«Jeg fant, jeg fant!» Ropte Espen Askeladd
«Hva fant du?» Spurte brødrene.
«Opptak av noen som torturerer prinsessa til døde, upåvirket av hennes bønn om nåde og lovnad om å få både henne og halve landet og riket attpå».
Found footage er en svært populær subsjanger. Filmene fremstår som pseudo dokumentarer, det vil si at det som skjer presenteres som faktiske hendelser. Disse filmene er således en form for mock documentaries (mockumentaries). Men de skiller seg fra mockumentaries ved at hovedpersonen/e i found footage-filmene dør eller forsvinner på mystisk vis, og etterlater seg opptak som blir funnet og gjort tilgjengelige for publikum (ligger jo for så vidt i navnet). I denne subsjangeren kan vi dermed nesten garantere at det ikke er noen happy ending:) Filmer innenfor mockumentary-subsjangeren finner du for øvrig HER.
For å fremstå som «ekte» må kamera ha en naturlig plass i filmen, oftest at hovedpersonen/e selv går rundt med et håndholdt kamera. Disse filmene, når de funker, kan sjeldent matches når det kommer til adrenalin/intensitet. Ettersom det er begrenset med kameraføring, ofte kun ett kamera i bruk, mister vi som seer oversikten. Vi ser ikke hva som er bak oss, hva som venter oss rundt hjørnet, eller der ute i horisonten. Filmene har en unik evne til å dra deg inn, og du føler deg nesten som en deltaker i det som skjer, som i et dataspill. Eller som en uinnvidd titter, at man ser noe man ikke burde se, noe altfor privat. Og ubehagelig. Begge deler er morsomt!
Connoisseurer av sjangeren enes om at typiske kjennetegn på en found footage film er at det hele filmes fra hovedpersonens perspektiv (The Blair Witch Project), at filmen fremstiller seg som en dokumentar (Cannibal Holocaust), hyppig bruk av overvåkningskamera (Paranormal Activity) og/eller bruk av nyhetsopptak. Denne sjangeren er såpass ny, at da The Blair Witch Project kom ut i 1999, så lyktes produsentene med å overbevise en stor del av publikum at det som ble vist var ekte. Realismen tok oss helt på senga. I kjølvannet av nettopp den filmen har det kommet en rekke skrekkfilmer innen sjangeren. Noen bra. Mange dårlige.
Sjangeren har hatt en voldsom popularitet de siste 20 årene, og vi kan kun spekulere av hvilke av årsaker. Men filmene er i hvert fall svært effektive og kan gjennomføres med lavt budsjett. Bort med de store panorama bildene og gigascenene, a la Sergio Leone og Peter Jackson, og inn med håndholdte kameraer som kastes rundt i alle mulige retninger, med grumsete lyd- og bildekvalitet, og hektiske scener som klippes røft sammen. Filmene benytter seg av få, og ikke minst ukjente, skuespillere/skuespillerinner (må jo nesten det for at publikum skal “tro” at det de ser er ekte opptak), få lokasjoner og fravær av filmmusikk. Ikke ulikt de danske Dogme-filmene, så må musikken ha en naturlig plass i scenen dersom den skal inkluderes, feks ved at det er et orkester som spiller i bakgrunnen. Alt for øke realismen. Jepp, dette kan du nesten mekke sjæl:)
Som nevnt presses det stadig ut filmer innenfor sjangeren, og mange er dritt, men det er heldigvis også flere som funker som bare F! Vi ønsker å trekke frem de filmene vi mener gjør honnør på sjangeren, på hver sin distinkte måte. Okei, nok introduksjon, la oss sette i gang!
Først ut er det spanske mesterverket Rec fra 2007. Filmen er sikkert kjent for de fleste, da den ble en stor hit og fått flere oppfølgere, samt en amerikans remake (Quarantine).
Filmen tar utgangspunkt i et nyhetsteam som skal følge noen brannmenn på nattevakt i Barcelona. Eneste kamera i filmen er derfor det som brukes av nyhetsteamet. Brannmennene blir, sammen med politiet, kalt ut til en bygård, etter at naboer har meldt ifra om en gammel kvinne som lager et voldsomt leven inne i leiligheten sin. Da de ankommer går den gamle kvinnen til angrep. For øvrig en jævli tøff scene. Hun er spik spenna gæren. Vi vil ikke avsløre for mye her, men hva enn denne kvinnen lider av, lar seg smitte videre til neste uskyldige offer, noe myndighetene også mistenker, hvilket medfører at alle i bygården plutselig låses inne. Nyhetsteamet, brannmennene og beboerne er alle fanget inne sammen med en ukjent ondskap, og herfra og ut er det bare å dra frem puta og ta på deg de imaginære løpeskoene.
Filmen er en berg og dalbane av hissige skvette-scener, og mer effektivt bruk av håndholdt kamera skal du lete lenge etter. Det «shaky» kamera får med seg akkurat det den trenger, mens vi løper opp og ned trapper og inn og ut av leiligheter, i en desperat flukt fra hva enn det er som jager oss. Den er klaustrofobisk, utmattende og latterlig intens, men har faktisk tatt seg bryet med å gi oss en catchy forklaring på det hele. Og ikke minst en en slutt som sitter i ryggmargen lenge etter at siste rulletekst har forlatt skjermen. For i bygårdens toppleilighet, som ikke har vært bebodd på lang tid, venter en liten overraskelse. Fyttirakkern, bare å glede seg!
Jepp, dette funker som bare det, Found footage på sitt beste, og en av tiårets beste skrekkfilmer!
9 bloddråper
Neste film er ut er Afflicted, en canadisk film fra 2013. Den har gått litt under radaren og hadde fortjent et større publikum.
Filmen handler om to bestevenner i 20-årene, Clif og Derek, som skal, til tross for at Derek har en svært alvorlig sykdom, reise verden rundt, og filme det hele. Reisen starter i Paris, hvor Derek plukker opp en digg dame, tar henne med på hotellet, bare for å bli funnet i svime og blødende av kompisen dagen etter, uten hukommelse av hva som har skjedd. Men en ting kan vi love; Derek er ikke lenger den samme. Dette er Hjelp, vi må på ferie i Europa møter La den rette komme inn. Etter hvert som dagene går, og reisen fortsetter rundt i Europa, ser vi endringer hos Derek. Hissige endringer. Hva er det med Derek? Hva skjedde i Paris? Hvem står bak og hvorfor?
Som sine frender i sjangeren står det ikke på mangel av intensitet og adrenalin. Filmen har noen knalltøffe scener, se spesielt etter et hopp fra en balkong noen etasjer over bakken som gir skikkelig sug i magen. Filmen er ikke perfekt, men den fortelles med overskudd og entusiasme, og har en sjarm som gjør at man stortrives i dens selskap. Den har godt driv og en story som funker. Filmen føles unektelig endel hakk friskere enn mye annet som pushes ut innen sjangeren. Og filmen ble lagd på et budsjett så drøye 300 000 dollar. Imponerende. Dette er regidebuten til filmens regissører, Derek Lee og Clif Prowse, som for øvrig spiller hovedrollene i filmen, to talenter vi merker oss.
Så ta på dere tursekken og bli med Derek og Clif på en noe annerledes reise rundt i Europa. Vi kan love at det ikke blir kjedelig!
Derek: «I dont wanne stop this trip!»
Ikke vi heller, Derek.
7 bloddråper
Det er vanskelig å komme utenom denne amerikanske filmen fra 2007, regissert av Oren Peli. For et velfungerende konsept. Og så uanstrengt fortalt. Og sikkert mekket på budsjettet til en kvart episode av Breaking Bad. Et klassisk eksempel på «less is more» i horror sjangeren.
Konseptet er følgende; et ungt par, Micah og Katie, flytter inn i et hus. Katie har siden hun var barn følt at en noe ondt har hjemsøkt henne. Noe som viser seg å være mer enn en følelse. Etter en rekke ubehagelige episoder, installerer de kamera i leiligheten, i håp om å avdekke hva som faktisk skjer mens de sover.
Filmen er sjukt dyktig på å bygge opp spenningen. Det er kanskje dets store styrke. Først legger vi merke til små hendelser, som lyder og bevegelser. Men det blir verre. Vi skal selvfølgelig ikke avsløre mer, det ville være bedritent gjort mot dere, og mot anbefalingens hensikt. Men det er en grunn til at filmen er an av tidenes mest innbringende sett i lys av dets budsjett. Og at den fikk en rekke oppfølgere (som dessverre ikke er originalen verdig). Du kommer til å sitte naglet til stolen, glemme chipsen foran deg, og din kjære som gjemmer ansiktet bak pleddet. Alt som betyr noe er det som skjer, eller, det du frykter skal skje. Sørg for at du har noen å dele sengen med etter du har sett filmen. Eller, forresten, kanskje det er best å sove aleine. Det kan fort være tryggest.
Katie: «I feel it. I feel it breathing on me.»
Det gjør faen meg vi og.
9 bloddråper
Selve faderen eller moderen til found-footage subsjangeren. Ok, så har det blitt lagd found-footage tidligere, men det var først nå det ble virkelig gøy. The Blair Witch Project ble en ubetinget suksess og en kommersiell knock-out, et fenomen som alle måtte få med seg. Selv de som ikke likte skrekkfilm gikk og så filmen. Jungeltelegrafen løp løpsk, og det hjalp selvsagt at hjemmesiden til filmen antydet at tapes’ene var ekte vare. Internett ble for nær første gang ordentlig og gjennomført brukt til å markedsføre en film, og som førte til en gigantisk hype. Dessuten var det jo en meget god film også da! Både publikum og kritikerne digget den, til og med Roger Ebert ga den full pott.
Storyen er enkel, men effektiv; 3 filmstudenter reiser til Maryland for å lage en dokumentar om en heks som i følge myten forårsaket flere barneforsvinninger på 40-tallet. De intervjuer lokalbefolkningen, for deretter å reise ut i skogen hvor forsvinningene har funnet sted. Det skulle de kanskje ikke ha gjort..
Skuespillerne filmer selv, og den håndholdte stilen gir en stor grad av autensitet i filmspråket. Skuespillet er lett og ledig, kjennes improvisatorisk og dermed meget troverdig. Og når de gufne tinga begynner å skje, så er de rett og slett livredde. Ikke ofte man ser redsel bli portrettert såpass realistisk på film. Visstnok så fikk skuespillerne kjørt seg under innspillingen, og hvor de ikke visste alt som kom til å skje. Mange av deres reaksjoner er derfor ekte frykt.
En klassiker innen sjangeren, en must-see hvis du ikke allerede har sett den, og som faktisk funker svært så bra i dag også, over 20 år etter utgivelsen. Jøss, som tida flyr.
8 bloddråper
Hell House LLC er debutfilmen til Stephen Cognetti som også står for manus. Og dette er en underholdende liten sak.
Den omhandler en gjeng som i anledning Halloween skal åpne et haunted house, Hell House, på et gammelt hotell i utkanten av New York. Det skal imidlertid vise seg at dette hotellet bærer på noen skumle hemmeligheter. Gjengen ankommer hotellet snaue to måneder før de skal åpne, og vi følger dem mens de rigger til og gjør seg klare.
Opptakene vi ser stammer primært fra gjengen selv, som filmer alt de gjør for å lage fremtidige reklamesnutter samt legge ut snacks på sin webside, men også fra gjesters egne iPhone opptak og et dokumentar-crew som intervjuer den eneste overlevende bak Hell House.
Konseptet i filmen funker. Å bruke et hjemsøkt hus som lokasjon for et fiktivt haunted house åpner for mye moro. Mens de gjør i stand huset skjer det en rekke mildt sagt uforklarlige og nifse hendelser. Det er også her filmen er sterkest, og den leverer flere creepy scener. Den belager seg ikke så mye på jump scares, men skaper fiffige og spennende situasjoner som skaper paranoia og frykt blant Hell House-crewet. Må¨innrømme at det er noe pussig at de forblir etter alt de opplever, og i hvert fall siden de har det på tape og når som helst kan spole tilbake og se at her er det virkelig noe som ikke stemmer. Vi hadde for faen ikke blitt boende der, for å si det sånn. Men la gå, vi skal ikke henge oss for mye opp i det. Som vanlig i sjangeren er det hektisk bruk av håndholdt kamera, men uten at det blir for kaotisk og slitsomt. Hadde manuset vært like solid som ideen, så kunne dette blitt virkelig bra. Men bra nok blir det. Og er du redd for klovner vil det gjøre filmen enda mer effektiv:)
6 bloddråper
Willow Creek er en found footage-film som tar for seg et av de mer omdiskuterte og mytiske skapningene i villmarken, nemlig Bigfoot. Dette er langt i fra første filmen om denne hårete skikkelsen, men vi mener dette er blant de helt klart bedre.
Et ungt kjærestepar skal campe i de tykke nordamerikanske skoger, i et område kjent for Bigfoot-observasjoner. I 1958 ramlet visstnok noen skogsarbeidere her borti en mystisk skapning, og som de klarte å fange på film. En film som mange mener er bevis på Bigfoot´s eksistens. Paret vil gå i disse skogsarbeidernes fotspor, i håp om å fange skapningen på film.
Filmen bringer kanskje ikke så mye nytt til en noe sliten subsjanger, men den funker overraskende godt. Filmen har en fin tone, og vet å spille på sine styrker. Den får således maks ut av sitt premiss. Greit, filmen bruker litt tid på å komme i gang, så de som ivrer etter det nifse og ubehagelige må smøre seg med litt tålmodighet. Det er kun helt mot slutten det skrus til. Men det er verdt ventingen, for denne biten er spennende, folkens. Og den lange oppbyggingen bidrar også til å forsterke det dramatiske vendepunktet.
Filmen er skrevet og regissert av Bobcat Goldthwait, kanskje mest kjem fra sine roller i Politiskolen-filmene, og Bobcat gjør flere kloke valg som kler filmen godt. Særlig hva gjelder presentasjonen av Bigfoot, men også en lang one-take av kjæresteparet i teltet på nattestid. Denne sentrale scenen funker som bare det. Den tvinger oss inn i teltet og skaper en intens og sitrende stemning. Du kan nesten føle parets frykt.
Det unge paret har for øvrig god kjemi, og dialogene leveres med uanstrengt troverdighet. Det er løst og ledig, og til tider småvittig. Den unge mannen omfavner mange av de keikete maskuline trekk i dagens vestlige samfunn; han er selvgod, litt arrogant og eplekjekk. Kan ikke helt forstå hvorfor den unge kvinnen holder ut. Men greit nok, du kommer visstnok langt med litt amerikansk sjarm:)
Willow Creek er en slow-burn som leverer. Det er noe eget med found footage-subsjangeren, gitt, for vi blir visst aldri lei:)
6 bloddråper
Vi vil også anbefale Home Movie, en amerikansk found footage-film fra 2008.
En familie på fire flytter ut til et stort hus på landet. Faren er pastor og moren lege. Alt virker så idyllisk. Hadde det ikke vært for de to barna, en gutt og en jente på, ja, skal vi 10 år? Du ser tidlig tegn på at her er det noe som ikke stemmer. Makan til sadistiske drittunger skal du lete lenge etter. Og verre skal det bli.
Dette er jo en found footage-film, så alle opptakene kommer fra familiens hjemme-kamera, som skrus på titt og ofte, med forskjellige og ikke alltid like plausible motiv. Og apropos plausibelt, det er ikke alt som skjer som er like troverdig, slik som foreldrenes reaksjoner på barnas adferd.
Men ser du bort i fra slikt så er dette nokså festlig. Skuespillet er solid, det er en god skildring av en familie på randen. Og barna er mildt sagt nifse. Vi skal ikke gå i detaljer, men de sjekker unektelig av for en hel haug skumle diagnoser, og ikke noen du vil invitere på playdate. Dette er barn selv ikke en mor vil kunne elske.
Manuset funker og filmen flyter fint avgårde. Filmingen blir aldri hektisk og slitsom (slik de ofte kan bli i found footage-filmer). Slutten er mørk. Og på mange måter uungåelig.
En underholdende film og effektiv prevensjonsmiddel.
6 bloddråper
The Dark Tapes er en lavbudsjetts found footage antologi film fra 2016. Vel, nå kan jo sies at de fleste found footage-filmed er lavbudsjett av natur, men vi snakker her et budsjett på drøye 60 000 dollar. Peanøtter, med andre ord. Men debutant Michael McQuown, som både står for regi og manus, klarer å få mye valuta for penga.
Vi blir servert fire historier; To Catch a Demon, The Hunters & the Hunted, Cam Girls og Amanda´s Revenge. Og det er de to første som er best. Disse har overraskende godt skuespill og velskrevet manus. Dialogene sitter, rammene rundt historiene funker, og særlig The Hunters & the Hunted klarer å lever noen herlige grøss. De to siste er noen hakk svakere dessverre, men McQuown klarer å holde stemningen og tonen hele veien.
Svakhetene til filmen er nokså slappe spesialeffekter, monstrene er mer morsomme enn skumle, og ikke alle historiene klarer å rettferdiggjøre tilstedeværelsen av det håndholdte kamera. Men dette er alt i alt en sjarmerende indie-film som viser at McQuoen unektelig har et talent. Og vi gleder oss til hans neste film!
6 bloddråper
The Borderlands er en britisk found footage-film fra 2013. Dette er debuten til regissør Eliot Goldner og en svært god en som sådan.
Vi følger et team med etterforskere, sendt fra Vatikanet, som skal etterforske rapporterte «mirakler» i en liten kirke på den britiske bygda. Teamet på tre består blant annet av en lyd- og bilde ekspert som skal rigge til hele kirken med kameraer og mikrofoner. Og det er gjennom disse opptakene vi får filmen servert. De er alle nokså skeptiske til at hendelsene som skal ha funnet sted i kirken har noe overnaturlig over seg, men sakte men sikkert innser de at de kanskje har tatt feil. Fryktelig feil.
Premisset er altså nokså enkelt; en kirke full av hemmeligheter og noen spøkelsesjegere fra den katolske kirke som skal avdekke hva de mener er en bløff. Trioen (vel, med unntak av Gray) er sterkt troende, og dermed både åpne for at det fins mirakler, men også at som oftest er det lureri involvert. Og deres skeptisisme kler filmen. Karakterene har en god kjemi, særlig tech-nerden Gray og den myndige og erfarne «mirakel-eksperten» Deacon. Både karakterene og dialogene er gjennomtenkte, morsomme og troverdige. Filmen benytter seg av enkle triks, og historien er ikke sjukt original, men det hele funker overraskende bra. Vi kjedet oss aldri. Det er effektivt satt sammen, med en fin dose småekle scener som dukker opp med jevne mellomrom. Filmen blir aldri skikkelig skummel, men den har en fin og mørk stemning hele veien gjennom. Den har overraskende få jump scares, vi var sikre på at de skulle komme på rekke og rad. Men egentlig kult at de klarer seg uten. Og slutten er klaustrofobisk og brutal. En artig liten sak:)
6 bloddråper
Cold Ground er en fransk found footage fra 2017 skrevet og regissert av Fabian Delage. Og denne er slett ikke verst, folkens.
Handlingen er satt til det herlige år 1976, og vi følger et ungt par som skal lage en dokumentar om mistenkelige hendelser i de franske alper. Det er nemlig kommet rapporter om kyr som har forsvunnet eller funnet lemlestet og maltraktert. Sammen med en amerikansk politimann, som har fattet interesse i saken grunnet lignende tilfeller i hjemlandet, en biolog som skal forsøke å finne svar på hva som har skjedd med dyrene, samt en lokal guide, begir de seg ut på en lang fottur opp fjellet for å finne frem til der hvor det mistenkelige har funnet sted. Men turen blir selvfølgelig ikke så enkel som de alle hadde sett for seg:)
La oss først skryte litt. Vi liker at handlingen settes til 70-tallet, og kameraet klarer å skape en autentisk 70-talls feel. Premisset funker utmerket, og omgivelsene er spot on. De røffe franske alpene setter perfekte rammer for historien. Du føler deg virkelig fortapt i fjellet. Og ikke minst kald. Du kan kjenne fortvilelsen, panikken og kulden til våre helter. Skuespillerne har god kjemi og bruken av det håndholdte kamera er gjennomtenkt og føles naturlig. Spesialeffektene er overbevisende og filmen vet akkurat hvor mye den skal vise av de skjulte farer og når.
Den siste halvtimen preges imidlertid av mange repeterende scener, hvor våre helter, og da kameraet, løper rundt i natten på flukt fra farene i mørket. Her kunne filmen hatt godt av litt variasjon. Den minner endel om The Blair Witch Project, med at de er bortkomne i naturen, og at hva enn som skjuler seg der ute legger igjen skumle og mystiske spor/meldinger til gruppen i løpet av natten. Men dessverre lykkes ikke Cold Ground å forvalte mystikken og nerven den har bygd opp på en optimal måte. Den snubler litt mot slutten. Hvilket er synd, for den første timen er svært overbevisende. Hadde det vær jobbet litt mer med manuset den siste halvtimen ville dette vært en skikkelig go´bit.
Men joda, found footage er fortsatt en svært underholde subsjanger! Vi er i hvert fall ikke lei:)
6 bloddråper
Japanske Noroi: The Curse er en sjeldent vellykket found footage-film. Den er velskrevet og velprodusert, og har en sitrende og ubehagelig stemning hele veien gjennom.
Vi følger journalisten Kobayashi som forsøker å dokumentere det paranormale. Sammen med sin kameramann ramler han borti en rekke mystiske hendelser, som alle knyttes til en mystisk demon ved navn Kagutaba.
Filmen har kanskje det viktigste; et svært godt manus. Det er ambisiøst og komplekst, og tar oss med på en spennende reise inn i en fascinerende og mørk mytologi. Filmen varer nokså lenge til subsjangeren å være, men den blir aldri kjedelig. For mens historien sniker seg sakte fremover, leveres en lang rekke med små nifse hint om hvor vi er på vei. Filmen drar også nytte av en meget solid produksjon. For det hele er smart satt sammen. Og det fremstår uanstrengt og troverdig. Inkludert skuespillet. Filmen klarer, har som nevnt innledningsvis, å skape en ulmende og ubehagelig stemning. Dette er mer creepy enn skummelt. Her får du ikke massevis av jump scares og skumle monstre, men heller en nifs beretning om overtro, frykt og paranoia.
Noroi: The Curse er kanskje noe undervurdert og «glemt», men en film som fortjener å bli dratt frem når subsjangeren skal oppsummeres og det beste fremheves.
7 bloddråper
En underholdene og tempofylt found footage film, som absolutt falt i smak hos Blodklubben.
Vi møter filmstudinen Chloe, som mens hun lager en dokumentar om familiens vanskelige fortid, opplever at en jente forsvinner på merkelig vis i nabolaget. Hun får hjelp av sin beste venn Ed, og etter hvert som de fortsetter å dokumentere, begynner å mistenke at de ellers så hyggelige naboene på en eller annen måte er involvert i forsvinningen og andre mystiske handlinger. De overvåker sine naboer ved å filme, og underveis vikler de seg inn i et aldri så lite mareritt.
Realismen i Webcast er overbevisende, og som utover den håndholdte foto-teknikken, er godt hjulpet av glimrende skuespill og hvor handlingen er plassert i et utilslørt erkebritisk forstadsmiljø. Fascinerende bakteppe for en horrorfilm og som vi synes fungerer meget godt. Realismen blir også underbygget ved at handlingen i Webcast har klare thriller/krimelementer i seg, og som gjør at filmen skiller seg fra mange andre mer overnaturlige found footage filmer.
Webcast er en spennende film, og thriller-narrativen gjør at det blir engasjerende å følge med på. Hvordan historien ender, og som vi selvsagt ikke skal avsløre her, vil nok dele mange av oss horror-fans. Vi ble kanskje ikke helt overbevist, men uansett lot oss glede over filmens relativt intense fortellerstil, og filmens uhyggelige og nesten surrealistiske stemning.
Filmen kan minne om en blanding av Blair Witch Project, Paranormal Activity, The Wicker Man og Rosemarys Baby. En ganske artig og interessant kombinasjon av både uttrykk og innhold. Og det er noe jævlig guffent med smilende, gamle folk man ikke helt kjenner seg trygg på…
Webcast er Paul McGhie’s full-lengde debut, en mann som åpenbart viser teft for håndverket og at han har mye å by på i horror-sammenheng. Vi håper selvsagt på mer fra den mannen :)
6 bloddråper
Kanadiske Grave Encounters tilfører lite nytt til found footage subsjangeren, men den klarer å underholde grunnet sin uhøytidelige og selvironiske tone og sitt nær parodiske uttrykk. Og kanskje viktigst av alt; den har noen skumle scener som får kroppen til å rykke til.
En gjeng spøkelsesjegere i et TV-program undersøker forskjellige destinasjoner hvor det ryktes om spøkelser, gjenferd eller andre skumle saker. Gjengen er imidlertid amatører både hva gjelder kunnskap om det overnaturlige og filmatisk arbeid. Filmen er basert på opptak som ble funnet etter at gjengen hadde bestemt seg for å låse seg inne i et nedlagt sykehus for de psykisk syke. Ettersom dette er found footage ligger det i kortene at dette blir siste destinasjon gjengen undersøker.
Å velge en slik destinasjon er nesten parodisk i seg selv. Og selvfølgelig er huset creepy. Skulle da bara mangle:) Morsomt at karakterene forandrer seg avhengig av om de er foran kamera eller ei; mens kamera ruller er de i overkant seriøse og hengivne til oppdraget, mens de fjaser og gjør narr av det hele etter at kamera er slått av. De tror verken på spøkelser eller annet overnaturlig, men ønsker kun noen artige opptak som de kan manipulere å selge som god TV. Men det tar ikke lang tid for de begynner å innse at dette stedet huser mer enn spenstige rykter og tomme rom.
Filmen er sterkest der hvor den kun viser glimtvis hva som skjuler seg i huset og hvilken uhygge som venter. Det hele blir litt voldsomt etterhvert. Men vi skal innrømme at vi skvatt et par ganger. Selv om skikkelsene som åpenbarer seg er skumle nok, så er imidlertid fantasien nesten alltid skumlere enn «virkeligheten». Skuespillet er for øvrig nokså amatørmessig, men dette er heller ikke uvanlig innen subsjangeren.
Lurer forresten på hvor mange skrekkfilmer som har følgende replikk: «Shit. Can´t get a signal». Joda, skjønner jo at mobiltelefonen må elimineres. Var unektelig enklere på 70- og 80-tallet.
Filmen ble for øvrig en liten undergrunnshit og fikk en oppfølger året etter, som dessverre ikke er like god. Grave Encounters er Åndenes makt møter The Blair Witch Project. Og det kan jo være underholdende, eller hva?
6 bloddråper
En kort (snaue 80 minutter), men effektiv liten found footage-film om religion, tvang og hykleri. En film som løftes takket være kul tematikk, godt skuespill og smart regi av Aislinn Clarke. Dette er for øvrig hennes spillefilm-debut. En ny kvinnelig regissør verdt å følge videre.
Året er 1960 og to prester er sendt til et slags kloster kalt The Magdalene laundries, eller hjem for kvinner som har havnet i Guds unåde, hvor det er meldt om at mirakler har funnet sted, nærmere bestemt statuer som på uforklarlig vis gråter tårer av blod. Prestene er selvfølgelig mistenkelige på dise rapportene, men det skal snart vise seg at dette stedet huser noen svært mørke hemmeligheter. Premisset er således langt i fra ulik The Borderlands (se omtale over).
Vi liker at den retter et kritisk blikk på religion og dens mildt sagt urimelige behandling av de som ikke følger skriften til punkt og prikke, eller samfunnet generelt. Det er mye lidelse som er forårsaket i Guds navn. Og i filmen er det særlig den katolske kirke som får unngjelde. Nokså fortjent, mener nå vi.
Filmen har en tøff setting. Klosteret er både mørkt, stemningsfullt og skummelt. Og her skjer det mye. Og nokså kjapt. Det tar nemlig ikke lange tiden før prestene oppdager en ung kvinne bundet i kjelleren. Hvem er hun? Hvorfor er hun bundet fast? Vel, herfra og ut går det slag i slag. Vi får noen nifse scener, godt hjulpet av kløktig kameraarbeid. Jepp, produksjonen ser bedre ut enn budsjettet skulle tilsi. Og slutten gir seg kanskje selv:)
6 bloddråper
Butterfly Kisses er en hybrid av found footage og mockumentary. Den fremstår som en found footage film, da noen bokser med mystiske opptak oppdages i en kjeller. Klassisk. Men selve filmen er en mockumentary hvor en regissør bestemmer seg for å lage en film av disse opptakene. Så denne filmen kan høre hjemme i begge subsjangre.
Okei, litt av premisset har vi allerede nevnt; noen mystiske opptak av to studenter som lager en dokumentar om en skikkelse kalt Peeping Tom eller the Blink Man blir funnet av en lettere desperat ung regissør, som bestemmer seg for å lage ferdig filmen disse studentene har startet på. Utfordringen blir å overbevise folk om at han har funnet opptakene og at de er ekte. For det som skjuler seg på disse opptakene er nokså skumle saker. Dette må da være juks og fanteri?
Vi likte premisset; at noen finner opptakene og ønsker å lage en dokumentar om det. En ny vri på subsjangeren. Vi likte også at filmen fokuserer på mistankene om at opptakene er juks, at filmen pirker borti det mistenkelige ved flere av scenene. Digg at det vi som seer og stusser på adresseres.
Filmen bruker mye tid på å la hovedpersonen, Gavin, overbevise folk om at opptakene de finner ekte. Det er som sagt artig at han møter litt motstand, men filmen kunne kanskje brukt noe mer tid på å forsøke å nøste opp hva som faktisk skjedde. Filmen er særlig spennende de ganger Gavin ramler over nye spor og hva han opplever som bekreftelser på at opptakene er ekte. Akkurat dette skjer det mer av mot filmens slutt, men da er det dessverre ikke nok tid til å følge opp flere av de interessante spor som serveres, feks innholdet filmcrewet mottar i postforsendelsen; hva var på opptakene? Hvordan og hvor ble boken funnet?
Morsomt at filmen tuller med at det er vanskelig å finne en slutt på dokumentaren de skal lage. For ja, det er ikke så lett å skulle lande denne historien. Vi sitter med en følelse av at filmen kunne vært skikkelig god med et par tvister i historien. De åpner for noen svært interessante løsninger (det er særlig en vi mener ville løftet filmen uten at vi skal plage dere med vår "løsning", som uansett ville spoile for mye av filmen), men Butterfly Kisses ender opp med å falle tilbake til det mer forutsigbare og "kjente".
Men det betyr ikke at dette ikke var underholdende. Filmen er spennende og smånifs, og har etpar solide jump scares. Den har fint driv, historien er effektiv satt sammen, og med karakterer du begynner å bry deg om. Og Peeping Tom, The Blink Man, eller hva enn han kalles, er en nokså creepy karakter. Jepp, en catchy liten film som er verdt å sjekke ut.
6 bloddråper
Eller Sorgoï Praov, My European Dream, som den også heter, introduserer oss for Sorgoï, en noe pussig og entusiastisk type (fra et fiktivt land kalt Sdorvie på grensen til Russland), på gjennomreise i Europa for å lage dokumentar om den europeiske drømmen. Utstyrt med et kamera og mikrofon festet til hode starter ferden i Paris, hvor han møter tilfeldige folk, stiller dem enkle spørsmål, som en slags amatør-journalist. Overraskende mye godvilje han møter hos folk, alle tar ham godt i mot og er interessert i å vise ham byen. Uvisst om han egentlig gjør dokumentar på eget initiativ eller at han har noen produsenter i ryggen.
Uansett; vi kan vel si at hans reisedokumentar tar ham til et temmelig «mørkt sted», noe filmens tittel antyder forholdsvis lite diskret. Aner vi en viss satire her? Er det et stikk til vestlige Europa?
Vel, humoren er beksvart, for karakterens odde noe uforutsigbare personlighet og måte å være på, gjør det hele unektelig morsomt. En slags psycho-versjon av Borat. Fascinerende den destruktive utviklingen hovedrollen opplever, for selv om det er en markant reise inn i galskapen, føles det merkelig troverdig også. For basert på de opplevelser hovedrollen møter, skapes det en slags plausibel dynamoeffekt av videre hendelser og påfølgende utvikling. Det flyter liksom fint av gårde, sakte, men sikkert mot avgrunnen. For dette er en slow-burner, og den første timen er det vanskelig å kategorisere som horror. Men det kommer noe greier etter hvert, altså, og som rettferdiggjør sjangerplasseringen. Så gi den tid, folkens :)
En artig, original og uforutsigbar film, som vi ble positivt overrasket av. Kudos til hovedrollen, spilt av Rafaël Cherkaski, og som står for regi og om også har vært med på skrive galskapen. Han går «all in», for å si det slik.
7 bloddråper
En underholdende metafilm, om et filmcrew som skal lage den første 3D found footage filmen på en isolert og hjemsøkt hytte i ødemarka. Altså en found footage film om det å lage en found footage film. Filmen klarer å ta subsjangeren på kornet flere ganger, og makter å tilføre en frisk spinn på subsjangerens noe slitte særtrekk.
Her får du en i overkant selvgod manusforfatter og hovedrolleinnehaver, en ambisiøs og hardtarbeidene regissør, et crew som sakte men sikkert begynner å bli dritt lei, og en overnaturlig kraft som gjør innspillingen mildt sagt noe krevende. Filmen gjør smart i å ha karakterer som krangler og er uenige om hvilken retning filmen skal ta, hvilket legger til rette for morsomme samtaler med artige observasjoner om subsjangeren. Og mange av dens klisjeer påpekes, samtidig som filmen, nesten uungåelig, benytter seg grådig av dem. Skuespillerne leverer og filmen har noen nifse scener som er godt konstruerte og gjennomførte. Spesialeffektene sitter også. Found Fotage 3D har en lett og fin tone, og tar seg svært lite seriøst. Manuset er godt til tross for, eller kanskje på grunn av, sine begrensinger. Alt i alt en sjarmerende og engasjerende spillefilmdebut til manusforfatter og reissør Steven DeGennaro:)
7 bloddråper
Dette er den amerikanske utgaven av det spanske found footage mesterverket Rec fra 2007. Og amerikanerne er tydeligvis nokså fornøyd med utgangspunktet, for de har ikke forandret mye. Dette er nesten en tro kopi av originalen.
Vi følger en ung TV-journalist på oppdrag sammen med sin kameramann, hvor de skal følge to brannmenn i Los Angeles på nattevakt. De blir etter hvert kalt ut til en bygård hvor noen beboere virker å ha blitt mystisk sjuke. Og snart er helvete løs.
Rec er en av Bodklubben’s favoritter, så det skal jo mye til å levere på samme nivå. Quarantine forsøker, men lykkes dessverre ikke helt. Det blir mer masete enn intenst. Og de avgjørende, og mer minneverdige, scenene fra originalen har mistet noe av sin brodd. Det føles glattere og mer kontrollert. Vi liker dog Jennifer Carpenter i hovedrollen som den kvinnelige journalisten. Hun leverer nær alltid. Litt synd at de fyller rollelisten med ymse skuespillere fra kjente TV-serier, det skaper bare et unødvendig brudd i realismen.
Greit, mulig vi er litt strenge her. Det er bare at vi er så innmari glad i originalen. For du kan gjøre mye dårligere filmvalg enn Quarantine. Den leverer 90 minutter med adrenalinfylt og klaustrofobisk spenning. Og som i originalen vet den hvordan det hele skal rundes av:)
6 bloddråper
The Possession of Michael King er en klassisk found footage-film. Den har et kult premiss, og særlig filmens første halvdel er særlig effektiv og smånifs. Men som tittelen indikerer er ikke sluttresultatet særlig originalt.
En enkemann, Michael, med en liten datter ønsker å finne ut av om det er mulig å få kontakt med den åndelige verdenen, herunder det å bli besatt. Den beinharde ateisten Michael oppsøker derfor en rekke mer eller mindre suspekte aktører som mener de skal klare å koble Michael med mørke krefter. Eller mer presist; demoner. Vil de lykkes, mon tro? Eller klarer Michael å avsløre hvilke bløffmakere disse folka er?
Som nevnt starter filmen veldig bra. Det er festlig å følge Michael der han forsøker å bli besatt, og prosessen frem til de mørke kreftene tar overhånd funker fin-fint. Det er intenst og spennende. Og ikke minst har kameraet en uanstrengt plass i det hele. Det er kompisen hans som bistår i å filme der hvor det ikke er naturlig at Michael selv filmer. Etter hvert forlater imidlertid kompisen prosjektet, og det blir da i overkant utfordrende å legitimere kameraets plass i alt kaoset. For det tar skikkelig av. Filmen følger den velfungerende oppskriften til Paranormal Activity, og rigger opp en mengde kameraer i huset for å dokumentere det som skjer. Det er imidlertid bruken av de håndholdte kameraene som byr på utfordringer. For samme hva som skjer, så klarer søren meg Michael å filme det.
Shane Johnson gir alt i rollen som Michael King. En kar som virkelig får kjørt seg. Filmens siste halvdel er dessverre i overkant intens, bråkete og voldsom. Filmen starter smart og engasjerende, men ender opp nokså generisk. Men alt i alt er dette nokså underholdende saker. Du vil neppe kjede deg :)
6 bloddråper
Gonjiam: Haunted Asylum er en effektiv og underholdende sør-koreansk found footage film som dog ikke bringer så mye nytt til bordet. Men selv om vi har sett mye av dette tidligere, så blir det aldri kjedelig. Mye takket være nifs lokasjon og overbevisende skuespill.
Vi blir introdusert til Horror Times, en web-serie som besøker skumle destinasjoner rundt om i verden. Gjengen bak serien har bestemt seg for å besøke den nedlagte og beryktende institusjonen Gonjiam, for der å live streame sine opplevelser. Målet er å få 1 million seere, med dertil store reklameinntekter. Men disse inntektene skal gjengen virkelig få gjøre seg fortjent til, for institusjonen har et dårlig rykte med svært god grunn.
Gjengen som ramler inn på den nedlagte institusjonen spiller sine roller godt, og de er befriende lite frustrerende å følge. Noe som virkelig ikke alltid er tilfelle i denne subsjangeren. Og Jeong Beom-sik har en stødig grep om regien. Kameraføringen er smart og effektiv, og ettersom gjengen skal live-streame det hele, så får alle bilder og vinkler en troverdig plass. Filmen har fin fremdrift og tempo. Og noen artige jump scares. Den har flere smånifse scener som vi tror vil tilfredsstille store deler av mainstream-publikummet. Det er unektelig få subsjangere som er bedre egnet til å skape klaustrofbiske, spennende og engasjerende scener enn nettopp found footage.
Dette er ikke den mest innovative found footage-filmen, men den er såpass godt skrudd sammen at den, i likhet med store deler av sine subsjanger-frender, makter å underholde og skremme.
6 bloddråper
En deltajrik, smånifs, men til tider nokså kaotisk found footage fra Taiwan.
Tre "spøkelsesjegere" skal filme, og delta i, en obskur og mystisk religiøs seanse i en liten landsby på den taiwanske bygda. En av de tre, Ronan, er gravid, og denne seansen skal vise seg å få svært ubehagelige konsekvenser for både henne og hennes kommende barn.
Filmen følger Ronan i dag, flere år etter den ovenfor nevnte seansen. Men vi får hele tiden tilbakeblikk til hva som faktisk skjedde i denne lille landsbyen, og hvorfor Ronan og hennes datter befinner seg i fare. Regissør Kevin Ko klarer imidlertid ikke helt å fortelle historien uten at det tidvis er både forvirrende og lettere kaotisk. Hendelsene under seansen likeså. Men dette bidrar jo kanskje også med å tilføre filmen uro og ubehag.
Primitiv overtro og folklore kler unektelig sjangeren. Og særlig asiatisk religion, som er proppfull av fascinerende guder og ånder, og med en myriade av lokale variasjoner. Den kan være både mystisk og mørk, og med en tidvis gåtefull fremstilling av det gode og det onde. Og ikke minst har den svært dedikerte følgere. Asiatisk religion er visuelt fascinerende, med alle sine skrifter, symboler, statuer, serimonier, etc. Kulissene og settingen funker således knallbra. Og den sentrale "forbidden tunnel" i filmen er et særlig nifst sted.
Filmen engasjerer, mye takket være godt skuespill, men særlig fordi vi har en stakkars 6 år gammel jente i begivenhetens sentrum. Det er tidvis vondt og ubehagelig å se på på den søte og uskyldige jenta må oppleve.
Når det er sagt, så er det mye i denne filmen som er kjent fra før. Det er ikke første film som tar i utgangspunkt asiatisk overtro og unge naive mennesker som med kamera i hånden oppsøker forbudte steder og naivt deltar i skumle seanser. Tankene gikk til blant andre Noroi: The Curse (2005) og The Medium (2021).
Vi gir filmen skryt for en tøff slutt. Den lykkes med å skape et nervepirrende klimaks og gjør et ærlig forsøk på å sette den noe rotete historien inn i en større ramme. Du kan helt klart finne dårligere filmer enn Incantation:)
6 bloddråper
Dette er en slags oppfølger av klassikeren fra 1999. Og den er like unødvendig som den er uunngåelig. Men subsjangeren er som skapt for å underholde, og Blair Witch er intet unntak.
I originalen fra 1999 forsvant tre unge studenter, herunder Heather. Og i denne oppfølgeren møter vi Heathers bror, som, nesten 20 år etter, fortsatt tror søsteren er i live der ute i skogen. Etter å ha ramlet borti et rufsete video-opptak, av hva som virker å være en kvinne i et nedslitt og skummelt hus, får han med seg noen venner for å lete i den hjemsøkte skogen Black Hills i Maryland.
Regissør er Adam Wingard har betydelig fartstid i sjangeren (You're Next (2011), Death Note (2017) og segmenter i V/H/S (2012) V/H/S 2 (2013)). Og Wingard drar opp flere artige triks fra ermet. Det blir både spennende og smånifst. Filmen har en fin oppbygging og nerve. Det er vanskelig å ikke la seg underholde av mye av det som skjer.
Men filmen oppleves samtidig som i overkant voldsom. Her er det et tettpakket lydbilde og mange flere dramatiske hendelser, samt glimt av hva som gjemmer seg ute i skogen. Vi lenes oss imidlertid mot at det er skumlest å ikke vite hva som er der ute. De nifse scenene rekker heller ikke feste taket før nye kastes mot oss. Subtil er ikke ordet som best oppsummerer filmen. De mørke kreftene i skogen holder virkelig ikke tilbake. Når vi ser filmer om demoner klarer vi sjeldent å unngå å undre; hvorfor skal de alltid leke sånn? Hvis demonene er så mektige og onde, så er det vel bare å kline til og bli ferdig med saken. Ikke liste seg rundt og drive med ondsinnede og litt barnslige pranks. Vel, demoner kjeder seg kanskje de også, som oss alle.
Slutten tilfører dessverre lite til dette universet. Vi kan merke at Wingard sliter med å finne balansen mellom å skulle hylle et mesterverk, og forsøke å skape noe nytt og eget. Han forsøker på en blanding, og lykkes sånn midt på treet med akkurat det.
6 bloddråper
Deadstream er noe så sjeldent som en kjempemorsom film som også kan være skikkelig nifs. En riktig så fornøyelig sak som viser at found footage-subsjangeren fortsatt har liv i seg!
Vi følger en youtuber (Shawn) som, etter å ha blitt bannlyst på diverse plattformer grunnet svært umoralsk og bedriten opptreden, skal forsøke å gjøre sitt comeback, ved å livestreame et opphold i et svært så hjemsøkt hus.
Shawn er en sjeldent festlig karakter. Og hans tidligere youtube-karriere er et rettmessige pek til vår nettkultur og alle de idiotene der ute som tjener penger på å gjøre, mildt sagt, unødvendige ting. Og vi er, mildt sagt, tette i hue som gir de den oppmerksomheten de så pinlig tigger om. Shawn er intet unntak. Men denne gangen skal han få kjørt seg. Skikkelig. For øvrig et kult grep å la det være en livstream med publikum som deltar og kommenterer mens Shawn forsøker å overleve natten. Dette forsterker humoren og den sosiale kommentaren.
Filmen tar subsjangeren godt på kornet, og treffer blink flere ganger med sin harselering og parodi. Premisset funker, det hele er effektivt og smart filmet og satt sammen. Spesialeffektene er morsomme, det er gøy med kreativ bruk av sminke og nifse skapninger uten bruk av CGI. Filmen farer avgårde i høyt tempo. Det er intenst og spennende. Og adri kjedelig. Greit, mye her er kjent, men vi får samtidig mange scener med en original vri. Og filmen har en entusiastisk og herlig tone. Vi får hylende festlige scener og bøttevis av jumpscares, så det er bare å holde godt tak i popcorn-bøtta!
Dette er Evil Dead møter The Blair Witch Project. Det er nesten umuilig å ikke la seg underholde. Filmen snuser på 8 bloddråper, for å si det sånn.
Jepp, plutselig føles subsjangeren litt friskere og livligere. Takk, Deadstream :)
7 bloddråper
En svært så vellykket oppfølger, eller en prequel blir riktigere å si, som er omtrent like skremmende som sin suksessfulle forgjenger.
Set-up’en er klassisk, med en nyinnflyttet familie som er intetanende om de skjulte krefter som befinner seg i huset.
Relativt tidlig etter innflyttingen blir familien offer for et antatt, og nokså mystisk innbrudd, og de bestemmer seg for å sette opp sikkerhetskameraer. Etter det følger vi familiens dagligdagse og slentrende liv, hvor de koser og hygger seg i det flotte huset, bader i bassenget, og ja, lever sine tilsynelatende normale liv.
Vel, sakte men sikkert skrus stikka til, og det behagelige livet tar etter hvert en litt annen vending…
Store deler av filmen vises gjennom sikkerhetskameraene, egentlig et smart found-footage-grep. Da slipper man å rettferdiggjøre all bruk av håndholdt kamera som dokumentasjon. Man kan jo i found footage noen ganger stusse på hvorfor det til stadighet filmes, særlig i øyeblikkene når man frykter for eget og andres liv. Her gjør de det altså lurt ved å vise mye via disse installerte kameraene, og som gjør det hele mer troverdig.
Filmen bruker overraskende lang tid på å bygge opp spenning, og det er forholdsvis lite som skjer brorparten av filmen. Men dette aspektet likte vi, for ikke bare kommer vi tettere på familien, men det gjør det hele mer troverdig og ikke minst tilfører en ekkel gryende følelse av at noe er i emning. Vi får hele tiden servert små drypp om at noe er litt “off” i huset.
Imponerende laget, skuespillerne fremstår overbevisende relatistiske, en film utført med de enkle virkemidler akkurat som den første. Det slår oss hvor mye uhygge man kan skape med å fortelle en historie på denne måten!
7 bloddråper
Apollo 18 ble ikke den store suksessen den var forespeilet. Joda, den tjente inn en haug med penger, men anmelderne var ikke nådige. Den ble nær slaktet sett i lys med andre found footage filmer, som Paranormal Activity (2007) og The Blair Witch Project (1999). Men vi må faktisk innrømme at vi ikke opplevde den så dårlig som anmelderne vil ha den til å være. Hvis du klarer å se forbi endel logiske brister og tåpelige forsøk på overbevise oss om at dette er ekte opptak, så er dette nokså underholdende saker.
Et lite mannskap på tre mann skal på oppdrag til månen ombord Apollo 18. To av mannskapet lander på månen, mens den siste holder seg i orbit i påvente av å hente de to når oppdraget er over. Men på månen venter selvfølgelig noen skumle overraskelser.
Dette er en mildt sagt godt dokumentert måneferd, så regissør Gonzalo Lopez-Gallego har nok av opptak å velge fra. Noe som jo gjør det enklere å sette sammen en historie uten at det blir for hektisk og kaotisk. Vi likte klippen, det flyter bra.
Å være ombord et trangt fartøy på månen er neppe drømmescenario for de med klaustrofobi. Det er tett og spennende å være med mannskapet i det ugjestmilde landskapet. Filmen tar seg godt med tid før den begynner å skru det til. Og de nifse øyeblikkene porsjoneres ut med omhu. Noen synes kanskje det går litt tregt, men vi likte det, og synes filmen klarer å bygge opp til noen solide scener som evner å gi noen deilige kalde grøss. Vi synes også det som venter på månen er både nifst og kreativt tenkt ut. Uten at vi skal avsløre mer om akkurat det.
Alt i alt mener vi denne filmen har fått i overkant mye pepper, og at den tvert i mot er vel verdt en titt.
6 bloddråper