En populær subsjanger er horrordrama. Slike filmer favner nok bredere enn andre horror-subsjangre, ettersom drama kan være så omfangsrikt i innhold. I denne subsjangeren finner du ikke så mye action, jump-scares og gore. Filmene vil noe mer enn å skremme. Her står historien og dets karakterer i fokus. De er gjerne stemningsfulle, dvelende, og noen ganger saktegående. Det som er av horror-elementer er ment å forsterke budskapet, innholdet og dramaet i filmen. Horror er ofte sekundært, men samtidig essensielt for å underbygge historien. Selve horror’en får kanskje ikke like mye fokus som i andre subsjangre, men når horror’en først gjør seg gjeldende får den desto mer effekt.
Horrordrama er på en måte en dramafilm som trøkker til litt ekstra der andre dramafilmer feiger ut. Historiene er dypere og mer reflekterende enn i andre horror-subsjangre, og historiene inneholder ofte flere lag. Både temamessig og følelsesmessig. Det kan være trist, sårt og vondt, som i et kjærlighetsdrama eller i et familiedrama, eller der hvor man følger person/personer som sliter emosjonelt i en eller annen form og av en eller annen grunn. Ofte avkles menneskets tvilsomme natur og våre mørke frykter konfronteres.
Vel, egentlig alt som et klassisk drama kan inneholde kan vel så mye bli skildret i et stykke horrordrama. Dog for det meste i den mørke enden av skalaen. Her er noen solide dramafilmer som også evner å skremme. Kos dere!
The Battery er et amerikansk horrordrama fra 2013. En film som dessverre gikk under radaren. For dette er en veldig bra film. Rørende, morsom og ubehagelig.
Vi følger to kompiser på landeveien etter at menneskeheten virker å være nær utryddet. De få skapningene gutta møter på er saktegående zombier som egentlig ikke virker å representere en voldsom trussel. Vel, ennå.
Dette er en zombie-film, men egentlig ikke. The Battery fokuserer heller på relasjonen mellom de to gutta. En relasjon som skildres svært godt. Mye takket være svært god kjemi mellom de to. Filmen har masse varme og humor. Mesteparten av filmen er de to som preiker piss og småkrangler. Og det funker. Det er svært lite action. Filmen velger å tone det hele ned. Og det er smart. Den er overbevisende på en lite insisterende måte. Jepp, så bra kan det gjøres med så enkle virkemidler.
Dette er for øvrig regidebuten til Jeremy Gardner, som også spiller en av de to hovedrollene, og som også har skrevet manuset. Før dette skrev han manus på en horrorfilmen The Bags fra 2000. Og i 2019 skrev og regisserte han After Midnight.
Dette er en forfriskende vri på zombie-sjangeren. Filmen tilfører faktisk noe nytt. Zombier er egentlig ganske så kjedelige monstre, de trege, vel og merke, og de gjør seg best i bakgrunnen. Slik de er i The Battery. Filmen har som nevnt ikke mye vold og gore. Men nok småskumle scener til at den også faller inn under horrorsjangeren.
En film som gjorde inntrykk og som ble sittende overraskende lenge. Du blir rett og slett glad i karakterene.
7 bloddråper
The Coffe Table er en knyttneveslag av en film. Et mørkt, tragisk og sterkt lite mesterverk. Filmen skildrer rett og slett det ultimate mareritt, og det på en realistisk, intens og menneskelig måte.
Vi skal ikke si så mye om handlingen, annet enn at parets innkjøp av et tilsynelatende uskyldig kaffebord vil få uante og dramatiske konsekvenser.
Filmen har fantastisk skuespill, og skuespillerne har et svært velskrevet manus å jobbe ut i fra. Dialoger, skildring av karakterer og relasjoner, adferd og reaksjoner; alt sitter. Det er plausibelt, vondt og engasjerende. Ingenting i manuset virker overflødig.
Men filmen er vond å se, tidvis ønsker du bare at filmen skal ta slutt. Og apropos slutt, så avrundes det hele på en mesterlig måte. Både visuelt og lydmessig. Det er fantastisk klippet sammen (hele filmen er for øvrig smart klippet) med et lydspor som passer perfekt. Det er hjerterått og vakkert på en gang.
Med vilje holder vi omtalen kort, vi vil ikke risikere å avsløre noe, eller legge unødige føringer på opplevelsen. Men en ting kan vi si; denne filmen bør du se. Selv om du kanskje angrer litt etterpå.
8 bloddråper
Lake Mungo er en overbevisende og fascinerende mockumentary om en familie i sorg over sin forsvunne datter. Vi mener imidlertid filmen har såpass sterke dramatiske elementer at den også bør inkluderes i horrordrama-subsjangeren. Det skumle og ubehagelige gir ikke billige jump scares, men er ment å forsterke den dramatiske historien. Den er nedtonet og stemningsfull i sin skildring av såre og triste menneskeskjebner.
Dokumentarformen kler filmen svært godt, man kommer veldig tett inn på karakterene, og historien får en betydelig realistisk karakter. Eller for å si det på en annen måte; det dokumentariske forsterker det dramatiske. Det er lett å la seg bli grepet av denne filmen. En lavmælt horror om tap og sorg. Sjelden vare.
Vi følger primært de etterlatte familiemedlemmene gjennom intime intervjuer, og historien utvikler seg i tråd med intervjuene. Det er litt som i et true-crime drama, hvor flere overraskende vendinger, skaper spenning og mystikk i historien. En kombinasjon av whodunnit og whathappened . Meget engasjerende og rimelig creepy også til tider. For det er skummelt, men av den subtile og sofistikerte sorten.
Troverdigheten og realismen i filmen var slående, og vi må bare berømme det fantastiske skuespillet til alle medvirkende. Det var lett å glemme at det var en tulle-dokumentar man så på, realismen var rett og slett oppsiktsvekkende bra.
En imponerende debutfilm, i regi av Joel Anderson. Dessverre har han ikke kommet med noe siden Lake Mungo, så vi venter i spenning på mer fra den karen.
7 bloddråper
Hereditary slo ned med et brak da den kom i 2018, fraktet over Atlanterhavet på en sky av hype. Blodklubben er generelt sett skeptisk til den sedvanlige skrekkfilm-hypen, som oftest strategisk distribuert av de med økonomiske interesser i filmen. Men denne gang har hypen kommet fra alle kanter, og fra mer pålitelige kilder.
Og hype´n har vært fortjent. Dette er intet mindre enn et lite mesterverk! En film vi tør påstå vil bli stående som en moderne klassiker.
I filmen følger vi en kjernefamilie på fire i det nordvestlige USA, etter at familiens bestemor nylig har avgått med døden, en gammel og nokså hemmelighetsfull dame. Mer skal vi ikke si om handlingen, dere skal jo se den sjæl:)
Og er den skummel? Ja, det er den. Til tider er faktisk Hereditary skikkelig skummel. Den belager seg ikke på jumpscares, men tar seg tid og skaper ubehagelige og nifse øyeblikk som ble sittende i etter visning. Du vet aldri helt hva som skal skje. Uforutsigbarhet er unektelig en styrke i skrekkfilmens univers. Og fantastisk kameraarbeid får maksimalt ut av hver eneste scene. Regissør Ari Aster har full kontroll og skaper en trykkende og intens stemning som fanger deg umiddelbart. Lydbildet, lyssettingen, cinematografien; alt sitter. Filmen bygger seg sakte men sikkert opp, der den hele tiden forer deg med spenstige scener som øker spenningen og ubehaget. Til slutt sitter du som klistret til stolen, midt i en storm.
Men selv om du stripper bort alt det skumle så sitter du uansett igjen med en knallbra film. Dette er et bunnsolid drama, med hjerteskjærende og følelsesladede øyeblikk Paul Thomas Anderson verdig. Den skildrer sorg, savn og sinne på en overbevisende og kraftig måte. Filmen lyktes med å skape troverdige karakterer som du engasjerer deg i. Du bryr deg om dem. Mye takket være helt fantastisk skuespill. Toni Collette i rollen som moren i familien er en Oscar verdig. Ikke noe å si på verken castingen eller innsatsen på de andre heller.
Dette er utrolig nok Ari Asters spillefilmdebut som regissør. Fryktelig imponerende. Vi gleder oss allerede til hans neste film. Men før det skal vi nok se Hereditary et par ganger til:)
9 bloddråper
Tigers Are Not Afraid er et overnaturlig horrordrama fra Mexico. Den er vakker, trist og smånifs, og kombinerer det overnaturlige og fantastiske med beinhard realisme på en uanstrengt og effektiv måte. Mange har sammenlignet den med Guillermo Del Toro sitt mesterverk Pan´s Labyrinth, og vi forstår godt hvorfor. Fantastisk filmet og med en historie og karakterer som etterlater inntrykk.
Vi er i Mexico i 2006 og narkotika-kartellene styrer med hard hånd. Vi følger en gruppe foreldreløse barn som lever på gaten i en herjet og nær folketom bydel. Det er kartellene som er ansvarlige for foreldrenes død, og disse barna kjemper en kamp, ikke bare for å overleve alene i en beinhard hverdag, men også mot kartellene som stadig utgjør en trussel. Omfanget og brutaliteten til disse kartellene fremstår nesten uvirkelig for oss som bor her oppe i trygge Norge. 10 år etter starten på narkotikakrigen i 2006 har visstnok 160 000 personer blitt drept og 53 000 forsvunnet! Uansett, ett av barna ender opp med å stjele iPhonen til et kartell-medlem med inkriminerende innhold, og dermed er de enda mer utsatt. Men det nyeste tilskuddet i gruppen, en liten jente som nettopp har mistet sin mor grunnet kartellene, skal vise seg å ha noen noen hemmeligheter, eller evner om du vil, som gruppen kan dra nytte av.
Filmen er kompromissløs og skildrer en hensynsløs verden full av tragiske skjebner. Men historien fortelles med varme og omtanke. Du blir oppriktig glad i disse barna, hvilket gjør den verden de befinner seg, og de voksnes handlinger, enda mer trist og brutal. For øvrig en fremragende gruppe barneskuespillere.
Filmen fortelles fra barnas synspunkt. Barn som desperat forsøker å skape sin egen verden, hvor de fortsatt kan være barn og gjøre det de er ment å gjøre; leke, fantasere og ha det gøy. Men hele tiden konfronteres de med de beinharde omgivelsene; et samfunn på randen av sammenbrudd, styrt av narkotika-kartellene gjennom frykt og vold. I denne verdenen skaper barna egne historier og fabler; om krigere, prinser og tigre. Og det er opp til barna å gjøre fablene om til virkelighet.
Dette er The Florida Project møter Pan´s Labyrinth møter Stranger Things. Selv om den får førstnevnte til å fremstå som en lettbeint komedie. En gripende og bunnsolid film som gir en stemme til de mange som har lidd, og fortsatt lider, grunnet narkotika-kartellene og narkotika-krigen som fortsatt herjer.
Det er opp til den enkelte seer om den forlater filmen med en følelse av håp eller bunnløs fortvilelse. Selv er vi usikre. Men du verden så god filmen er.
8 bloddråper
Most Beautiful Island er en kraftfull film. En marerittaktig versjon av den amerikanske drømmen og et ballespark på vår behandling av, og holdning til, mennesker som søker et bedre liv.
Vi møter Luciana, som er ankommet New York på søken etter et bedre liv, og vi følger henne i et døgn, hvor hun forsøker å få endene til å møtes i den mildt sagt krevende og harde byen. Hun får av en venninne tilbud om å delta på en slags tilstelning, som er mistenkelig godt betalt. Det skal imidlertid vise seg at de som arrangerer denne tilstelningen har mørke og sadistiske motiv, og Luciana havner midt opp i et livsfarlig spill.
Kvinnen bak denne meget solide filmen er Ana Asensio, som foruten å ha skrevet, regissert og produsert filmen, også bekler rollen som Luciana. Og Asensio er en like dyktig skuespillerinne som hun er slående vakker. Hun bærer filmen med sin kraftfulle tilstedeværelse, og formidler frustrasjon, desperasjon og uro på en uttrykksfull og overbevisende måte.
Dette er ingen typisk skrekkfilm. Dette er først og fremst et engasjerende drama, en nøktern og troverdig skildring av en innvandrers møte med USA. Den tar sin tid og bygger seg sakte opp mot sitt klimaks. Men slutten er tid gjengjelde knalltøff. Den siste delen er noe av det mer spennende og ubehagelige vi har sett på en liten stund. Her rettes pekefinger mot det amerikanske samfunnets forakt og overlegne holdning mot landets innvandrere, og selv om scenene er kraftig skrudd til, så oppleves de dessverre ikke som fryktelig urealistiske.
Filmen er fantastisk skutt. Særlig filmens siste del gir noen utsøkte bilder. Luciana trekker oss tett inntil, og deler en enkel, men svært gripende historie, om mennesker som kjemper for sin eksistens. De er rett foran den privilegerte nesa vår, men vi ser de samtidig ikke. Ingen scene i filmen føles overflødig, men bidrar alle til å skape en stemning og uttrykk som gjør filmen både fascinerende og minneverdig.
En mer enn godkjent debut av Asensio, og en film vi varmt kan anbefale.
7 bloddråper
Excison er et amerikansk horrordrama fra 2012. En slags blanding av Happiness, The Neon Demon og American Mary.
Vi følger Pauline, en mildt sagt utilpass og sosialt utfordret tenåringsjente, for øvrig utmerket portrettert av AnnaLynn McCord, og hennes dysfunksjonelle familie. Hun sliter akademisk, med å få venner og ikke minst med sin kontrollerende og strenge mor. Alt Paulien ønsker er å bli kirurg. Og å ha sex.
Det er et morsomt skuespiller ensemble, med navn som John Walters (Pink Flamingos, Mondo Trasho), Traci Lords (som hadde en nokså tvilsom start på sin skuespillerinne-karriere) og Malcom McDowell (Clockwork Orange, If, O Lucky Man!) på listen.
Og dette er festlig, folkens. Pauline er en fascinerende og destruktiv jente som ikke passer inn noe sted. Og dypt der inne gjemmer det seg noen svært mørke fantasier og lyster. Filmen er ikke skummel, men den er blodig og smågrotesk. Her får vi både innslag av kannibalisme og nekrofili, og det hele pakket inn i flotte bilder. Det ser virkelig bra ut, rett og slett en svært vellaget film.
Greit, så er Pauline nokså over the top, men det er underholdende å følge hennes reise. Til filmens klimaks som funker overraskende bra.
7 bloddråper
Red, White & Blue har nok gått litt under radaren for de fleste, hvilket er synd. For dette er en svært god film. Et engasjerende drama som på en overbevisende måte skildrer sine fortapte og lidende karakterer, der de retningsløst forsøker å overleve i den røffe amerikanske underklassen. Vi må erkjenne at Blodklubben er særlig fascinert av filmer som finner sted i døsige amerikanske småbyer og som tar for seg den slitne og utnyttede arbeiderklassen. Mot slutten strammer regissør og manusforfatter Simon Rumley til, og filmen går fra å være et realistisk drama til hevnlysten horror.
Vi møter Erica (fremragende spilt av Amanda Fuller), en ung og mildt sagt destruktiv kvinne som drikker og knuller seg gjennom livet. Hun får Charlotte Gainsbourg´s karakter i Lars von Trier´s Nymphomaniac til å fremstå som en sølibat og prippen bestemor fra Sørlandet. Erica er på full fart vei til ingensteds, uten at hun virker å bry seg stort. Hun får etter hvert en uvant og uvanlig nær relasjon til krisgveteranen Nate, en av de få mennene i sitt liv hun velger å ikke ligge med. Vi blir også kjent med Franki, en ung musiker som, ved siden av å feste og spille i band, bruker mye av sin tid på å ivareta sin syke mor. Franki og Erica har samleie tidlig i filmen, hvilket vil få brutale konsekvenser for alle involverte.
Dette er en tragisk og møkkete film, full av håpløshet og destruktivitet. Men også varme og medmenneskelighet. Vi mennesker har både både gode og dårlige sider, noe karakterene i Red, White & Blue er gode eksempler på. Som nevnt innledningsvis er det et skifte mot slutten, og det hele skal bli nokså brutalt. Både grafisk og tematisk. Eksempel på sistnevnte er effektiv bruk av en liten jente i en gisselsituasjon. Filmen foretar en nokså interessant og original manøver hvor den halvveis i historien forandrer «Point of view», og vi går fra å følge Erica til å bli bedre kjent med Franki. Filmen lykkes med dette å skape skape nyanser, unngå at ting fremstår svart/hvitt. Egentlig rart at dette ikke skjer i flere filmer. For det å skape forståelse og medlidenhet hos publikum for begge parter gjør bare filmen til en sterkere opplevelse.
Solid drama ispedd en liten dose brutal horror. Vel verdt en titt, folkens.
7 bloddråper
Tilt er et amerikansk horrordrama skrevet og regissert av Kasra Farahani (The Good Neighbour). Dette er ingen fryktelig skummel film, men den er intens og ubehagelig og gir en sjelden god skildring av et mennesket som mister fotfeste.
Joseph er en dokumentarfilmskaper som bruker all sin tid på å enten flikke på sitt nye filmprosjekt (som handler om at den amerikanske drømmen er, og alltid har vært, en løgn servert folket av makteliten) eller vandre rundt i nabolaget mens hans samboer jobber kveldsvakt. Joseph´s usosiale og ensporede tilværelse, som åpenbart formørker og tynger hans sinn, er noe som bekymrer hans samboer, særlig ettersom de venter barn.
Først må vi gi skryt til Joseph Gross som er fantastisk i rollen som den noe ustablie Joseph. Vi får litt Taxi Driver-vibber av det hele; en lettere forvirret manns manglende evne til å håndtere sine omgivelser. Manuset er godt skrevet. Dialogene er smarte og du kjøper virkelig karakteren Joseph og hans urovekkende transformasjon. Joseph virker å forakte samfunnet, noe som gjør ham både ensom og utilpass. Det kan være svært ensomt å bære på så mye frustrasjon, sinne og usikkerhet. Filmen har nerve og ikke minst atmosfære. De kalde og mørke bildene av det urbane og upersonlige USA kler filmen svært godt. Og den behandler sitt tema med brutal ærlighet og omsorg. En film som sitter litt i etter visning.
7 bloddråper
Ikke ofte man blir rørt av en horror film, men The Dark er et ganske så sårt stykke horrordrama det er vanskelig å ikke bli grepet av. Den er definitivt mer trist en skummel. En film om overgrep, traumer og to unge mennesker som finner hverandre i all sin elendighet.
Filmen er helt klart mørk i sin tematikk, dette er svært alvorlige saker. Men den er samtidig vakker for det er håp og lys i enden av tunnelen, som filmen skildrer på en subtil og varsom måte. Kan minne litt om La den rette komme inn, ved at filmen blander overnaturlige elementer med realisme, i tillegg til å ha to tenåringer hvor dramaet utspiller seg rundt.
En kidnappet blind gutt blir fraktet til et øde forlatt hus, for så å bli reddet av en zombie-jente (!) som hjemsøker huset og skogen omkring. Og sammen flykter de inn i skogen, hvor de forsøker å gjemme og beskytte seg fra den verden som har vært så ond mot dem.
Historien sentrerer seg primært om disse stakkars skjebnene, deres grusomme fortid, og vennskapet som utvikler seg ut av dette. Det er vakkert, sårt, trist og ikke minst meget mørkt. Det er ikke uten grunn at filmen har fått tittelen sin.
The Dark er en annerledes og original horrorfilm, og ikke bli overrasket hvis den etterlater seg en liten tåre i øyekroken.
7 bloddråper
Dette er Jennifer Kent's andre film etter den kritikerroste debuten Babadook fra 2014. Denne gang tar hun oss med til den tasmanske utmarken på 1800-tallet, som ifølge regissøren skal ha vært en av de de mest brutale og nådeløse australske koloniene på den tiden. Dette er det australske svaret på Heart of Darkness, beryktet for å være et slags hell on earth. På tross av den vakre naturen var dette ett av de hardeste og hissigste stedet å være på den tiden, særlig for kvinner, og ikke minst de australske urinnvånerne. Kent tar oss med inn i en verden nær blottet for godhet og menneskers rettigheter, men hvor overgrep, drap og sadisme nærmest er normen i samfunnet. Her er mennesket på sitt aller verste. Og som våre to stakkars protagonister i historien virkelig skal få føle på både kropp og sjel.
Filmen følger Clare, en ung irsk dame som har blitt sendt til Tasmania grunnet et mindre lovbrudd (i likhet med flere kvinner på den tiden, som kvotering i forhold til det mannlige overtallet på Tasmania). Hun har sonet ferdig, men den mildt sagt usympatiske løytnant Hawkins vil det annerledes, hvilket leder til en av de verste scenene Blodklubben har sett på film. Det gjør fysisk vondt å se på. Besatt av hevn følger en intens jakt på overgriperne, en farefull og nådeløs reise, hvor Clare team’er opp med en australsk urinnvåner, Billy, som medhjelper og veiviser.
The Nightingale er en svært alvorstynget historisk berettelse fra en bekmørk tid som nok har vært lite kjent for de fleste av oss. Filmen kan nesten minne om disse postapokalyptiske-filmene, hvor man følger overlevende som reiser gjennom et livsfarlig landskap, hvor farene står i kø, og hvor selvsagt menneskene utgjør den største faren. Tenk Mad Max eller The Road, bare på ekte. I Tasmania på 1800-tallet.
Ok, dette er ingen horrorfilm per definisjon, her skal man ikke grøsse for moro skyld for å si det slik. Dette er først og fremst et brutalt drama, men noen scener er så grufulle at filmen unektelig nærmer seg skrekk-sjangeren. Brutaliteten og urettferdigheten i filmen er nesten overveldende og beinhard, og Kent holder virkelig ikke tilbake. Det er til tider en prøvelse å se filmen, noen av scenene er rett og slett ganske jævlige. Det ble visstnok også hyret inn psykologer for å hjelpe crewet gjennom de mest intense scenene. Noe vi har full forståelse for. For dette er nok et historisk eksempel på hvor grenseløst grusomme vi mennesker kan bli, hvis omstendighetene tillater det, og som skremmende nok skjer igjen og igjen, selv den dag i dag. Vi trenger disse påminnelsene, og da kan man ikke pakke det inn i Hollywood’ske uttrykksformer, men vise det fra den mest autentiske og troverdige siden.
Dette er en film om ondskap, hevn, men også toleranse og ømhet. Den er svært vakker, tross all sin brutalitet, med utsøkt kinematografi, og ikke minst overbevisende skuespill.
The Nightingale er en modig film som tar deg med på en mørk og brutal reise du ikke glemmer med det første.
8 bloddråper
Dette er spillefilmdebuten til Hunter Adams. Og en svært overbevisende som sådan. Til å være en debut fremstår filmen overraskende selvsikker, moden og gjennomtenkt. Og ikke minst vellaget.
Vi følger to (vel, egentlig en) historier i en liten amerikansk småby, en som finner sted på 40-tallet og en på 70-tallet. Sentralt i begge historier er en aldrende sheriff, hvis hendelser på 40-tallet vil få stor betydning 30 år senere, og da særlig for hans barnebarn, Jake (som er en jente, selv om navnet kan indikere noe annet).
Dette er en elegant og velskrevet film om sorg og hevn. Om hvordan visse avgjørelser vil kunne forfølge deg resten av livet, og at alle må stå til rette for hva de har gjort. Og vi er alle i stand til å gjøre det meste, hvis omstendigheten legger til rette for det. For som sheriffen sier; det fins ikke gode eller onde mennesker. Kun levende eller døde.
Sheriffen er for øvrig fremragende portrettert av Ted Levine (Silence of the Lambs og Joyride). Han har en voldsom pondus, og leverer sine replikker med sjelden intensitet og troverdighet.
Greit, dette er ingen spesielt skummel film. Den er mer mystisk og spennende. Med en svært mørk historie som bakteppe. Men det er lenge siden vi har sett en så fintfølende og elegant skildring av ovennevnte tematikk (sorg og hevn). Filmen preges ikke av sitt svært lave budsjett. Tvert imot. Det ser riktig så bra ut. Foto er utsøkt, og Adams har full kontroll på sine skuespillere.
En riktig så fin liten film, for de som ønsker å se noe som ikke gir mareritt:)
7 bloddråper
Fra mannen som co-regisserte selveste The Blair Witch Project, men som siden den gang aldri har klart å følge opp den suksessen med sine senere filmer. Kanskje ikke så rart, når man tross alt snakker om en av filmhistoriens råeste suksesser. Vel, at han har teft er helt klart, og vi ønsker å trekke frem hans Lovely Molly fra 2011. En film som nok har gått under radar’n for de fleste, hvilket er synd for dette bra!
Vi følger Molly, som etter å ha giftet seg, flytter sammen med ektemannen inn i hennes barndomshjem. Et barndomshjem som skjuler gufne hemmeligheter som vi etterhvert skal se, og hvor Molly blir konfrontert med grusomme minner.
Ikke sjeldent at en horrorfilm tar utgangspunkt i et skummelt hus man ikke er så keen i å være aleine i. Men heller mer sjeldent har vi sett det såpass nært og angstfylt skildret. Imponerende lyddesign som skaper en sitrende og noia stemning, og som seer er det ganske nervepirrende å følge Molly som befinner seg i dette marerittet. Det mystiske og skumle ligger hele tiden å lurer, og filmen lykkes med å skildre det gufne på subtile måter.
Den snikende, ekle følelsen av å være aleine i et stort hus, er rett og slett imponerende godt skildret, og som mange nok kan kjenne seg igjen. Styrken ligger i det intime filmuttrykket, hvor vi som seere er veldig tett på det som skjer, som veksler med håndholdt kamera og mer tradisjonell filmteknikk. Lysettingen oppleves naturlig og troverdig, og effektene likeså. Samlet skapes det et nært og troverdig filmuttrykk som forsterker den mørke og gufne historien, og som er overraskende mørk.
Mange vil nok reagere enkelte ganger på karakterenes handlingsmønster, som kanskje ikke alltid er like logiske, men skitt au, litt godvilje må legge til når man skal se en horrorfilm, tenker vi :)
Filmen inneholder elementer man kjenner igjen fra flere andre filmer, men hvor måten alt er satt sammen på, likevel oppleves fresht og unikt. Og igjen, filmen gjør smart i å ikke overdrive med masse effekter og action-baserte scener, men drar det ned på et ganske mørkt, nært og mellommenneskelig plan. På mange måter føles det tett opp til drama dette her, og som er grunnen til at vi har valgt subsjangeren horrordrama for denne. En film som forøvrig toucher innom flere andre subsjangre.
Strålende levert hovedrolle, debutfilmen til Gretchen Lodge, noe som er imponerende i seg selv. Hun formidler en rolle på svært troverdig vis, og viser et solid register. Forøvrig bra levert av de fleste, gøy å se relativt ukjente talenter som åpenbart trives i sine roller.
Også moro at det er det kredible postrock-bandet Tortoise som står for musikken, og som leverer et kledelig, stemningsfull lydspor til filmen. Føles litt som et kvalitetstegn når man benytter et sånt band for å tonesette filmen.
En effektiv liten godbit av en horrorfilm, ytterst mørk og atmosfærisk, og som har en historie som funker. Rett og slett svært mye som sitter her.
7 bloddråper
Vinyan er først og fremst et dystert og bekmørkt drama, men dette er samtidig horror i ordets rette forstand. For dette er et reinspikka mareritt. En tung og ubehagelig reise inn i den sørasiatiske jungelen og menneskets sårbare psyke.
Et foreldrepar mistet sin unge sønn under flodbølgekatastrofen i Asia i 2004, men ettersom barnet aldri ble funnet lever de fortsatt i håpet om at de vil finne ham i live. Og da de ser et rufsete video-opptak fra dypt inne i jungelen i Burma av hva som virker å være deres barn, setter de i gang en redningsaksjon.
Filmen har et svært effektivt premiss. Det å miste et barn er nok det vondeste et voksent menneske kan oppleve, og dette tapet legitimerer og forklarer parets drastiske og farefulle valg. For hva hadde du vil vel ikke gjort for å redde ditt eneste barn?
Dette er en film om sorg og vår manglende evne til å slippe taket. Å sørge er ofte fint og nyttig, men når sorgen tar overhånd kan den trekke deg ned i et dypt og uforsonende mørke, hvor det på et tidspunkt blir nær umulig å komme opp fra.
En anmelder mente dette er Don't Look Now møter Heart of Darkness, og vi kunne ikke vært mer enig. Foruten å være sjeldent engasjerende drar filmen stor nytte av fantastisk foto. Fotograf Benoit Debie har også vist sine udiskutable talenter i visuelt fremragende filmer som Climax og Irreversible. Og regi har franskmannen Fabrice Du Welz, som ga oss råtassen Calvaire (2004).
Dette er en film som nok vil kunne dele sitt publikum. For noen kan den sikkert oppleves treg og dyster. For andre er den en fascinerende, suggerende og vond reise som ikke glemmes med det første. Vi tilhører sistnevnte gruppe.
7 bloddråper
She Will er visuelt imponerende og tematisk engasjerende. En drømmeaktig reise ut på det skotske høylandet og inn i et forpint menneskesinn. Det filmen mangler av en forståelig narrativ, kompenserer den med kraftfull og fascinerende symbolikk.
I filmen møter vi en aldrende og noe fallert skuespillerinne (Alice Krige) som skal på et slags helseopphold på den skotske bygda. Dette er hun sterkt skeptisk til, men det skal vise seg at oppholdet vil få en betydelig innvirkning på både hennes, og hennes sykepleiers (Kota Eberhardt) liv.
Dette er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Charlotte Colbert, og en imponerende sådan. Rent filmteknisk er dette av svært høyt nivå. Foto, klipp og lyddesign sitter som det skal. Skuespillet er også solid, særlig samspillet mellom Krige og Eberhardt tilfører filmen nærhet og følelsesmessig ballast. Filmen behandler sine karakterer ømt og med respekt. Og samtidig med en viss distanse. Vi blir ikke helt kjent med verken dem eller hva som faktisk har skjedd i fortiden. Ikke alle scenene like logiske, det overnaturlige får boltre seg nokså fritt, og filmens handling er tid tider nokså kryptisk. Det er både abstrakt og poetisk.
She Will er en film om kjønnsroller, overgrep og giftig maskulinitet. Som kulminerer i en rettmessig feministisk hevn.
6 bloddråper
Nanny er først og fremst et sterkt drama, ispedd elementer av psykologisk horror. Dette er en film som har noe viktig den vil si, som vil romme mer enn nifse scener og jump scares. Og førstnevnte klarer den med bravur.
Aisha er nylig ankommet USA fra Senegal, og jobber som barnevakt for å tjene nok penger slik at hun kan fly sin seks år gamle sønn til landet. Aisha får ansvar for en liten jente, Rosie, som har dysfunksjonelle og selvopptatte foreldre. Dette arbeidet skal vise seg å by på utfordringer, likeså det å få sønnen over til USA.
Filmen bryr seg om sine karakterer og deres skjebner. Den er sindig, subtil og tålmodig. Full av detaljer og skarpe dialoger. Lydsporet er for øvrig sjeldent kledelig. Og mange av scenene er elegant komponerte og skutt. Det er også lite å utsette på skuespillet. Vi er derfor ikke overrasket over at filmen (som første skrekkfilm) vant Grand Jury Prize ved Sundance. At dette er spillefilmdebuten til regissør og manusforfatter Nikyatu Jusu er mildt sagt imponerende.
Dette er imidlertid ikke en særlig skummel film. Dette er en slow burner, en film som spiller på et større register enn kun frykt. Så de som kun ønsker å skvette, velg en annen film. Men de av dere som ønsker å se en engasjerende film om overlevelse, og en overbevisende skildring av innvandring og klasseskille, så kan vi trygt anbefale Nanny!
7 bloddråper
1922 er basert på Stephen King sin roman av samme navn. Og dette er en jevnt over nokså vellykket versjon av King sin historie om mord og grådighet. Vi fant i hvert fall filmen både vellaget og underholdende.
Vi befinner oss i USA og året er (selvfølgelig) 1922. Den hardtarbeidende gårdsbrukeren Wilfred får utfordringer da hans kone ønsker å selge deler av deres eiendom (som hun har arvet av sin far) for å starte et nytt liv i byen. Deres tenåringssønn ønsker heller ikke å forlate gården, og de bestemmer seg for å finne en permanent løsning på problemet.
Filmen bringer kanskje ikke så mye nytt til bordet, men dette er en mer enn solid produksjon. Filmen oppleves kanskje i overkant "trygg", uten store overraskelser eller temposkifter. Men historien om skyld og anger er godt fortalt, manuset er effektivt og økonomisk og filmen har et fint driv. Skuespillerne leverer, særlig Thomas Jane gjør seg minneverdig i rollen som den på grensen til komisk maskuline gårdsbrukeren Wilfred, hvis undergang bevitnes i nesten sakte film. Men også selve produksjonen har god kvalitet. Det meste ser og føles bra ut. Vi synes regissør og anusforfatter Zak Hilditch har levert en engasjerende skildring av hvordan skyldfølelse kan spise deg opp innvendig, og hvordan fatale valg kan få fatale konsekvenser.
6 bloddråper
The Alchemist Cookbook er en slow burner indie-film. Og en skikkelig lavbudsjettsfilm. En film nesten uten handling, minimalt med replikker og noen som helst forklaring på hvorfor og hvordan. Men likevel et fascinerende portrett av en manns fall inn i galskap og vrangforestillinger. Kanskje ikke en film for alle, men for de som liker filmer litt utenom det normale, så kan The Alchemist Cookbook være verdt en titt.
Vi befinner oss i en vampingvogn i skogen, hvor en eremitt, Sean, har forskanset seg for omverdenen, i hva som virker å være et forsøk på å påkalle onde ånder. Han får kun besøk av en slektning, Cortez, som forsyner ham med mat og annet "nødvendig" utstyr.
Filmen er ikke særlig skummel, men den har en intens og ulmende stemning. Du venter hele tiden på at noe skal skje, og regissør Joel Potrykus mister aldri taket på den noe seige og ensformige handlingen. Filmen er full av mørk paranoia, en gals manns fall ned i avgrunnen. Og den er best de ganger den sjonglerer det overnaturlige med Seans hallusinasjoner. Skuespillerne gjør for øvrig en solid jobb. Ty Hickson spiller overbevisende som den psykiske syke eremitten, Sean, og Amari Cheatom er fornøyelig som hans slektning og rake motsetning.
6 bloddråper
En nokså festlig sak og en artig måte å illustrere psykisk lidelse, hvordan man kan ha gode og dårlige sider/egenskaper som hele tiden forsøker å vinne frem.
Hannah jobber som designer, sammen med sin gode venninne, Esther. Hannah er også i et tilsynelatende godt forhold med Esthers gode venn Kaelin. Plutselig får Hannah kraftige magesmerter, og en grotesk utvekst begynner å ta form.
Som nevnt innledningsvis handler filmen om psykiske lidelser. Hannah har slitt mesteparten av sitt liv med mørke tanker, og hun sliter med å stole på seg selv og omgivelsene. Hun er sårbar og usikker. Hannahs smerter og utvekst illustrerer godt hennes svake sider, og vi likte hvordan filmen forsøkte å koble dette sammen. Filmen skildrer godt Hannahs utfordringer, og ikke minst hennes vanskelige forhold til sin lite forståelige og omsorgsfulle mor.
Dessverre ødela spesialeffektene noe, da de kaster filmen tilbake til midten av 80-tallet. Det ser rett og slett ikke særlig bra ut, og tilfører nesten et komisk element.
Men alt i alt er dette en underholdende og absurd film, med en dedikert regissør som virkelig forsøker å formidle sin historie. En tilstrekkelig engasjerende og smart historie med kledelige tvister.
6 bloddråper