Denne gangen skal vi ta for oss den kanskje største pengemaskinen innen horrorsjangeren. Tenåringshorror/popcornhorror er mainstream filmene som bringer inn mye cash, får størst popularitet og som settes opp på de fleste kinoene verden rundt. Det er kanskje ikke de filmene som høster de beste kritikker (med noen få unntak), men det spiller jo ingen rolle, siden kids’a elsker dem. Og målgruppen er jo nettopp kids eller rettere sagt ungdommer; de er kanskje ikke like kritiske, de er opptatt av å ha det gøy, ta med seg kjæresten på kinodate, spise godis og bli underholdt. Disse filmene inviterer ikke til dype refleksjoner, de prøver ikke å utfordre moralske temaer eller provosere og skape debatt. Her skal det underholdes, og skremmes! Og spises popcorn. Lik en fun-ride i en fornøyelsespark.
Horror er nok for mange en temmelig smal sjanger og ikke den sjangeren som folk flest er spesielt bevandret i. Unntaket er dog tenåringshorror eller popcornhorror (vi kommer sikkert til å bruke begrepene om hverandre, men dette er bare to begreper som begge omhandler samme type horror). Mange av oss har blitt skremt av Mike Myers i Halloween, hatt mareritt om Freddie Kruger fra Nightmare on Elm street, fått en økt respekt for hvithaien i Haisommer og moret oss over at det ikoniske Skrikmaleriet ble et utgangspunkt for antagonisten(e) i Scream-filmene. Hadde det ikke vært for disse filmene, hadde horror-sjangeren antagelig bare vært en sjanger for de spesielt interesserte. Vi trenger popcorn-horror’en, for den holder liv i horrorsjangeren i sin helhet, styrker sjangerens popularitet og gjør det attraktivt for produsenter og regissører å begi seg inn på horror. I tillegg åpner tenåringshorroren opp for økt nysgjerrighet og interesse omkring horror, og slikt sett skaper et større publikum, og trigger nye unge og blivende regissører og manusforfattere.
Tenåringshorror er gjerne vårt første møte med horror. Det ligger jo tross alt litt i navnet; dvs. at man er tenåring når man ser disse filmene. Man er ung, nysgjerrig og opptatt av spenning og lett underholdning. I tillegg evner man kanskje, i motsetning til den gang man var barn, å skille mellom fiksjon og virkelig. Med det mener vi at man kan la seg skremme, men for gøy, og ikke bli delvis traumatisert over det man har sett. Man kjenner blodet bruse, frykten bli pirret – igjen, som når man tar en berg- og dalbane på Tusenfryd.
I tillegg så er det jo gjerne ungdommer som spiller i disse filmene og som gjør typisk ungdommelige aktiviteter: De går på skole, drar på hyttetur, er på date’s og har romanser, intriger oppstår, de er opptatt av å bli populære, de krangler med foreldrene, og møter utfordringer som typisk preger en tenårings hverdag. Slikt sett så vil det unge publikummet lettere relatere seg til rollefigurene og historiene.
Ok, nå over til de filmene vi ønsker å anbefale!
Først ut er It Follows fra 2015 som både er skrevet og regissert av David Robert Mitchell. Herlig, stemningsfull 80-tallspastisj, som klarer å levere en solid dose uhygge.
Vi følger en kvinne (Jay) som, etter å ha hatt sex med en fyr, plutselig blir forfulgt av et type overnaturlig vesen/demon. Dette «It» har blitt overført på henne etter samleiet, og som har åpenbare onde hensikter overfor Jay. Det utvikler seg til å bli en paranoiasituasjon hvor Jay må finne ut, sammen med sine venner, hvordan hun skal klare å unngå å bli innhentet og drept av dette «It». Kan nesten minne om en kjønnssykdom man virkelig ikke vil pådra seg? Kanskje It follows egentlig bareer en skjult kampanje mot ubeskyttet sex blant unge? Ha, ha, neida.
Å se It follows er litt som å gå tilbake til barndommen og se horrorfilm på nytt, mye nostalgi her. Men plottet føles originalt og fresht, og filmen bygger opp spenning og stemning på en mesterlig måte. Den er ganske så slow-pace, nydelig fotograferte scener, filmen akkompagneres av herlig 80 talls musikk, og det er til tider meget guffent. At plottet kanskje gjør det noe krevende for å få historien helt i mål, trekker kanskje noe ned, men dette er en ambisiøs film. Den føles både nostalgisk og moderne på samme tid. Dette er faktisk en film vi gikk og tenkte på lenge i ettertid. Man får lyst til å se den på nytt, noe vi også gjorde, og det er ikke mange horror-filmer som klarer det. Stilsikkert og selvsikkert laget, og imponerende med tanke på at dette bare er regissørens andre film.
En regissør å følge med på fremover altså, for dette var virkelig bra saker. Vil vil være så freidige å kalle It Follows en moderne klassisker.
9 bloddråper.
Neste film ut er The Cabin in the Woods fra 2012. Filmen er nok mer morsom enn skummel, men det er ofte filmene innen tenåringshorror. Og filmens konsept kunne ikke passet sjangeren bedre; veldig pene unge mennesker som skal på en isolert hytte for å feste å ha det moro. Vi snakker dop, pupper og pils. Gjengen oppdager at hytta har en kjeller som er full av sære gjenstander. De plukker opp en gammel bok, leser fra den, og vipps så har de vekket til live en gjeng zombiedrapsmenn. De vil snart oppdage et hytta skjuler en rekke hemmeligheter, til og med skumlere enn zombiedrapsmenn. Herfra starter våre helter en nokså festlig kamp for å komme seg vekk fra hytta og samtidig avsløre de som står bak det hele.
Filmen har, i likhet med tenåringer selv, masse energi, selvtillit og pågangsmot. Den har en fin balanse mellom splatter/gore og humor. Den er voldelig og blodig, men avvæpnende og sjarmerende. Smart. Plottet er faktisk ikke så verst, det er både kreativt og lekent, og skuespillerne gjør en god jobb. De er faktisk mer enn bare bare pene. Filmen tar et uhøytidelig blikk på horror-sjangeren og klarer å pirke borti sjangerens klisjeer på en morsom måte. Litt på samme måte som Scream-filmene gjør. Skummel? Egentlig ikke. Underholdende? Jepp.
7 bloddråper
Talk to Me er en smart og effektiv tenåringsskrekk fra Australia. Den har et friskt og velskrevet manus, gode spesialeffekter og solide skuespillere. En nifs og engasjerende film om vennskap og sorg, og ikke minst ungdommelig naivitet.
Vi møter Mia, som nettopp har mistet sin mor, og hennes venner Jade og Riley (lillebror til Jade). På en fest blir de introdusert for en lek, hvor du skal holde fast i en avkuttet arm og deretter tilkalle ånder fra dødsriket. Men når åndene kommer må du slippe armen innen 90 sekunder. Hvis ikke blir ånden værende.
Regi har tvillingbrødrene Danny and Michael Philippou, som står bak den populære YouTube-kanalen RackaRacka, hvor de særlig lager små horrorkomedier. Talk to Me er deres spillefilmdebut. Og en svært imponerende som sådan!
Talk to Me finner ikke opp kruttet, og lar seg villig insiprere at tidligere sjangerfilmer, som feks It Follows. Men det er også helt greit. I hvert fall så lenge resultatet blir såpass vellykket! For allerede fra første scene skjønner vi at dette kommer til å bli bra, hvor en smooth one-shot får en brutal og voldsom finish. Filmen har derfra en fin oppbygging. Den tar seg god tid og lar oss bli kjent med karakterene og deres verden. Dette gjør at vi bryr oss mer om hva som kommer til å skje, samt (til en viss grad) forklarer karakterenes mildt sagt dårlige valg og tilfører en viss realisme i alt kaoset. Vi liker valg av tema (sorg) og fremstillingen av hvordan sorg kan ødelegge et menneske. Vi har også lyst til å skryte av skuespillerne, særlig Sophie Wilde i rollen som Mia.
Premisset er enkelt, men det funker, og det gjorde ingenting at filmen ikke bruker særlig med tid på å forklare disse overnaturlige hendelsene, som ungdommene virker å godtar uten tilsynelatende å stille spørsmål rundt hvorfdan eller hvorfor. Noen vil kanskje etterlyse svar, men filmen virker å ha fokus helt andre steder.
Brødrene Philippou tør kline til, og har spesialeffektene til å backe det opp. Scenene med unggutten Riley er særlig brutale. Men også scenene hvor ungdommene blir besatt er spenstig portrettert. Filmen har energi og selvtillit, hvor den ene artige hendelsen etterfølger den neste. Den har en lett tone, og klarer samtidig å behandle det absurde og teite med blodig alvor. Jepp, det er spennende og engasjerende, og vi mener også den lander trygt og stødig i den mest kritiske fasen; slutten.
7 bloddråper
Vi må også dra frem Joy Ride fra 2001, regissert av John Dahl. En riktig så bra tenåringshorror-flick, men akk så oversett! Mye skyldes nok tittelen; Joyride, liksom. En helt håpløs filmtittel. Gir assosiasjoner til nok en dårlig Adam Sandler komedie, eller en B-pornofilm fra 70-tallet, eller i beste fall en Pixar barnefilm. Helt feil. Jepp, et eksempel på en meget svak tittel som fikk folk til å styre unna. Synd, for dette er en liten perle av en horrorfilm.
To brødre i 20-årene (Paul Walker og Steve Zahn) reiser på biltur. De leker seg med CB-radioen i bilen og finner frekvensen som trailersjåfører kommuniserer gjennom. De får en kjempeide om å “pranke” dem ved å late som de er en dame, Candy Cane, som er hypp på et heftig møte med en av disse truckers-kara. Det skulle de aldri gjort, for én av disse truckerne, som passende kaller seg Rusty Nail, svarer på henvendelsen. De begynner å kommunisere og etter hvert avtaler å møtes...
Dette er unge folk, rett fra college, det er begjær, drikking, festing… og en klin gæren trucker dude. Strålende samspill mellom Walker og Zahn troverdig og bra buddykjemi, og man føler virkelig med gutta når de etter hvert oppdager at de har kødda med feil fyr.
Et utmerket tenåringshorror-konsept, som drar det lenger enn de fleste filmer innen sjangeren. Filmen serverer også noen utrolig intense, og sitrende scener og storyen er meget effektivt fortalt. Noen som klarer å gjette hvem som har den hardbarkete stemmen til Rusty Nail? Hint; tidligere spilt massemorder i en film som vant 5 Oscars i 1991.
Den uskyldige leken til gutta skal vise seg å bli skjebnesvanger, og moralen er som følger; ikke kødd med trailersjåfører, de gjør en kjempejobb, la dem være i fred. Og ingen voksne menn foretrekker pink champagne.
(Filmen ble etter hvert lansert med alternative filmtitler rundt om i verden, bl.annet ”Roadkill”, og som jo er en mye tøffere tittel. Dessverre er ”Joyride” det offisielle navnet her til lands hvertfall).
8 bloddråper
Vi kommer ikke utenom tenåringshorror uten å snakke om Scream filmene (Scream 1-4) av Wes Craven (en storhet innen horror, og før Scream, særlig kjent for klassikerne Last house on the Left (1972), The Hills Have Eyes (1977) og Nightmare on Elm Street (1984). Han, sammen med manusforfatter Kevin Williamson, revitaliserte sjangeren med disse filmene. En imponerende bragd, og tror ikke vi kjenner til så mange andre regissører som klarte å gjøre seg såpass aktuell og gjeldende, så sent i sin karriere, med tanke på at den første Scream filmen kom ut i 1996 (Han var da 57 år gammel). Dessverre døde Wes Craven i 2015, men han har etterlatt seg en betydelig arv. Med Scream filmene klarte han å blåse nytt liv i popcorn-horroren ved å ta for seg selve «formelen» i sjangeren, og tweake og leke seg med den. Med formelen tenker vi på noen typiske kjennetegn som gjerne går igjen hos tenåringsfilmer. Et eksempel: Et velkjent formelgrep er å ta utgangspunkt i en vennegjeng f.eks på hyttetur. Gruppen består av mennesker med ulike, ganske stereotypiske karaktertrekk. Etter hvert som fienden(e) gjør seg gjeldene, blir de drept én etter én, og ofte i en viss rekkefølge. De tøffe, pene og gjerne promiskuøse dør først, og ikke sjeldent så er den uskyldige og «snilleste» i gruppen som overlever terroren, og som dermed viser seg å være protagonisten i historien. Okei, dette er bare ett eksempel på et formeltrekk, og som typisk preger en tenåringsflick, og jo da, det er en fleksibel formel med mange varianter. Men Wes Craven var ekspert på formelen (han har vel strengt tatt vært med på å utvikle den også i sine yngre dager), og han ville tøyse og tulle med den, og dermed også tøyse og tulle med oss.
Skrekkfilm som konsept var et slags hovedtema i Scream, og som karakterene sentrerte rundt. Scream kan derfor sees på som en slags øvelse i skrekkfilm-håndverket og hvor formelen var et gjennomgående tema. Litt sånn meta-skrekkfilm nesten, og vi skulle hele tiden fintes ut ved at formelen ble vridd og vendt på. Ikke for det, vi var også hele tiden var på trygg «horrorgrunn». Vi opplevde Scream-filmene som en slags hommage til tenårings-horroren, i tillegg til at det brakte noe nytt på bordet. Utrolig underholdene, spennende, morsomt, nostalgisk (for oss horrofans!) og originalt på samme tid. Samtidig vil vi si at Scream var mer brutal og mer grafisk, enn det vi til da hadde sett av tenåringshorror, og ungdommene ble temmelig nådeløst og kompromissløst håndtert med. Brutaliteten ble nok også forsterket av en mer moderne filmteknikk. Slik at både filmteknisk og innholdsmessig var Scream med på bane vei for en ny og mer moderne måte å tenke tenåringshorror på, og viste oss at det fortsatt var mulig å overraske seeren ved å trikse og mikse med formelen.
Så vi er så freidig å mene at Scream brakte frem en ny generasjon filmer innen tenårings/popcornsjangeren og muligens horror generelt. Vi kom liksom inn i det 21 århundre av horrorfilmer, noe som passer bra siden det var på slutten av 90-tallet at vi fikk de første Scream-filmene. Man kan kanskje si at horror som sjanger fikk en slags boost på slutten av 90-tallet, og filmindustrien så virkelig blockbusterpotensialet i horror. Scream 1 ble jo en giga-sukssess og i kjølvannet av Scream kom en rekke ungdomshorrorfilmer som I know what you did last summer, the Faculty, Urban Legend, Final destination og remake’ene House on Haunted Hill og Halloween H20. Oppfølgerfilmene og franchaise’ene kom også på rekke og rad; I Still know what you did last summer, Final destination 1-5, Saw 1-8, The Ring 1-(snart 3), Grudge 1-2, Blair Witch project 1-3, Cabin Fever 1-2, Hostel 1-3 og listen bare fortsetter. Ikke alle typiske tenåringshorror, men absolutt klare elementer av det, og hvor flere av filmene hadde ungdommer i sentrale roller. Men det viktigste er kanskje den nye giv’en i horror som vi mener Scream brakte med seg: Populariteten innen horror nådde nye høyder, den ble mer mainstream og samtidig økte mangfoldet av horrorfilmer.
Vi må jo anbefale noen filmer da, selv om vi føler Scream fikk en temmelig varm anbefaling over☺. Jo da, Scream-filmene er svært fornøyelige filmer, men det var særlig da de kom, at de gjorde størst inntrykk, sett i lys av datidens horror-situasjon. Spørs om de har tålt tidens tann like bra, siden vi har så mye å velge i nå, men vi ønsket å fremheve den viktige innvirkningen Scream har hatt på filmene som fulgte. Så filmhistorisk er Scream-filmene av stor betydning og fortjener en markant plass i sjangerens utviklingshistorie
9 bloddråper
Halloween er selveste høytiden for horror, men jula kan også by på en del gode grøss. Nei, vi snakker ikke om ribba som har brent seg, gaver som ikke faller i smak, eller pappa som er alt for full… Better Watch Out er en slags skrudd Hjemme Alene med en twist.
Til jule-horror film å være, er tittelen svært passende. Henspiller på julelåta Santa Claus is Coming to Town. Legg merke til at denne låta egentlig har en litt urovekkende tekst; «You better watch out, You better not cry, Better not pout, I'm telling you why, Santa Claus is coming to town”. På bakgrunn av denne teksten får man kanskje ikke så lyst til å få besøk av julenissen på julaften. Snakk om home invasion. Ok, Better Watch Out er en litt annen home ivasion…
Luke er hjemme alene og familien har bedt Ashley være barnepasser for kvelden. Perfekt for Luke som er forelsket i Ashley. Klassisk teenage tematikk her, og Ashley må stå i mot Lukes stadige forsøk med å kurtisere henne. Vel, situasjonen snur seg raskt fra tullball til alvor når Ashely må forsvare Luke fra inntrengere utenfra…
Better Watch Out er en artig, finurlig horror julefilm som leverer i henhold til sine premisser. Det er kanskje vel teenage til tider, men vi må ikke la sin egen alder stå i veien for å vurderingen:) Og filmen byr faktisk på noen overraskelser underveis. Situasjonene er etterhvert temmelig absurde og komiske, og det er ikke uten grunn at Better Watch Out også faller inn under horrorkomedie.
Så oppsummert kan vi si at Better Watch Out er et friskt bidrag til teenage-horrorfilmen, for ikke å si home invasion også. Underholdene, godt skuespill av ungdommene, og faktisk ganske overraskende uforutsigbar tatt i betraktning sjangeren. Så hvis man er hypp på en julefilm, så hva med denne jule-horror-filmen? Setter deg kanskje ikke i den rette julestemningen, men gir deg én og en halvtime solid underholdning, med en dryss av jul.
6 bloddråper
Dette er en vellaget og velsmurt tenåringshorror fra André Øvredal, men som dessverre lider av et ujevnt manus og betydelige kommersielle ambisjoner. Ikke noe galt i sistnevnte, men særlig minneverdig blir det da sjeldent. Filmen oppleves dessverre noe tannløs og forutsigbar.
Filmen er basert på novellesamlingen ved samme navn av Alvin Schwartz som kom ut i tre bøker i henholdsvis 1981, 1984 og 1991. Disse kritikerroste bøkene anses som klassikere og har solgt i millioner. Men de har samtidig møtte mye konservativ kritikk for at de er voldelige, ubehagelige, og ikke minst uegnet for barn og ungdom. Så at det skulle bli film basert på noen av disse novellene er det helt sikkert flere enn oss som har gledet seg til:)
Derfor er det synd at manusforfatterne ikke har klart å skape en historie som står i stil med novellesamlingene. Og det er kanskje ikke så rart at manuset sliter litt, ettersom det er har vært fem forskjellige forfattere innom prosjektet. Sjeldent et godt tegn.
Filmen er «tidsriktig» ved at vi følger en smånerdete vennegjeng i en liten amerikansk småby som skal forsøke å løse et skummelt og overnaturlig mysterie. Vanskelig å ikke la tankene gå til It og tv-serien Stranger Things, og mange som liker særlig sistnevnte vil nok kose seg med filmen. Her er imidlertid historien satt til 1968 (noe som for øvrig kunne preget historien i større grad), så nostalgifaktoren vil nok ikke treffe like godt og bredt denne gang. Men joda, alltid digg å være i en amerikansk småby.
Starten av filmen funker fint. Den er leken og sjarmerende, og brakte minner fra da vi som små guttunger så The Goonies og Stand By Me i kjelleren til kompisen med foreldre som ikke brydde seg om hva vi snurret. Karakterene er akkurat passe stereotypiske og filmen glir fint av gårde frem til de finner den skumle boken. Etter dette begynner filmen å halte. Tilfeldighetene blir litt mange, deler av dialogene virker i overkant konstruerte og karakterene todimensjonale. Stemningen er også et godt stykke unna det Øvredal skapte i den fantastiske The Autopsy of Jane Doe.
Men joda, filmen drar frem en rekke artige og småskumle karakterer, og flere av dem er overbevisende bragt til live på kinoskjermen. Skapningen som dukker opp i "Me Tie Dough-ty Walker!» segmentet er imidlertid ikke like vellykket. Synd når CGI (computer-generated imagery) effektene tar for mye plass.
Filmen har et par gode jump scares, særlig takket være hissige lydeffekter, men den blir aldri skikkelig skummel. Det tror vi den heller ikke ønsker å være. Filmen er unektelig rettet mot et yngre, og større, publikum. Her skal popcorn bøttes innpå mens du småler og skvetter, uten at du trenger å bekymre deg for å fremstå som pysete foran venner eller romantisk selskap. For filmen har en nokså lett tone, den holder (dessverre) igjen der den kunne sparket ifra og leverer en slutt som ikke akkurat sjokkerer de som har sett noen slike filmer før.
Øvredal viser nok en gang at han er en flink fyr, dette er ingen dårlig film. Den ser bra ut, foto og klipp sitter som et skudd. Men her er det mangler ved materialet han har fått å jobbe med. Vi skjønner godt at det er stas å bli invitert med som regissør av selveste Guillermo del Toro (Pan´s Labyrinth, The Shape of Water og The Devils´s Backbone), og dette var sikkert et skritt frem hva gjelder prestisje og inntekt. Men dette var dessverre et lite skritt tilbake hva gjelder det kunstneriske resultat.
7 bloddråper
Jeepers Creepers er typisk tenåringshorror. Her får du fartsfylt og upretensiøs moro, hvor naive unge mennesker kløner det til i kjent stil. Filmen ble en skikkelig kommersiell og finansiell suksess, og den har senere fostret to oppfølgere.
Et søskenpar (spilt av Justin Long og Gina Phillips) kjører gjennom den amerikanske bygda, hvor det er langt mellom tettstedene og de få personer du møter på har eksentriske trekk. Nysgjerrige og korttenkte som søskenparet er, begynner de å snuse borti en mildt sagt nifs gård hvor de oppdager noen fryktelige hemmeligheter. Og de tilbringer resten av filmen på flukt fra den mystiske karakteren som står bak grusomhetene de har bevitnet.
Filmen starter bra. Det er digg å være på den amerikanske landeveien. Og skurkens ankomst i sin hjemmesnekra lastebil er både intens og spennende. Kult at han først velger å leke med søskenparet, en liten forsmak av hva som venter. For det skal vise seg at denne karen bør man holde seg unna. Okei, vi er ikke ubetinget tilhengere av å introdusere overnaturlige elementer når det strengt tatt ikke trengs. Det er skumlest når vi ikke helt skjønner hvem eller hva han er. Som vanlig forsvinner noe av det nifse når lyset i rommet slås på og det skumle synliggjøres.
Men filmen har fint driv. Den er jevnt over godt laget (dog et par spesialeffekt-glipper) og har noen festlige scener. Den ubehagelige stemningen som skapes i introen forsvinner imidlertid nokså fort etter hvert som filmen beveger seg inn i et overkant kjent landskap. Men dette er ikke ment å være velkomponert hjerneføde. Dette skal være moro. Og filmen lykkes med å være et godt tilbehør til ditt nypoppa popcorn og iskalde pils.
Dette er en av de første filmene til Justin Long (Drag me to Hell og Tusk), som gjør det han kan med en fryktelig frustrerende karakter. Snakk om å gjøre dustete valg. Dette blir selvfølgelig kommentert i filmen, men det gjør ikke valgene hans mindre idiotiske. Greit, det er jo ofte slik disse filmene sparkes i gang:)
Regissør Victor Salva har for øvrig en ufin forhistorie, da han ble dømt for å ha oralsex med en 12 år gammel gutt under innspillingen av en av hans filmer på slutten av 80-tallet, noe han sonet 15 måneder i fengsel for.
6 bloddråper
En lettbeint tenåringshorror, med et solid arsenal av skuespillere og Robert Rodrigues bak spakene.
Vi er på en high school i en liten småby i Ohio, USA. Ved første øyekast er det lite her som virker mistenkelig, men det skal vise seg at de ansatte på skolen (the faculty) skjuler en mørk hemmelighet. Og det er opp til et lite knippe elever å avdekke det hele og redde verden. Intet mindre.
Det er alltid morsomt å tilbringe tid på en amerikanske high school, og særlig på 90-tallet. Og filmen oser av sin tid, med t-skjorter utenfor genseren, The Offspring på full guffe, og alle stereotypene du kan tenke deg; the jock, nerden, chearleaderen, freaken, hun lesbiske, nykommeren, etc. Og som allerede nevnt dukker det opp flere kjente navn opp på rollelisten, slik som Josh Hartnett, Elijah Wood, Salma Hayek, Jon Stewart, og mange flere. Morsomt!
Dette er The Invasion of the Body Snatchers møter The Breakfast Club. Bare uten den politiske brodden (til førstnevnte) og den empatiske ungdomsskildringen (til sistnevnte). Her leveres i stedet adrenalinfylt og popcorn-vennlig underholdning. Hvor pene unge mennesker må slåss mot skumle monstre og slemme lærere, mens de forelsker seg, doper seg og ellers forsøker å finne ut hvem de egentlig er. Er jo ikke så lett å være ungdom. Gjengen er for øvrig kjappe til å trekke (forbausende) presise slutninger på hva som skjer på skolen. Greit nok, det hjelper på fremdriften, om ikke annet:)
Et litt pussig prosjektvalg av Robert Rodrigues, som før dette gjorde filmer som El Mariachi, Desperado og From Dusk Till Dawn. Nå ja, etter dette lagde han Småspioner, så kursen er kanskje ikke fryktelig merkverdig.
The Faculty er en noe glemt film. Greit, den er ikke fryktelig bra, men den er upretensiøs og underholdende. Den har en fin og lett tone og bra driv. En sjarmerende tidsreise til det herlige (?) 90-tallet!
6 bloddråper
Tragedy Girls er en underholdende tenårings-slasher horror, om et rimelig psycho venninnepar som er i overkant glad i det brutale og grusomme. De har en blogg som dokumenterer drapene som herjer småbyen deres, men etter å ha fanget den skyldige seriemorderen bestemmer de seg for å forsyne bloggen sin med enda flere drap, på egenhånd! Alt for å øke populariteten rundt seg selv og bloggen.
De går mildt sagt over lik for å få det som de vil, og det er noen virkelig ufyselige tenåringsberter vi møter her. Kan føles som en slasher-versjon av Clueless:) Det kan være småproblematisk å se en hel film hvor hovedpersonene er såpass irriterende og provoserende, men greit, det er jo tross alt premisset i filmen.
Selvsagt er det mye satire, det hele føles nokså overdrevet og over-the-top. Sosiale medier og besettelsen om å få like’s tas til nye høyder. Selv om den sosiale kommentaren er tydelig, føles det likevel temmelig konstruert, og på kanten til kynisk. Vi tror det hele først og fremst dreier om å lage en morsom og fengende horrorfilm. Highschool-elementene er klart tilstede, med alle klisjeene og stereotypene som hører med, og som selvsagt leder opp mot det klassiske skoleballet. Tragedy Girls er krydret med skrekkfilm- og 80-talls referanser, og fans av sjangeren får mye å humre over.
En kvikk og snedig tenåringsskrekk, om et venninnepar fra helvete.
6 bloddråper
Dette er spillefilmdebuten til Eli Roth, mannen som senere ga oss den notoriske Hostel, en film som splittet sitt publikum og etterlot et varig inntrykk. Cabin Fever er ikke på samme nivå. Men dette er ingen dårlig debutfilm. Langt der ifra. Greit, filmen er ikke særlig original, men Roth viser at han kan sin sjanger. Her får du adrenalinfylt og bredbeint underholdning, alt pakket inn i solide doser blod og gørr.
Filmen starter med et kjent og kjært premiss; en gruppe pene og festglade ungdommer som skal på hyttetur. Der ramler de borti et mystisk og dødelig virus. Siden de er i villmarka er de omringet av mistenksomme hillbillies, og filmen kunne sikkert vært plassert i hillbilly-subsjangeren. Men vi mener det kommersielle aspektet, med ungdommer som drikker og knuller bekymringsløst som protagonister, gjør dette til en tenåringshorror. Dog av det mer brutale slaget.
For Cabin Fever er nok mer blodig enn skummel. Den er vellaget, og alt serveres med overskudd og entusiasme. Det er tydelig at Roth er glad i sjangeren. Filmen mottok også svært positive anmeldelser hos en rekke kredible publikasjoner da den ble sluppet i 2003. Den ble en braksuksess, og blant de skrekkfilmene som spilte inn mest penger det året. Filmen fikk også en remake i 2016.
Cabin Fever satte Eli Roth på kartet, og han har vært en relevant regissør siden, dog med noe vekslende kvalitet på filmene sine. Roth dukker for øvrig opp i en liten rolle i filmen, en karakter som dessverre fremstår både unødvendig og dårlig skrevet. Vi ser hvor han vil, men det kunne vært løst så fryktelig mye bedre. Og resten av filmens karakter er i overkant stereotypiske og endimensjonelle. Men skitt au, i Cabin Fever får du akkurat det du forventer. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Vi hadde kanskje håpet at filmen tok noen flere sjanser, men filmen leverer uansett mer enn nok moro for en onsdagskveld!
6 bloddråper
Jennifer's Body er en film om tenåringer, sex og high school. Og demoner.
Jennifer og Needy er bestevenninner, noe de ar vært siden de var knøttsmå. Jennifer er den smellvakre og promiskuøse chearleaderen som vet å bruke sin seksualitet for alt det er verdt, mens Needy er den mer usynlige, men desto mer sympatiske, jenta med hyggelig og nerdete kjæreste. Jennifer's naive tilnærming til sine omgivelser gjør at hun havner i trøbbel. Skikkelig trøbbel. Med skumle og overnaturlige konsekvenser.
Filmen velger å bruke god tid i scener som ikke er avgjørende for filmens handling, men som gir karakterene mer dybde og filmens univers mer fylde. Dialogene mellom de frustrerte og usikre tenåringene er godt skrevet. Manusforfatter Diablo Cody har da også skrevet andre solide filmer Juno og Young Adult. Og det hele ser veldig bra ut. Regissøren er for øvrig Karyn Kusama, som noen år senere ga oss den meget severdige The Invitation (2015).
Er filmen skummel? Nei, den er ikke det. Til det er den for snill. Filmen blander horror, komedie og tenåringsdrama, og klarer vel egentlig ikke å treffe blink i noen leir. Men det er en jevnt over vellykket skildring av tenåringers seksuelle frustrasjon, usikkerhet og ikke minst ondskapen i, og konsekvensen av, overgrep. Og Megan Fox er som skapt for rollen som succubus. Hun er forførende og karismatisk, med et fandenivoldskt og usympatisk glimt i øyet.
En underholdende og vellaget film for de lettskremte.
6 bloddråper
Freaky er en overraskende morsom og underholdende tenåringshorror, med en velopplagt og perfekt castet Vince Vaughn i hovedrollen.
Seriemorderen The Butcher (Vaughn) bytter kropp med 17 årige Millie (Kathryn Newton), en sjenert og klønete tenåringsjente som nylig mistet sin far. Og her starter Millies kamp for å få tilbake sin kropp, selv om det kan være noen fordeler bredbygd og snaue 2 meter.
Dette er like morsomt som det er absurd, og like blodig som det er teit. Her får du en mengde brutale drap i klassisk slasher-stil, typisk tenåringstematikk som sex, kjærlighet og identitet, og ikke minst en lang rekke svært festlige scener og situasjoner. Vi lo faktisk høyt flere ganger. Filmen tør kline litt til og er akkurat passe grafisk med hint av splatter. Karakterene er kledelig karikerte med løse og fine dialoger seg imellom. Velkommen til amerikansk high school:)
Regissør er for øvrig Christopher Landon, som tidligere har vist at han kan sin tenåringshorror med Happy Death Day og Happy Death Day 2U. Men Freaky er hans beste, synes nå vi.
Greit, filmen er nokså tåpelig, med et dustete premiss og en slutt som ikke henger helt på greip, men skitt au. Dette er skikkelig festlige saker, og en film vi virkelig tør anbefale dere å sjekke ut :)
7 bloddråper
Kandisha er en brutal fransk tenåringshorror signert radarparet Julien Maury og Alexandre Bustillo, som i 2007 ga oss kultklassikeren Inside.
En ung jente, Amelie, får ut ublidt møte med sin eks, og tilkaller demonen Kandisha for hjelp. Det skal imidlertid vise seg at hjelpen hun får kommer med noen betingelser, og det er opp til Amelie og hennes venninner å stanse Kandisha sin drapstokt.
Dette er ingen Inside, men en lettere og mer tilgjengelig film rettet mot et yngre publikum. Her får du en catchy urbang legend og en gjeng tenåringer som må forsøke å hamle opp med den skumle kraften. Men Kandisha er hakket mer brutal enn den gjengse tenåringshorroren.
Greit, første del av filmen er nokså snill. Men halvveis ut skrus det til. Kandisha går fra å være en mystisk og smånifs dame, til en fryktinngytende skapning, og det hele skildres nokså grafisk. Her får vi se bein som knekker, kropper som rives fra hverandre og hoder som knuses. Kandisha er unektelig en kjip dame å komme på kant med.
Det er for øvrig tøft å være i det urbane og slitte Frankrike, røffe og harde omgivelser som gir gode rammer for historien. Dette er Candyman (1992) møter den franske klassikeren La Haine (1995). Hadde Maury og Bustillo tatt det helt ut kunne det vært skikkelig bra, men de leverer uansett en solid tenåringshorror med nok trøkk og gufne øyeblikk.
6 bloddråper
En typisk tenårings-slasher, som selv om den foregår i nåtid, inneholder en god dose 80-talls nostalgi. Mye retro-sjarm musikkmessig, miljømessig og handlingsmessig, men hvor utstrakt mobilbruk og et mer tidsriktig skildret mangfold, plasserer filmen i vår tid.
Vi følger tenåringsjenta Makani Young, som ved siden av å slite med noe som har hendt i fortiden, forsøker å leve et normalt liv med sin bestemor i en små by i Nebraska. Det skal bli alt annet enn normalt etter hvert som en maskert morder er løs i byen, med utvalgte elever på sin drapsliste.
Makani og hennes venner må forsøke å avsløre identiteten til morderen før de selv blir ofre.
Vi synes filmen lykkes bra med å kombinere nostalgi med det moderne, og i tillegg til å se veldig bra ut, er det nokså underholdende saker også. Filmen har et godt premiss, en solid cast og flere velkomponerte drap. Jepp, skaperne vet åpenbart å lage effektiv slasher-underholdning.
Problemet er at handlingens struktur og premiss svekkes utover filmen, og det blir noe tynt etter hvert som filmen skal få sin store finale. Det er småambisiøse narrativer som bygges opp, med protagonistens perspektiv og bakgrunn på den ene siden, og antagonistens agenda og motiv på den andre. Men løsningene står ikke i stil med oppbyggingen, men kjennes lettvint og noe uinspirert.
Ok, med fare for å bli for streng, som underholdene slasher-flick er dette greit nok godkjent, og produksjonsmessig temmelig udiskutabelt og solid gjennomført. En slags oppdatert tenårings-slasher, kan vi kanskje si.
6 bloddråper
En underholdende og godkjent oppfølger til denne ikoniske filmserien. Nummer 5 i rekken, og som byr på nok et hyggelig gjensyn med originalgjengen bestående av DavidArquette, Courteney Cox og Neve Campbell.
25 år etter de fryktelige drapene, er Ghostface på ferde igjen i den fredelige byen Woodsboro. Men hvem er det denne gangen? Og hvem er det som er på drapslisten? Arquette og co settes på saken…
For oss som har vokst opp med denne legendariske franchisen, er det gøy å se at den fortsatt klarer å holde koken. Denne satiriske og meta-baserte serien, hvor man leker og tuller med sin egen horror-sjanger, ikke minst sin egen film, og likevel klarer å skape noe nytt og originalt med alle filmreferansene på kryss og tvers.
Samme her, og hvor de viderefører metaaspektet, med «oppfølger-filmen» som tema, siden de i Scream-universet har laget en egen film serie kalt Stab, som baserer seg på de virkelige mordene. Nokså fiffig og artig utgangspunkt.
Sprøtt og tenke på hvor lenge siden det var fra originalen, og som ble et popkulturelt fenomen vi fortsatt har glede av i dag. Scream nummer 5 besitter mye av kvikkheten og smartness’en til de foregående, ikke minst er nokså brutal til tider, men kan hende konseptet begynner å bli noe tynnslitt nå.
Det var noen momenter vi kanskje skulle ønsket at de hadde jobbet mer med, og noen lettvinte løsninger som ikke traff helt, syntes vi. Filmatisk var det også ganske midt-på-treet, og man kan få følelsen av at man har gjort dette for å tjene raske penger uten den helt store visjonen om å lage en film som står seg. Vel, kanskje ikke så rart med tanke på at dette er enda en oppfølger i rekken, og muligens er det vel kanskje bare 1’ern og karakteren Ghostface som folk har et solid forhold til. Nesten så man skulle tro at denne oppfølgeren også skal fungere som et bidrag til meta-horror-leken deres? :)
Spennende å se om de kan melke dette konseptet videre, med siste film så får vi også en dose nostalgi med på kjøpet, men vi satt med en følelse av at det kanskje holder nå.
6 bloddråper
En fornøyelig og kvikk film om en nokså rik og bortskjemt gruppe, unge mennesker som samles til fest. Da er det selvsagt duka for dekadent fyll, droger, sex, heftig kjekling og en interessant selskapslek.
Vi møter kjæresteparet Sophie og Bee som skal tilbringe tid sammen med sine venner i et flott herskapelig hus. Fest og moro, helt til noen får den gode ideen å spille bodies bodies bodies...
Filmatisk friskt og lekent utført, med et veldig kult og tidsriktig lydspor, og innpakningen kan minne om de mer moderne ungdomsskildringer som har kommet de siste åra, selv om denne nok er mer satirisk og humoristisk i tonen. Mye hektisk dialog om typiske temaer som treffer tidsånden og generasjonen de involverte tilhører.
Plottet virker kjent, at den tar utgangspunkt i en type lek som de bestemmer seg for å utføre, og som får fatale følger. Hvem står bak? Det er det store spørsmålet, og som kommer til å prege store deler av denne filmen, og hvor paranoiaen og skepsisen skifter fra den ene personen til den andre.
Alt foregår i det store huset hvor de befinner seg, og som sammen med spillet, utgjør et effektivt utgangspunkt som regissør Halina Reijn og skuespillerensemblet får mye ut av.
Kan hende at all krangling, tumulter og kaos som får en stor plass i filmen, på et tidspunkt nesten synes litt monotont og gjentagende, for ikke å si bittelitt slitsomt. For eksempel at hele tiden er det én i gjengen som blir borte, hvor så all mistanke rettes mot den personen, før den samme personen plutselig dukker opp igjen. Deretter krangling, ny person forsvinner, osv.
Uansett; meget godt skuespill av hele den unge cast'en, det skal de ha, de gir alt i rollene sine. Problemet er at vi bryr oss ikke nevneverdig om karakterene, de er jo temmelig overfladiske og usympatiske. For så vidt greit det nå det er "whodunnit" aspektet som er driveren i historien, men når så mye av tiden går med på å skildre kaoset dem i mellom, og deres konfliktfylte relasjoner, blir det litt ensformig og noe uengasjerende i lengden.
Så skummelt blir det vel egentlig aldri, og filmen er nokså mild i horror sammenheng, nesten mer som thriller å regne. Men pytt, en moderne vri på et festspill-basert-mord -mysterium med et satirisk, tidsriktig preg. Og det er jo ganske funny!
7 bloddråper
Ok, så er vi tilbake i Scream-franchisen nok en gang, hvor Ghostface er på hugget igjen.
Vi møter Sam og Tara og resten av vennegjengen som overlevde forrige film, og som nå har bosatt seg i New York. De forsøker å stable sine liv på beina igjen, etter det grusomme som skjedde i Woodsboro.
Vel, det tar ikke lang tid før like grusomme drap begynner å skje i området der de bor, og Sam og gjengen havner kjapt i søkelyset til den beryktede Ghostface. Dermed starter marerittet enda en gang, og våre protagonister må gjøre det de kan for å overleve.
Filmen byr som alltid på mye sjangerlek og metahumor rundt Slasher-horror og filmserier generelt. Igjen er det filmserien-i-filmserien, “Stab”, som er i fokus, et konseptuelt smart grep og som blåser nytt liv i Scream-franchisen. Mye filmlek denne gangen også, og når vennegjengen opplever at de befinner seg i et slags film-narrativ spekuleres det i formelbaserte oppfølgere, forløpere, etc., som kan gi en pekepinn på hvem i gjengen som kan være mer eller mindre utsatt, eller som kan være mistenkt. Det er ganske fiffig laget.
I og med at Ghostface stadig kan skifte nye “eiere”, gjør jo også det sitt til at dette er en “slasher-karakter” som i teorien kan leve evig. Tar man livet av en Ghostface, er det alltid noen som kan overta den drakta, for å si det slik. Så det er med andre ord grunn til å tro at at Skrik-serien vil fortsette en god stund til:)
Hyggelig å se Cortney Cox dukke opp igjen fra originalbesetningen, men foruten noen andre kjenninger er det er mye som tyder på at det er generasjonsskifte i Skrik-serien som skjer. Som i og for seg er å forvente.
Skrik 6, som sine forgjengere har et stort preg av “whodunnit”, siden vi ikke ser hvem som skjuler seg bak masken, og som dermed blir mye av motoren bak handlingen. Hva slags motivasjon har Ghostface denne gang? Hvem er det? Og vi spør oss hvilken kobling Ghostface har til sine ofre. Det innebærer at forventningene blir høye, og fallhøyden like stor, når vi etterhvert nærmer oss avsløringen. Vel, her gjettet den ene halvparten av Blodklubben dette nokså raskt, og filmen var kanskje ikke like god på å skjule dette sentrale elementet, med flere hints som avslører mer enn det villeder titteren.
Ok, dette er utfordringen med krim-aspektet, men vi hadde håpet at de løste dette aspektet på en snedigere måte. Dessuten er inntrykket at filmen fremstår temmelig generisk og filmatisk lettvint utført. For det er tv-messig plankekjøring som gjelder, og som mister mye av de filmatiske kvaliteter som gjelder det store lerret. Lite suspense man gir tid til å bygge seg opp (med noen hederlige unntak, f.eks introen), snarveier i dialoger og scener, og slapt visuelt hva angår stemning og atmosfære. Mangler det rett og slett litt fotografisk finesse? Au, vi kjente kanskje litt på algoritmisk tv-titting ved denne.
Uansett; Skrik 6 leverer varene og man skal ikke bli for kritisk overfor en film som egentlig ikke tar seg selv alt for høytidelig, og som på mange måter fungerer som en hyllest til horror og filmtradisjon.
Dette er lett underholdende, temmelig grafisk til tider (for det holdes ikke tilbake i Skrik-filmene), og nokså fornøyelige saker.
6 bloddråper
Sjarmerende og nostalgisk tenårings-horror satt til det "glade" 80-tallet. Dette er Stranger Things møter The Goonies møter Stand By Me. Altså mer koselig enn skummelt:)
En kompisgjeng mistenker en nabo for å være en brutal seriemorder, og de bestemmer seg for å etterforske og samle bevis. Men har de rett i sine mistanker?
Filmen har en lett og fin tone. Den skildrer godt det å være ung på 80-tallet. En slags hyllest til det å være barn; en tid fylt med eventyr, livlig fantasi og nære vennskap. Mens ungdom i dag sitter foran en eller annen skjerm og sosialiserer, så måtte vi gamle dager hoppe på sykkelen og oppsøke hverandre IRL. Og på 80-tallet likte vi tydeligvis filmer om barn og ungdommer som løste mysterier, mens de vokse ikke skjønte et kvekk og bare stod i veien.
Summer of 84 er ikke eneste film som lefler med publikums ønske om å mimre tilbake noen tiår. Og du skal ikke undervurdere nostalgiens makt. For det er festlig å "gjenoppleve" en tid som virker så fryktelig fremmed og langt unna i dag. En tid hvor ting var mindre nyansert og selvhøytidelig, og mer overfladisk. For noen var 80-tallet kanskje det århundrets verste tiår (ja, vi har ikke glemt 40-tallet og 2. verdenskrig), for andre representerer 80-tallet letthet, frihet og moro.
Selv om historien kanskje ikke er av den mest originale sorten, så lykkes Summer of 84 med å skape engasjement og koselig spenning. Dette er en horror dere kan se med de yngste tenåringsbarna deres. En horror av den snille sorten, selv om den unektelig beveger seg innpå nokså mørk materie.
6 bloddråper
Totally Killer er en sjarmerende, lettbeint og leken slasher, som virkelig lykkes mer enn den feiler. Dette er Back to the Future møter Scream, med solide doser humor og blod. For dette er tidvis nokså morsomt. Og brutalt.
Vi følger tenåringsjenta Jamie, som bor i en by plaget av seriemorder som tok livet av tre tenåringer i 1987. Plutselig dukker morderen opp på ny og tar livet av Jamie’s mor. For å rydde opp bestemmer Jamie seg for å reise tilbake i tid for å forhindre seriemorderen å begå de første drapene.
Premisset er selvfølgelig teit, men det funker overraskende godt. Mye takket være en kledelig dose humor, en uanstrengt satirisk tilnærming og vellykket casting. Kiernan Shipka (Mad Men og The Blackcoat’s Daughter) er knallgod i rollen som Jamie. Vi humret godt de mange gangene filmen, det vil si Jamie, observerer 80-tallet gjennom dagens mer utviklede og bevisste øyne. 1987 var langt i fra woke, for å si det sånn. Jevnt over tegnes et festlig bilde at dette absurde tiåret. Totally Killer besitter også en passe smart historie med noen artige tvister. Og den har et fint driv, blir aldri kjedelig.
Siden filmen tar for seg tidsreiser krever det en raus seer, som klarer å se bort i fra de mange ulogiske hendelsene og vendingene, og heller fokuserer på det viktigste; å ha det gøy. For det er vi sikre på at dere vil få det med regissør Nahnatchka Khan og resten av gjengen bak denne positive overraskelsen.
7 bloddråper