B-horror

Hva er egentlig B-horror? For å svare på det må vi se nærmere på en B-film er. Vi skal ikke foreta en lang avhandling av historien til B-filmen, men det er verdt å påpeke at B-filmer hadde en smalere definisjon og mer konkret betydning tidligere. B-film terminologien dukket først opp ved filmer som Hollywood distribuerte rimeligere, som en slags "to for prisen av en" deal. Det betydde at da du kjøpte billett til hovedfilmen, fikk du samtidig tilgang til en film nummer to som var rimeligere produsert, nemlig B-filmen. Dette tok slutt på 50-tallet en gang, men B-film terminologien ble fortsatt tatt i bruk og klistret på kommersielle filmer med lavt budsjett, ofte innen skrekk og sci-fi sjangeren. Eksempler på B-horror fra 50-tallet er The Creature From the Black Lagoon (1954) og The Blob (1958) 

Hva som er den korrekte definisjonen av en B-film i dag er det noe uenighet om. Vi er imidlertid enige med de som mener at B-filmer i utgangspunktet er sjangerfilm med begrenset budsjett og begrensede kunsteriske ambisjoner. Det positive er at de er frigitt de forventninger og «regler» som følger enten dyrere filmer, eller indie- og artfilmer. Indie- og artfilmer har, i likhet med B-filmer, begrensede budsjett og sikter inn på et mindre marked. Men der hvor indie- og artfilmer ønsker å være seriøse og åpenbart er kunstnerisk motivert, så ønsker B-filmene først og fremst å formidle humoristisk kreativitet og en kjærlighet og entusiasme for hva enn de har laget. Filmene har ofte klønete dialoger, lite troverdige karakterer, dårlige skuespill, absurde plot, massevis av humor, og viktigst av alt; de er fryktelig uhøytidelige:)

Verdt å påpeke at du også finner B-horrorfilmer med større budsjett. De kjører ofte en mer explotation-stil, se feks Grindhouse og From Dusk Till Dawn. Det er heller ikke uvanlig at B-filmer får en rekke oppfølgere, la det være Sharknado eller Piranha

Dersom du er nysgjerrig på sjangeren mener vi følgende filmer bør sjekkes ut:

 
Unknown.jpg

Hobo With a Shotgun (2011)

Hobo With a Shotgun fra 2011 er en miks av forskjellige genre, som komedie, splatter, action og horror. Vi har tatt den med fordi den er overraskende fornøyelig. Filmen har et umiskjennelig B-preg over seg og er en vellykket hyllest til 70-tallets explotaion filmer. Og viktigst av alt; Rutger Hauer har hovedrollen som dagdriveren som får nok og bestemmer seg for å ta loven i egne hender. Og han leverer! En slags Falling down dersom Michael Douglas hadde hatt skikkelig med baller. Filmen er over the top når det kommer til det meste; skuespillerne er animerte, fargene er skrudd på maks, volden er absurd (ta for eksempel scenen hvor de bruker en flammekaster på en gruppe uskyldige små barn i en skolebuss), dialogene idiotiske og handlingen... vel, handlingen er ikke så viktig. Det viktigste er at vi ble underholdt. Filmen er så absurd og teit at vi måtte flire både her og der. Og det ville være en skam ikke å trekke frem en film hvor Hauer er så steintøff. 

7 bloddråper


Toxic-Avenger.jpg

The Toxic Avenger (1984)

Vi er nødt til å ta med The Toxic Avenger fra 1984. Regien har Lloyd Kaufman og Michael Herz. Disse gutta står bak Troma Entertainment, som pøste ut B-horrorfilmer på 80-tallet. 

Denne kultklassikeren inneholder alt en B-horrorfilm skal ha. Handlingen er helt idiotisk; et mobbeoffer ramler oppi en tønne med radioaktivt avfall og blir til; The Toxic Avenger! Det radioaktive avfallet gir ham superkrefter, og han begynner et korstog mot vold og kriminalitet i byen. Særlig mot de som mobbet ham og ansvarlige for at han falt oppi ovennevnte tønne. Dialogen i filmen er så dårlig at du nesten blir imponert, karakterene er fullstendig latterlige og skuespillet likeså. Kampscenene er lite troverdige, lydeffektene helt på jordet og filmen er proppfull av stereotypier. Den viser massevis av halvnakne damer og spiller kynisk på sex. Men; den er latterlig morsom! Du flirer fra første scene og kan ikke bli annet en sjarmert av dette makkverket. Dette må ha vært fryktelig morsomt å spille inn:) Vel, spesialeffektene er ikke så verst, særlig transformasjonen til The Toxic Avenger. Selv om selve monsterdrakten ser fullstendig dustete ut. Og filmen er voldelig og svært grafisk. Øyne stikkes ut, hoder knuses, armer rives av, og til og med en gammel dame blir tatt livet av ved å bli kastet inn i en vaskemaskin og deretter stekt med et strykejern. Men filmen har også et budskap; kjærlighet kan være blind. Bokstavelig talt i dette tilfellet. 

7 bloddråper


6304eaace61ca78525d4967708300fd9--angels-and-demons-uranium.jpg

Class of Nuke ´Em high (1986)

Vi skal ta med en film til fra Kaufman og Herz, nemlig Class of Nuke `Em high. Etter suksessen med ovenfor nevnte The Toxic Avenger, ga Troma Entertainment ut Class of Nuke ´Em high i 1986. Filmen er blitt en liten klassiker og genererte to oppfølgere. Denne er ikke like god som The Toxic Avenger, men har unektelig nok sjarm til at den fortjener å dras frem. 

Også her er det radioaktivt avfall som er kilden til galskapen. If it aint broke, dont fix it. En ulykke på et atomkraftverk gjør at farlig og smittsomt avfall flyter ned til den nærliggende ungdomsskolen. Vi følger ungdommen på denne skolen, som fester, drikker og puler seg gjennom hverdagen, intetanende om farene som sakte men sikkert nærmer seg. En slags 80-talls tenårings-komedie, bare med masse vold og bodyhorror. Flere av de samme sjanseløse skuespillerne som var med i The Toxic Avenger dukker også opp her. Og de har ikke blitt noe bedre siden sist. Kostymene i filmen ser helt latterlige ut. Du kan ikke annet enn å humre etter hvert som den ene dustete karakteren avløser den andre. Som ofte er tilfellet i B-horrorfilmer, så er spesialeffektene nokså bra og det er massevis av gore og dårlig humor. Og som ofte i disse filmene gidder de ikke forsøke å skjule at det benyttes stuntmenn. Latskap. Og hvorfor er det alltid så mange karer i drag? Særlig skurkene vil ofte ta på seg kjoler og løspupper. Pussig. Dette er en skikkelig trash-film, hvor kvalitet er like fremmed som en følsom og lyttende mann i et parforhold på 50-tallet. 

6 bloddråper


Unknown.jpg

Street Trash (1987)

Til slutt drar vi frem Street Trash fra 1987. Denne amerikanske filmen er på mange måter et fullstendig makkverk, men den klarer å underholde på sine egne premisser. Vi følger en gjeng med alkiser som raver rundt i gatene på utkikk etter en dollar for å anskaffe en billig flask sprit, og sistnevnte finner de i "Wiper". Eneste ulempen er at når du drikker denne spriten så smelter du, eller eksploderer, eller annet moro. Som de fleste andre filmer innen sjangeren er hver eneste scene blottlagt troverdighet. Og i denne filmen varer de også lenge. Kampscenene er vel de dårligste vi har sett, musikken enerverende og skuespillet (kan vi egentlig kalle det skuespill?) horribelt.

Dette er eneste filmen James Muro har regissert, da som 22-åring, men karen har har senere hatt ansvaret for kinematografien på kredible filmer som Open Range og Crash. Vi setter pris på hva han forsøker å lage med Street Trash. Her ser vi den amerikanske underklassen rave rundt, og det er både stygt og keikete. Men det er da også meningen. Filmen er beksvart og humoren likeså. Noen scener er det umulig å ikke flire av, som da en alkis smelter og trekker seg selv ned i do. Innenfor sin sjanger er den nokså verdsatt og har fått en betydelig fanskare med tiden. Filmen er ikke for alle. Men hvilke filmer er egentlig det:)

6 bloddråper


Slither (2006)

Nå til en mer moderne B-horror, nemlig Slither. Her får du festlige monstre, kleine jokes og masse uhøytidelig tullball. En riktig så underholdende liten sak:)

En meteor faller ned i en døsig amerikansk småby. Og i meteoren gjemmer det seg en sulten skapning som ikke bruker lang tid på spre sine gener rundt i den lille byen. Det er opp til byens sheriff å redde det lille samfunnet, og særlig kvinnen han er forelsket i.

Filmen har en deilig småby-stemning, hvor innbyggerne koser seg med hjortejakt, budweiser og line-dancing, og hvor alle kjenner alle og ingen låser døren før de legger seg for kvelden. Filmen er herlig useriøs, med småmorsomme one-liners og skuespillere som gir alt i tøvete roller. Det er aldri feil å caste Michael Rooker. Og Elisabeth Banks er som alltid flott å se på, særlig før hun, sammen med alle andre i Hollywood, måtte fikse på kropp og utseende. Og det virker som de koser seg:)

Monstrene er både ekle og artige. Spesialeffektene funker, det ser riktig så bra ut. Særlig badekar-scenen er fint skrudd sammen. Den har også et tydelig innslag av body horror, filmen kunne like gjerne vært plassert i den subsjangeren. Men den lettbeinte og uhøytidelige stilen gjør at den havner her. Ikke tilfeldig at en av karakterene i filmen ser på The Toxic Avenger før hun blir offer for den utenomjordiske inntrengeren.

En film kun vil en ting; å underholde. Og det lykkes den med!

7 bloddråper


Piranha 3D (2010)

En artig og upretensiøs film, en hyllest til 70-talls B-film, og selvsagt en remake av den gamle fra 1978. Dog i 3D denne gang! Vel, for dem som nok ikke så kinoversjonen, er 3D effekten ikke helt den samme lenger…

Alt leder tross alt tilbake til Haisommer fra 1974, og som den originale Piranha var inspirert av. Nyversjonen hyller alle disse filmene ved å smette inn referanser her og der, blant annet har de castet selveste Richard Dreyfuss til å spille en fisker i åpningssekvensen. 

Egentlig en imponerende cast når man ser på innholdet i filmen, mange gode skuespillere som gir sitt bidrag her. Det er gøy!

Utgangspunktet er såre enkel og som vi har sett så altfor mange ganger når det gjelder blodtørstig fisk i vannet; en gjeng med turister som virkelig ikke burde bade og som driter i de gjentatte advarslene om farer i vannet. Denne gangen en haug med amerikanske ungdommer på spring break. Og som selvsagt ikke er lett å holde unna vannet, så beruset og kåte som de er.

Dette er Alexandre Ajas tredje remake, hvorav den første var The Hills Have Eyes (2006) og andre Mirrors (2008). Åpenbart at han er go-to-guy når det gjelder remakes. Og Piranha 3D er ingen dårlig sådan. Mye å humre over her, den tipper flere ganger over i komedie. For dette er B, og det skal være sånn. Tullete, flåsete, forutsigbart og spekulativt, hvor mange av de kvinnelige attributter vises mer enn det skjules. Og filmen er gory, megagory, den holder virkelig ikke igjen når det gjelder det grafiske.

Herunder må nevnes den store feast’en, når pirajaene går til angrep. Scenen er faktisk overraskende godt laget, ser temmelig realistisk ut, reine massakren. Ikke uten grunn. 1100 båter ble brukt og 9 dager tok det å skyte scenen. Sier litt om innsatsen.

Så oppsummert er dette en påkostet og gjennomarbeidet B-film, og det er det som er litt vanskelig når man skal bedømme en slik film. Det er nonsens opplegg, men også jævli bra lagd! Sjarmen har en tendens å bli litt borte når det er påkosta tullball. Vel, vi lot oss underholde likevel, og så er det jo også litt guffent da, med slike ekle undervannsvesener! For faktum er at svømmende i vann er vi mennesker fullstendig hjelpeløse for hva enn dypet kan skjule…

6 bloddråper