984). Han, sammen med manusforfatter Kevin Williamson, revitaliserte sjangeren med disse filmene. En imponerende bragd, og tror ikke vi kjenner til så mange andre regissører som klarte å gjøre seg såpass aktuell og gjeldende, så sent i sin karriere, med tanke på at den første Scream filmen kom ut i 1996 (Han var da 57 år gammel). Dessverre døde Wes Craven i 2015, men han har etterlatt seg en betydelig arv. Med Scream filmene klarte han å blåse nytt liv i popcorn-horroren ved å ta for seg selve «formelen» i sjangeren, og tweake og leke seg med den. Med formelen tenker vi på noen typiske kjennetegn som gjerne går igjen hos tenåringsfilmer. Et eksempel: Et velkjent formelgrep er å ta utgangspunkt i en vennegjeng f.eks på hyttetur. Gruppen består av mennesker med ulike, ganske stereotypiske karaktertrekk. Etter hvert som fienden(e) gjør seg gjeldene, blir de drept én etter én, og ofte i en viss rekkefølge. De tøffe, pene og gjerne promiskuøse dør først, og ikke sjeldent så er den uskyldige og «snilleste» i gruppen som overlever terroren, og som dermed viser seg å være protagonisten i historien. Okei, dette er bare ett eksempel på et formeltrekk, og som typisk preger en tenåringsflick, og jo da, det er en fleksibel formel med mange varianter. Men Wes Craven var ekspert på formelen (han har vel strengt tatt vært med på å utvikle den også i sine yngre dager), og han ville tøyse og tulle med den, og dermed også tøyse og tulle med oss.

Skrekkfilm som konsept var et slags hovedtema i Scream, og som karakterene sentrerte rundt. Scream kan derfor sees på som en slags øvelse i skrekkfilm-håndverket og hvor formelen var et gjennomgående tema. Litt sånn meta-skrekkfilm nesten, og vi skulle hele tiden fintes ut ved at formelen ble vridd og vendt på. Ikke for det, vi var også hele tiden var på trygg «horrorgrunn». Vi opplevde Scream-filmene som en slags hommage til tenårings-horroren, i tillegg til at det brakte noe nytt på bordet. Utrolig underholdene, spennende, morsomt, nostalgisk (for oss horrofans!) og originalt på samme tid. Samtidig vil vi si at Scream var mer brutal og mer grafisk, enn det vi til da hadde sett av tenåringshorror, og ungdommene ble temmelig nådeløst og kompromissløst håndtert med. Brutaliteten ble nok også forsterket av en mer moderne filmteknikk. Slik at både filmteknisk og innholdsmessig var Scream med på bane vei for en ny og mer moderne måte å tenke tenåringshorror på, og viste oss at det fortsatt var mulig å overraske seeren ved å trikse og mikse med formelen. 

Så vi er så freidig å mene at Scream brakte frem en ny generasjon filmer innen tenårings/popcornsjangeren og muligens horror generelt. Vi kom liksom inn i det 21 århundre av horrorfilmer, noe som passer bra siden det var på slutten av 90-tallet at vi fikk de første Scream-filmene. Man kan kanskje si at horror som sjanger fikk en slags boost på slutten av 90-tallet, og filmindustrien så virkelig blockbusterpotensialet i horror. Scream 1 ble jo en giga-sukssess og i kjølvannet av Scream kom en rekke ungdomshorrorfilmer som I know what you did last summer, the Faculty, Urban Legend, Final destination og remake’ene House on Haunted Hill og Halloween H20. Oppfølgerfilmene og franchaise’ene kom også på rekke og rad; I Still know what you did last summer, Final destination 1-5, Saw 1-8, The Ring 1-(snart 3), Grudge 1-2, Blair Witch project 1-3, Cabin Fever 1-2, Hostel 1-3 og listen bare fortsetter. Ikke alle typiske tenåringshorror, men absolutt klare elementer av det, og hvor flere av filmene hadde ungdommer i sentrale roller. Men det viktigste er kanskje den nye giv’en i horror som vi mener Scream brakte med seg: Populariteten innen horror nådde nye høyder, den ble mer mainstream og samtidig økte mangfoldet av horrorfilmer.

Vi må jo anbefale noen filmer da, selv om vi føler Scream fikk en temmelig varm anbefaling over☺. Jo da, Scream-filmene er svært fornøyelige filmer, men det var særlig da de kom, at de gjorde størst inntrykk, sett i lys av datidens horror-situasjon. Spørs om de har tålt tidens tann like bra, siden vi har så mye å velge i nå, men vi ønsket å fremheve den viktige innvirkningen Scream har hatt på filmene som fulgte. Så filmhistorisk er Scream-filmene av stor betydning og fortjener en markant plass i sjangerens utviklingshistorie

9 bloddråper