Horrordrama

En populær subsjanger er horrordrama. Slike filmer favner nok bredere enn andre horror-subsjangre, ettersom drama kan være så omfangsrikt i innhold. I denne subsjangeren finner du ikke så mye action, jump-scares og gore. Filmene vil noe mer enn å skremme. Her står historien og dets karakterer i fokus. De er gjerne stemningsfulle, dvelende, og noen ganger saktegående. Det som er av horror-elementer er ment å forsterke budskapet, innholdet og dramaet i filmen. Horror er ofte sekundært, men samtidig essensielt for å underbygge historien. Selve horror’en får kanskje ikke like mye fokus som i andre subsjangre, men når horror’en først gjør seg gjeldende får den desto mer effekt. 

Horrordrama er på en måte en dramafilm som trøkker til litt ekstra der andre dramafilmer feiger ut. Historiene er dypere og mer reflekterende enn i andre horror-subsjangre, og historiene inneholder ofte flere lag. Både temamessig og følelsesmessig. Det kan være trist, sårt og vondt, som i et kjærlighetsdrama eller i et familiedrama, eller der hvor man følger person/personer som sliter emosjonelt i en eller annen form og av en eller annen grunn. Ofte avkles menneskets tvilsomme natur og våre mørke frykter konfronteres.

Vel, egentlig alt som et klassisk drama kan inneholde kan vel så mye bli skildret i et stykke horrordrama. Dog for det meste i den mørke enden av skalaen. Her er noen solide dramafilmer som også evner å skremme. Kos dere!

 
battery.jpeg

The Battery

The Battery er et amerikansk horrordrama fra 2013. En film som dessverre gikk under radaren. For dette er en veldig bra film. Rørende, morsom og ubehagelig.

Vi følger to kompiser på landeveien etter at menneskeheten virker å være nær utryddet. De få skapningene gutta møter på er saktegående zombier som egentlig ikke virker å representere en voldsom trussel. Vel, ennå. 

Dette er en zombie-film, men egentlig ikke. The Battery fokuserer heller på relasjonen mellom de to gutta. En relasjon som skildres svært godt. Mye takket være svært god kjemi mellom de to. Filmen har masse varme og humor. Mesteparten av filmen er de to som preiker piss og småkrangler. Og det funker. Det er svært lite action. Filmen velger å tone det hele ned. Og det er smart. Den er overbevisende på en lite insisterende måte. Jepp, så bra kan det gjøres med så enkle virkemidler.

Dette er for øvrig regidebuten til Jeremy Gardner, som også spiller en av de to hovedrollene, og som også har skrevet manuset. Før dette skrev han manus på en horrorfilmen The Bags fra 2000. 

Dette er en forfriskende vri på zombie-sjangeren. Den tilfører faktisk noe nytt. Zombier er egentlig kanskje kjedelige monstre, de trege vel og merke, og gjør seg best i bakgrunnen. Slik de er i The Battery. Filmen har som nevnt ikke mye vold og gore. Men nok småskumle scener til at den også faller inn under horrorsjangeren.

En film som gjorde inntrykk og som ble sittende overraskende lenge. Du blir rett og slett glad i karakterene. 

7 bloddråper


lake.jpg

Lake Mungo

Lake Mungo (2008) er en overbevisende og fascinerende mockumentary om en familie i sorg over sin forsvunne datter. Vi mener imidlertid filmen har såpass sterke dramatiske elementer at den også bør inkluderes i horrordrama-subsjangeren. Det skumle og ubehagelige gir ikke billige jump scares, men er ment å forsterke den dramatiske historien. Den er nedtonet og stemningsfull i sin skildring av såre og triste menneskeskjebner. 

Dokumentarformen kler filmen svært godt, man kommer veldig tett inn på karakterene, og historien får en betydelig realistisk karakter. Eller for å si det på en annen måte; det dokumentariske forsterker det dramatiske. Det er lett å la seg bli grepet av denne filmen. En lavmælt horror om tap og sorg. Sjelden vare.

Vi følger primært de etterlatte familiemedlemmene gjennom intime intervjuer, og historien utvikler seg i tråd med intervjuene. Det er litt som i et true-crime drama, hvor flere overraskende vendinger, skaper spenning og mystikk i historien. En kombinasjon av whodunnit og whathappened . Meget engasjerende og rimelig creepy også til tider. For det er skummelt, men av den subtile og sofistikerte sorten. 

Troverdigheten og realismen i filmen var slående, og vi må bare berømme det fantastiske skuespillet til alle medvirkende. Det var lett å glemme at det var en tulle-dokumentar man så på, realismen var rett og slett oppsiktsvekkende bra.

En imponerende debutfilm, i regi av Joel Anderson. Dessverre har han ikke kommet med noe siden Lake Mungo, så vi venter i spenning på mer fra den karen.

7 bloddråper


Hereditary-poster-600x889.jpg

Hereditary

Hereditary er et horrordrama som slo ned med et brak da den kom i 2018, fraktet over Atlanterhavet på en sky av hype. Blodklubben er generelt sett skeptisk til den sedvanlige skrekkfilm-hypen, som oftest strategisk distribuert av de med økonomiske interesser i filmen. Men denne gang har hypen kommet fra alle kanter, og fra mer pålitelige kilder.

Og hype´n har vært fortjent. Dette er intet mindre enn et lite mesterverk! En film vi tør påstå vil bli stående som en moderne klassiker. 

I filmen følger vi en kjernefamilie på fire i det nordvestlige USA, etter at familiens bestemor nylig har avgått med døden, en gammel og nokså hemmelighetsfull dame. Mer skal vi ikke si om handlingen, dere skal jo se den på kino sjæl:)

Og er den skummel? Ja, det er den. Til tider er faktisk Hereditary skikkelig skummel. Den belager seg ikke på jumpscares, men tar seg tid og skaper ubehagelige og nifse øyeblikk som ble sittende i etter visning. Du vet aldri helt hva som skal skje. Uforutsigbarhet er unektelig en styrke i skrekkfilmens univers. Og fantastisk kameraarbeid får maksimalt ut av hver eneste scene. Regissør Ari Aster har full kontroll og skaper en trykkende og intens stemning som fanger deg umiddelbart. Lydbildet, lyssettingen, cinematografien; alt sitter. Filmen bygger seg sakte men sikkert opp, der den hele tiden forer deg med spenstige scener som øker spenningen og ubehaget. Til slutt sitter du som klistret til stolen, midt i en storm. 

Men selv om du stripper bort alt det skumle så sitter du uansett igjen med en knallbra film. Dette er et bunnsolid drama, med hjerteskjærende og følelsesladede øyeblikk Paul Thomas Anderson verdig. Den skildrer sorg, savn og sinne på en overbevisende og kraftig måte. Filmen lyktes med å skape troverdige karakterer som du engasjerer deg i. Du bryr deg om dem. Mye takket være helt fantastisk skuespill. Toni Collette i rollen som moren i familien er en Oscar verdig. Ikke noe å si på verken castingen eller innsatsen på de andre heller. 

Dette er utrolig nok Ari Asters spillefilmdebut som regissør. Fryktelig imponerende. Vi gleder oss allerede til hans neste film. Men før det skal vi nok se Hereditary et par ganger til:) 

9 bloddråper


rosemary.jpg

Rosemary´s Baby

En meget godt eksempel på et horrordrama er Roman Polanskis´s klassiker Rosemary´s Baby fra 1968. 

Filmen har helt klart tålt tidens tann og er nesten like guffen i dag som da den kom. Filmen fokuserer på karakterene, og har en subtil og nesten ”snikende” oppbygging i historien. Rosemarys Baby ønsker å appellere til fantasien mer enn å synliggjøre og tydeliggjøre. Den stikker oss med nåler mer enn den slår oss med hammer. Og over tid så blir disse nålestikkene riktig så ubehagelige.

Rosemary (Mia Farrow) og Guy Woodhouse (John Cassavetes) flytter inn i en flott og gammel leilighet på Manhattan. De er nyforelskede og fulle av entusiasme. Naboene, et eldre ektepar tar i mot sine nye naboer med åpne armer, og er nesten litt i overkant vennlige. Etter hvert begynner idyllen å slå brister; mannen til Rosemary blir mer og mer fraværende, og er mer interessert i å henge ut med det eldre ekteparet enn sin kjære. Rosemary selv opplever marerittaktige drømmer og merkelige og forstyrrende situasjoner oppstår. Og så blir Rosemary gravid…

Knallbra og troverdig skuespill av alle involverte, man føler så sterkt med stakkars Rosemary mens vi bevitner hennes reise inn i et aldri så lite helvete. Musikken og åpningssporet er også fremragende, og som sammen med den perfekte regien til Polanski, forsterker og underbygger den ekle stemningen, en stemning som sakte, men sikkert fester grepet. 

Rosemary: What have you done to it?  What have you done to its eyes?... What have you done to him, you maniacs?!

9 bloddråper


pan.jpg

Pan´s Labyrinth

I 2006 ga Guillermo Del Toro oss Pan´s Labyrinth. Et mørkt gotisk horrordrama ulikt noe annet. Et prisvinnende mesterverk som viste hvor kreativ og fantasifull Del Toro kan være. 

Handlingen finner sted noen år etter Den spanske borgerkrigen. Vi følger en liten jente, Ofelia, som har et mildt sagt trøblete forhold til sin nye stefar, Vidal, en kaptein i militæret. Hennes vonde hverdag gjør at hun flykter inn i et fantasiunivers hvor hun møter noen magiske skikkelser, den meste sentrale er Pan. Hun blir overbevist om at hun er en prinsesse som må utføre en rekke oppdrag for å bli gjenforent med sin far, kongen. 

Dette er en utrolig vakker film. Så fryktelig godt laget. Universet regissør Del Toro har skapt er så visuelt imponerende og mangefasettert at du kan ikke unngå å la deg forføre. Dette er et fascinerende og småskummelt eventyr for voksne. For barn vil dette være en reinspikka skrekkfilm:) 

Og for noen karakterer filmen har. Særlig den groteske og ubehagelige Pale Man. En skikkelse som gir herlige grøss. Om ikke Pale Man skremmer så vil i hvert fall Captain Vidal få deg til å vri deg av ubehag. En skikkelig sadistisk drittsekk.

Filmen har en solid historie full av symbolikk, og med karakterer du bryr deg om. Et herlig drama, nesten som en klassisk roman. Den er intens og spennende, med både varme og brutalitet. Den bruker effektivt den Spanske Borgerkrigen som bakteppe og gir oss hissige volds- og torturscener. 

Pan´s Labyrinth treffer deg både i magen, hjertet og hodet. Den engasjerer og forfører. Rett og slett en moderne klassiker. 

9 bloddråper